Loven om handlingen
Bare de hendelsene og personene som er helt nødvendig, skal være med. Folkediktingen går svært langt når det gjelder å forenkle. Det beror mye på at folkediktingen har gått i arv fra far til sønn, osv.
Den har altså vært basert på hukommelsen.

• Her følger noen eksempler på forenklings-, og skjematiseringsmåter
  
• Få personer spiller noen særlig rolle i handlingen.
• Dersom det er mange personer (f.eks. en søskenflokk på 12) Så er det gjerne den eldste eller yngste som spiller noen rolle. Og da ofte som motsetninger. Skjematiseringen betyr ikke bare at tallet på viktige personer er lite, men også at de som spiller noen rolle, er gjort ulike og satt opp mot hverandre.
• Personene som er satt opp mot hverandre er gjerne typer. (Den milde og den gode stedatteren, den onde stemoren)
• Navnene på disse folkene har gjerne noe fast og skjematisk over seg. (Smørbukk, Askeladden) eller
  1. de kan karakterisere. (Tro og Utro)
  2. de kan avspeile hendelser i eventyret. (Kari Trestakk, Mumle Gåsegg, Snøhvit, etc.)
  3. de kan være rent fantastiske navn. (Bonde Verskjegg, Peik, Momorius )
  4. de kan være helt vanlige navn. (Per, Pål, Halvor, Jon) Vi har også mange eventyr uten navn. Her finner vi personene nevnt som : Kongen, Dronningen, gutten, manndattera, etc.

1. Som regel er det kun to som handler om gangen
2. Eventyret bruker ikke abstrakte ord. Vi finner heller ikke lange skildringer

Dette stiller eventyrfortellerne overfor et problem. Det må vanligvis være et visst forhold mellom den verdi og den vekt noe har i fortellingen og den mengde ord man spanderer på dette. Pkt. i. skulle kunne innebære at det ble vanskelig å skille vesentlige og uvesentlige hendelser fra hverandre. Her benytter eventyret seg av GJENTAKELSER.
Resultat : Spenningen blir varigere og det blir mulig å stanse lenger ved det viktige og få det prentet bedre inn i minnet. (Dette finner vi også i folkevisene)
I eventyrene viser dette seg i:

Tretallsloven
Eventyret gjentar gjerne vesentlige ting tre ganger. I det hele tatt har eventyret en tendens til å bruke 3-tallet. Her følger et eksempel fra "Kvitebjørn Kong Valemon"
En bjørn tar 3 kongsdøtre med seg 3 torsdager på rad. Den siste kongsdatteren blir hos bjørnen i 3 år. Hun får 3 barn som bjørnen tar ifra henne. Da hun bryter et forbud forlater bjørnen henne, hun leter etter den, kommer til 3 kvinner, får se 3 barn, ett hos hver av kvinnene, får 3 ting, en på hvert sted. Hun kommer til gården til trollkjerringa 3 dager før bryllupet, kjøper for de 3 tingene 3 netter hos kjæresten, og han kjenner henne igjen den siste natta.

NB!! Gjentakelsene er ikke uten variasjon.
Det hele følges gjerne av en STIGNING i spenning hvor toppen av spenningskurven nås ved den 3. gjentakelsen. Det er gjerne slik at vanskeligheten eller faren blir større for hver gang, og at vendingen eller løsningen kommer den 3. gangen.

Den sceniske totallsloven
Det opptrer kun to personer i samme "scene". Dersom det er en tredjemann til stede, forholder denne seg taus.

Motsetningsloven
Når to personer opptrer samtidig, blir gjerne ulikheten mellom dem fremhevet (fattig/rik, god/ond, osv.).

Loven om bakvekt
Det er den siste av en rekke hendelser som er viktigst!
Jfr. Per, Pål og Espen (Espen lykkes), de tre prinsessene i "Kvitebjørn Kong Valemon" (den yngste lykkes), osv.

Tvillingloven
To personer kan opptre så godt som identisk. Dette omfatter aldri heltene. Heltene står alene. Det er som regel bipersonene som følger "tvillingloven" (f.eks. Per og Pål).

Avslutnings- eller hvileloven
En AVSLUTNINGSFORMEL har til oppgave å la fortellingen falle til ro eller skal rive tilhørerne ut av fantasiverdenen tilbake til virkeligheten. "Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute", "Siden levde de vel og fornøyde i lang, lang tid, og er de ikke døde så lever de vel ennå".
Eventyret slutter aldri brått eller midt i en dramatisk situasjon. Vi får vite hvordan det går med personene, og fortellingen får tid til å falle til ro før den avsluttes.

Eventyret begynner altså rolig og slutter rolig. Moralen er vanligvis klar. Rettferdigheten skal skje på alle punkter, den gode skal få sin lønn, og den onde sin straff. Men eventyret godtar ofte at den som er smart og greier å lure andre, går av med seieren. Den dumme blir sående igjen med lang nese.
Uansett, det er ingenting i eventyret som ikke til slutt er oppgjort, og det ender alltid godt.

