Home -> GMsys Homepage Please visit our sponsors.
Click Here to Visit our Sponsor
The UNESCO Transatlantic Slave Trade project


Sagalitteraturen
Eventyr
Sagn
Folkeviser
Renessansen
Barokken
Opplysningstiden
Romantikken
Over mot realismen
Realismen
Naturalismen
Nyromantikken
Litteraturen 1900 - 1940
Lyrikk 1900 - 1940
Etterkrigslyrikk
Etterkrigsprosa


Utskriftsvennlig versjon  

Romantikken i Norge



Stikkordsoversikt

Historie

  • Den franske revolusjon i 1789 la et viktig grunnlag
  • Borgerskapet fikk politisk makt på bekostning av monarkiet og adelen
  • Liberalismen vokste fram med krav om politisk, økonomisk og kulturell frihet for borgerskapet
  • Kravet om menings-, tros og ytringsfrihet ble stadig sterkere
  • Stat og kirke skulle fratas retten til å avgjøre hva den enkelte skulle mene
  • Adam Smiths teori om økonomisk liberalisme ble toneangivende
  • Liberalisten kritiserte kraftig merkantilistisk statsregulering, økonomien skulle utvikle seg fritt og styres av markedskreftene.
  • Staten skulle være enkeltindividets tjener
  • Nasjonalismen vokste fram mye basert på de samme tankene som preget holdningen til enkeltindividets rett.
  • Hovedtanken bak nasjonalismen var at et lands grenser skulle følge folkegrensene (jfr. geografi: nasjonalstat)
  • Nasjonalismen skapte en rik nasjonal litteratur der hovedinteressen var rettet mot landets natur, historie og folkeliv (se: nasjonalromantikk)
  • I Norge førte den historiske utviklingen til oppløsningen av unionen med Danmark og opprettelsen av Norge som selvstendig stat i 1814.
  • Grunnloven av 1814 var inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 og den franske revolusjonens frihetstanker
  • Grunnloven av 1814 ble sett på som radikal da stemmeretten ble svært romslig etter datidens forhold
  • Den nye unionen med Sverige etter 1814 gjorde det svært viktig å understreke Norges stilling som stat
  • Litteratur og kunst fikk av de ovenfor nevnte årsaker en nasjonsbyggende funksjon
  • Skriftspråket var fortsatt rent dansk, og dansk kultur dominerte i overklassen
  • Den nye nasjonalismen krevde at en nasjon måtte ha en egen nasjonal kultur
  • Wergeland og Aasen hevdet at det var en sammenheng mellom politikk og kultur
  • Dersom bønder og andre skulle kunne få større politisk makt, måtte de føle seg trygge i sitt eget språk, og de måtte ha sitt eget kulturelle grunnlag å stå på
  • Følgelig måtte et eget norsk språk og en nasjonal kultur bygges opp!
Romantikken generelt
  • En reaksjon mot fornuftstenkingen på 1700-tallet (opplysningstiden)
  • Rousseaus tanker om å vende tilbake til naturen ble sentrale
  • Industrialisering og sentralisering i en del vest-europeiske land skremte
  • Liberalisme, individualisme og nasjonalisme appellerte til folk (se historie)
  • Platons dualistiske verdensbilde muliggjorde det umulige (se: platonisme)
  • Filosofen og kunstneren (individualisten) satt i sentrum
Romantiske særtrekk
  • Indre sider ved enkeltindividet skulle skildres
  • Følelser og fantasi skulle ikke styres av logisk resonnement (klassisismen)
  • Dikteren skulle være visjonær og kunne skildre det uforklarlige gjennom diktningen
  • Dikteren skulle frigjøres fra vedtatte formelle mønstre for diktningen
To hovedretninger:

