“Jeg ser” (Sigbjørn Obstfelder)

1.
Jeg har sett litt på diktet ” Jeg ser” av Sigbjørn Obstfelder. Først og fremst så måtte jeg finn ut litt om forfatteren. Han debuterte litterært i 1891 og er kjent som den som innførte modernismen i den norske litteraturen. Han kritiserte det han mente var fundamentale feil i samfunnet. Obstfelder er kjent for å bruke frie og løse vers uten rim.

Diktet kan tolkes på flere ulike måter, men min mening er at temaet i diktet er det ukjente, angst og frykten for ensomheten.

Obstfelder bruker gjentakelser i hele diktet. På denne måten får han en rytme i diktet, selv om det ikke rimer.
Det er også en del kontraster i diktet. Den kontrasten som er mest brukt er utenfor og innenfor. Dette illustrerer kanskje forfatterens eller jeg- personens følelse av å stå utenfor og se inn på ting som han ikke deltar i.

Obstfelder bruker også en del adjektiver i diktet ” Jeg ser” . Dette gjør at mottakeren får en detaljert beskrivelse om hvordan verden ser ut gjennom øynene til en person med angst.

Diktet ”Jeg ser” er det mest kjente diktet av Sigbjørn Obstfelder, og er et godt eksempel på Obstfelders grublende holdning til livet. Angst, ensomhet og forvirring kommer godt frem i dette diktet.

2.
Diktet til Obstfelder (1866-1900) kom ut i 1890 -årene og tilhører den litterære retningen som kalles nyromantikken - og det går for å være et modernistisk dikt. Fremmedfølelse, fjernhet og angst preger dette diktet. Slike tanker møter vi ofte i 1890 -årenes diktning.

Ordene "jeg ser på" blir gjentatt ti ganger, "dette er altså" repeteres fire ganger og "de gråblå skyer" tre ganger. Gjentakelsene er med på å understreke betydningen av det som nevnes. "Jeg ser på" blir kanskje gjentatt mange ganger for å forsøke å få fram dikterens indre verden, hvordan virkeligheten fortoner seg for ham.
Verselinjene har flest lette utganger, og dette kan være med på å forsterke den følelse av vaghet og usikkerhet som blir formidlet.

En kan dele diktet i fire deler/avsnitt, og disse delene er ledd i en bevegelse fra det fjerne mot det nære, fra universet mot jegéts sjel.
Hver av de enkeltstående linjene representerer et brudd eller en overgang. Universet er motivet i den første hoveddelen, jorda for den andre, menneskene for den tredje og i den siste beskrives jegéts opplevelse av omverden. Dikteren har ikke brukt fast rim og rytme i diktet sitt, men har funnet en rytme som understreker stemningen og innholdet i diktet. Det viktigste for ham er å formidle budskapet - et budskap som kan være tvetydig.

Utropet "En regndråbe"! lager det første bruddet i diktet. Konkret bryter den inn i jegéts betraktning av himmelen og gjør han oppmerksom på det nære, det jordiske. Regndråpen kan også sees som et varsel fra de gråblå, mer og mer truende skyer, som et forbindelsesledd mellom himmel og jord.
Alle enkelt objektene jeg-personen lar blikket flakke over, forteller om den fjernhet og avstand han føler for alt sammen. Universet gir ham ingen trygghet, Han oppfatter sola som blodig. "Blodig" kan her bety ødeleggende eller uhyggelig.

At dikteren føler seg utenfor slås stadig fast. Dikteren sier f.eks. "menneskenes hjem" og ikke vårt hjem. Når han har oppmerksomheten vendt mot jorda, legger han ikke merke til naturen, men til det menneskene har skapt; hus og kirker er eksempler på dette.

Diktet forteller mer om dikteren enn om tingene og forholdene i den verden han lever i. Følelsen av uforstående undring og angst forsterkes mot slutten av diktet, både ved at det fortelles om skyene som blir tunge, og også ved at det systematiske i oppbygningen blir brutt.

De nyromantiske forfatterne skrev psykologiske romaner og noveller før psykologien som vitenskap var særlig utviklet. Diktet til Obstfelder kan tolkes som et "psykologisk dikt", da det utrykker angst og fremmedfølelse for den verden vi alle tilhører. Hvis en tolker diktet dithen at verden er "innenfor" -så står jeg-personen "utenfor". Han betrakter den skremmende utviklingen med et skeptisk blikk og ønsker ikke å tilhøre dette fellesskapet som er "innenfor".
Obstfelder framstiller altså seg selv som en står utenfor verden og betrakter den. Det moderne industrisamfunnet virker skremmende på ham. Hvis han hadde levd i dag ville han kanskje vært enda mer konkret i sin virkelighetsoppfatning.

Obstfelder blir ofte kalt vår første modernistiske forfatter. Diktet "Jeg ser", som ble skrevet for godt over hundre år siden, omtaler et tema som har aktualitet den dag i dag. En kan godt kalle diktet for modernistisk, da fremmedfølelsen for utviklingen i samfunnet på 1890-tallet har rot i det mange føler i dag i 2002. Når et dikt har den styrken at det er like aktuelt i dag som for hundre år siden, kan en trygt si at forfatteren har vært forutseende; med en unik evne til å analysere utviklingen.

3.
JEG SER

Jeg har sett litt på dette diktet og for hver gang jeg leser det så dukker det opp noe nytt...

Jeg mener at ensomhet, undring, og fremmedfølelse er temaene i diktet.
Ikke engang natuuren eller menneskene gir han noe annet enn en følelse av at han er et sted hvor han ikke hører hjemme.

Obstfelder får dette diktet til å virke som et forsvar for fremmed følelsen. "det må være verden det er feil med og ikke han selv."

Jeg tror Obstfelder vil si noe med diktet sitt, han vil forklare noe, formidle et syn, gjøre rede for en opplevelse som har gjort ham til en fremmed blant menneskene.

At språket og formen i diktet er litt underlig tror jeg kommer av at han opplever verden som usammenhengende og uten mening.

Med andre ord: at han føler livet er uharmonisk fører til at han bryter med den poetiske harmoni som uttrykkes i fast rytme og rim.

er jeg på rett spor eller???


4.

Sigbjørn Obstfelder ( 1866-1900 )
Han er født i Stavanger, og blir ofte kalt vår første modernistiske forfatter. Han var utdannet tekniker, og reiste mye både i Norge og i utlandet. Han hadde dårlig økonomi og psykiske plager. Typisk for diktene hans er angst og fremmedfølelse. I diktene hans fremstår han ofte som en person som står utenfor verden og betrakter den. Det moderne industrisamfunnet virket skremmende på ham.

Jeg har aldri likt å lese dikt. Har ikke sansen for det å uttrykke seg ved å ”gå rundt grøten”. Liker best å lese det som er skrevet i klartekst. Men må man, så må man. Trakk et dikt fra pensum, og havnet på ”Jeg ser”. Underlig. Etter å ha lest litt om forfatteren, skjønner jeg litt mer. Er enig i det som Marita (tror jeg) skrev at hvis man har opplevd det å ha angst, faller det lettere å skrive om det.

Jeg tror dette diktet har fremmedgjøring som tema. Forfatter ser og ser, men forstår ikke. Han føler seg fremmed i tilværelsen, der han ser med gru på at verden blir mer og mer moderne. En slags moderne livsopplevelse.

Forfatter står utenfor og ser. I de 2 første strofene ser han universet, der han beskriver himmelen, skyene og solen. I de to neste strofene er han kommet ned på jorda, der han ser hus, vinduer og kirketårn. Videre beskriver han hva han ser på gatenivå.

Jeg finner ikke noen fast rim og rytme i dette diktet. Likevel skriver han på en slik måte at stemningen og innholdet kommer fram. Har en følelse av at han vil fortelle noe om hvordan verden har forandret seg. Vi har fått et moderne bysamfunn, som resulterer i mer forurensning, og dette vil han helst ikke være en del av.

5.
Jeg har sett litt på diktet " Jeg ser " av Sigbjørn Obstfelder.

For meg virker diktet veldig "kaldt" og upersonlig.
Hvis jeg ser på linjene 1, 2 og 3 skriver han om den hvide himmel, de gårblå skyer og den blodige sol. Med dette forbinder jeg dager hvor solen er ildrød og luften kald. De gråblå skyer kan være forurenset luft. Videre skriver han " Dette er altså verden. Dette er altså klodens hjem ", eller kanskje " er det virkelig slik vi vil ha det".

En regndråpe. (vanskelig)

De tre neste linjene: "Jeg ser de høie huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på det fjerne kirketårn." Igjen synes jeg forfatteren viser til hvor kaldt og upersonlig vi lever, i høie hus (blokker), hvor nærhet og trivsel mangler. "Jeg ser det fjerne kirketårn" viser hvor langt borte fellesskap og menneskelighet er.
I de neste to linjene forsterker forfatteren sitt tidligere inntrykk, er det virkelig slik vi vil ha det, gjennom setningene "Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem."

"De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte." Forurensingen tar over, og solen forsvinner.

De neste tre linjene : Jeg ser på de velklædte herrer, jeg ser på de smilende damer, jeg ser på de ludende heste.
I de to første linjene viser forfatteren til hvor vellykket, eller snarere lite vellykket og upersonlig livsstilen til menneskene er blitt. (de haster av gårde, har ikke tid til å stoppe opp)
De ludende heste, dropper jeg!!!

Hvor de gråblå skyer blir tunge. Forurensingen blir verre og tettere i takt med menneskenes "suksess"

"Jeg er vist kommet på feil klode! Her er så underligt…" Her tror jeg forfatteren vil si at han ikke ønsker å være lenger, fordi tingene har utviklet seg i negativ retning.

Nu må dokker ikke slakt mæ!!!
HUSK. Ingen respons er som god respons!!!

6.
Jeg har stort sett den samme opplevelsen av diktet som det du har beskrevet.

"En regndråpe" kanskje den symboliserer en tåre? Naturen gråter over det som menneskene har stilt i stand.

