Desse orda av den engelske forfattaren William Blake inneheld eit litter�rt program, eit romantisk syn p� kva som skal vere litteraturens oppg�ve. Og dei inneheld tre ord som er karakteristiske for romantikken p� 1800-talet: innover, Gud og visjon. Noen mennesker er enn� ikke blitt �delagt av sivilisasjonen, de er ekte og �rlige og forstiller seg ikke. I romantikken f�r disse gruppene h�y status: Barnet, som fremdeles er ufordervet. Naturmennesket, den edle �ville�, som alltid har befunnet seg utenfor sivilisasjonen. Den gale, som har meldt seg ut av den. Men framfor alt kunstneren, som if�lge den tyske filosofen Schlegel er �det vesen som st�r guddommen n�rmest�. I romantikken er kunstneren ikke lenger bare en dyktig ut�ver, han er ogs� profet. Hans kall er � formidle kontakt mellom det guddommelige og alle vanlige mennesker som ikke er i stand til � oppleve �penbaringer eller visjoner.
En slik kunstnerrolle lar seg selvsagt ikke forene med krav om etterligning av forbilder eller med autoritative p�bud om � f�lge spesielle regler og normer for kunsten, som i klassisismen. Den romantiske kunstner har bare seg selv � stole p�. Han er original og jeg-sentrert. Romantikkens kunstforst�else bryter med mimesis-begrepet, som har dominert siden renessansen. N� er kunstens form�l ikke lenger forbundet med � etterligne eller imitere naturen. Romantikerne ser i stedet p� kunsten som et ekspressivt uttrykk for kunstnerens egen, subjektive opplevelse av verden.
Diktinga skulle vise oss det indre mennesket, der kjensler og fantasi ikkje let seg styre av snusfornuftig tenking. Men diktinga skulle ogs� s�kje mot det som ligg utanfor all erfaring, og vise oss det guddommelege i tilv�ret. For � gjere dette ikkje-sansbare tilgjengeleg m�tte diktaren vere visjon�r, eit diktargeni som s�g det som er g�ymt for vanlege menneske. Ein visjon kan vi forklare som eit draumesyn eller ei openberring. Det diktaren s�g i openberringane, skulle han formidle vidare i diktinga si. Denne oppfatninga av litteratur er det vi kallar eit romantisk litteratursyn.

Et annet karakteristisk trekk ved romantikken, ogs� dette i sterk kontrast til opplysningstid og klassisisme, er interessen for psykologiske fenomener og dype avgrunner i menneskesinnet. Hva skjuler seg under den �siviliserte� overflaten? En litter�r sjanger her er den gotiske romanen, med mystiske og overnaturlige hendelser lagt til middelaldermilj�. Morbide skrekkfortellinger er popul�re (for eksempel av amerikaneren Edgar Allan Poe), og lignende motiver finner vi ogs� i maleriet og musikken. Det virker som om f�lelsene har mye � ta igjen etter perioder med ensidig vekt p� menneskets fornuftsside!

Romantikken kan oppvise mange eksempler p� at kunstartene finner sammen i st�rre grad enn f�r. Musikken og malerkunsten inspireres ofte av litter�re tekster. Innenfor en ny og stor romantisk sjanger, den tyske Lied (Schubert, Schumann, Brahms), g�r lyrikk og musikk sammen opp i en h�yere enhet. En annen litter�r innflytelse p� musikken ser vi i den s�kalte programmusikken (musikk som skildrer noe ikke-musikalsk, for eksempel forteller en historie), som f�r mange tilhengere i romantikken, men som ogs� f�r sterk motb�r fra andre romantiske komponister som mener at musikken ikke skal handle om noe utenfor seg selv (absolutt musikk). Og rundt midten av 1800-tallet starter Richard Wagner sitt store prosjekt med helhetskunstverk (Gesamtkunstverk), hvor han fors�ker � smelte sammen b�de drama, poesi, musikk og bildekunst.

