Skriv ut!
"Kværnsagn"
N�r verden g�r meg imot, og det unnlater den sjelden � gj�re n�r det gis noen leilighet til det, har jeg stetse funnet meg vel ved � ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro. Hva som hadde v�rt i veien denne gang, husker jeg nu ikke mere; men det som st�r klart for min erindring, er at jeg en sommereftermiddag for noen �r siden vandret oppover engene p� �stsiden av Akerselven med fiskestangen i h�nden, forbi Torshaug og Sandaker gjennom Lillohagen til oset ved Maridalsvannet.
Den klare luft, h�ylukten, blomsterduften, gangen, fuglekvitteret og de friske, luftningene ved elven, virket i h�y grad opplivende p� mitt sinn. Da jeg kom over broen ved oset, begynte solen � helle mot �sranden; snart l�nte den aftenskyene sin beste glans, forat de en kort stund kunne fryde seg ved den fremmede prakt og speile seg i de klare b�lger; snart br�t den igjennom skydekket og sendte ut en lysstrime, som dannet gylne stier i de m�rke barskoger p� den andre siden av vannet. Efter den hete dagen f�rte aftenvinde med seg en forfriskende duft fra granene; og de fjerntklingende, hend�ende toner av gj�kens aftensang stemte sinnet til vemod. Mekanisk fulgte mitt �ye fluene jeg hadde kastet ut, efter som de f�rtes med str�mmen. Se, der sprang en gyllen fisk - sn�ret f�r surrende av snellen, og da jeg holdt den fast, sto stangen b�yd som et t�nneb�nd: det m�tte v�re en �rret p� tre merker. Nu var det ikke tid til � falle i staver over granduft og gj�kegal; en kunne beh�ve sin smule �ndsn�rv�relse for � bringe fisken i land. For str�mmen var stri og fisken sprek, og jeg hadde ingen h�v, s� jeg m�tte gi ut sn�re og vinde inn igjen to ganger, f�r den lot seg tvinge til � g� med str�mmen inn i en liten vik, hvor den heldig ble brakt i land og viste seg � v�re en vakker, r�dflekket �rret, omtrent s� stor som jeg hadde tenkt.
Jeg ble ved � fiske p� vestkanten nedefter elven; men bare sm�kj�er snappet efter fluene mine, og en snes stykker var alt jeg fikk.
Da jeg kom til Brekke-sagen, var himmelen overskyet; det var alt temmelig m�rkt, bare ved den nordvestlige rand av synskretsen sto en eplegr�nn strime, som kastet et dempet lys p� sagdammens stille flate. Jeg gikk ut p� lensen og gjorde noen kast, men med lite hell. Ikke et pust r�rte seg; vinden syntes � ha g�tt til hvile, og bare fluene mine brakte det blanke vannet til � skjelve.
En halvvoksen gutt som sto bak meg oppi bakken, r�det meg til � "harve med fl�tt!" - en hel klase metemark p� kroken, som dras st�tvis bortover vannflaten - og b�d seg til � skaffe agn. Jeg fulgte r�det, og fors�ket lyktes over forventning. En �rret p� et par merker bet straks p� kroken og ble, ikke uten vanskelighet, brakt opp p� det ubekvemme landingsstedet. Men dermed var det ogs� forbi. Ikke et napp mer var � merke, ingen fisk kruset vannet i den stille dammen; bare n�r flaggermusene skj�t ned efter insekter, dannet det seg stundom sitrende ringer, som bredde seg ut over den blanke flaten.
Foran meg l� sagens indre klart opplyst av en luende skorstensild. Sagen var i full gang; men det s� ut som om hjul, blader og vektstenger ikke nu ble styrt eller ledet av noen menneskelig vilje og h�nd, men bare gikk som et leket�y for kvernknurrens eller fossegrimens lune og usynlige tak. Men jo, til slutt viste der seg menneskelige skikkelser ogs�. En f�r med en veldig fork ut p� t�mmeret i dammen for � hale en stokk inn i t�mmerrennen, og satte hele flaten i b�lgende bevegelse; en annen kom skyndsomt fram med en �ks i h�nden for � benke t�mmerstokken og kaste ut bakhunen, som brakende styrtet ned i dypet. Det suste og bruste, hvinte og klang der innefra, og stundom ble, lik et jutulsverd - en skulle tro i fektningen med nattens �nder - et blinkende sagblad satt i bevegelse ut i luften, for �sage av kubbene eller de ujevne ender p� stokkene.
