Til indekssiden

'Candide' av Voltaire (1759)

Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no

TYVENDE KAPITEL
Hvordan det gikk Candide og Martin til sjøs

Manikeer er en tilhenger av Manes, en persisk kjetter som var påvirket av Zoroasters lære, og hevdet at verden er regjert av to like sterke makter, det gode og det onde. Her er navnet brukt som betegnelse for den gjennomførte pessimisme.


ENOGTYVENDE KAPITEL
Candide og Martin nærmer seg Frankrikes kyster og utveksler tanker om land og folk

Tungetalerklikken, i teksten egentlig «krampepakket», sikter til jansenistene som på den tiden var henfalt til svermeri og mirakeltro. På graven til diakonen Paris skjedde «undere» og folk falt i krampetrekninger. Kirkegården ble stengt av myndighetene (1725). Det var de siste restene av jansenismen som helt siden midten av det syttende århundre hadde ført en hard kamp mot jesuittene, med støtte i Cornelis Jansens fremstilling av Augustins lære (en av retningens mest kjente talsmenn var Pascal), men som måtte gi tapt noen år efterat paven hadde forbudt retningen ved bullen «Unigenitus».Alle tilhengerne ble skarpt forfulgt både av staten og kirken.

Den tykke boken som kapteinen har. 1. Mosebok 1, 2 : «Og Guds ånd svevet over vannene"


TOOGTYVENDE KAPITEL
Hvordan det gikk med Candide og Martin i Frankrike

Medaljen gikk til en nordisk vitenskapsmann som beviste ved a + b - c :z at sauen nødvendig vis måtte være rød, er en snert til Maupertius, som etter hva Voltaire påstår et annet sted, mener «at det ikke finnes annet bevis for Guds eksistens enn ligningen A er lik BC, dividert med A-B». Sant å si gikk ikke Maupertius så langt, men han hadde iallfall hevdet at Guds eksistens bare ville kunne bevises ved hjelp av matematikken. Han blir kalt en nordisk vitenskapsmann fordi han var president ved akademiet i Berlin, kanskje også fordi han ledet en arktisk ekspedisjon som skulle måle i hvilken grad jorden er flattrykket ved polene. En annen ting kan også spille inn her: Voltaire deltok i en priskonkurranse satt opp av Vitenskapsakademiet i Paris om ildens natur, men prisen ble vunnet av Euler i St. Petersburg, som i avhandlingen stilte opp en matematisk formel for bølgehastigheten i elastiske medier.

En from herre kom på besøk og ba ham høfligst om å underskrive en billett til himmelen, dette er skriftemålsattesten som alle måtte underskrive for å kunne få syndsforlatelse og den siste olje. Attesten var beviset for at den døende bekjente seg til bullen «Unigenitus» og frasvor seg all befatningen med jansenismen. Uten attest fra en rettroende prest kunne en bli snytt for kirkelig begravelse.

«Forfatteren kan jo ikke et ord arabisk, enda scenen foregår i Arabia. Han er dessuten en fyr som ikke tror på medfødte forestillinger.» Forfatteren er sikkert Voltaire selv, som hevdet at han ikke trodde på medfødte ideer, og som ble livlig forfulgt i alle slags smedeskrifter. Stykket er kanskje L´0rphelin de la Chine, «den foreldreløse fra China».

Dronning Elisabeth i et nokså dårlig stykke som fremdeles blir oppført av og til, — «Greven av Essex» av Thomas Corneille, bror av den store Pierre Corneille.

Frøken Monime, som ikke fikk noen hederlig begravelse, er den berømte skuespillerinnen Adrienne Lecouvreur som døde i 1730 og ikke kunne komme i «kristen jord» på grunn av sitt yrke. I 1760 ble en kjent advokat strøket av advokatlisten fordi han hadde forsvart skuespillerinnen Clairon (Claire-Joseph Léris, 1723-1803) i hennes kamp for å oppnå sosiale og borgerlige rettigheter for teaterfolk. Innstillingen endret seg ikke særlig før etter revolusjonen.

En F ... , er Fréron, kritiker som ikke var særlig glad i Voltaire og «opplysningsfilosofene». Motviljen var høyst gjensidig, og Voltaire har forresten skrevet et lite vers: «Forleden dag, i dalens dyp — en slange bet herr Jean Fréron. Hvordan gikk så det, tror De? Slangen døde, kort og godt"

Farao var et hasardspill som kaltes slik fordi det høyeste kortet viste bildet av en farao, markisen av Parolignac har Voltaire gitt navn etter meldingen «paroli» i dette spillet.

nelsen av En stratenrøver fra Atrebatia, er Robert-Francois Damiens fra Artois, som forsøkte å stikke Ludvig XV ned med en lommekniv den 5. januar, 1757. Han ble mistenkt for å ha vært påvirket av jesuittene — noen av dem hadde før billiget kongemord som politisk middel. Damiens ble henrettet under tortur. Attentatet i 1610 er Ravaillacs mord på Henrik IV, som i 1594 var utsatt for et mislykt attentat. Attentatmannen, Jean Chastel, ble lagt på steile og hans herre, jesuittpateren Guignard, ble hengt og brent, og jesuittene jagd ut av Frankrike. Sludderet er altså religiøs fanatisme — årsaken til alle disse tre attentatene.


TREOGTYVENDE KAPITEL
Candide og Martin kommer til Englands kyst. Hva de opplever der

Disse to land ligger i krig om et par mål sneflekker oppe i Kanada : Frankrike tapte Kanada til England under syvårskrigen 1756-63. Det er karakteristisk for Voltaire og opplysningsfilosofene at den hundreårige kampen mellom franskmenn og briter om den nye verden, blir sett på som noe som ikke angår de to folkenes interesser det minste.

Den tykke mannen som nettopp var blitt skutt under så stor høytidelighet, var admiral John Byng, som ikke hadde kunnet hindre franskmennene i å gå i land på Minorca. Han ble anklaget for forsømmelighet i tjenesten og henrettet 14. mars, 1757. Voltaire forsto at det var makthaverne i England som ofret ham for å styrke sin egen stilling -- og han forsøkte forgjeves å hindre justismordet.


Kommentarer til kapitlene 20-23

Martin er en klar motsetning til Pangloss. Han tror ikke at alt er tilrettelagt på best måte i denne verdenen, han tror heller ikke på noe 'naturlig' godt. Han aksepterer det onde i menneskenaturen. Tilstedeværelsen av det onde i verden inspirerer overhode ikke Martin til noen form for forsøk på innviklet logisk rettferdiggjøring og forklaring. Candide prøver å argumentere mot Martins påstander ved å vise til tanken om menneskets frie vilje. Tanken om den frie vilje løser imidlertid ikke dilemmaet ved tilstedeværelsen av ondskap i en verden som er skapt av en perfekt, allestedsværende og allmektig kristen Gud.

I fortellingen om livet sitt viser Martin til to religiøse ideologier. Han hevder at presteskapet i Surinam forfulgte ham fordi de trodde han var en sosianist. Socianistene var en kristen sekt som oppstod under reformasjonen. De fornektet Kristi guddommelighet, treenigheten og arvesynden. Den surinamesiske geistligheten hadde imidlertid tatt feil med hensyn til Martins kjetteri. Martin hevder at han ikke er en socianist, men derimot en manikeer. Manikanismen er en gammel religion grunnlagt av vismannen Manikeerne mener tilværelsen styres av to makter, det gode og det onde. De tror disse maktene er jevnsterke og at de er i en evig konflikt. Manikeerne tror videre at menneskene kan overvinne den onde siden i sin natur gjennom åndelig bevisstgjøring.. De kristne tror imidlertid på en verden der alt er resultat av en god og allmektig Gud som er langt mektigere enn det onde, som er representert ved Satan. Følgelig var de kristne i sterk opposisjon til manikeerne. Manikeismen står også i sterk kontrast til optimismen til Pangloss siden en verden der det onde har halve makten, ikke kan være perfekt.

Gjennom resten av romanen står Martins tanker klart frem som et godt eksempel på det motsatte av det Pangloss og Candide forfekter. Generelt sett virker Martins argumenter mer fornuftige og overbevisende enn Candides stadige gjentakelser av ideene til Pangloss. Liksom Pangloss er imidlertid Martin så overbevist over sine egne synspunkter at han nå og da avviser klare bevis som motsier hans egen filosofi, og derved ødelegger han mye av troverdigheten. I kapittel 24 forsikrer for eksempel Martin at Cacambo garantert har stukket av med Candides penger. I henhold til Martins kyniste menneskesyn er det heller ikke mulig for Cacambo å gjøre noe annet. I virkeligheten forblir Cacambo loyal mot Candide selv om han ikke kan forvente å få noe igjen for det. Liksom optimismen til Pangloss er Martins pessimisme altfor mye basert på abstrakte spekulasjoner og fasttømrede læresetninger., og han bygger absolutt ikke konklusjonene sine på empiriske bevis. Voltaire kan nok ha ansett Martins ideer og filosofi mer troverdig, men han omfavner dem ikke fullt og helt. Det virker som om Voltaire mener at absolutt pessimisme er likeså kortsynt og selvmotsigende som den absolutte optimismen.

I kapittel 22 hengir Voltaire seg til litt relativt godhjertet satire over sitt eget fedreland. Voltaire skrev Candide etter at han hadde vært i eksil i flere år. Beskrivelsen hans av karakterene vi møter i Paris er relativt fordømmende, samtidig som den viser stor innsikt. Han beskriver byens pengespill, sex, teater og utukt i detalj. Fremmedhatet som abbeden utnytter til å plyndre Candide, og som tvinger Candide til å forlate landet, skal kanskje vise den intellektuelle intoleransen som også tvang Voltaire til å flykte.

Voltaires beskrivelse av engelskmennene viser bredden i hans samfunnskritikk. Generelt sett beundret Voltaire engelsk styre og kultur, og han regnet England for å være den mest progressive nasjonen i Europa. Han beskriver allikevel ikke England som perfekt, heller ikke som en overveiende god nasjon. Gjennom beskrivelsen av admiralens henrettelse viser han at selv den nasjonen han beundrer mest representerer den samme latterlige, irrasjonelle logikken, og de samme barbariske tradisjonene han finner over alt ellers på jorden.

Kilde: Sparknotes


Til indekssiden



11.952.018  visitors