Til indekssiden

'Candide' av Voltaire (1759)

Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no

FEMTE KAPITEL
Orkan, forlis, jordskjelv, og hvordan det gikk med magister Pangloss, Candide og gjendøperen Jakob

Den 1. november, 1755, var det et stort jordskjelv i Lisboa, en tredjedel av byen styrtet sammen over innbyggerne og 30 000 mennesker omkom.

Fire ganger har jeg vært i Japan og trampet på korset. I 1637 ble et portugisisk komplott oppdaget i Japan, takket være en hollender. Japan ble stengt for alle utlendinger, særlig de kristne, unntatt hollenderne, og de måtte sverge på at de ikke delte portugisernes tro og bevise det ved å trampe på et krusifiks.

Den lille sortkledde herren er en spion i inkvisisjonens hemmelige politi, satt til å kontrollere sine medmenneskers meninger og tro.


SJETTE KAPITEL
Om en storartet autodafé mot jordskjelv, og om hvordan Candide får ris på sin bak

Denne autodaféen ble virkelig holdt den 26. juni 1756, og av samme grunn som Voltaire anfører. De to portugiserne som spyttet ut spekkeflesket er mistenkt for å være hemmelige tilhengere av jødedommen, siden de ikke ville spise flesk.

San-benito kaltes en gul kutte som kjetterne fikk på seg før de kom på bålet, de omvendte flammene og djevlene på Candides kappe betegner at han er en angrende synder — mens Pangloss er forherdet.

Samme dag skalv jorden med stort rabalder. Det kom et nytt jordskjelv i desember samme året.


SYVENDE KAPITEL
Hvordan den gamle konen tok seg av Candide, og hvordan han fant sin elskede igjen


åTTENDE KAPITEL
Kunigundes fortelling


NIENDE KAPITEL
Om hvordan det gikk med Kunigunde, Candide, storinkvisitoren og jøden

La Santa Hermandad, «Det Hellige Broderskap» var inkvisisjonens hemmelige politi, som ble innstiftet i slutten av det 13. århundre og besto helt til det 18. århundre, senere riktignok med mindre vidtrekkende fullmakter.


TIENDE KAPITEL
Kunigundes, Candides og den gamles sørgelige tilstand ved ankomsten til Cadix, og hvordan de innskipet seg

Jesuittene hadde grunnlagt et statssamfunn med geistlig patriarkalsk forfatning i Paraguay, hvor de regjerte med hard hånd over indianerne. Spania og Portugal undertegnet en traktat som begrenset områdene de hadde slått under seg i Amerika, og jesuittene gjorde motstand. «I 1757 gjorde de oppstand i provinsen San Nicolas, og tretten tusen innfødte soldater dro i felten under jesuittenes banner» (Essai sur les MÅ“urs). Jesuittene ble forvist i 1768.


Kommentar til kapitlene 5–10

Det er foreslått ulike forklaringer på Jacques død. Hans død kan vise Voltaires kritikk av den optimistiske troen på at det onde alltid har et tilsvarende gode. Det vil si at det er en slags balanse mellom ondt og godt. På den andre siden omkommer den gode Jacques i det han redder den egoistiske og onde sjømannen. Her er det ingen balanse mellom ondt og godt. Det er det onde som seirer over det gode. Jacques død kan også være et forsøk på å understreke det nytteløse i å etterleve ekte kristne verdier. Jacques blir framstilt som en 'altruist', det vil si en person som er det motsatte av en egoist. Han er altså et menneske som uten tanke på egen nytte alltid forsøker å gjøre det beste for sine medmennesker. Hans død viser klart at han ender opp som et offer for sin egen altruisme.

Pangloss' forklaring på Jacques død er en ny latterliggjøring av hans fullstendig virkelighetsfjerne filosiofi. I følge Pangloss var Lissabons red (havn) nettopp skapt til at denne gjendøperen skulle drukne der.
Dette filosofiske argumentet er en parodi på resonnementene til optimistiske, virkelighetsfjerne filosofer. De er overbevist om at den verden Gud har skapt, MÅ være perfekt på alle måter. Resultatet blir at de i sin uvitenhet trekker høyst urealistiske forbindelser mellom hendelser som åpenbart ikke henger sammen. Pangloss' koplinger mellom skapelsen av havneområdet i Lisboa og Jacques død, jordskjelvene i Lima og Lisboa, osv. er gode eksempler på Voltaires latterliggjøring av slike "filosofer".