Nordenfra kom det nedefter elvedraget noen kalde gufs, som lot meg f�le at jeg var v�t og trett, og jeg bestemte meg derfor til � g� inn og hvile meg litt ved ilden i sagstuen. Jeg ropte p� gutten, som ennu sto og kopte nedved bredden, og ba ham ta fiskekurven, som jeg hadde satt igjen, og f�lge efter over lensen, - de glatte stokkene husket, s� vannet skvalpet over for hvert skritt jeg tok.
Ved den ene skorstenen i sagen satt en gammel gr�skjegget arbeidsmann med r�d lue ned over �rene. Skyggen av skorstenen hadde skjult ham for meg f�r. Da han h�rte jeg gjerne ville hvile og varme meg litt, tok han straks en stokkeknubb og laget et sete til meg ved ilden.
"Det var en lekker fisk," sa den gamle, han tok den siste �rreten jeg hadde f�tt, i h�nden, "og det er en hakefisk au; han veger mest tre merker. Den har Di sikkert f�tt i dammen her?"
Jeg medga det, og mannen, som lot til � v�re en ivrig fisker, la i vei med � fortelle om de store �rretene han hadde f�tt p� dette str�ket for en tredve �r siden, da han kom her ut fra Gudbrandsdalen, og anstilte likes� hjerter�rende klager over hvordan fisken tok av og sagflisen tok til, som Sir Humphry Davy i sin Salmonia.
"Fisken den tar av," sa han, med en stemme som trengte igjennom sagduren; "for slik en gullhake, inte st�rre enn den der, er det rart � f� n�. Men sagflisa den tar tel �r for �r, og en kan inte undres over at fisken inte g�r ut i elva; for lukker 'n p� kjeften og skal ta en svelg reint vatn, s� f�r 'n hele kroen full ta sagflis og mukker. Den ford�mte sagflisa! - Gud forlate meg mi synd like v�l - det er saga som gir oss br�d, b�de meg og mine. Men je blir s� arg, n�r jeg tenker p� de sv�re kolvene je har dradd her i gamle dager."
Gutten var imens kommet efter med fiskekurven, men han s� ut til � v�re ille til mote over all larmen og uroen i sagen. Forsiktig tr�dte han p� gulvbreddene, og p� ansiktet hans s� en hvor engstelig han var for vannet som bruste mellom hjulene under f�ttene p� ham.
"Her er det f�lt � v�re, gi' jeg var vel hjemme," sa han.
"H�rer du ikke hjemme her?" spurte jeg.
"H� er det for en kar da, h� er du ifr�?" spurte den gamle.
"�, jeg er fra Gamlebyn, og s� har jeg v�rt hos fullmektien p� Brekke med et brev for lensmann; men jeg er s� redd for � g� alene i m�rke," svarte gutten, som hele tiden hadde holdt seg i n�rheten av meg.
"Skjems du inte � syte for slikt, s� stor og lang du er," sa den gamle; men litt efter la han tr�stende til: "Rettn� kommer m�nen opp, og du f�r nok f�lgje med denna karen her."
Jeg lovet den m�rkredde f�lgeskap like til Beierbroen, og det lot til �gj�re ham litt roligere. Imidlertid stanset sagen, og to av karene ga seg i ferd med � file og skjerpe sagbladene, med en hvinende lyd som gikk til marg og ben - s� gjennomtrengende er lyden at den om natten ikke sjelden klinger fra de fjerne sagene helt ned til byen gjennom fosseduren. Den syntes � virke ubehagelig p� nervene til den m�rkredde gutten.
"Huff, her torde jeg ikke v�re en natt for mye godt," sa han og stirret omkring seg som om han ventet � se en n�kk komme opp gjennom gulvet, eller en nisse i hver krok.
"Ja, da har je v�ri her mang ei natt, je," sa gamlingen, "og inte har je hatt stort for det heller."
"Jeg har h�rt av mor at det skal v�re s� mye trollskap og fanteri i slike sager og kvernhus," kom det skremt fra gutten.
"Je har inte fornummi noe, je kan inte seia det," sa den gamle. "Vatnet har nok blitt sl�tt av og sett p� for meg imellom, n�r je har dorma litt p� saga om natta, og imellom har je h�rt det var tusla i bakhunen, men sett noko har je aldri. Folk trur inte p� slikt heller n�," sa han, og skottet sp�rrende bort p� meg, "og demmers� t�r det inte v�ge seg fram; folk er for kloke og beleste n�tildags."
