Der var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen. Hun var alene om opvartningen; for kromannens kone gikk n�sten alltid omkring og lette efter sine n�kler. Og der kom mange i Krarup Kro; - b�de folk fra omegnen, der samledes, n�r det m�rknet om h�staftenen og satt i krostuen og drakk kaffepunsjer s�dan i almindelighet uten nogen bestemt hensikt, men ogs� reisende og veifarende, der kom trampende inn - bl� og forbl�ste, for � f� sig noget varmt, der kunde holde livet oppe til n�ste kro.

Men Karen kunde alllikevel klare det hele, skj�nt hun gikk s� stille og aldri syntes � ha hastverk.
Hun var spinkel og liten - ganske ung, alvorlig og taus, s� der var ingen morskap ved henne for de handelsreisende. Men skikkelige folk, som gikk i kroen for alvor og som satte pris p� at kaffen servertes hurtig og skollende het, de holdt desto mere av Karen. Og n�r hun sm�g sig frem mellem gjestene med sitt brett vek de tunge vadmelskropper til side med en uvanlig fart, der blev gjort vei for henne, og samtalen sluknet for et �ieblikk, alle m�tte se efter henne, hun var s� nydelig.
Karens �ine var av de store gr�, der p� en gang syntes � se og � se langt - langt forbi; og �ienbrynene var h�it buet likesom i forundring.

Derfor trodde fremmede at hun ikke riktig forstod hvad de bad om. Men hun forstod godt og tok ikke feil. Det var bare noget underlig over henne allikevel, - som om hun s� langt ut efter noget - eller lyttet - eller ventet - eller dr�mte.
Vinden kom vestenfra over lave sletter. Den hadde veltet lange tunge b�lger henover Vesterhavet; salt og v�t av skum og fr�de hadde den kastet sig inn over kysten. Men i de h�ie klitter med det lange marehalm var den blitt t�rr og full av sand og litt trett, s� da den kom til Krarup Kro, var det nettop s� vidt, at den kunde f� portene op til reisestallen.

Men op for de, og vinden fylte det store rum og trengte inn ad kj�kkend�ren, som stod p� klem. Og til slutt blev der et s�dant press av luft, at portene i den annen ende av stallen ogs� sprang op, og nu for vestenvinden triumferende tvers igjennem, svinget lykten, som hang i taket, tok huen av stallkaren og trillet den ut i m�rket, bl�ste teppene over hodet p� hestene, bl�ste en hvit h�ne ned av pinnen og oppi vanntrauet. Og hanen opl�ftet et fryktelig skr�l, og karen bante, og h�nsene skrek, og i kj�kkenet kvaltes de av r�k, og hestene blev urolige og slo gnister av stenene; selv endene, som hadde trykket sig sammen n�r krybbene, for � v�re de f�rste til de spilte korn, tok p� � snadre, og vinden bruste gjennem med en helvedes alarm, inntil der kom et par mann ut fra krostuen, satte rygg mot portene og presset dem sammen igjen, mens gnistene f�k dem i skjegget fra de store tobakkspiper.
Efter disse meriter kastet vinden sig ned i lyngen, l�p langs de dype gr�fter og tok et ordentlig tak i postvognen, som den traff en halv mils vei fra kroen.
"Det var dog et fandens jav, han alltid har for � komme til Krarup Kro, " - knurret Anders postkar og slo et klask over de svede hester.

Ti det var visst tyvende gang, at postf�reren hadde latt vinduet g� ned, for � rope et eller annet op til ham. F�rst var det en vennskapelig invitasjon til en kaffepunsj i kroen; men efter hvert blev det tynnere med vennskapeligheten, og vinduet for ned med et smell, og ut for der nogen kortfattede bemerkninger b�de over hest og kusk, som Anders iallfall slett ikke kunde v�re tjent med � h�re.

Imidlertid str�k vinden lavt langs med jorden og sukket s� langt og besynderlig i de t�rre lyngbusker. Det var fullm�ne; men tett overskyet, s� der hare l� et hvitaktig diset skj�r over natten.
Bakenfor Krarup Kro l� torvmyren m�rk med sorte torvskur og dype farlige hull. Og innimellem lyngtuene buktet der sig en stripe av gress, som om det kunde v�re en vei; men det var ingen vei for den stanset like i kanten av en torvgrav, som var st�rre enn de andre og dypere ogs�.

