"Med tidsmaskin til vår egen tid"

av Peter Normann Waage
(Dagbladet 17/11-01)


"Kunsten er et speil som går for fort", skal Franz Kafka en gang ha bemerket. Hans egen kunst gikk både presist og for fort - den verden han beskriver, blir liksom aldri helt umoderne. Men andre forfattere framskriver bevisst handlingen for å speile egen tid. En gang så de fram mot utopia, lykkens sted. Men i forrige århundre ble utopia etter hvert til dystopia, uhyggens sted.
H.G. Wells var forfatter med framtida som tema. I ettertid er han også blitt en av hovedleverandørene av ideer til underholdningsindustrien. Boka "Klodenes kamp" må være et av foreleggene for filmen "Star Wars". En av de første "følefilmene" som kom på markedet - de med lyd så dyp at den ble oppfattet som dirring i salen - "Krigsplanet Galaktika" fra omkring 1980, er tydelig inspirert av Wells' fra 1895: "Tidsmaskinen".
I boka reiser en mann til år 802 701. Tilsynelatende ankommer han paradiset: Menneskene, eller hva man skal kalle den vakre slekta eloi, fordriver tida slik Marx og alle lønnsarbeidere har drømt om: i fullstendig lediggang. Men de har intelligens som femåringer i Wells' samtid. Og enda verre: Den sorgløse slekta utgjør bare halvparten av en menneskehet som har delt seg i to.
I haller og huler under jorda lever morlockene, intelligente, heslige arbeidere som forsørger eloiene, de produserer klær og andre varer skapningene over jorda måtte trenge. De tåler ikke lys og lever av eloiene, som de fanger i mørke netter uten måne. Den tidsreisende antar at dette må være det evolusjonistiske resultatet av den delingen som allerede er synlig i hans egen samtid., mellom arbeidere og kapitalister. Nå vimser den ene arten bare rundt, mens den andre arbeider, og holder de førstnevnte som kveg.
La oss håpe at kvegmetaforen først blir gyldig i år 802 701 - skjønt hvem vet: Det kan gå mye fortere. Som blant annet i Naomi Klein dokumenterer i boka "No Logo" - den er dessverre ikke fantasi - blir de varene vi i Vesten benytter i fritida, for en stor del produsert av slaver i fattige land. Mange har arbeidsøkter på opptil 36 timer, de får ikke sitte ned, bortsett fra i 30 minutter i døgnet er baderommene låst, de bor i svære, overvåkede områder, osv. Splittelsen mellom en arbeidende og en dillende menneskehet avtegner seg langt tydeligere nå enn for 106 år siden.
Kunsten er fortsatt ikke å sakke akterut, men foregripe begivenhetene ved å forhindre dem. Det er nok flere enn jeg som håper at en av de mange internasjonale aktivistbevegelsene skal påta seg å organisere forbindelseslinjer mellom forbrukerne i de rike landene og arbeiderbevegelsene i slavelandene. Ingen liker å gå i klær dynket i medmenneskers blod. Derfor må vi få vite hvilke som garantert ikke er det - om ikke for annet, så for å forhindre at vi selv forfaller til det fullkomment uansvarlige idioti.