Historieoversikt

Kortfattet historisk bakgrunn

I vårt land skjøt ikke industrialiseringen skikkelig fart før etter århundreskiftet.
Fram til unionsoppløsningen med Sverige i 1905 var befolkningen fortsatt i stor grad bosatt og sysselsatt på landsbygda. De første ti-årene av det nye århundret kom til å innebære store endringer. Allerede i 1920 arbeidet flere mennesker innen industri, byggevirksomhet og samferdsel enn i primærnæringene og på anlegg og i gruver slet mengder av omstreifende rallare. Bygging av veier, jernbanetraseer og telegraflinjer gjorde etter hvert kommunikasjon og reisevirksomhet vesentlig enklere, noe som blant annet førte til økt bilbruk.

De gamle driftsformene i jordbruket var ikke lenger konkurransedyktige.
Det fant sted en overgang fra arbeids- til kapitalintensiv drift. I praksis innebar dette en hardhendt rasjonalisering der landarbeidere ble erstattet av maskiner. Overgangen fra delvis sjølberging til salgsjordbruk krevde store investeringer i maskiner og husdyr. Investeringene ble ofte finansiert ved banklån. Disse lånene kunne være tunge å betjene, og i mange tilfelle endte det med konkurs og fraflytting. Kombinert med mindre behov for arbeidskraft på landsbygda økte også folketallet kraftig. Den overflødige arbeidskraften søkte derfor i stor grad til byene for å få arbeid, eller de utvandret. Amerika var drømmen for de fleste, og bare i løpet av de første tjue årene etter århundreskiftet emigrerte i underkant av 300000 nordmenn. Totalt utvandret rundt 850.000 nordmenn i perioden 1850-1930, det vil si i underkant av halve befolkningen. De fleste utvandret til USA, og det skal i dag bo flere mennesker av norsk opprinnelse der enn det bor nordmenn i Norge.

Sosialt og politisk fant det sted store endringer. De nye industrieierne overtok raskt makten fra embetsmennene og det gamle handelsaristokratiet. Kombinert med dette vokste industriarbeiderklassen vesentlig. Det norske samfunnet hadde ingen etablerte mekanismer til å styre og kontrollere de store endringene. Resultatet av dårlige lønns- og utrygge arbeidsforhold var stadige konflikter mellom arbeidsgivere og arbeidere. De nye fagforeningene organiserte arbeidstakerne i kampen for bedre arbeidsforhold, og etter hvert ble det vedtatt lover som i økende grad innførte regler for arbeidslivet i Norge. Den voksende makten til arbeidstakerorganisasjonene ser vi klart i den store oppslutningen disse fikk blant arbeiderne. På få år økte medlemstallet i Landsorganisasjonen (LO) til omlag 150000, noe som ga organisasjonen stor politisk innflytelse.

Den første verdenskrigen førte til voksende sosiale spenninger i Norge. Selv om vi klarte å holde oss nøytrale, ble den store handelsflåten vår hardt rammet av krigføringen. Halve flåten ble senket, og 2000 sjøfolk ble drept. Kraftig inflasjon skapte vanskelige forhold for arbeiderne, samtidig som kyniske spekulanter tjente formuer. Enda verre var det store mismotet verdenskrigen skapte. I tiden før krigen hadde de fleste god tro på fremtiden. Stadig nye teknologiske fremskritt ga folk flest håp om en jevn utvikling mot bedre samfunnsforhold. Krigen 1914 - 1918 viste imidlertid hvorledes den nye teknologien kunne brukes til å frembringe uante redsler og terror. Millioner av unge mennesker ble slaktet ned på slagmarkene, og mange mistet troen på at menneskene ville kunne styre utviklingen i positiv retning.
I kunstnerisk og litterær sammenheng ser vi hvorledes mange bruker modernistiske uttrykksformer i angrepet på det samfunnet moderniteten (det moderne prosjektet) hadde utviklet. Krigens redsler frambrakte følelser av avvmakt og fremmedgjøring. Mange kunstnere så det derfor naturlig å uttrykke seg på måter som klart viste den frykt og redsel som motiverte dem.

Den russiske revolusjonen i 1917 førte til en ytterligere radikalisering av den norske arbeiderbevegelsen og det oppsto reell frykt i moderate og konservative kretser for at vi skulle kunne oppleve en tilsvarende revolusjon også her i landet. I Arbeiderpartiet førte denne spenningen til en splittelse i 1924. De mest radikale brøt ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Rudolf Nilsen var en av dem som sluttet seg til NKP, og som flere andre brukte han diktene sine i kampen for å vekke og bevisstgjøre arbeiderne.

Børskrakket i 1929 førte til en verdensomspennende depresjon med stor arbeidsledighet og nød. Norge ble også hardt rammet av krisen, noe som førte til en skjerpet klassekamp og økt oppslutning om arbeiderbevegelsen. De 'harde trettiåra' var preget av store arbeidskonflikter der kampmidlene 'lockout' og 'streik' ble flittig benyttet av arbeidsgivere og arbeidere.
Dette var dessverre også en periode som skapte grobunn for destruktive fascistiske og nazistiske bevegelser. Sosial uro, arbeidsledighet og bitterhet over behandlingen Tyskland fikk etter verdenskrigen, fikk svært mange tyskere til å slutte opp om det de trodde var mannen som skulle føre dem ut av elendigheten: Adolf Hitler. I Italia fikk fascistpartiet til Benito Mussolini makten, og sammen sørget de to diktatorene for at den fascistiske generalen Franco vant den blodige borgerkrigen i Spania. Her hjemme stiftet Vidkun Quisling partiet Nasjonal Samling (NS) i 1933, et parti som skulle få stor betydning i det okkuperte Norge noen år senere. Mot slutten av 1930-årene ble det stadig mer åpenlyst for folk at de sto på kanten av en ny verdensomspennende katastrofe.

I Sovjetunionen opplevde man også en kraftig dreining mot diktaturet. For folk på venstresiden innebar den russiske revolusjonen i 1917 starten på en positiv utvikling mot et samfunn der alle skulle ha de samme plikter, rettigheter og goder – det kommunistiske samfunn. Etter en intens maktkamp i 1920-årene samlet imidlertid Josef Stalin all makt i sine hender og innførte gradvis et kommunistisk diktatur. Utover på 1930-tallet gjennomførte Stalin en brutal utrenskning av alle han trodde kunne true makten. Den mest åpenlyse terroren fant sted da han satte i gang Moskvaprosessene i 1936. I serier av arrangerte rettsaker der resultatet var fastsatt på forhånd, anklaget Stalin mange av sine nære medarbeidere for forræderi, og dømte dem til døden. Sosialister og kommunister i vesten fulgte sjokkert med i det som skjedde i Moskva, og svært mange av dem brøt båndene de hadde knyttet til Sovjetunionen.
Det samme året arrangerte det nazistiske Tyskland de olympisle lekene i Berlin og demonstrerte der sin rasistiske maktpolitikk.

Tiårene fram mot 1940 var generelt sett preget av stor politisk og sosial uro. De dramatiske politiske begivenhetene satte sitt preg på folk, og mange av de aktive norske forfatterne lot litteraturen være talerør for sitt eget personlige engasjement. Noen få eksempler på slike samfunnsengasjerte forfattere er Knut Hamsun, Rudolf Nilsen, Arnulf Øverland og Nordahl Grieg.

Stikkord + enkelte eksempler på relevante forfattere
Lenker
"Norges historie fra 1905 til 1939" (STORE NORSKE LEKSIKON)


oppdatert 11.10.2016