1. Den radikale romantikken
  • Påvirket av engelsk romantikk (Byron, Shelley, Keats, Blake, etc.)
  • Wergeland den fremste norske radikale romantikeren
  • Virkelighetsnær interesse for natur, folkeliv og samfunnsforhold - fremoverskuende
  • Kjempet for folkenes rett til å danne egne nasjoner
  • Et radikalt forhold til gamle normer for hvorledes diktningen skulle være dvs. utradisjonelle
2. Den konservative romantikken
  • Påvirket av tysk romantikk
  • Preget av nasjonalsvermeri samt glorifisering av fortiden med dens tro og overtro - bakoverskuende
  • Welhaven den fremste norske konservative romantikeren
  • Politisk konservative
  • Ville holde normene for diktekunsten i hevd, dvs. tradisjonelle
Nasjonalromantikken
  • Det meste av norsk romantikk var sterkt preget av nasjonalromantikk
  • Høydepunktet kom på slutten av 1840-årene
  • Interessen for folkekunsten påvirket dikterne
  • Folkediktningen (spesielt folkevisene) skulle være et mønster for kunstdiktningen
  • Det som skjedde med norsk folkekunst, historie og språk i disse årene ble kalt "det nasjonale gjennombrudd" (Moltke Moe)
  • Innsamling av norsk folkediktning kom i gang
  • Utviklingen av et norsk skriftspråk ble påbegynt
  • Viktig arbeid ble utført innen historie- og språkforskning
  • Det var viktig å vise at vi som ung (og ennå ufri) nasjon, hadde en ærerik fortid.
  • Vi ville vise at vi hadde en egen norsk kultur på lik linje med andre nasjonalstater.
Sentrale norske romantikere
  • Mauritz Hansen
    - ga ut novellen "Luren" i 1819
  • Henrik A. Bjerregaard
    - skrev "Fjeldeventyret" i 1824
  • Begge de ovennevnte var i hovedsak nasjonalromantikere
    - Idealiserte bøndene og livet på landsbygda
  • Henrik Wergeland (1808-45)
    - Meget aktiv i samfunnsdebatten på "patriotenes" side
    - Arbeidet for folkeopplysning (årsak: Se 'historie' ovenfor)
    - Mot embetsmennene - for bøndene, det radikale og nasjonale
    - Hovedmål: Nasjonal selvstendighet
    - Radikal romantiker (se ovenfor)
    - Stort sett i konflikt med Welhaven
    - Men, bror til Camilla (Collett) - som var Welhavens kjæreste!!
  • Johan Sebastian Welhaven (1808-1873)
    - Politisk konservativ på "danomanenes" side
    - Var motstander av alt som kunne skape uro i det etablerte samfunnet
    - og - følgelig tilhenger av embetsmannstaten
    - Så ingen fordeler ved et språklig og kulturelt brudd med Danmark
    - Konservativ romantiker (se ovenfor)

"Å ane det uutsigelige"


Idealet i opplysningstiden var det rasjonelle, kultiverte og siviliserte menneske. Det var et menneske som var stolt av å kunne beherske naturen, som lot seg styre av sin fornuft, og som hentet sine mønstre og forbilder fra den klassiske oldtiden. Med romantikken, som bryter gjennom som åndsretning omkring 1800, kommer opprøret mot dette idealet. Romantikerne mener at den moderne, menneskeskapte sivilisasjonen har ødelagt den viktige forbindelsen mellom menneske og natur. I stedet for å fortsette å underlegge seg naturen må menneskene begynne å rette seg etter den. Naturen må bli norm for samfunnsutvikling, for kunst og kultur.
«Tilbake til naturen,» hadde den franske forfatteren Rousseau sagt allerede omkring 1750. Og med naturen mente han ikke bare den konkrete naturen som omgir oss, men også det naturlige, det opprinnelige.
Hans utgangspunkt er en refselse av opplysningstidens fornuftstro og fremskrittsoptimisme.
Menneskets egentlige natur er lokalisert i dets følelser. Fra naturen er mennesket godt, og følelsene gir oss alle de retningslinjer vi behøver. Men samfunnet perverterer det følende mennesket, flokktenkningen ødelegger den skapende individualitet og fornuften er vold mot følelseslivet. Oppdragelsen er den sentrale faktor i dannelsen av mennesket, som avgjør om det skal kunne bevare sin frihet i følelsene eller bli slave av samfunnets konvensjoner. Rosseau har, kanskje litt ironisk, vært en nødvendig kilde for Kants utvikling av det kategoriske imperativ og troen på menneskeheten i den enkelte. Kant lokaliserer menneskets universelle moralske verdi i dets rasjonelle utrustning, mens Rousseau vektlegger allmennviljens utspring i den friheten mennesket har når det lever i pakt med sine følelser. Selv om de betoner fornuft og følelser forskjellig, er det likevel klare likhetstrekk mellom dem. Rosseaus opplysningskritikk til tross, de er begge typiske representanter for opplysningstidens idéstrømninger.
Når kulturen gjør sitt beste for å undertrykke det naturlige følelseslivet, mister mennesket kontakten med det egentlige i tilværelsen. Bare gjennom intuisjon, anelse og fantasi kan man komme i kontakt med det guddommelige i seg selv, sa romantikerne.