"De ludende heste"
Når det er kaldt, blåser og regner, og er skikkelig ruskevær, stiller hestene rumpa mot været og vinden og står med bøyde hoder.
Kanskje "de ludende heste" illustrerer hvordan naturen/dyrene "opplever" menneskene, ødeleggelsene og et kaldt samfunn????

7.
”JEG SER” av Sigbjørn Obsterfelder regnes som et av de første modernistiske diket i norsk litteratur. Det er modernistisk i måten der skrevet på dvs formen og i innhold.
Formen:
Diktet er delt inn i avsnitt (vers) på en, to og tre linjer. Avsnittene med tre linjer beskriver det jeg personen ser. Avsnittet med to linjer er de refleksjonene som jeg personen gjør seg. Avsnittet med en linje beskriver været hvordan det forandrer seg. I det siste avsnittet er det et tre linjers vers som bryter dette mønsteret dvs oppbygningen med tre, to og en avsnitt. Det siste avsnittet begynner også med en gjentakelse av ordene ”jeg ser”.
Virkemidler:
Gjentakelsen av ordene ”Jeg ser” gir diktet en monoton rytme, men det er også med på å øke intensiteten mot konklusjonen til jeg personen i siste avsnitt. Hvis vi ser på innholdet i de en linjete avsnittene så beskriver de hvordan været forandrer seg utover i diktet. Været blir stadig mer grått. Dette, sammen med den monotone rytmen, er med på å understreke tristheten og fremmedfølelsen til jeg personen. Tema:
Diktet tar opp undring og fremmdfølelse. Angst for utviklingen – han kjenner seg ikke igjen. Dette får han fram ved det som han i begynnelsen kaller ”klodens hjem og menneskers hjem” blir så fremmed at han føler at han er kommet på ”en feil klode”. Dette var også tanker og følelser som var ”typisk” for 1890 årene. Jeg vil si at temaet i diktet er aktuell også i dagens samfunn. Vi har en teknologiskutvikling som kan ta pusten i fra en hver. Noen takler utviklingen bra (er ikke faresignalene) ”de er velkledd og smilende” mens andre sliter kanskje med den samme undring og fremmedfølelse som Obstfelder.

8.
Når jeg leste diktet Jeg Ser tenkte jeg på ensomhet med en gang. Jeg personen står utenfor og føler seg fremmed og undrer seg over tilværelsen. Han blir mismodig jo nærmere han kommer menneskene.
"En regndråpe!" mener jeg er ledemotiv i diktet .

Gjentakelsene; "Dette er altså verden. Dette er alså klodens hjem", og "Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem" kan være en konklusjon.
I dikt uten rim finner vi ofte gjentakelser som skal understreke og framheve tema og binde sammen teksten.(Tekstns mønstre).
Obstfelder bruker gjentakelse med variasjon gjennom hele diktet og beveger seg gradvis fra det fjerne til det nære og ovenfra og nedover ( verden, klodens hjem og jorden, menneskenes hjem).
Strofeinndelinga er uregelmessig i diktet og det samme er den siste strofen.

9.
Jeg kan ikke være enig med deg i at Obstfelder har skrevet et kaldt og upersonlig dikt. Det er sine egne følelser han beskriver, og hva kan vel være mer personlig enn det?
Allikevel, det er noe tungt og truende der bak en plass. Dette noe synes jeg det er vanskelig å få fatt på. Han flytter perspektivet fra klodernes hjem via jorden og byen, ned til individet. Jeg føler det som han beskriver menneskets, eller individets ubetydelighet i den store helheten.
Den blodrøde solen forbinder jeg med liv (blod-liv) og det samme med regndråpen, den er også på en måte en forbindelse mellom himmelen og jorden. Den fremstår som en gave som ligger i hånden; ”en regndråpe!”
Det som slår meg er at jorden kun blir beskrevet gjennom menneskeskapte ting (bygninger) som ikke har noen nytte av verken sol eller regn, heller tvert imot.
Menneskene er beskrevet som velykkede, men hestene er ludende, ”kanskje jordens treller?”
At han føler at han har kommet på feil klode er ikke rart, for her er det sannelig underlig.

For øvrig føler jeg meg som en lysfontene. (Nytt viktig ord i fjernsynsdebatter, nesten like viktig som STATSBUDSKJETT)

10.
Gå til denne adressen:
http://www.vgskole.net/teachers/norsk/litteratur/oppgaver/jegser.htm

Etter at du har lagt inn dine svarforslag, trykker du knappen nederst. Husk at det du da får opp IKKE er en fasit, kun forslag til mulige svar. Uansett - denne lille øvelsen kan jo gi noen ideer...


“Det ror og ror” (Tarjei Vesaas)

1.
På overflata ser diktet "Det ror og ror" ut som om noen faktisk er ute og ror i mørket, med tilhørende frykt for hva mørket kan bringe med seg. I dette mørket spiller følelser sterkt inn, og disse følelsene blir sterkt preget av det omsluttende mørket.

Handlingen går på at noen er ute og ror i mørket, eller som jeg tolker det, at noen er ute i hardt vær med henblikk på sin mentale helse. Her er det et trykkende mørke som gir seg utfall i en persons mørke lidelser. Alt som kan trekke og trykke ned, gjør det. Lyder og bilder blir forsterket i dette mørket, og leder tankene inn på den totale fortapelse. Dette gjør sitt til at handlingslammelsen er total, og det finnes ingen utvei av uføret.

De virkemidlene vi finner er malende beskrivelser av omgivelsene, slike som mørke berget, som er mørkare enn kvelden, det samanstupte andlet med munnen helt nede i sjøen, lydmalende ord som knirk i tre, og det er liksom du hører åretaka når "det ror og ror" blir gjentatt.
Omgivelsene kan gi helt andre virkninger ved mørke natta enn i dagslys. Det er noe de fleste har erfart, og derfor er det på en måte lett å sette seg inn i situasjonen i dette diktet. Mørkeredsle kommer lett i tankene når jeg leser diktet, og jeg roter meg lett bort i barndommens frykt for mørket.

2.
Det ror og ror.
På side 377 Ivar Havnevik, dikt i Norge:
Tarjei Vesaas sin evne til å la symboler si noe om menneskets sjeleliv og motstridenes følelser og sjeleliv og impulser for så i neste øyeblikk skal samme symbol formidle anelse om selve eksistensen og de gåtefulle krefter som styrer hele tilværelsen.

Ingen vet hvem som sliter med angst og depresjoner, det synes ikke utenpå(ingen veit kven som ikkje kan ro).
Jeg tror Vesaas også ville formidle at angst skal man ikke skal slite med alene, det er viktig å søke hjelp og støtte i medmennesker.

3.
Da jeg leste ”Det ror og ror” første gangen fikk jeg ikke mye ut av det. Etter å ha tenkt og studert diktet begynte jeg å få en viss anelse om hva det egentlig handlet om. (Spesielt etter timen til JM). Hele diktet dreier seg jo om av angst, vil jeg si.

Dikt-lesing har inntatt en annen dimensjon. Når vi blir bedt om å lese og analysere et dikt må vi lese det på en helt annen måte enn når vi leser andre tekster. En leser ikke kjærlighetsdikt på samme måte som for eksempel ”Det ror og ror” eller for den del sakprosatekster. (Dette står det forresten noe om i Tekstens mønstre).

I et dikt gjelder det å lese mellom linjene og prøve å fa tak i temaet. Det handler også om å se kontraster. En må prøve å skape relasjoner til bildene og symbolene i diktet, som for eksempel ”ingen veit - kven som ikkje kan ro”. Hva menes egentlig? Jeg tror at det handler om at det er ingen som kan forutsi hvem som klarer seg gjennom angsten eller ikke. Hvem er det som klarer å holde hodet over vannet.

4.
"Enkeltmenneskets kamp mot de irrasjonelle og destruktive kreftene i sitt eget sinn"
Det kan utmerket godt vær et kjempefint temaforslag til diktet. Da vil angsproblematikk, etc. kunne komme helt naturlig inn.
("Ingen kjenner botnene i angest djup")
For øvrig skal vi jobbe litt mer med "Det ror og ror" på neste samling. Så langt har vi konsentrert oss om innholdet, og det vil være naturlig også å undersøke hvorledes diktest form bidrar til å bygge opp under temaet.
Det blir artig :-)

5.
I dette diktet prøver dikteren å bruke språklige bilder ( metaforer ), på noe som har med menneskenes indre sinsstemninger å gjøre. Her beskriver han, hvordan en ror og blir trukket inn mot senteret av malstrømen, som er et sort berg. Denne dragningen blir bare sterkere og sterkere, jo nærmere sentret en kommer. Det sorte berget står på en måte som, fortapelsen, døden eller de mørke kreftene en sliter med. Det virker som jo nærmere berget båten blir trukket, dess dypere blir deprisjonen.
Så ut fra det jeg greier å lese ut av diktet er denne roingen, en kamp som skjer inne i hodene på oss mennesker. Der det finnes mørke destruktive tanker, og det finnes positive og gode tanker. For enkelte kan denne balansegangen være vanskelig, og mange sliter med psykiske lidelser, som forfatteren gjennom dette diktet prøver å sette ord på.

6.

Jeg liker dette diktet. Men jeg må innrømme at første gangen jeg leste det så skjønte jeg absolutt ingenting. Etter god hjelp fra forelesningene til Jon Møller, så får jeg veldig mye ut av diktet. Det er veldig mange i dag som sliter med forskjellig grader av angst og det kan ramme alle, Noen mener også at alle mennesker en gang i livet vil føle angst. Jeg syns at Tarjej Vesaas får fram det at ingen kan vite hvem som sliter. Og et budskap under mener jeg kan være at vi må prøve å ta vare på hverandre og ikke skyve unna vanskelige spørsmål som mennesker med angst sitter inne med. En dag kan det være deg selv som får føle hva det vil si å ha angst. Da tenker jeg på en middels til alvorlig grad av det.