"Det kan du ha rett i," sa jeg, for jeg merket godt at det l� noe skjult bak det blikket han sendte meg, og ville heller ha ham til � fortelle gamle historier enn innlate meg p� � dr�fte hans tvil og den p�stand at opplysningen skulle v�re en skremsel for nisser og underjordiske. "Det kan du ha rett i p� en m�te. I gamle dager var folk sterkere i troen p� all slags trollskap; nu later de som de ikke tror p� det, for � synes kloke og opplyste, som du sier. Men i fjellbygdene h�rer en ennu at de underjordiske viser seg, tar folk inn til seg, og slikt. Nu skal du," f�yde jeg til for riktig � f� ham p� gli, "nu skal du bare h�re en historie som skal v�re hendt etsteds, men hvor og n�r det er hendt, det kan jeg ikke minnes.
Det var en mann som hadde en kvern ved en foss, og der var det ogs� en kvernknurr. Om mannen, som skikk er p� noen steder, ga ham lefseklining og jule�l for � �ke melet, har jeg ikke h�rt; men det er ikke rimelig, for hver gang han skulle male, tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, s� han ikke fikk malt. Mannen visste godt at det var knurren, og en aften han skulle male, tok han med seg en gryte full av bek og tj�re og gjorde opp ild under. Da han slapp vannet p� kallen, gikk den en stund; men s� ble den stanset, som han hadde ventet. Han stakk og slo efter kvernknurren nedi rennen og omkring kvernkallen, men det hjalp ikke. Til sist �pnet han d�ren som gikk ut til kvernkallen og rennen. Men da sto kvernknurren midt i d�ren og gapte, og gapet var s� digert at underkjeften var ved d�rstokken og overkjeften ved d�rbjelken.
"Har du sett s� stort gapandes?" sa han.
Mannen f�r efter bekgryten, som sto og kokte, slo den i gapet p� ham, og sa: "Har du kjent s� hett kokandes?" Da slapp kvernknurren kallen og satte i et forferdelig br�l. Siden har han hverken v�rt sett eller h�rt der, og heller ikke har han hindret folk i � male." -
"Ja," sa gutten, som med blanding av frykt og nysgjerrighet hadde fulgt min fortelling, "dette har jeg riktig h�rt av bestemor mi, og hu fortalte en annen stubb ogs� om en kvern.
Det var opp� landet etsteds, og ingen kunne f� malt der, for det var s� fullt av trollskap. Men s� var det en fattigkjerring som var s� n�dig om �f� malt litt en kveld, og hu ba om hun ikke kunne f� lov til � male der om natten. "Nei, gudbevares," sa mannen som eide kverna, "det g�r ikke an at du maler der i natt; det kommer nok til � sp�ke b�de for deg og kverna da," sa 'n. Men kjerringa sa hun var s� n�dig om � f� malt, for hun hadde ikke mj�ls�a � koke velling av og ikke matbeten � gi ungene. Ja, til slutt s� fikk a lov til � g� p� kverna og male om natten.
Da hu kom dit, gjorde hu varme p� under en stor tj�regryte som sto der, og fikk kverna i gang, og satte seg til � binde p� en hose i skorsteinen. Om en stund kom det inn et kvinnfolk og hilste p� a.
"God kveld du," sa hu til kjerringa.
"God kveld," sa kjerringa, hu ble sittende og binde.
Men rett som det var, tok hu som var kommet inn, til � kare varmen utover skorsteinen. Kjerringa kara 'n i hop igjen, hu.
"H� er namnet ditt da?" sa den underjordiske til kjerringa.
"�, je heter Sj�l je," sa kjerringa.
Dette syntes hu var et rart navn, og s� tok a til � kare varmen utover skorsteinen igjen. Og kjerringa ble sinna og tok p� � skjelle og kara 'n i hop igjen. Dette drev dem p� med en lang stund; men best det var, fikk kjerringa veltet tj�regryta nedover den andre. Hu til � huie og skrike, og s� rente a ut og ropte:
"Far, far, Sj�l har brent meg!"
"�, har du sj�l gjort det, s� f�r du sj�l ha det," sa det borti berget."
"Det var godt det inte gikk g�li med den kjerringa," sa den gamle gr�skjeggen. "Hu kunne gjerne ha brent opp b�de seg sj�l og kverna. Da je var heme, h�rte je tala om noko slikt, som skulle hendt der i gamle dager. Det var en gardmann der som hadde ei kvern, og den brann for 'n to pinsekvelder p� rad. Da det lei til pins-tid trea �ret, var det en skredder hos 'n og sydde helgekl�r.
"Skal tru hosdan det g�r med kverna denna gongen, tru det skal brenne i natt au?" sa mannen.
"Det skal inte ha no nau med det," sa skreddern, "gi meg n�kkeln, s� skal je passe kverna."