Å opne menneskets udødelege auger innover,
inn i tankens verd, inn i æve som for all
tid vidar seg ut i Guds bringe -
den menneskelege visjonskraft.

Desse orda av den engelske forfattaren William Blake inneheld eit litterært program, eit romantisk syn på kva som skal vere litteraturens oppgåve. Og dei inneheld tre ord som er karakteristiske for romantikken på 1800-talet: innover, Gud og visjon. Noen mennesker er ennå ikke blitt ødelagt av sivilisasjonen, de er ekte og ærlige og forstiller seg ikke. I romantikken får disse gruppene høy status: Barnet, som fremdeles er ufordervet. Naturmennesket, den edle «ville», som alltid har befunnet seg utenfor sivilisasjonen. Den gale, som har meldt seg ut av den. Men framfor alt kunstneren, som ifølge den tyske filosofen Schlegel er «det vesen som står guddommen nærmest». I romantikken er kunstneren ikke lenger bare en dyktig utøver, han er også profet. Hans kall er å formidle kontakt mellom det guddommelige og alle vanlige mennesker som ikke er i stand til å oppleve åpenbaringer eller visjoner.
En slik kunstnerrolle lar seg selvsagt ikke forene med krav om etterligning av forbilder eller med autoritative påbud om å følge spesielle regler og normer for kunsten, som i klassisismen. Den romantiske kunstner har bare seg selv å stole på. Han er original og jeg-sentrert. Romantikkens kunstforståelse bryter med mimesis-begrepet, som har dominert siden renessansen. Nå er kunstens formål ikke lenger forbundet med å etterligne eller imitere naturen. Romantikerne ser i stedet på kunsten som et ekspressivt uttrykk for kunstnerens egen, subjektive opplevelse av verden.
Diktinga skulle vise oss det indre mennesket, der kjensler og fantasi ikkje let seg styre av snusfornuftig tenking. Men diktinga skulle også søkje mot det som ligg utanfor all erfaring, og vise oss det guddommelege i tilværet. For å gjere dette ikkje-sansbare tilgjengeleg måtte diktaren vere visjonær, eit diktargeni som såg det som er gøymt for vanlege menneske. Ein visjon kan vi forklare som eit draumesyn eller ei openberring. Det diktaren såg i openberringane, skulle han formidle vidare i diktinga si. Denne oppfatninga av litteratur er det vi kallar eit romantisk litteratursyn.

Et annet karakteristisk trekk ved romantikken, også dette i sterk kontrast til opplysningstid og klassisisme, er interessen for psykologiske fenomener og dype avgrunner i menneskesinnet. Hva skjuler seg under den «siviliserte» overflaten? En litterær sjanger her er den gotiske romanen, med mystiske og overnaturlige hendelser lagt til middelaldermiljø. Morbide skrekkfortellinger er populære (for eksempel av amerikaneren Edgar Allan Poe), og lignende motiver finner vi også i maleriet og musikken. Det virker som om følelsene har mye å ta igjen etter perioder med ensidig vekt på menneskets fornuftsside!

Romantikken kan oppvise mange eksempler på at kunstartene finner sammen i større grad enn før. Musikken og malerkunsten inspireres ofte av litterære tekster. Innenfor en ny og stor romantisk sjanger, den tyske Lied (Schubert, Schumann, Brahms), går lyrikk og musikk sammen opp i en høyere enhet. En annen litterær innflytelse på musikken ser vi i den såkalte programmusikken (musikk som skildrer noe ikke-musikalsk, for eksempel forteller en historie), som får mange tilhengere i romantikken, men som også får sterk motbør fra andre romantiske komponister som mener at musikken ikke skal handle om noe utenfor seg selv (absolutt musikk). Og rundt midten av 1800-tallet starter Richard Wagner sitt store prosjekt med helhetskunstverk (Gesamtkunstverk), hvor han forsøker å smelte sammen både drama, poesi, musikk og bildekunst.