7.
Når man leser ”Det ror…..” første gang virker det helt meningsløst, men etter å ha studert det er det flere ting i det som får en til å tenke etter. Det virker som Vesaas har prøvd å skape bilder på en sinnstilstand, en mørk en sådan. Han har brukt mange ”mørke” ord som mørke, mørkere, forkoment, forvilla, svartare enn svart osv. Mye av Vesaas verker handler om menneskers indre liv og deres problemer. Selv om han skaper disse bildene av for så vidt håndgripelige ting, så forstår vi at de er metaforer for ting i menneskets indre liv.

Jeg føler på en måte at det svarte berget som alt sirkler om er den uendelige håpløsheten og menneskets synd. Mennesket er delt, den ene delen står i det mørke berget, lam av synd, mens den andre delen kjemper for å holde seg unna berget og undergangen. Allikevel er det en slags balanse, som i et solsystem. De fleste klarer å holde denne balansen, men den som ikke kan ro………

8.
Når det gjelder "Det ror.." ser jeg i kapittel 2 i "Tekstens mønster" at man ikke skal tillegge forfatteren egenskaper fra det\den lyriske diktet\teksten, da det lyriske jeg er en rolle som forfatteren trer inn i. Men jeg synes å huske at det var ganske mye diskusjon om akkurat det, at han måtte vite\kjenne til hvordan angst kommer til uttrykk.
I "Is-slottet" kan jeg egentlig ikke si at angst er det temaet som fremtrer tydeligst for meg, synes å huske at det ble snakket en del om det i forhold til denne teksten også? Det er en del følelser som kommer til utrykk uten at jeg vil si at det dreier seg om angst.

Det som ble skrevet i den artikkelen om den nakenepisoden,at det kunne dreie seg om seksualitet, har jeg i ettertid lurt på om det kunne være noe i; det dreier seg jo om noe hemmelig som egentlig aldrig blir avslørt for oss. Det er ikke noe som kan avskrives i alle fall, selv om det ble sagt at det bare dreier seg om nyskjerrige barn's opplevelser.

9.
Jeg er enig med Jon-Egil i at man ikke bestandig kan bruke en forfatters eget liv som fasit når en skal tolke et dikt, en roman, en novelle, osv. Men ofte kan man bruke ting man vet fra før om forfatteren som et hjelpemiddel.
Hvordan kan en skrive om hvordan angst føles hvis en ikke har opplevd det selv? Man kan kanskje ha lest om det eller fått det beskrevet av noen som har opplevd det, men jeg tror at for å selv skrive om det, må man ha opplevd det selv.
Sangen "Blood makes noise" av Susanne Vega beskriver dette veldig godt.

“Is-slottet” (Tarjei Vesaas)

1.
Handler om et gryende vennskap mellom to vidt forskjellige jenter. Unn, som er morlaus og bor hos en tante, er ei stillle og tilbakeholden jente. Hun blir på en måte venninne med Siss som er den glade, strålende jenta som er midtpunktet i venneflokken. Jeg tror at senen fra rommet der de kler av seg for hverandre, er en måte å få fram på at selv om de har en forkjellig måte å være på , så er de alikavel likedan skapt.
Men alt blir snudd på hode etter at Unn dør. Da blir den livlige Siss stille og hun holder seg for seg selv. På en måte lever Unn sin væremåt videre i Siss.

2.
Jeg syns at "Is- slotter var ei kjempegod bok, men jeg ble veldig overrasket over slutten. Jeg var helt sikker på at "svaret" ville komme frem på slutten av denne romanen. Først ble jeg litt irritert, men etter at boka hadde fått "sunket litt inn" var det ikke så unaturlig med slutten alikevel. Temaet kan være "ensomhet på innsiden av et mennneske", med det mener jeg at en har masse folk, venner og familie rundt seg , men alikevel er ensom.

3.
Jeg er enig med deg Kristin i at dette var ei kjempefin bok. Jeg ble også overrasket over slutten, trodde også at jeg skulle få svar på noen av de spørsmålene som meldte seg underveis i lesinga. Følte meg rett og slett snytt! Dette endret seg imidlertid da vi begynte å snakke om denne boka på skolen, og "ser" den nå med nye øyne. Ja ensom kan man være selv om man har folk rundt seg, selv de en minst skulle vente det kan nettopp ha det problemet.

4.
Jeg synes "Is-slottet" var ei fasinerende bok som det var lett å lese.

Jeg tror Unn isolerer seg fra de andre i klassen fordi hun er inne i en sorgprosess, og hun står igjen "alene" i verden. De andre ungene vet at Unn`s mor er død, og de aksepterer avstanden som Unn viser ovenfor dem.
Da jeg gikk i 1.klasse, døde faren til en av jentene i klassen. Da hun kom tilbake på skolen, skjedde noe av det samme i vår klasse, som det som blir beskrevet i "Is-slottet". Jenta isolerte seg fra de andre, hun sto på avstand og tok ikke del i det de andre holdt på med. Det var ingen som presset jenta eller gjorde noe annet ut av det. Etter ca. 1 1/2 mnd tok jenta kontakt med ei av de andre jentene, og de to begynte å være i lag. De var sammen hele tiden, men holdt seg utenfor fellesskapet. Etter en tid ble tingene "normale" igjen, og jenta deltok i klassemiljøet som tidligere.
Så jeg kjente igjen den forståelsen de andre elevene i klassen viste både ovenfor Unn og etterpå Siss.

Unn har ei sterk personlighet. Selv om hun holder avstand til de andre, skjønner de at hun ikke er av den typen som blir "hakkekylling". De godtar henne med en gang og synes hun er "ei jente med sveis i". De er prøver å lokke henne med seg.
Siss er og ei sterk presonlighet. Hun er leder i flokken og den som styrer "fritids-levenet".

Unn og Siss er to sterke personer som møter hverandre. Kjemien stemmer og de føler seg veldig like. Siss tar kontakt, men Unn vil ikke. Hun føler av en eller annen grunn at hun ikke kan, men de liker hverandre godt.
Til tross for den fysiske avstanden mellom dem er de veldig bevisste på hverande hele tiden. De føler et nært fellesskap.

Jeg mener at den tiltrekkningen som er mellom Unn og Siss ikke har noe med seksualitet å gjøre.
Unn bærer på noe inni seg som hun "må" dele med noen. Hun føler seg på samme bølgelengde som Siss, og tror kanskje at Siss vil forstå. Siss føler det på samme måte og er nyskgjerrig på hva dette er.

Unn får en bekreftelse på noe når hun ser Siss naken. Hun ser kanskje at hun ikke er så anderledes som hun føler seg.
Unn har sett det hun ville se, og avbryter situasjonen. Siss derimot er klar for å herje, men blir nervøs og usikker når Unn vil at de skal kle på seg igjen. Siss skjønner ikke hva Unn ville med dette.
Hadde det vært noe seksuelt bak denne "avkledninga" tror jeg den ville ha endt på en annen måte.
Etterpå spør Unn: "Såg du noko på meg i stad?"
Jeg tror Unn ønsket å få svar på om alt det hun bærer inne i seg vises utenpå også.
Unn skal til å fortelle hva "det" er, men trekker seg.
Unn: "Har aldrig sagt det med noken."
Siss: "Ville du sagt det med mor di?"
Unn: "Nei!"
Dette mener jeg viser til noe som har skjedd Unn før mora døde. Det er ikke sorgen over mora sin død som er "det".
Etterpå sier Unn: "Eg veit ikkje om eg kjem til himmelen."
Hva har skjedd som får ei 11 år gammel jente til å tenke sånn??!
Min første tanke er misbruk, men jeg er ikke helt sikker på det...

5.
Jeg synes du gir et veldig interessant eksempel fra din egen skolegang. Evnen til å kople handling, tema og budskap i litteraturen med egne erfaringer og bakgrunn er etter min mening kanskje det beste utgangspunktet for å finne mening i det man leser.

Hva Unns hemmelighet egentlig går ut på, det må vi nok gjøre oss opp våre egne meninger om. Seksuelt misbruk er helt klart en nærliggende tanke. Dersom det var det Tarjei Vesaas hadde i tankene da han skrev på 60-tallet, så var han i så fall på et vis forut for sin tid. Slike forhold snakket man ikke om den gangen - så vidt jeg husker...

6.

Jeg synes Is-slottet er en dyp bok, med evne til å få leseren til å fundere. Den har ingen opplagt handlingsmønster og omhandler en trist jenteskjebne. Boka bygger på et "vennskap" mellom to unge jenter - et vennskap som fungerte ganske unormalt. De holdt øye med hverandre i friminuttene, ikke fiendtlig men på en måte med respekt og beundring. De pratet sjelden med hverandre på skolen, ikke før den dagen Siss skal besøke Unn. Resten av boka bygger på dette ene, korte møtet. Hva var det som gjorde det så sterkt? Hva fikk Siss til å "love" bort sin "sjel" i løpet av denne kvelden? Det er opplagt i boka at møtet mellom de to jentene er veldig sterkt - tror nok moster vet mer om dette enn vi får vite... Nakenscenen spiller her en veldig viktig rolle. Men hva var det som hendte? Det som kan være irriterende med boka er at man aldri får vite hva det var Unn slet med; var det angst, overgrep, ensomhet eller sorg over mor og "far". Jeg er enig med dem som ikke tror det var noe seksuelt over denne scenen. Men hva var det da? Det er tydelig at det er Unn som tar initiativ til denne handlingen. Er det interesse for nakenhet, se om de er like i speilet, sliter hun med noe (angst, overgrep...)?Eller er det rett og slett barnslig nysgjerrighet? Svaret får vi vel aldri vite - det tok kanskje Vesaas med seg i graven, eller? Til slutt vil jeg bare si at jeg syns det var en sterk bok der forfatteren viser en utrolig innsikt i menneskesinnet.

7.

Tema i "Is-slottet" er følelser, flelser som angst, redsel og ensomhet. Unn er ei innesluttet tenåringsjente. Hun har vokset kun med mor, faren var ukjent, dvs hun har dannet seg et bilde av faren. Kansje gjennom det som moren har fortelt henne. Moren dør, hun flytter til ei gameltante. Hun lever også utenom bygdefolket, ensomheten. Jeg vil mene at Unn er ensom, hun er redd, og har sikkert ikke hatt det så "godt", dvs å vokse opp med bare meo var ikke akseptert på denne tide.

