Kapitlet om surrealismen ble innledet med en anmodning om å reflektere over hva det innebar at noe framsto som 'helt surrealistisk'
Det samme kan man også gjøre med uttrykket 'absurd'
Det vil da bli ganske klart at det er svært mange likhetstrekk mellom disse to begrepene. Det er også tilfelle med de kunstneriske og litterære uttrykkene som disse to ismene produserer.
Absurdismen må forstås som en egen filosofisk retning, og tilhengerne kalles 'absurdister'
Hva betyr så selve begrepet 'absurd'?
Et oppslagsverk vil foreslå begrep som 'fornuftsstridig' og 'meningsløst', noe som absolutt er dekkende for hovedtanken i absurdismen.
Absurdistene oppfatter tilværelsen som nettopp irrasjonell og meningsløs. Livet er absurd, et eneste stort paradoks, fordi vi alltid strever etter å finne en mening i en tilværelse det aldri vil være mulig å finne noen mening i.
Albert Camus, en ledende absurdist, hevdet at man kun hadde tre mulige utveier når man erkjente den absurde tilværelsen. Man kunne ganske enkelt gi opp og begå selvmord, man kunne flykte fra erkjennelsen av den absurde tilværelsen ved for eksempel å bli religiøs, det vil si å tro på en eksistensiell mening som ligger hinsides egen forstand, eller man kunne ganske enkelt akseptere absurditeten og jobbe med seg selv for å finne en eller annen mening i den.
I det store og hele er absurdistene opptatt av eksistensielle forhold i tilværelsen, og du bør absolutt lese denne siden om eksistensialismen for å få en dypere forståelse!
Absurdismen vokste fram etter den andre verdenskrigen og majoriteten av de skrivende absurdistene var dramatikere. Krigens redsler hadde vist hvor absurd menneskene kunne handle mot hverandre, og utviklingen av den kalde krigen mellom øst og vest forsterket bare fremmedfølelsen og meningsløsheten. Endelig hadde menneskene utviklet et våpen som kunne drepe alt menneskelig liv på jorden, og i Hiroshima og Nagasaki hadde de vist at de var villige til å bruke dette våpenet aktivt.
Forholdene lå altså godt til rette for framveksten av absurdismen!
Strengt tidsmessig sett hører ikke absurdismen inn i dette kapitlet om modernismen 1900 - 1940
For helhetens skyld er avsnittet allikevel lagt inn her, da absurdismen utgjør et av de sentrale ismene i modernismen.
Absurdismen har spesielt påvirket teateret. Begrepet 'absurd teater' kan brukes om mye av det som ble skrevet for teateret på 1950-tallet og tidlig i 1960-årene. Som alle de andre modernistiske ismene innebar dette at man brøt totalt med alle vedtatte, tradisjonelle oppfatninger av hvorledes et teaterstykke skulle bygges opp, og ikke minst hva det skulle inneholde. Skuespillene har vanligvis ingen klar setting i tid og sted, og karakterene er ofte navnløse og vekslende, for ikke å si direkte svevende med hensyn til konkret handling. Handlingen ligger gjerne fjernt fra det man oppfatter som realistisk og rasjonelt, og den kan ofte gi assosiasjoner i retning av marerittliknende situasjoner. Her har absurdismen klare likhetstrekk med surrealismen. Til tross for at handlingen til tider, og ofte hele tiden, kan fortone seg som fullstendig ulogisk, ligger det allikevel en tanke om ensomhet og isolasjon, fremmedgjorthet, og følelsen om meningsløshet i tilværelsen under den farseliknende overflaten.
Som en egen stilart har nok absurdismen hatt sin storhetstid, men filosofien er langt fra død.
Vi finner for eksempel sterke trekk av absurdisme hos den internasjonalt anerkjente forfatteren Jon Fosse. Han kan du lese mer om i Norsk biografisk leksikon.
Her er et utdrag fra et intervju med Jon Fosse i Vårt land der han viser til absurdismen i sin forklaring på hvorfor han tror:
– Eg er eigentleg eit veldig lite religiøst menneske. Men eg blir berre mindre og mindre ateistisk. Ateismen er ei tru som eg har svært lite til overs for.
Ut og inn av kyrkja. Fosse melde seg ut av statskyrkja som tenåring, for deretter å melde seg inn att midt i 30-åra. På den tida var han meir forsonleg innstilt til den tradisjonelt kristne livshaldninga, seier han.
– Eg veit ikkje om eg ville meldt meg inn på nytt no. Samtidig, kva er det godt for å svekkje kyrkja endå meir? Kyrkja er ein av dei få stadene der marknaden og kapitalen enno ikkje har trengt inn. Ein stad der ikkje alt er media, konsum, marknad, produksjon og pengar. At noko slikt finst er eit viktig «statement» i seg sjølv.
Han trur ikkje på fortapinga, men på frelse «i en viss forstand»:
Credi ad absurdum. – Eg trur vi kjem attende dit vi kjem ifrå. Vi kjem frå Gud, og vi går til Gud. Men frelse gjennom Kristus seier meg ingenting, like lite som frelse gjennom Buddha. Dersom eg skal ta det ned til noko, må det bli ei slags «credo ad absurdum»-haldning. Eg trur fordi det er absurd. Den logikken kan eg følgje. Men at alle som ikkje trur på Kristus, skal fortapast, det er meiningslaust. Alle dei asiatiske venene mine, heile den islamske befolkning, alle som var fødde før Kristus. Nei, den frelsesmodellen der er dogmatisk og valdeleg.
Kort oppsummering:
- Absurdismen oppstod og utviklet seg i årene etter den andre verdenskrig
- Absurdistene oppfatter tilværelsen som irrasjonell og meningsløs. Livet er absurd, et eneste stort paradoks, fordi vi alltid strever etter å finne en mening i en tilværelse det aldri vil være mulig å finne noen mening i.
- Du bør lese denne siden om eksistensialismen for å få en dypere forståelse av absurdismen
- Filosofien påvirket spesielt teateret og de fleste absurdistene skrev drama
- En av de mest kjente dramatikerne var Samuel Becket fra Irland. Hans mest berømte drama er 'Mens vi venter på Godod' (1952)
- Absurdismen var det siste av modernismens ismer, og i løpet av 1960-tallet kan man si at modernismens nyskapende effekt døde ut
Nyttige lenker:
- Et bildesøk på absurdisme i Google gir deg mange fine eksempler på absurde uttrykk.
Du må være litt kritisk til bildene som kommer opp. Det er en del som ikke har noe med absurdisme å gjøre. - YouTube har også mye informasjon om absurdismen.
- Store norske leksikon om absurd teater
- Her finner du en lettlest, norskspråklig side om absurdismen.