Som musikkhistorisk epoke dominerer romantikken nesten hele 1800-tallet. Innenfor litteraturen og malerkunsten avløses romantikken i annen del av århundret av en meget sterk realistisk motbevegelse, der kunstens mimetiske funksjon igjen blir sterkt vektlagt. Men mot slutten av århundret dukker romantiske strømninger opp på ny, for eksempel i nyromantikken i litteraturen i 1890årene.

Platon har sjølv framstilt skilnaden i idéverda og den sanselege verda i eit bilete, holebiletet. Han samanlikna menneska med fangar som heile livet sit bundne i lekkjer ved inngangen til ei hole, slik at dei berre kan sjå innover i hola. Utanfor hola, altså bak ryggen på fangane, brenn det eit stort bål, og mellom bålet og fangane går personar som ber ulike ting. Desse tinga kastar skuggar på bakveggen i hola, og skuggane er det einaste fangane kan sjå av tinga. Derfor trur dei at skuggane er dei verkelege tinga. Om dei no brått fekk lov til å snu seg og sjå tinga og bålet utanfor hola, ville det gå lang tid før dei ville forstå kva dette var for noko. Skilnaden mellom skuggane og tinga ville ha vore for stor. Og så seier Platon at like stor som skilnaden mellom skuggane og tinga er skilnaden mellom den sansbare verda og idéverda. Derfor blir vi lurt til å tru at dei materielle tinga er verkelege, og har vanskeleg for å forstå at det eksisterer ei idéverd.
Desse ulike tenkjemåtane får konsekvensar i synet på politikk, kunnskap og kunst. Aristoteles skreiv ei bok om politikk, der han bygde på det han meinte var bra i dei samfunna han kjende. Han bygde altså på erfaring. Men Platon si bok om politikk er ei skildring av ein idealstat (eit utopia) som ikkje likna på dei samfunna som eksisterte. Kunnskap, sa Aristoteles, får vi berre frå sansane våre. Platon derimot sa at berre tenking gir verkeleg kunnskap, for med tankane våre kan vi få kontakt med idéverda. Aristoteles var naturvitskapsmann som gjorde fysiske eksperiment, mens Platon såg på matematikk som den høgaste form for vitskap. I matematikken fekk vi innsyn i ideane.
For Aristoteles var det sentrale i all kunst å etterlikne verda omkring oss. Kunst som menneska kjende seg igjen i, gav glede og lærdom. Men Platon meinte at kunst var noko som gav oss eit glimt inn i ideverda. Kunst var for han ikkje etterlikning av noko kjent, men ei framstilling av visjonar der ideane kom til syne. Musikk var den kunstarten Platon sette høgast.
For Platon var var kunstnaren ein person med heilt spesielle evner til å sjå inn i ideverda. Kunstnaren var ein visjonær.

Kilde: "Ord i Tid 2 - Studiebok med litteraturhistorie" (s. 85-86) - Det norske samlaget

Kommentar:
Blant engelske romantikere utviklet ideen om to ulike mennesketyper seg. De mente de fleste mennesker hadde utviklet en 'primary imagination', dvs. evnen til å la seg inspirere og beruse av det vakre i naturen, og dermed oppleve glimt av kontakt med det guddommelige, eller ideelle.
Noen få hadde i tillegg 'secondary imagination', dvs. evnen til å gi den inspirasjonen de opplevde uttrykk i form av kunst. På den måten kunne de videreføre sine visjoner til andre mennesker, både i samtid og framtid. Derfor sa man at ekte kunst var udødelig!

Den romantiske kunstner er, på godt og vondt, fri fra alle kontrollerende instanser som har styrt kunsten i tidligere perioder -kirken, fyrsten, private sponsorer - og i langt mindre grad enn tidligere er han en leverandør av bestilte varer, som altertavler, portretter, festmusikk eller leilighetsdikt. Nå skaper kunstneren det han selv vil, og understreker ofte sin uavhengighet ved å bryte med vanlige normer for utseende og atferd. Det er i romantikken vi for alvor møter kunstneren i rollen som opprører og antiborgerlig bohem.
Romantikerne er nok stort sett enige om hva de gjør opprør mot. Etter klassisismens strenge krav om balanse, beherskelse og gylne middelveier hilser de lengselen og lidenskapen velkommen. Men siden den utpregede individualismen er et av romantikkens grunnleggende prinsipper, er det ikke så enkelt å peke på entydige fellestrekk ved epoken. To viktige hovedretninger kan vi likevel skille ut: framoverrettet eller radikal romantikk, og tilbakeskuende eller konservativ romantikk.

