Oppdatert: 05.04.2018

Middelalderen i Norge

En kortfattet oversikt

Historisk bakgrunn - Elevarbeid

Foreløpig dekker sammendraget primært perioden fra og med borgerkrigstiden fram til Kalmarunionen. Historien fram mot 1130 er kun svært kortfattet skissert.
Kort om vikingtiden
Jordmangel hjemme samt kunnskaper om navigasjon kombinert med gode våpen og avansert skipskonstruksjon var noen av de viktigste årsakene til at norske vikinger (sammen med danske og svenske) kunne terrorisere store deler av Europa. De gamle skandinaviske fruktbarhets- og jordbruksgudene ble gradvis fortrengt av langt mer krigerske guddommer (åsatro og Odindyrking). Selv om den skandinaviske ekspansjonen vest- og sørover sikkert begynte tidligere, regner vi angrepet på Lindisfarne kloster ved kysten øst for York i det nordøstlige England i 793 som det første store vikingraidet. Etter en lengre periode med årlige angrep på stadig større områder i Europa fulgte en bosettingsfase. Fra å være rene røvere og voldsmenn endret vikingene seg gradvis til å bli landnåmsmenn som slo seg ned for godt i de nye områdene. For de norske og danske vikingenes vedkommende var det særlig i dagens Storbritannia , Irland og områder i Frankrike (Normandie) barbarene fra nord slo seg ned.
Island ble et viktig senter for nedskrivingen av den norrøne litteraturen. Dels på grunn av politiske konflikter og dels fordi det var en økende mangel på dyrkbar jord utvandret et større antall mennesker fra Vestlandet til Island. Den islandske landnåmstida varte fra ca. 870 til 930. Etter hvert som kristendommen gjorde sitt inntog på Island og i Norge, fikk vi også inn det latinske alfabetet og kunsten å preparere kalveskinn til pergament. Den gamle norrøne litteraturen, som tidligere kun hadde blitt gjenfortalt muntlig fra generasjon til generasjon, kunne nå reddes over i skrift før den gikk i glemmeboken. Det meste av denne litteraturen ble skrevet ned på Island på 1200-tallet. Selv om kristendommen da var innført, finner vi helt klare hedenske trekk. Spesielt islendingesagaene ble sterkt påvirket av de voldsomme konfliktene som raste mellom de ulike ættene på Island. Man må huske at det nok var de stolteste og mest stridslystne ættene som reiste fra Vestlandet til sagaøya, og etter hvert som tilgangen på ledig land minket, økte temperaturen ættene imellom. Bakgrunnen for dette kan du lese noe mer om her!
Ofte snakker vi om den norrøne litteraturen som en felles islandsk-norsk litteratur. Dette kan være delvis misvisende, da den absolutt mest produktive parten var islendingene. Den islandske litteraturen fra denne perioden overskygger fullstendig den øvrige skandinaviske.
Borgerkrigstiden i Norge 1130-1217
Borgerkrigstida regner vi fra år 1130 til 1217, men det var århundret før borgerkrigstida som resulterte i disse indre stridighetene. Dette hundreåret ble kalt fredsårhundret. Det var en rolig tid der kongemakten ble styrket, og hvor større sosiale forskjeller var en del av dagliglivet. Da år 1130 kom, var rikskongedømmet grunnfestet.
Statsapparatet ble bygd, noe som førte til at flere viktige stillinger måtte besettes. Det ble mer makt til de mektige i sine distrikter. Lendmennene fikk fordel av kongsemnene som bygget på deres interesser, og de hadde stor politisk innflytelse. Det ble utviklet et samfunn hvor lendmennene hadde den store overmakten i samfunnet, et såkalt lendmannsaristokrati.
Dette skjedde på samme tid som det foregikk store forandringer i bondesamfunnet. Befolkningen økte, og det ble derfor mindre ledig jord å dyrke. Jorda ble etter hvert eid av færre og færre, og mange bønder ble såkalte leilendinger, dvs. bønder som måtte leie jord. Dette var også en klar sosial deklassering.
Kongen hadde innført kristendommen i Norge, og han hadde stor innflytelse over kirken. På slutten av 1000-tallet oppsto tanken om at kirken skulle frigjøre seg fra kongen. I 1152/53 fikk Norge sin egen erkebiskop med sete i Nidaros, og biskopen fikk 5 bispedømmer under seg.
Erkebiskop Øystein Erlendsson inngikk allianse med den mektige lendmannen Erling Skakke. Kirken trengte en solid allianse for å ta makten i landet. Til gjengjeld skulle kirken hjelpe Erling Skakke med å få hans sønn, Magnus, på tronen, til tross for at han ikke var kongssønn. Erling Skakke ryddet alle motstanderne av veien unntatt i Trøndelag, og i 1163 ble den sjuårige Magnus Erlingsson kronet og salvet til konge i Bergen av erkebiskop Øystein. Slik ble hans svake kongsrett styrket med bånd direkte til Gud, og kirken fikk innflytelse på kongemakten. Samme året kom en ny tronfølgelov. Den nye loven gikk ut på at Norge kun skulle ha en konge, og at det var kongens eldste, ektefødte sønn som hadde arverett til tronen. Når det skulle velges ny konge, skulle biskopene, hirdmennene og 12 utvalgte bønder fra bispedømmene i landet være samlet til riksmøte. Biskopene skulle ha vetorett. Gjennom denne loven fikk de innflytelse over hvem som skulle være konge. Arvekongedømmet hadde nå overtatt for valgkongedømmet, og bøndene hadde mistet sin innflytelse over kongevalget.