Siss er motsatt av Unn. Hun var utadvent, hadde mange venner go var populær. Hun hadde et hjem med mor og far som hadde et sosialt mettverk rundt seg. Hun adde en svakhet...hun var mørkredd.

Vesaas har tatt motsetningene og "satt" i opp mot hverandre.

Vendepunktet i romanen er "nakenscenen"på rommet til Unn. Hvor jentene viser seg for hverandre. Om det var seksuelt vet jeg ikke, men en kan hverken påstå det ene eller det andre, får vi får aldri vite....
Jeg tror Unn hadde et dårlig selvbilde, av alt hun har evt hørt og opplevd, hun velger Siss for hun er motsetningen. Nakenscenen er en bekreftelse for begge jentene. Unn oppdager at hun er som Siss, og Siss ser at hun er som Unn. Hemeligheten er at de er lik både utvendig...de ha en hemlighet sammen. Å vise fram "såret" innvendig, jeg vet ikke, for har man kommet så langt i sitt følelsesliv av en aldre av 12-13 år? Jeg trot heller det var ikke naturlig å vise seg naken for hverandre, det var et lukket tema på denne tiden. Å oppdage hvordan man var "under klærne" var en stor og ny opplevelse, en opplevelse og hemmlighet som man ikke snakker høyt om.

For å sammenligne "Is.slottet" og diktet "det ror og ror" kan man finne flere fellestrekk. Begge handler om følelser. Angst, redsel og ensomhet, som i enkelte tilfeller kan føre til død, enten psykisk eller fysisk. Både i boka og i diktet bruker Vesaas naturen for å skildre menneskesinnets tynger side. I "Is-slottet" er det isen i fossen og årstidene høst, vinter og vårsom blir brukt som et virkemiddel for å beskrive og som påvirker menneskesinnet. Mot mørkere og kaldere årstider påvirker sinnstemningen, alt er kaldt. Våren løsner alt deg vi går mot lysere og varmere tider. I diktet bruker Vesaas sjøen som et virkemiddel. Sjøen kan være urolig med sterke og svake bølger, opp og ned, og strømmen kan variere som sterk og svak. ror man i feil retning mår strømmen er sterkest vil det få sterke konsekvenser, og klarer vi å berge oss på lang vil vi ha overvunnet den steke angsten, redslen eller ensomheten.

8.

Is - slottet
I romanen is - slottet følger vi personene Unn og Siss, hvordan de blir kjendt med hverandre. Unn ei ung jente tidlig i tenårene flytter for å bo hos sin tante, etter at moren døde. Hun velger å holde seg tilbaketrukket, og ønsker ikke å involvere seg i aktivitetene sammen med de andre ungene ved skolen de går på. Siss derimot er den som leder an i aktivitetene både ved og utenfor skolen. Disse to jentene blir etter hvert kjendt med hverandre og en kveld besøker Siss, Unn. Unn låser dem inne på romet, og de kler av seg klærne. Det er uklart hva jentene har for seg inne på romet, men dagen etter velger Unn å skulke skolen. For at tanten ikke skal få vite at hun skulker, går hun for seg selv på isen, og roter seg til slutt inne i fossens ismasiver. Under fossen hadde det bygd seg opp is, som dannet ganger og små trange rom. Her fryser hun til slutt i hjel. Etter denne hendelsen blir Siss, den som trekker seg tilbake og ikke ønsket noe med de andre ungene å gjøre. Hun går inn i en deprisjon som hun kommer seg ut av ved å få de andre ungene med seg under isgangen om våren.

Spennings kurvens topp, eller vendepunktet i romanen mener jeg er i det jentene kler av seg for hverandre på rommet.

Selv om forfatteren overlater til leseren å tolke hva som skjedde på loftrommet denne kvelden tror jeg det er sexuellt motivert. Jeg tror Unn, var klar over sin egen seksualitet, og at hun prøvde å forføre Siss, som trodde dette var en uskyldig lek. Unn fryktet nok at Siss skulle røpe dette for noen, og av den grunn valgte hun å skulke skolen. Siss sliter med at det er på grunn av henne at Unn tar sitt eget liv. Hvis vi tenker oss hvordan dette lille samfunnet ville ha reagert på at Unn kanskje var homofil, og at dette skulle ha skjedd for over førti år siden.
Ps! Det kan godt hende jeg tar fryktelig feil, men slik ser jeg for meg det som skjedde. Av den grunn kunne det ha vert artig å sett filmen.

I romanen is-slottet bruker Tarjei Vesaas genrer som er typiske for episk diktning, som romaner og noveller, hvor vi har ei handling som strekker seg over tid og rom. Han bruker også genrer som er mest typisk for lyrikk, ( dikt ) hvor han lar stemninger og følelser få brei plass.

Teksten er skrevet både fra en autoral og en personlig synsvinkel. Ved autoral mener jeg en som betrakter ( forteller ) beskriver det som skjer. Med personal synsvinkel, mener jeg en forteller som kan gå inn i personene å skildre deres tanker og følelser.

9.

Tro om det er sånn gutte-greie å "lese" situasjonen annerledes enn mange av jentene? Jeg beklager, Bjørnar, at jeg ikke er helt enig med deg i dette med sexuelle undertoner. Jeg holder nok mer med de som mener at det er et slags rop om hjelp, det at hun vil sjekke om de indre sårene hun bærer på, kan sees av andre. Men jeg må jo medgi at tanken streifet meg i din retning først.

Det er leeeeeenge siden jeg leste Isslottet første gang, og jeg tror nok jeg tenkte "guttete" dengang. Mulig jeg har vært kraftig under påvirkning av andres meninger, siden jeg har vært "villig" til å endre syn? Ikke vet jeg, men ett vet jeg: Det er utrolig mange forskjellige synsvinkler en kan bruke når en leser en novelle/roman på. Og jeg lurer nå på da, om min synsvinkel er så veldig mye bedre enn alle andres....
God historie uansett.

10.

Tarjei Vesaas sine romaner handler ofte om enkeltmennesker. De er ofte på leting etter sin plass i livet i forhold til seg selv og omgivelsene. Som unge var Vesaas mye ensom, gikk ofte tur i marka og hadde lite hell hos jentene. Han gikk til tider i selvmordstanker og var hele livet preget av dårlig samvittighet fordi han ikke overtok farsgården. Disse tingene kom til å prege mye av hans diktning senere. Bøkene hans kom allikevel til å handle mye om redningen fra mørket. (http://christopher.no/litteratur/vesaas.htm).
I Is-slottet kan vi kanskje dra paralleller mot det ovenstående.
Vi møter de to 11-årige jentene Siss og Unn. Unn har nylig mistet moren sin, (Vesaas ensom) og har nettopp flyttet til sin tante Moster. Hun har truffet Siss, som hun prøver å fortelle en hemmelighet til. Hemmeligheten som vi aldri får vite hva er, kan dreie seg om morens død, etter som Unn ikke tror at hun kommer til himmelen. (Vesaas`s dårlige samvittighet).
Etter hvert ser vi at Siss lukker seg mer og mer inn i seg selv, hun stenger ute venneflokken og det eneste hun tenker på er ikke å glemme Unn. Redningen til Siss kommer på våren, etter at Unn er funnet i is-slottet. Moster hjelper å frigjøre Siss fra sine tanker om alltid å stå nærmest Unn, og Siss finner gradvis tilbake til venneflokken.
Boken har en del naturskildringer, som kanskje kan ses i sammenheng med Vesaas`s egne opplevelser i marka.

11.

I de to første avsnittene har du en klart historistisk tilnærming til boka. Jeg er helt enig i at Vesaas trolig skildrer sider ved sitt eget liv og sin egen psyke i mye av det han har skrevet. Dette tror jeg nok i stor grad er tilfelle også i "Is-slottet". Jeg har faktisk ikke tenkt på gårdsarvproblematikken i forbindelse med denne romanen, men rent umiddelbart virker det slett ikke umulig at den kan trekkes inn.
Naturskildringene er sentrale i boka. Den mentale utviklingen til Siss følger naturens gang fra sprengkulde om høsten, til den likkledehvite vinteren over mot vårløsningen og oppklaringen om våren (da is-slottet stuper og Siss er fri).
Egentlig ganske så Bjørnsonsk :-)

12.

Temaet preges tydelig av venninnene Siss og Unn`s forhold og deres dystre perioder.
Unn i starten før vennskapet med Siss og Siss etter venninnens død. Men også av kontakten og det gode og spesielle forholdet de to knyter sammen igjennom den korte tiden de får i lag.

Det er en god del naturmystikk her.
Spesielt forholdet med Unn som ser igjennom isen og det hun ser der. Som glassplata (isen) hun ser igjennom, fisken og livet som er der og det plutselige mørket (døden) som kommer, når sollyset ikke når ned i dypet.
Unn som uskyldig låser seg inn i Isslottet og det skumle og kalde som er der, men også det vakre som skulpturer og sollyset som lager fine farger igjennom isen.
Alt dette er kontraster som preger boka igjennom naturmystikk

Ved deres første møte hjemme hos Unn, så brukes speilet. Og her sies det: Eg veit ikkje – glimt og strålar, glimt frå deg til meg, frå meg til deg, og frå meg til deg aleine – inn i glaset og tilbake, og aldrig noko svar på kva dette er, aldrig noko løysning. Kan denne setningen peiles direkte inn på hendelsesforløpet i boka? Og – Dei raude leppene dine, nei det er mine, så likt! Håret på same måten, og glimt og strålar. Det er oss! Kan det her være at de fant en stor likehet mellom dem. Og at den tomme perioden som Unn hadde før vennskapet, nå er overført til Siss. Akkurat som om de viste noe.