Sosialantropologen Vladimir Propp utviklet en strukturalistisk tilnærmingsmåte til eventyrene. Han fant ut at det var mulig å splitte opp de aller fleste eventyr i en rekke små moduler, eller funksjoner. Disse funksjonene kom gjerne i en fast rekkefølge.
Nednfor er en enkel oversikt over Propps eventyrfunksjoner. Det må understrekes at ikke alle eventyr inneholder samtlige funksjoner, men de som er representert, kommer oftest i den samme rekkefølgen som skissert her:

A. Den forberedende delen

1. Innledning som viser utgangssituasjonen
2. Et familiemedlem forlater hjemmet (fravær)
3. Det opprettes et forbud
4. Forbudet blir brutt
5. En motstander prøver å narre offeret sitt, f.eks. helten (narring)
6. Offeret blir lurt og er uvitende om at han hjelper fienden

1. Motstanderen skader et medlem i en familie ved en misgjerning. Et av familiemedlemmene mangler noe, eller har lyst på noe (mangel)
2. Helten blir bedt om å rette opp igjen misgjerningen eller bøte på mangelen
3. Helten bestemmer seg for å handle. Han drar ut (avreise)
4. Helten blir utsatt for en prøve som forbereder ham til å ta imot en magisk gjenstand eller et hjelpemiddel.
5. Helten tar imot den magiske gjenstanden/hjelpemidlet
6. Helten nærmer seg den eller det han søker etter
7. Helt og motstander møtes til kamp
8. Helten blir merket for senere gjenkjenning
9. Motstanderen taper, helten vinner (seier)
10. Misgjerning eller mangel blir ordnet. Helten reiser tilbake.
11. Helten blir forfulgt.
12. Helten blir reddet.
13. Helten kommer tilbake som en ukjent.
14. En falsk helt gjør krav på å ha utført heltegjerningen.
15. Helten må utføre en vanskelig oppgave.
16. Helten blir gjenkjent
17. Helten står frem som en ny person (forvandling)
18. Den falske helten/forræderen får straffen sin.
19. Helten gifter seg og/eller blir konge (bryllup)

Greimas eventyranalyse

Greimas videreutviklet ideene til Vladimir Propp. Hans analysemodell bygger imidlertid på forholdet mellom personene i eventyret. Basert på rollestudier utviklet han den såkalte aktantmodellen. I henhold til denne finnes det 6 grunnleggende roller, eller aktanter, i eventyrene.
Uansett hvor mange personer som finnes i eventyret, kan disse på et eller annet vis inngå i de 6 aktantene. Denne modellen viser altså hvorledes de forskjellige personene forholder seg til hverandre.
I henhold til Greimas var aktantene subjekt og objekt de viktigste i eventyret, og det er umulig for den samme personen å være både subjekt og objekt.

Greimas aktantmodell:

Giver Objekt Mottaker Hjelper Subjekt Motstander

Giveren setter handlingen i gang. Giveren gir helten oppdrag.
Objektet har ingen selvstendig vilje. På den ene siden blir objektet overført fra giver til mottaker. På den andre siden er objektet mål får begjær eller ønske fra subjektet. Prinsessen i eventyrene er ofte objekt.
Mottakeren er den som får objektet. Det kan være kongen som får prinsessen tilbake, eller det kan være helten som får prinsessen i lønn.
Subjektet er helten i eventyrene. Han har et prosjekt som han gjennomfører. Det kan dreie seg om å befri prinsessen fra trolldomsmaktene, eller det kan være å gifte seg med prinsessen. Ofte ønsker han begge deler.
Hjelpere i eventyret kan være personer eller magiske gjenstander.Men, det kan også være særlige egenskaper helten har som gjør ham skikket til å gjennomføre prosjektet sitt.
Motstandere er i motsetning til hjelperne onde makter og personer. Ofte er det selve trollskapet som er den hindringen helten må overvinne før han kan vinne prinsessen og halve kongeriket.
Dersom vi benyttet aktantmodellen ovenfor på et tradisjonelt eventyr, kan det f.eks. se slik ut:

Kongen Prinsessen Helten/kongen Magiske hjelpemidler Helten Trollskap

Denne grunnmodellen utviklet Greimas videre, blant annet for også å kunne analysere handlingen og strukturen i eventyrene for å kartlegge holdninger og moral. Vi stopper imidlertid her, og oppfordrer interesserte til å lese kapitlet om folkediktning i "Ord i Tid 2" (s. 30 - 52 i 'ny utgave'), eller finne andre, mer utfyllende kilder.

Kilde for "En strukturalistisk tilnærming": "Ord i Tid 2" (arbeidsbok) / Det Norske Samlaget (noe forenklet og endret)

Den klareste funksjonen er underholdning. Det er allikevel mulig å finne dypere mening i eventyrene.
Det mest nærliggende er kanskje dagdrømmen. Eventyrene ble fortalt i et samfunn med enorm forskjell mellom fattig og rik. Kanskje innebar eventyret en mulighet til å kunne drømme seg vekk i ny og ne. Gjennom eventyrene kunne man slippe vekk fra regler, tabuer og fattigdom for en kort stund. Selv de aller fattigste kunne der skimte muligheten til å vinne seg både gods og gull, og kanskje til og med en prinsesse og et halvt kongerike. (jfr. ekteskapet mellom Kronprins Håkon og Mette-Marit). I eventyret kunne alt skje!
Eventyrene skulle også vise de normene som gjaldt i samfunnet, og bidra til å holde dem ved like. Eventyrene er altså med på å opprettholde en samfunnsform.
I våre dager har nok eventyrene mistet mange av de funksjonene de tidligere hadde. Vi bruker stort sett eventyrene som barnefortellinger. I vårt moderne samfunn har andre medier kommet inn og fylt behovene vi tidligere fikk tilfredstilt gjennom eventyrene.