|
||||
|
| ||||
|
Oppveksten Den 20. august 1997 var det 100år siden Tarjei Vesaas ble født. Han voks opp på den middels store Vinje-gården Vesaas sammen med mor Signe, far Olav og de to yngre brødrene Eivind og Aanond. Gården låg avsides til med en mektig utsikt over ”slike fjell og dalar” som A. O. Vinje beskriver det. Vesaas var glad i hjembygda, si Vinje i Telemark. Tarjei var odelsgutt, men instinktivt vil han ikke bli bonde, men dikter. Det var dårlig med lekekamerater for Tarjei i de første barneåra, men det hendte på søndager at ungene i bygda møttes til lek. En slik søndag da han var 7 år låg han på isen og kikket ned i dypet, da det plutselig sprang en kilometervis lang råk i isen. Minnet om denne hendelsen bar han på i mange år før han tok det frem igjen nesten 60 år senere da han begynte på ”is-slottet”. Foreldrene var begge glade i å lese, og faren Olav leste mye for sønnene sine. På skolen likte Tarjei seg godt i skoletimene og var nøye med skolearbeidet sitt. Geografi var yndlingsfaget, men han likte også godt å skrive stiler. Det gjorde han så bra at elevene mumlet bak ryggen hans at det var mora som hadde skrevet for han. Som tiåring var han alt en god skildrer av naturen og dagliglivet rundt seg Han hadde stor leselyst og lånte det som fantes av bøker i boksamlinga på skolen. Friminuttene var mest en plage. Han gikk helst for seg selv, eller sto og så på mens de andre lekte, og ble derfor kalt ”gammelen”. Han hadde nok lyst å være med, men turde ikke. Dette plaget han også senere i livet. Taus og blyg var han all sin dag – taus til det tungelamme. Det han hadde å si, sa han i skrift. Som andre guttunger var han teknisk interessert og testet ut ulike mekanismer, fra store saker som forbedring av krigsmaskiner, til musefeller som fanget levende mus. Børser interesserte han også, og han tenkte ei stund på å bli børsemaker. Den første børsa hans var et salonggevær, og som 15 åring var han alt en god skytter. Selve jaktinga var allikevel ikke det viktigste for han. Han følte en sterk samhørighet med naturen, og at den talte til han. På sine mange turer rundt om i heiene og skogen så han seg ut fine steder, og drømte om å bygge ei hytte og leve alene i skogen. Tarjei Vesaas ble konfirmert i Vinje kirke. Av moren fikk han Landstads salmebok hvor det sto: ”Til Tarjei Vesaas. Konfirmasjonsdagen 21.april 1912 fraa Mor.” Moren var religiøs, men det ble aldri snakket om slike ting på Vesaas. De to var inderlige venner selv om forholdet var preget av respekt og en viss avstand. En samtale som knyttet nye bånd mellom dem, var da hun på en varsom måte fortalte han om seksuallivet og hvordan jentene var laget. Moren sto alltid i en spesiell glans for Tarjei. I boka Båten om kvelden forteller han om foreldre og nærmiljø, og ”Tonen”er et fint portrett av moren. Faren var en streng arbeidsherre, og forholdet mellom dem var preget av avstand og få ord. Allikevel følte han et sterkt fellesskap med faren. De arbeidet mye sammen i skogen og på gården. Sønnen oppdaget at også faren kunne drømme seg bort. Jenter var et ømtålig emne for den tause og blyge Tarjei. På Vesaas var det ingen jenter. På folkeskolen satt det i alle år ei som han følte var en lyst og en plage å ha i samme klasserom. I slåttonna kom det arbeidsjenter til gården, og Tarjei som skulle sove i loftet ved siden av, fantaserte om dem, slik alle gutter gjør. På folkehøyskolen Høsten 1917 begynte han på Voss Folkehøyskole etter å ha arbeidet noen år på hjemgården. Han syklet over Haukelifjell til Voss med åpent sinn, og var nå spent på om han klarte å bryte ut av ensomheten. Skolestyreren Lars Eskeland trollbandt ungdommene fra første stund med måten han kunne bruke det levende ordet. Kjærlighetslyrikken grep den unge drømmende Vesaas. Blant elevene utmerket han seg ved å være snill og vise omsorg for de som trengte det. Til skolen kom en