Juljeitsan' a' fjella dro
mørkt va' om natta di fola -
me' kobbsjinnstøvla og jarnsko.
Og da' va' dag og ljøs, da di fram kom.
Hán pekka på dørra me' fenger'n sin
"Å høyr du litataus, læt me' inn".
"Nei, ingjen bón'gluint læt e' inn,
e' e' ei lita taus *alein".
*(opprinnelig: ... så fin?)
"E' e' ingjen bón', imøst du tok,
e' e' en Kongens sán sá klok".
"E' du en Kongens sán sá klok,
sá søng en sálm' førutjo bok!".
"Nei, ikje kan e' i bokjen sjá,
men meire kan e' pá harpa slá."
"kan du sá godt pá harpo slá,
sá gár e' át dørra á ly' darpá."
Resen han snudd' se' dørra ifrá.
Hán tørka de táran', sá ingjen sku' sjá.
Fór hán sá heim me' sjumilssteg,
møtt' hán mor si pá heimeveg.
"Kvi gjor' du ikj' sá hán far din klok?
Hán me' opigjønno' ljøren tok."
"E' ság vel da' sá pá ljøren sto',
e' røss i holl nár e' kjem da' i ho' !"
|
