"Karens jul" av Amalie Skram

På en av dampskipskaiene i Kristiania lå det for en del år siden et gråmalt trehus med flatt tak, uten skorsten, omtrent to og en halv meter langt og litt kortere i bredden. På begge tverrveggene var det et lite vindu, det ene like overfor det andre. Døren vendte mot sjøsiden og kunne lukkes både innvendig og utvendig med jernkroker som ble hektet fast i kramper av samme metall.
Hytten var opprinnelig blitt oppført til fergemennene for at de skulle ha tak over hodet i regnvær og i vinterkulden når de satt og drev og ventet på at noen skulle komme og forlange båt. Senere, da smådamperne mer og mer overtok trafikken, forsvant fergemennene. Så ble huset bare benyttet leilighetsvis av dem som fant det for godt. De siste som hadde gjort bruk av det, var noen stenarbeidere når de holdt sine måltider to ad gangen, da de en sommer reparerte på kaistykket i nærheten.

Siden var det ingen som tok notis av den gamle, lille rønnen. Den ble stående der den stod, fordi havnevesenet ikke fikk det innfall å ta den bort, og fordi ingen klaget over at den stod i veien for noen eller noe.

Så var det en vinternatt i desember måned bortimot jul. Det drev så smått med sne, men den smeltet mens den falt og gjorde slapset på brostenene stadig våtere. På gasslyktene og dampkranene lå sneen som et gråhvitt, fin frynset overtrekk, og kom man tett ned til skipene, kunne man skimte gjennom mørket at den hang i riggen som girlander mellom mastene. I den mørkegrå, disige luften fikk gassflammene i lyktene en skitten, branngul glans, mens skipslanternene lyste med et grumset-rødt skinn. Av og til skar den knallende lyden av skipsklokkene med et brutalt gnelder gjennom den fuktige atmosfæren når vakten om bord slo glass til avløsning.

Politikonstabelen som patruljerte kaien, stanset ved gasslykten utenfor det forhenværende fergemannshuset. Han trakk frem uret sitt for å se hvor langt det var lidd på natt, men idet han holdt det opp mot lyset, hørte han noe som lignet barnegråt. Han lot hånden synke, så seg om og lyttet. Nei, det var ikke noe. Opp igjen med uret. Lyden var der atter, denne ganget blandet sammen med et lavt "hysj". Igjen lot han hånden synke, og igjen ble det stille. Hva pokker var dette? Han gav seg til å snuse omkring i nærheten, men kunne ikke oppdage noe. For tredje gang kom uret opp mot gasskinnet. Denne gangen fikk han fred til å se at klokken var nesten fire.

Han drev oppover, forbi huset, undret seg litt, men tenkte til slutt at det sikkert hadde vært innbilning, eller hvordan det nå kunne ha seg.

Da han en stund etter kom samme vei tilbake og nærmet seg huset, skottet han bort til det. Hva var det? Så han ikke noe røre seg der inne? Gasslyktene utenfor kastet skinnet fra begge sider inn gjennom vinduene slik at det så ut som om det var tent et lys der inne.

Han gikk borttil og kikket inn. Ganske riktig. Der satt det et vesen på benken tett under vinduet, en liten sammenkrøket skikkelse, som bøyde seg forover og puslet med noe han ikke kunne se. Et skritt rundt hjørnet, og han stod ved døren og ville inn. Den var stengt.

"Lukk opp!" - ropte han og banket på med knokene. Han hørte det fare opp med ett sett. det kom et svakt, forskrekket utrop, og så ble det helt stille.

Han banket igjen med knyttet neve og gjentok:
"Lukk opp, Dere derinne! Lukk opp øyeblikkelig!"
"Hva er det? Herregud, det er ingen her inne," kom det forskremt fra en stemme tett ved døren.
"Lukk opp. Det er politiet!"
"Jøss, er det polletie! - Å, det er bare meg, jæ gjør ingenting. Bare sitter her, skjønner Dere."
"Kan De, se å få opp døra med Dem, eller så skal Dem bare.
Vil Dem..."
Han kom ikke lenger, for i det samme i det samme gikk døren opp, og i neste øyeblikk lutet han seg gjennom åpningen inn i det lave rommet hvor han ikke kunne stå oppreist.
"Er Dem galen! Inte lukke opp for politiet! Hva tenker Dem på?"
"Om forladelse, herr polletie, - jæ lukker jo opp ser Dere."
"det var nok også beste rå'en" - brummet han.
"Hva er du for en, og hvem har gitt deg lov til å ta lossement her?"
"Det er bare meg, Karen" - hvisket hun. "Jæ sitter her med ungen min."