13.
Dersom man trekker en parallell mellom 'Is-slottet' og 'Det ror og ror', kan man tenke seg at hele handlingen dreier seg om enkeltmenneskets psyke.
Unn vil da stå for det destruktive som trekker ned, mens vennekretsen, moster, foreldrene, etc. (hele det sosiale nettverket omkring Siss) representerer de positive kreftene.
Siss blir da på en måte motivbæreren. Hun er du og jeg, som på vår vei gjennom livet må kjempe med ulike problemer, og som hele tiden må unngå å 'sugast ned...mot ... botnane i angest djup'

Jeg tror nok kanskje boka blir lettere å forstå dersom man prøver å strukturere den slik...

14.
Isslottet er etter min mening ei god bok. Den skildrer noe som kanskje ikke er så vanlig i våre dager, nemlig et fantastisk vennskap mellom elevene i en småskoleklasse. Det virker som om at mobbing er et ukjent begrep for disse ungene, og at alle er villige til å stille opp for hverandre i en vanskelig periode. Selv den nye ukjente Unn som holder seg for seg selv blir respektert av de andre
Den viser også gjensidig respekt mellom barn og voksne, noe som blant annet viser seg ved at læreren godtar at ingen skal sitte på den tomme plassen etter Unn selv om alt håp er ute.
Det merkelige båndet mellom Siss og Unn går som en rød tråd gjennom hele boka, selv etter at Unn er borte binder Siss seg til en slags pakt ved at hun går inn i en slags drømmeverden.
De andre ungene godtar at hun sliter med tungsinn, men håper hele tiden på å få henne tilbake til sitt sanne jeg. Moster er vel den som til slutt klarer å snu den farlige utviklinga Siss er inne i. Videre handler dette om unger i en alder der det er viktig å utforske sin egen seksualitet, kanskje spesielt hos jenter som ligger et par år foran guttene i utviklinga.
Hemmeligheten som Unn tok med seg i døden fikk vi aldri helt klarhet i, men det var vel helst noe i hennes unge sinn som hun slet med. Hun prøvde å fortelle Siss hva det var men motet sviktet

15.
Da jeg leste boka grublet jeg meg grønn over hvilken rolle moster hadde i boka. Jeg syntes at hun tok Unn sin bortgang ganske rolig (hun trøster bygdefolket, når det er hun selv som trenger trøst???) Etter å ha lest ditt innlegg, så ser jeg at hun kan ha en viktig rolle når sinnstilstanden til siss når et vendepunkt. Jeg funderer også ennå på den scenen hvor letemanskapet kommer til fossen og isslottet. Hva er det Vesaas prøver å formidle her??

16.
Jeg er enig med deg i at "Isslottet" er ei god bok. Jeg klarte ikke å legge den fra meg før jeg hadde lest den ut.
Boka gjør oss kjent med to jenter i ei kompleks brytningstid i livet deres,- begynnelsen av tenårene. Selv kjente meg veldig igjen fra den tida - i beskivelsene av hva som foregår i sinnene deres. Jeg synes at det er utrolig godt beskrevet av en MANN (ikke bli fornærmet nå!) Og spesielt beskrivelsen av mørkredselen er nesten "nifst" god. Forfatteren MÅ ha vært mørkredd selv for å vite om de hemmelige "kodene" som mørkredde bruker for å takle mørket, slik som Siss gjør i boka.

Boka har etter min oppfatning både en tragisk og en god slutt. Tragisk fordi Unn fryser ihjel (egentlig i sitt eget sinn..), og god fordi Siss takler "frosten" i sitt indre -og beveger seg videre mot livet , vennskapet og samfunnet.
Når det gjelder "nakenscenen" i boka, kobler jeg den overhodet IKKE til seksualitet. Jeg tror Siss følte seg anderledes, og på en måte ville teste det ut -om det syntes utenpå: derfor vil hun se inn i speilet sammen med Unn, for å sammenlikne, finne likheter og samhørighet (ikke forskjeller), og hun kler av seg for å se om Siss "ser" såret hun har inni seg ...kanskje etter savnet av den døde moren, og faren som ikke er tilstede.

17.
Boka ”Is-slottet” av Vesaas har jeg lest to ganger; en gang før siste samling, og en gang etter. Jeg må si at andre gangs lesing ga meg mest, noe som kom av at vi hadde samtalt om bokas innhold/emne og Vesaas´ skrivemåte. Jeg syntes i utgangspunktet at romanen var tung, ”mørk” og forholdsvis dyster, men etter at jeg nå har lest den på nytt finner jeg mange innslag som jeg vil karakterisere som muntre. Boka skildrer mye ensomhet, men også mye nærhet og forståelse. Ta for eksempel de andre barnas omtanke for Siss; de godtar at hun sliter med savnet av Unn, og de forstår at Siss har en hemmelighet som hun ikke kan/vil røpe. Også spaserturen med Moster har ei stemning som gjør at jeg som leser ser at den unge Siss og den eldre Moster har respekt for hverandre, og at de har et fellesskap - midt i all sorgen.

18.
Jeg syntes også boka var tunglest,men etter å ha diskutert den med noen andre som har lest den skifta jeg mening.Jeg tror at når Unn isolerer seg fra de andre ungene er det hennes måte å bearbeide sorgen over morens død på,og hun vil ikke knytte seg til noen av redsel for at også de skal dø.
Det er tydelig at de andre ungene respekterer Unn`s ønske om å være alene.Unn blir på en måte mystisk og spesiell hos de andre siden hun er foreldreløs.
Siss og Unn har begge sterk personlighet,dette tror jeg de begge merker hos hverandre og de føler en viss samhørighet som de vil utforske.
Unn`s ønske om at Siss og hun skal kle seg nakne tror jeg ikke har noe med seksualitet å gjøre.Men kanskje har Unn opplevd ting som hun tror vises utenpå kroppen?Og for å sjekke dette foreslår at de skal kle seg nakne.Siss svarer nei når Unn spør om hun ser noen forskjell på dem.Unn blir glad og lettet,sikker på at ingen kan se hva som har skjedd henne.Men hva er det Unn har opplevd?Det er det vanskelig å finne ut av.



“Ord over grind” (Haldis Moren Vesaas)

1.
Jeg har sett litt på diktet ”Ord over grind” av Haldis Moren Vesaas. Temaet i dette diktet forbinder jeg med kjærlighet, der fenomenet ”grind” også symboliserer menneskets innerste ”sjeleliv”. Diktets jeg skildrer et gjensidig løfte om respekt for at man ikke skal trå hverandre alt for nær. (2. strofe; ”Aldri trenge seg lenger fram, var lova som gjaldt oss to.”)
For meg handler ikke dette diktet nødvendigvis om kjærlighet mellom mann og kvinne. Det kan like godt være en skildring av kjærlighet og respekt mellom venner, der begge vet at de står den andre nær til tross for at de kanskje ikke kan møtes så ofte. ( 3. strofe)


“Faderen (B. Bjørnson)

1.
Det er en fortelling om den rike bonden Tord Øverås, som møter presten i bygda ved sønnens barnedåp, konfirmasjon, lysning og et års tid etter sønnens død.
Bare i scenen der sønnen drukner, møter vi han i dialog med faren. De andre scenene mellom faren og presten finner sted på prestekontoret.
Bjørnson bruker autoral synsvinkel, som er begrenset allvitende. Han lar oss få del i de to hovedpersonenes tanker og følelser etter hvert som det passer i fortellingen. Tre ganger spør presten Tord: "Er det ellers noe ?" Hver gang svarer Tord: "Ellers er det ingen ting".
Før de to skilles, da Tord nettopp har avtalt dåpsdag for sønnen, får vi et klart frampek da presten sier: "Give Gud at barnet må bli deg til velsignelse". Helt til slutt i novellen, etter at faren har testamentert halvparten av pengene fra salget av gården til et legat i sønnens navn, sier presten til Tord: "Nå tenker jeg at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse".
Ellers er komposisjonen bygget opp helt kronologisk. Fra dåp til grav og til møtet en høstkveld på prestekontoret går det omtrent 25 år.
Det dramatiske høydepunktet finner sted da far og sønn ror i stille vær over vannet til Storlien for å forberede bryllupet. Sønnen mister plutselig balansen, faller uti, svømmer et par tak, men synker og drukner.
Faren sokner i tre dager og finner sønnen. Men vendepunktet i fortellingen skjer i møtet mellom faren og presten den høstkvelden et år senere.
Bjørnson bygger opp til høydepunktet/vendepunktet ved å gjenta dialogen på prestekontoret hver gang Tord har sitt ærend på vegne av sønnen. Teksten kan deles inn i fem deler, der høydepunktet kommer i del fire og vendepunktet i del fem.
Både ordvalg, setningsbygning, bruken av kontraster og gjentakelser er med og understreker stemningen i novellen, nemlig spenningen som oppstår mellom prestens spørsmål hver gang til Tord, og Tords korte og selvgode svar. De mange korte helsetningene minner om sagastil, for eksempel: Tord gikk. Eller "De sier så,"
svarte bonden.
Presten: "Hva vil du ta deg for ?" "Noe Bedre."

Ordene passer til Tord Øverås " den mektigste i sitt prestegjeld".
Valg av navn som Øverås, Karen Storlien og fadderne som var "bygdens beste menn og kvinner av mannens slekt" understreker den posisjon i bygda Tord hadde, og at det meste i livet kunne kjøpes for penger, også dåpen på en lørdag (hverdag) og førsteplassen på kirkegolvet for konfirmantsønnen.
Gjennom bruken av direkte tale i scenen mellom Tord og presten, den episke scenen da sønnen drukner, der Bjørnson bruker presens og gjør det hele mer dramatisk, og ved bruk av kontraster som roturen som begynner i stille vær, men som ender så tragisk, eller Tord, som i begynnelsen "holder seg godt" men som i siste scenen er blitt "en høy, foroverbøyd mann, mager og hvit av hår", bruker Bjørnson stilistiske virkemidler, som underbygger grunntonen i novellen.
I tillegg kan nevnes at det finnes snaut 10 adjektiv i fortellingen, og at det er benyttet få bindeord. Slik støtter både ordvalg og setningsbygningen opp om bildet av en ordknapp, men selvgod Tord, før han mot slutten fremstilles som et ydmykt, omvendt menneske.
Den indre skildringen av Tord følger den ytre. Hans svar til presten i åpningsdelen: "Ellers er det ingenting," ble til en innrømmelse av at sønnen var blitt til velsignelse for faren, helt i slutten av novellen. Allerede i overskriften antyder Bjørnson en dobbel tolkningsmulighet av novellen. "Faderen" kan både bety Tord, som far til sønnen, men også at Gud er Faderen. Det siste understrekes gjennom Bjørnsons klare bruk av bibelske paralleller, som at Tord, liksom Peter, fornekter Gud tre ganger, og scenen der faren fant sønnen "på den tredje dag om morgenen."
Ved å skildre Tord, først som den mektigste i sitt prestegjeld, og til sist som den ydmyke bonden som gir bort pengene sine, kan man si at Bjørnson i "Faderen" har villet fortelle oss at menneskelivet er uten hensikt hvis pakten med Gud mangler.
Sånt sett kan "Faderen" karakteriseres som en moraliserende novelle.