Den radikale romantikken er inspirert av den franske revolusjonen og engasjerer seg sterkt i de mange frigjøringskampene utover på 1800-tallet, der små land kjemper for sin selvstendighet. Bak dette kravet om frihet ligger en romantisk ide om at selv den minste nasjon har krav på selvstyre, sitt eget språk, sin egen kultur. En typisk representant for dette synet er engelskmannen Lord Byron, dikter og romantisk helteskikkelse, som blant annet engasjerer seg sterkt i den greske frihetskampen. I Norge kan vi si at Henrik Wergeland er en romantiker av denne framoverskuende typen.

Innenfor den andre hovedretningen vender man blikket bakover, mot tider da mennesket levde i større overensstemmelse med det ekte og opprinnelige. Middelalderen oppfattes som en slik tidsalder. 1800-tallets store innsamlingsarbeid av folkediktning, folkemusikk og annen folkekultur fra middelalderen har sin bakgrunn i den oppfatningen. I det enkelte menneskets liv er barndommen det tapte paradis som kunstneren stadig vender tilbake til. Men ofte går lengselen også til andre steder enn der man befinner seg, til eksotiske steder og fjerne land. «Der hvor du ikke er, der er lykken,» sier den tyske romantikeren Eichendorff. Johan Sebastian Welhaven er den fremste norske representanten for denne retningen.
Lengselen går også ut i den uberørte natur, bort fra sivilisasjonen og den stadig ekspanderende bykulturen, og ut i dette ville og ødslige som 1700-tallsmennesket helst ville slippe å se. Romantikernes lengsel ut i naturen har nok også en annen grunn: Etter det forrige århundres utviklingsoptimisme, knyttet til mange tekniske nyvinninger som spinnemaskin og dampmaskin, begynner man nå i det nye århundret å oppdage medaljens bakside etter hvert som industrialisering og kapitalisme fører til rasjonaliseringer og arbeidsløshet. Det er ikke bare kunstnere og filosofer som reagerer negativt på dette. Flere steder hender det at folk går til fysisk angrep på de nye maskinene; «maskinstormere» blir de kalt.

HENRIK WERGELAND OG JOHAN S. WELHAVEN
Vi har alt vore inne på den skilnaden vi finn mellom romantikarane og har brukt orda radikal romantikk og konservativ romantikk. I Noreg var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven forgrunnsfigurar for dei to fløyane.
Wergeland og Welhaven var jamngamle, kjende kvarandre godt frå eit lite student­miljø og levde som vaksne i ein by som ikkje hadde meir enn 30 000 innbyggjarar. Det kulturelle miljøet var lite og trongt. Alle kjende alle, og det skulle ikkje mykje til før ei lita usemje enda som bitre, personlege feidar og livslangt fiendskap. Og det var nett dette som skjedde mellom Wergeland og Welhaven.
Striden mellom dei begynte som ein strid om kva som var god litteratur. Begge hadde eit romantisk kunstsyn, men likevel var skilnaden klar. Wergeland såg på diktaren som eit profetisk geni, som måtte dikte heilt ubunde av reglar for kva som var god litteratur, og særleg i ungdomslyrikken braut han i strofemønster og biletbruk alle klassisistiske reglar for god litteratur.
Eit diktargeni, slik Wergeland såg det, skulle openberre det som ikkje var synleg for andre, og dette er ikkje så ulikt Welhaven sin tanke om at «det uudsigelige skal digtet røbe», det som «ei med ord kan nevnes» (frå «Digtets Ånd» av Welhaven). Men «det uudsigelige» skal i følgje Welhaven kome til uttrykk i ei streng, harmonisk og klar form. Og det kan ein ikkje seie at forma på Wergeland sine ungdomsdikt var. Derfor gjekk Welhaven til sterke åtak på diktinga til Wergeland og sa at den «var merket med alle poesiens dødssynder».
For å forstå kva Welhaven mislikte så sterkt skal vi sitere frå Wergelands dikt "Hvem er Stella":

"En, med fem fingre om sin Elstes Hals
(Hun hvis Øie ser ud som en ynglende sort
Pudel)
spørger mig, leende i hendes Øre:
Hvem er Stella?