Men i gresstripen l� reven ganske flat og lurte og haren hoppe p� letten fot over lyngen.
Det var lett for reven � beregne, at haren ikke vilde l�pe lang ring s� sent p� aftenen. Den stakk forsiktig den spisse snute op og gjorde et overslag; og idet den lusket tilbake f�lgende vinden, for � finne et godt sted, hvorfra den kunde se, hvor haren vilde slutte ringen og legge sig ned, tenkte den selvbehagelig over, hvor ledes revene bestandig blir klokere og harene bestandig dummer og dummere.

Inne i kroen var der usedvanlig travelt, for et par handelsrei sende hadde bestilt harestek; dessuten var kromannen p� auksjon i Thisted, og madamen var aldri vant til � stelle med annet en kj�kkenet. Men nu traff det sig s� uheldig, at sakf�reren skuld ha fatt i kromannen, og da han ikke var hjemme, m�tte madame ta mot en lang beskjed og et yderst viktig brev, hvilket aldeles forvirret henne.

Ved ovnen stod en fremmed mann i oljekl�r og ventet p� en flaske sodavann; to fiskeopkj�pere hadde tre ganger rekvirert konjakk til kaffen; kromannens kar stod med en tom lykt og ve tet p� et lys, og en lang t�rr bondemann fulgte Karen engstelig med �inene: han skulde ha 63 �re igjen p� en krone.
Men Karen gikk til og fra uten � forhaste sig og uten � for virres. Man skulde neppe tro, at hun kunde holde rede i alt dette. De store �ine og de forundrede �ienbryn var likesom spente i forventning; det lille fine hode holdt hun stivt og stille - som for ikke � forstyrres i alt det, hun hadde � tenke p�. Hennes bl� hvergamskjole var blitt for trang for henne, s� halslinningen skar sig litt inn og dannet en liten fold i huden p� halsen nedenunder h�ret.

"De aggerpiker er s� hvite i huden'" sa den ene fiskeopkj�per; de var unge folk og talte om Karen som kjennere. Henne ved vinduet var der en mann, som s� p� klokken og sa: "Posten kommer tidlig i aften."
Det rumlet over brostenene utenfor; porten til reisestallen slos op, og vinden rusket igjen i alle d�rer og slo r�k ut av ovnene. Karen sm�g ut i kj�kkenet, i det samme krod�ren gikk op. Postf�reren tr�dte inn og hilste god aften. Det var en h�i, smukk mann med m�rke �ine, sort, kr�llet skjegg og et lite, kruset hode. Den lange, rike kappe av kongen av Danmarks praktfulle r�de kl�de var prydet med en bred krave av kr�llet hundeskinn utover skuldrene. Alt det tarvelige lys fra de to parafinlamper, som hang over krobordet, syntes � kaste sig forelsket over den r�de farve, der stakk s� meget av mot alt det gr� og sorte, som var i rummet. Og den h�ie skikkelse med det lille krusede hode, den brede krave og de lange purpurr�de folder blev - idet han gikk gjennem den lave, r�kede krostue - til et vidunder av skj�nnhet og prakt.
Karen kom hurtig inn fra kj�kkenet med sitt brett; hun b�iet hodet, s� man ikke kunde se ansiktet, idet hun skyndte sig fra gjest til gjest.

Haresteken plaserte hun midt foran de to fiskeopkj�pere, hvorp� hun bragte en flaske sodavann til de to handelsreisende, som satt i stuen innenfor. Derefter gav hun den bekymrede bondemann et talglys, og idet hun smuttet ut igjen, stakk hun 63 �re i h�nden p� den fremmede ved ovnen.

Kromannens kone var aldeles fortvilet; hun hadde visstnok ganske uformodet funnet n�klene; men straks derp� mistet sakf�rerens brev, og nu stod hele kroen i det frykteligste r�re: ingen hadde f�tt, hvad de skulde ha, alle ropte i munnen p� hinannen, de handelsreisende ringet uavladelig med bordklokken, fiskeopkj�perne lo sig n�sten fordervet av haren, som l� og skrevet p� fatet foran dem; men den bekymrede bondemann pikket madamen p� skulderen med sitt talglys, han skalv for sine 63 �re. Og i all denne h�bl�se forvirring var Karen sporl�st forsvunnet. -Anders postkar satt p� bukken; kromannens dreng stod ferdig til � �pne portene; de to reisende inne i vognen blev ut�lmodige, hestene ogs� - skj�nt de ikke hadde noget � glede sig til, og vinden rusket og pep gjennem stallen.