Som musikkhistorisk epoke dominerer romantikken nesten hele 1800-tallet. Innenfor litteraturen og malerkunsten avl�ses romantikken i annen del av �rhundret av en meget sterk realistisk motbevegelse, der kunstens mimetiske funksjon igjen blir sterkt vektlagt. Men mot slutten av �rhundret dukker romantiske str�mninger opp p� ny, for eksempel i nyromantikken i litteraturen i 1890�rene.

Den romantiske kunstner er, p� godt og vondt, fri fra alle kontrollerende instanser som har styrt kunsten i tidligere perioder -kirken, fyrsten, private sponsorer - og i langt mindre grad enn tidligere er han en leverand�r av bestilte varer, som altertavler, portretter, festmusikk eller leilighetsdikt. N� skaper kunstneren det han selv vil, og understreker ofte sin uavhengighet ved � bryte med vanlige normer for utseende og atferd. Det er i romantikken vi for alvor m�ter kunstneren i rollen som oppr�rer og antiborgerlig bohem.
Romantikerne er nok stort sett enige om hva de gj�r oppr�r mot. Etter klassisismens strenge krav om balanse, beherskelse og gylne middelveier hilser de lengselen og lidenskapen velkommen. Men siden den utpregede individualismen er et av romantikkens grunnleggende prinsipper, er det ikke s� enkelt � peke p� entydige fellestrekk ved epoken. To viktige hovedretninger kan vi likevel skille ut: framoverrettet eller radikal romantikk, og tilbakeskuende eller konservativ romantikk.

Den radikale romantikken er inspirert av den franske revolusjonen og engasjerer seg sterkt i de mange frigj�ringskampene utover p� 1800-tallet, der sm� land kjemper for sin selvstendighet. Bak dette kravet om frihet ligger en romantisk ide om at selv den minste nasjon har krav p� selvstyre, sitt eget spr�k, sin egen kultur. En typisk representant for dette synet er engelskmannen Lord Byron, dikter og romantisk helteskikkelse, som blant annet engasjerer seg sterkt i den greske frihetskampen. I Norge kan vi si at Henrik Wergeland er en romantiker av denne framoverskuende typen.

Innenfor den andre hovedretningen vender man blikket bakover, mot tider da mennesket levde i st�rre overensstemmelse med det ekte og opprinnelige. Middelalderen oppfattes som en slik tidsalder. 1800-tallets store innsamlingsarbeid av folkediktning, folkemusikk og annen folkekultur fra middelalderen har sin bakgrunn i den oppfatningen. I det enkelte menneskets liv er barndommen det tapte paradis som kunstneren stadig vender tilbake til. Men ofte g�r lengselen ogs� til andre steder enn der man befinner seg, til eksotiske steder og fjerne land. �Der hvor du ikke er, der er lykken,� sier den tyske romantikeren Eichendorff. Johan Sebastian Welhaven er den fremste norske representanten for denne retningen.
Lengselen g�r ogs� ut i den uber�rte natur, bort fra sivilisasjonen og den stadig ekspanderende bykulturen, og ut i dette ville og �dslige som 1700-tallsmennesket helst ville slippe � se. Romantikernes lengsel ut i naturen har nok ogs� en annen grunn: Etter det forrige �rhundres utviklingsoptimisme, knyttet til mange tekniske nyvinninger som spinnemaskin og dampmaskin, begynner man n� i det nye �rhundret � oppdage medaljens bakside etter hvert som industrialisering og kapitalisme f�rer til rasjonaliseringer og arbeidsl�shet. Det er ikke bare kunstnere og filosofer som reagerer negativt p� dette. Flere steder hender det at folk g�r til fysisk angrep p� de nye maskinene; �maskinstormere� blir de kalt.

Nasjonalromantikken
er en retning som p� en m�te kombinerer de to romantikktypene vi har beskrevet, b�de den revolusjon�re frigj�ringsromantikken og den fortidsfokuserte romantikken, der folkets historie og gamle kultur blir trukket fram. Foruten i Tyskland, der retningen oppst�r, blomstrer den s�rlig i �st-Europa og i Norden. I Norge blir nasjonalromantikken en sv�rt viktig del av den unge nasjonens identitetsoppbygging.