Ret, min Ven, pral af Elskov! hvert et Kys
er at æde en Skinke, hvert Blik i din Møs Øie
er jo at se i en Nat, af Bacchanter
fuld og Fakler?"

"Øie som en ynglende Pudel" og "Kys som at æde en Skinke" var nok bilete som Welhaven ikkje fann særleg poetiske.
Men det var ikkje berre det poetiske dei var usamde om. I 1834 skreiv Wergeland ein artikkel der han skulda den tyske og danske romantikken for vere ein sofalitteratur som berre var oppteken av fortida og svikta samtida og det verkelege livet. Ein diktar ser ikkje tilbake, men framover, skreiv han, og etterlyste ein politisk litteratur som kjempa for fridom og rettferd. Det er liten tvil om at denne kritikken også var retta mot Welhaven.
Wergeland kravde at ein diktar skulle ha ein fantasi som såg framover, som kunne sjå det som var mogleg i framtida. Også Welhaven meinte at fantasien var viktig for diktinga, men han snakka om ein fantasi som vende seg mot mystikken i fortid og folketru, slik vi har døme på i diktet "I Kivledal".
Skilnaden mellom dei blir enda klarare om ein samanliknar folkelivsskildringane deira. Folket var for Welhaven ei idealisert storbondebefolkning, mens Wergeland skildra den fattigdomen han såg blant husmenn på Eidsvoll og i byproletariatet i Kristiania. Politisk støtta Wergeland bøndene sin kamp for eit utvida demokrati, mens Welhaven stod på embetsmennene si side. Welhaven sine bønder var ein fortidsdraum om kvinner og menn som hadde sin fridom, og ikkje hadde noko å krevje. Når dei verkelege bøndene kravde større politisk makt, støtta han dei ikkje. Da støtta han dei som alt hadde makta i samfunnet, den samfunnsklassen av embetsmenn og storborgarar som han kjende seg knytt til.
Rundt dei to diktarane danna det seg to parti. Tilhengjarane til Wergeland kalla seg "patriotene", mens Welhaven sin flokk fekk namnet "intelligenspartiet" . Av Wergeland-folka fekk dei utnamnet "danomanerne".
Desse to namna, patriotane og danomanane, kom av at dei hadde ulikt syn på forholdet til Danmark. Welhaven var nær knytt til den danske romantikken og til den danske embetsmannskulturen. Sjølv om han var oppteken av det særnorske i folkeliv og folketru, meinte han vi måtte halde kontakten med åndslivet i Danmark og gjennom det kontakten med det kultiverte åndslivet ute i Europa. Om vi braut denne kontakten, ville vi sitje att med "den norske råheten" , som han meinte å finne mellom anna hos Wergeland.
Wergeland og hans menn såg heilt annleis på dette. Skulle vi få fram ein sjølvstendig norsk kultur, måtte vi kvitte oss med det danske framandelementet og embetsmannskulturen. Den norske bondekulturen, som hadde overlevd dansketida, skulle vere den grobotnen som ein norsk litteratur på eit norsk språk skulle byggje på.

Kilde: "Ord i Tid 2 - Studiebok med litteraturhistorie" (s. 90-91) - Det norske samlaget

Kommentar: Repeter opp det du har lest i historie om striden mellom embedsmennene, bøndene og det nye borgerskapet. Som du sikkert husker kuliminerte denne striden med Venstres valgseier i 1884 og innføringen av parlamentarismen. Det kommer vel klart fram her hvilke sider Wergeland og Welhaven ville valgt i denne maktkampen.

Nasjonalromantikken
er en retning som på en måte kombinerer de to romantikktypene vi har beskrevet, både den revolusjonære frigjøringsromantikken og den fortidsfokuserte romantikken, der folkets historie og gamle kultur blir trukket fram. Foruten i Tyskland, der retningen oppstår, blomstrer den særlig i Øst-Europa og i Norden. I Norge blir nasjonalromantikken en svært viktig del av den unge nasjonens identitetsoppbygging.

Frå "Nasjonsbyggar eller sosial klatrar" av Cecilie Boge:
"Nasjonalromantikken har også fått ein sentral plass i norsk litteraturhistorie. I motsetnad til i dei andre skandinaviske landa, blir nasjonalromantikken hos oss rekna som ein eigen litterær periode. Åra 1845 til 1850 er eit felles høgdepunkt for retninga både innan litteraturen og kunsten. Harald og Edvard Beyer seier i Norsk litteraturhistorie at "I denne tid var svermeriet friskt og ekte. Ingen tvil, ingen påtvingende krav, ingen ironi hadde ennå fått tid til å øve sin gjerning." (Beyer og Beyer 1996: 165). Forfattarane var opptatt av å idealisera og forenkla røynda. Orda som gjekk igjen var av typen "lengsel – drøm – vemod – andakt – anelse – folkeånd" (Beyer og Beyer 1996: 165). Desse orda blei særleg brukt innan poesien, der det svært ofte var sinnsstemningar som blei skildra. Men sjølv om desse orda refererer til noko idealisert, finn ein, som nemnt ovanfor, også innslag av den poetiske realismen. I mange land var det mellom 1825 og 1850 ei vilje til å kopla eit idealistisk grunnsyn med ei meir naturtru oppfatning av røynda (Beyer og Beyer 1996: 123). Fordi nasjonalromantikken kom så seint til Noreg fekk vi eit liknande innslag av realisme i tekstane på same måte som vi til dømes ser det i den naturtru måten Tidemand skildra folkedraktene.

Rundt 1830 skjedde det eit vendepunkt i norsk litteratur. For første gong såg ein konturane av ein norsk nasjonallitteratur som i løpet av 1800-talet skulle skilja seg frå den danske. Vi fekk dei første romanane og novellene der handlinga var lagt til eit norsk miljø. Samstundes endrar forfattarrolla seg ved at det å vera forfattar blei eit yrke i seg sjølv. Avstanden mellom forfattar og lesar auka, noko som gir seg utslag i at forfattarane i større grad vende seg til publikum gjennom forlag og bokhandlarar. Talet på lesarar auka, men framleis var det stort sett embetsstanden og borgarar som leste skjønnlitteratur. Lesing var noko særleg borgarlege kvinner gjorde – allmugen las for det meste religiøs litteratur.

Sigurd A. Aarnes reknar Johan Sebastian Welhaven som den første forfattaren i Noreg som representerte denne profesjonaliserte forfattarrolla (1994: 213). Og nettopp Johan Sebastian Welhaven har skrive teksten til det første bildet i 1854-utgåva av Norske Folkelivsbilleder. Leiaren av Intelligensen hadde eit ønske om å bringa norsk litteratur opp på eit europeisk nivå ved å kopla det norske med eit klassisistisk grunnsyn. Han var "klassisist av form og romantiker av følelse", som Aarnes uttrykkjer det (1994: 232). Dette skal vi tydeleg sjå eksempel på i teksten hans seinare i oppgåva.

Ei litterær retning som var meir eksplisitt nasjonal, var innsamlinga av eventyr, segn og folkeviser som føregjekk i denne perioden. Dette arbeidet var ikkje berre viktig for utviklinga av ein norsk nasjonallitteratur, men også for det norske skriftspråket. Dei mest kjende innsamlarane, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, oppdaga at det danske språket ikkje strakk til når dei skulle skriva ned dei munnlege forteljingane. Løysinga var å blanda inn norsk setningsoppbygging og norske dialektord i bøkene dei gav ut. Dermed skilde ikkje berre handlinga seg frå den danske litteraturen, men også språket. Tønsberg visste å utnytta kompetansen til Asbjørnsen og Moe, og inviterte dei begge til å bidra med tekstar i Norske Folkelivsbilleder."


