I arbeid!!!

Norsk lyrikk 1900-1949

Lyrikken i perioden fra 1900 til 1940 lar seg vanskelig presse inn i en bås. Mange, og svært ulike lyrikere skapte en rik og mangfoldig diktning.
I denne delen skal vi hovedsaklig konsentrere oss om noen hovedtendenser.
I Europa blomstret den modernistiske diktningen opp og utviklet seg i mange ulike retninger.
Denne utviklingen kan du lese mer om i kapitlet om modernismen.
Framveksten av industrisamfunnet, rå kapitalisme og den første verdenskrigen bidro til å skape angst og usikkerhet. Denne fremmedgjøringen førte til at mange opplevde tilværelsen som vanskelig å forstå.
Trangen til å benytte kunsten som et middel til å uttrykke disse følelsene, gjorde det nødvendig å utvikle nye kunstneriske uttrykksformer. Dette fant i stor grad også sted innenfor lyrikken.
Foregangsmenn her var diktere som T. S. Eliot og Walt Whitman.
Tidlige norske modernister var Claes Gill, Emil Boyson og Rolf Jacobsen.
Alle disse tre lyrikerne bryter opp det faste, metriske mønsteret. Gill skildrer menneskesinnet, mens Boysen konsentrerer seg om sentrallyriske emner.
Rolf Jacobsen bryter i tillegg med allment vedtatte normer ved å benytte "upoetiske" ord og uttrykk fra det moderne samfunnet.
Vi finner også modernistiske tendenser i lyrikken til Kristofer Uppdal og Tore Ørjasæter.

I Norge var imidlertid tendensen an annen. Modernismen viste seg i spredte innslag fra enkelte diktere, men generelt sett brøt ikke modernistisk dikning løs for alvor her til lands før etter andre verdenskrig.
De aller fleste dikterne uttrykte seg i pakt med tradisjonen, det vil si tradisjonalistisk.
De valgte faste strofemønstre, jevn rytme, regelmessig rim og innhold i relativt klart språk.

I tillegg til den nokså beskjedne modernistiske lyrikken gjorde tre andre retninger seg sterkt gjeldende:

• Sentrallyrikk
• Sosiallyrikk
• Kampdiktning

Sentrallyrikk

Sentrallyrikk er en fellesbetegnelse på dikt som tar opp temaer som liv, død, kjærlighet og natur.
Dette er grunnleggende forhold i menneskelivet, og vi finner slike temaer i lyriske uttrykksformer (dikt) til alle tider.
De fleste mennesker vil umiddelbart være enige i at livet, døden, kjærligheten og naturen er forhold som står helt sentralt, derfor kalles lyriske uttrykk for slike forhold ganske enkelt sentrallyrikk.
Disse temaene kan uttrykkes i klassisk, fri og modernistisk form. Det vil si at sentrallyrikk kan uttrykkes både tradisjonalistisk og modernistisk.
I vårt land var det altså de tradisjonalistiske uttrykksformene som dominerte i perioden fra 1900 til 1940.
Flere av våre lyrikere la gjerne diktningen sin til enten bymiljø eller bygdemiljø

• Bymiljø og -kultur
  Diktere som Herman Wildenvey og Olaf Bull lot gjerne byen utgjøre bakgrunnen for mange av diktene sine.
  Årsaken er naturlig nok at det var i dette miljøet de følte seg hjemme. Det er allikevel ikke bymiljøet som står sentralt i dikningen deres.
  For begge dikterne er det sentrallyriske forhold som kjærligheten og livet som er temaer, og 'våren' utgjør ofte en sentral ramme.
  Disse sentrallyriske temaene blir behandlet ganske ulikt hos de to dikterne, men settingen og tematikken er allikevel relativt lik.
  
  

• Bygdemiljø og -kultur
  Liksom Wildenvej og Bull hadde røttene sine i den norske bykulturen, hadde Olav Aukrust, Olav Nygard, Tore Ørjasæter, Aslaug Vaa og Haldis Moren Vesaas sine røtter i bygdesamfunnet.
  Dette kommer klart fram i diktningen deres, der de bruker bilder fra fjellheimen og bygdesamfunnet. Samtlige fem skriver også på nynorsk med sterke dialektiske innslag.
  Den sentrallyriske tematikken gjennomsyrer forfatterskapene deres.
  Generelt sett er det livet, naturen og kjærligheten som dominerer. En viss forskjell er det allikevel, da spesielt de to kvinnelige lyrikerne orienterer seg mer mot hvorledes mennesket kan oppleve lykke i dette livet enn av en mer religiøst preget erkjennelse av en guddommelighet i skaperverket.
  Uansett hvorledes tematikken vinkles, så skriver de sentrallyrikk lagt til bygdemiljøet. Uttrykksmåten er stort sett tradisjonalistisk med bundet form og fast rim og rytme. Halldis Moren Vesaas og Aslaug Vaa skriver allikevel ofte uten fast rim og rytme, det vil si det vi kaller frie vers.
  

Sosiallyrikk

Kommer...

Kamplyrikk