Teksten er et produkt laget ved idemyldring av studenter ved DALU, Lærerhøyskolen i Bodø.
Selve diktet finner du hos Hans Børli-selskapet (klikk lenken)

A. Presentasjon

Litt detaljert:
Diktet handler om to personer som sitter ved et bål ute i skogen. Der sitter de sammen i nattemørket og prøver å holde liv i bålet.
Bålet er i ferd med å brenne ut. Den ene personen ber om hjelp, slik at de sammen kan holde liv i det nesten utbrente bålet.
Den andre, "jeg-personen", har snudd seg vekk og blir trukket mot mørket rundt seg. Bålkameraten å beskytter jeg-personen fra mørket ved å stryke hånden sin over øynene hans.
Til slutt sitter de begge der mens bålet brenner ned, og mørket rykker nærmere.

Enkelt og greit:
To mennesker sitter sammen ved et bål i en stjerneklar natt. Den ene av dem klarer ikke holde fyr i bålet alene, og de sitter i mørket mens bålet brenner ned og mørket rykker nærmere.

Kan du ane en spesiell stemning eller følelse?

Stemningen i diktet er dyster og litt skremmende. Det er en ”spenning” mellom de to menneskene som sitter ved bålet. Mørket rykker nærmere, og hovedpersonen er svært oppmerksom på det, kanskje tiltrukket av det. Den andre personen prøver å holde liv i bålet, mens jeg-personen ikke er interessert i, eller kanskje ikke orker, å hjelpe til.
Vi skjønner at det kanskje ikke tar så lang tid før bålet, som vi føler symboliserer noe positivt, brenner ned, og mørket truer med å ta over.
Vi får en følelse av at stemninger som angst, depresjon, håpløshet, selvmedlidenhet er noe som vokser i jeg-personen gjennom hele diktet. Samtidig blir forholdet mellom de to personene svakere og svakere.

Diktet uttrykker en stemning av håpløshet og tretthet. Vi møter et menneske som er for slitent og nedbrutt til å kjempe videre og dermed ikke makter å få 'nye flammer i bålet'
Bålet symboliserer positive sider ved livet, eller kanskje selve livet?
Vennen, som forsøker å holde liv i bålet, symboliserer medmennesket, altså positive krefter i det sosiale nettverket som ønsker å hjelpe en venn i nød. Slektninger og nære venner ønsker ikke å gi opp, og de prøver fortvilet, og kanskje forgjeves, å få hjelp til å holde bålet ved like, det vil si hjelp til å holde mørket unna.

Presenter temaet

Temaet kan være flersidig. Tilsynelatende dreier det seg om forhold mellom to mennesker som kjemper en kamp mot mørket.
Det kan for mange være nærliggende å oppfatte jeg-personen som et menneske i dyp eksistensiell krise. Det lyse og positive i livet er i ferd med å bli overskygget av angst og depresjon. Livet gir ingen mening lenger, og en depressiv angstfølelse legger seg som et destruktivt, kvelende teppe over alt som tidligere ga livet glede og mening.
Et slikt temaforslag vil nok dessverre stå sentralt for alle mennesker som sliter med ulike former for depresjon og angstproblematikk.
I slike situasjoner vil forståelse, hjelp og støtte fra nære venner være uvurderlig. Her kommer den andre personenen i diktet inn, den personen som hjelper til med å holde liv i bålet og lyset.
Dessverre makter ikke jeg-personen å åpne seg og ta imot hjelpen og støtten vennen prøver å gi.

Andre temaforslag:
Diktet kan skildre et kjærlighetsforhold eller ekteskap, der lidenskapens flamme dør ut fordi den ene blir fristet av ting utenfor forholdet.
De to personene er i ferd med å gli fra hverandre.

”Det tasser av steg utenfor lysringen,
og noen hvisker navnet mitt…”

Krefter utenfor virker negativt inn på forholdet og er i ferd med å ødelegge det. ”jeg makter ikke å holde liv i bålet vårt lenger”
”Jeg kan ikke rive meg løs fra mørket....."
Noe truer forholdet.