Politimannen tok henne nærmere i øyesyn. Det var et tynt lite kvinnfolk, med et smalt, blekt ansikt og et dypt kjertelarr på det ene kinnet; rett opp og ned som en stake og sikkert ikke helt voksen. Hun var iført et lysebrunt overstykke, en slags kofte eller jakke. Snittet røpet at den hadde kjent bedre dager. Nedentil hadde hun et mørkere kjoleskjørt som hang i laser og nådde henne til anklene. Føttene stakk ut av et par hullete soldatstøvler uten lisser.

I den ene armen holdt hun en bylt filler som lå tvers over livet hennes. Ut av byltens øverste ende stakk noe hvitt. Det var et barnehode som diet det magre brystet hennes. Rundt hodet hadde hun en tjafs av et tørkle som var knyttet under haken; bak i nakken stakk hårflisene frem. Hun ristet av kulde fra øverst til nederst, og når hun flyttet seg, klisset og knirket det i støvlene som om hun stod og stampet i en grøtaktig substans.

"Jæ trudde inte, det ku sjenera nå'en" - kom det pipende . "Det står jo her, dette kotte!"
Politikonstabelen fikk en beklemmende fornemmelse. I det første øyeblikk hadde han tenkt å drive henne ut med fyndige ord og la henne slippe med en advarsel. Men da han så på dette elendige barnet som stod der med det lille krypet i armen og trykket seg opp til benken og ikke turde sette seg av frykt og ydmykelse, ble han på en måte rørt.
"Men i Jesu navn da, - hva gjør du her, jenta mi?"
Hun oppfanget den mildere klangen i stemmen hans. Angsten la seg, og hun begynte å gråte.
Konstabelen lukket døren.
"Sæt deg ned litt" - sa han - "ungen er saktens tung å stå og holde på." - Hun gled stille ned på benken.
"Nådda" - sa konstabelen oppmuntrende og satte seg på den motsatte tverrbenk.
"Å, kjære herr polleti - la meg få være her," lespet hun gjennom gråten. "Jæ ska inte gjøre ugagn, inte det verdige grann holde rent etter meg - Dere ser selv - her er ingen urenslighet - det der er brødskorper." - Hun pekte på et filleknytte på gulvet. "Jæ går og tigger om dagene. - I flasken er det en skvett vann. - La meg få være her om nettene, tedess jæ får plassa mi tilbake - bare frua kommer" - hun tidde et øyeblikk og snøt seg i fingrene som hun tørret av på skjørtet.
"Frua, hvem er nå det da?" spurte konstabelen.
"Det var henne jæ tjente hos. - Jæ hadde slike gode betingelser med 4 kroner måneden og frukost, men så kom jæ i uløkka, og så møtte jæ jo vekk, forstås. Fru Olsen gikk sjøl og fikk meg på hjemmet, hu er så snill, fru Olsen, og jæ var i jobben, helt til jeg gikk på hjemmet og la meg, for hu er alene, fru Olsen, og hu sa hu skulle beholde meg helt til jæ inte ku orke mere. Men så kom dette på at fru Olsen sku' reise, for hu er jordmor, fru Olsen, og så ble hu syk og liggendes oppi landet, og nå sier dem, hu kommer inte før til jula."
"Men bevare meg vel, å gå slik og slepe omkring på ungen mens du venter på frua. Kan det være mening i slikt noe?"
"Jæ har ingenstans å være" - sutret hun. "Nå siden far min dødde, er det ingen som vil hjelpe meg når stemora kaster meg ut."
"Men barnefaren da?"
Han da," sa hun og gjorde et lite kast med nakken. "Det er inte nå'en skikk å få på han lell."
"Men du vet da vel de at du kan få'an dømt til å betale for barnet."
"Ja, dem sier så," svarte hun. "Men åssen ska en klare det når han inte fins?"
"Oppgi du bare navnet hans til meg, du" - mente konstabelen - "så ska han nok bli fremskaffa."
"Ja, den som visste det," sa hun stille.
"Hå for nå'e! Kjenner du inte navnet på ditt eget barns far?"
karen stakk fingeren i munnen og sugde på den. Hodet gled forover. Det kom et hjelpeløst, fjollet smil på ansiktet. "N-e-i," hvisket hun med en langtrukket betoning på hver bokstav og uten å ta fingeren ut av munnen.
"Nå har jeg aldri i mine dager hørt så galt," - satte konstabelen i. "Åssen gikk det til at du kom isammens med han?"
"Jæ traff han på gata om kvelden når det var mørkt," sa hun, "men det varte inte længe før han ble borte, og siden har jæ aldri sett han."
"Har du inte spurt deg for da?"
"Det har jæ nok altis, men det er ingen som veit hvor han er blitt av. Han har tatt seg en plass på landet, ventelig, for han hadde å gjøre med hester eller kyr; det ku jæ kjenne på lukta som følgte han."
"Gud bevare meg vel for stell," mumlet konstabelen. "Du må gå og melde deg på fattigvesenet," sa han høyere, "så det kan bli greie på dettanherre."
"Nei, det gjør jæ inte," svarte hun plutselig stedig.
"Det er da bedre å komme på Mangelsgården og få mat og husly fremfor det du går på nå," sa konstabelen.
"Ja, men når bare fru Olsen kommer - hu er så snill, fru Olsen - hu tar meg sikkert på måneslønn, det trur jæ sikkert, for hu lovte det - så kjenner jæ en kone som vil ta oss i lossji for 3 kroner månen. Hu vil passe ungen mens jæ er hos fru Olsen, og så ska jæ gjøre henneses arbei, når jæ kommer fra frua. Det blir så bra alt samma når bare fru Olsen kommer, og hu kommer til jula, sier dem."
"Ja ja, jenta mi, den som er voksen får rå med seg sjøl, men her har du ikke lov til å være."
"Om jæ sitter her om natta - kan det gjøre noe? Å, herregud, la meg få lov til det, ungen ska ikke få skrike. Bare til frua kommer - å go'e herr polleti, bare til frua kommer."
"Men du fryser jo fordervet, både du og barnet." Han så på de usle klærne hennes.
"Her er da alltis likere her enn ute på åpne gata, ser Dere. Å, herr polleti - bare til frua kommer."
"Egentlig skulle du på stasjonen, ser du" - sa konstabelen i en overveiende tone og klødde seg bak øret.
Hun fór opp og flyttet seg bort til ham. "Inte gjør det, inte gjør det," klynket hun mens hun grep fatt i ermet hans med de frosne fingrene sine. "Jæ ber så vakkert - i Guds navn - bare til frua kommer."
Konstabelen tenkte med seg selv. Tre dager til julen, regnet han ut.
"Ja ja, la gå," sa han høyt, idet han reiste seg. "Du kan være her til julen, men ikke en dag lenger. Og husk på at ingen må vite om det."
"Gud signe dere, Gud signe dere, og takk skal dere ha," brøt hun ut.
"Men pass på å være borte klokka 6 presis om morgenen før trafikken begynner her ute," la han til da han var halvt ute av døren.

