FIREOGTYVENDE KAPITEL
Om Paquette og munken Giroflée

Theatiner- eller latranermunk -- munk av en orden som ble stiftet i 1524 av erkebispen av Theato, senere pave Paul IV.


FEMOGTYVENDE KAPITEL
Besøk hos signor Pococurante, en venetiansk adelsmann

Pococurante dvs. "lite interessert", en som blåser i alt på italiensk.


SEKSOGTYVENDE KAPITEL
Om hvordan Candide og Martin spiste aftens med seks utlendinger, og hvem de fremmede var
De seks fremmede var:

• Achmed III, som regjerte fra 1703 til 1730, da han ble avsatt.


• Ivan VI, født i 1740, utropt til tsar samme år, avsatt av Elisabeth 1741, satt siden i fengsel og ble drept i 1764 under Katarinas regjering.


• Charles Edward, sønn av Jakob Stuart, sønnesønn av den fordrevne Jakob II. Slått ved Culloden i 1746 av hertugen av Cumberland, som for hardt fram mot opprørerne.


• Polakkenes konge, August III (1696-1763), kurfyrste av Sachsen og konge av Polen. Mistet Sachsen og ble landflyktig under syvårskrigen.


• Polakkenes konge nr. 2 : Stanislas Leczinsky (1677-1766) konge av Polen fra 1704, flyktet etter slaget ved Poltava, ble utropt til konge igjen i 1733, fordrevet på ny -- og fikk hertugdømmene Bar og Lothringen til gjengjeld.


• Teodor er Theodor von Neuhoff, fra Westfalen (169o-1756), som lot seg utrope til konge på Korsika i 1736 etter å ha understøttet korsikanerne i frihetskampen mot Frankrike og Genua. Satt på tronen i åtte måneder, flyktet og havnet en tid i gjeldsfengslet i London.

Kommentarer til kapitlene 24-26

Martins reaksjon på Candides fortvilelse over ikke å finne Kunegunde viser ulempen ved hans pessimisme. I steden for å prøve å trøste sin venn og velgjører, godter Martin seg over Candides fortvilelse og viser til hvorledes elendigheten bekrefter hans eget livssyn. På samme måte som den grenseløse optimismen til Pangloss forhindrer også Martins grenseløse pessimisme ham i å gjøre noe aktivt for å forbedre verden.

Denne pessimismen blir ytterligere bekreftet av historien til Giroflée og Paquette, et tilsynelatende lykkelig, ungt par som til tross for et tilsynelatende idyllisk forhold skjuler at alt ikke er så bra allikevel. Martin advarer Candide om at det å bruke penger for å løse deres problemer ikke vil løse dem, en advarsel som vil vise seg å bære frukter gjennom de resterende kapitlene. Candides rikdom har definitivt vist seg å skape langt flere problemer enn å løse dem.

Greven, som synes å ha alt, er allikevel ikke lykkelig. Han har makt, rikdom utdannelse, kunst og litteratur til disposisjon, men han klarer ikke å glede seg over noe av dette. Candide, som hadde gleden av å oppleve gleden over Utopia i Eldorado, vendte tilbake til den langt fra perfekte verdenen vår fordi han ønsket å finne Kunegunde, samt å nyte de samme gledene som greven allerede har, men ikke klarer å glede seg over. Gjennom greven, som kun finner glede i en endeløs kritikk av alle ting, mener muligens Voltaire å foreslå at menneskene generelt sett ikke er i stand til å oppnå full tilfredsstillelse.

Greven representerer på flere måter opplysningstidens idealer. Filosofer og vitenskapsmenn hadde på den tiden tilgang til større mengder kunst og mer kunnskap enn man hadde hatt tidligere. Arbeidene til renessansekunstneren Raphael og de greske og romerske forfatterne i grevens bokhylle var viktige symboler på opplysningstidens kultur. Denne perioden var også preget av tenkere som ga uttrykk for bitende kritikk. Greven uttrykker også sin støtte for praksisen med å basere antakelsene sine på kunnskap og erfaring. Han forakter folk som dømmer en forfatter ut fra hans rykte og ikke ut fra hans arbeid. Den kraftige vektleggingen av å skaffe seg kunnskap gjennom erfaring er svært karakteristisk for Voltaires egen tenkning. Det kan altså synes som om Voltaire i en viss grad sympatiserer med grevens kritiske holdninger. Grevens dømmekraft virker i det hele tatt mer akseptabel enn Candides tankeløse og tildels latterlige respekt for autoriteter han har blitt opplært til å tro er sanne. Samtidig viser beskrivelsen av greven Voltaires skepsis til at noe som helst, selv stor kunst, kan gjøre mennesket lykkelig.

De seks fremmede, som selv hevder å være avsatte konger, fungerer som en forsterket latterliggjøring av aristokratiets arroganse. Selv om de selv mener de ganske selvsagt har blitt gitt retten til makt, taper det stadig makten på grunn a v kriger og politisk uro. Candide synes synd på de fremmede, men Martin påpeker helt riktig i kapittel 27 at deres lidelser ikke er noe å gråte over. De fremmede har fremdeles tjenere og slaver til sin disposisjon. En av dem eier til og med Cacambo, Candides gode venn.

Historien om de avsatte kongene illustrerer også endringene son fant sted i Voltaires samtid. Kapitalismens vekst innebar at det europeiske adelsskapet mistet innflytelse til borgere som selv skapte sin egen formue og makt. Kongene undrer seg over at Candide, som kun er en vanlig borger, har mye mer penger enn de selv. Voltaire som selv ikke var av adelig byrd, men som hadde en stor formue, lånte eller gav selv penger til fattige adelige. I en slik sammenheng synes den overdrevne stoltheten til aristokratiet fullstendig urimelig.



Kilde: Sparknotes