Temaet kan også være mer generelt om kampen mellom det gode og det vonde i tilværelsen eller i menneskesinnet.

Temaet kan også være et dødsleie. Bålet er selve livet som er i ferd med å ebbe ut. Diktet handler om to mennesker som etter et langt samliv er i ferd med å ta farvel med hverandre. Det som lusker omkring i mørket symboliserer døden.
Prøv også å tolke diktet som en tekst om et døende kjærlighetsforhold!
Det kan også gi god mening.

Et sterkt forslag går ut på at teksten beskriver angst!
Jeg-personen føler en bunnløs angst. Trolig en fatal og selvutslettende angst som er i ferd med å drukne ham/henne og som kan føre til uanede og dramatiske konsekvenser.
Med den svært dystre selvmordsstatistikken vi har i Norge i tankene, kan dette dessverre være en høyst reell forståelse av diktet.

Er forfatteren synlig i diktet? Hvorledes henvender han/hun seg evt. til leseren?

Forfatteren er ikke direkte synlig i diktet, men siden han bruker en jeg-synsvinkel kan diktet lett gi inntrykk å være uttrykk for forfatterens synspunkter og følelser.


B. Komposisjon, stil og språk


Struktur

Er diktet bygd opp etter et spesielt mønster?
Er diktet strofisk eller ikke-strofisk?
Finner vi brudd og/eller variasjon?

Den første strofen består av tre linjer, de tre neste har fire linjer, og den femte strofen har 5 linjer.
Diktet har verken enderim eller noen gjennomført fast rytme.
Uregelmessigheten med hensyn til antall verselinjer i hver strofe har en klar sammenheng med innholdet.
Strofe en presenterer motivet og gir assosiasjoner om et ensomt menneskes kamp mot en uavendelig dyster skjebne.
De tre 4-linjete strofene skildrer utviklingen av konflikten i diktet, og introduserer en 'du'-person som kjemper for å holde mørket og elendigheten unna ved symbolsk å legge ved på bålet.
Strofe fem, som har 5 verselinjer, har klare likhetstrekk med strofe en. Med små endringer i ordvalget og syntaksen, samt enkelte teksttillegg, innebærer strofen en åpen slutt som for de fleste sannsynligvis vil bli tolket negativt.

Er diktet preget av ordrikdom eller ordøkonomisering?

Diktet er kortfattet, men bærer generelt sett ikke preg av økonomisering med ord. Vi finner imidlertid noen få unntak, som dels gir en økende, fortettet spenning, dels understreker helt sentrale sider ved temaet/budskapet.
Diktet er heller ikke preget av stor ordrikdom. Etter noen gangers gjennomlesing kommer det klart fram at ordene er svært velvalgte for å få fram den meningen/stemningen som de skal formidle.

Er gjentakelse - motsetning / kontrast viktige formelementer?
Uttrykket ”i stjerneløs natt” gjentas i første og siste strofe. Dette innebærer en gjentakelse/forsterkning av håpløsheten og mørket som senker seg over menneskene ved det døende bålet.
Kontrast er et viktig virkemiddel i diktet.
Innenfor bålet er det lyst og varmt, mens utenfor bålet er det kaldt og mørkt.

Hvordan avsluttes diktet?

Diktet avsluttes med at de to personen sitter sammen, bålet brenner ned, og ”mørket nærmer seg”.
Mørket symboliser noe negativt. Det virker som en klar trussel. Denne trusselen kan eventuelt være angst og en følelse av meningsløshet som bygger seg opp hos jeg-personen.
I siste strofe sitter de to sammen mens "dette som er i mørket rykker langsomt nærmere".
De sitter bare og venter... Men de sitter sammen!
Den ene trøster og skjermer ved å holde handa over øynene til den andre, men det føles også som om denne personen har resignert.
Mørkemaktene, eller angsten og depresjonene, vil snart ta overhånd og fylle sinnet med skrekk og gru.

Syntaks

Er diktet preget av prosasyntaks (normalsyntaks)?

Diktet er til en viss grad preget av normal prosasyntaks. Setningene skiller seg stort sett ikke ut fra prosa, de er bare fordelt på kortere linjer og strofer slik at de framstår som et dikt. Noen setninger er derimot ufullstendige, og dermed typisk for lyrikken ( 'To mennesker.' )

Finner vi brudd og / eller variasjon?
Setningene er av forskjellig lengde og noen er brutt på unaturlige steder når de er fordelt på to linjer (enjambement).
Det kommer korte utrop med utropstegn i diktet. Disse skiller seg ut fra resten av setningene, som er mer fortellende.

Eksempler:

Strofe 1
Utelater subjektet i siste setning.

Strofe 2
Strofen begynner med en imperativ med utropstegn etter. Et rop om hjelp og støtte?

Strofe 4
Delvis identisk med begynnelsen på strofe 2, men situasjonen virker enda mer dramatisk.

Strofe 5 I verselinje 2 finner vi en ytring som kun består av to ord:
'To mennesker.'
I denne konteksten (sammenhengen) virker det innlysende at Børli har valgt å bruke disse to ordene på en slik måte for å understreke det helt sentrale i den kontakten og gjensidige støtten to mennesker kan bygge opp seg i mellom.

Hvordan er sammenhengen mellom verselinje og periode (enjambement)?
Enjambement brukes i diktet for å oppnå en følelse av sammenheng.
Når vi leser to linjer uten naturlig pause, skapes det mer flyt i setningene, og vi blir lettere revet med av jeg-personens tanker.

Eksempel:
'jeg makter ikke holde liv i
bålet vårt stort lenger'

Hvilken virkning har valg av syntaks?
De kortere setningene som består av bare to ord eller setningene etterfulgt av utropstegn, får leseren til å stoppe opp. De avbryter på en måte diktet.
Basert på kommentarene ovenfor kan man klart hevde at Børli har brukt brudd og variasjon i syntaksen for å understreke sentrale sider ved teksten.

Ordvalg (se ordvalget i sammenheng med eventuell bildebruk nedenfor)
Bruker forfatteren mange ord med positiv / negativ valør?
Forfatteren bruker negative ord om alt som har med mørket å gjøre (alt som befinner seg utenfor lysringen), f.eks. 'stjerneløs natt'. Han bruker også ord med negativ ordvalør om ting jeg-personen mener å oppfatte i mørket, for eksempel en 'stemme som vissen gras'. Bålet og den medmenneskelige kontakten, følelsen av å ha en person nær seg, blir positivt beskrevet.
Forfatteren bruker positive ord om alt som befinner seg innenfor lysningen.

Eksempler på positive ord:
liv, lys, lysringen, lysdimen, altså forskjellige former for lys, sval, bål.
Eksempler på negative ord:
sårøyd, stjerneløs, natt, mørk, trasse, rive, vissent gras.

Dominerer en bestemt ordklasse?
Når det gjelder ordklassene er de personlige pronomene dominante:
'du', 'jeg' , 'vi' og 'oss'
går stadig igjen i diktet.
Eiendomspronomen, som etter den nye ordklasseinndelingen ligger under 'determinativer', er det også en del av:
'vårt', 'mitt', 'di' og 'mine'.
Det er i tillegg en del adjektiver som beskriver substantivene. Eksempler på dette er:
'vissent gras', 'mørk kontur' og 'stjerneløs natt'.

Finner vi mange konnotasjonsrike ord?
Når det gjelder de konnotasjonsrike ordene i diktet, vil 'dette' som er der ute i mørket, assosieres med noe uhyggelig.
Ordene som beskriver 'dette' er konnotasjonsrike ord.
'Hjelp meg med å skape lys omkring oss'
Her assossierer vi lyset med med noe annet ,enten i sinnet til personene eller vi tenker på en lysere tilværelse. 'lys' er altså et konnotasjonsgivende ord i denne sammenhengen.
'Bålet' er en konnotasjon for kjærligheten, livet, eller alt det som er positivt og godt.
'mørket' fungerer som en klar kontrast til 'bålet', og det gir følgelig de motsatte assosiasjonene.