Noen avsluttende praktiske kommentarer:
Som en meget generell konklusjon kan det sies at romantikerne så med forakt på alt menneskeskapt. De søkte de mest upåvirkede og de vakreste naturobjektene de kunne finne for å la seg inspirere av det guddommelige disse objektene fortsatt måtte ha i seg. Små barn, alt nytt liv, vakre blomster, uskyld i alle former, elver og bekker, ørnens flukt over høye (snøkledde) fjell, solen, våren, fødsler, alt grønnfarget, det enkle livet på lansbygda, osv. osv. er eksempler på motiv som inspirerer en romantisk dikter.
Platon hevdet blant annet at: "Kroppen er sjelens jammerdal"
En voksen kropp med sine behov og begjær vil distrahere sjelen i dens søken etter de guddommelige sannheter.
Det samme gjelder kjønnslivet! 'Platonsk kjærlighet' er kjærlighet der de elskende unngår seksuell aktivitet, og heller konsentrerer seg om å stimulere hverandres intellekt slik at man sammen kan bevege hverandres sjeler opp mot den høyeste lykke: sammensmelting med det ideelle, eller det guddommelige.
Det bør altså nevnes at det kan være svært praktisk å ha kristen ideologi i bakhodet når man tolker romantiske dikt. Som dere sikkert husker fikk Augustin æren av å ha "kristnet" Platon på 400-tallet. I praksis førte dette til at platonsk tankegang fikk en enorm innvirkning på utformingen av den kristne ideologi. Akkurat som for platonikerne, er jordelivet kun å oppfatte som en ferd gjennom 'jammerdalen' for de kristne. Det opprinnelige og endelige 'hjem' er himmelriket (jfr. Platons ideverden). Dere har sikkert alle sett dødsannonser som slår fast at 'han fikk endelig vende hjem', etc.
Med utgangspunkt i den kristne tro, eller andre dualistiske religioner, burde det altså ikke være problematisk å forstå platonismen. Der en kristen arbeider med seg selv for 'å se lyset / Gud' ville en platoniker strebe etter å la sin sjel smelte sammen med de skapende kreftene i ideverdenen.

Augustin, kristendommen og ny-platonismen (kilde)

JJ: (var platonske og ny-platonske tekster) En viktig lektyre for Augustin?
MF: Ja, nyplatonismen er nok den retningen som påvirket Augustin mest. Jeg har ingen problemer med å kalle Augustins tenkning for platonisme i kristen drakt. Man bør være klar over at Augustin fikk kjennskap til Platon hovedsakelig gjennom den nyplatonske formidlertradisjonen; han skilte aldri mellom Platon og Plotin og kunne selv ikke nok gresk til å lese originalene. Den nyplatonske bevegelsen ga Augustin - som allerede nevnt - en ny forståelse av virkeligheten gjennom oppdagelsen av at det fantes en egen selvstendig åndelig sfære. Denne tankegangen plasserte ånd og sjel over de sansbare enkelttingene. Augustin overtok idé-læren og aksepterte at hver enkel sansbar ting kun etterligner en evig ur-prototype som er det egentlig værende og at sannheten derfor kun kan erkjennes med ren tenkning, ikke med sansene. Augustins fortjeneste ligger så i å funksjonalisere denne kanskje litt vulgære (ny-)platonismen, slik at den blir ryggraden i hans utlegning av den kristne dogmelære. I de dialogene til Platon som jeg kjenner til, finner jeg ikke en slik instrumentalisering av hele den sansbare verden som noe som utelukkende skal tjene transcendente mål. Mange av Platons etiske og politiske refleksjoner, som jeg tror er grunnleggende i Platons filosofi, finnes heller ikke i Augustins kristne platonisme.

Kortfattet definisjon av platonisme:

All goodness, truth and beauty in the sensible world are emanations from the world of ideas (the One or Absolute) which (who) is the source of all being and value.
By both Platonic and Neo-Platonic sources was developed a theory of the true beauty of an object as being the outer manifestation of a moral and spiritual beauty rayed out from the absolute beauty of the ideal world itself.
By consentrated contemplation of the nicest of objects, or of the best qualities of an individual, it was considered possible to get into contact with the creative forces of the Cosmos.
When 'christening' Plato, Augustin replaced these 'creative forces' with God.
All godhet, sannhet og skjønnhet i den sansbare verden er utstråling fra ideverdenen (den Ene eller Absolutte), som er kilden til alt eksisterende og alle verdier.
Platonikere og ny-platonikere utviklet teorien om at den ekte og egentlige skjønnheten ble strålt ut fra den Absolutte skjønnheten i ideverdenen.
Ved konsentrert iakttakelse/studie av de vakreste objekter, eller av de beste kvalitetene ved et individ, ble det regnet som mulig å komme i kontakt med de skapende kreftene i Kosmos.
Da Augustin 'kristnet' Platon, erstattet han disse 'skapende kreftene' med Gud.



Home -> GMsys Homepage Utskriftsvennlig versjon  
Skriv ut!