I "Opplysningstiden" eller "Rasjonalismen" på 1700-tallet var forfatterne svært opptatt med å være
|
moderne, vitenskaplige og bruke kald fornuft. De ville gjerne få alt fram i dagslys, analysere
|
problemene med hjernen, de ville være eksperter og sette opp regler og system. Framover mot 1800
|
snudde de i England og Tyskland. For eksempel mente Herder i Tyskland at dypt inne i sjelen på
|
folk lå et helt land av drøm, leting og følelser som det gjaldt å utforske i bøkene. Det mystiske,
|
fjerne og skumringslignende fikk stor interesse. Nå skulle følelsene og hjertetonene frem, og en
|
søkte mot det fjerne etter temaet: ut på landet til bøndene, ut i verden til fjerne eksotiske land,
|
tilbake til middelalderen og altså inn i menneskesjelen. Religion, som alltid har vært viktig for
|
mennesker, men som var blitt skjøvet inn i bakgrunnen i opplysningstiden, var viktig igjen. Herder
|
mente òg at hvert folkeslag hadde en felles folkesjel, som kom frem i sanger, eventyr og andre
|
historier som ble viderefortalt mellom bøndene. I Tyskland samlet brødrene Grimm inn eventyr.
|
Denne nye moten i litteraturen kaller vi romantikk. Henrich Steffens er i utlandet og lærer om dette
|
og tar det med seg tilbake til København. Der inspirerer han den unge Adam Oehlenschläger, som
|
snapper opp en historie om noen forhistoriske gullhorn og skriver et dikt om dem. Nikolai Frederik
|
Severin Grundtvig blir også begeistret, og han får mye å si for kulturlivet også i Norge. Men den eneste
|
egentlige romantikkdikteren i Norge er Henrik Wergeland. Han så på seg selv som et fritt geni i typisk
|
romantisk stil. Da han døde i 1845 var romantikken akkurat i ferd med å gå over i nasjonalromantikk.
|
Det var en mote som bygde på de ulike innslagene i romantikken, men som la særlig vekt på
|
folkesjelen. I Norge kom dette om lag samtidig med at vi skulle rive oss løs fra dansk kultur og bygge
|
vår egen. Til hjelp hadde vi for eksempel fått Universitetet i Oslo i 1811, som var en samlingsplass for
|
de glupeste guttene i landet. Alle jublet over at den lange dansketiden var over, og en begynte å
|
interessere seg sterkt for bondekultur, som en før hadde sett ned på og mobbet, men som nå kom
|
høyt i ry, selv om sosiologen Eilert Sundt forsket og skrev om at slett ikke alt stod så bra til som en
|
ville tro der ute på landet. Men det ble òg en stor interesse for vikingtiden, da Norge hadde vært et
|
stort og mektig land med et flott, eget skriftspråk. Dette skriftspråket var nå tapt og erstattet med
|
dansk, men bygdene var fulle av norske dialekter, som kanskje kunne danne grunnlaget for et nytt,
|
norsk skriftspråk. Nå gjaldt det å samle inn alt som var typisk norsk. Flere forskere trålet bygdene
|
og skrev ned det de hørte. Ivar Aasen samlet ord og grammatikk, Magnus Brostrup Landstad samlet
|
folkeviser, Peter Christian Asbjørnsen og Jørgen Moe samlet eventyr og sagn, Ludvig Matias
|
Lindemann samlet folkemelodier. Alle sammen gav ut flere bøker med det de hadde funnet, og mange
|
kunstnere brukte stoffet i verkene sine. Den mest typiske nasjonalromantiske dikteren var
|
Johan Sebastian Welhaven, men også Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen skrev nasjonal-
|
romantisk de første 20 årene. Aasen laget til og med et nytt skriftspråk ut fra det han fant, og dette
|
"landsmålet" ble tatt i bruk av flere, den glupeste var Aasmund Olavsson Vinje. Komponisten
|
Richard Nordraak ble inspirert av folkemelodiene, og maleren I.C. Dahl tok med seg ideer fra
|
utlandet og brukte norsk natur som materiale for bildene sine. Også malerene Adolph Tidemand (som
|
var svært god på personer) og Hans Gude (som var spesialist på landskap) hentet motiv til bildene
|
sine fra bondekulturen. På denne måten ble hele kulturlivet vårt preget av nasjonalromantikken
|
mellom 1840 og 1875, og Norge ble liksom en 'nasjon' på denne måten. Vi "oppdaget oss selv".
|
