FøRSTE KAPITEL
Hvordan Candide ble oppdratt på et praktfullt slott, samt hvordan han ble satt på porten

Den beste av alle tenkelige baronesser. Pangloss er tilhenger av Leibniz og Wolff, som idet de ser seg nødt til innrømme at det onde utvilsomt eksisterer i en verden som er skapt av en god og barmhjertig Gud, redder seg ut av dilemmaet med følgende forklaring: I begynnelsen, blant alle mulige og tenkelige verdner, valgte Gud seg ut den beste av alle mulige verdner, og hvis det allikevel finnes et visst kvantum av det onde i denne beste av alle verdner, et det en naturens nødvendighet som Gud ikke kan ha noe ansvar for.
Den tilstrekkelige grunn. Etter Leibniz må alt som hender i naturen nødvendigvis hende, og det er ingen virkning uten tilstrekkelig grunn. Ingen bestemmer seg for noe uten tilstrekkelig grunn, som lar ham innse at én ting er å foretrekke fremfor noe annet.


ANNET KAPITEL
Hvordan det gikk Candide blant bulgarene

De to blåkledde menn er prøyssiske ververe. Bulgarene er visstnok prøysserne og kongen Fredrik den store, abarene skal være franskmennene og krigen syvårskrigen, som begynte i 1756.
Her nyttet det ikke spor at han snakket om menneskets fri vilje. Teorien om den nødvendige årsaksammenheng i naturen hindrer ikke Leibniz i å forfekte menneskets fri vilje.

Dioskorides kjente resept. Sårlege var dengang det samme som bartskjær og barber, og reseptene var de gamle gode fra middelalderen og grekernes tid.


TREDJE KAPITEL
Hvordan Candide forlot bulgarene, og hva som siden hendte ham

Taleren som nettopp hadde holdt en times foredrag om kjærlighet til nesten er tydeligvis en protestantisk pastor.
Gjendøperen er en av disse som «forfekter denne farlige sannheten som finnes i alle hjerter, og den er at menneskene er født like» som Voltaire sier et annet sted. (Essai sur les MÅ“urs.)


FJERDE KAPITEL
Hvordan Candide møtte sin gamle lærer i filosofi, doktor Pangloss, og hva som siden hendte


Kommentarer til kapitlene 1–4

Voltaire beskriver bokstavelig talt alt, personer, stedsnavn, osv. satirisk. Baroniet Thunder-ten-tronckh gir han et navn som lyder hardt og voldsomt for å understreke adelsfamiliens ekstreme stolthet. Gjennom hele historien latterliggjør Voltaire aristokratiets tro på sin 'naturlige' medfødte overlegenhet. For eksempel nektet baronens søster å gifte seg med Candides far fordi han bare hadde 71 aner, mens hun selv hadde 72. Denne overdrivelsen, som er et klassisk eksempel på latterliggjøring gjennom satire, får adelens tanker om sin overlegenhet på grunn av arv til å framstå som latterlig.Voltaire benytter slike overdrivelser gjennom hele boka til å få fram det irrasjonelle ved ulike oppfatninger og trosretninger, samt det fullstendig irrasjonelle ved ekstrem forfølgelse av mennesker med andre oppfatninger.

Pangloss framstår som en parodi på alle slags 'tomme' filosofer som overhode ikke har noen konstruktiv påvirkning og innflytelse. Navnet på hans filosofi, metafysiko-teologo-kosmolonigologi, latterliggjør hans meningsløse verbale krumspring og viser klart hvor latterlige Voltaire fant slike tanketomme disputanter. Høyst sannsynlig fungerer Pangloss som en parodi på ideene til samtidsfilosofen G.W. von Leibniz. Han hevdet at en pre-determinert harmoni styrte verden. Både Pangloss og Leibniz påstår at denne verden må være den beste verden siden Gud, som jo er perfekt, har skapt den. Menneskene oppfatter det onde i verden kun fordi de ikke skjønner den hensikten disse såkalte 'onde' hendelsene har i det godes tjeneste. Leibniz (og Pangloss) forsøker altså å forklare det ondes eksistens i en verden som er skapt og styrt av en allmektig, god Gud. Voltaire kritiserer denne filosofiske retningen for den grenseløst blinde optimismen, en optimisme som virker absurd sett i lys av de tragediene personene i Candide opplever.

I begynnelsen av boka består Candides utdanning kun av det Pangloss har lært ham. Forvisningen fra slottet innebærer hans første konkrete erfaring med verden utenfor. Candides erfaringer fra hæren og krigshandlingene han involveres i, motsier fullstendig Pangloss' lære om at denne verden er den best mulige av alle verdener. Virkeligheten han møter i hæren er fylt med ondskap, barbari og lidelse. Mektige adelspersoner starter kriger, mens vanlige soldater og borgere må lide. Ingen av partene i konfliktene er bedre enn de andre, og alle kaster seg aktivt ut i voldtekt, drap og ødeleggelser.

I sine angrep på religiøs dobbeltmoral sparer Voltaire verken protestanter eller katolikker. Den nederlandske taleren Candide møter, gir ansikt til de smålige medlemmene av ulike presteskap som kranger om teologiske doktriner mens folket rundt dem lider under krigens herjinger, hungersnød og fattigdom. Taleren er mer opptatt av å omvende sine medmennesker til sin spesielle tro enn å hjelpe dem til å løse konkrete sosiale onder.

Et hederlig unntak er gjendøperen Jacques. Gjendøperne er en protestantisk sekt som avviser spedbarnsfødseler, offentlige verv og verdslige fornøyelser. Amishfolket i dagens USA kan være et eksempel på denne ideologien. Voltaire var generelt meget skeptisk til religion, men han viste sympati for gjendøpernes tanker og tro. Jacques er en av de mes generøse og menneskelige karakterene i boka, men han er også realistisk med hensyn til menneskelige svakheter. Han erkjenner menneskenes grådighet, ondskap og voldelighet, men tilbyr allikevel hjelp og støtte til de som er i nød. Pangloss er en urealistisk filosof som viker unna når situasjonen krever at han må handle. Jacques, derimot, ønsker å lære menneskenaturen slik at han kan påvirke den i positiv retning. For Voltaire er dette definitivt et ideal.