Forord

Det historiske perspektiv har skiftet. Frankrike har til enhver tid røktet sin misjon. Og til enhver tid har fransk kultur hatt sin øverste justermester. I det 16. århundre var det Montaigne, i det 17. Descartes — og i det 18. Voltaire.
Voltaire var en moden mann da han skrev Candide og de fleste andre av sine ironiske fortellinger. Han hadde den vektigste del av sitt forfatterskap fra hånden. Karrièren lå bak ham, berømmelsen omgav ham. Han var forlengst selv en åndsmakt. Hans ære var blitt verdighet. Ingen drog den i tvil. Desto lettere kunde han derfor også selv nu gi slipp på den. Slottsherren til Ferney hadde god råd til å la sine fri innfall og sitt spotteglade lune låne maktens og ærens redskap, pennen, til sin lystig-grumme lek.
Voltaire's fortellinger er en moden manns ungdomsverk. Og, underlig nok, dette verk, skapt av den berømte forfatter til adspredelse for ham selv og hans nærmeste på et tidspunkt da han ikke lenger behøvde å skjenke berømmelsen en tanke, er nettopp blitt det som mest har bidratt til å holde hans berømmelse levende. For sin samtid var Voltaire legemliggjørelsen av selve litteraturens begrep, den som i sin person hadde ophøiet skribentvirksomheten til en ny verdensmakt. Fremdeles nyter Voltaire, som en av vårt åndslivs fremste aner, godt av denne prestisje. Men vi har ikke selv sett hans stjerne stige, og den befinner sig ikke lenger innenfor vår umiddelbare synskrets. For oss i dag er Voltaire mest levende som forfatteren av Candide, Zadig og l'Ingenu fordi han i dem er mest allsidig levende for seg selv.
Den høitideligere del av Voltaire's skjønnlitterære forfatterskap: tragediene og det store helteepos Henriaden blev til i intimt samarbeide med hans litterære forfengelighet og preges også av dette. Hans vesentlige originalitet ligger på andre felter. Som historiker dannet Voltaire epoke ikke bare ved sin klare og levende form, men også på grunn av sin sterke sans for kulturlivets primære historiske betydning og de skiftende tiders egenart. Hans historiske arbeider, likesom de talløse, mer eller mindre vektige bidrag av filosofisk-polemisk art han ydet til det 18. århundres store idédebatt, er blitt ett med fransk tradisjon og er forlengst innforlivet i den realitet som ikke bare heter fransk, men europeisk kultur. De har alle bevaret sin levende verdi; de er stadig stimulerende lesning, men de er kanskje ikke lenger i sig selv absolutt uerstattelige. Voltaire's noveller og fortellinger er derimot uerstattelige. De er uerstattelige fordi de er Voltaire selv.
Hvem var da Voltaire ? En stor tenker? Neppe ! En stor dikter? Enda mindre! Et stort menneske? Like så lite! En personlighet? Ja ! En personlighet som var tilstrekkelig meget både tenker, kunstner og menneske til å bli den store formidler for sin tid. En som omsatte dens tanker i et sprog som gjorde dem alment tilgjengelige, en som samlet dens viden og av denne samlede viden utdrog en viddets kvintessens, en som stadfestet dens filosofi som en praktisk livsfacit, tilpasset den en holdning, gav den form. Og det levende uttrykk for denne holdning, denne form var Voltaire's smil.
Det ligger en dobbelt skepsis i dette smil: forstandens skepsis overfor den menneskelige natur og naturens skepsis overfor den menneskelige forstand. Vantroens smil, har man kalt det. Og uten tvil med rette. Men Voltaire's vantro var ikke bare drepende, den var også til en viss grad bekreftende; i hvert fall var den hverken livstrett eller livsfiendsk. Voltaire's vantro var noe nær beslektet med en list. Og listen var livskunst. Ikke for ingenting var Voltaire mannen med det skarpe hode og de livlige affekter, nervemenneske og intellektualist i forening. To stridende tendenser, to verdener møttes i hans smil og beseglet i det en gjensidig pakt hvorved de bød hverandre forsoning og lærte hverandre måtehold. Likesom Voltaire, for desto mer å tilfredsstille sin livslyst, holdt døden hen ved stadig å anstille sig døende og således betale avdrag på sin siste time, slik fikk han også vantroen til å trumfe sig selv ut, så at han, Voltaire, tross alt satt igjen med det vesentlige: troen på selve livet. Voltaire's smil er symbolet på hans vitale likevektspolitikk. Smilet er hans løsning. Den løsning han også gav sin tid: affektlivets og den ytterliggående intellektualismes tid. Velg ikke affektenes røde, sier dette smil. Velg ikke forstandslivets blå! Men velg livets grønne! Dyrk din have! Og er ikke dette den essentielle moral i alle Voltaire's fortellinger?