Fr� "Nasjonsbyggar eller sosial klatrar" av Cecilie Boge:
"Nasjonalromantikken har ogs� f�tt ein sentral plass i norsk litteraturhistorie. I motsetnad til i dei andre skandinaviske landa, blir nasjonalromantikken hos oss rekna som ein eigen litter�r periode. �ra 1845 til 1850 er eit felles h�gdepunkt for retninga b�de innan litteraturen og kunsten. Harald og Edvard Beyer seier i Norsk litteraturhistorie at "I denne tid var svermeriet friskt og ekte. Ingen tvil, ingen p�tvingende krav, ingen ironi hadde enn� f�tt tid til � �ve sin gjerning." (Beyer og Beyer 1996: 165). Forfattarane var opptatt av � idealisera og forenkla r�ynda. Orda som gjekk igjen var av typen "lengsel � dr�m � vemod � andakt � anelse � folke�nd" (Beyer og Beyer 1996: 165). Desse orda blei s�rleg brukt innan poesien, der det sv�rt ofte var sinnsstemningar som blei skildra. Men sj�lv om desse orda refererer til noko idealisert, finn ein, som nemnt ovanfor, ogs� innslag av den poetiske realismen. I mange land var det mellom 1825 og 1850 ei vilje til � kopla eit idealistisk grunnsyn med ei meir naturtru oppfatning av r�ynda (Beyer og Beyer 1996: 123). Fordi nasjonalromantikken kom s� seint til Noreg fekk vi eit liknande innslag av realisme i tekstane p� same m�te som vi til d�mes ser det i den naturtru m�ten Tidemand skildra folkedraktene.

Rundt 1830 skjedde det eit vendepunkt i norsk litteratur. For f�rste gong s�g ein konturane av ein norsk nasjonallitteratur som i l�pet av 1800-talet skulle skilja seg fr� den danske. Vi fekk dei f�rste romanane og novellene der handlinga var lagt til eit norsk milj�. Samstundes endrar forfattarrolla seg ved at det � vera forfattar blei eit yrke i seg sj�lv. Avstanden mellom forfattar og lesar auka, noko som gir seg utslag i at forfattarane i st�rre grad vende seg til publikum gjennom forlag og bokhandlarar. Talet p� lesarar auka, men framleis var det stort sett embetsstanden og borgarar som leste skj�nnlitteratur. Lesing var noko s�rleg borgarlege kvinner gjorde � allmugen las for det meste religi�s litteratur.

Sigurd A. Aarnes reknar Johan Sebastian Welhaven som den f�rste forfattaren i Noreg som representerte denne profesjonaliserte forfattarrolla (1994: 213). Og nettopp Johan Sebastian Welhaven har skrive teksten til det f�rste bildet i 1854-utg�va av Norske Folkelivsbilleder. Leiaren av Intelligensen hadde eit �nske om � bringa norsk litteratur opp p� eit europeisk niv� ved � kopla det norske med eit klassisistisk grunnsyn. Han var "klassisist av form og romantiker av f�lelse", som Aarnes uttrykkjer det (1994: 232). Dette skal vi tydeleg sj� eksempel p� i teksten hans seinare i oppg�va.

Ei litter�r retning som var meir eksplisitt nasjonal, var innsamlinga av eventyr, segn og folkeviser som f�regjekk i denne perioden. Dette arbeidet var ikkje berre viktig for utviklinga av ein norsk nasjonallitteratur, men ogs� for det norske skriftspr�ket. Dei mest kjende innsamlarane, Peter Christen Asbj�rnsen og J�rgen Moe, oppdaga at det danske spr�ket ikkje strakk til n�r dei skulle skriva ned dei munnlege forteljingane. L�ysinga var � blanda inn norsk setningsoppbygging og norske dialektord i b�kene dei gav ut. Dermed skilde ikkje berre handlinga seg fr� den danske litteraturen, men ogs� spr�ket. T�nsberg visste � utnytta kompetansen til Asbj�rnsen og Moe, og inviterte dei begge til � bidra med tekstar i Norske Folkelivsbilleder."

