Bøndene tok Olav Tryggvason til konge over seg. De ble alle enige om å lete etter Håkon jarl.
|
De reiste opp i Gauldal, da det virket mest sannsynlig at jarlen var på Rimul fordi Tora var den
|
kjæreste vennen hans i den dalen. De dro dit og lette etter jarlen både ute og inne, men fant ham
|
ikke. Da holdt Olaf et møte ute på gårdsplassen. Han gikk opp på den store steinen som lå ved
|
grisebingen. Så talte Olav til mennene og sa at han ville gi både gods og ære til den som kunne bli
|
Håkon jarl til skade. Denne talen hørte jarlen og Kark; de hadde lys med seg. Jarlen sa: "Hvorfor er
|
du så bleik, og innimellom så svart som jord? Det er ikke slik at du vil svike meg?" - "Aldri," svarte
|
Kark. "Vi to ble født den samme natten," sa jarlen, " kort tid vil det også bli mellom døden vår."
|
Så for kong Olav bort, og det ble kveld.
|
Da det ble natt, vokte jarlen, men Kark sovnet, og bar seg ille i søvne. Jarlen vekket ham og spurte
|
om hva han drømte. Han sa: "Nå var jeg på Lade, og der la kong Olav en gullring om halsen min."
|
Jarlen svarte: "Der vil Olav legge en blodrød ring om halsen din dersom du finner ham. Du må passe
|
deg for det! Men, av meg skal du nyte godt slik som du alltid har gjort, så svik meg ikke."
|
Siden vokte de begge, den ene over den andre. Men henimot daggry sovnet jarlen, og plutselig bar
|
han seg ille i søvne. Han skjøt hælene og nakken under seg som om han ville reise seg opp, og
|
skrek høyt og uhyggelig. Og Kark ble redd og tok den store kniven fra beltet sitt og stakk den
|
gjennom halsen til jarlen og skar den over. Det ble Håkon jarls bane. Så skar Kark hodet av jarlen
|
og løp bort med det. Han kom dagen etter inn på Lade og brakte jarlens hode frem for kong Olav. Kark
|
fortalte så hva som hadde skjedd. Deretter førte kong Olav Kark bort, og hogget hodet av ham
|