Baserer viktige deler av ordvalget seg på motsetninger / kontraster?
Vi finner et hovedsett med negative og positive kontraster, mellom mørket, natten og lyset fra bålet. Men det virker også som om medmennesket (du-personen) som hjelper til med å holde bålet ved like, og stemmen som hvisker utenfor lysringen er kontrastert.

Hvilken stiltone blir skapt gjennom ordvalget?
Ingen bidrag...
Rytme / rim / klang
Er diktet rytmisk, eller har det ingen fast rytme?
Diktet har, som før nevnt, ingen fast rytme. Det er delvis bygd opp av ordinære setninger av forskjellig lengde, noe som gir diktet et fortellende (episk) preg.
Finner vi brudd og / eller variasjon?
Nei!
Har diktet et fast rimmønster eller ikke?
Finner vi brudd og / eller variasjon?
Ingen rim som vi har funnet

Finner vi allitterasjon / assonans?
Det er flere eksempler på allitterasjon i diktet:
'stirrer sårøyd ut i stjerneløs natt' 'bålet brenner ned' 'slik sitter vi sammen i stjerneløs natt' Dette virkemidlet blir brukt for å skape en suggererende effekt som understreker og forsterker viktige sider ved diktet.
Bruken av allitterasjon understreker poeng og gir en fin flyt.

Bruker forfatteren bilder?

Det er mye billedbruk i diktet. Bålet lyser opp og er et symbol på liv, glede og vitalitet. Bålet er livsglede og de positive sidene ved jeg-personens psyke.
Mørket symboliserer den livsødeleggende angsten og depresjonen som er i ferd med å fylle sinnet.
En 'stemme som vissent gras' og "en mørk konturer ruvende fram" bilder på de destruktive kreftene som skaper angsten.
"Jeg sitter med ryggen mot bålet" innebærer at slaget kan virke tapt. Blikket er vendt vekk fra lyset og livet, og det er rettet mot det skremmende mørket som kryper stadig nærmere.

"Stjerneløs natt" er et bilde som leder tankene i retning av noe tomt, svart og meningsløst.

Børli bruker altså mange ulike former for bilder i diktet.

Finner vi et samlende bilde?
'Bålet' står helt sentralt i diktet. Alt er bygd opp rundt bålet, og hovedpersonens skjebne avhanger av om bålet blir holdt ved like.

Finner vi motsetning / kontrast i bildebruken?
Motsetningen mellom lyset og mørket, mellom det faretruende, ukjente i kontrast til det trygge er svært dominerende i diktet.


C. Konklusjon

Oppsummer temaet for diktet

Temaet for diktet er angst.
Slike tematiske definisjoner er selvsagt subjektive. Som antydet ovenfor, finnes det absolutt andre tolkningsmuligheter.
I denne teksten er det imidlertid 'angst' som står sentralt.
Det å bli overfalt av en umiddelbar, lammende angstfølelse, eller å merke at angst og depresjoner kommer nådeløst snikende, er en situasjon mange dessverre kan kjenne seg igjen i. I de fleste tilfelle vil dette gi seg til kjenne gjennom en forbigående følelse av depresjon.
For altfor mange kan tilstanden imidlertid bli mer eller mindre kronisk. Man føler at livet har blitt tomt og meningsløst. I mer alvorlige tilfelle vil man ha behov for faglig hjelp og kyndig behandling for å komme ut av depresjonene.
I diktet til Børli møter vi et menneske som føler angsten og meningsløsheten komme snikende. Vi møter også et medmenneske som strever for å skape lys og varme ved å hive ved på bålet som holder mørket unna.
Men, det ser imidlertid ut til at den nære vennen er i ferd med å gi opp, og de sitter sammen ved det døende bålet mens mørket kryper stadig nærmere.
Børli var skogsarbeider og han følte stor nærhet til naturen. Spesielt i sine siste leveår gjennomgikk han depresjoner, og han kunne slite med kraftig ensomhetsfølelse. Evnen hans til å skildre kompliserte livssituasjoner gjennom enkle naturopplevelser og stemninger gjør ham til en dikter av internasjonalt format.
Både med hensyn til tema, holdning og skrivemåte i ser vi en klar sammenheng mellom diktet "Ved bålet" og Børlies øvrige produksjon.


Hvordan vi jobbet:

• Diktet ble lest grundig flere ganger av alle elevene med tanke på hva temaet for diktet kunne være
• Vi hadde en fellessamling med idemyldring. Diverse temaforslag ble drøftet, og et av dem, "angst", ble valgt som 'satningsområde' for oss alle
• Vi ble fordelt i mindre grupper og tildelt deler av analysemalen
• De aktuelle punktene i malen ble limt inn i Google Docs-dokumenter slik at alle gruppemedlemmene kunne redigere samtidig
• Deretter jobbet vi fram forklaring til de punktene vi hadde ansvaret for mens læreren gikk rundt og tipset oss
• Til slutt limte vi sammen alle bidragene i et felles dokument, som altså ble det endelige resultatet...
• Dette har blitt lagt ut i form av denne nettsiden
• Så godt som alle syntes dette var en morsom og lærerik måte å jobbe på :)

Elisabeth Steen (Klassekampen)

Børlis lyrikk er mangesidig og eksistensiell. Det er livet, evigheten og ensomheten, med evigheten forstått som en slags oppløsning av tida hvor mennesket, gjennom naturen, settes inn i en tidløs tilværelse. Mennesket speiler naturen – og omvendt – og dette skaper en evighetsdimensjon. Som vi kjenner også fra andre norske diktere som Olav H. Hauge og Rolf Jacobsen. Du finner en stor urolig ensomhetsfølelse i mange av diktene, men denne uroen og ensomheten mildnes i menneskets møte med naturen. Men det er ikke bare sødme i diktene: noen av dem stiller flere spørsmål enn svar, i noen av dem møter du ren ensomhet, og det er denne dobbeltheten, disse to sidene, det enkle og komplekse, i samspill, som gjør samlingene så rike. Børli var da også et komplisert sinn med mye depresjon og ensomhet – særlig mot slutten.

Kilde: Klassekampen

Fra "Tankestreif" - Hans Børli

Jeg har ligget mange netter ved en nying i skogen og sett stjerner gå mot vest. Og hver gang har himmelen fylt meg med samme tafatte undring over menneskene - at de bryr seg med å mase og stri slik de gjør her i verden. Her gjør de seg viktige og kler seg i stivetøy og kaller seg grosserer ditt eller direktør datt. Som om det betydde noe! Men over og bakenfor alle småtterier som menneskene driver med, står den store stillheten og venter. Den som gjør kjempene i stjerneverden, supergigantene, til bittesmå ting for øynene våre, knappenålshoder...Hvordan kan da et menneske vite noenting? Hvordan kan det si at det er lite eller det er stort? Finnes det i det hele tatt noen gyldig målestokk?

Det å skaffe seg kunnskap og innsikt er ikke i første rekke et spørsmål om lesning og nitide studier, men om å ha lange følehorn, vàre antenner mot verden.

Bare i det ordløse utstråler tingene sitt hemmelighetsfulle egenliv. Straks du nevner dem med navn brytes trolldommen.

Det finnes noe av en sann religiøs følelse i nær sagt enhver menneskesjel. Men når denne universelle gudsbevissthet settes i system, når den stivner til dogmer og paragrafer, åndelig juss, da blir Gud redusert til noe uendelig mye mindre enn han er. Det er ikke Gud fornekteren vender seg mot, men det vrengebildet av Ham som teologien og den gjengse forkynnelse har skapt. Selve frafallet, opprøret, viser bare at menneskehjertet huser langt større tanker om Den høyeste enn de som har blitt lallet fra prekestolene og fakultetene.

Det er farlig å ferdes bakenfor tingene, på nattestiden. Der, i skyggen av virkeligheten, blir det vanlige, rasjonalistiske menneske som et mørkredd barn. En slik vandring kan bare mystikeren og den troende makte.

Vil du ane noe om Guds innerste vesen, så se ikke på stjernene, men på det gåtefulle intet mellom stjernene.

ThomasK
Hentet fra VG-Debatt