I 1177 kom presten Sverre Sigurdsson til Norge fra Færøyene. Han hevdet han var sønn av den tidligere kongen Sigurd Munn, og som kongssønn krevde Sverre retten til den norske tronen. Sverre ble fører for en opprørsflokk kalt birkebeinerne. (Navnet birkebeiner kom av det dårlige fottøyet deres som var laget av bjørkenever).
Til tross for makten Erling Skakke og kong Magnus hadde, vant Sverre striden. I 1179 falt Erling Skakke i kamp mot Sverres menn i slaget på åkeren Kalvskinnet ved Nidaros, og fem år senere mistet kong Magnus livet i sjøslaget ved Fimreite i Sogn. Sverre overtok da tronen. Selv om Sverre utkjempet mange slag, vant han aldri kontroll i hele Norge. Kirken var hans argeste motstander, og Sverre var dømt til å få kirken mot seg fordi han hadde drevet bort kirkens venn, kong Magnus, Herrens salvede. Striden mellom Sverre og kirken endte med at Sverre ble bannlyst av paven i 1194.
Kirken og flere stormenn gikk senere sammen mot Sverre i 'baglerpartiet'. Norge ble da delt i to riker, et baglerrike (de som kjempet mot Sverre) med sentrum på Østlandet, og et birkebeinerrike (de som slo seg sammen med Sverre) med sentrum i Trøndelag og Vestlandet. Begge rikene ble truet av opprørsflokker, noe som førte til at birkebeinerne og baglerne sluttet fred, og slo seg sammen med Håkon 4. Håkonsen, Sverres kongesønn. Håkon Håkonsen ble konge i 1217, og etter han ble valgt som konge, kan man si at borgekrigene var avsluttet, selv om det var mindre opprør mot styret av og til. Man kan også si at samlingen av Norge først ble fullført etter at Håkon Håkonsen ble konge.
Norges storhetstid 1217 - 1319
Historikerne har som oftest sett på tiden fra Håkon Håkonsson ble konge i 1217 og fram til 1319 som en periode, og lagt vekt på det som preget hele tidsrommet.
Før år 1200 var det mulig å bli “valgt” til konge etter bragder og intelligens, men etter dette årstallet ble det innført rent arvekongedømme. Det vil si at man ble født rett inn i kongerollen, og at arven skulle følge en klar linje fra far til sønn der den eldste hele hadde tiden førsteretten. Alle kongene fra 1217 til 1319 tilhørte samme slekt og fulgte etter hverandre. Håkon Håkonsson? Magnus Lagabøte? Erik Magnusson? Håkon 5. Magnusson( to sistenevnte er begge sønner til Lagabøte).
I vikingetiden og langt ut i middelalderen var Norge et ættesamfunn. Ætten var uten tvil det norrøne samfunnets viktigste institusjon. Ætten tilhørte man nær sagt mer enn man tilhørte seg selv. Det var en jernhard virkelighet som hadde skapt ætten og ættesamholdet. I ætten fikk enkeltindividet beskyttelse mot alle ytre og indre fiender. Det var i ætten og ættesamfunnet makten lå. Jo større ætten var, jo mektigere kunne den opptre utad og jo sterkere rettsbeskyttelse ga den sine medlemmer.
Fra 1217-1263 nådde Norge sin største utstrekning. Norge fikk kontroll over Island og Grønland , men Suderøyene (Hebridene) og Man gikk tapt. Dette var storhetstiden i norsk middelalder. Norge var en selvstendig stat med sterke konger som forsvarte landets stilling utad. I 1262 anerkjente også Island Norges konge som overhode. Innad hadde kongene klart både å begrense aristokratiets innflytelse og å kontrollere den katolske kirken.
I 1277 ble “sættargjerd” (forlik) inngått i Tønsberg mellom kongen og kirken, som en av de viktigste avtalene noen gang. Den gikk ut på at Norge skulle være valgrike, og at alle kirkens rettigheter og privilegier skulle stå ved lag. Norge skulle styres av riksrådet og norske embetsmenn, også lensherrer og riksrådmennene skulle være norske eller inngiftet i en norsk familie. Biskopene måtte gi avkall på kongevalg og kongen måtte gi avkall på valg av biskoper. Dette var en viktig avslutning på striden mellom kirken og staten.
Under Norges storhetstid ble imponerende byggverk reist av kongen og kirken. Inspirasjon til disse byggverkene ble hentet fra Vest-Europa, og da mest fra England og Frankrike. Vi kan i dag se mange bygninger som ble reist under storhetstiden. Blant annet Akershus festning i Oslo, Håkonshallen i Bergen og erkebispegården i Trondheim. Etter opprettelsen av erkebispesetet i 1152-53 begynte byggingen av Nidarosdommen, som er vårt mest storslåtte minnesmerke fra middelalderen. Disse bygningene ble bygd i stein, men det ble også reist mange stavkirker under storhetstiden. Utformingen av kirker, portaler, krusifikser og annet kirkeutstyr som er bevart, vitner om en rik treskjærerkunst. Men også steinkirkene inneholdt rike kunsthåndtverk og bildevev av høy kvalitet.
Litteraturen blomstet også under storhetstiden, noe bl.a. kongesagaene er eksempler på. I disse kongesagaene ble det ofte gitt råd om handel og hirdliv, men de forteller også om kongens syn på sin egen plass i samfunnet. Franske romanser og eventyr fra østen spredte seg i Norge, noe som førte til en blanding med det særnorske. Slik fikk Norge sin egen folkediktning i middelalderen.

Sverre – ætten dør ut
Kong Sverre kom fra Færøyene, og var utdannet prest. Sverre trodde selv at han var kongssønn, men det er det lite sannsynlig at han var. Birkebeinerne het opprørsflokken Sverre ble fører for. Noen av birkebeinerne fikk pussige tilnavn som Karl Kjøttlår, Helge Byggvom og Einar Smørbak. Selv om Sverre utkjempet omlag 60 slag, vant han aldri kontroll over hele Norge. Sverre var dømt til å få kirken mot seg fordi han hadde fordrevet, kong Magnus Erlingsson. Striden mellom Sverre og kirken endte med at Sverre ble lyst i bann av paven i 1194. Sverreætten døde ut da kong Håkon 4. Håkonsson, som var Sverres etterkommer, døde i mars i 1319, og Magnus Lagabøte arvet den norske tronen.

Norge inn i unionen
Kong Magnus Eriksson, som var oldebarnet til kong Magnus Lagabøte, hadde nå sønner som var blitt myndige og overtok styret av hvert sitt rike. Yngstesønnen, Håkon, ble konge i Norge, og han fikk også kongeverdighet i Sverige da broren døde. Håkon gikk i allianse med den danske kongen Valdemar Atterdag for å styrke sin makt over svenske stormenn. Da stormennene fikk vite dette avsatte de Håkon og satte inn tyskeren Albrecht av Mechlenburg. Det danske og norske kongehuset ble stadig mer knyttet sammen. Norges danskfødte dronning, Margreta Valdemarsdatter, fikk valgt sin danske sønn Olav til dansk konge etter Valdemar. Håkon døde i 1330, og Olav arvet den norske tronen. Men Olav døde allerede som ung mann, og Margreta fikk valgt sin nærmeste mannlige slektning, Erik av Pommern, i begge land. Erik var på dette nåværende tidspunkt bare et barn så Margreta styrte i begge landene.
Etter en stund oppstod det problemer siden mange tyskere var kommet inn i Sverige. Ved hjelp av danske, norske og svenske styrker erobret Margreta Sverige og kastet tyskerne ut. Norden var samlet under en konge.

Kalmarunionen innebar at kongemakten i alle tre land ble styrket på bekostning av riksrådene. Danmark var hovedlandet og norsk og svensk selvstendighet måtte vike. Etter en stund oppstod det unionsfiendtlige krefter, og Sverige hadde problemer med å holde landet innenfor unionskongens kontroll.
I 1513 ble Kristian, en dansk hertug, valgt til konge. Han måtte skrive under på en håndsfestning som begrenset kongens makt og gav adel og riksråd privelegier. Kristian brydde seg ikke om dette, og gav danske ikke–adelige framstående posisjoner som lensherrer, høvedsmenn og biskoper. Kristian ønsket å gjenvinne Sverige. Etter et vellykket felttog falt Stockholm i 1520. og Kristian ble kronet til svensk konge. Han gjennomførte deretter et massemyrderi der 82 adelige og geistlige ble halshogd. Dette ble også kalt ”Stockholms blodbad”. Høyadelsmannen Gustav Vasa stilte seg i spissen i kampen mot Kristian, som så ble jaget ut av landet

Hanseatenes makt over norsk handel
Hansaforbundet ble opprettet for å tilby beskyttelse til sine medlemmer når de var ute å reiste. Den viktigste hansabyen var Lübeck. Hanseatenes maktområde strakte seg fra London i vest til Novgorod i øst. I Norge var Bergen den viktigste byen for hanseatene. Hanseatene hadde mange viktige fordeler, de var for eksempel ikke underlagt norsk lov. På denne tiden hadde hanseatene en svært dominerende posisjon i norsk handel. Norske kjøpmenn var ikke særlig blide p.g.a. dette. Den norske kongen prøvde flere ganger uten særlig hell å innskrenke fordelene deres - og aller helst bli kvitt dem.
Hanseatene fikk en slik posisjon fordi de organiserte handelen på en helt ny måte. De lot andre kjøpe inn, transportere og selge varene. Ved å organisere handelen slik kunne de operere mye mer effektivt og formidle varene ut til mange flere enn de kunne ha klart på egen hånd.


oppdatert 05.04.2018
Page visited 974 times
Totalt:
7.069.035  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!