Intet sted kommer hans vesen bedre til sin rett enn i disse fortellinger. Intet sted biter hans spott hvassere. Intet sted lyser hans ironi menneskeligere. Intet sted er hans smil mer levende. Født av tidens strid, som pamfletter med mer eller mindre direkte adresse, hører Voltaire's Contes og polemiske prosapjeser, disse «små varme posteier» som han selv kalte dem, allikevel diktningen til. Vi kan godt konfrontere novellenes personer med deres historiske forbilleder, Candide med Rousseau, Pangloss med Leibniz eller dennes disipel dr.Wolf osv. Vi kan godt forfølge opgjøret med optimismen eller troen på menneskenaturens oprindelige godhet og på at alt skjer til det beste i den best tenkelige av alle verdener, tilbake til diskusjonen om de respektive filosofiske doktriner. Det er ikke nødvendig. De teorier Voltaire kjemper mot, levendegjør sig selv tydelig nok i novellens form, og går sammen med hans egne resonnementer og motargumenter umiddelbart op i fantasibilledets enhet. Voltaire hadde nemlig ikke bare evnen til å bringe selv de mest abstrakte problemer ned på jorden og til å la eksemplene springe frem i konkret anskuelighet som groteske og avskrekkende legemliggjørelser av sine motstanderes tanke. Men denne evne folder sig hos ham ut med fabuleringens fulle makt. Derfor er i virkeligheten hans fortellinger, skjønt de har en uforlignelig duft av sin tid, dog løsrevet fra tidsbegrenset aktualitet. De har gjennemgått fiksjonens forvandling og har fått et nytt liv. Vi føler dem hverken som meningsytringer eller som pamfletter, men som en viddets fri fantasilek. Det er også dette som gir dem deres ubeskrivelige charme. Om forstanden kunde drømme, vilde denne drøm neppe arte sig anderledes enn Voltaire's fortellinger. Det virker som om tanken i dem har forpaktet fantasiens gave og for egen regning dikter eventyr. Uimotståelig tiltrukket av sin motsetning, skaper intellektet virkeligheten om til vill fantasmagori. For ingenting er så uforståelig som virkeligheten sett gjennem den rene forstands briller. En tanke som er for meget tanke, gjør sig selv moden til en slags galskap. Derfor faller også noe av ironien i Voltaire's fortellinger tilbake på fortelleren selv. Men dette er uten tvil tilsiktet. Voltaire vet hele tiden mer enn han vil vite. Men uvidenheten er utnyttet som et middel i kunstens tjeneste, og kunsten heter forundringens kunst . Forundringen mer enn den beske hån preger fortellingene med sin atmosfære, og forundringens ånd er en modererende makt. Til syvende og sist utelukker den ikke forståelsen, men mest av alt levendegjør den sansen for det ene nødvendige, sansen for livet og for livets selvbeskyttende måtehold. Den er en fiende av alle ytterligheter, av enhver form for fanatisme; den maner til almindelig mistro, mistro til alt og alle — også til logikken, som bare altfor ofte er affektenes leiesvenn og den store læremester i dårskap. I Voltaire's forundring likesom i hans smil møtes det rasjonelle og det irrasjonelle og finner her sin høiere enhet.
Den bitende ironi til tross er det noe i beste forstand naivt over Voltaires fortellinger. De har forundringens naivitet som er visdom og visdommens naivitet som er forundring. Følg den gyldne middelvei! Dyrk livets have! Og dets frukter vil falle til din del! Og spør vi så Voltaire hvad disse frukter er, vil han uten tvil svare: Livet selv! Så lakonisk svarer bare den sunde fornuft! Voltaire's rasjonalisme er vel ikke den høieste visdom. Men er den ikke visdommens A. B. C.?

C. V. Holst