Jordskjelvet i Lisboa fant virkelig sted i 1755, og de gjorde et dypt inntrykk på Voltaire. På Allehelgenersdag i 1755 inntraff skjelvet, som la store deler av Lisboa i ruiner og drepte mer enn 30000 mennesker. Mange ble drept mens de var i bønn i byens mange kirker. Dette jordskjelvet påvirket mange av opplysningstidens tenkere til å revidere sin optimistiske oppfatning av verden som 'den beste av alle verdner'

Sjømannens ekstremt fordervede, umoralske og groteske handliner midt blant de klagende ofrene for jordskjelvet viser en utrolig likegladhet overfor det onde. Voltaire foraktet slike holdninger dypt. Hans oppfatning var at likegladhet og likgyldighet tillater menneskenes lidelser å fortsette. I dette tilfellet setter Voltaire et likhetstegn mellom sjømannen og Pangloss. Candide faller om etter å ha blitt truffet av fallende stein fra de sammenstyrtende husene. Han ligger skadet på bakken og ber Pangloss om å få vin og olje. Pangloss er så opptatt av sine egne meningsløse filosoferinger at han ignorerer Candides bønner om hjelp. Selv om Pangloss' handlinger er mindre groteske enn sjømannens, er resultatet det samme. I begge tilfellene står de to personenes egosentrisme i veien for evnen til aktivt å handle godt og konstruktivt.

Scenen som skildrer en sÃ¥kalt auto-da-fé, viser inkvisisjonens praksis med Ã¥ brenne kjettere levende. Denne tradisjonen begynte pÃ¥ slutten av middelalderen. Inkvisisjonen torturerte og myrdet systematisk titusenvis av mennesker. Folk havnet i inkvisisjonens torturkamre og pÃ¥ bÃ¥let ved den minste mistanke om opposisjon mot eller kritikk av den rette (ortodokse) kristne lære. Jøder, protestanter, muslimer og anmeldte hekser var ofrene for denne organiserte massevolden. Liksom svært mange av opplysningstidens intellektuelle var Voltaire rystet over inkvisisjonens barbari og overtro og av det religiøse hysteriet som var grobunnen for dette.

Voltaires ideologiske holdninger kommer klart fram i Candide. Pangloss' filosofi er fullstendig hensiktsløs og har overhode innen nytte. Ofte leder slik filosofi til utilsiktet lidelse. Inkvisisjonens mål om å undertrykke alle former for avvikende meninger for enhver pris representerer imidlertid tyranni og urettferdig forfølgelse. Inkvisisjonens autoriteter vrir og vrenger på Pangloss' ord for å få dem til å framstå som et klart angrep på den rette krisne lære. De dømmer ham til døden for dette, og de dømmer Candide til pisking kun for tilsynelatende å ha likt det Pangloss sa. Denne piskingen av Candide er nok en liten overdrivelse fra Voltaires side som har en satirisk funksjon. Samtidig som vi reagerer med reseri på inkvisisjonens brutalitet, blir vi oppmuntret til å le av det irrasjonelle i de handlingene den utfører.

Kunigundes triste situasjon viser en tilvarende nedbrytende kombinasjon av grufullhet, tragedie og meningsløshet. Hennes historie understreker hvorledes kvinner umyndiggjøres og utnyttes av menn, samt deres nundertrykte status som menns eiendom som de kan misbruke og kjøpe og selge som det mÃ¥tte passe dem. Kunegunde blir kjøpt og solgt som et vanlig husdyr, mens den følelsesløse roen hun viser da hun forteller om sine forferdelige opplevelser, virker fullstendig absurb. Candide driver dette enda lenger. Da Kunegunde beskriver hvorledes hennes bulgarske voldtektsmann etterlot et sÃ¥r pÃ¥ hoften hennes, utbryter Candide: «Akk, jeg håper jeg skal få se det en gang!»
Midt oppe i dette havet av forferdelige hendelser og svært voldelige forbrytelser virker Candides kommentar fullstendig latterlig. Men, det absurde elementet i dette skaper et komisk element som gir en viss lette.

Den stereotype skildringen av jøden Don Issachar kan provosere en moderne leser, men den viser dobbeltmoralen som selv en opplysningsforfatter som Voltaire kunne uttrykke. Voltaire angrep religiøs forfølgelse i hele sitt liv, men han led selv under sine egne fordommer.Teoretisk sett var han motstander av jødeforfølgelse, men i praksis uttrykte han klare anti-semittiske holdninger. I et av sine verk beskriver han jødene som "det mest avskylige folket på jorden". Don Issachar fremstilles som en trangsynt, ondsinnet stereotype - en rik pragmatisk kjøpmann som tjener pengene sine på markedet for menneskekjøtt.

Voltaire har også et annet angrep på religiøs dobbeltmoral gjennom rollen til fransiskaneren som stjeler Kunigundes juveler. Fransiskanerordene krevde et fattigdomsløfte fra sine medlemmer, noe som gjør det høyst ironisk at Voltaire velger nettopp denne munkeordenen i forbindele med et vinningstyveri.

Kilde: Sparknotes


Til indekssiden



11.952.134  visitors