voksen kar som var lam i bena. Han var bare med på foredragene som Eskeland holdt om kveldene. Det var alltid Tarjei som bar han på ryggen det drøye stykket mellom hyblene og skolen. I tida på folkehøyskolen hadde interessen for diktning grepet han enda dypere. Denne tida hadde også hjulpet på evnen til å være sammen med andre unge. Han ble med i ungdomslaget i Vinje, og likte seg godt mye fordi det var ei jente med i spillet. Samtidig med at første verdenskrig var slutt, begynte T.V. i militæret–7mnd. i Garden. Han trivdes i Kristiania. Meldte seg inn i Bondeungdomslaget og gikk på teater. Så Villanden og Peer Gynt. Åra etter militærtjenesten var vonde og ensomme. Jenta fra ungdomslaget var tapt. Han hadde kjærlighetssorg og ingen å snakke med om det. De mange ensomme turene i skogen hjalp han, og han følte det var skrive han ville. Det ble mange bøker og mye slit før han fikk herredømme over ordene. Han slet med å finne seg selv, og følte seg tynget av egen utilstrekkelighet. Et tema i Vesaas sin diktning er ofte: ”Bryr nokon seg om meg?” Mye av det tunge og vonde kommer til uttrykk i et av hans hovedverk. En serie på 4bd. (1930-1938) om Klas Dyregodt. Tarjei Vesaas tenkte akkurat som den ensomme Klas i boka, på å ta sitt eget liv, men fant ut at det ikke var hans måte å fortelle noe på. Han kom seg ut av depresjonen ved å skape et forfatterskap der nettopp evnen hos andre mennesker til å berge den som er i nød var gjennomgangstemaet. Tarjei Vesaas debuterte 16. nov. 1919 som skribent i ungdomsbladet Hakkespetta, med personlige dikt om sin kjærlighetssorg, men etter hvert gjorde han stor lykke som humoristisk skribent i bladet. Sin første roman kalte han ”Bok um Finn,” og sendte den til Olaf Nordlis Forlag. Nå skulle landet få en ny forfatter, tenkte han. Han ble skuffet. Det ble blankt avslag. Den nedtrykte Tarjei tok manuskriptet med til skogs og brente alt utenom ei side. Det ble mange avslag etter dette. Sin første bok lykkes han endelig med å få utgitt 23.okt. 1923. "Menneskebonn" kom ut i et opplag på 1500 eksemplarer. Han sendte boka til flere kjente diktere bl.a. Knut Hamsun og Selma Lagerløf som var store forbilder for han. Tilbakemeldingene på boka var mest positive. Sigrid Undset synes det var en sinnets rikdom i den. Boka var preget av et personlig språk hvor Vinjemålet slo igjennom. Tarjei Vesaas leste fra Menneskebonn på en norsk aften i Logens store sal i Oslo i 1925. ”Tidens Tegn” skrev at han leste med en intensitet og livlighet som beveget tilhørerne, og talte et usedvanlig vakkert og klangfullt landsmål. Vesaas regnet seg nå som en godkjent forfatter, og synes han trengte en skikkelig plass og mer ro til å skrive. Han flyttet opp i andre etasje til rommet som ble kalt Husi, i stedet for å sitte i stua etter de andre hadde lagt seg. "Sendemann Huskuld" som kom I 1924 er ikke noen realistisk roman. Hovedpersonen ligner en legende, med noe overjordisk over seg. I det virkelige samfunnet betyr han lite, men han er en sendemann for de som vil det gode. For å redde kornåkeren sin da frosten kom om høsten, tente Huskuld bål rundt åkeren og dekket den med sengeklærne-, og til slutt sine egne klær. Han redder kornet, men dør selv av frosten. I boka er sola, elva, kornet osv. utstyrt med menneskelige egenskaper: Kornet hilser, elva suller og er full av visdom. Denne drømmeaktige stemningen blir kraftig brutt av en realistisk skildring av en dramatisk kjøretur med et tømmerlass. På sine eldre dager var dette den boka Vesaas likte minst og ønsket var uskrevet. Den unge Halldis Moren leste den flere ganger, og synes den hadde et så klangfullt og skjønt språk som bare en født dikter kan skape. Med to godkjente bøker bak seg søkte nå Tarjei Vesaas om å bli medlem i Den norske Forfatterforening, og etter tilråding fra sin gode venn Mikkjel Fønhus gikk det i orden. Reisestipend Tarjei Vesaas fikk flere