Noen avsluttende praktiske kommentarer:
Som en meget generell konklusjon kan det sies at romantikerne s� med forakt p� alt menneskeskapt. De s�kte de mest up�virkede og de vakreste naturobjektene de kunne finne for � la seg inspirere av det guddommelige disse objektene fortsatt m�tte ha i seg. Sm� barn, alt nytt liv, vakre blomster, uskyld i alle former, elver og bekker, �rnens flukt over h�ye (sn�kledde) fjell, solen, v�ren, f�dsler, alt gr�nnfarget, det enkle livet p� lansbygda, osv. osv. er eksempler p� motiv som inspirerer en romantisk dikter.
Platon hevdet blant annet at: "Kroppen er sjelens jammerdal"
En voksen kropp med sine behov og begj�r vil distrahere sjelen i dens s�ken etter de guddommelige sannheter.
Det samme gjelder kj�nnslivet! 'Platonsk kj�rlighet' er kj�rlighet der de elskende unng�r seksuell aktivitet, og heller konsentrerer seg om � stimulere hverandres intellekt slik at man sammen kan bevege hverandres sjeler opp mot den h�yeste lykke: sammensmelting med det ideelle, eller det guddommelige.
Det b�r alts� nevnes at det kan v�re sv�rt praktisk � ha kristen ideologi i bakhodet n�r man tolker romantiske dikt. Som dere sikkert husker fikk Augustin �ren av � ha "kristnet" Platon p� 400-tallet. I praksis f�rte dette til at platonsk tankegang fikk en enorm innvirkning p� utformingen av den kristne ideologi. Akkurat som for platonikerne, er jordelivet kun � oppfatte som en ferd gjennom 'jammerdalen' for de kristne. Det opprinnelige og endelige 'hjem' er himmelriket (jfr. Platons ideverden). Dere har sikkert alle sett d�dsannonser som sl�r fast at 'han fikk endelig vende hjem', etc.
Med utgangspunkt i den kristne tro, eller andre dualistiske religioner, burde det alts� ikke v�re problematisk � forst� platonismen. Der en kristen arbeider med seg selv for '� se lyset / Gud' ville en platoniker strebe etter � la sin sjel smelte sammen med de skapende kreftene i ideverdenen.

Augustin, kristendommen og ny-platonismen (kilde)

JJ: (var platonske og ny-platonske tekster) En viktig lektyre for Augustin?
MF: Ja, nyplatonismen er nok den retningen som p�virket Augustin mest. Jeg har ingen problemer med � kalle Augustins tenkning for platonisme i kristen drakt. Man b�r v�re klar over at Augustin fikk kjennskap til Platon hovedsakelig gjennom den nyplatonske formidlertradisjonen; han skilte aldri mellom Platon og Plotin og kunne selv ikke nok gresk til � lese originalene. Den nyplatonske bevegelsen ga Augustin - som allerede nevnt - en ny forst�else av virkeligheten gjennom oppdagelsen av at det fantes en egen selvstendig �ndelig sf�re. Denne tankegangen plasserte �nd og sjel over de sansbare enkelttingene. Augustin overtok id�-l�ren og aksepterte at hver enkel sansbar ting kun etterligner en evig ur-prototype som er det egentlig v�rende og at sannheten derfor kun kan erkjennes med ren tenkning, ikke med sansene. Augustins fortjeneste ligger s� i � funksjonalisere denne kanskje litt vulg�re (ny-)platonismen, slik at den blir ryggraden i hans utlegning av den kristne dogmel�re. I de dialogene til Platon som jeg kjenner til, finner jeg ikke en slik instrumentalisering av hele den sansbare verden som noe som utelukkende skal tjene transcendente m�l. Mange av Platons etiske og politiske refleksjoner, som jeg tror er grunnleggende i Platons filosofi, finnes heller ikke i Augustins kristne platonisme.

Kortfattet definisjon av platonisme: