Oppskrevet i det 19. århundre. Hovedsakelig i Telemark/Agder.
En god del er tapt for alltid, men allikevel mye bevart.
Folkevisa ble sunget, dvs. versemålet var ikke så høytidelig.
Jambisk vanligst (dvs. stigende)
Allikevel ofte tung stavelse i begynnelsen.
To slags strofer :
- To - linjet
- Fire - linjet (andre og fjerde linje rimer)
Enderim (Helrim ikke nødvendig, bare assonans)
Ofte mye allitterasjon (bokstavrim) i visene, men ingen faste regler. Benyttet for velklangen.
Stev/omkvede = Ei eller flere verselinjer som blir gjentatt ved alle strofene.
I to-linjete strofer kommer oftest en del av stevet etter første verselinje, og resten etter andre.
Første delen av stevet kalles da innstev (mellomsleng), siste delen kalles endestev (ettersleng). (Olav og Kari)
Innholdet i stevet gir ofte grunnholdningen i visa , eller det kan minne om en eller annen hendelse. Ofte henger imidlertid ikke stevet i hop med innholdet i visa. I slike tilfelle er stevet knyttet til visa ved melodien.
Hvorfor?
Svaret er at stevet er tatt fra en/flere tidligere innledningsstrofe/-r som nå har falt bort.
Disse innledningsstrofene blir kalt STEVSTAMMEN.
Stevstammen er nå glemt i de norske visene. Kun stevene er minner om dem.
Stev/stevstamme kan forklares ut fra utviklingen av folkevisedansen.
Til å begynne med hadde man lyriske strofer å danse til. Siden kom den fortellende (episke) visa, som ble knyttet sammen med de tidligere lyriske visene på den måten at de sistnevnte ble en slags innledning til de fortellende visene.
Eks. "JOMFRUVA INGJEBJØR"
Str. 1 + 2 + 3 = Stevstamme (Lyrisk innledning)
Str. 4, etc. = Episk vise + Stev (Selve fortellingen)
De lyriske innledningsversene kunne ofte være en oppfordring om å være med på dansen, eller sikte til den på en eller annen måte: Eks. Olav og Kari :
TRØ MEG INKJE FOR NÆRE (Jenta taler til ridderen)
PÅ VOLLEN DANSAR MIN JOMFRU (Ridderen om jenta)
Dansen:
- kom til landet med ridderlivet
- gikk sin seiersgang gjennom alle bygder
- foregikk ofte gjennom hele de lange, lyse sommernettene til ende (På vollen)
| Brudd med gammel diktertradisjon |
| Før |
Nå |
Bokstavrim
Skalden blant kjempene i hallen
Det veldige, krigerske
Tids-/steds-/navnebestemt
Gjennomført norrøn gudetro
|
Enderim
Forsanger i danseringen (Danserne sang omkvedet i kor)
Det myke, fine i naturen
Som regel udefinert mht. tid og sted
Overgang mot kristendom
|
Både måten å dikte på + dansen kom utenfra.
Spesielt for den norske (og færøyske) visediktningen er trollviser, som skildrer en ferd til trollheimen + folkeviser basert på norrøne historier (sagaer).
Folkevisene skildrer ofte livsskjebnen til ukjente menn og kvinner fra ulike sosiale lag, men alt er sett ovenfra, dvs. visedikterne har oftest tilhørt storfolket (eller diktet for dem).
Visene forteller om mangt som er hardt, vilt og uhyggelig.
Menneskene er ofte hele i karakterene + viljesterke. Dette gjelder både på godt og vondt.
I visene er alt helskapt (kjærligheten er aldri "markspist")
Folkevisene forteller oss om hva forfedrene trodde og tenkte
I heilagvisene møter vi det religiøse troslivet. Den katolske kristendommen er rette troen.
I trollvisene møter vi den folketroen som er basert på gamle hedenske minner. I flg. denne finnes det rundt mennesket en hel verden av overnaturlige vesener. Livet i disse folkevisene får en "dobbelt" bunn, det er fylt med spenning, farer lurer overalt. Det er rikt på under og mystikk. En urokkelig tro på skjebnen ligger bak alt.
|