Endelig kom postf�reren, som de ventet p�. Han bar sin store kappe p� armen, da han tr�dte hen til vognen og gjorde en liten undskyldning, fordi man hadde ventet. Lykten lyste ham i ansiktet; han s� ut til � v�re meget varm, og det sa han ogs� med et smil, idet han trakk kappen p� og steg op hos kusken.
Portene gikk op og postvognen rumlet avsted. Anders lot hestene g� sm�tt, nu hadde det jo ingen hast mere. Av og til skottet han til postf�reren ved siden; han satt ennu og smilte hen for sig og lot vinden ruske sig i h�ret.

Anders postkar smilte ogs� p� sin m�te; han begynte � forst�. Vinden fulgte vognen til veien vendte, kastet sig derp� igjen inn over sletten og pep og sukket s� langt og besynderlig i de t�rre lyngbusker. Reven l� p� sin post, alt var p� det n�ieste beregnet; haren m�tte snart v�re der.

Inne i kroen var Karen endelig dukket op igjen, og forvirringen dempedes efter hvert. Den bekymrede bondemann blev kvitt sitt lys og fikk sine 63 �re, og de handelsreisende hadde kastet sig over steken.

Madamen klynket litt; men hun skjente aldri p� Karen; der var ikke det menneske i verden, som kunde skjenne p� Karen. Stille og uten � forhaste sig gikk hun igjen til og fra, og den fredelige hygge, som alltid fulgte henne, bredte sig atter over den lune, halvm�rke krostue. Men de to fiskeopkj�pere, som hadde f�tt b�de en og to konjakker til kaffen, var ganske betatt av henne. Hun hadde f�tt farve i kinnene og et lite halvskjult glimt av et smil, og n�r hun en enkelt gang l�ftet �inene for det dem gjennem hele kroppen.

Men da hun f�lte, at deres �ine fulgte henne, gikk hun inn i stuen, hvor de handelsreisende satt og spiste og gav sig til � pusse nogen teskjeer borti skjenken. "La De merke til postf�reren?" - spurte den ene av de reisende. "Nei - jeg s� bare et glimt av ham; han gikk visst straks ut igjen," svarte den annen med munnen full av mat. Satans skj�nn fyr! jeg har s� menn danset i hans bryllup."S� - er han gift?" "Ja visst! hans kone bor i Lemvig; de har visst to barn. Hun var datter av kromannen i Ulstrup, og jeg kom just dertil bryllupsaftenen. Det var en lystig natt - kan De tro!" Karen slapp teskjeene og gikk ut. Hun h�rte ikke, hvad de ropte til henne i krostuen; hun gikk over g�rden til sitt kammer, lukket d�ren og begynte halvt sansel�s � ordne sine sengkl�r. Hennes �ine stod stive i m�rket, hun tok sig til hodet, hun tok sig for sitt bryst, - hun st�nnet, hun forstod ikke, - hun forstod ikke Men da hun h�rte madamen s� ynkelig rope: "Karen! - bitt' Karen!" - da for hun op, ut av g�rden, om baksiden av huset, ut - ut i heden.

I halvlyset buktet den lille gresstripe sig mellem lyngen, som om det kunde v�re en vei; men det var ingen vei, ingen m�tte tro, det var nogen vei, for den f�rte like i kanten av den store torvgrav. Haren skvatt op, den hadde h�rt et plask. Den for avsted, som om den var gal, i lange hopp; snart sammentrukket med benene innunder sig og ryggen krum, snart utstrakt, utrolig lang - som et flyvende trekkspill - hoppet den avsted over lyngen.

Reven stakk den spisse snute op og stirret forbauset efter haren. Den hadde ikke h�rt noget plask. Ti den var kommet efter alle kunstens regler smygende p� bunnen av en dyp gr�ft; og da den ikke var sig nogen feil bevisst, kunde den ikke begripe sig p� haren. Lenge stod den med hodet oppe, bakkroppen senket og den store buskede hale gjemt i lyngen, og den begynte � tenke over, om det er harene, som blir klokere, eller revene, som blir dummere. Men da vestenvinden hadde l�pet et langt stykke, blev den til nordenvind, siden til �stenvind, derp� til s�nnenvind og til slutt kom den igjen over havet som vestenvind, kastet sig inn i klitten og sukket s� langt og besynderlig i de t�rre lyngbusker. Men da manglet der to forundrede gr� �ine i Krarup Kro og en bl� hvergarnskjole, som var blitt for trang. Og kromannens kone klynket mere enn nogensinne; hun kunde ikke forst� det, - ingen kunde forst� det, undtatt Anders postkar - og en til.- Men n�r gamle folk vilde gi ungdommen en riktig alvorlig advarsel, pleiet de gjerne � begynne s�ledes: "Der var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen -"