Til indekssiden

'Candide' av Voltaire (1759)

Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no

SYTTENDE KAPITEL
Candide og Cacambos ankomst til landet Eldorado og hva som hendte dem der

Eldorado — Voltaire forteller i Essai sur les Mœurs at man lenge i Europa trodde at Inkaene hadde flyktet inn i landet og at de «bodde i det indre, omkring en sjø ved navn Lago Parima, hvor strendene var av gullsand; der lå en by tekket med edelt metall. Spanierne kalte byen Eldorado og lette lenge efter den». El Dorado betyr den gylne.


ATTENDE KAPITEL
Hva de fikk se i Eldorado

Walter Raleigh kom til Guyana i 1596 i håpet om å finne de eventyrlige rikdommene i El Dorado - det gyldne land-


NITTENDE KAPITEL
Hva som hendte dem i Surinam, og hvordan Candide gjorde bekjentskap med Martin

Vanderdendur er sikkert en hentydning til van Duren, en hollandsk forlegger som Voltaire ikke var særlig fornøyd med, og når han skriver at arbeidet for bokhandlerne i Amsterdam er det som gir et menneske større avsmak for tilværelsen enn noe annet, så er det også utslag av en bitterhet som hadde sine grunner.

Socinianer er en tilhenger av Socinus, en kjetter i det 16. århundre som avviste arvesynden, treenigheten, Kristi guddommelighet og andre dogmer, samtidig som han kritiserte skriften. Socinianerne ble skarpt forfulgt både av protestanter og katolikker gjennom et par hundre år.


Kommentarer til kapitlene 17-19

Eldorado er Voltaires Utopia.
Her finnes ingen organisert religion og ingen religiøs forfølgelse. Ingen av innbyggerne prøver å tvinge religion på andre, ingen fengsles, og kongen mottar fremmede sim sine likemenn. Kongedømmet har et avansert utdanningssystem, og fattigdom eksisterer ikke. Denne verdenen er åpenbart den beste av alt annet vi møter i 'Candide', og den synes definitivt å være 'den beste av alle mulige verdener', for å bruke ordene til Pangloss.

Allikevel skimter vi Voltaires dype pessimisme med hensyn til menneskenaturen gjennom den glitrende skildringen av det harmoniske og utopiske samfunnet i Eldorado. Ordet 'utopia', som for øvrig brukes som tittel på romanen til Thomas More, er likt det greske ordet som betyr "fint sted" og "intet sted". For de lidende innbyggerne av den virkelige verden eksisterer det ikke noe Eldorado. Samfunnet er så godt som utilgjengelig for folk fra verden utenfor. Rikdomer nok til å gjøre en slutt på all verdens fattigdom, ligger urørt på bakken. Innbyggerne avviser enhver kontakt med omverdenen fordi de vet at slik kontakt vil kunne ødelegge deres perfekte samfunn. Etter å ha bodd der en stund ønsker selv Candide å vende tilbake til den virkelige verden utenfor. Gullet og edelstenene i Eldorado har ingen verdi der, men må fraktes ut for å bli kostbare. For første gang opplever vi grådighet hos Candide. Tidligere har hans eneste interesser vært å overleve og å elske Kunegunde.

Den enorme formuen som Candide tilegner seg i Eldorado, bringer ham imidlertid flere problemer enn fordeler. Han oppdager raskt at all rikdommen hans gjør ham til et mål for alle slags svindlere. Vanderdendur og myndighetene i Surinam gjør så godt de kan for å svindle fra Candide så mye av formuen som mulig. Før han blir styrtrik, har Candide stadig funnet grunner til å støtte Pangloss i hans optimisme. Etter han har blitt rik, får de negative erfaringene han gjør, optimismen til å fordampe. Økonomisk svindel gjør ham mer pessimistisk enn all verdens voldeligheter har maktet å gjøre. Ønsket hans om å lytte til talløse lidelseshistorier for så å belønne den absolutt elendigste skjebnen minner om den gamle kvinnens ønske om å høre de andre passasjerenes triste historier på reisen til Amerika. Dette kan tyde på at Candide kanskje identifiserer seg mer med den gamle kvinnens verdenstrette pessimisme nå som han har vært rik. Ved å antyde at Candide blir mer trist til sinns når han mister pengene sine enn når han utsettes for vold, ønsker Voltaire å understreke det håpløst irrasjonelle ved menneskelige prioriteringer og den makten grådighet har over menneskene.

Candides forsøk på å skaffe seg en reisekamerat åpenbarer nyttesløsheten ved å prøve å hjelpe mennesker ut av elendighet og lidelse. Det er så mye elendighet i verden at det å gi bort litt penger ikke monner noe i det hele tatt. Voltaire antyder at den grunnleggende årsaken til elendigheten er selve samfunnsstruktøren - som følgelig må endres om man virkelig ønsker en endring til det bedre.

Candides nyervervede pessimisme skyldes også samtalen med slaven som han møter på veien til Surinam. Voltaire beskriver sosial urett og systematisk grusomhet mange ganger i romanen. Mange av disse skildringene, for eksempel Candides opplevelser i den bulgarske hæren og historien om den gamle kvinnens bakdel, er overdrevne, absurde og endog komiske. Slavens livshistorie er på den annen side helt realistisk og overhode ikke komisk på noen måte. I skildringen av slaveriet møter Voltaire et onde og en grusomhet så voldsom at selv hans velutviklede satiriske vidd ikke kan latterliggjøre det.

Kilde: Sparknotes


Til indekssiden



6.407.420  visitors