reisestipend. Da han fikk sitt første, reiste han til Sverige. I Stockholm gikk han i teater og i operaen. Operakunsten synes han var fæle greier, men teateret oppsøkte han i flere land senere. Den største teateropplevelsen var da han så Gjengangere av Ibsen i Berlin. Han var glad i å reise så det ble mange utenlandsturer gjennom årene. Italia og Tyskland besøkte han mange ganger, og var nesten årlig en tur i København og Stockholm. Gjennom sine reiser fikk han nye impulser og ideer. Drømmen hans fra ungdomsåra om å leve ensom i skogen, gjorde han alvor av sommeren -29, ved å oppholde seg på ei falleferdig seter. Han ga opp odelsgården og kjøpte gården Midtbø av sin farbror. Ekteskapet En avgjørende forandring i Tarjei Vesaas sitt liv kom høsten –31, da han møtte Halldis Moren. Det var villmarksskildreren Mikkjel Fønhus som ordnet det. Tarjei hadde lest diktsamlingen hennes ”Harpe og dolk” som hadde gjordt et sterkt inntrykk, og han var ”hugteken” av den rå og erotiske undertonen i mange av hennes dikt. Han bad henne på middag på Theatercafeen selv om han akkurat hadde spist. Han var forelsket. De to brevvekslet og møtte hverandre igjen i Sveits. De giftet seg 12.april 1934 og flyttet inn på Midtbø. Tarjei Vesaas sin dikting fikk en annen klang. Han fikk andre og lysere verdier å fortelle om. Begge fortsatte å reise mye, både sammen og hver for seg. Sønnen Olav ble født i 1935 og datteren Guri i 1939. Halldis og Tarjei delte på ungepass og kjøkkenarbeid på Midtbø. De var to selvstendige individ som fra første dag hadde bestemt seg for ikke å hindre den andre i utviklingen. Tarjei`s fremgang i flere år, gjorde det ikke alltid lett for Halldis sin egen diktning. 1955 vart et stort reiseår for Vesaas-familien. Med boka "Vindane" vant han Veneziaprisen for beste bok i Europa i1952 på fem mill. lire og hadde igjen en del penger. De la ut på en både vellykket og innholdsrik Italiareise. Engstelig av natur Selv om det stadig er svarte kilder i skriftene hans, kommer det alltid en bro mellom menneskene. Vesaas var engstelig av natur, redd for krig, ulykker og bagateller, og hadde lett for å se svart på ting. Hans diktning var mye preget av det som var tungt og tragisk, noe han kjente til. Et rystende kjennskap til de mørke demoner og undergangskreftene i menneskesinnet, men også om samhørighet, kjærlighet, ansvarsfølelse og offervilje. Skyggene fra Europa i tida før 2. verdenskrig preget Vesaas. Han følte seg maktesløs og hadde problemer med å skrive når fremtiden var så usikker. Så kom krigen og okkupasjonen, og også folkene på Midtbø fikk se krigen på nært hold. Vesaas prøvde å få de ferske inntrykkene ned på papiret. "Kimen" handler om massesuggesjon og forteller om krigen, men på en annen måte. Det dreier seg om krigens villskap i menneskenes sinn. Den ytre og indre historia dekker hverandre og gir en dybdevirkning som er spesiell for Vesaas. Bak den ytre historia som er klar og direkte, skjer en annen og videre fortelling som er løsrevet fra tid og sted. Handler om massesuggesjon og menneskelig fornedring, men samtidig om menneskets verdighet når det går i seg selv. Krigen hadde gjort han til en moderne dikter, hvor det sentrale temaet i forfatterskapet kom mer tydelig frem. Medgang og god kritikk gjorde han mer bevisst sin egen posisjon uten å briske seg. Lyriker Tarjei Vesaas debuterte som lyriker nesten 50år gammel, med samlingen "Kjeldene". De fem første diktsamlingene kom i perioden 1946 – 1956, og den siste i 1970. Diktene spenner fra klare naturskildringer til abstrakte bilder, fra enkelt tankestoff til komplisert materiale og fra harmoni til uro. For øvrig er det klare likheter mellom lyrikken og det øvrige forfatterskapet. Forventning, drøm og lengsler er stadige temaer i diktene, men også angsten, det destruktive og mørke. Det Vesaaske menneske kjenner godt til avgrunnen, men er kanskje derfor