Kort innledning
Lyrikken i perioden fra 1900 til 1940 lar seg vanskelig presse inn i en bås. Mange, og svært ulike lyrikere skapte en rik og mangfoldig diktning.
Selv om de fleste dikterne fortsatt fulgte den tradisjonen fra 1800-tallet (tradisjonalistene), valgte enkelte mer utradisjonelle ytringsformer. Noen eksperimenterte mer eller mindre forsiktig med rim, rytme og innhold, mens andre så mot kontinentet for å finne inspirasjon til omfattende brudd med tradisjonen.
Med utgangspunkt i impresjonismen, symbolismen og ekspresjonismen utviklet modernismen seg raskt på kontinentet gjennom den første halvdelen av 1900-tallet. Framveksten av det moderne industrisamfunnet, og spesielt de industrialiserte massemyrderiene under den første verdenskrigen, førte til at mange oppfattet tilværelsen og fremtiden som mørk og skremmende. Denne angsten og en følelse av maktesløshet og fremmedgjøring overfor en uforstålig verden og en meningsløs utvikling, ble hovedmotivet i den nye, modernistiske, diktningen etter verdenskrigen.
For å uttrykke en slik opplevelse av verden trengte dikterne nye uttrykksformer, og lyrikken var den sjangeren der vi tidligst ser omfattende eksperimentering både med språk, form og innhold.
Modernismen er et samlebegrep som dekker ulike retninger innen kunst og litteratur. De første impulsene møter vi allerede på midten av 1800-tallet. På kontinentet utviklet det seg raskt en bølge av nytenkning og nyskapning gjennom den første delen av 1900-tallet.
Av ulike årsaker slo ikke disse nye impulsene i særlig grad gjennom i vårt land.
I Norge finner vi omfattende brudd med tradisjonell lyrikk i særlig grad hos Claes Gill, Emil Boysen og Rolf Jacobsen.
Alle disse tre lyrikerne bryter opp det faste, metriske mønsteret. Gill skildrer menneskesinnet, mens Boysen konsentrerer seg om sentrallyriske emner.
Rolf Jacobsen bryter i tillegg med allment vedtatte normer ved å benytte "upoetiske" ord og uttrykk fra det moderne samfunnet.
Vi finner også modernistiske tendenser i lyrikken til Kristofer Uppdal og Tore Ørjasæter.
I Norge var imidlertid hovedtendensen an annen. Modernismen viste seg i spredte innslag fra enkelte diktere, men generelt sett brøt ikke modernistisk dikning løs for alvor her til lands før etter andre verdenskrig.
De aller fleste dikterne uttrykte seg i pakt med tradisjonen, det vil si tradisjonalistisk.
De valgte faste strofemønstre, jevn rytme, regelmessig rim og innhold i relativt klart språk.
I tillegg til den nokså beskjedne modernistiske lyrikken gjorde to andre hovedretninger seg sterkt gjeldende:
- Sentrallyrikk
- Sosiopolitisk lyrikk (om sosiale og/eller politiske forhold)
Sentrallyrikk
Sentrallyrikk er en fellesbetegnelse på dikt som tar opp temaer som liv, død, kjærlighet og natur.
Dette er grunnleggende forhold i menneskelivet, og vi finner slike temaer i lyriske uttrykksformer (dikt) til alle tider.
De fleste mennesker vil umiddelbart være enige i at livet, døden, kjærligheten og naturen er forhold som står helt sentralt, derfor kalles lyriske uttrykk for slike forhold ganske enkelt sentrallyrikk.
Disse temaene kan uttrykkes i klassisk, fri og modernistisk form. Det vil si at sentrallyrikk kan uttrykkes både tradisjonalistisk og modernistisk.
I vårt land var det altså de tradisjonalistiske uttrykksformene som dominerte i perioden fra 1900 til 1940.
Flere av våre lyrikere la gjerne diktningen sin til enten bymiljø eller bygdemiljø
- Bymiljø og -kultur
Diktere som Herman Wildenvey og Olaf Bull lot gjerne byen utgjøre bakgrunnen for mange av diktene sine.
Årsaken er naturlig nok at det var i dette miljøet de følte seg hjemme. Det er allikevel ikke bymiljøet som står sentralt i dikningen deres.
For begge dikterne er det sentrallyriske forhold som kjærligheten og livet som er temaer, og 'våren' utgjør ofte en sentral ramme.
Disse sentrallyriske temaene blir behandlet ganske ulikt hos de to dikterne, men settingen og tematikken er allikevel relativt lik.
- Bygdemiljø og -kultur
Liksom Wildenvej og Bull hadde røttene sine i den norske bykulturen, hadde Olav Aukrust, Olav Nygard, Tore Ørjasæter, Aslaug Vaa og Haldis Moren Vesaas sine røtter i bygdesamfunnet.
Dette kommer klart fram i diktningen deres, der de bruker bilder fra fjellheimen og bygdesamfunnet. Samtlige fem skriver også på nynorsk med sterke dialektiske innslag.
Den sentrallyriske tematikken gjennomsyrer forfatterskapene deres.
Generelt sett er det livet, naturen og kjærligheten som dominerer. En viss forskjell er det allikevel, da spesielt de to kvinnelige lyrikerne orienterer seg mer mot hvorledes mennesket kan oppleve lykke i dette livet enn av en mer religiøst preget erkjennelse av en guddommelighet i skaperverket.
Uansett hvorledes tematikken vinkles, så skriver de sentrallyrikk lagt til bygdemiljøet. Uttrykksmåten er stort sett tradisjonalistisk med bundet form og fast rim og rytme. Halldis Moren Vesaas og Aslaug Vaa skriver allikevel ofte uten fast rim og rytme, det vil si det vi kaller frie vers.
Kommer...
Kamplyrikk