FJORTENDE KAPITEL
Hvordan Candide og Cacambo ble mottatt av jesuittene i Paraguay

Seminaret i Asuncion var sentrum for jesuittfedrenes styre. Da utvisningsordren kom i 1767, regjerte de over tredve provinser befolket med 150 000 indianere, teoretiske undersåtter av den spanske og portugisiske krone.


FEMTENDE KAPITEL
Hvordan Candide kom til å drepe sin elskede Kunigundes bror.

Croust var en jesuitt som Voltaire ikke hadde særlig til overs for, han har vært ute etter pateren i flere skrifter. I Filosofisk Leksikon figurerer han som eksempel på jesuittenes hovmot.


SEKSTENDE KAPITEL
Hva de to reisende opplevde med to piker, to apekatter og noen villmenn som kalles langører

Og hva kommer avisene til å si? I teksten egentlig: Journal de Trée;voux, jesuittenes hovedorgan, et blad som ble kalt slik etter byen der det ble trykt.

Langørene eller los orejones er indianere fra Rio Nayo ved, øvre Amasonfloden.


Kommentarer til kapitlene 14–16

I 1700-tallets Europa representerte Amerika løftet om ny og lysere framtid for menneskeheten. I kapittel 10 uttrykker Candide håpet om at den nye verden er den perfekte verden Pangloss snakket om. Den gamle verden var jo definitivt ikke det. Det viste seg imidlertid at de mørke og dystre sidene ved kolonialiseringen snart viste seg altfor tydelig. Opplyste mennesker kjente til redslene ved slaveriet, undertrykkelsen av urinnvånerne, og virkningene av sykdommene som spredte seg ved kontakt mellom mennesker i den gamle og den nye verden (her er syfilisen som Pangloss pådro seg, et eksempel). I disse og i de følgende kapitlene framstiller Voltaire Amerika som et kontinent som ødelegges av de onde sidene ved den gamle verden.

Opprøret i Paraguay viser dobbeltmoralen og intrigene som dominerte sør-amerikansk politikk. Jesuittmunkene ledet et opprør blant urinnvånerne mot spanske kolonimyndigheter. Munkene kjemper imidlertid ikke for retten til selvstyre for de undertrykte innfødte. Orejonenes (langørene - fra spansk horejas: ører) fiendeskap mot jesuittene gjør det helt klart at urinnvånerne overhode ikke har noe vennskapelig forhold til munkene som hevder at de kjemper for deres sak. I virkeligheten utnytter jesuittene opprørerne grådig. De innfødte paraguayanerne var undertrykte slaver, og de ble kun brukt som brikker i et økonomisk - ikke-ideologisk spill mellom europeerne.

I denne delen av boka benytter Voltaire en annen mulighet til å latterliggjøre og spotte dobbeltmoralen til religiøse ledere og aristokratiet. Obersten forteller om hvordan en jesuittprest tok ham inn i ordenen fordi han fant ham fysisk attraktiv. Dette antyder et homoseksuell forhold mellom obersten og hans velgjører, et forhold jesuittene fordømte på det kraftigste. Oberstens negative reaksjon på Candides ønske om å få gifte seg med søsteren, selv etter å ha hørt om alt Candide har gjort for henne, er et annet eksempel på latterlig europeisk arroganse.

Beskrivelsen av langørene kan leses som en kritikk av Rousseaus filosofi. Rousseau hevdet at mennesket naturlig sett var godt. Det var utviklingen av den moderne sivilisasjonen og dens institusjoner, som foreksempel eiendomsrett og handel, som ødela menneskets medfødte godhet. Han var opptatt i det opprinnelige mennesket, som han mente å kunne finne blant urinnvånerne i nyoppdagete områder. Disse menneskene kalte han 'edle villmenn'. Rousseau mente at slike mennesker som ikke var ødelagt av den moderne sivilisasjonen ikke ville kjenne til ondskap. Voltair var på den annen side langt med pessimistisk med hensyn til den menneskelige naturen. Han beskriver langørene som slike mennesker oppvokst fjernt fra moderne sivilisasjon, men allikevel absolutt ikke 'edle villmenn' uvitende om ondskap. Tvert i mot er de besatt av de samme fordommene og brutaliteten som mennesker fra den gamle verden. Liksom inkvisitorene i Portugal dreper de mennesker ut fra religiøse preferanser, og liksom offiserene i Azov er de svært villige til å praktisere kannibalisme.

Cacambo er et interessant unntak på Voltaires triste syn på den nye verden. Cacambo er av blandet spansk og innfødt opphav, men han har maktet å unngå mange av de ulykkene som har rammet begge disse gruppene i den nye verden. Han fungerer utmerket både blant langører og jesuitter og kan snakke både innfødte og europeiske språk. Han utsettes for færre ulykker enn noen av de andre karakterene, hovedsaklig på grunn av peronlige egenskaper, og han viser at han er fullstendig lojal og ærlig. Selv om Voltaire ikke ser noe håp om en ny og bedre verden i Amerika, synes Cacambo å representere et annet håp. Han er en mann som verken er fullt og helt den nye verden eller den gamle. Han baserer sitt liv på sin forståelse for begge de to verdener.

Selv om Cacambo inspirerer til optimisme hos andre mennesker, er han selv ikke noen optimist. Hans brede livserfaring leder ham til de samme konklusjonene som den gamle kvinnen: han forteller langørene at "det er jo naturen selv som lærer oss at vi skal slå ihjel vår neste, slik er det overalt på jorden".

Kilde: Sparknotes