Til indekssiden

'Candide' av Voltaire (1759)

Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no

FJORTENDE KAPITEL
Hvordan Candide og Cacambo ble mottatt av jesuittene i Paraguay

Seminaret i Asuncion var sentrum for jesuittfedrenes styre. Da utvisningsordren kom i 1767, regjerte de over tredve provinser befolket med 150 000 indianere, teoretiske undersåtter av den spanske og portugisiske krone.


FEMTENDE KAPITEL
Hvordan Candide kom til å drepe sin elskede Kunigundes bror.

Croust var en jesuitt som Voltaire ikke hadde særlig til overs for, han har vært ute etter pateren i flere skrifter. I Filosofisk Leksikon figurerer han som eksempel på jesuittenes hovmot.


SEKSTENDE KAPITEL
Hva de to reisende opplevde med to piker, to apekatter og noen villmenn som kalles langører

Og hva kommer avisene til å si? I teksten egentlig: Journal de Tr√©e;voux, jesuittenes hovedorgan, et blad som ble kalt slik etter byen der det ble trykt.

Langørene eller los orejones er indianere fra Rio Nayo ved, øvre Amasonfloden.


Kommentarer til kapitlene 14‚Äď16

I 1700-tallets Europa representerte Amerika l√łftet om ny og lysere framtid for menneskeheten. I kapittel 10 uttrykker Candide h√•pet om at den nye verden er den perfekte verden Pangloss snakket om. Den gamle verden var jo definitivt ikke det. Det viste seg imidlertid at de m√łrke og dystre sidene ved kolonialiseringen snart viste seg altfor tydelig. Opplyste mennesker kjente til redslene ved slaveriet, undertrykkelsen av urinnv√•nerne, og virkningene av sykdommene som spredte seg ved kontakt mellom mennesker i den gamle og den nye verden (her er syfilisen som Pangloss p√•dro seg, et eksempel). I disse og i de f√łlgende kapitlene framstiller Voltaire Amerika som et kontinent som √łdelegges av de onde sidene ved den gamle verden.

Oppr√łret i Paraguay viser dobbeltmoralen og intrigene som dominerte s√łr-amerikansk politikk. Jesuittmunkene ledet et oppr√łr blant urinnv√•nerne mot spanske kolonimyndigheter. Munkene kjemper imidlertid ikke for retten til selvstyre for de undertrykte innf√łdte. Orejonenes (lang√łrene - fra spansk horejas: √łrer) fiendeskap mot jesuittene gj√łr det helt klart at urinnv√•nerne overhode ikke har noe vennskapelig forhold til munkene som hevder at de kjemper for deres sak. I virkeligheten utnytter jesuittene oppr√łrerne gr√•dig. De innf√łdte paraguayanerne var undertrykte slaver, og de ble kun brukt som brikker i et √łkonomisk - ikke-ideologisk spill mellom europeerne.

I denne delen av boka benytter Voltaire en annen mulighet til √• latterliggj√łre og spotte dobbeltmoralen til religi√łse ledere og aristokratiet. Obersten forteller om hvordan en jesuittprest tok ham inn i ordenen fordi han fant ham fysisk attraktiv. Dette antyder et homoseksuell forhold mellom obersten og hans velgj√łrer, et forhold jesuittene ford√łmte p√• det kraftigste. Oberstens negative reaksjon p√• Candides √łnske om √• f√• gifte seg med s√łsteren, selv etter √• ha h√łrt om alt Candide har gjort for henne, er et annet eksempel p√• latterlig europeisk arroganse.

Beskrivelsen av lang√łrene kan leses som en kritikk av Rousseaus filosofi. Rousseau hevdet at mennesket naturlig sett var godt. Det var utviklingen av den moderne sivilisasjonen og dens institusjoner, som foreksempel eiendomsrett og handel, som √łdela menneskets medf√łdte godhet. Han var opptatt i det opprinnelige mennesket, som han mente √• kunne finne blant urinnv√•nerne i nyoppdagete omr√•der. Disse menneskene kalte han 'edle villmenn'. Rousseau mente at slike mennesker som ikke var √łdelagt av den moderne sivilisasjonen ikke ville kjenne til ondskap. Voltair var p√• den annen side langt med pessimistisk med hensyn til den menneskelige naturen. Han beskriver lang√łrene som slike mennesker oppvokst fjernt fra moderne sivilisasjon, men allikevel absolutt ikke 'edle villmenn' uvitende om ondskap. Tvert i mot er de besatt av de samme fordommene og brutaliteten som mennesker fra den gamle verden. Liksom inkvisitorene i Portugal dreper de mennesker ut fra religi√łse preferanser, og liksom offiserene i Azov er de sv√¶rt villige til √• praktisere kannibalisme.

Cacambo er et interessant unntak p√• Voltaires triste syn p√• den nye verden. Cacambo er av blandet spansk og innf√łdt opphav, men han har maktet √• unng√• mange av de ulykkene som har rammet begge disse gruppene i den nye verden. Han fungerer utmerket b√•de blant lang√łrer og jesuitter og kan snakke b√•de innf√łdte og europeiske spr√•k. Han utsettes for f√¶rre ulykker enn noen av de andre karakterene, hovedsaklig p√• grunn av peronlige egenskaper, og han viser at han er fullstendig lojal og √¶rlig. Selv om Voltaire ikke ser noe h√•p om en ny og bedre verden i Amerika, synes Cacambo √• representere et annet h√•p. Han er en mann som verken er fullt og helt den nye verden eller den gamle. Han baserer sitt liv p√• sin forst√•else for begge de to verdener.

Selv om Cacambo inspirerer til optimisme hos andre mennesker, er han selv ikke noen optimist. Hans brede livserfaring leder ham til de samme konklusjonene som den gamle kvinnen: han forteller lang√łrene at "det er jo naturen selv som l√¶rer oss at vi skal sl√• ihjel v√•r neste, slik er det overalt p√• jorden".

Kilde: Sparknotes


Til indekssiden



6.631.582  visitors