Folkeminnegranskeren Moltke Moe gav karakteristikken "det nasjonale gjennombrudd" på det som
|
skjedde med norsk folkekunst, historie og språk i disse årene. Innsamlingen av norsk folkediktning
|
var inspirert fra Tyskland og Danmark. En samling med danske folkeviser kom alt i 1812 og noe
|
senere samlinger med sagn og eventyr. Den norske presten Andreas Faye kjente dette innsamlings-
|
arbeidet da han i 1833 gav ut samlingen "Norske sagn". Men først med Peter Chr. Asbjørnsen, Jørgen
|
Moe og Magnus B. Landstad skjøt dette arbeidet fart. Asbjørnsen og Moe gav ut "Norske Folkeeventyr
|
og Folkesagn". I dag vil nok mange kritisere metodene de brukte i innsamlingsarbeidet, og det at
|
de skrev óm eventyrene og sagnene når de gav dem ut. Men de utførte et svært viktig nybrotts-
|
arbeid og fikk mye ros i samtiden. Brødrene Grimm i Tyskland, læremestrene deres, skrev at de
|
norske folkeeventyrene var de beste som var til. Arbeidet til Asbjørnsen og Moe har også hatt mye
|
å si for utviklingen av et norsk skriftspråk. Riktig nok var rettskrivningen deres dansk, men de
|
brukte en mengde norske ord og uttrykk og forsøkte seg med norsk ordrekkefølge (syntaks).
|
Dette fikk mye å si for andre forfattere som ønsket å fornorske språket sitt. Jørgen Moe gav ut en
|
samling folkeviser, men det store arbeidet med å samle inn folkeviser gjorde Olea Crøger og
|
Magnus B. Landstad. I 1882 kom deres "Norske folkeviser". Det var Olea Crøger som hadde stått
|
for det meste av innsamlingsarbeidet, men det var Landstad som fikk æren for det. I denne
|
samlingen var det også skrevet ned en del av melodiene til visene.
|
Nasjonalromantikken som kulturbevegelse favnet mer enn bare kunst. Viktig arbeid ble også gjort
|
innen historie- og språkforskning. Peter A. Munch var en sentral person i dette arbeidet her i landet.
|
Han gav ut en åttebinds norgeshistorie, skrev om norrøne gude- og heltesagn, forsket i det norrøne
|
språket og grunnla stedsnavnsforskning som vitenskaplig disiplin. Han støttet også innsamlingen av
|
folkediktningen og Ivar Aasens arbeid med å skape et nytt norsk skriftspråk. Den historien som ble
|
skrevet i denne tiden, var en utpreget nasjonal historie. Norge hadde vært mest som en koloni å
|
regne i 400 år og var nettopp blitt selvstendig. I den situasjonen var det viktig å vise at også vi hadde
|
en ærerik fortid. Så det ble skrevet mye om storhetstiden i middelalderen. De som samlet inn og
|
gav ut folkediktning, hadde problemer med språkformen. Det var stor avstand mellom de
|
norske dialektene som folkediktningen ble fortalt på, og det danske skriftspråket. Mange var inne på
|
tanken om at vi trengte en mer norsk skriftspråk. Noen ville fornorske dansken, slik Asbjørnsen og
|
Moe hadde forsøkt. Andre ville skape et helt nytt skriftspråk basert på norsk talemål, og den som
|
gjorde det, var Ivar Aasen. Han gav ut Det norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over
|
det norske Folkesprog i 1850. Og da han i 1853 la fram Prøver af Landsmaalet i Norge, hadde han
|
skapt et språklig grunnlag for de forfatterne som ikke var fornøyde med å fornorske det danske
|
skriftspråket. Hele dette arbeidet med norsk folkeliv, med norsk historie og med norsk språk fikk
|
uhyre mye å si for landet som en selvvstendig stat. Det viste at det fantes en norsk kultur, at vi var
|
en egen nasjon med en egen kultur på lik linje med andre nasjonalstater.
|