2.
Hei. Synes det ble mye dikt nå. Prøver meg på en novelle.

”FADEREN” er en livsløpsnovelle av Bjørnstjerne Bjørnson.

Her kan man lese om to personer med forskjellig oppfatning av livet. Det er storbonden Thord Øveraas og presten i bygda.

Handlingen forgår for det meste på prestens kontor, der han gjentatte ganger blir oppsøkt av Thord Øveraas. ( les selv )

Dette er en ganske lettlest novelle, der man skjønner ganske fort hva som er motivet til forfatteren. Man skal passe seg vel for å gå med nesa i sky, og føle seg bedre enn andre mennesker. Der finnes andre verdier i livet enn det som kan måles, veies og telles. Hovmod står for fall.

Man aner tidlig i novellen at Thord er en selvsikker mann, som er svært stolt av slekta si. At denne stoltheten grenser opp til hovmod går fram ved at han vil at sønnen skal døpes for seg selv. Også ved at han ikke vil betale presten før han vet hvor på golvet sønnen skal stå når han seksten år etter skal konfirmeres. Thord har bare denne ene sønnen, og han betaler alltid godt for at han skal få det beste. Når sønnen drukner, faller denne stolte mannen helt sammen. Thord har tidligere i livet hatt kun medgang, men nå merker han at hans posisjon i bygda ikke lengre har noen betydning for ham. Hele livet har han sørget for at sønnen skulle få en bra posisjon i samfunnet, men nå når sønnen er død har Thord mistet sitt livsinnhold. Tilbake står en slagen og ydmyk mann. Han selger gården, hans stolthet, og vil gi halvparten av pengene til de fattige. Vi skjønner at hans syn på hva som er viktig i livet er blitt forandret. Nå skal han gjøre noe bedre.

Synsvinkelen er autoral refererende. Det er forfatteren selv som forteller historien. Han refererer bare det han ser, uten å gå inn i personenes tanker og følelser. Teksten er delt i flere avsnitt, der hvert avsnitt begynner med et referat, og ender med en scene. Komposisjonen består av ei innledning, en midtdel som begynner med ”Atter løb otte år hen”, og sluttdelen som vi får etter siste avsnitt. Vendepunktet kommer litt ut i midtdelen. ”Den toften ligger ikke sikkert under mig”. Her får man en anelse om at noe kommer til å skje, noe katastofalt. Hovedpersonen i novellen er Thord Øveraas. Man får en indirekte karakteristikk av ham i første scene. ”Og fadderne? - De ble nævnede og var da bygdens bedste mænd og kvinder af mandens slægt.”

Resten får jeg ta en annen gang. Dette ble mer tvangs- enn lyst betont. Tar helg nå. God helg alle sammen.



“L” (Erlend Loe)

1.

Jeg vil forsøke meg litt på boka "L" av Erlend Loe.
"L" var etterr min mening kjedlig og derfor en vanskelig bok å komme gjennom. Jeg vil di den var mer "mannsdominert", komme med abstrakte ideer som ikke blir noe mer av.........

Tema i boka "L" er ekspedisjon. Forfatteren lager seg en problemstilling;"gikk man på skøyter til Stillehavsøyene under istiden?". Hvor han gjennom boka forteller hvorfor han valgte denne teorien, hvordan han arbeider for å bevise at teorien kan stemme eller ikke. Hvem Loe må velge og hvorfor han velger personene som skal være med på ekspedisjonen. Og til slutt selve turen, oppholde på øya og hjemkomsten.

Hva han ville oppnå med denne turen har jeg ennå ikke fått tak på, er det noen som kan hjelpe meg her?

Vil forfatteren at leseren skal tenke mer over teorier og ekspedisjoner fra andre synsvinkler?
Jeg sitter med et inntrykk etter å ha lest boka, at forfatteren på en måte beundrer Heyerdal og andre som har fått "satt Norge på kartet", men på en annen måte tillattliggjør han dette. Beundrer; forfatteren referere flere stender i boka til bl.a Heyerdal, og hans teorier og erfaringer, forfatteren vil gjerne oppnå det samme, men får det ikke til. Tillatliggjør mener jeg først teorien, hvordan man skal gå fram for å få penger til en ekspedisjon, klientellet, turen, oppholdet og konklusjon. Alt dette seg jeg som urealistiisk. Arbeidet nede på øya....hva slags undersøkelser gjorde de foruten å være slått ut av varmen på dagtid, og bålsamlingen på kveldene. drømmen var masse damer og rømling fra lånekassen. Først de siste dagene syns lederen at demåtte ha med seg beviser hjem, men flokke "beit" fordi de var fri for røyk, øl, kaffe og sjokoladepålegg. de var mer opptatt å jage mygg og eremittkreps.

2.

Hei folkens!
Jeg er enig med dere: det var et SLIT å komme gjennom "L".....men jeg tror kanskje at dersom jeg hadde vært gutt, og ca 19 år...(ingen drøm det første, men muliges det siste!)...så ville jeg syntes det var ei dritkul bok......"guttegreier" liksom.
Så: jeg noterer boka under "tenårings-underholdning"....

3.
Du verden....
Jeg synes boka var ganske så fornøyelig jeg!
Hadde ingen problemer med å komme igjennom den.

4.
Meningen med turen: han ville skrive seg selv inn i historien. Han oppdaget at han ikke hadde bidratt med noe særlig til brutto nasjonalprodukt, han hadde ikke skapt noe. Hva kunne han gjøre? Alle land var oppdaget. Så fikk han en ide! "gikk man på skøyter til Stillehavsøyene under istiden?” dette ville han undersøke. Han hadde Heyerdal som sitt forbilde. Var hans teori rett, ville han bidratt til å skrive historie.Men det har jo blitt en uuuuuutrolig lang bok, om en gutte tur. Jeg er ikke imponert. Det eneste positive med denne boken, var det hendige formatet.


“Ål i karry” (Athur Omre)

1.
Jeg har forsøkt å tolke novellen ”Ål i karri”

”Ål i karri” er en novelle skrevet av Arthur Omre (1887 – 1967). Han er en allsidig forfatter som har skrevet mange romaner og novellesamlinger.

”Ål i karri” handler om det første møtet mellom Borten og Hammer. Hammer kommer til Borten for å få ham til å tilstå forholdet til hans kone og ta konsekvensene av det. De ender opp med å dra på fisketur sammen.

Omre den dramatiske genren for å fortelle historien, det som et skuespill. En nøytral, saklig og objektiv fortellerstemme setter oss inn i stedet og situasjonen. Så overtar dialogen mellom de to mennene. Fortelleren forteller hvem som sier hva, og kommer bare av og til inn med informasjon om hva som skjer.

Hovedpersonene i historien er Borten og Hammer, det er dem vi møter.
Borten en vanlig arbeider. Har et forhold til Hammers kone. Hammer er en velholden mann, men liker det enkle. Er lei av sin kones utroskap. Nancy Hammer møter vi ikke, men hun er viktig for handlingen. Ellers det nevnt: Nabokone som spionerer, folk på stedet som er forarget, Nilsen som er gretten.

Omre brukere fortelleren aktivt for å øke spenningen eller lage endringer i handlingen. Helt i starten er det hyggelig, Borten koser seg med kaffe og pipe etter maten. Så kommer Hammer, og dramaet er i gang når han anklager Borten for å stå i med hans kone. Neste høydepunkt er når revolveren blir nevnt. Når løkta kommer i fokus endrer handlingen seg, og de begynner en mer vennskapelig diskusjon. Spenningen øker igjen når de skal kle på seg og revolveren blir tatt med. Når de kommer tilbake fra turen kommer kaffe og mat frem og det blir tent opp i ovnene. Revolveren er ikke farlig lengre siden den ikke er ladd. Papirene Borten måtte undertegne brennes på peisen. Dette tydeliggjør at stemningen mellom dem er bra.

Omre bruker i dialogene dialekt og lyder (hehehehe, huh), og fortelleren bruker bokmål. I dialogene avbryter de hverandre. Dette gjør novellen mer realistisk, og mer troverdig. Dette er et typisk trekk for naturalismen.

Når to personer som Borten og Hammer kan bli venner på tross av omstendighetene, er det håp for menneskene. De to greide med dialog å finne felles interesser, og lar ikke stoltheten og æresfølelsen stå i veien for vennskapet. Hadde alle som har konflikter kunnet snakke bedre sammen hadde verden vært et mye bedre sted å leve. Utroskap er utgangspunktet for novellen. Hammer liker det ikke. Han har derimot akseptert at Nancy har både gode og dårlige sider, og at de gode overveier de dårlige. Derfor går han ikke fra henne. Hvis man kan akseptere at menneskene har både gode og dårlige sider, er det lettere å forstå og akseptere hverandre.

Har i tolkingen brukt de virkemidlene som jeg synes er viktige for denne novellen.


“Oppslag i en OBOS-blokk”

1.
Ettersom vi her skriver (mye) om triste tanker og handlinger vil jeg komme inn på et av de andre diktene vi har på pensumlista, og som jeg mener og tror hører til i samme kategori. Oppslag i en OBOS-blokk er skrevet av Georg Johannesen i 1965.
Diktet dreier seg om hvor utrolig mange måter en person som ønsker å ta selvmord har å velge mellom, han eller hun kan virkelig fråtse i ulike metoder. Forfatteren skriver blant annet at man kan knekke nakken i hvert trappetrinn, man kan la seg forgifte på kjøkkenet, man kan henge seg på loftet eller på knaggen ute i gangen eller man kan drukne seg på badet! Altså har man en rekke muligheter om man har planer om å begå selvmord. Dette skriver han om i de fem første linjene av diktet, for deretter å gå over til det som jeg tolker til at hva gjør man hvis man angrer? Han skriver:" .., men når jeg trekker i snoren hører jeg en hul hoste: Du kan ikke komme ut" Her tror jeg han mener at hvis man er kommet godt igang med å gjennomføre den handlinga man har bestemt seg for å utføre, for å begå selvmord, så er det for sent, døden innhenter deg. At en person som begår selvmord kanskje angrer seg i siste liten, man at han ikke ser noen vei tilbake og at selvmord er eneste utvei.

I siste avsnitt skriver han: "Men jeg spør: Hvorfor strømmer to fine striper blod ut av kontakten?" Hva mener han her? Er det noen som har noen tanker om dette? Stiller han spørsmpålstegn om hvorfor han har tatt selvmord, hva som fikk han til å gjøre dette eller skjønner han ikke hva som skjer?

Georg Johannesen har kalt dette diktet for Oppslag i en OBOS-blokk. I et slikt boligkompleks vil det være samlet mange ulike slags sjeler, en del av disse kan nok ha selvmordstanker. Kanskje kan dette diktet være en protest mot slike blokker, kanskje forfatteren med dette ville si at han ikke ville funnet seg til rette og trivdes i en slik blokk.

Dette var nå de første tankene som slo meg da jeg leste dette diktet, er jeg helt på villspor??

2.
Er det nå selvmordstanker dette? Og hvis ikke, hva er det da?

Kontakten? Vi brukte å tulle med at grisen hadde stikkontakt som nese. Kanskje er det nesa han sikter til?

Jeg har bodd i blokk, riktignok ikke OBOS, men likevel. I disse oppgangene var det liksom ikke lov å bråke, støy gjorde at naboene tittet ut av dørene, eller i kikkhullene sine, for de som hadde noen.

Giddesløsheten gjorde sitt inntog blant gjengen vår, der vi satt/lå lettere henslengt i en eller annen blokk-oppgang, i nærheten av der en av oss bodde.
Kanskje var det TIDEN vi tok livet av? Tiden, som ikke betydde noe, bortsett fra kl. halv 8 om morgenen, og kl 16.30 da folk kom stormende hjem til sitt lille skjul. Men ellers var det stille, bortsett fra når VI satt der, og slo ihjel den nevnte tiden.

Drepende kjedelig var det i alle tilfelle, men det var jo akkurat slik VI ville ha det, da!

“Ved bålet” (Hans Børli)

1.
Ved bålet er et dikt jeg på en måte kjenner meg igjen i, så her kommer min tolkning av diktet.
Rent overfladisk er det lett å se for seg denne mannen (tror jeg) som sliter med sine tanker, og føler et sug etter mørket, og der han etter hvert får selskap i det mørket kommer trykkende nærmere.

Innholdsmessig går diktet inn for å berette om denne personen som til tross for de muligheter han (tror jeg) har for å holde mørket vekk, ikke klarer å samle nok krefter til å stå mørket imot. Dette til tross for at han har hjelp (til en viss grad) med å holde liv i lyset (bålet). Til tross for varsom berøring over øynene, hjelper ikke dette, ELLER, det kan være en vag aksept om at det er ok å falle ned i dette mørket. Hun (tror jeg) lar han seile ut i sin egen tankeverden, ute av stand til å holde livsgnisten i live hos han. Hun velger her heller å bare seile med inn i det møtende mørket, kanskje med visshet om at det finnes lys i tunnelen. Kanskje har hun opplevd dette før?? Kanskje er dette en normal begivenhet som skjer med ujevne mellomrom, og der hun vet at det beste hun kan gjøre, er å bare være der for han.
Eller????


“Landskap med gravemaskiner” (Rolf Jacobsen)

1.
Temaet i stykket preges helt klart av de store miljøødeleggelsene og teknikkens vanvidd. Der mennesket har mistet kontrollen. Og det blir en konflikt mellom naturen og sivilisasjonen.

Som tidsepoke er dette et modernistisk dikt (1954).

Handlingen er tatt ut i fra den tekniske sivilisasjonens stor angrep på vår sårbare natur. Igjennom hele diktet så leser man om de store motsetningene mellom naturen og den moderne teknikken.
Forfatteren skriver dette i et appellerende mønster, da han prøver å gi menneskene et pådriv til å gjøre noe med denne galskapen.

Han bruker metaforiske uttrykk, som i setningen – ” hoder uten øyne og øynene i bakken”. Her tenker han at øynene i bakken er lysene på gravemaskinen og at de døde gravemaskinene er hovedpersonene i diktet. Og det kan tolkes dit hen at han mener at maskinene styres av ødelagte vesener som er degraderte dyr. De har hode, øyne, mage og føtter – der hvert lem har mistet sin egen mening. Videre skriver forfatteren om – ”de svinger kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnvikene”. Her sammenligner han kjeften på gravemaskinene med selve grabben og at den har mat i munnvikene sine. Han nevner også dette med utnyttelse av naturen, da han skriver i tredje strofe – at de eter og spytter ut og eter uten at det gir noen form for næring eller vekst og at alt bråket fra maskinens mave høres ut som et helvete.
I fjerde og femte strofe kobler han inn vadefuglene som tekniske arbeiderer som skal forandre naturen, fjerne livet og tette igjen med mørket, for disse arbeiderne har verken strupe eller stemmebånd, så de kan ikke klage på det som skjer.
Her sammenligner han vadefuglene med pelikaner som hamstrer mat i nebbsekken, fordi de fortærer mer enn de kan utnytte i øyeblikket.
Han setter fokus på unødvendigheten med gravemaskinene der han karakteriserer dem som håpløse og meningsløse dyr. Gravemaskinene blir således hovedpersonen i dette diktet om ødeleggelsene av vårt sårbare miljø.
Teksten hele stykket igjennom er preget av en negativitet og forfatteren har med dette klart fått frem budskapet i teksten – at vi som mennesker må ta oss i akt for ikke å ødelegge kloden vår før det er for sent.

Diktet har ingen faste rytmer og linjene er ujevne i lengde.

2.
Hei, jeg prøver meg med en kort og spinkel tolkning av : Landskap med gravemaskiner av Rolf Jakobsen.

Vi får kjennskap til naturelskeren Jakobsen gjennom diktet.

Diktet er modernistisk og uten rim, men det har en fast oppbygging. Det har 6 strofer der 1., 3. og 5. strofe har fire verselinjer, 2. og 4. har to og 6. strofe er kortere, den har en verselinje.

Tema: Ta var på naturen. Det kan også være om brytningen mellom gammel og ny teknologi. Han benytter flere virkemidler for å støtte opp under temaet. Blant annet setter han naturen opp mot moderne teknologi, og gir gravemaskinene menneskelige egenskaper ( personifisering).
Han avslutter diktet slik i 6. strofe: "uten strupe, uten stemmebånd og uten klage". Det er noe umenneskelig over dette og han vil kanskje be oss om å stoppe opp og tenke oss om før vi fortsetterå ødelegge naturen.
Tittelen kan fortelle at maskinene har tatt over for dyrene.

Jegpersonen er naturelsker og baklager seg sterkt over utviklingen; gravemaskinene som kom og spiste av skogene, videre sier han: "Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder uten øyne og øyne i baken. En som har øyne i baken kan hverken se eller vite hva han gjør. Han beskriver gravemaskinene som monster. Dette lover ikke godt.

I strofe 2 beskriver han gravemaskinene som dyr, dinosaurer, de har lange halser og mange levde av planter og trær. "De svinger med kjeftene på lange skaft og har løvetann i munnviken": Gravemaskiner har tenner og munn(skuffa). De biter godt fra seg der de arbeider, setter store spor.

I 3. strofe personifiseres gravemaskinene; de eter og spytter ut, spytter ut og eter, for de har ingen strupe mer, bare en diger kjeft og en rumlende mage (duren fra gravemaskinene),

i 4. strofr skriver han: " For vadefugler. For de altfor kloke pelikaner".
Pelikanene er kloke, de samler og samler mat i strupesekken, de samler mer enn de kan spise, de hamstrer. De bare samler, nyter ikke godt av fangsten. Vi hamstrer også og er blitt klokere og fått mer og ny teknologi vi vil og kan utnytte. Pelikanene er sammenliknet både med oss og gravemaskinene.

I den 5. strofen leser vi om lenker om føttene, blindede øyne, skyer av fet eksos og kald sol fra projektører. Her er det kaldt og unaturlig. Vi kan fornemme forurensing og en stor industriplass med moderne teknologi. Dette er ingen god plass for oss. Alt skal mekaniseres, ny industri trenger områder for sin virksomhet og naturen må vike.
3.
I forbindelse med tematiseringen skriver du:
"Det kan også være om brytningen mellom gammel og ny teknologi."
Slik jeg oppfatter diktet, er det kanskje heller et dikt om hvorledes vi lar teknologien få råde over oss selv og vår egen utvikling i vår higen etter materielle verdier, og i tillegg også en advarsel om hva som kan bli resultatet.