Neste natt, da han kom forbi hytten, stanset han og så inn. Hun satt i en skrå stilling, tilbakelent mot vinduskarmen. Profilen med knyttetørkleet om hodet tegnet seg svakt mot rutene. Barnet lå ved brystet og diet. Hun rørte seg ikke, og det så ut som hun sov.

Ut på morgenen slo det om til frost. I løpet av de neste dagene gikk termometeret ned til 12 grader. Det ble gnistrende kulde med klar og stille luft. På vinduene i det lille fergemannshuset kom det et tykt lag av hvitt rim som gjorde rutene fullstendig ugjennomsiktige.

Julaften ble det omslag i været. det tødde og drypte alle steder. Man var nesten nødt til å gå med paraply selv om det ikke regnet.

Nede på kaien var alle pakkhusvinduene atter isfrie, og føret var verre enn noensinne.

Om ettermiddagen ved totiden kom konstabelen dit. Han hadde hatt tjenestefri de siste nettene på grunn av en forkjølelse som legen hadde gitt ham attest for. Nå skulle han ut og snakke med en fyr på et av dampskipene.

Hans vei falt forbi huset. Selv om det alt var begynt å skumre, så han det på flere skritts avstand, det som fikk ham til å stanse og føle seg ille til mote. Der satt hun i nøyaktig samme stilling som dengang for to dager siden. Akkurat den samme profilen på ruten. Han gjorde seg egentlig ingen refleksjoner ved synet, me følte seg bare grepet av gru over det samme han hadde sett to dager tidligere; forstenet liksom. Det gikk uvilkårlig en gysning gjennom ham. var det hendt noe?

han skyndte seg bort til døren; den var stengt. Så slo han i stykker en rute, fikk fatt på en jernstang, som han strakte inn gjennom åpningen, og hektet kroken av krampen med den. trådte så inn, stille og forsiktig.

De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover barnekinnet var det silt noen dråper blod fra brystvorten, det lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttæret, men på ansiktet lå det som et stille smil.

"Stakkars jente, for en jul hun fikk," mumlet konstabelen mens han klødde seg i øret.

"Men kanskje det er best som det er for dem begge to. Vårherre, han har nå vel en mening med det."

Han gikk ut igjen, trakk døren til og festet kroken. Skyndte seg så på stasjonen for å melde det han hadde sett.

Den første arbeidsdagen etter julehelgen lot havnevesenet det gamle fergemannshuset rive ned og transportere bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengeri.