Til indekssiden

FIREOGTYVENDE KAPITEL
Om Paquette og munken Giroflée

Theatiner- eller latranermunk -- munk av en orden som ble stiftet i 1524 av erkebispen av Theato, senere pave Paul IV.


FEMOGTYVENDE KAPITEL
Besøk hos signor Pococurante, en venetiansk adelsmann

Pococurante dvs. "lite interessert", en som blåser i alt på italiensk.


SEKSOGTYVENDE KAPITEL
Om hvordan Candide og Martin spiste aftens med seks utlendinger, og hvem de fremmede var
De seks fremmede var:



Kommentarer til kapitlene 24-26

Martins reaksjon p√• Candides fortvilelse over ikke √• finne Kunegunde viser ulempen ved hans pessimisme. I steden for √• pr√łve √• tr√łste sin venn og velgj√łrer, godter Martin seg over Candides fortvilelse og viser til hvorledes elendigheten bekrefter hans eget livssyn. P√• samme m√•te som den grensel√łse optimismen til Pangloss forhindrer ogs√• Martins grensel√łse pessimisme ham i √• gj√łre noe aktivt for √• forbedre verden.

Denne pessimismen blir ytterligere bekreftet av historien til Girofl√©e og Paquette, et tilsynelatende lykkelig, ungt par som til tross for et tilsynelatende idyllisk forhold skjuler at alt ikke er s√• bra allikevel. Martin advarer Candide om at det √• bruke penger for √• l√łse deres problemer ikke vil l√łse dem, en advarsel som vil vise seg √• b√¶re frukter gjennom de resterende kapitlene. Candides rikdom har definitivt vist seg √• skape langt flere problemer enn √• l√łse dem.

Greven, som synes √• ha alt, er allikevel ikke lykkelig. Han har makt, rikdom utdannelse, kunst og litteratur til disposisjon, men han klarer ikke √• glede seg over noe av dette. Candide, som hadde gleden av √• oppleve gleden over Utopia i Eldorado, vendte tilbake til den langt fra perfekte verdenen v√•r fordi han √łnsket √• finne Kunegunde, samt √• nyte de samme gledene som greven allerede har, men ikke klarer √• glede seg over. Gjennom greven, som kun finner glede i en endel√łs kritikk av alle ting, mener muligens Voltaire √• foresl√• at menneskene generelt sett ikke er i stand til √• oppn√• full tilfredsstillelse.

Greven representerer p√• flere m√•ter opplysningstidens idealer. Filosofer og vitenskapsmenn hadde p√• den tiden tilgang til st√łrre mengder kunst og mer kunnskap enn man hadde hatt tidligere. Arbeidene til renessansekunstneren Raphael og de greske og romerske forfatterne i grevens bokhylle var viktige symboler p√• opplysningstidens kultur. Denne perioden var ogs√• preget av tenkere som ga uttrykk for bitende kritikk. Greven uttrykker ogs√• sin st√łtte for praksisen med √• basere antakelsene sine p√• kunnskap og erfaring. Han forakter folk som d√łmmer en forfatter ut fra hans rykte og ikke ut fra hans arbeid. Den kraftige vektleggingen av √• skaffe seg kunnskap gjennom erfaring er sv√¶rt karakteristisk for Voltaires egen tenkning. Det kan alts√• synes som om Voltaire i en viss grad sympatiserer med grevens kritiske holdninger. Grevens d√łmmekraft virker i det hele tatt mer akseptabel enn Candides tankel√łse og tildels latterlige respekt for autoriteter han har blitt oppl√¶rt til √• tro er sanne. Samtidig viser beskrivelsen av greven Voltaires skepsis til at noe som helst, selv stor kunst, kan gj√łre mennesket lykkelig.

De seks fremmede, som selv hevder √• v√¶re avsatte konger, fungerer som en forsterket latterliggj√łring av aristokratiets arroganse. Selv om de selv mener de ganske selvsagt har blitt gitt retten til makt, taper det stadig makten p√• grunn a v kriger og politisk uro. Candide synes synd p√• de fremmede, men Martin p√•peker helt riktig i kapittel 27 at deres lidelser ikke er noe √• gr√•te over. De fremmede har fremdeles tjenere og slaver til sin disposisjon. En av dem eier til og med Cacambo, Candides gode venn.

Historien om de avsatte kongene illustrerer også endringene son fant sted i Voltaires samtid. Kapitalismens vekst innebar at det europeiske adelsskapet mistet innflytelse til borgere som selv skapte sin egen formue og makt. Kongene undrer seg over at Candide, som kun er en vanlig borger, har mye mer penger enn de selv. Voltaire som selv ikke var av adelig byrd, men som hadde en stor formue, lånte eller gav selv penger til fattige adelige. I en slik sammenheng synes den overdrevne stoltheten til aristokratiet fullstendig urimelig.



Kilde: Sparknotes


Til indekssiden