4.
Da jeg leste innlegget ditt om ”Landskap med gravemaskiner”, slo det meg at dette diktet er utrolig likt et annet dikt av Rolf Jacobsen, nemlig ”Myrstrå vipper” Både tema og oppbygning er veldig typisk for Rolf Jacobsen. ”Myrstrå vipper” skrev han i 1935, - og problemstillingen er høyaktuelt den dag i dag. Her er noen hovedpunkter:

Rolf Jakobsen, som levde fra 1907 til 1994, var en av frontfigurene for modernismen i norsk lyrikk. Fra etterkrigstiden og til sin død, advarte han mot ødeleggelse av miljøet og den økende forurensningen i sin diktning.
«Myrstrå vipper» er et typisk modernistisk dikt. Det er bygd opp av fem strofer, ikke budet av noen streng form eller krav til rim. Strofene er bygd opp mot hverandre. Strofe 1-3-5 danner en skarp kontrast til strofe 2-4. Dette gjør Jacobsen for å forsterke/underbygge temaet i diktet; naturen – det opprinnelige - mot den moderne, teknologiske og urbaniserte samfunnsutviklingen.
Studerer vi strofe 1-3-5 ser vi at forfatteren her har brukt lette, korte setninger ladet med et positivt ordvalg. I strofe 2-4 derimot, finner vi tunge, ladede setninger, en tyngre rytme og et bevisst negativt ordvalg. (f. eks om byen.)
Hans utstrakte bruk av besjeling gir også en effekt som viser forfatterens syn på den moderne verden. Alt han skriver om naturen er positivt. Her følger strofe 5:

”Myrstrå vipper,
bøier seg mot øst og vest
og hvisker.
Vinden toer deres fingre.
Myggen synger,
danser rundt i luften,
blanke, kåte.”

Et lystbetont ordvalg, fullt av liv.

Til sammenlikning beskriver han i fjerde strofe konsumentsamfunnet.

”Bilene ligger med hjulene i været som døde insekter”.

Med en slik framstilling viser forfatteren med klarhet hva han mener om menneskets ”havetrang” og hvilke verdier den teknologiske utviklingen står for.

Syntes det var veldig morsomt å se på likheten mellom disse to diktene. Dette var hans stil, og hans måte å vise avsky på. Alt fra oppbygging til ordvalg er gjennomtenkt. Den etablerte, bundne lyrikkformen kunne ikke brukes til en slik protest. Derfor passer den modernistiske formen Rolf Jacobsens diktning perfekt.

5.
Er enig i at det er et modernistisk dikt uten rim, men vil også si at det er et sivilisasjonskritisk dikt. Den skildrer hvordan den fremadstormende teknologien ødelegger naturen. Ved bare å se på overskriften, vil en se at det er noe som ikke stemmer. ”Landskap med gravemaskiner” tror han her vil understreke at det er noe galt, og naturstridig som foregår i jeg - personens landskap.
Motivet i diktet vil jeg si er landskapet og teknikken. To kontraster som går som en rød trå gjennom hele diktet.
Det står ingenting om hvem som styrer disse gravemaskinene. Man får et inntrykk av at de står å jobber selvstendig og mekanisk. Det er ingen som står ansvarlig, ingen å henvende seg til. Har teknologien tatt over makten? Upersonlig og uovervinnelig….

6.
Margit jeg er enig i tolkninga di av dette diktet. Vil bare tilføye at det gjennspeiler det industrisamfunnet som har vært gjennom hele 1900-tallet. Vi mennesker vi forbruker og forbruker uten at vi blir lykkeligere av den grunn. Og at vi tar oss grådig til rette i andre arters habitater uten tanke på at vi ødelegger de fine sårbare innvikla økpsystemene.

Jeg syns at diktet er litt skummelt også. Det har hatt en slik innvirkning på meg at jeg syns det er ekkelt å gå forbi store gravemaskiner, det er akkurat som om jeg venter på at de skal livne til som i diktet....


“Under høye monumenter” (Rolf Jakobsen)

1.
Dette er noen av de tanker og assosiasjoner jeg fikk til diktet ”Under høye monumenter”

Det gjøres helt klart hva vi mennesker ”levende i farvet tøy” holder på med,”ondt nesten som krigen” er det at vi nesten konsumerer oss i hjel, ”ønsk dig osv”. Det er som om vi forbruker bare for å eksistere, ”Så vi kan holde oss i live en time til”, kanskje vi ikke vet om noe annet der vi, ”samles rådløse under høye monumenter” på vår grådighet? Når det skrives at ” som streifer oss med sin skygger , ”lynrapt som ørnevinger” kan det kanskje ses på som at naturen vil slå tilbake eller forsøker å si noe til oss, som vi ikke oppfatter.
”Røde av neonlys på panden og fingrene”, dette er kanskje litt søkt men, kan det være at vi står som om vi er sinnsforvirrede mordere med blod på hendene og ikke skjønner hva vi holder på med?

2.
Vi skal ta opp dette diktet på neste samling. Det er ganske spesielt, men dersom man bare slipper fantasien løs, er det utrolig hvor my mening man kan finne her.
Kun et par kommentarer:
"Ørnevinger" opfatter jeg her som noe villt og destruktivt. Kanskje det er mulig å trekke en tråd til "fuglen" i "Is-slottet"?
Fargene fra neonlysene (reklamelysene) oppfatter jeg som et bilde på det kommersialiserte samfunnet vi lever i. Reklamen styrer det meste, og den presser oss ut i et evig jag etter materielle verdier.
Selv om dette kan oppfattes som et litt sært, modernistisk dikt, synes jeg det er utrolig rikt.
Det er utrolig hva man kan få ut av det når man begynner å nøste det sammen...

3.
Hei!
Jeg har lest ”Under høye monumenter” mange ganger, og synes det er litt vanskelig å få ”hull” på det. Så dette blir litt famlende, men jeg prøver:

Diktet er skrevet på 50- tallet og utgitt i diktsamlingen ”Sommeren i gresset” som kom i 1956. ”Landskap med gravemaskiner” kom i diktsamlingen ”Hemmelig liv” som ble utgitt i 1954. Disse to diktene er sannsynligvis skrevet i så å si samme tidsrom ,- og ”ånd”.
”Under høye monumenter” gir meg noe av de samme assosiasjonene som ”Landskap med gravemaskiner”. :

”Under høye monumenter” gir meg en følelse av at vi mennesker (”..disse endeløse rekker av farvet tøy”)lar oss viljeløst (!?) skyve fremover av teknologien (”…maskinene…”). Vi griper ikke sjansen til å LEVE, men lar egoet (”…de elektriske gjerdene av speilglass…”), og overflodstrangen (”…ønsk dig en ting ennå…”), styre oss. Vi ser ikke det som er viktig i livet, ikke storheten , eller helheten, men lever kun for øyeblikket (”…holde oss i live en time til…”, og vi ”..samles rådløse..”…fordi vi føler innerst inne at det er galt å leve slik ? De ”..høye monumenter som streifer oss med sine skygger –lynrapt som ørnevinger.”, assosierer jeg med vår samvittighet, overfor hvordan vi bruker/misbruker naturen/ressursene.
Vel…dette var mine veldig subjektive assosiasjoner……
I teknisk oppbygging er disse to diktene ganske like. Begge er preget av den litterære strømningen som kalles symbolismen –og som krever at de må tydes/tolkes for å kunne gi en dypere mening. Under de dagligdagse ordene (eks: kjøpe ost, speilglass, neonlys, kino), ligger en dypere mening, og selv om forfatteren bruker ord og setninger på en ”komisk” måte (eks. fra Landskap med…:- "uten øyne og øynene i baken”), så kommer samfunnskritikken og alvoret tydelig frem i begge diktene. Med å beskrive ting vi daglig omgir oss med på en slik måte at de får menneskelige egenskaper, sier forfatteren noe om menneskene også, og de valg vi foretar/ikke foretar.
Forfatteren bruker gjentakelser som et sematisk og lydmessig virkemiddel for fremheve elementer i tekstene: Landskap…:”..skogene mine…skogene mine…”, ”…eter og spytter ut, spytter ut og eter…”, Under..:”…ønsk dig en ting ennå, ønsk dig en ting, ønsk dig.”. Han har en spesiell og lett gjenkjennelig rytme (versemål), som bryter der ord fremheves spesielt: Landskap…:-føttene, -blåklokkene, -fet ekshaust (digresjon: en liten tankeassosiasjon. Hvorfor disse tre her…..alle er i kontakt med bakken/mor jord ??), og Under…: -maskinene, ønsk dig, –med sine skygger.

…-vel, det var noen likheter, tanker og assosiasjoner….tror jeg skal stoppe der, - ellers blir det vel så langt og kjedelig at ingen gidder å lese dette…

4.
Her er jeg enig med deg. Tror Rolf Jacobsen med dette diktet ville vise sin skepsis til det moderne samfunnet på 50-tallet. Det bildet media var i ferd med å skape (uvesentlige ting), og som folk ble påvirket av, var ikke det viktigste i livet. Kanskje skulle man tenke over hvilke skadevirkninger den moderne sivilisasjonen utgjorde og heller se på det som var viktig her i livet, hva som egentlig betyr noe for menneskene. Kanskje var han påvirket av at han etter krigen måtte sone noen år fordi han hadde vært medlem av NS, at han ville vi skulle tenke oss nøye om før vi handler, lever i nuet, det vi gjør kan få konsekvenser for morgendagen.

5.



Generelt

1.
Har aldri vært glad i å lese dikt. Syns det, i de fleste tilfellene, er veldig vanskelig å tolke hva som er det underliggende. Ofte må man jo også vite litt om forfatteren, når dette ble skrevet, og i hvilken livssituasjon han/hun var i.
Syns det var utrolig interessant å gå igjennom diktet " Det ror og ror" i klassen, linje for linje.


2.
Jeg tror at man kan tilegne seg både interresse og erfaringer i diktenes verden. Det blir som en ny barriære å bryte, for å forstå det som står på trykk. Erfaringer kommer med alder, OG interresse. Om man har litt innsyn i de forskjellige måtene å ordlegge seg på, tror jeg en egentlig ikke trenger å vite hvordan forfatteren tenker, eller har det. Livserfaringer er vel også viktig, i det vi bruker de antenner vi har for å tolke stemninger, ordvalg m.m. Men det er vel som med å være vin-kjenner. Noen elsker å finne alt mulig ut av vinen, bocuet (??) farge, jordsmak, bensinsmak og alt annet graps, som vi vanlige dødelige ikke gidder å bry oss med. Det er nok å finne ut om vinen smaker godt, og om den passer til maten vi spiser.