Det tykte mannen var b�de v�l og bra; og da det lei p� kvelden, fekk skreddern n�kkeln og gikk ne-i kverna - hu var tom enda, for hu var nybygd - og s� sette 'n seg midt p� golvet, tok krittet sitt og slo en stor ring rundt ikring seg, og rundtom den ringen skreiv 'n faderv�r, og s� var 'n inte redd, om s� sj�lve fanden skulle komm�. Da det var h�gstnattes, flaug d�ra opp med ett, og inn kom det s� tjukt med svarte katter at det yrde. Dom var inte seine f�r dom fekk ei gryte p� peisen og til � legge p� under, s� det tok til � brase og frase i gryta, som om hun var full av kokandes bek og tj�re.
"H�, h�," tenkte skreddern, "henger det slik i hop," og inte f�r hadde 'n sagt det, f�r ei ta kattene skauv labben bak gryta og ville velte a.
"Scht katte, du brenner deg!" ropte skreddern.
"Scht katte, du brenner deg! sier skreddern til meg," sa katta til de andre kattene, og alle sammen bort fr� peisen og til � hoppe og danse rundt om ringen; men rett som det var, luska katta bort til peisen att og ville skubbe over ende gryta.
"Scht katte, du brenner deg!" skreik skreddern, og skremte a ifr� peisen.
"Scht katte, du brenner deg, sier skreddern til meg," sa katta til de andre kattene, og alle sammen til � danse og hoppe, og rett som det var, var dom borte att og fresta � velte gryta.
"Scht katte, du brenner deg!" skreik skreddern, og tok slik i at dom f�r bortetter golvet den eine over den andre, og s� tok dom til � hoppe og danse som f�r.
S� slo dom krins utenom ringen og tok p� � danse rundt ikring 'n sn�ggere og sn�ggere, og til slutt s� sn�gt at det gikk reint rundt for skreddern, og dom glodde p� 'n med slike store f�le auer, som om dom ville eta 'n levandes.
Men best som det var, stakk den katta som hadde v�ri i ferd med � velte gryta, labben sin innafor ringen, jussom hu hadde hug til � f� tak i skreddern. Men da skreddern s�g det, l�yste 'n p� telgjekniven og heldt 'n ferdig. Rett som det var, slo katta labben innafor ringen att, men i samme blinken hakka skreddern labben ta, og alle kattene ut det forteste dom vant, med ul og med skrik.
Men skreddern la seg i ringen, og sov til sola sto langt inn p� golvet til 'n. S� stod 'n opp, l�ste att kverna og gikk opp p� garden.
Da han kom inn i stua, l�g b�de mannen og kjerringa enda, for det var pinsemorr�n.
"Signe dagen," sa skreddern, og ga mannen h�nda.
"Takk, deg au," sa mannen, og han vart b�de glad og undren da han fekk sj� att skreddern, det kan en nok veta.
"Signe dagen, mor," sa skreddern, og baud kjerringa h�nda.
"Takk, deg au," sa kjerringa. Men hu var s� bleik, og s�g s� rar og forstyrra ut, og h�nda si gj�mte a under felden; men til slutt rette hu fram den venstre til 'n og da skj�nte skreddern hosdan det hadde seg, men h� 'n sa til mannen og hosdan det gikk kjerringa sia, det veit inte je." -
"M�llerkjerringa var trollkjerringa sj�l, hu da?" spurte gutten.
"Kan veta det," sa gamlingen.
Det var nesten ikke r�d � h�re et ord lenger, for sagen gikk igjen med sus og med brus. M�nen var oppe og trettheten vekk efter den korte hvilen. Jeg sa derfor farvel til den gamle, og gikk elvedraget og myrene nedi dalen. Opp over byens r�ksl�r reiste Akershus seg med sine t�rn, de tr�dte klart frem mot fjordens speil, som Nesodden kastet seg langt ut i som en mektig slagskygge. Himmelen var ikke ganske ren, og det var litt drag i skyer og luft; m�nelyset blandet seg med sommernattens demring, og dempet omrissene i forgrunnen av det landskapet som strakte seg for v�re f�tter. Men over fjorden l� m�neskinnet blankt og str�lende, mens Asker- og B�rums�sene hevet seg over hverandre i sortbl� skygninger og dannet landskapets fjerne ramme.
Kveget av natteduggens kj�lige bad sendte fioler og andre natteblomster sin liflige duft ut over engene, men fra myrene og bekkedragene kom av og til klamme luftninger, som isnet igjennom meg.
"Huff, det gr�sser i meg," ropte min ledsager. Han trodde at disse luftningene var pustet av nattens �nder, og mente � se en trollkjerring eller en katt med gloende �yne i hver busk som r�rte seg i vinden.
Kilde: Prosjekt Runeberg
|