sterkt knyttet til livet. Vesaas var opptatt av at når angst og farer truer, har vi krefter i oss til å takle det. "Fuglane" i 1957 Med denne romanen blir Vesaas–Vesaas. En vemodig vakker historie om Mattis som er evneveik og hjelpeløs blant de vellykkede, men som har sin egen indre verden full av drømmer og poesi. Mattis bor sammen med søsteren Hege som tjener til livets opphold med å strikke kofter. Han lærer seg fuglespråket. Rugda har prikket en hilsen til han med nebbet sitt, og Mattis prikker en hilsen tilbake med en av søsterens strikkepinner. Han blir innviet i en vakker verden hvor han er godtatt som den han er. Da søsteren møter en mann, forstår Mattis at han er i vegen. Han ror ut i båten sin, tramper hull i bunnen og overgir seg til maktene for å rydde rom for Heges lykke. Mattis bærer på et naivt vis frem hovedtemaene som ofte opptar Vesaas. Ensomhet og bortkommenhet i en verden som kunne være rik for alle. Voksne år Tarjei Vesaas var lykkelig i nesten alle sine voksne år. Han arbeidet med det han likte aller best, å skrive, og han trivdes på Midtbø og i hjembygda Vinje. Ekteskapet med Halldis ødela heller ikke. På hans 50års-dag ble både langveisfarende, naboer og slektninger samlet. Vesaas takket alle til slutt og til sine sambygdinger sa han at han likte seg så godt blant dem at han alltid ville være i Vinje så sant han slapp offentlige verv. Det slapp han, men var det noen som trengte hjelp, klarte han sjelden å si nei. Han var alltid snill og hjelpsom og redd for å være til bry for andre. Fra regjeringen fikk han tilbud om å flytte inn i Statens æresbosted ”Grotten”, men var redd for å bli en mer offentlig person og takket nei. Vesaas fikk mange litterære priser. Han avslo å ta imot Kommandørkorset av St. Olav, fordi han synes ordensvesenet sto for nær militærvesenet, men han gikk til middag hos Kongen på slottet sammen med Halldis. "Is-slottet" kom ”rekande på ei fjøl” i 1963. For denne romanen fikk han Nordisk Råds litteraturpris, og var den første normann som fikk denne utmerkelsen. Is-slottet handler om jentene Unn som bor hos sin moster, og Siss. ”De lover hverandre å alltid være alt for hverandre. På rommet til Unn kler de av seg og ser seg i speilet, for Unn må se om hun er annerledes enn andre jenter. Unn sier: ”Eg veit ikkje om eg kjem til himmelen.” Siss blir utrygg og går hjem. Neste dag synes Unn det blir pinlig å møte Siss, og går i stedet langs elven og inn i det lokkende og mektige Is-slottet som vannet har bygd opp. Det er vakkert og skremmende der inne. Unn finner ingen veg ut igjen, og er kald og redd. Hun kommer inn i gråterommet hvor det drypper fra taket, og hun merker at hun også gråter. Unn ser et stort øye i isen som vokser og gir varme. Hun sovner. Alle spør Siss hva hun vet om Unn, men hun sier ingenting. Går for seg selv, og lover å alltid tenke på Unn. En dag blir hun allikevel med de andre til is-slottet på ski. Hun ser Unn inne i isen. Siss forteller moster om lovnaden, og moster sier hun er fri fra den nå som Unn er død. Slottet stuper en natt ingen ser på. Det velter nedover og blir borte. Det ble laget film om Is-slottet i 1987. "Båten om kvelden" fra 1968 er ei avslutningsbok hvor Tarjei Vesaas tar farvel. Det samme gjelder diktsamlinga Liv ved straumen som er den mest personlige diktsamlinga han skrev. Den inneholder både humoristiske og selvironiske dikt, flere avskjedsdikt og i noen av diktene kommer han svært nær naturen. Hans dypeste opplevelser av livet og døden er gjennom begreper og symboler som elv og båt.
De siste ordene Tarjei Vesaas skrev var disse: ”…er du alt der, min mørke blom - .” Han døde 15.mars 1970. Fra grava hans er det utsikt over Vinjevatnet, og de strender hvor han badet og var ute i båten sin. Kilder: Løynde land av Olav Vesaas Norges litteratur historie av Kjølv Egeland og Tordis Ørjasæter Lev vår draum av Tarjei Vesaas |
