'Candide' av Voltaire (1759)


Oversatt fra tysk av dr. Ralph.
Med de tilføyelser som forefantes i doktorens lommer efter hans død i Minden i det Herrens år 1749



Mobiltelefon

Engelsk versjon - Fransk versjon - Spansk versjon
Innhold og forklaringer
Oppgaver

Innledning + Voltaire Teksten om Voltaire viser til denne Wikipedia-artikkelen
Forord En relativt 'tung' tekst om Voltaires forfatterskap som ikke er sentral for forståelsen av teksten.
Kapittel 1 Hvordan Candide ble oppdratt på et praktfullt slott, samt hvordan han ble satt på porten
Kapittel 2 Hvordan det gikk Candide blant bulgarene
Kapittel 3 Hvordan Candide forlot bulgarene, og hva som siden hendte ham
Kapittel 4 Hvordan Candide møtte sin gamle lærer i filosofi, doktor Pangloss, og hva som siden hendte
Kapittel 5 Orkan, forlis, jordskjelv, og hvordan det gikk med magister Pangloss, Candide og gjendøperen Jakob
Kapittel 6 Om en storartet autodafé mot jordskjelv, og om hvordan Candide får ris på sin bak
Kapittel 7 Hvordan den gamle konen tok seg av Candide, og hvordan han fant sin elskede igjen
Kapittel 8 Kunigundes historie
Kapittel 9 Om hvordan det gikk med Kunigunde, Candide, storinkvisitoren og jøden
Kapittel 10 Om Kunigundes, Candides og den gamles sørgelige tilstand ved ankomsten til Cadix, og hvordan de bega seg på reise
Kapittel 11 Den gamles beretning
Kapittel 12 Fortsettelse av den gamles ulykker
Kapittel 13 Hvordan Candide ble nødt til å skilles fra sin skjønne Kunigunde og den gamle konen
Kapittel 14 Hvordan Candide og Cacambo ble mottatt av jesuittene i Paraguay
Kapittel 15 Hvordan Candide kom til å drepe sin elskede Kunigundes bror
Kapittel 16 Hva de to reisende opplevde med to piker, to apekatter og noen villmenn som kalles langører
Kapittel 17 Candide og Cacamboe ankommer til landet Eldorado og hva som hendte dem der
Kapittel 18 Hva de fikk se i Eldorado
Kapittel 19 Hva som hendte dem i Surinam, og hvordan Candide gjorde bekjentskap med Martin,
Kapittel 20 Hvordan det gikk Candide og Martin til sjøs
Kapittel 21 Candide og Martin nærmer seg Frankrikes kyster og utveksler tanker om land og folk
Kapittel 22 Hvordan det gikk Candide og Martin i Frankrike
Kapittel 23 Candide og Martin kommer til Englands kyst. Hva de opplever der
Kapittel 24 Om Paquette og munken Giroflée
Kapittel 25 Besøk hos signor Pococurante, en venetiansk adelsmann
Kapittel 26 Om hvordan Candide og Martin spiser aftens sammen med seks utlendinger, og hvem de fremmede var
Kapittel 27 Reisen til Konstantinopel
Kapittel 28 Hva som hendte Candide, Kunigunde, Pangloss, Martin osv.
Kapittel 29 Hvordan Candide gjenfant Kunigunde og den gamle konen.
Kapittel 30 Slutning

Om 'Candide'


Pensumrelevante stikkord: Opplysningstiden, det moderne prosjektet, moderniteten, Ludvig Holberg, 1700-tallet

Kort innledning og litt informasjon

Svært mange liker den kjente amerikanske serien "South Park", samt forfattere og komikere som for eksempel Are Kalvø og andre som bruker ironi,satire og humor til å gjøre narr av samfunnet og aktuelle hendelser.
Svart humor, surrealistiske skildringer og spøking med tabubelagte og aktuelle emner står ofte sentralt, noe som både morer lesere, lyttere og publikum, og som også kan fungere som effektive innlegg i samfunnsdebatten.
Liker du slik underholdning, vil du også like et av opplysningstidens mest kjente verk, "Candide" av Voltaire.
Her leverer Voltaire en gjennomført besk satire som belyser og latterliggjør skjevhetene i egen samtid. Mye av dette er like aktuelt den dag i dag.
Denne lettleste 1700-tallsboka er fortsatt svært lesverdig. I tillegg til å være en spennende handlingsroman er den også et utmerket eksempel på mange av de opprørske tankene og holdningene bak begynnelsen på det vi i dag kaller "det moderne prosjektet", eller "moderniteten".
I "Candide" angriper Voltaire blant annet overtroen i den svært autoritære kirken, kongenes ekstreme maktmisbruk, adelens latterlige selvopptatthet, og filosofenes virkelighetsfjerne teorier.
Budskapet kommer klart fram i det siste kapitlet, der Candide ganske enkelt gir uttrykk for at man får holde seg til realitetene og benytte seg av de konkrete mulighetene man har.

Forordet er skrevet i en litt tung og alderdommelig språkdrakt. I undervisningssammenheng er det like greit å hoppe over dette forordet, og heller la elevene selv jobbe med å plassere romanen litteraturhistorisk.

Teksten er forsynt med rundt 120 ordforklaringer, og bakerst er samtlige kapitler forklart.
Boka kan også leses i en mobiltelefonvennlig utgave. Klikk på den lille mobiltelefonen
Ønsker man å skrive ut boka, anbefales det å benytte Internet Explorer.
Uansett hvilken nettleser som benyttes ved utskrift, kommer tekst og illustrasjoner fram uten reklame, etc.

Om forfatteren

Voltaire, døpt François-Marie Arouet (født 21. november 1694, død 30. mai 1778) var en fransk historiker og forfatter av essay og filosofiske avhandlinger i opplysningstiden, kjent for sin skarpe intelligens og for å være en tidlig og modig talsmann for menneskerettigheter, inkludert religionsfrihet og frihandel. (kilde: Wikipedia)
Resten av artikkelen om Voltaire kan du lese i denne Wikipedia-artikkelen.

Pensumrelevante stikkord: Opplysningstiden, det moderne prosjektet, moderniteten, Ludvig Holberg

f1
Forord

Det historiske perspektiv har skiftet. Frankrike har til enhver tid røktet sin misjon. Og til enhver tid har fransk kultur hatt sin øverste justermester. I det 16. århundre var det Montaigne, i det 17. Descartes — og i det 18. Voltaire.
Voltaire var en moden mann da han skrev Candide og de fleste andre av sine ironiske fortellinger. Han hadde den vektigste del av sitt forfatterskap fra hånden. Karrièren lå bak ham, berømmelsen omgav ham. Han var forlengst selv en åndsmakt. Hans ære var blitt verdighet. Ingen drog den i tvil. Desto lettere kunde han derfor også selv nu gi slipp på den. Slottsherren til Ferney hadde god råd til å la sine fri innfall og sitt spotteglade lune låne maktens og ærens redskap, pennen, til sin lystig-grumme lek.
Voltaire's fortellinger er en moden manns ungdomsverk. Og, underlig nok, dette verk, skapt av den berømte forfatter til adspredelse for ham selv og hans nærmeste på et tidspunkt da han ikke lenger behøvde å skjenke berømmelsen en tanke, er nettopp blitt det som mest har bidratt til å holde hans berømmelse levende. For sin samtid var Voltaire legemliggjørelsen av selve litteraturens begrep, den som i sin person hadde ophøiet skribentvirksomheten til en ny verdensmakt. Fremdeles nyter Voltaire, som en av vårt åndslivs fremste aner, godt av denne prestisje. Men vi har ikke selv sett hans stjerne stige, og den befinner sig ikke lenger innenfor vår umiddelbare synskrets. For oss i dag er Voltaire mest levende som forfatteren av Candide, Zadig og l'Ingenu fordi han i dem er mest allsidig levende for seg selv.
Den høitideligere del av Voltaire's skjønnlitterære forfatterskap: tragediene og det store helteepos Henriaden blev til i intimt samarbeide med hans litterære forfengelighet og preges også av dette. Hans vesentlige originalitet ligger på andre felter. Som historiker dannet Voltaire epoke ikke bare ved sin klare og levende form, men også på grunn av sin sterke sans for kulturlivets primære historiske betydning og de skiftende tiders egenart. Hans historiske arbeider, likesom de talløse, mer eller mindre vektige bidrag av filosofisk-polemisk art han ydet til det 18. århundres store idédebatt, er blitt ett med fransk tradisjon og er forlengst innforlivet i den realitet som ikke bare heter fransk, men europeisk kultur. De har alle bevaret sin levende verdi; de er stadig stimulerende lesning, men de er kanskje ikke lenger i sig selv absolutt uerstattelige. Voltaire's noveller og fortellinger er derimot uerstattelige. De er uerstattelige fordi de er Voltaire selv.
Hvem var da Voltaire ? En stor tenker? Neppe ! En stor dikter? Enda mindre! Et stort menneske? Like så lite! En personlighet? Ja ! En personlighet som var tilstrekkelig meget både tenker, kunstner og menneske til å bli den store formidler for sin tid. En som omsatte dens tanker i et sprog som gjorde dem alment tilgjengelige, en som samlet dens viden og av denne samlede viden utdrog en viddets kvintessens, en som stadfestet dens filosofi som en praktisk livsfacit, tilpasset den en holdning, gav den form. Og det levende uttrykk for denne holdning, denne form var Voltaire's smil.
Det ligger en dobbelt skepsis i dette smil: forstandens skepsis overfor den menneskelige natur og naturens skepsis overfor den menneskelige forstand. Vantroens smil, har man kalt det. Og uten tvil med rette. Men Voltaire's vantro var ikke bare drepende, den var også til en viss grad bekreftende; i hvert fall var den hverken livstrett eller livsfiendsk. Voltaire's vantro var noe nær beslektet med en list. Og listen var livskunst. Ikke for ingenting var Voltaire mannen med det skarpe hode og de livlige affekter, nervemenneske og intellektualist i forening. To stridende tendenser, to verdener møttes i hans smil og beseglet i det en gjensidig pakt hvorved de bød hverandre forsoning og lærte hverandre måtehold. Likesom Voltaire, for desto mer å tilfredsstille sin livslyst, holdt døden hen ved stadig å anstille sig døende og således betale avdrag på sin siste time, slik fikk han også vantroen til å trumfe sig selv ut, så at han, Voltaire, tross alt satt igjen med det vesentlige: troen på selve livet. Voltaire's smil er symbolet på hans vitale likevektspolitikk. Smilet er hans løsning. Den løsning han også gav sin tid: affektlivets og den ytterliggående intellektualismes tid. Velg ikke affektenes røde, sier dette smil. Velg ikke forstandslivets blå! Men velg livets grønne! Dyrk din have! Og er ikke dette den essentielle moral i alle Voltaire's fortellinger?
Intet sted kommer hans vesen bedre til sin rett enn i disse fortellinger. Intet sted biter hans spott hvassere. Intet sted lyser hans ironi menneskeligere. Intet sted er hans smil mer levende. Født av tidens strid, som pamfletter med mer eller mindre direkte adresse, hører Voltaire's Contes og polemiske prosapjeser, disse «små varme posteier» som han selv kalte dem, allikevel diktningen til. Vi kan godt konfrontere novellenes personer med deres historiske forbilleder, Candide med Rousseau, Pangloss med Leibniz eller dennes disipel dr.Wolf osv. Vi kan godt forfølge opgjøret med optimismen eller troen på menneskenaturens oprindelige godhet og på at alt skjer til det beste i den best tenkelige av alle verdener, tilbake til diskusjonen om de respektive filosofiske doktriner. Det er ikke nødvendig. De teorier Voltaire kjemper mot, levendegjør sig selv tydelig nok i novellens form, og går sammen med hans egne resonnementer og motargumenter umiddelbart op i fantasibilledets enhet. Voltaire hadde nemlig ikke bare evnen til å bringe selv de mest abstrakte problemer ned på jorden og til å la eksemplene springe frem i konkret anskuelighet som groteske og avskrekkende legemliggjørelser av sine motstanderes tanke. Men denne evne folder sig hos ham ut med fabuleringens fulle makt. Derfor er i virkeligheten hans fortellinger, skjønt de har en uforlignelig duft av sin tid, dog løsrevet fra tidsbegrenset aktualitet. De har gjennemgått fiksjonens forvandling og har fått et nytt liv. Vi føler dem hverken som meningsytringer eller som pamfletter, men som en viddets fri fantasilek. Det er også dette som gir dem deres ubeskrivelige charme. Om forstanden kunde drømme, vilde denne drøm neppe arte sig anderledes enn Voltaire's fortellinger. Det virker som om tanken i dem har forpaktet fantasiens gave og for egen regning dikter eventyr. Uimotståelig tiltrukket av sin motsetning, skaper intellektet virkeligheten om til vill fantasmagori. For ingenting er så uforståelig som virkeligheten sett gjennem den rene forstands briller. En tanke som er for meget tanke, gjør sig selv moden til en slags galskap. Derfor faller også noe av ironien i Voltaire's fortellinger tilbake på fortelleren selv. Men dette er uten tvil tilsiktet. Voltaire vet hele tiden mer enn han vil vite. Men uvidenheten er utnyttet som et middel i kunstens tjeneste, og kunsten heter forundringens kunst . Forundringen mer enn den beske hån preger fortellingene med sin atmosfære, og forundringens ånd er en modererende makt. Til syvende og sist utelukker den ikke forståelsen, men mest av alt levendegjør den sansen for det ene nødvendige, sansen for livet og for livets selvbeskyttende måtehold. Den er en fiende av alle ytterligheter, av enhver form for fanatisme; den maner til almindelig mistro, mistro til alt og alle — også til logikken, som bare altfor ofte er affektenes leiesvenn og den store læremester i dårskap. I Voltaire's forundring likesom i hans smil møtes det rasjonelle og det irrasjonelle og finner her sin høiere enhet.
Den bitende ironi til tross er det noe i beste forstand naivt over Voltaires fortellinger. De har forundringens naivitet som er visdom og visdommens naivitet som er forundring. Følg den gyldne middelvei! Dyrk livets have! Og dets frukter vil falle til din del! Og spør vi så Voltaire hvad disse frukter er, vil han uten tvil svare: Livet selv! Så lakonisk svarer bare den sunde fornuft! Voltaire's rasjonalisme er vel ikke den høieste visdom. Men er den ikke visdommens A. B. C.?

C. V. Holst

1a.gif
FøRSTE KAPITEL

Hvordan Candide ble oppdratt på et praktfullt slott,
samt hvordan han ble satt på porten

Det var engang i Westfalen, på baron Thunder-ten-Troncks slott, en ung gutt som naturen hadde begavet med et elskelig vesen. Ansiktet var sjelens klare speil, han hadde god forstand, og et enkelt og tilforlatelig syn på alle ting. Jeg tror nok det var grunnen til at han ble kalt Candide, eller den troskyldige. Gamle tjenere på slottet hvisket om at han var sønn av baronens søster og en bra og hederlig adelsmann i nabolaget. Nådig frøknen hadde aldri villet gifte seg med ham, fordi han ikke var mann for å oppdrive mer enn enogsytti aner — resten av stamtreet var morknet under tidens tann.
Baron von Thunder-ten-Tronck var en av Westfalens mektigste menn: han hadde jo et slott med både dør og vinduer, og i selve riddersalen hang et veggteppe. Når han mønstret alle gårdshundene hadde han et helt jaktkobbel om det skulle være, stallkarene var hans beredne jegersmenn og landsbypresten var hoffkapellan.
Alle titulerte ham Deres Nåde, og lo når han fortalte skrøner.
Fru baronessen veide sine trehundreogfemti pund, og derfor nøt hun da også den største aktelse, samtidig som hun skjøttet sine plikter som vertinne og husmor med en verdighet som gjorde henne desto aktverdigere. Datteren, Kunigunde, var sytten år, rosenrød og frisk, tykk og rund og forlokkende. Baronens sønn var sin far opp av dage. Magister Pangloss var huslærer og husorakel, og lille Candide satt pent og hørte på undervisningen med en troskyldig tillit som lå til hans alder og natur.
Pangloss underviste i metafysiko-teologo-kosmolonigologi. Med lysende klarhet beviste han at ingen virkning er uten årsak, og at i denne verden som er den beste av alle tenkelige verdener, var baronens slott det praktfulleste av alle slott, og fru baronessen den beste av alle tenkelige baronesser.
"Det er nemlig bevist," sa han, «at slik og ikke annerledes må det være: Da alle ting er skapt med hensikt, må alt nødvendigvis være skapt i beste hensikt. Legg merke til at neser er skapt til å bære briller, ergo går vi med briller. Alle kan se at ben er innstiftet til å utfylle strømper og sko, ergo går vi med strømper og sko. Sten er bestemt til å kanthugges og bygges slotter av, og så ser vi da at baronen har et praktfullt slott: den fornemste baron i provinsen bør naturligvis også bo finest; og eftersom grisen er til å bli spist, så spiser vi ganske riktig svinestek året rundt. Derfor er alle som har hevdet at alt er bare bra noen store fjols --- de burde ha sagt at alt er ordnet på det beste.»
Candide hørte oppmerksomt efter og trodde i all uskyldighet hvert ord. For han syntes at frøken Kunigunde var over all måte deilig, enda han aldri hadde vært så freidig å si det til henne. Han forsto at den største lykke måtte bestå i å være født baron von Thunder-ten-Tronck, den nest største å være jomfru Kunigunde, den tredje største å se henne hver dag, og den fjerde største å bli belært av mester Pangloss, den største filosof i Westfalen, og dermed i hele verden.
En dag da Kunigunde gikk seg en tur i lunden som der ble kalt «parken», fikk hun øye på mester Pangloss under en busk, nettopp mens han holdt på å gi en time i 1b.gifeksperimentalfysikk til en søt og lærevillig liten brunette som var kammerjomfru hos hennes fru mor. Da frøken Kunigunde hadde gode anlegg for vitenskapen, holdt hun pusten og ble stående for å iaktta hele rekken av gjentatte eksperimenter som hun her ble vitne til. Hun kunne tydelig se magisterens tilstrekkelige grunn, samt årsak og virkning, og så gikk hun sin vei helt underlig og tankefull til sinns, og besjelet av trang til å bli alvorlig lærd. Hun tenkte at hun kunne vel også være en tilstrekkelig grunn for unge Candide, og han for henne.
På veien hjem til slottet møtte hun Candide, og rødmet. Candide rødmet også. Hun sa ham et andpustent goddag og Candide svarte henne uten å ane hva han sa. Neste dag da taflet var blitt hevet efter middagen, hendte det at Candide og Kunigunde plutselig møttes bakom et skjermbrett. Kunigunde mistet lommetørklæet. Candide tok det opp. Hun ga ham hånden i all uskyldighet, og — likeledes i all uskyldighet, — grep han frøkenens hånd og kysset den med en glød, en ømhet og en følelse som var ganske eiendommelig: Leppene møttes, knærne ble matte og hendene kom på vievanke. Det var årsaker og virkninger av den art at da baron von Thunder-ten-Tronck kom forbi skjermbrettet og fikk se dem, satte han Candide på porten med fynd og klem og spark i baken. Kunigunde falt i avmakt. Da hun kom til seg selv igjen, fikk hun en på øret av fru baronessen, og så var det stor huskestue i det prektigste og koseligste av alle tenkelige slott

ANNET KAPITEL

Hvordan det gikk Candide blant bulgarene

Da Candide var blitt drevet ut av dette paradis på jorden, virret han lenge omkring uten å vite hvor han gikk. Han gråt, og snart løftet han blikket mot himmelen, snart stirret han tilbake på det prektigste av alle slott hvor den skjønneste av alle små baronesser holdt til. Uten aftensmat la han seg til å sove i en plogfure midt ute på marken. Sneen falt tung og våt. Neste morgen sto han opp og vaklet stivfrossen og gjennomvåt til nærmeste by, som heter Valdberghoff-Trarbk-Dikdorff. Han hadde ikke en skilling i lommen og var halvdød av sult og tretthet. Sørgmodig ble han stående utenfor døren til en skjenkestue.
Der satt to blåkledde menn som la merke til ham, og så sa den ene til den andre:
«Se opp, kamerat, der har vi jo en ung mann med ypperlig figur som sikkert holder mål.»
Så gikk de ut til Candide og spurte meget høflig om han ville spise middag sammen med dem.
«Mine herrer, jeg takker for den store ære,» svarte Candide med kledelig beskjedenhet, «men jeg har ingen penger til å betale for meg.»
«å,» svarte den ene av de blå, «personer med Deres utseende og egenskaper betaler aldri noe som helst. Er ikke De fem fot og fem tommer høy.
«Jo,» svarte Candide med et bukk, «det er min høyde.» «Velan, min herre, ta plass! Vi vil ikke alene betale for Dem, men vi kan simpelthen ikke finne oss i at en mann som 2a.gif Dem skal mangle penger. Er det ikke så at menneskene er til for å hjelpe hverandre?» «Ja, det har De rett i,» svarte Candide. «Det er jo det som magister Pangloss alltid har sagt, og jeg skal aldri tvile på at alt er ordnet på det beste.»
De bad ham ta til takke med noen dalere, men da Candide hadde tatt imot dem og ville skrive ut et gjeldsbevis, ville de ikke høre tale om det og så gikk selskapet til bords.
«Det er jo så at De nærer en dyp og inderlig kjærlighet ... ?» spurte den ene av de blå.
«Jo, jeg nærer den dypeste kjærlighet til jomfru Kunigunde,» svarte Candide.
«Nei,» sa den annen. «Vi spurte bare om De ikke nærer den dypeste kjærlighet til bulgarenes konge.»
«Langtifra,» svarte Candide. «Han kjenner jeg jo aldeles ikke.»
«Hva behager? Det er verdens hyggeligste konge. Vi må skåle for ham.»
«Med fornøyelse, mine herrer,» sa Candide og skålte.
«Det klarer seg,» sa de to blåkledde menn. «Nå er du Bulgarias støtte og vern, alle bulgarers helt. Din lykke er gjort, ditt ry og din våpenære er sikret.»
Så ble han øyeblikkelig lagt i jern og sendt til ekserserplassen. Der ble han satt til å gjøre høyre om og venstre om, på aksel gevær, ved foten gevær, legge an, gi fyr og marsjere i takt, og til slutt fikk han tredve stokkeslag. Neste dag ekserserte han litt bedre og fikk bare tyve. Tredje dag fikk han ikke mer enn ti, og kameratene så på ham som et vidunder.
Candide var fremdeles så fortumlet at han ikke var fullt klar over hvordan han var blitt en helt, og en vakker vårdag fikk han lyst til å gå seg en liten tur. Han gikk rett frem efter nesen i den tro at menneskene, i likhet med dyrene, er blitt utstyrt med ben for å kunne bruke dem efter sitt eget hode. Men han hadde knapt gått en mil før fire av de seksfots helter kom settende efter ham, bandt ham på hender og føtter og satte ham i kasjotten.
Så ble han i juridiske former spurt om hva han foretrakk: Enten bli prylt seksogtredve ganger av hele regimentet eller få tolv kuler i pannen med det samme. Her nyttet det ikke spor at han snakket om menneskets frie vilje og sa at han ikke hadde lyst til noen av delene: han måtte velge. Og så, i kraft av den Guds gave som kalles friheten, valgte han å løpe spissrot seksogtredve ganger. Han løp to ganger. Regimentet var på to tusen mann, det ble fire tusen rapp som flådde ham så pyntelig at hver muskel og nerve lå bar fra nakkehvirvlen til halehvirvlen. Da han skulle løpe tredje gang og ikke orket mer, bad han om at de måtte vise ham den nåde å gi ham en kule i pannen. Nåden ble ham tilstått og så fikk han et bind for øynene og måtte legge seg på kne.
I det samme kom kongen av Bulgaria kjørende forbi, forhørte seg om hva delinkventen hadde begått, og da han var en konge med store gaver, forsto han av alt han hørte om Candide at han måtte være en ung metafysiker med liten livserfaring, og så ble synderen benådet med et storsinn som vil bli lovprist i alle aviser og til alle tider.
En hederlig læge kurerte Candide i løpet av tre uker efter Dioskorides kjente resept. Han hadde alt fått litt hud på kroppen og kunne gå, da bulgarenes konge kom i krig med abarenes konge.

TREDJE KAPITEL

Hvordan Candide forlot bulgarene, og hva som siden hendte ham

Det var umulig å tenke seg noe skjønnere og mer strålende, slagkraftig og velordnet enn de to krigsmaktene. Trompeter, fløyter og basuner, trommer og kanoner skapte en harmoni som ingen har hørt make til selv i helvete. Først slo kanonene overende seks tusen mann på begge sider. Så kom geværilden og avluste den beste av alle verdner for ti-tolv tusen slyngler som hadde befengt den inntil da. Bajonettene var likeledes tilstrekkelig grunn til at noen tusen mann fant døden. Alt i alt ble verden befridd for en tredve tusen sjeler. Candide hakket tenner som en filosof og søkte dekning efter beste evne mens helteslakteriet sto på.
Så til slutt, da begge konger hver i sin leir hadde gitt ordre til salmesang, bestemte han seg til å gruble videre over årsak og virkning på et annet sted. Han gikk over hauger av døde og halvdøde og kom frem til nærmeste landsby.
3a.gif

Den lå i aske. Det var en abarisk landsby som bulgarene hadde brent i henhold til folkeretten. Her lå gamle menn spekket med bly og måtte se sine lemlestete hustruer dø med barna trykket til sine blodige bryst. Der lå unge piker med maven sprettet opp, efter å ha tilfredstilt en del helters naturlige behov. Andre var brent halvt i hjel og ropte og tryglet om å få lov til å dø. På marken lå hjerner strødd omkring side om side med avhugde armer og ben.
Candide flyktet over hals og hode til neste landsby. Den var bulgarsk, og abariske helter hadde gjort likedan med den.
Mens han stadig vandret mellom ruiner og over skjelvende og stønnende lik, kom Candide omsider vekk fra krigsskueplassen. Han hadde enda litt niste i ranselen og Kunigunde i sitt hjerte.
Da han kom til Holland var provianten slutt, men da han hadde hørt si at der var alle mennesker rike og dessuten kristne, tvilte han ikke på at han ville få det like godt i Holland som på baronens slott, før han ble satt på porten på grunn av jomfru Kunigundes yndigheter.
3b.gif

Han møtte flere gravalvorlige herrer og spurte om de ville gi ham en skjerv. De svarte ham alle at hvis han fortsatte med den håndteringen ville han bli satt i et forbedringshus til han kunne lære å nære seg.
Så gikk han til en mann som nettopp hadde holdt en times foredrag på et møte i en stor forsamling. Emnet var kjærlighet til nesten. Taleren skjelte ned på ham og spurte:
«Hva skal De her? Hva er årsaken? Gjelder det den gode sak?»
3c.gif «Ingen virkning uten årsak,» svarte Candide beskjedent. «Det er en nødvendig sammenheng i alt, og alt er ordnet på beste måte. Det var nødvendig at jeg ble satt på porten og skilt fra frøken Kunigunde, at jeg måtte løpe spissrot og at jeg i dag må tigge mitt brød til jeg selv kan tjene det. Slik og ikke annerledes må det være.»
«Kjære venn,» spurte taleren. «Tror du at paven er Antikrist?»
«Jeg har aldri hørt det før,» svarte Candide, «men enten han er det eller ei, så er jeg sulten.»
«Annet fortjener du heller ikke,» sa taleren. «Vik fra meg, elendige, og vis deg aldri for mine øyne !»
Talerens kone som hadde stukket hodet ut av vinduet da hun hørte at her var et menneske som tvilte på at paven var Antikrist, hentet øyeblikkelig en potte og helte den i hodet på ham. Akk ! Hvor langt kan ikke en dame drive det i kristelig nidkjærhet !
En mann som aldri var blitt døpt, kort sagt en hederlig gjendøper ved navn Jakob, kom forbi og så et medmenneske bli behandlet på en grusom og skammelig måte -- en bror, et tobent vesen uten fjær, men med sjel. Han tok ham med seg hjem, vasket ham, ga ham mat og øl, forærte ham to gylden og ville til og med sette ham i lære på sitt eget veveri for persiske tøyer. De lages som bekjent i Holland.
Candide var ferdig til å kaste seg på kne for ham og utbrøt: «Magister Pangloss har jo alltid sagt at alt er ordnet på det beste, og det må jo være sant, for jeg er meget mer takknemlig over Deres grenseløse edelmot enn jeg føler meg bitter over den hjerteløse behandling jeg fikk av hin sørgeklædde herre og hans frue.»
Neste dag, mens han gikk en tur i byen, møtte han en elendig tigger, et vesen oversådd med byller, med blasse øyne, avspist nesetipp, munnen på tvers og morkne tenner, og som snakket med rusten stemme, hostet aldeles hjerteskjærende og spyttet en tann for hvert skritt.

FJERDE KAPITEL

Hvordan Candide møtte sin gamle lærer i filosofi, doktor Pangloss, og hva som siden hendte

Men Candide var tross alt mer barmhjertig enn skrekkslagen, og så tok han opp de to gylden han hadde fått av gjendøperen Jakob og ga dem til denne uhyggelige lasarus. Gjenferdet ble stående og stirre på ham, brast i gråt og kastet seg om halsen på ham. Candide gikk forskrekket bakover.
«Akk !» sa den ene stakkaren til den andre. «Kjenner du ikke lenger din gamle venn Pangloss?»
«Hva hører jeg! Men kjære magister, er dette Dem? I en slik tilstand ! Si meg, hva har hendt Dem, og hvorfor er De ikke lenger på det prektigste av alle slott? Og hvor er frøken Kunigunde, perlen blant jomfruer, naturens mesterverk?»
«Akk, jeg orker ikke mer,» sukket Pangloss.
Candide tok ham med seg hjem til gjendøperen, la ham i stallen og ga ham et stykke brød. Da Pangloss var kommet seg litt, spurte Candide igjen:
«Og Kunigunde ... ?»
«Hun er død,» svarte Pangloss.
Da Candide hørte dette, besvimte han. Vennen brakte ham til bevissthet ved hjelp av en slant bedervet eddik som han ved et tilfelle fant i stallen. Candide slo øynene opp.
«Kunigunde er død ! Akk du beste av alle verdner, hvor er du? Men hva døde hun av? Det var vel endelig ikke av å se meg bli jaget ut av hennes fars prektige slott med et spark i baken?»
«Nei,» svarte Pangloss. «Hun fikk maven sprettet opp av bulgarske soldater, efterat hun først var blitt så voldtatt som det er mulig å bli. Herr baronen fikk en kule i pannen da han ville forsvare henne, fru baronessen ble hakket i småbiter og min kjære elev fikk nøyaktig samme medfart som sin søster. Hva slottet angår, ble der ikke sten tilbake på sten, ikke en låve, ikke en sau, ikke en gås, ikke et tre.
Men vi fikk en storartet hevn, for abarene gjorde nøyaktig likedan med et naboslott som tilhørte en bulgarsk baron.»
Mens Pangloss fortalte alt dette, besvimte Candide på nytt, men da han omsider kom til seg selv og hadde sagt alt som var å si om den ting, ville han vite hva det kunne være for en årsak, virkning og tilstrekkelig grunn som hadde satt Pangloss i slik en sørgelig tilstand.
«Akk ! Det er kjærligheten,» var svaret. «Kjærligheten, menneskehetens trøster, livets bevarer, alle følende skapningers sjel. Det er den søte kjærlighet».
«Akk ja,» sa Candide. «Denne kjærligheten har nok jeg også lært å kjenne, denne hjertenes betvinger, vår sjels sjel og den har aldri innbrakt meg annet enn et kyss, samt tyve spark i rumpen. Men hvordan kan det være mulig at en så vidunderlig årsak har kunnet ha så forferdelig virkning på Dem?»
4a.gif

Pangloss svarte med følgende ord:
«Kjære Candide, du kjente jo også Paquette, fru baronessens nydelige kammerjomfru? I hennes armer har jeg nytt denne paradisiske fryd som har gitt meg disse helveteskvalene jeg lider av i dag. Hun var smittet, og nå er hun kanskje død. Dette var en gave som Paquette hadde fått av en høylærd franciskaner som var gått helt tilbake til kildene: han hadde den fra en gammel grevinne som fikk den av en rittmester som hadde fått den av en markise som fikk den av en pasje som hadde den fra en jesuitt som, da han var novise, hadde fått den av en direkte etterkommer av en av Columbi drabanter. Jeg for min del, kommer ikke til å gi den videre, for nå dør jeg.»
«å, Pangloss !» utbrøt Candide. «Men dette var da et merkelig stamtre! Tror De ikke at roten til det må være fanden selv?»
«Ingenlunde,» svarte den vise Pangloss. «Dette er nemlig en nødvendig ting i den beste av alle verdner, en uunnværlig ingrediens. For hvis Colombus ikke hadde vært i land på en amerikansk øy og hentet seg denne sykdommen som forgifter selve forplantningens kilde, ja som ofte hindrer enhver forplantning, og skinnbarlig motarbeider naturens eget store mål -- da hadde vi jo hverken hatt sjokolade eller cochenille. Vi kan dessuten legge merke til at sykdommen er typisk for vår verdensdel, akkurat som kjeklesyken. Hverken tyrkerne, hinduene, perserne, kineserne, siameserne eller japaneserne kjenner den; selv om det sikkert også finnes en tilstrekkelig grunn til at de skal lære den å kjenne om noen hundre år. Imidlertid har den gjort utrolige fremskritt blant oss, og især blant soldatene i våre store hærer, som består av skikkelige og velopplærte leiesvenner og som avgjør nasjonenes skjebne. Man kan trygt regne med at når tredve tusen mann marsjerer opp på slagmarken mot like mange tusen mann, så er det omkring tyve tusen bestjernete på begge sider."
«Det er storartet,» sa Candide. «Men nå må vi først kurere Dem.»
«Hvordan skal det gå til?» spurte Pangloss. «Jeg har jo ikke en skilling, kjære venn, og her i verden går det ikke an å få en årelatning eller et klyster uten at en selv eller en annen betaler for en.»
Dette fikk Candide til å bestemme seg, han gikk til den barmhjertige gjendøperen, kastet seg på kne for ham og ga ham en så rørende skildring av vennens fryktelige tilstand, at den edle Jakob uten betenkning tok seg av magister Pangloss og kostet en kur på ham.
Magisteren mistet bare et øye og et øre under kuren. Og da han fremdeles skrev ypperlig skjønnskrift og var flink i regning, fikk han ansettelse som bokholder hos gjendøperen Jakob.
Da gjendøperen to måneder senere skulle på forretningsreise til Lissabon, tok han de to filosofene sine med ombord. Pangloss forklarte ham hvordan alt var ordnet på det beste. Men Jakob var ikke enig.
«Det er ikke tvil om at menneskene må ha sørget for å forderve naturen litt,» sa han, «for de er ikke født som ulver, men ulver er de blitt. Gud har aldri gitt dem fireogtyvepunds kanoner eller bajonetter, men selv har de laget seg både bajonetter og kanoner til fordervelse for hverandre. Jeg kunne også nevne at når en mann går falitt, slår retten ofte klo i formuen, og snyter kreditorene for hver skilling.»
«Alt dette er absolutt nødvendig,» svarte den enøyde magisteren, «for den enkeltes ulykke skaper det felles beste, slik at jo fler private ulykker vi har, jo bedre går det med det almene vel.
Mens han sto og resonnerte, svartnet det i luften, en storm blåste opp fra alle fire verdenshjørner og skibet ble overfalt av forrykende uvær i samme øyeblikk som de fikk Lissabons red i sikte.

FEMTE KAPITEL

Orkan, forlis, jordskjelv, og hvordan det gikk med magister Pangloss,
Candide og gjendøperen Jakob

Halvparten av passasjerene som alt var svekket og døden nær efter sjøreisens gjenvordigheter og den ubeskrivelige medfarten som nervene får når et skip slingrer og legemessaftene skvalper i alle retninger, hadde ikke engang krefter til å bry seg om faren. De andre skrek og bad, seilene sprakk, mastene knakk og skipet sprang lekk. De som kunne, gjorde hva de kunne, alle var uenige, ingen kommanderte ombord. Gjendøperen sto på dekket og hjalp til. En rasende matros slo til ham så han falt overende, men slaget var så voldsomt at matrosen selv stupte overbord. Han ble hengende i enden av en splintret mast. Den edle Jakob skyndte seg til hjelp, halte ham opp, mistet fotfestet under anstrengelsen og falt i sjøen rett for øynene av matrosen som lot ham gå til bunns uten å kaste et blikk efter ham. Candide kom akkurat tidsnok til å se sin velgjører dukke opp et sekund og så forsvinne i bølgene for alltid. Han ville kaste seg ut efter ham, men filosofen Pangloss holdt ham igjen og påviste at Lissabons red nettopp var skapt til at denne gjendøperen skulle drukne der.
Mens han utviklet hele beviset etter logikkens lover, brakk skipet i to og alle omkom, unntatt Pangloss, Candide og matrosen som hadde latt den edle gjendøperen gå til bunns. Kjeltringen svømte som en fisk og reddet seg lykkelig i land, mens Pangloss og Candide fløt inn på en planke.
Da de hadde summet seg litt, bega de seg til Lissabon. De hadde litt penger på seg og håpet at de skulle unngå sultedøden, når de nå var sluppet levende fra orkanen.
5a.gif

Men neppe hadde de satt foten på byens grunn, nedbøyd av sorg over sin velgjørers død, før de kjente jorden skjelve under seg og så havet stå i kok på havnen. Alle skip som lå for anker der ute forsvant i bølgene, hvirvlende skyer av ild og aske slo inn over gater og torv, husene styrtet sammen, takene falt ned i kjellerne og kjellerne sprang i luften. Tredve tusen innbyggere i alle aldre og av begge kjønn ble begravd under ruinene.
Matrosen plystret, og svor:
«Her skal det bli penger å tjene !»
Pangloss sa:
«Hva kan det være for en tilstrekkelig grunn til dette fenomen?»
Candide utbrøt:
«Dette må da være dommedag !»

5b.gif

Matrosen styrtet seg uten videre inn i flammene og våget livet for å finne penger, --- fant en del, stakk dem i lommen, drakk seg full, sov rusen ut, kjøpte seg en gladelig gunst hos den første og den beste lettlivete pike på en branntomt midt iblant de døde og sårete.
Pangloss nappet ham imidlertid i ermet: «Beste venn,» sa han, «dette er ikke pent av Dem, De krenker den almene fornuft, De bruker Deres tid på en ubeleilig måte».
«Død og salte !» svarte mannen. «Jeg er sjømann og født i Batavia. Fire ganger har jeg vært i Japan og trampet på korset, kom ikke her med sprøyt og den almene fornuft !»
Candide hadde imens fått en del sten i hodet og lå utstrakt på gaten under søppel og grus. Han sa til Pangloss:
«Akk ! Gå og hent litt vin og olje til meg, for jeg tror jeg dør.»
«Dette jordskjelvet er ikke noe enestående fenomen,» svarte Pangloss, «i fjor ble byen Lima i Amerika hjemsøkt av en lignende rystelse. Den samme årsak har altså samme virkning: Der finnes sikkert en underjordisk svovelåre som strekker seg mellom Lissabon og Lima.»
«Det er høyst sannsynlig,» svarte Candide, «men for Guds skyld, hent litt vin og olje !»«Hvabehager — sannsynlig?» svarte filosofen. «Jeg påstår tvertimot at tingen er bevist.» Candide mistet bevisstheten, og Pangloss gikk bort til en vannpost i nærheten og hentet vann til ham.
Dagen efter fant de noe småtteri å tygge på mens de krøp mellom ruinene, og så kom de litt til krefter igjen. Siden hjalp de til med redningsarbeidet blant dem som hadde unngått døden.
6a.gifEn del borgere av staden, som de hadde brakt hjelp, bevertet dem efterpå så godt det lot seg gjøre under slike ulykkelige omstendigheter. Men det var allikevel et sørgelig gjestebud: gjestene satt og dryppet tårer i maten. Pangloss trøstet dem med at slik og ikke annerledes måtte det være.
«For,» sa han, «alt dette er allikevel det beste som kunne hende. Når det først finnes en underjordisk vulkan her i Lissabon, så kan den ikke være noe annet sted, eftersom en og samme ting umulig kan være mer enn ett sted på samme tid og alt dessuten er ordnet på det beste.»
Ved siden av Pangloss satt en liten sortkledd herre som var ansatt i inkvisisjonen. Han tok høflig til orde og sa:
«Herren tror øyensynlig ikke på arvesynden? For hvis alt er ordnet på det beste, kan det jo hverken forekomme syndefall eller evig straff.»
«Jeg ber Deres Eksellense underdanigst om forlatelse,» svarte Pangloss med enda mer utsøkt høflighet. «Jeg tror på begge deler, for både menneskets syndefall og forbannelsen måtte nødvendigvis innføres i den beste av alle tenkelige verdner.»
«Herren tror altså ikke på menneskets frie vilje ?»
«Jeg må atter be Deres Eksellense unnskylde meg,» sa Pangloss. «Det er ingen motsetning mellom vår frie vilje og den absolutte nødvendighet. For det er nødvendig at vi har vår frihet, eftersom den forutbestemte vilje ....
Pangloss var midt i utredningen, da den sortkledde gjorde et tegn til sin væpnete tjener som nettopp skulle til å skjenke ham et glass portvin.

SJETTE KAPITEL

Om en storartet autodafé mot jordskjelv, og om hvordan
Candide får ris på sin bak

Da jordskjelvet hadde ødelagt tre fjerdedeler av Lissabon, kunne landets vise menn ikke finne noe sikrere middel til å forebygge at resten av byen ble lagt i grus, enn å foranstalte en prektig autodafé for folket. Universitetet i Coimbra erklærte at synet av en del personer ristet over svak ild ville være et ufeilbarlig middel mot jordskjelv. I henhold til dette hadde man arrestert en biskayer som var siktet for å ha giftet seg med sin egen gudmor, dessuten to portugisere som hadde spist en høne og spyttet ut spekkeflesket. Da middagen var over ble Pangloss og Candide hentet, den ene fordi han hadde snakket, den andre fordi han hadde hørt på med et bifallende uttrykk. Så fikk de hvert sitt rom i en ytterst kjølig leilighet, hvor solen absolutt ikke kunne plage dem. åtte dager efter ble de klædd i san-benito og fikk toppluer av papir. Candides lue og san-benito var prydet med omvendte flammer og djevler uten hale og klør, mens Pangloss fikk djevler med både klør og haler, og flammene sto rett til værs.
Da de var påklædd, fikk de gå i prosesjon og høre en riktig trøsterik preken og herlig musikk i salmetakt. Candide fikk pisk i takt med musikken, biskayeren og de to som ikke likte flesk ble brent og Pangloss hengt, enda dette ikke var skikk og bruk. Samme dag skalv jorden igjen med stort rabalder.
6b.gif

Candide var skrekkslagen, overveldet, lamslått og ganske rødstripet, og sa til seg selv: «Hvis dette skal være den beste av alle verdner, hvordan er da de andre? La gå at jeg har fått pryl, det fikk jeg alt hos bulgarene. Men akk, at jeg også skal se deg, min kjære Pangloss, du den største blant filosofer, bli hengt uten at jeg aner hvorfor ! At jeg skal oppleve at du, o kjære gjendøper, det beste menneske på jorden, måtte drukne på havnen ! At jeg skulle få høre at du, Kunigunde, perlen blant jomfruer, måtte få maven sprettet opp !» Han snudde seg vekk og ville vakle bort, gjennompreket, gjennomheglet, velsignet og forlatt, da en gammel kone kom bort til ham og sa: «Fatt mot, min sønn, og følg meg.»

SYVENDE KAPITEL

Hvordan den gamle konen tok seg av Candide,
og hvordan han fant sin elskede igjen

Candide fattet ikke nevneverdig mot, men fulgte allikevel den gamle konen til en falleferdig rønne. Der ga hun ham mat og drikke, en krukke med salve til å smøre seg med, og så pekte hun på en nydelig liten hvit seng. Ved siden av sengen lå en ferdigsydd drakt.
«Spis, drikk og sov søtt,» sa hun til ham, «og Vår Frue av Antocha, den hellige Antonius av Padua og den hellige Jacob av Compostela bevare Dem. I morgen kommer jeg igjen.»
Candide var fremdeles så fortumlet efter alt han hadde gjennomgått, og især over denne gamle konens ubegripelige godhet, at han ville ta hånden hennes og kysse den.
«Nei, det er ikke min hånd De skal kysse,» sa hun. «Jeg kommer tilbake i morgen. Smør Dem med salven, spis og sov godt.»
Og Candide spiste og sov tross alle sine ulykker. Om morgenen kom konen med frokost til ham, besiktiget ryggstykkene og gned dem egenhendig med en ny salve. Siden kom hun med middag og om aftenen med aftensmat. Dagen efter gikk det likedan.
«Hvem er De?» spurte Candide hver gang. «Hva er grunnen til Deres store godhet? Hvordan skal jeg kunne takke Dem?»
Konen svarte aldri et ord. Men en aften kom hun tilbake uten aftensmat.
«Kom,» sa hun. «Følg meg, men si ikke et ord.»
Hun tok ham i armen og førte ham omtrent en fjerdingsvei ut på landet ; der nådde de til slutt et ensomt hus omgitt av haver og kanaler. Den gamle banket på en liten dør, den sprang opp, og konen førte Candide oppover en løntrapp til et forgylt kabinett, lot ham sette seg på en brokadesofa og forsvant.
Candide trodde han drømte og så på hele sitt forgangne liv som et mareritt og det nærværende øyeblikk som en behagelig drøm.
Konen kom snart tilbake. Med møye støttet hun en skjelvende kvinne, tett tilslørt og glitrende av edle stener. «Trekk sløret vekk,» sa konen til Candide.
Candide nærmet seg og løftet på sløret med engstelig hånd. Det var et underlig øyeblikk ! Han trodde han så Kunigunde, og ganske riktig : Det er henne ! Knærne svikter ham, han kan ikke få frem et ord og synker ned på teppet for hennes føtter. Kunigunde segner i sofaen. Den gamle stenker dem med luktevann: de kommer igjen til seg selv og får talens bruk. Til å begynne med er det spørsmål og svar som krysser hverandre, sukk, tårer og utrop.
Den gamle påla dem å være mindre høyrøstet, og så lot hun dem være alene.
«Så er det Dem ! Og De lever?» utbrøt Candide. «Her i Portugal! Så ble De altså ikke voldtatt? Så fikk De altså ikke maven sprettet opp, således som filosofen Pangloss fortalte meg?»
«Jovisst,» svarte den skjønne Kunigunde. «Men det er to ting man ikke alltid dør av.»
«Og Deres far og mor ble heller ikke drept?»
«Akk jo, det er bare altfor sant,» sa Kunigunde med tårer i øynene.
«Og Deres bror?»
«Min bror ble også drept.»
7a.gif

«Og hvordan er De kommet til Portugal? Og hvordan visste De at jeg var her? Og hva er det for et mirakel som har ført meg her til dette huset?»
«Jeg skal nok fortelle alt sammen,» svarte hun «men først må jeg få høre alt hva De har opplevd, helt siden dette uskyldige lille kysset De engang ga meg og alle sparkene De fikk efterpå.»
Candide adlød i største ærbødighet, og enda han fremdeles var helt fortumlet og svak i røsten og langt fra bra i ryggen, fortalte han henne en troskyldig beretning om alle sine gjenvordigheter helt fra de skiltes siste gang.
Kunigunde himlet med øynene, felte salte tårer over Pangloss og den edle gjendøperens sørgelige død, og så fortalte hun sine egne opplevelser i følgende ordlag, mens Candide satt med stive ører og slukte henne med øynene:

7b.gif

åTTENDE KAPITEL

Kunigundes fortelling

Jeg lå i min seng og sov søtt, da himmelen fant for godt å sende bulgarene til vårt prektige familieslott Thunder-ten-Tronck. Der myrdet de min far og min bror og hakket min mor i småbiter.
En veldig bulgar på seks fot, som så at jeg var falt i avmakt ved dette skrekkelige synet, gikk straks i gang med å voldta meg — dette fikk meg til å slå øynene opp, og da jeg var kommet til meg selv ga jeg meg til å skrike, bite og klore. Jeg ville klore øynene ut på den lange bulgaren, for jeg visste jo ikke at alt dette som foregikk på min fars slott bare var skikk og bruk. Til slutt stakk den fæle grobianen meg i siden med en kniv, jeg har ennå arr efter det.
«Akk, jeg håper jeg skal få se det en gang!» utbrøt Candide troskyldig.
«Selvfølgelig,» svarte Kunigunde, «men så skal De høre og så fortsatte hun sin beretning:
«En bulgarsk kaptein kom inn og fikk se meg ligge der og svømme i mitt eget blod, mens soldaten aldeles ikke lot seg affisere. Kapteinen ble så rasende over at soldaten ikke viste mer respekt for en overordnet at han jog sabelen i ham der han lå. Derefter lot han meg forbinde, og førte meg til leiren som krigsfange.
Der vasket jeg de få skjortene han hadde, og laget mat til ham. Jeg tør nok si at min skjønnhet gjorde et visst inntrykk på ham, og jeg må også tilstå at han selv var en meget velskapt mann han var meget fin og hvit i huden, men ellers lite åndfull og uten store begreper om filosofi. Det var lett å merke at han ikke var blitt oppdratt av magister Pangloss.
Da tre måneder var gått, hadde han spilt bort alt han eide, og var blitt lei meg, og så solgte han meg til en jøde ved navn don Issachar som drev handel på Holland og Portugal, og som var en begeistret damevenn.
Denne jøden ble også meget begeistret for meg, men det lyktes ham ikke å erobre meg. Denne gang har jeg vært standhaftigere enn jeg var overfor den bulgarske soldaten: en dame kan voldtas én gang, men det styrker hennes dyd. I håp om at jeg skal bli mer medgjørlig, har han bragt meg hit til dette lystslottet. Hittil har jeg bestandig trodd at det ikke fantes noe prektigere slott i verden enn Thunder-ten Tronck, men nå ser jeg at jeg har tatt feil.
8a.gifEn dag fikk storinkvisitoren se meg i kirken. Han kastet sine øyne meget inngående på meg, og sendte et bud med beskjed at han ønsket å drøfte visse meget viktige og hemmelige affærer med meg. Jeg ble ført til storinkvisitorens palass, og da jeg hadde opplyst ham om min herkomst, foreholdt han meg at det lå under min verdighet å tilhøre en jøde. Det ble rettet en henvendelse til don Issachar med forslag om å overlate meg til Hans Høyværdighet, men don Issachar ville ikke høre tale om det, han er nemlig hoffbankier og en mann med innflytelse. Så truet storinkvisitoren med autodafé. Til slutt ble jøden engstelig og gikk med på et forlik: både slottet og jeg skulle være felleseie — jøden skulle ha mandag, onsdag og sabbaten, mens storinkvisitoren fikk resten av ukedagene.
Nå har overenskomsten stått ved makt i et halvt år. Det er ikke gått uten rivninger, for det har ofte vært reist tvil om hvorvidt natten mellom lørdag og søndag skulle høre inn under det nye eller det gamle testamente.
Jeg for min del har holdt stand mot dem begge, og jeg tror det må være grunnen til at begge stadig elsker meg like høyt. Såvel for å forebygge jordskjelvkatastrofer som for å sette skrekk i don Issachar, behaget det Hans Høyverdighet storinkvisitoren å foranstalte en autodafé. Han gjorde meg den ære å invitere meg, og jeg fikk en god plass, damene ble servert forfriskninger mellom messen og henrettelsen.
Jeg ble, oppriktig talt, helt forferdet over å se de to jødene bli brent sammen med denne hederlige biscayeren som hadde giftet seg med sin gudmor, men De kan tenke Dem hvor overrasket, forskrekket og opprørt jeg ble da jeg, under en papirhatt og iklædd en san-benito, fikk øye på en skikkelse som grangivelig lignet Pangloss! Jeg gned meg i øynene, jeg så nøyere etter, jeg så ham bli hengt — og så falt jeg i avmakt. Så snart jeg var kommet til meg selv, fikk jeg se Dem splitter naken det var selve høydepunktet av bestyrtelse, redsel, gru og fortvilelse. Men ihvertfall kan jeg trygt si Dem at De har en hud som er enda hvitere og med et meget mer fullkomment rosenskjær enn min forhenværende bulgarske kaptein. Det var et syn som fikk følelsene til å overvelde meg fullstendig.

8b.gif

Jeg åpnet munnen, jeg ville skrike: «Stans, barbarer! men stemmen sviktet meg, og det ville likevel ikke ha nyttet det spor å skrike.
Da De så til slutt var blitt grundig gjennomrist, tenkte jeg: Hvordan kan det gå til at den elskverdige Candide og den vise Pangloss befinner seg i Lissabon, den ene for å døye hundre piskeslag, og den andre for å bli hengt efter ordre av Hans Høyverdighet storinkvisitoren, min tilbeder? Pangloss har altså bedradd meg på det grusomste da han lærte meg at alt her i verden er vendt til det beste.
Jeg hadde hodet fullt av minner om drapet på min far og mor og bror, av den fæle bulgarske soldatens frekkhet, av knivstikket han ga meg, av fangenskapet, mitt liv som kokkepike, den vemmelige don Issachar og den motbydelige storinkvisitoren, av doktor Pangloss som ble hengt, av den høytidelige salmesangen som ble gitt til beste mens De fikk ris, men især tenkte jeg på det kysset jeg ga Dem bak skjermbrettet siste gang vi så hinannen.
Jeg priste Gud som hadde bragt Dem tilbake til meg etter så mange tunge prøvelser. Så ga jeg min gamle pike ordre om å sørge for Dem og føre Dem hit ut så snart som mulig. Hun har vært flink og pålitelig, og nå har jeg opplevd den usigelige glede å få se Dem igjen, høre Deres stemme og tale med Dem. Men De er sikkert veldig sulten, selv kjenner jeg at jeg har en voldsom appetitt. Kom, først spiser vi litt.»
Og så satte de seg til aftensbordet. Siden satte de seg igjen på den flotte divanen vi alt har nevnt, og der satt de ennå da den ene av husets herrer, don Issachar, kom anstigende.
Det var sabbat og han kom for å hevde sin rett og gi uttrykk for sine ømme følelser.

NIENDE KAPITEL

Om hvordan det gikk med Kunigunde, Candide,
storinkvisitoren og jøden

Denne Issachar var en av de mest bråhissige hebreere som noengang har vandret i Israel siden det babylonske fangenskap.
«Hvabehager !» ropte han. «Din galileiske teve, har du ikke nok med herr storinkvisitoren? Er det meningen at den slyngelen også skal dele med meg?»
Da han hadde sagt det, trakk han opp en lang dolk, som han alltid bar på seg, og i den tro at Candide var våpenløs, kastet han seg over ham. Men vår kjære westfaler var ikke bare blitt oppklædd fra topp til tå av den gamle konen, han hadde også fått en ypperlig kårde. Han trakk blank, og enda
9a.gif

han hadde et fromt gemytt, lå israelitten i neste øyeblikk stokk død på teppet for Kunigundes føtter.
«Hellige jomfru !» utbrøt hun, «hva skal det bli av oss? En død mann i mitt hus ! Hvis politiet kommer er det ute med oss.»
«Hvis Pangloss ikke var blitt hengt ville han ha kunnet gi oss et godt råd i nødens stund, for han var en stor filosof. Men siden han ikke er her, så får vi spørre den gamle konen i stedet.»
Konen var meget klok, og hun skulle nettopp til å si sin mening, da en annen liten lønnedør gikk opp. Klokken var ett om natten og søndagen var inne: dagen tilhørte Hans Høyærverdighet storinkvisitoren. Han kom inn og fikk se den kagstrøkne Candide med en kårde i hånden, et lik på gulvet, en skrekkslagen Kunigunde og den gamle konen som sto og ga gode råd.
Men legg merke til hva som foregikk i Candides indre og hvordan han resonnerte:
«Hvis denne Guds mann roper på hjelp, blir jeg ganske sikkert brent. Kunigunde risikerer det samme. Han har nettopp latt meg piske uten nåde, han er min rival, og nå når jeg først er i sving med å drepe folk, er det ikke noe å betenke seg på.»
Slutningen var kort og klar: før storinkvisitoren hadde fått tid til å komme seg av overraskelsen, hadde Candide spiddet ham på kården og kastet ham ved siden av jøden.
«Jo verre jo bedre», sa Kunigunde, «det var nummer to. Nå er alt håp ute, vi blir lyst i bann og vår siste time er kommet. Men hvordan kan De som er så saktmodig av naturen, finne på å drepe en prelat og en jøde på to minutter?»
«Kjære frøken,» svarte Candide, «når man er forelsket, sjalu og dessuten har fått ris av inkvisisjonen, blir man lett en smule alterert
Da tok den gamle konen til orde og sa:
«Det står tre andalusiere på stallen, og seletøyet ligger ferdig. La den tapre Candide gjøre dem i stand, nådig frøkenen har gull og diamanter, og så rir vi i galopp til Cadix. Jeg kan bare sitte på halvparten av min bak, men været er skjønt og det er en behagelighet å reise om natten mens luften er sval.»
Candide salte øyeblikkelig de tre hestene, og så red han, Kunigunde og den gamle konen tredve mil i ett strekk.
Mens de galopperte avsted, innfant La Santa Hermandad seg i huset. Storinkvisitoren ble begravd i en praktfull kirke og jøden kastet på søppelhaugen.
Candide og Kunigunde og den gamle konen var alt nådd frem til den lille byen Avacena i Sierra Morenas fjell. Der satt de på et vertshus og talte sammen i følgende ordelag:

TIENDE KAPITEL

Om Kunigundes, Candides og den gamles sørgelige tilstand ved
ankomsten til Cadix, og hvordan de bega seg på reise

«Men hvem har kunnet stjele alle pengene og diamantene mine?» gråt Kunigunde. «Hva skal vi leve av? Si meg hvor skal jeg nå finne inkvisitorer og jøder som kan fylle kassen på nytt? Hva skal vi gjøre?»
«Akk ja,» sa den gamle, «jeg har en stygg mistanke til den ærverdige franciskanermunken som overnattet på samme vertshus som vi i Badajoz. Gud bevare min munn for urettferdige beskyldninger, men han var to ganger inne på vårt værelse og han reiste lenge før oss.»
«Akk,» sa Candide, «min kjære lærer Pangloss har ofte bevist for meg at jordens rikdommer er felleseie for alle mennesker, at alle har like stor rett til dem. Og ifølge dette prinsipp, burde franciskaneren latt oss beholde så meget at vi kunne fortsette reisen. Og nå har De altså ingenting igjen, skjønne Kunigunde?»
10a.gif
«Ikke en styver,» sa Kunigunde.
«Hva skal vi da gjøre?» spurte Candide.
«Vi selger en av hestene,» sa konen. «Jeg setter meg bakpå hos min nådige frøken, til tross for at jeg bare kan sitte på halvparten av min bak, så kommer vi saktens til Cadix.
I samme herberge bodde en benediktinerabbed. Han fikk hesten for røverkjøp. Og så dro Kunigunde, Candide og den gamle over Lucena, gjennom Chillas og over Lebrixa til Cadix.
I Cadix holdt man på å utruste en flåte og samle tropper til å knekte de hellige jesuittfedre i Paraguay, som var beskyldt for å ha oppviglet en av indianerstammene i nærheten av byen San Sacramento mot kongen av Spania og Portugal.
Candide, som hadde gjort militærtjeneste hos bulgarerne, holdt en oppvisning i bulgarsk eksersis for øverstkommanderende i den lille hæren, og han gjorde sine saker så godt, med en slik stil, hurtighet, ferdighet, smidighet og flotthet at han straks fikk kommandoen over et infanterikompani.
Så var han blitt kaptein. Han gikk ombord sammen med frøken Kunigunde, den gamle, to tjenere og den andalusiske hesten som hadde tilhørt Hans Høyærverdighet storinkvisitoren av Portugal.
10b.gif

Under overreisen snakket de meget om stakkars Pangloss og hans filosofi.
«Nå er vi på vei til en annen verden,» sa Candide. «Det er sikkert der alle ting er ordnet på det beste, for vi må jo innrømme at det kan være litt av hvert å utsette på vår egen, både fysisk og moralsk.»
«Jeg elsker Dem av hele mitt hjerte,» sa Kunigunde, «men jeg er ennå aldeles opprevet i sjelen over hva jeg har sett og gjennomgått.»
«Det blir nok bra alt sammen,» svarte Candide. «Selv havet her i Den Nye Verden oppfører seg bedre enn hjemme i Europa, det er mer stille og vindene er ikke så ustadige. Det er sikkert Den Nye Verden som er den beste av alle tenkelige verdener.»
«Ja, gid det var så vel,» sukket Kunigunde, «men jeg har vært så skrekkelig ulykkelig i vår egen verden at jeg nesten ikke tør håpe lenger.»
«Dere klager,» sa den gamle. «Men akk! Ingen av dere har opplevd slike ulykker som jeg.»Kunigunde holdt på å le høyt, så komisk syntes hun det var at denne skikkelige gamle konen påsto at hun hadde opplevd verre ulykker enn hun selv.
«Jaså,» sa hun. «Kjære deg, hvis du ikke er blitt voldtatt av to bulgarske soldater, eller har fått to knivstikk i maven, eller fått to av dine slott jevnet med jorden, eller sett to fedre og to mødre bli myrdet for øynene for deg, eller opplevd at to av dine elskere er blitt pisket under en autodafé, kan jeg ikke forstå at du kan ha vært ulykkeligere enn jeg. Du må dessuten huske på at jeg er født baronesse med to og sytti aner og at jeg har vært kokkepike.»
«Nådige frøken,» svarte den gamle. «De vet ikke hva jeg er født, og hvis jeg viste Dem mitt akterspeil, ville De ikke bruke slike ord, men vente med Deres dom.»
Ved disse ord ble både Kunigunde og Candide ytterst nysgjerrige. Og den gamle konen fortalte dem følgende historie:

11a.gif
ELLEVTE KAPITEL

Den gamles beretning

«Jeg har ikke bestandig hatt sure og rødkantete øyne, nesen min har ikke alltid buttet mot haken, og jeg har ikke vært tjenestepike all min tid.
Jeg er datter av pave Urban den tiende og fyrstinnen av Palestrina,* og til jeg var fjorten år vokste jeg opp i et palass så praktfullt at sammenliknet med det, er alle disse tyske baronslottene deres ikke annet enn fjøs, og en eneste av mine rober var mer verd enn alle Westfalens herligheter.

* Bemerk forfatterens fine takt: hittil har det ikke eksistert noen pave ved navn Urban den tiende, han drister seg altså slett ikke til å insinuere at noen av våre kjente paver skulle ha hatt en datter. For en diskresjon. Hvilken finfølelse! (Randbemerkning av Voltaire.)

For hvert år gikk jeg frem i skjønnhet, ynde og talent, jeg levde et liv i glede, omgitt av respekt og forventning. Jeg hadde alt flere beilere, barmen var begynt å hvelve seg — og hvilken barm! Hvit og fast og rund som på den mediceiske Venus. Og øynene mine! For en form og for noen sorte bryn. Og blikket gnistret med flammer som fikk stjernene til å blekne på himmelen. Ja, dette skrev poetene i nabolaget til meg. Når kammerjomfruene klædde av eller på meg, falt de i ekstase enten de så meg forfra eller bakfra — og alle menn ville gjerne vært i deres sted.
Jeg ble trolovet med en regjerende fyrste av Massa-Carrara. Det var en prins! Like vakker som jeg selv, elskverdig og sjarmerende, glimrende vittig og klok og glødende forelsket. Og jeg elsket ham som en bare kan elske første gang, jeg forgudet og tilbad ham med lidenskap.
Så ble det gjort forberedelser til bryllupet: det var en pomp og en prakt uten like, det var ikke annet enn fester og karneval og turneringer og opera i det vide og det brede, og alle Italias poeter skrev dårlige sonnetter til min ære.
11b.gif

Kort sagt, jeg var like ved lykkens mål, da en gammel markise inviterte min forlovede hjem på en kopp sjokolade. Hun hadde vært fyrstens elskerinne, og to timer efter døde han i krampetrekninger. Men det var en bagatell mot alt det andre. Min mor var fortvilet, enda hun på langt nær sørget så dypt som jeg, og måtte ha luftforandring. Hun hadde et deilig gods i nærheten av Gaeta, og vi gikk ombord i en galei som var like forgylt som St. Peters alter i Rom. Galeien ble bordet av marokkanske sjørøvere, enda våre krigsmenn forsvarte seg like tappert som pavens soldater pleier: de falt på kne, kastet våpnene og tryglet sjørøverne om syndsforlatelse in articulo mortis, for ikke å dø som hedninger.
I en fei ble alle klædd nakne som apekatter, ja, til og med min mor, alle hoffdamene og jeg selv. Det er fabelaktig hvor flinke de herrer muselmenn er til å få klærne av folk, men det som forundret meg mest var at de sprang rundt og stakk fingeren i oss alle på et sted hvor vi kvinner ikke pleier å la annet enn sprøyter komme til. Jeg syntes det virket som en underlig skikk, en lar seg jo så lett imponere når en aldri har vært ute i den store verden. Men jeg fikk snart vite at det var for å undersøke om vi ikke hadde stukket bort en og annen diamant: det hele er en urgammel skikk blant alle siviliserte nasjoner som driver sjøfart. Jeg har også hørt at våre kristne malteser-riddere gjør det samme når de fanger tyrkere og tyrkerinner. Det er en paragraf i folkeretten som aldri har vært gjenstand for diskusjon.
Jeg behøver ikke fortelle hvor morsomt det er for en fyrstinne å komme som slavinne til Marokko sammen med sin mor. Dere kan vel tenke dere hva vi måtte gjennomgå ombord i sjørøverskuten. Min mor hadde holdt seg glimrende og hver eneste hoffdame ned til den tarveligste kammerjomfru kunne hver især oppvise flere yndigheter enn det fantes i hele Afrika. Selv var jeg henrivende vakker og dertil jomfru så lenge det varte: denne dydens blomst som jeg hadde gjemt til fyrsten av Massa-Carrara, ble uten videre plukket av herr korsaren selv, en avskyelig neger som til og med trodde at han gjorde meg en stor ære.
Både min fyrstelige mor og jeg må sannelig ha vært ualminnelig robuste av naturen for å kunne tåle alt det vi opplevde på reisen til Marokko. Men nok om det. Denslags er så dagligdags at det ikke er noe å snakke om.
Da vi kom i land, svømte hele Marokko i blod. Keiser Muley Ismaels femti sønner hadde stiftet hver sitt parti, og følgen var femti borgerkriger som raste samtidig, negre mot negre, negre mot halvnegre, halvnegre mot halvnegre, kvartnegre mot kvartnegre og så videre. Hele landet var et slaktehus.
Så snart vi var gått fra borde, kom en tropp negre som hørte til et annet parti enn kapteinen vår, og ville røve byttet fra ham. Vi kvinner var det mest verdifulle, nest etter gullet og diamantene. Jeg fikk se en slåsskamp som dere aldri ser maken til under europeiske himmelstrøk, nordiske folk har ikke temperament nok. Dere er heller ikke så hissige på damene som man er i Afrika, det er som dere skulle ha blåsur melk i årene -- blant dem som bor i Atlasfjellene og deromkring er det ild og svovelsyre. De sloss som sine egne innfødte løver, tigre og kvelerslanger.
11c.gif

En morian tok tak i min mors høyre arm, styrmannen på vår skute tok fatt i venstre, en maurisk soldat grep det ene benet og en av våre pirater det andre. Slik ble nesten alle våre kvinner halt mot alle fire himmelhjørner av fire mann. Kapteinen holdt meg dekket bak ryggen sin, svingte krumsabelen og kløvde alle som forsøkte å nærme seg. Til slutt så jeg min mor og alle mine italienske medsøstre revet i stykker, opphugget og radbrukket av disse uhyrene. Alle medfangene mine og de som hadde tatt dem til fange, soldater, matroser, svarte, hvite, mørkebrune, lysebrune og kapteinen til slutt, ble drept alle som en, og jeg ble liggende halvdød under en likhaug.
Som en vet ble liknende scener utspilt overalt på en strekning av over tre hundre mil, uten at noen av de fem bønnene som Muhammed foreskriver pr. dag ble forsømt.
Med stor møye lyktes det meg å krype frem under haugen av blodige lik som lå stablet over meg, og så vaklet jeg hen under et appelsintre ved en kilde i nærheten. Der sank jeg sammen, overveldet av skrekk, tretthet og redsler. Helt bedøvet falt jeg snart i en søvn som nærmest må kalles en besvimelse. Jeg lå ennå i denne tilstand av svakhet og ufølsomhet midt mellom liv og død, da jeg merket noe tungt som likesom rørte seg eller sprellet oppå meg. Jeg slo øynene opp og fikk se en meget tekkelig utseende hvit mann som sukket og mumlet mellom tennene: 0 che sciagura d'essere senza coglioni !
11d.gif

TOLVTE KAPITEL

Fortsettelse av den gamles ulykker

Jeg var full av forundring og glede over å høre mitt morsmål igjen, og ikke mindre forundret over selve ordene. Jeg svarte at det fantes verre ulykker enn den han beklaget seg over. I få ord fortalte jeg hvilke redsler jeg hadde gjennomgått, og besvimte igjen. Han bar meg inn i et hus i nærheten, la meg til sengs, bragte meg mat og drikke, oppvartet meg, trøstet meg, smigret meg og sa at han aldri hadde sett noen skjønnere kvinne i sitt liv og at han aldri hadde følt savnet av dette han hadde mistet så bittert som nettopp da.
«Jeg er født i Neapel,» sa han. «Der kastrerer de tre tusen barn hvert år, noen dør av det, noen får en stemme skjønnere enn den vakreste kvinnerøst, og noen blir grå eminenser utenlands. På meg falt operasjonen meget heldig ut og jeg ble sanger i Hennes Høyhet fyrstinnen av Palestrinas hoffkapell.»
«Hos min mor!» utbrøt jeg.
«Deres mor,» gjentok han med tårer i øynene. «Skulle De være den lille fyrstinnen som jeg har oppdratt til hun var seks år, og som alt dengang tegnet til å bli så vakker som De vitterlig er blitt?»
«Visst er det meg og ingen annen,» svarte jeg, «og min mor fyrstinnen ligger der borte i fire deler under en likhaug ...»
Så fortalte jeg ham alt som var hendt meg, og han fortalte også om sine opplevelser. Jeg fikk høre at han var kommet til sultanen av Marokko som utsending fra en kristen stat for
12a.gif

å selge krutt, kanoner og skip som skulle hjelpe sultanen til å ødelegge handelen for andre kristne stater.
«Jeg har nå utført mitt oppdrag,» sa denne utmerkete evnukk, «og jeg er nå på vei til Ceuta hvor jeg skal innskipe meg. Jeg skal ta Dem med til Italia. Ma chesciagura d'essere senza c ....»
«Jeg takket ham, rørt til tårer av bevegelse, og så reiste jeg med ham, ikke til Italia, men til Algier hvor han solgte meg til deyen. Ikke før var handelen i orden, så brøt pesten ut i Algier. Det var den samme pesten som etter tur har herjet Afrika, Asia og Europa. De har visstnok opplevd et og annet jordskjelv, men har frøkenen noensinne hatt pest?»
«Aldri,» svarte baronessen.
«Men hvis De hadde hatt pest,» fortsatte den gamle, «da ville De nok påstå at den er verre enn jordskjelv. I Afrika er pest meget alminnelig, og jeg ble angrepet. Tenk Dem hva det vil si for datteren av en pave, som nettopp er fylt femten år, og som i løpet av tre måneder har opplevd fattigdom og slaveri, blitt voldtatt nesten hver dag, sett sin mor bli revet i fire stykker, gjennomlevd hungersnød og femti kriger på en gang, og så ligge for døden i Algier befengt med pest. Jeg døde imidlertid ikke, men både min landsmann evnukken, deyen selv og nesten hele haremet i Algier strøk med.
Da det verste mannefallet var over, ble alle deyens slaver solgt på torvet. Jeg ble kjøpt av en handelsmann som tok meg med til Tunis. Der solgte han meg til en annen kjøpmann som omsatte meg i Tripolis. Fra Tripolis ble jeg solgt videre til Alexandria, fra Alexandria til Smyrna og fra Smyrna til Konstantinopel. Til slutt kom jeg i hendene på en aga ved janitsjarene som like etter ble utkommandert til Azov, en by som dengang var beleiret av russerne.
Agaen, som var en meget galant offiser, reiste med hele haremet og innlosjerte oss i et lite fort ved det Azovske hav, hvor to svarte evnukker og tyve soldater holdt vakt over oss. Tyrkerne hugget kraftig inn blant russerne, men de tok igjen i fullt mon. Azov ble satt i brann og herjet etter alle kunstens regler, ingen tok hensyn til alder eller kjønn, og tilslutt var det bare det lille fortet igjen.
Fienden ville sulte oss ut, og de tyve janitsjarene som var tilbake, hadde sverget at de aldri skulle overgi seg. For ikke å bryte sitt ord, ble de nødt til å spise de to evnukkene, da det var gjort og noen dager var gått, bestemte de seg for å ta for seg av kvinnene.
Vi hadde imidlertid en meget 'from og barmhjertig imam som holdt en nydelig preken og fikk overtalt dem til ikke å ta livet av oss med én gang.
«Skjær bare den ene halvparten av bakdelen på hver av damene,» sa han. «Det blir et herlig måltid, og hvis det skulle vise seg nødvendig, vil dere jo kunne hente en ny stek om en stund. Da vil Himmelen sikkert gi dere lønn for en så barmhjertig handling og sende dere hjelp i nær fremtid.»
12b.gif

Han var meget veltalende. Så ble det skåret en stor snei av oss alle sammen på denne skrekkelige måten. Imamen smurte oss efterpå med den samme salven som brukes til omskårne barn. Vi var alle døden nær.
Så snart janitsjarene hadde satt til livs dette måltidet som vi hadde levert steken til, kom russerne svermende i flate prammer og ingen av janitsjarene kom fra det med livet.
Russerne tok ikke spor hensyn til vår ynkelige tilstand, men franske kirurger finnes det jo overalt, og her blant alle moskovittene var det også ganske riktig en som var meget flink og som tok seg av oss. Han kurerte oss og jeg skal aldri glemme hvor galant han ble da jeg vel var frisknet til. Forøvrig trøstet han oss og sa at tilsvarende bagateller var ting som ofte hendte damer under beleiringstilstand, det hørte med til krigsreglementet.
Så snart vi kunne gå, ble vi ført til Moskva. Der ble det trukket lodd om oss, og jeg tilfalt en bojar som satte meg til å luke i haven og ga meg tyve svøpeslag om dagen. Men da to år var gått, ble min herre satt på steile sammen med tredve andre bojarer som hadde intrigert ved hoffet, og jeg flyktet. Jeg vandret gjennom hele Russland og i lange tider var jeg pike på et vertshus i Riga, siden i Rostock, så i Weimar, i Kassel, Utrecht, Leyden, Haag og Rotterdam. Jeg er blitt gammel i skjensel og nød og har bare halvparten av min bak i behold, men jeg glemmer ikke at jeg er datter av en pave.
Hundre ganger har jeg villet ta livet av meg, men jeg hang ved det allikevel. Det er en latterlig svakhet som kanskje er en av menneskenes ulykkeligste drifter: for er det vel noe tåpeligere enn å ville slepe rundt med en byrde som du bare ønsker å kaste av, enn å hate deg selv og allikevel holde fast på tilværelsen, kort sagt å kjæle for slangen som gnager i ditt bryst, helt til den har fortært hele ditt hjerte?
Skjebnen har ført meg gjennom mange land, og i alle de buler hvor jeg har tjent, har jeg sett utallige mennesker som hatet sin egen tilværelse, men jeg har bare truffet tolv som med vilje har gjort ende på sine ulykker: tre negrer, fire engelskmenn, fire sveitsere fra Genf og en tysk professor ved navn Robeck.
Til slutt fikk jeg post hos jøden don Issachar, og han gjorde meg til tjenestepike hos Dem, nådige frøken. Jeg har knyttet min skjebne til Deres, og jeg har vært mer opptatt av Deres skjebne enn av min egen. Jeg ville heller aldri ha nevnt mine ulykker for Dem med et ord, hvis jeg ikke var blitt en smule støtt over at De mente De var det ulykkeligste menneske på jorden, og hvis det ikke hadde vært skikk og bruk å fortelle historier for å korte tiden på sjøreiser. Jeg har som sagt stor livserfaring, nådige frøken, og jeg kjenner verden og menneskene.
Jeg foreslår at De ber alle passasjerene fortelle sin historie, og hvis det finnes en av dem som ikke mer enn én gang har forbannet sitt eget liv og påstått at han er det ulykkeligste menneske på jorden, kan De kaste meg på hodet i sjøen..

TRETTENDE KAPITEL

Hvordan Candide ble nødt til å skilles fra sin skjønne Kunigunde og den gamle konen

Da den skjønne Kunigunde hadde hørt den gamle berette sitt livs historie, viste hun henne all den aktelse og høflighet som en person av hennes høye rang og fortjenester kan gjøre krav på. Hun tok forslaget opp og ba alle passasjerene fortelle sitt livs historie efter tur. Både hun og Candide måtte innrømme at den gamle hadde rett.
«Det er virkelig stor synd,» sa Candide, «at den vise Pangloss er blitt hengt på en autodafe, stikk imot alle kirkelige regler, for han kunne sikkert ha sagt oss mangt et visdomsord om de fysiske og moralske onder som gjør seg gjeldende både på land og sjø. Jeg kjenner meg ganske opplagt til å innlate meg på en liten disputt med ham, selvsagt i akademiske former.»
13a.gifMens passasjerene fortalte, seilte skipet sin kurs, og så landet de i Buenos Aires. Kunigunde, kaptein Candide og den gamle bega seg straks til guvernøren, don Fernando de Ibaraa y Figueora y Mascarenes y Lampourdos y Souza. Det var en herre som var like stolt som navnet var langt. Han behandlet alle menn med det mest utsøkte hovmot, satte nesen så høyt i sky, lot stemmen runge med slik nådeløs myndighet og spankulerte med slik majestetisk verdighet at alle som bukket for ham, hadde lyst til å slå ham fordervet.
Kvinner var han derimot en stor hund efter, og han syntes Kunigunde var det deiligste han hadde sett. Det første han ytret var å spørre om hun var gift med kapteinen. Han sa det med en mine som fikk Candide til å skjelve i knærne. Han våget ikke å si at hun var gift med ham, for det var hun jo ikke, han turde ikke si at hun var hans søster, for det var hun jo heller ikke — og Candide var altfor ren av hjerte og sinn til å hjelpe seg med denne nødløgnen, selv om den ofte har vært brukt i gamle dager og også i visse situasjoner kan være nyttig i vår tid.
«Frøken Kunigunde vil gjøre meg den ære å bli min hustru,» svarte han, «og vi ber herved underdanigst om at Deres Eksellense vil vise oss den nåde å holde vårt bryllup.»
Don Fernando de Ibaraa y Figueora y Mascarenes y Lampourdos y Souza snodde mustasjen, smilte bittert og kommanderte Candide ut for å holde tropperevy. Candide fulgte ordren, og guvernøren ble alene med frøken Kunigunde. Han forsikret henne om sin glødende kjærlighet, og svor på at han skulle ta henne til ekte på stående fot, foran alteret i kirken, eller hvorsomhelst og nårsomhelst det behaget hennes deilighet.
Kunigunde ba om et kvarters frist til å betenke seg og rådføre seg med den gamle konen før hun tok en avgjørelse.
Den gamle svarte: «Nådige frøken, de har sytti aner, men ikke en skilling. Det står bare til Dem å bli gift med den mektigste adelsmann i Syd-Amerika, som dessuten har den nye verdens flotteste bart. Synes De virkelig at De har noen grunn til å spille knipsk og snakke for høyt om evig troskap? De er alt blitt voldtatt av flere bulgarer, De har skjenket Deres gunst til en jøde og en storinkvisitor. Nød bryter alle lover. Jeg tilstår at hadde jeg vært i Deres sted, hadde jeg ikke betenkt meg på å gifte meg med Hans Eksellense og siden sørge for at herr kapteinen gjør sin lykke.»
Mens den gamle uttalte seg med all den visdom som alderen og livserfaringen gir, så man et lite fartøy løpe inn på havnen. Ombord befant seg en alcalde omgitt av flere alguaziler — altså en spansk dommer med politivakt. Det var nemlig hendt følgende :
Den gamle hadde gjettet aldeles riktig da hun påsto at det var en langfingret og vidermet franciskanermunk som stjal smykkene fra Kunigunde mens de oppholdt seg i Badajoz. Denne munken hadde forsøkt å selge noen av smykkene til en juveler, men kjøpmannen hadde kjent dem igjen og visste at de tilhørte storinkvisitoren. Før munken var blitt hengt, hadde han tilstått at han hadde stjålet smykkene, han beskrev flyktningene og fortalte hvilken vei de hadde tatt. Kunigundes og Candides flukt var alt blitt oppdaget. Man fulgte sporet til Cadix, og uten opphold ble et krigsskip sendt ut efter dem. Nå lå det alt på havnen i Buenos Aires. Ryktet fortalte at en alcalde var kommet, og at han var på jakt etter storinkvisitorens mordere. Den snedige gamle konen fant straks en utvei:
«De kan ikke flykte,» sa hun til Kunigunde, «og De kan ta alt med største ro, det er ikke Dem som har drept Hans Høyærverdighet. Dessuten vil guvernøren, som elsker Dem, aldri tillate at det blir krummet et hår på Deres hode. De må bli i byen.»
Og så løp hun til Candide:
«Flykt straks,» sa hun til ham, «eller så blir De kastet på bålet om en time.»
Han hadde ikke et øyeblikk å tape, men hvordan skulle han orke å skilles fra Kunigunde, og hvor skulle han flykte hen?

FJORTENDE KAPITEL

Hvordan Candide og Cacambo ble mottatt av jesuittene i Paraguay

Fra Cadix hadde Candide tatt med seg en tjener av den sorten som en ofte finner langs Spanias kyster og i koloniene. Han var kvart spanjol, faren var mestis fra Tucumán, og han hadde vært korgutt, klokker, sjømann, munk, kommis, soldat, lakei. Han het Cacambo og var meget trofast mot sin herre fordi herren var et godt menneske. Han salte fluksens to andalusiske hester, og sa:
«Kom, herre, så følger vi den gamles vise råd og galopperer av gårde over hals og hode.» Candide gråt sine modige tårer og utbrøt:
«Akk, elskede Kunigunde, skal jeg virkelig forlate Dem nå, like før Hans Eksellense guvernøren skal holde bryllup for oss? Hva skal det bli av Dem her ute i fremmed land?»
«Hun får klare seg som hun best kan,» sa Cacambo, «kvinner er aldri rådløse. Gud sørger for dem. Kom, så drar vi.»
«Men hvor skal vi dra hen? Hva skal vi gjøre uten Kunigunde?» klaget Candide.
«Ved sankt Jakob av Compostela,» sa Cacambo. «Vi kom for å slåss mot jesuittene, nå kan vi like godt slåss for dem. Jeg kjenner veien ganske godt og påtar meg gjerne å føre Dem til jesuittenes rike, de blir sikkert henrykt over å få en hærfører som kan bulgarsk eksersis. De kommer til å bli rik som en Pamfilius. Når man ikke har lykken med seg i én verden, får man prøve seg i en annen. Det er alltid en fryd å se og lære noe nytt.»
«Du har altså vært i Paraguay for?» spurte Candide.
«Visst har jeg vel det,» svarte Cacambo. «Jeg har vært pedell på seminariet i Asunción, og jeg kjenner de hellige fedrenes stat like godt som gatene i Cadix. Det er det rene vidunder av en stat: riket er allerede over tre hundre mil i omkrets og er delt i tredve provinser. Fedrene eier alt og folket ingenting, systemet er et mesterverk av fornuft og rettferd. Jeg for min del synes at disse hellige fedrene kan blåse alle andre en lang marsj --- her i Amerika fører de krig mot kongene av Spania og Portugal, i Europa agerer de skriftefedre for de samme kongene. Her slår de spanjoler ihjel, i Madrid sender de sjelene deres til himmels. Det er noe for meg. Hei, hopp, så drar vi med en gang. De blir den lykkeligste mann under solen, og fedrene blir elleville når de oppdager at De kan eksersere á la bulgarski!»
14a.gif
Så snart de var nådd frem til den første grensebommen, sa Cacambo til forposten at her var en kaptein som ønsket å snakke med kommandanten. Hovedvakten ble varslet. En paraguayansk offiser skyndte seg av gårde for å melde nyheten til Hans Høyærverdighet kommandanten. Candide og Cacambo ble først avvæpnet, og så ble de to andalusiske hestene tatt vare på. De fremmede ble ført avsted mellom to rekker av soldater frem til kommandanten som ventet dem med trekantet kalott på hodet, oppskjørtet kjole, kårde ved siden og spyd i hånden. Han ga et vink: øyeblikkelig ble de to fremmede omringet av fireogtyve soldater. En sersjant befalte dem å vente, kommandanten kunne ikke snakke med dem, fordi Hans Høyærverdighet landsfaderen ikke tillot noen spanjer å si et ord uten at han selv var til stede, hvis vedkommende ønsket å bli lenger enn tre timer i landet.
«Og hvor er Hans Høyærverdighet landsfaderen?» spurte Cacambo.
«Han er nettopp ferdig med messen, og nå er han på parade,» svarte sersjanten. «Og dere får ikke anledning til å kysse hans sporer før om tre timer.»
«Men kapteinen som står her og holder på å dø av sult akkurat som jeg selv, er ikke spanjer, men tysker. Kan vi ikke spise frokost mens vi venter på Hans Høyærverdighet?»
Sersjanten gikk straks og rapporterte dette til kommandanten.
«ære være Gud,» sa kommandanten, «siden han er tysker kan jeg jo snakke med ham. Før ham til mitt lysthus.»
Candide ble straks vist inn i en løvsal omgitt av en nydelig søylegang av grønn marmor med gylne årer og prydet med bur fulle av papegøyer, kolibrier, paradisfugler, perlehøner og andre sjeldne fugler. En utmerket frokost ble servert på gullfat, mens paraguayanerne selv satt ute på marken i solsteken og gumlet mais av treboller. Etter en stund trådte Hans Høyærverdighet kommandanten inn i løvhytten.
14b.gif

Han var en vakker ung mann med fyldig ansikt, skjær lys hud, røde kinner, buete øyenbryn, livlig blikk, røde lepper og stolt holdning. Men stoltheten minnet hverken om spansk grandessa eller jesuittisk hovmot. Candide og Cacambo fikk våpnene sine tilbake og de to andalusiske hestene. Cacambo foret dem med havre like utenfor hytteveggen og holdt stadig et øye med dem, for å sikre seg mot overraskelser.
Candide kysset kommandantens kjolekant, og så satte de seg til bords.
«De er altså tysker?» spurte jesuitten på hans eget morsmål.
«Ja, Deres Høyærverdighet,» svarte Candide, og ved disse ord så de på hverandre i den største forbauselse, grepet av en følelse som de ikke kunne gjøre rede for.
«Og hvor i Tyskland er De fra?» spurte jesuitten.
«Fra det skittlandet som kalles Westfalen,» svarte Candide. «Jeg er født på slottet Thunder-ten-Tronck.»
«Du store himmel!, kan det være mulig?» utbrøt kommandanten.
«Du store mirakel!» ropte Candide.
«Er det virkelig deg,» sa kommandanten.
«Det kan ikke være mulig,» sa Candide.
De falt begge bakover av forundring, så omfavnet de hverandre og tårene trillet i strømmer.
«Er det virkelig Dem, Deres Høyærverdighet, den skjønne Kunigundes lys levende bror! De som ble drept av bulgarene. Hans Høyhet baronens eneste sønn. Som jesuitt i Paraguay. Det er i sannhet en merkelig verden vi lever i. Akk, Pangloss, Pangloss, tenk hvor glad du hadde vært, om du bare ikke var blitt hengt.»
På et tegn fra kommandanten forsvant negerslavene og de paraguayanske munnskjenkene som hadde servert vin i begere av bergkrystall. Han takket Gud og den hellige Ignatius tusen ganger, han trykket Candide til sitt bryst.
«De kommer til å bli enda mer forundret, rørt og begeistret,» sa Candide, «når jeg forteller Dem at frøken Kunigunde, Deres søster som De trodde var blitt sprettet opp av bulgarene, tvertimot lever i beste velgående.»
«Men hvor?»
«I Deres eget naboland. Hos guvernøren av Buenos Aires. Og selv er jeg egentlig kommet hit for å føre krig mot Dem.»
Og så kom det frem det ene under efter det andre mens de satt og snakket sammen. Og eftersom de var tyskere, satt de lenge til bords. Mens de ventet på Hans Høyærverdighet landsfaderen, berettet kommandanten følgende historie for sin kjære venn Candide:

FEMTENDE KAPITEL

Hvordan Candide kom til å drepe sin elskede Kunigundes bror

«Aldri så lenge jeg lever, kommer jeg til å glemme den fryktelige dagen da jeg så mine foreldre bli drept og min søster voldtatt. Da bulgarene hadde trukket seg tilbake, var min elskede søster ikke å finne, og min far, min mor, jeg selv, to tjenestepiker og to små gutter som også var blitt drept, ble lagt på en kjerre og kjørt bort for å begraves i et jesuitterkapell to mil fra min fars slott.
En jesuitt stenket oss med vievann. Det var ramsalt -- jeg fikk en skvett i øyet, og pateren så at jeg rørte litt på det ene øyelokket. Så la han hånden på hjertet og kjente at det slo. Man tok seg av meg, og etter tre ukers forløp var jeg frisk som en fisk.
Som De husker, kjære Candide, var jeg meget pen som gutt, og enda penere ble jeg. Således at prioren, pater Croust fattet den største hengivenhet for meg, gjorde meg til novise i klostret og sendte meg litt senere til Rom. Hans Høyærverdighet generalpateren for Jesuitterordenen hadde bruk for en del unge tyske rekrutter. Herrene i Paraguay vil nødig ha spanske jesuitter, de liker utlendinger bedre fordi de mener at de er lettere å behandle. Hans Høyærverdighet generalen fant meg verdig til å arbeide i vingården hinsides havet, og vi seilte av gårde, en polakk, en tyroler og jeg selv. Straks efter ankomsten ble jeg forfremmet til underdiakon og løytnant; nå er jeg oberst og prest. Vi skal gi spanskekongens tropper en varm velkomst, og jeg garanterer at de skal bli både slått og bannlyst ned i helvete. 15a.gif Forsynet har sendt Dem hit for å hjelpe oss med det. Men er det virkelig sant at min kjære søster Kunigunde er like i nærheten, hos guvernøren av Buenos Aires?»
Candide forsikret høyt og hellig at det var aldeles sant. Og så fikk tårene fritt løp igjen.
Baronen ble ikke trett av å omfavne Candide, han kalte ham kjære bror og befrier.
«Kanskje kommer vi til å masjere inn i byen sammen som seierherrer og føre min søster tilbake i triumf. »
«Det samme ønsker jeg av hele mitt hjerte,» svarte Candide. «jeg hadde tenkt å gifte meg med henne, og det håper jeg fremdeles at jeg får anledning til.»
«Hva, din frekke laban!» ropte baronen. «Fordrister du deg til å tenke på å ekte min søster som har toogsytti aner? Det forbauser meg at du har mot til å fremkaste en så vanvittig tanke !»
Candide satt som forstenet da han hørte dette.
«Deres Høyærverdighet, all verdens aner har ingenting med dette å gjøre. Jeg har reddet deres søster ut av klørne på en jøde og en storinkvisitor, hun står i takknemlighetsgjeld til meg og vil gjerne gifte seg med meg. Magister Pangloss har alltid sagt at alle mennesker er like, så det er nok sikkert at vi skal gifte oss.»
«Det skal vi bli tre om, din grobian !» svarte jesuittbaronen og ga ham et slag i ansiktet med flat klinge.
Candide trakk fluksens blank og kjørte kården tvers igjennom baronen. Men da han trakk klingen ut igjen, dampende av blod, brast han i gråt og sa:
15b.gif

«Akk, min Gud, nå har jeg drept min herre, min beste venn og kjære svoger. Jeg er verdens fredeligste man, og enda har jeg alt myrdet tre mennesker. Og to av dem er til og med prester.»
Cacambo som hadde holdt vakt utenfor løvhytten, kom løpende inn.
«Nå gjelder det bare å selge livet så dyrt som mulig,» sa han til Candide. «Her kan komme noen hvert øyeblikk, og da har vi ikke annet å gjøre enn å dø med våpen i hånd.»
Men Cacambo hadde vært på mer enn en galei og lot seg ikke forbløffe; han trakk jesuittkjolen av baronen, kastet den over Candide, satte den trekantete prestekalotten på ham og hjalp ham til hest. Det hele var gjort i et blunk.
«Og så i galopp,» sa han. «Alle kommer til å ta Dem for en jesuitt underveis med en viktig melding, og før noen får summet seg, er vi over grensen.»
Han sprengte alt av gårde i fullt firsprang og ropte på spansk: «Av vei ! Av vei for Hans Høyærverdighet obersten !»

SEKSTENDE KAPITEL

Hva de to reisende opplevde med to piker, to apekatter
og noen villmenn som kalles langører

Candide og Cacambo var alt langt over alle grenser før noen oppdaget mordet på den tyske jesuitten. Den besindige Cacambo hadde vært forutseende nok til å fylle ranselen med brød og sjokolade og skinke og frukt og et par potter vin. På de andalusiske hestene sine red de stadig dypere inn i ukjent land uten vei eller sti. Til slutt kom de til en grønn eng gjennomskåret av bekker. Der slapp de hestene på beite. Cacambo foreslo at de selv skulle sette seg ned og spise, samtidig foregikk han sin herre med et godt eksempel.
16a.gif

«Hvordan kan jeg orke skinke,» sa Candide, «når jeg nettopp har myrdet herr baronens egen sønn, og forspilt all rett til noensinne å treffe min skjønne Kunigunde igjen? Hva glede har jeg av å fortsette en tilværelse som jeg allikevel kommer til å tilbringe i anger og fortvilelse? Og hva kommer avisene til å si?»
Mens han talte slik, gled maten likevel ned. Det var like før solefall. Da hørte de to villfarne reisende noen svake skrik, det hørtes som kvinneskrik, men de kunne ikke avgjøre om de ga uttrykk for glede eller smerte. Likevel sprang de opp med en følelse av uro og engstelse som er naturlig i et ukjent land hvor alt virker fremmed og merkverdig. Skrikene kom fra to unge piker som lett og lekende og splitter nakne kom løpende over engen, forfulgt av to apekatter som forsøkte å bite dem i stjerten.
Candide ble grepet av medlidenhet. Han hadde lært å skyte hos bulgarene, han kunne treffe en nøtt i en hasselbusk uten å streife et blad. Dermed hevet han sitt dobbeltløpete spanske gevær og skjøt begge apene på flekken.
«Gud være lovet, kjære Cacambo! Der frelste jeg disse stakkars to unge pikene fra en stor fare. Har jeg syndet da jeg drepte en inkvisitor og en jesuitt, har jeg nå heldigvis gjort det godt igjen. Det kan jo være det er to fornemme frøkner vi har reddet: det vil gjøre oss populære i landet og skaffe oss store lettelser i omgangen med innbyggerne ...
Men ordene ble sittende fast i halsen da han fikk se pikene kaste seg ned over de døde apekattene, omfavne dem på det kjærligste, mens de fylte luften med gråt og høye jammerskrik.
«Et slikt høysinn og en hjertensgodhet som denne hadde jeg ikke ventet hos disse to pikene,» fikk han endelig sagt.
«Ja, der gjorde De et sant mesterskudd,» sa Cacambo. «Nå har De drept kjærestene til begge damene.»
«Kjærestene? Det kan du ikke mene! Tenk det synes jeg var en utekkelig spøk, Cacambo. Det nekter jeg å tro på.»
«Kjære Dem, De er alltid så forbauset over alt mulig. Hvorfor synes De det er så merkelig at det finnes land hvor bavianer gjør lykke blant damene? De er jo kvartmennesker akkurat som jeg er kvart spanjol.»
«Ja, det er sant,» svarte Candide. «Jeg har jo hørt magister Pangloss fortelle at denslags skal ha forekommet i oldtiden, og at slike krysninger har gitt opprinnelse til aigipaner og fauner og satyrer, som både er sett og beskrevet av flere av tidens store menn. Men jeg har alltid trodd det var fabler.»
«Ja, nå har De iallfall fått bevis på at det er sant,» svarte Cacambo, «og der ser De hvordan folk kan oppføre seg når de ikke har fått en viss dannelse. Men det jeg er mest redd for er at damene kommer til å gjøre livet surt for oss.»
Denne fornuftige bemerkning fikk Candide til å bryte opp fra engen og dra videre inn i skogen. Der spiste de aftens, og så la de seg begge til å sove på moseteppet etter å ha lyst forbannelser over storinkvisitoren av Portugal, guvernøren av Buenos Aires og baronen i prestekjole.
Da de våknet, oppdaget de at de ikke kunne røre en finger. Grunnen var at innbyggerne i landet, som kalles orejoner, eller langører var kommet over dem om natten og hadde svinebundet dem med tau av flettet bast. Det var de to damene som hadde angitt dem til de ville. Omkring dem svermet et halvt hundre langører, alle nakne og bevæpnet med pil og bue, køller og flintøkser. Noen fyrte opp under en stor gryte, andre gjorde spiddene i stand, og alle ropte i kor:
«En jesuitt, en jesuitt! Hevn, hevn og en herlig stek til middag! Her blir det jesuitt å få, her blir det jesuitt å få!»
«Det var det jeg sa,» utbrøt Cacambo bedreidende, «at damene ville komme til å lage bråk.»
Candide, som nettopp hadde fått øye på gryten og stekespiddene, ga seg over:
«Ja, her blir vi altså enten stekt eller kokt. Akk, hva ville vel magister Pangloss ha sagt hvis han hadde sett naturen i all sin nakenhet, slik som her? Alt er skapt til det beste, det er så -- men jeg synes likevel det er temmelig grusomt, både å miste frøken Kunigunde og bli stekt på spidd av langører.»
Men Cacambo var ikke rådløs her heller.
«Mist ikke motet,» sa han til Candide som nå var aldeles fortvilet. «Jeg kan litt av dette jabbemålet de bruker her til lands, og jeg skal holde en tale for dem.»
«Glem ikke å innprente dem at det er stikk imot all humanisme å koke mennesker, og at det er i høyeste grad ukristelig.»
«ærede forsamling,» -sa Cacambo. «Efter hva jeg forstår har dere gjort regning med å servere en jesuitt i dag? Det er rett og rimelig. Det er den eneste riktige måten å behandle sine fiender på. Det er jo naturen selv som lærer oss at vi skal slå ihjel vår neste, slik er det overalt på jorden. Og hvis vi ikke alltid nytter retten til å ete ham, så er det fordi vi har spiskammeret fullt av det som er bedre. Men dere har ikke så gode tilførsler som oss, det er jo klart at for dere er det meget bedre å ete deres fiender, enn å overlate seierens frukter til kråkene. Men, mine herrer, man spiser ikke sine venner, og det vil dere sikkert heller ikke gjøre. Dere mener det er en jesuitt dere nå skal sette på spidd, og så er det tvertimot en forsvarer dere steker, en fiende av deres fiender. Jeg for min del er barnefødt her i landet, denne herren er min herre, og så langt fra å være jesuitt, har han nettopp slått ihjel en jesuitt og bærer prestehammen som et seierstegn. Det er grunnen til feiltagelsen. Men for å bevise hva jeg sier, foreslår jeg at dere tar prestekjolen og drar til den første grensestolpe i jesuittenes rike og spør vakten om ikke min herre nettopp har drept en jesuitt. Det tar ikke lang tid. Dere kan alltid spise oss hvis dere ikke får bevis for at jeg taler sant. Men hvis jeg har sagt sannheten, da vet jeg at dere holder altfor strengt på folkerettens prinsipper, gode manerer og skikk og bruk til ikke å la rettferdigheten skje fyllest.»
Langørene syntes det var en fornuftig tale. De sendte to av sine fornemste menn avgårde for å granske saken og bringe sannheten for dagen så snart som mulig. De to utsendingene utførte sitt verv som fornuftige folk og kom snart tilbake med gode nyheter. Langørene slapp begge fangene løs, behandlet dem med utsøkt høflighet, bød dem piker og forfriskninger, og ledsaget dem til grensen, mens de jublet og ropte i kor:
«Han er ikke jesuitt! Han er ikke jesuitt!
For Candide var grunnen til at de var blitt løslatt en stadig kilde til forundring.
«For et folk,. sa han. «For noen mennesker og for noen skikker. Hvis jeg ikke hadde vært så heldig å stikke kården gjennom frøken Kunigundes bror, hadde jeg uten videre vært spist med hud og hår. Men når det kommer til stykket, er naturen likevel fullkommen, selv i rendyrket form: disse menneskene spiste meg jo ikke, men behandlet meg med all mulig høflighet så snart de fikk vite at jeg ikke var jesuitt.

SYTTENDE KAPITEL

Candide og Cacamboe ankommer til landet Eldorado
og hva som hendte dem der

Da de nådde frem til den ytterste grensen av langørenes land, sa Cacambo til Candide:
«Som De ser, er den ene halvparten av jordkloden ikke bedre enn den andre, og hvis jeg skal si hva jeg mener, synes jeg at vi skal dra den korteste veien tilbake til Europa.»
«Men hvordan skal vi komme dit, og hvor går veien? Reiser jeg hjem til mitt eget land, så treffer jeg bare bulgarer og abarer som utrydder alt og alle; reiser jeg til Portugal, blir jeg brent på bål; hvis vi snur og drar tilbake til dette landet, risikerer vi å bli stekt på spidd når som helst. Men likevel kan jeg ikke tenke meg å reise vekk fra denne delen av verden så lenge frøken Kunigunde oppholder seg her.»
«La oss begi oss til Cayenne,» sa Cacambo. «Der treffer vi franskmenn. De reiser overalt og kan kanskje hjelpe oss. Og kan hende Gud forbarmer seg over oss til slutt.»
Det var ikke lett å komme til Cayenne. De visste nok omtrent retningen, men overalt støtte de på hindringer som stengte veien: høye fjell og floder og avgrunner, stratenrøvere og villmenn. Hestene segnet av tretthet, provianten var spist opp. En hel måned levde de av ville bær og frukter, og til slutt kom de til bredden av en liten elv kranset av kokospalmer. De styrket seg på nøttene og fikk håp og nytt livsmot igjen.
Cacambo, som alltid var like full av gode råd som den gamle konen i Lissabon, sa til Candide:
«Vi er begge aldeles møre, og vi har alt gått mer enn langt nok. Her ser jeg en tom kano på stranden, kom så laster vi den med kokosnøtter og lar oss drive med strømmen. Elver fører alltid til bebodde steder, og hvis vi ikke finner noe godt, så finner vi alltids noe nytt.»
«Ja, la oss det,» svarte Candide. «Og så får vi gi oss skjebnen i vold.»
Så drev de noen mil nedover med strømmen. Strendene var snart frodige og blomstrende, snart øde, snart flate og snart bratte. Elven ble stadig bredere, og til slutt fløt den inn under en mektig hvelving av skyhøye fjell. De to reisende lot seg ikke avskrekke, men ga seg strømmen i vold. Her smalnet den inn og bar dem videre i rasende fart, og vannene tordnet med en skrekkinnjagende larm. Etter fire og tyve timers forløp så de dagslyset igjen, men da tørnet kanoen mot en klippe og knustes. En hel mil måtte de klatre fra knaus til knaus. Endelig ble utsikten videre, og de skuet utover et storslått landskap omkranset av uoverstigelige fjell i det fjerne.
Landet var dyrket både med henblikk på det nyttige og det behagelige, og det nyttige var overalt like vakkert som praktisk, selv grønnsakene var prydvekster. På alle veier kjørte praktfulle vogner av edelt materiale, trukket av store røde sauer som var raskere på foten enn de beste andalusiske eller arabiske fullblodshester. I vognene satt ualminnelig vakre mennesker.
«Det var noe annet enn Westfalen, sa Candide.
Han og Cacambo klatret ned og gikk inn i den første landsbyen de så. Like utenfor landsbyen traff de noen barn i filler av gullbrokade som kastet på stikke, og de to langveisfarende fra vår gamle verden ble stående og se på dem. Knappene de kastet med, var runde og temmelig store og glitret i gult og rødt og grønt. Candide og Cacambo fikk lyst til å plukke opp et par stykker for å se nærmere på dem og det var gull og smaragder og rubiner så store at den minste av dem ville vært den kostbareste av karfunkleneStormogulens trone.
17a.gif

«Disse barna som leker her, må sikkert være sønner av kongen i landet,» sa Candide.
I det samme kom skolemesteren i landsbyen og ropte barna inn.
«Og her er naturligvis kongefamiliens hoff-lærer,» la han til.
De små fillefransene holdt straks opp med leken og lot knapper og kiksekuler ligge igjen efter seg. Candide sanket dem sammen, løp efter skolelæreren, bukket dypt og forklarte på tegnspråk at de kongelige høyheter hadde glemt å ta med seg gullet og edelstenene. Skolemesteren smilte, kastet stenene fra seg og stirret litt forundret på Candide før han gikk videre.
Candide og Cacambo var ikke sene om å plukke smaragdene og rubinene opp igjen.
«Hva er dette for et land?» utbrøt Candide. «Her gir de visst prinser en ualminnelig god oppdragelse, siden de lærer å forakte gull og edle scener fra barnsben av.»
Cacambo var like forundret som Candide. Så kom de til det første huset i landsbyen. I Europa ville det vært et palass. En mengde mennesker flokket seg utenfor døren, og inne var det like mange. De hørte nydelig musikk, og en duft av herlige retter sivet ut fra kjøkkenet. Cacambo gikk bort til døren og hørte at de snakket peruviansk — det var hans eget morsmål, for vi vet jo at Cacambo var født i Tucumán, i en avkrok hvor de ikke har noe annet språk.
«Jeg kan være tolk,» sa han til Candide. «La oss bare gå inn, dette er et vertshus.»
To unge menn og to unge piker, kledd i gullbrokade og med silkebånd i håret, kom bort til dem og ba dem ta plass ved bordet. Der ble de servert fire forskjellige supper garnert med papegøyer, en stuet kondor som veide to hundre pund, to stekte apekatter som smakte fortreffelig, tre hundre kolibrier på et fat, og seks hundre honningfugler på et annet, flere kostelige mellomretter og deilige kaker --- alt servert på tallerkner og fat av en slags bergkrystall. Pikene og oppvarterne skjenket dem flere sorter drikkevarer, fremstilt av sukkerrør.
De andre gjestene var for det meste kjøpmenn og kusker som alle var ytterst høflige og veloppdragne. De stilte noen spørsmål til Cacambo med den største takt og diskresjon, og på alt han spurte om, ga de klare og nøyaktige svar.
Da Candide og Cacambo hadde spist, ville de betale for seg, og kastet flott på bordet et par av de store gullklumpene de hadde funnet. Men verten og vertinnen lo seg nesten fordervet da de så det. Endelig fikk de munn og mæle igjen, og verten sa:
«Det er lett å forstå at herrene er fremmede her, og vi er ikke vant til fremmedfolk. Dere må unnskylde at vi lo når dere forsøkte å betale med småsten. Herrene har øyensynlig ikke valuta, men det er ikke nødvendig for å spise her. Alle hoteller som er bygget for å fremme handelen og reiselivet, bekostes av staten. Her er serveringen enkel og tarvelig, for dette er en liten fattig landsby, men overalt ellers vil dere bli mottatt slik som dere fortjener det.»
Cacambo oversatte alt hva verten hadde sagt for Candide, og Candide hørte efter med like stor undring og forvirring som Cacambo la for dagen.
«Hva kan dette være for et land som er fullstendig ukjent for verden og hvor selve naturen er så forskjellig fra alt vi er vant til?» spurte de hverandre. Candide mente at det sikkert måtte være det landet hvor alt var ordnet på det beste .- for det måtte jo finnes et slikt land.
«Magister Pangloss kunne si hva han ville,» sa Candide. «Men jeg har nå alltid hatt en mistanke om at det var temmelig dårlig bevendt i Westfalen.»

ATTENDE KAPITEL

Hva de fikk se i Eldorado

Cacambo la ikke skjul på at han var nysgjerrig, han spurte verten om mange ting, og verten svarte:
«Jeg er et uvitende menneske og er fornøyd med det. Men vi har en gammel mann her på stedet som i sin tid har vært ved hoffet. Han er den viseste mann i riket og dessuten den mest snakkesalige..
Og straks fulgte han Cacambo til den gamle vismannen. Candide spilte ikke førstefiolin lenger, han fulgte bare med de andre.
De kom til et ganske alminnelig lite hus, for døren var av simpelt sølv og panelene på veggene var bare av gull. Men alt var så pent og stilfullt gjort at en ikke følte savnet av finere materialer. Veggene i forstuen var i virkeligheten bare innlagt med rubiner og smaragder, men det gjorde ingenting, for selve utførelsen oppveide denne spartanske enkelheten.
Gamlingen bad dem vær så god sitte ned på en sofa stoppet med kolibridun og bød dem likør i diamantbegre. Og så ga han seg til å fortelle:
«jeg er hundreogtoogsytti år, og jeg har hørt av min salige far som var kongelig rittmester, om den store revolusjonen i Peru, som han selv hadde opplevd. Vårt rike er Inkaenes gamle fedreland som de uheldigvis forlot for å dra ut og erobre en del av verden, hvor de til slutt ble beseiret av spanierne.
De av stammens fyrster som ble igjen hjemme, var klokere: de bestemte med hjemmel i folkeviljen, at ingen av innbyggerne i landet skulle ha lov til å forlate vårt lille rike — og det er dette som har bevart vår uskyld og vår lykke. Spanierne har hatt en uklar anelse om landet, de har kalt det Eldorado, og en engelskmann ved navn ridder Raleigh fant til og med veien nesten frem til oss for omkring hundre år siden. Men eftersom vi er omgitt av ubestigelige fjell og dype avgrunner, har vi hittil vært beskyttet mot disse rovgriske europeerne som har en uforståelig mani for småsten og skitt og lort som finnes i vårt land, og som gladelig ville slå oss ihjel til siste mann for å få tak i den.»
Det var en lang samtale. De kom inn på statsformen, de snakket om skikk og bruk, om kvinnene, offentlige forlystelser og om kunstlivet. Til slutt spurte Candide, som fremdeles hadde en klokkerkjærlighet til metafysikken, om de også hadde en religion i landet. Cacambo oversatte spørsmålet.
Den gamle ble litt rød i ansiktet.
«Hva mener De?» sa han. «Det var også et spørsmål! Tror De vi er utakknemlige?»
Cacambo spurte ærbødig hvilken religion de hadde i Eldorado. Gamlingen ble enda litt rødere.
«Finnes det mer enn én religion ?» sa han. «Jeg tenker vi har den samme religionen som andre folk: vi priser Gud fra solen står opp til den går ned.»
«Tilber dere bare en Gud?» spurte Cacambo, som var talerør for Candides tvilende nysgjerrighet.
«Høyst sannsynlig,» sa gamlingen, «eftersom det hverken finnes to eller tre eller fire. Jeg må tilstå at jeg synes at dere fra den annen verden kommer med noen merkelige spørsmål.»
Men Candide var stadig like nysgjerrig, han ville vite hvordan de ba til Gud i Eldorado.«Vi ber ham aldri om noe,» svarte den ærverdige gamle vismannen. «Vi har ikke noe å be ham om, han har gitt oss alt vi trenger, vi bare takker ham uavbrutt.»
Candide ville gjerne treffe en av prestene og spurte hvor han kunne finne dem.
Gamlingen smilte.
«Kjære venner,» sa han, «vi er alle prester. Kongen og alle familieoverhoder i landet synger en høysang til Guds ære hver morgen, akkompagnert av fem eller seks tusen musikere.»
«Så har dere altså ingen munker som underviser, preker, disputerer, hersker, intrigerer og brenner folk som ikke er enige med dem?»
«Da måtte vi være gale,» svarte den gamle. «Her er vi alle enige, og vi forstår ikke hva dere mener med disse munkene deres.»
Candide var levende begeistret over alt han hørte, og sa til seg selv: Dette er noe helt annet enn Westfalen og herr baronens slott. Hvis vår venn Pangloss hadde fått se Eldorado, da hadde han nok ikke påstått at Thunder-ten-Tronck var det beste av alle tenkelige slott i verden. Nei, reise, det er tingen.
Da den lange samtalen var forbi, kjørte en landauer med seks sauer opp foran døren, og den vennlige gamle mannen bød tolv av sine egne tjenere å ledsage gjestene til hoffet.
18a.gif

Dere må unnskylde at jeg er for gammel til personlig å ha æren av å følge dere. Men kongen vil sikkert gi dere en verdig mottagelse. Og hvis det skulle være noe som ikke faller i herrenes smak, håper jeg dere vil unnskylde det med at således er skikk og bruk i vårt land.
Candide og Cacambo satte seg opp i vognen, og de seks sauene fløy av gårde. På mindre enn fire timer nådde de kongens residens i utkanten av hovedstaden.
Slottsporten var tohundreogtyve fot høy og hundre fot bred. Det var umulig å si hvilket materiale den var laget av, men det var lett å se hvor uendelig meget praktfullere det måtte være enn denslags gråsten og grums som vi kaller edle stener.
Da Candide og Cacambo steg ut av vognen, ble de møtt av tyve vakre unge piker, gardister i den kongelige livvakt, som førte dem til badet og utstyrte dem med klær av kolibridun.
Siden kom en rekke av rikets fornemste menn og kvinner, som fulgte dem til kongens gemakker mellom to rekker av musikere, tusen i hver rad.
Da de nærmet seg tronsalen, spurte Cacambo en av offiserene hvordan de skulle forholde seg når de trådte frem for kongen: Om man pleide å kaste seg på maven eller på kne, holde hendene på hodet eller på rumpen, eller om man kanskje skulle slikke gulvet i tronsalen? Kort sagt, hvordan ceremonien egentlig var.
«Skikken er,» svarte offiseren, «å omfavne kongen og kysse ham på begge kinner.
Candide og Cacambo kastet seg etter tur om halsen på kongen, som tok imot dem med all mulig vennlighet, og høflig ba dem til aftens.
I mellomtiden ble gjestene vist omkring i byen. Der så de offentlige bygninger som raget opp i skyene, store torv omgitt av tusen søyler, fontener som sprudlet med kaskader av klart vann og rosenvann eller sukkersaft i bassenger brolagt med sjeldne stensorter som duftet av nellik og kanel.
Candide spurte etter justisbygningen og parlamentet, men fikk til svar at slike institusjoner ikke fantes og at ingen klaget for retten eller prosederte. Han spurte om der fantes fengsler, og fikk vite at der ingen var. Men det som undret og interesserte ham mest var universitetet, hvor han så et galleri som var to tusen fot langt, og fullt av matematiske og fysikalske instrumenter.
Da de i løpet av eftermiddagen hadde besett omtrent en tusendel av byen, ble de igjen ført inn til kongen. Candide satte seg til bords ved siden av Hans Majestet, sammen med Cacambo og flere damer. Aldri var han blitt bedre bevertet og aldri har noen konge ført en mer åndfull bordkonversasjon. Cacambo oversatte kongens vittigheter for Candide, og de hadde den fordelen å være like vittige efterat de var blitt oversatt. Av alt det merkelige som Candide hadde opplevd, var ikke dette det minst forunderlige.
De ble en måned ved dette gjestfrie hoffet. Men Candide sa bestandig til Cacambo:
«Det er jo sikkert og visst at det slottet jeg kommer fra er for ingenting å regne mot dette. Men frøken Kunigunde er ikke her, og du har sikkert også en kjæreste i Europa. Hvis vi blir her, fortsetter vi med å være hvemsomhelst og lik alle andre. Men hvis vi reiser hjem og bare tar med oss fire sauer lastet med småsten fra Eldorado, er vi straks rikere enn alle konger til sammen, vi behøver ikke være redde for noenslags inkvisisjon og vi kan lett befri frøken Kunigunde.»
Cacambo kunne være enig i dette. Folk liker å farte omkring og bli storartete blant sine landsmenn, og skryte av det de har sett og opplevd utenlands: våre to lykkelige venner bestemte seg for ikke å være lykkelige lenger, og spurte kongen om å få lov til å reise.«Dere gjør en stor dumhet,» sa kongen til dem. «jeg vet godt at dette mitt rike ikke er noe særlig å skryte av, men når man har det tålelig bra et sted, bør man bli der. Jeg har jo ingen rett til å holde utlendinger tilbake, reis når dere vil, men det er meget vanskelig å komme over grensen. Det er umulig å dra mot strømmen oppover denne strie elven som ved et under har båret dere hit og som løper i en tunnel gjennom fjellet. Fjellene som omgir riket på alle kanter er ti tusen fot høye og bratte som vegger, de er over tyve mil brede og like bratte på den andre siden. Men siden dere på død og liv vil reise, skal jeg gi mekanikerne ordre om å bygge en innretning som kan transportere dere over uten for mange vanskeligheter. Når vi har løftet dere over fjellet, kan ingen av oss følge dere videre: alle mine undersåtter har avlagt løfte om aldri å forlate riket, og de er altfor kloke til å bryte løftet. For øvrig kan dere forlange alt hva dere vil av meg.»
«Deres Majestet,» sa Cacambo, «vi ber ikke om annet enn noen sauer lastet med mat og småsten og skitt her fra landet.» Kongen lo og sa:
«Jeg forstår ikke denne forkjærlighet dere europeere har for lort og søle og gule småsten. Men ta med dere så meget dere vil, og vel bekomme.»
Så ga han straks ordre til ingeniørene om å lage en maskin som kunne lempe disse to forskruete menneskene ut av riket. Tre tusen flinke mekanikere tok fatt på arbeidet, og på fjorten dager var maskinen ferdig, den kostet ikke mer enn tyve millioner pund sterling i landets mynt.
Så ble Candide og Cacambo satt opp i maskinen. De hadde med seg to store røde sauer med fullt rideutstyr som de skulle bruke når de var kommet over fjellet, tyve kløvsauer lastet med mat, tredve med gaver av de merkeligste sjeldenheter som fantes i landet, og femti lastet med gull, diamanter og edle stener. Kongen bød de to farende svenner et hjertelig farvel og omfavnet dem begge.
Avreisen ble en stor høytidelighet, og det var et under å se hvordan de ble heist over fjelltoppene med sauer og det hele. Da de var vel over på den andre siden, sa mekanikerne farvel, og Candide hadde nå bare en eneste tanke: styrte av gårde i ilmarsj og legge hele saueflokken for den skjønne Kunigundes føtter.
«Nå har vi midler nok til å kjøpe frøken Kunigunde fri, hvis hun i det hele tatt kan oppveies med gull, sa han. «Kom, la oss dra til Cayenne, der innskiper vi oss, og siden kan vi finne ut hvilket kongerike vi skal kjøpe til henne..

NITTENDE KAPITEL

Hva som hendte dem i Surinam, og hvordan Candide
gjorde bekjentskap med Martin

Den første dagen gikk reisen glatt. Tanken på at de eide fler rikdommer enn det fantes i hele Asia, Europa og Afrika tilsammen, gjorde dem lette og glade til sinns. Candide var begeistret, og måtte stadig stanse for å skjære Kunigundes navn inn i barken på trær og palmer.
Neste dag gikk to av sauene i en myr og druknet med hele lasten, to andre døde av utmattelse et par dager etter, syv åtte omkom av sult i en ørken, andre gikk utfor et stup litt senere. Kort sagt, etter hundre dagers marsj, hadde de ikke mer enn to sauer igjen.
Da sa Candide til Cacambo:
«Der ser du hvor forgjengelige denne verdens rikdommer i virkeligheten er. Det eneste som ikke forgår er dyden, og håpet om et lykkelig gjensyn med frøken Kunigunde.»
«Jeg kan være enig i det,» sa Cacambo, «men vi har da to sauer igjen, med flere skatter enn kongen av Spania noen gang har eid -- og der borte synes jeg at jeg skimter en by som ligner Surinam, og den er hollandsk.»
Da de nærmet seg byen, støtte de på en neger som lå på jorden, bare halvt påkledd .- det vil si han hadde ikke annet enn en blå bukse på seg. Stakkaren manglet høyre hånd og venstre ben.
«Du store min,. sa Candide til ham på hollandsk, «hva gjør du her, kjære venn, og hvordan er det du ser ut?»
«Jeg venter på min herre, mynheer Vanderdendur, svarte negeren.»
«Er det mynheer Vanderdendur som har behandlet deg på denne måten?»
«Ja, herre,» svarte negeren. «Det er jo skikk og bruk. Vi får ikke andre klær enn en blå lerretsbukse to ganger om året. Når vi arbeider i sukkerfabrikken og mister en finger i møllen, kapper de hele hånden. Hvis vi forsøker å flykte, kapper de benet. Jeg har vært utsatt for det ene og forsøkt det andre. Det er prisen for sukkeret dere får i Europa. Og enda sa min kjære mor til meg, da hun solgte meg på Guineakysten for ti patagonske dalere:»
«Kjære barn, husk at du skal ære våre fetisjer og holde dem hellig alle dine dager, og de vil gi deg et lykkelig liv. Nå er du så heldig å bli slave for de hvite, som er våre herrer, alt til glede og velsignelse for dine foreldre.»
«Om jeg har vært til velsignelse for mine foreldre, vet jeg ikke, men for meg selv har det iallfall ikke vært det. Hunder og aper og papegøyer er hundre ganger lykkeligere enn vi. De hollandske fetisjene som har omvendt meg, sier hver søndag til meg at vi alle er Adams barn, både hvite og svarte. Jeg er ikke genealog, men hvis disse predikantene snakker sant, er vi alle søskenbarn. Og da må dere være enige i at en verre måte å behandle sine egne slektninger på vanskelig kan tenkes.»
«Akk Pangloss,» utbrøt Candide, «en slik grusomhet hadde du aldri kunnet tenke deg. Nå kan det være nok, nå kan jeg ikke lenger tro på den optimismen du har lært meg.»
«Hva betyr optimisme?» spurte Cacambo.
«å,» svarte Candide, «det er et mani som består i å mene at alt er storartet når alt står dårlig til. Det er et slags vanvidd.»
Han så på negeren og gråt sine modige tårer, og fremdeles gråtende vandret han inn i Surinam.
Det første de spurte efter var om der fantes et skip på havnen som skulle til Buenos Aires. Og det traff seg således at mannen de spurte var en spansk kaptein som påtok seg å gjøre reisen for en anstendig pris. Han avtalte å møte dem på et vertshus. Candide og hans tro tjener Cacambo tok de to sauene med seg og satte seg inn for å vente på ham.
Candide som hadde en åpenhjertig natur, fortalte spanieren om alle sine opplevelser og betrodde ham at han aktet å bortføre frøken Kunigunde.
«Da skal jeg passe meg vel for å sette herrene i land i Buenos Aires,» svarte kapteinen. «Jeg kommer til å bli hengt, og De også. Den skjønne Kunigunde er guvernørens første elskerinne.»
For Candide kom dette som et lyn fra klar himmel, og han gråt lenge. Men til slutt trakk han Cacambo avsides og sa:
«Hør nå, kjære venn, hva du skal gjøre. Vi har begge en fem-seks millioner i diamanter på oss. Du er lurere enn jeg, reis til Buenos Aires og hent frøken Kunigunde. Hvis guvernøren gjør bråk, så gi ham en million, hvis han ikke gir seg med det, la ham få to millioner. Du har ikke drept noen inkvisitor, ingen kommer til å ha mistanke til deg. Jeg utruster et annet skip, reiser til Venedig og venter på deg der, det er en fristat hvor en hverken behøver å være redd for bulgarer, abarer, jøder eller inkvisitorer.»
Cacambo var enig i at dette måtte være et fornuftig forslag, selv om han var meget trist over at han skulle skilles fra sin kjære herre som var blitt hans beste venn. Men gleden over å kunne være til nytte fikk ham til å glemme sorgen. De omfavnet hinannen og gråt begge. Candide la ham på minne at han heller ikke måtte glemme den snille gamle konen som hadde fulgt den fra Lissabon. Cacambo reiste samme dag. Denne Cacambo var i det hele tatt et enestående menneske.
Candide ble noen dager i Surinam, mens han ventet på skipsleilighet til Venedig. Han festet tjenere og kjøpte inn hva han trengte til en lang sjøreise. En vakker dag kom Mynheer Vanderdendur til ham og presenterte seg som eier av et stort skip.
«Hvor meget skal De ha for å seile meg og mine tjenere og bagasjen og disse to sauene direkte til Venedig?» spurte han den hollandske kjøpmannen.
Rederen mente at ti tusen pjastre ville være en passende pris, og Candide slo til med det samme.
Aha, tenkte den vinnskipelige Vanderdendur for seg selv. «Han gir ti tusen pjastre uten å blunke. Han må være ustyrtelig rik.»
Litt etter kom han tilbake og erklærte at han ikke kunne seile ham til Venedig for mindre enn tyve tusen pjastre. «Det skal De få,» svarte Candide.
Hoho, mumlet kjøpmannen i skjegget. Denne mannen spytter tyve tusen pjastre i bøssen like lett som han gir ti tusen.
Han gikk til Candide igjen og sa at han ikke kunne seile ham til Venedig for mindre enn tredve tusen.
«Ja, da skal De få tredve tusen,» svarte Candide.
Ser vi det, sa kremmeren igjen for seg selv, tredve tusen pjastre er ingenting for denne mannen. Disse to sauene hans er sikkert lastet med kolossale rikdommer. La oss ta det over lang og se tiden an. La ham først punge ut med de tredve tusen
Candide solgte to smådiamanter. Den minste av dem inn-bragte mer enn kjøpmannen forlangte. Han betalte på forskudd. De to sauene ble ført ombord og Candide fulgte efter i en liten båt ut på reden hvor skipet lå for anker.
19a.gif

Kapteinen gjorde klart skip, heiste seil, lettet anker og strøk til havs for god bør. Det varte ikke lenge før han var ute av syne.
Candide var målløs og fortvilet: «Akk, dette var sannelig en strek som minner om den gamle verden!» utbrøt han der han satt i båten.
Han gikk sporenstreks til den hollandske dommeren, og eftersom han var meget opphisset, banket han temmelig hårdt på døren, styrtet inn, forklarte hva som var hendt og brukte stemmen litt mer høyrøstet enn egentlig passende. Dommeren lot ham først punge ut med ti tusen pjastre i mulkt for spetaklet, siden hørte han tålmodig på hva han hadde å si, og lovet å ta seg av saken så snart kjøpmannen kom tilbake. Til slutt tok han ti tusen pjastre for konsultasjonen.
Alt dette brakte Candide til fortvilelsens rand, enda han før hadde opplevd ulykker som var tusen ganger verre. Men dommerens hjerteløse beregning og skipperens frekkhet, fikk galden til å stige opp i ham og hensatte ham i en tilstand av dyp melankoli. Menneskenes dårligdom viste seg for ham i all sin gru. Han gikk hver dag omkring i triste tanker.
Da det falt seg at et fransk skip nettopp skulle seile til Bordeaux, sikret han seg en kahyttplass til vanlig pris, eftersom han ikke hadde noen sauer belesset med diamanter å innskipe, og så kunngjorde han i byen at han ville gi fri kost og reise og to tusen pjastre til et ærlig menneske som ville følge ham på reisen. Men han stilte én betingelse: mannen måtte være så misfornøyd med tilværelsen at han var sikker på at han var det ulykkeligste menneske i hele landet.
Det meldte seg fler ansøkere enn en hel flåte kunne ta ombord. Candide valgte seg ut omkring tyve stykker som virket troverdige og noenlunde selskapelige, inviterte dem til vertshuset og lovte å spandere aftens på dem. Men først måtte de avlegge ed på at hver enkelt skulle gi en nøyaktig og sannferdig beretning om sitt eget liv. Han sa at han ville velge den mann som han mente hadde de beste grunner til å beklage seg over tilværelsen, og som var mest misfornøyd med sin egen stilling i livet -- men de andre skulle også få hver sin belønning.
19b.gif

Selskapet varte helt til klokken fire om morgenen. Mens Candide hørte på alle beretningene, tenkte han på hva den gamle konen hadde sagt underveis til Buenos Aires, da hun hadde veddet på at det ikke fantes et menneske ombord som ikke hadde opplevd all verdens ulykker.
For hver ny beretning han hørte, kom han også til å minnes salig Pangloss.
«Denne Pangloss,» tenkte han, «ville få visse vanskeligheter med å bevise dette systemet han var tilhenger av. Det er iallfall sikkert at hvis det finnes et sted hvor alt er ordnet på det beste, så må det være Eldorado, og ikke noe annet sted på jorden.»
Til slutt bestemte han seg for en fattig vitenskapsmann som i ti år hadde arbeidet for forleggerne i Amsterdam. Han mente at det umulig kunne finnes en bestilling i verden som kunne gi et menneske større avsmak på livet enn nettopp den.
Denne vitenskapsmannen, som forresten var en bra mann, var blitt bestjålet av sin kone, banket av sin sønn og forlatt av sin datter som hadde rømt med en portugiser. Han hadde nettopp mistet et magert lite embete som han så vidt kunne leve av, og geistligheten i Surinam forfulgte ham fordi han ble beskyldt for å være socinianer.
Sant å si var de andre minst like ulykkelige som han, men Candide håpet at vitenskapsmannen kunne være til hygge under overfarten. Alle de andre ansøkerne mente at Candide hadde gjort dem stor urett, men Candide ga dem hundre pjastre hver, og dermed også et plaster på forfengeligheten.

TYVENDE KAPITEL

Hvordan det gikk Candide og Martin til sjøs

Candide og den lærde gamle mannen, som het Martin, gikk altså ombord og innskipet seg for Bordeaux. Begge hadde sett og opplevd meget, slik at selv om skipet hadde seilt fra Surinam til Japan rundt Kap det Gode Håp, ville de hatt nok å snakke om underveis, både om de fysiske og de moralske onder som går i svang på jorden.
Men Candide hadde allikevel en stor fordel fremfor Martin: han håpet stadig å få se frøken Kunigunde igjen. Martin hadde ingenting å håpe på. Dessuten hadde han gull og diamanter fremdeles, og -- til tross for at han hadde mistet hundre knallrøde sauer lastet med alle slags kostbarheter, og til tross for at han fremdeles hadde et bittert horn i siden til den hollandske skipperen, var han fremdeles tilbøyelig til å skotte i retning av magister Pangloss' syn på livet. Især efter middagsbordet.
«Men De, herr Martin,» sa han til vitenskapsmannen, «hva mener så De om alt dette? Hva er Deres syn på det fysiske og moralske onde?»
«Herr Candide,» svarte Martin, «disse prestene har beskyldt meg for å være socinianer, men sannheten er at jeg i virkeligheten er manikeer
«Det må vel være en spøk,» svarte Candide, «det finnes ingen manikeere i våre dager.»
«Jo, jeg,» sa Martin. «Jeg kan ikke for det, men jeg er ikke i stand til å tenke på annen måte.»
«Da må jo fanden være med Dem,» sa Candide.
«Ja, han har nok å gjøre,» sa Martin, «det kan godt være han har tatt opphold i meg også, han er jo både her og der.
Men jeg tilstår at når jeg ser på denne kloden, eller rettere sagt denne lille dråpen i rommet som kalles jorden, så kan jeg ikke la være å tenke at Gud må ha overlatt den til en eller annen ondsinnet demon — bortsett fra Eldorado, naturligvis. Jeg har aldri vært i noen by hvor de ikke ønsker død og fordervelse over nabobyen, ingen familie som ikke har lyst til å utrydde en annen familie. Overalt ser jeg svake som hater de mektige som de kryper for -- og de mektige behandler de svake som kveg de kan selge med hud og hår. En million innekserserte mordere raser fra den ene enden av Europa til den andre, driver slakterhåndverk og landeveisrøveri for å tjene sitt brød, fordi det regnes for verdens hederligste yrker. Og i byer hvor innbyggerne later til å leve i fred og hvor kunsten og vitenskapen blomstrer, er menneskene verre plaget av misunnelse, bekymring og angst, enn noen beleiret stad er plaget av nød og elendighet. Personlige sorger er verre enn offentlige plager. Kort sagt, jeg har sett og døyet så meget i min tid at jeg er blitt manikeer.»
«Men det finnes da noe godt i verden,» mente Candide.
«Det er mulig,» sa Martin, «men jeg har iallfall ikke oppdaget det.»
20a.gif

Mens disputten gikk videre, hørte de kanontorden som efterhvert ble sterkere. Candide og Martin tok frem kikkertene og fikk øye på to skip i regulær kamp, omtrent tre sjømil borte. Vinden bar nedover mot dem, og fra det franske skipet kunne de snart se kampen på kloss hold. Plutselig sendte det ene skipet en bredside inn i motstanderen, og den traff så lavt og så nøyaktig at den gikk til bunns. Candide og Martin kunne tydelig se omtrent hundre mennesker som flokket seg på dekket av det synkende skipet, de strakte alle hendene mot himmelen og oppløftet et fryktelig skrik. På et øyeblikk var alt forsvunnet i dypet.
«Der ser De,» sa Martin, «hvordan menneskene behandler hverandre.»
«Det er sant nok,» svarte Candide. «Det er noe djevelsk ved en hendelse som dette.»
I det samme han sa det, fikk han se noe rødt som drev langs skipssiden. En båt ble satt ut for å undersøke hva det kunne være.
Det var en av Candides sauer, og Candide følte større glede ved gjensynet enn han hadde sørget over tapet av de hundre som hadde vært full-lastet med Eldorados diamanter.
Den franske kapteinen var snart på det rene med at det seirende skipet var en spanjol og det sunkne en hollandsk pirat. Det var den samme skipperen som hadde snytt Candide. De veldige rikdommene som skurken hadde røvet gikk til bunns sammen med ham, og det eneste som ble igjen var en rød sau.
«Der ser De,» sa Candide til Martin, «det hender iallfall somme tider at forbryteren får sin straff: denne hollandske slyngelen fikk hva han fortjente.»
«Ja,» svarte Martin, «men var det nødvendig at alle passasjerene druknet? Gud har straffet røveren, men djevelen druknet de andre.»
Imidlertid fortsatte det spanske og det franske skipet sin kurs, og Candide fortsatte sine samtaler med Martin. De diskuterte fjorten dager i trekk, og den fjortende dagen var de kommet like langt som den første. Men hvordan det enn var — de talte sammen, utvekslet tanker og ideer og fant atskillig trøst i det.
Candide satt og klødde sauen bak ørene.
«Siden jeg har funnet deg igjen,» sa han, «kan det jo også hende at jeg finner min Kunigunde en vakker dag,» sa han.

ENOGTYVENDE KAPITEL

Candide og Martin nærmer seg Frankrikes kyster og
utveksler tanker om land og folk

Endelig fikk de franskekysten i sikte. «Har De noen gang vært i Frankrike, herr Martin?» spurte Candide.
«Ja,» svarte Martin, «jeg har reist gjennom store deler av landet. I enkelte provinser er halvparten av innbyggerne fjollete, andre steder er de altfor kloke. I noen landsdeler er de som regel ganske fromme og tåpelige, i andre tror de seg åndfulle,
men i alle er hovedbeskjeftigelsen å elske, den neste å baktale andre og den tredje å tulle.»
«Har De vært i Paris også?»
«Ja, jeg har vært i Paris. Der er det litt av alt sammen på et brett. Paris er et kaos, en hurlumhei hvor alle jager efter sine egne gleder og nesten ingen finner dem, iallfall efter hva jeg har kunnet se.
Jeg var der ikke lenge: Da jeg kom ble jeg ribbet til skinnet av lommetyver og lurendreiere, selv ble jeg tatt for tyv og satt åtte dager i kasjotten.
Derefter ble jeg korrekturleser på et trykkeri hvor jeg tjente akkurat så meget at jeg kunne dra til fots til Holland. Jeg ble kjent både med skriblerlauget, salongpolitikerpakket og tungetalerklikken. Det sies at det skal finnes ualminnelig dannete mennesker i denne byen, det tror jeg så gjerne, men sier takk for meg.»
«Jeg for min del bryr meg ikke stort om å se Frankrike,» sa Candide. «Det er jo rimelig at når man har besøkt Eldorado, bryr man seg ikke om annet i verden enn å se frøken Kunigunde igjen. Jeg reiser rett til Venedig og venter på henne der, og jeg håper De vil slå følge.»
«Med fornøyelse,» svarte Martin. «Det sies jo at Venedig er en herlig by for venetianske adelsmenn, og at fremmede blir hjertelig mottatt når de har penger nok. Jeg har ingen penger, men det har De: altså følger jeg Dem som en skygge.»
«A propos,» sa Candide, «tror De også at landjorden opprinnelig har vært hav, slik som det står i den tykke boken som kapteinen har.»
«Jeg tror ikke et skvatt av det,» svarte Martin. «Ikke mer enn på alle de andre tåkedrømmene de har forsøkt å prakke på oss siden.»
«Men hva er da hensikten med at denne verden er blitt skapt?»
«For å ergre oss.»
«Synes De ikke det er merkelig med denne kjærligheten til apekatter som jeg så hos de to unge pikene i langørenes land? De husker historien jeg fortalte Dem.»
«Ikke spor,» svarte Martin. «Jeg kan ikke oppdage noe merkelig i det. Jeg har opplevd så meget merkelig at ingenting er merkelig.»
«Og tror De at menneskene alltid har myrdet hverandre som de gjør i dag? At de alltid har vært svake, feige, misunnelige, grådige, fordrukne, gjerrige, blodtørstige, upålitelige, sladraktige, utsvevende, gjerrige, og fanatiske løgnere, strebere, bedragere, forrædere, kjeltringer, røvere, hyklere og tåper?»
«Tror De,» svarte Martin, «at høken alltid har spist duer når den har hatt anledning?»
«Jo, sikkert,» svarte Candide.
«Nå ja, men hvis høkene bestandig har vært slik av naturen, hvorfor tror De da at menneskenes natur skulle ha forandret seg?»
«Ja, men det er en stor forskjell! For menneskenes frie vilje...»
Og dermed la de til land i Bordeaux.

TOOGTYVENDE KAPITEL

Hvordan det gikk Candide og Martin i Frankrike

Candide ble ikke lenger i Bordeaux enn at han fikk avsatt et par kiksekuler fra Eldorado og kjøpt seg en behagelig reisevogn med plass til to. Han kunne ikke lenger unnvære sin kjære venn og private filosof, Martin.
Det var sørgelig nok å skilles fra sauen som han hadde overlatt til Vitenskapsakademiet i Bordeaux: dette satte straks opp som årets prisoppgave å bevise hvorfor ullen var rød. Medaljen gikk til en nordisk vitenskapsmann som beviste ved a + b - c : z at sauen nødvendigvis måtte være rød og dø av sauekopper.
22a.gifImidlertid hadde gud og hvermann på alle vertshus underveis bare ett svar når Candide spurte hvor de aktet seg hen: «Vi skal til Paris,» hørte han overalt. En slik enstemmig målbevissthet kunne ikke unngå å gjøre inntrykk på ham: han ble nysgjerrig og bestemte seg for å også ta en tur til Paris. Det var jo ingen særlig omvei til Venedig.
Han kom kjørende inn i hovedstaden gjennom forstaden St. Marceau og trodde han var kommet til den elendigste av alle Westfalens landsbyer. Så snart han hadde funnet seg et vertshus måtte han legge seg til sengs på grunn av en lett forkjølelse han hadde fått under reisen. Da han hadde en stor diamantring på fingeren, og noen hadde sett et umåtelig tungt skrin blant bagasjen, fikk han straks besøk av to leger han ikke hadde budsendt, tre-fire fortrolige venner som aldri vek fra sengekanten og to fromme damer som varmet suppe til ham.
«Så vidt jeg husker, var jeg også syk da jeg kom ti! Paris første gang,» sa Martin. «Jeg var fattig og fikk hverken venner, leger eller fromme søstre på besøk. Men jeg ble frisk.»
Snart var Candide alvorlig syk, takket være årelatinger og medisiner. En from herre fra nabolaget kom på besøk og ba ham høfligst om underskrive en billett til himmelen. Candide ville ikke, men søstrene forsikret ham at det var siste mote. Candide svarte at han ikke var noen moteherre, og Martin ville kaste hele mannen ut av vinduet. Klerken svor på at Candide ikke skulle få noen begravelse og Martin truet med å begrave klerken, hvis han fortsatte med å plage dem. Tretten ble livlig, Martin tok mannen i nakken og sparket ham ut. Det ble stor forargelse, politianmeldelse og rettsak ut av det. Men allikevel ble Candide frisk igjen. Og mens han holdt på å komme seg, hadde han hyggelig selskap av snille mennesker som kom på besøk og gjerne ble til aftens. Efterpå spilte de kort. Innsatsene var høye, og Candide undret seg stadig over at han aldri fikk et eneste ess på hånden. Men Martin forundret seg ikke.
Blant dem som oppvartet Candide på byens vegne, fantes en liten abbed fra Périgord, en av disse menneskene som alltid er på pletten — ivrige, tjenstvillige, frekke, innsmigrende og rundryggete — og som kaprer alle fremmede i byen, serverer nyeste sladder og påtar seg å ordne alle fornøyelser til enhver pris. Denne abbeden fulgte først Candide og Martin i teatret. Der så de premieren på en ny tragedie.
22b.gif

Candide fikk plass ved siden av to skjønånder. Det hindret ham allikevel ikke i å bli rørt til tårer av et par scener som ble nydelig spilt. I mellomakten kom en av skjønåndene bort til ham og bemerket:
Det er da helt meningsløst av Dem å gråte over noe sprøyt som dette. Heltinnen spiller elendig og motspilleren er under all kritikk, men det verste av det hele er stykket. Forfatteren kan jo ikke et ord arabisk, enda scenen foregår i Arabia. Han er dessuten en fyr som ikke tror på medfødte forestillinger. I morgen skal jeg ta med meg og vise Dem minst tyve forskjellige pamfletter som er skrevet mot ham.»
«Hvor mange dramatiske arbeider regner De med at det finnes i Frankrike?» spurte Candide, og abbeden svarte; «En fem, seks tusen.»
Det var mange,» sa Candide. «Men hvor mange av dem er gode?»
«Femten, seksten.»
«De var enda fler,» sa Martin.
Candide var meget begeistret for en skuespillerinne som spilte dronning Elisabeth i et nokså dårlig stykke som fremdeles blir oppført av og til.
«Henne liker jeg,» sa Candide. «Hun virker som en litt forloren frøken Kunigunde, men henne ville jeg gjerne hilse på.»
Den gesjeftige abbeden påtok seg straks å forestille ham for skuespillerinnen. Candide, som var oppdratt som tysker, spurte hvordan det var skikk og bruk å oppføre seg i Frankrike og hvordan man pleide å behandle engelske dronninger.
«Det er forskjellig,» svarte abbeden. «I provinsen ber man dem på et glass, i Paris tar man hatten av for dem når de er vakre og kaster dem på søplehaugen når de er døde.»
Dronninger på søplehaugen!» utbrøt Candide.
«Ja, det er riktig som herr abbeden sier,» innskjøt Martin. «Jeg var i Paris da frøken Monime gikk heden som man sier. Hun ble nektet det som her går under navnet «en hederlig begravelse», det vil si å råtne sammen med byens tiggere på en ussel kirkegård. Hun måtte begraves av sine egne kolleger i truppen, og ligger nå helt alene under brolegningen på hjørnet av rue de Bourgogne. Det har sikkert bedrøvet henne meget, for hun var et fint menneske.»
«Det var skammelig gjort,» sa Candide.
«Tja, hva skal man si,» svarte Martin. «Slik er det i Frankrike. Alle de mest vanvittige motsetninger som over hodet finnes -- alle de ting som ikke i det hele tatt kan tenkes å forenes, dem finner De her, i statsformen, i rettsvesnet, innenfor kirken og på scenen hos denne merkverdige nasjon.»
«Er det sant at man ler av alt her i Paris?»
«Ja, svarte abbeden. «Men det er av bitterhet. Når folk er forbitret over noe, ler de i villen sky, og de verste forbrytelser forøves med en latter.»
«Hvem var det tykke svinet som sa så meget stygt om tragedien jeg var så rørt over og om skuespillerne som jeg syntes var så gode?» spurte Candide.
Det er en tvilsom herre som lever av å rakke ned på alle skuespill og bøker. Han hater alle som gjør lykke, akkurat som evnukkene hater alle glade elskere; det er en av disse litteratursnogene som lever av edder og galle kort sagt en bladneger.»
«Hva betyr det?» spurte Candide. «En bladneger?» «En pamflettist, en kjøkkenskribent, en F ...»
Således sto Candide, Martin og abbeden på trappen og snakket sammen, mens folk strømmet ut efter forestillingen.
«Enda jeg lengter så meget efter frøken Kunigunde,» sa Candide, «ville jeg allikevel gjerne supere sammen med frøken Clairon i aften. Hun er virkelig strålende.»
Abbeden var ikke den mann som uten videre kunne nærme seg frøken Clairon, for hun beveget seg bare i det beste selskap.
«I aften er hun dessverre opptatt,» sa han. «Men jeg vil gjerne ha den ære å forestille Dem for en annen meget fornem dame som kjenner Paris ut og inn.»
Candide, som var nysgjerrig av naturen, ble med til denne damen som bodde ytterst i Faubourg Saint-Honoré. Der holdt de på med et spill som kaltes farao .
Det var dødsstille i værelset og tolv triste spillere satt med hver sin kortstokk i hånden og grunnet over tapskontoen. De var bleke om nesen, bankøren var nervøs, og vertinnen som satt ved siden av den ubarmhjertige bankøren voktet med argusblikk på meldingene. Hver gang det ble gjort en feil, gjorde hun spillerne oppmerksom på den bestemt, men høflig: hun ville nødig miste kundene. Damen kalte seg markise av Parolignac. Hennes datter var femten år og satt blant spillerne og blunket til sin mor hver gang en av de ulykkelige prøvde å mildne skjebnens slag med et lite snyteri.
Abbeden, Candide og Martin trådte inn. Ingen reiste seg, ingen hilste på dem og ingen så på dem. Alle var opptatt av kortene.
«Hennes nåde, baronessen av Thunder-ten-Tronck var mer elskverdig,» sa Candide.
Imidlertid gikk abbeden bort og hvisket markisen noe i øret. Markisen reiste seg halvt opp, beærte Candide med et nådig smil og Martin med et fornemt nikk, lot sette frem en stol til Candide og ga ham en kortstokk. Hvorpå han tapte femti tusen francs i to omganger.
Efterpå gikk man til et livlig aftensmåltid, og alle undret seg over at Candide ikke var mer nedbøyd over tapet. Tjenerne sa til hverandre på sitt eget røverspråk: «Det må være en engelsk mylord.»
Supeen artet seg som de fleste supéer i Paris: først stillhet, så et brus av stemmer uten et forståelig ord, og siden en rekke vitser uten særlig point, en del falske rykter, uholdbare påstander, litt politikk og meget giftig sladder. Man snakket til og med om bøker.
Derefter talte man om skuespill. Markisen spurte hvorfor det ble spilt tragedier på scenen som var uleselige i trykken. En lærd og kultivert herre blant gjestene forklarte meget greit at det fantes stykker som nok kunne interessere publikum uten å ha noen særlig verdi. I få ord beviste han at det ikke var nok å plasere på scenen en og annen situasjon som kan finnes i hvilken som helst roman, og som alltid besnærer publikum, men at en dikter må være original uten å være forskruet, ofte sublim, men alltid naturlig. Han må kjenne det menneskelige hjerte og bringe det til uttrykk, være dikter uten at noen av personene i stykket opptrer som dikter, kjenne språket til fullkommenhet, tale det rent og klart og harmonisk, men uten at rimet noen gang setter meningen på spill.
«Hvem som helst kan sikkert skrive en tragedie eller to uten å følge disse regler,» la han til. «Han vil få applaus i teatret, men han vil aldri bli regnet for en dikter. Det finnes meget få gode tragedier: noen av dem er idyller sammensatt av velklingende dialoger på velrimte verseføtter, andre er politiske kannestøperier som får oss til å sovne i parkett, eller høyttravende overdrivelser som gjør oss kvalme. Andre igjen er overspente fantaseringer av halvstuderte røvere som skriver lik barbarer og påkaller gudene med halvkvalte skrik, fordi de ikke vet hvordan de skal tale til mennesker. De er talsmenn for falsk moral og svulstige alminneligheter.»
Candide hørte oppmerksomt efter, og fikk stor aktelse for mannen, og da han hadde vært så heldig å bli plassert ved siden av vertinnen, tok han seg den frihet å spørre ganske lavt hvem denne herren som talte så godt for seg kunne være.
«Det er en lærd mann,» svarte damen. «Han spiller ikke, men abbeden tar ham av og til med seg til aftens. Han er en stor skjønner av teater og litteratur, og selv har han skrevet et drama som ble pepet ut, og en bok som aldri er kommet utenfor forleggerens butikk, bortsett fra det ene eksemplaret jeg har fått med dedikasjon.»
Det var sannelig en stor mann,» sa Candide. «En Pangloss nummer to.» Så vendte han seg til herren og spurte:
«Unnskyld, men da mener vel De også at alt er ordnet på beste måte, både i den åndelige og den materielle verden, og at ingenting kan være annerledes enn det er?»
«Nei,» svarte den lærde herren, «det mener jeg aldeles ikke. Jeg synes alt står på hodet her i verden: her er ingen som vet hvor han hører hjemme i samfunnet, hva han er satt til å gjøre, hva han gjør eller burde gjøre; og bortsett fra det å spise aftens, som er en ganske hyggelig og endrektig beskjeftigelse, så bruker man tiden til meningsløs ufordragelighet: jansenister mot jesuitter, jurister mot prester, skribenter mot skribenter, hoffmenn mot hoffmenn, finansfolk mot folket, kvinner mot sine menn, slektninger mot slektninger -- det er en evig kamp.»
«Jeg har sett verre ting,» svarte Candide, «men jeg har lært av en vis mann som siden var så uheldig å bli hengt, at alt dette er utmerket. Det er som nødvendige skygger i et prektig maleri.»
Deres hengte bekjentskap var en galgenfugl,» innskjøt Martin, «og skyggene Deres er uhyggelige flekker.»
Det er menneskene som setter flekkene,» sa Candide, «og det kan de ikke la være med.»
Da er det altså ikke deres skyld,» sa Martin.
De fleste av spillerne som ikke forsto det kvekk av samtalen, satt og drakk — Martin diskuterte med magisteren og Candide fortalte vertinnen om sine opplevelser.
22c.gif

Da de gikk fra bordet, førte markisen Candide inn i boudoiret, og ba ham sette seg i sofaen.
«Er De nå fremdeles like vanvittig forelsket i frøken Kunigunde von Thunder-ten-Tronck?» spurte hun.
«Ja, frue,» svarte Candide.
Markisen sendte ham et yndig smil og sa:
De svarer som en ekte westfaler. En franskmann ville sagt: Jo, det er nok sant at jeg har vært betatt av frøken Kunigunde, men efter at jeg har truffet Dem, markise, er jeg redd for at jeg ikke lenger elsker henne fullt så høyt.»
«Akk, markise !» sa Candide, «jeg skal svare som De vil.»
Deres lidenskap for henne begynte med at De tok opp et lommetørklæ. Jeg vil De skal ta opp et strømpebånd for meg.»
«Så hjertelig gjerne,» svarte Candide og tok det opp fra gulvet. «Men jeg vil også at De skal feste det på sin rette plass,» sa damen.
Og det gjorde Candide.
«Der kan De se,» sa damen, «sånn er det å være utlending. En parisisk tilbeder lar jeg ofte vansmekte i fjorten dager, men Dem faller jeg for ved første blikk: når man treffer en ung mann fra Westfalen, må man representere sitt land og gjøre ære på ham.»
Den skjønne hadde oppdaget at foruten å være utlending, var Candide også eier av to veldige diamanter — en på hver hånd. Dem beundret hun så uforbeholdent at de snart vandret fra Candides ringfingre over på hennes.
På hjemvei med abbeden kjente Candide seg litt angerfull over at han hadde vært utro mot frøken Kunigunde, og abbeden var en deltagende tilhører. Provisjonen på de femti tusen som Candide hadde tapt i spill og de to diamantene han var blitt kvitt halvt forært bort, halvt frasnytt hadde ikke vært stor. Men abbeden aktet å nytte bekjentskapet så langt det lot seg tøye: han snakket ivrig om frøken Kunigunde, og så betrodde Candide ham at han ville be henne oppriktig og ydmykt om forlatelse straks han kom til Venedig.
Og abbeden var enda mer medfølende og tok hjertelig del i alt hva Candide sa og gjorde og aktet å gjøre.
«Så har De altså avtalt et stevnemøte i Venedig?» sa han. «Ja,» svarte Candide, «jeg må for enhver pris treffe frøken Kunigunde.»
Og henført av trangen til å snakke om sin elskede, fortalte han som han pleide en hel del om sitt eventyr med den skjønne Kunigunde fra Westfalen.
«Jeg antar at frøken Kunigunde må være meget åndfull, og at hun skriver nydelige brev,» sa abbeden.
«Jeg har aldri fått et eneste brev fra henne,» svarte Candide, «for som De vel kan tenke Dem, kunne jeg ikke skrive dengang jeg ble forvist fra slottet på grunn av min kjærlighet til henne. Og like efter fikk jeg vite at hun var død, men fant henne siden igjen og mistet henne på nytt. Nå har jeg sendt henne et ilpostbrev, to tusen fem hundre mil herfra det går jeg fremdeles og venter svar på.»
Abbeden hørte oppmerksomt på ham, men virket en smule fraværende. Efter en stund sa han god natt til de to utlendingene og omfavnet dem hjertelig. Da Candide våknet neste morgen, fikk han følgende brev:

Kjære elskede venn !
Jeg har nå ligget syk en uke her i byen, men i dag bar jeg fått vite at du også er her. Hadde jeg kunnet røre meg, ville jeg fly rett i dine armer. I Bordeaux fikk jeg vite hvor du var reist, og der lot jeg vår trofaste Cacambo og min gamle pike bli igjen, men de kommer begge snart efter. Guvernøren av Buenos Aires har berøvet meg alt, men mine følelser for deg har han ikke kunnet ta fra meg. Kom så snart du kan, det vil enten gi meg livet tilbake, eller så dør jeg av glede over gjensynet.


Dette fortryllende og uventede brevet gjorde Candide usigelig henrykt, samtidig som han ble dypt nedbøyd over å høre at hun var syk. Vaklende mellom disse to motsatte følelser tok han gullet og diamantene med seg, og kjørte sammen med Martin til hotellet hvor frøken Kunigunde hadde tatt opphold.
Han gikk inn, skjelvende av bevegelse, med bankende hjerte og stammende røst. Han ville trekke sengeforhenget til side og ba piken komme med lys i værelset.
«Nei, vær forsiktig,» sa piken. «Hun tåler ikke lys. Det kan bety døden for hennel»
Og så trakk hun forhenget skyndsomt for.
«Elskede Kunigunde,» sa Candide med gråt i røsten, «her er jeg! Hvis jeg ikke kan få se deg, så la meg i det minste høre din stemme!»
«Hun har mistet stemmen,» sa piken.
Damen rakte en buttet hånd ut av gardinsprekken, og Candide satt lenge og vætet den med tårer. Så fylte han den med diamanter og la en pose gull i lenestolen ved sengekanten.
Midt under denne rørende scenen kom en politikonstabel med fullt vaktmannskap inn sammen med abbeden.
«Så dette er altså de to fordektige fremmede?» spurte han,
og arresterte Candide og Martin på stående fot. Så ga han
knektene ordre til å kaste dem i fengsel øyeblikkelig.
«Slik blir ikke reisende behandlet i Eldorado,» sa Candide. «Jeg er mer manikeer enn noensinne,» sa Martin.
«Men hvor skal vi hen, herr konstabel?» spurte Candide. «I hullet,» svarte konstabelen.
Martin fikk snart fatningen igjen og mente at damen som hadde utgitt seg for Kunigunde var en svindlerske, abbeden en svindler som hadde benyttet seg av Candides troskyldighet, og konstabelen en tredje svindler som det nok skulle gå an å bli kvitt i en fart.
Da gikk det også et lys opp for Candide. Han var fremdeles like ivrig etter å treffe sin Kunigunde igjen, og istedenfor å utsette seg for en lang og vilkårlig rettsak, hørte han på Martins vise råd og tilbød konstabelen tre små diamanter til omkring tre tusen pistoler hver.
«Ja, da er saken klar,» sa mannen med elfenbenstokken. «Om De hadde begått alle de forbrytelser som tenkes kan, er De likevel verdens ærligste og fineste menneske. Tre diamanter! Og hver av dem verd tre tusen pistoler! Min herre. Jeg er villig til å dø for Dem, og De skal ikke i brommen. Alle utlendinger skal arresteres, men dette ordner jeg: I Dieppe i Normandie har jeg en bror, jeg skal følge Dem til ham, og hvis De har en liten diamant å avse, kommer han til å sørge for Dem som De var meg selv.»
«Og hvorfor arresterer man alle utlendinger?» spurte Candide. Abbeden tok da til orde og sa:
Det er fordi en stratenrøver fra Atrebatia, som var blitt påvirket av sludder og tåpelig snakk, forsøkte å begå et mord. Ikke på den måten som i mai 161o, men som det i desember 1594, og i likhet med mange andre attentater begått til andre årstider og på andre årstall av andre stratenrøvere påvirket av sludder.»
Konstabelen forklarte hva det dreide seg om.
«å, for noen kjeltringer!» utbrøt Candide. «Finnes det slike redsler hos et folk som elsker sang og dans? Jeg må så snart som mulig komme meg ut av dette landet hvor apekatter befatter seg med å terge tigre ut av sitt gode skinn. I mitt eget land har jeg truffet bjørner - mennesker har jeg bare møtt i Eldorado. Herr konstabel, før meg heller til Venedig hvor jeg skal treffe frøken Kunigunde.»
«Jeg kan dessverre bare følge Dem til Nedre Normandie,» svarte lovens vokter.
Dermed tok han jernene av Candide, sa det var en feiltagelse, og ledsaget Candide og Martin til Dieppe hvor han forestilte dem for sin bror.
På reden lå et lite hollandsk skip. Normanneren, som ved hjelp av tre nye diamanter var blitt verdens mest tjenstvillige mann, rodde Candide og følget hans ombord i fartøyet som derpå satte kurs for Portsmouth i England.
Det var ikke nettopp veien til Venedig, men Candide syntes han nettopp var sluppet ut av helvete, og regnet med å begi seg til Venedig ved første leilighet.

TREOGTYVENDE KAPITEL

Candide og Martin kommer til Englands kyst. Hva de
opplever der

«Akk Pangloss, Pangloss! Akk, Martin, Martin! Akk, du deilige Kunigunde! Hva er dette for en verden vi lever i?» sa Candide ombord i det hollandske skipet.
«En vanvittig og avskyelig verden,» svarte Martin.
«Du er jo kjent i England. Er de like gale der som i Frankrike?»
«Der lider de av en annen sort galskap,» sa Martin. «De vet at disse to land ligger i krig om et par mål sneflekker oppe i Kanada, og at denne krigen koster dem mer enn hele Kanada er verd. Jeg er ikke informert nok til å si Dem akkurat hvor mange fler galehuskandidater det finnes i det ene landet enn i det andre, jeg vet bare at det landet vi nå skal besøke, er bebodd av et surmavet folkeferd.»
Mens de fortsatte samtalen, løp skipet inn i Portsmouth. På stranden så de en stor folkemasse opptatt med å beglo en temmelig tykk mann som lå på kne med bind for øynene oppe på dekket av en manovar. Fire soldater sto oppstilt foran ham. Med den fredeligste mine av verden skjøt soldatene tre kuler hver gjennom hodet på ham, og hele folkehopen snudde ryggen til og gikk hjem med fornøyde ansikter.
«Hva skal alt dette bety?» spurte Candide, «og hva er det for en avgrunnsånd som hersker overalt?»
Han spurte hvem han var, denne tykke mannen som nettopp var blitt skutt under så stor høytidelighet.
«Det er en admiral,» var svaret.
«Og hvorfor skjøt dere admiralen?»
«Jo, fordi han ikke klarte å drepe tilstrekkelig mange. Han har levert et slag mot en fransk admiral, og man mener at han ikke sørget for å komme nær nok.»
«Men avstanden fra den engelske admiralen til den franske var jo like lang som avstanden fra den franske til den engelske!»
«Utvilsomt. Men her i landet er det nyttig å skyte en admiral nå og da for å oppmuntre de andre.»
Candide ble så forferdet og forarget over alt han hadde sett at han ikke engang ville sette foten på land, og ga seg straks til å akkordere med den hollandske skipperen om å seile til Venedig straks, selv om han skulle bli like rundstjålet av ham som av landsmannen fra Surinam.
Skipperen var seilklar efter to dager. De fulgte franskekysten, passerte Lissabon og Candide grøsset. Så gikk de gjennom stredet ved Gibraltar inn i Middelhavet, og nådde omsider Venedig.
«Gud være lovet!» sa Candide og falt om halsen på Martin. «Her er det jeg skal møte den skjønne Kunigunde. Cacambo stoler jeg på som på meg selv. Alt er godt, alt går strålende, og alt er så utmerket som det kan være.»

FIREOGTYVENDE KAPITEL

Om Paquette og munken Giroflée

Så snart de var kommet i land i Venedig, sendte de folk ut for å lete efter Cacambo på alle kneiper og vertshus og hos alle lystige piker. Men de fant ham ikke. Hver dag spurte de seg for ombord i alle båter og skip på havnen, men ingen hadde sett Cacambo.
«Hva skal dette bety?» sa Candide til Martin, «her har jeg hatt tid til å reise fra Surinam til Bordeaux, fra Bordeaux til Paris, fra Paris til Dieppe, fra Dieppe til Portsmouth, langs Portugals og Spanias kyster, over hele Middelhavet og dertil være et par måneder i Venedig --- og ennå er den skjønne Kunigunde ikke kommet! Istedenfor henne har jeg ikke møtt annet enn en tvilsom dame og en forloren prest! Kunigunde er sikkert død, og selv har jeg ikke annet igjen enn å dø. Akk, det hadde vært bedre å bli i paradiset Eldorado enn å reise tilbake til dette fordømte Europa. De har evig rett, kjære Martin, alt er bare blendverk og elendighet.»
Han henfalt til mørk fortvilelse og tok ingen del i karnevaltidens forlystelser, selv operaen, som der var siste mote, hadde han ingen interesse av. Han traff ikke en eneste dame som kunne friste ham. Martin sa til ham:
24a.gif

«De må jo være litt enfoldig, når De kan innbille Dem at en halvindianer av en tjener med seks-syv millioner i lommen virkelig vil reise til verdens ende for å hente Deres elskede og ta henne med til Dem i Venedig. Hvis han finner henne, beholder han henne for seg selv; hvis han ikke finner henne, tar han seg en annen. Jeg råder Dem til å glemme både tjeneren Cacambo og Deres elskede Kunigunde.»
Martin var ingen trøster. Candides tungsinn ble verre og verre, og Martin framholdt stadig hvor lite det finnes av dyd og lykke her på jorden, kanskje unntatt i landet Eldorado som allikevel ingen kunne reise til.
Mens de diskuterte dette viktige spørsmålet og ventet på Kunigunde, fikk Candide se en ung theatinermunk på Markus-plassen med en pike i armen. Munken så frisk og rund og struttende ut, øynene strålte, han spankulerte med stolt og frimodig mine. Piken var yndig og sang som en lerke, hun så på munken med forelsket blikk og kløp ham av og til i bollekinnene.
«Du må iallfall innrømme at der går to lykkelige mennesker,» sa Candide til Martin. «Hittil har jeg bare sett ulykkelige mennesker overalt hvor jeg enn har reist i den bebodde verden, bortsett fra Eldorado, men når jeg ser denne piken og denne munken, skal jeg vedde på at her har vi funnet to lykkelige skapninger.»
«Og jeg vedder imot,» sa Martin.
«Da kan vi jo bare be dem til middag,» sa Candide, «og så får vi se om jeg tar feil.»
Dermed gikk han bort til dem, hilste høflig, og inviterte dem til vertshuset på makkaroni, lombardiske rapphøns, kaviar, lachrymae-christi og viner fra Montepulciano, Samos og Kypern.
24b.gif

Damen rødmet, munken svarte ja takk, og så slo de alle følge. Piken stirret på Candide med et forundret og forvirret blikk som tilslutt var ganske blendet av tårer. Så snart de var kommet på Candides værelse, utbrøt hun:
«Nei, men herr Candide, tenk at De ikke kjenner Paquette igjen!»
Candide tenkte jo bare på den skjønne Kunigunde og hadde ikke lagt særlig merke til henne, men da han hørte dette, så han opp og sa:
«Akk, stakkars barn, det er altså du som satte doktor Pangloss i den nydelige tilstand han var i da jeg traff ham sist?»
«Ja, dessverre,» svarte Paquette. «Jeg hører at De vet alt. Jeg har fått vite om de fryktelige ulykkene som er kommet over fru baronessen og hele hennes hus og den skjønne Kunigunde. Men jeg forsikrer Dem at min skjebne ikke har vært bedre. Da De så meg første gang var jeg meget uskyldig, og en franciskaner, som var min skriftefar, hadde lett spill da han forførte meg. Følgene var fryktelige. Jeg måtte reise fra slottet like efterat herr baronen hadde jaget Dem av gårde med flere spark i baken, og hvis en berømt lege ikke hadde tatt seg av meg, ville jeg ikke vært i live i dag. Av ren takknemlighet var jeg legens elskerinne en stund. Hans kone som var rasende skinnsyk, banket meg hver dag uten å legge fingrene imellom. Hun var en furie. Denne legen var stygg som arvesynden, og jeg verdens ulykkeligste menneske som ble banket hver dag på grunn av en mann jeg ikke brød meg det minste om. Men De vet jo hvor farlig det er for et hespetre å være gift med en lege. Til slutt mistet han tålmodigheten med henne en vakker dag hun var litt forkjølet, og ga henne en medisin som var så sterk at den tok livet av henne i en to tre efter et par fryktelige krampetrekninger. Fruens slektninger stevnet herren for retten, han flyktet og jeg kom i fengsel. Det hadde ikke hjulpet meg det minste at jeg var uskyldig hvis jeg ikke hadde vært ganske pen å se på. Dommeren slapp meg ut på betingelse av at han ble doktorens efterfølger. Men det varte ikke lenge før dommeren fant seg en annen og satte meg på porten uten vederlag. Og så ble jeg nødt til å søke utkomme i dette avskyelige yrket som for dere menn ser ut som en dans på roser, men som for oss er en elendighetens avgrunn. Jeg reiste til Venedig for å drive profesjonen her. Akk, om De visste hva det vil si å være nødt til uten persons anseelse å spille kjærlig snart mot en gammel kjøpmann, snart en advokat, så en munk, en gondolskipper hist og en abbed her. Alltid å være utsatt for enhver fornærmelse, enhver mishandling, ofte se seg nødt til å låne et skjørt på kreditt bare for å gå hen og la en vemmelig mannsperson hipse det opp over hodet igjen; oppleve at det man tjener på den ene blir stjålet av den andre, bli brannskattet av rettens håndhevere, og ikke ha annet i utsikt enn en elendig alderdom på et hospital og rakkerkulen til slutt -- da ville De nok forstå at jeg er verdens mest ulykkelige menneske.»
Da Paquette hadde lettet sitt hjerte for Candide med disse ord, sa Martin:
«Der kan De se, jeg har alt vunnet halve veddemålet.»
I mens satt munken Giroflée inne i spisesalen og drakk et par begre før middag.
«Men du så jo så glad og fornøyd ut da jeg traff deg på plassen,» sa Candide til Paquette. «Du sang og kløp munken i kinnet så naturlig at det var en lyst å se. Jeg trodde sikkert du var like lykkelig som du nå påstår du er ulykkelig.»
«Ja, det er også noe av det verste ved hele håndteringen. Igår ble jeg banket og bestjålet av en offiser, idag må jeg se glad ut for å fryde en munk.»
Candide ville ikke høre mer. Han innrømmet at Martin hadde rett. Så gikk de til bords sammen med Paquette og munken. Festen var vellykket, og til slutt satt de og samtalte meget fritt og åpenhjertig med hverandre.
«Kjære pater,» sa Candide til munken, «De ser ut som De har fått en lodd her i livet som alle kan misunne Dem: De har et ansikt som blomstrer av sunnhet, hele Deres vesen vitner om lykkelige dager. De har en nydelig pike til å holde Dem med selskap, og De later til å være ytterst fornøyd med munkestanden.»
«Tja, bortsett fra at jeg ønsker alle theatinere dit pepperen gror,» svarte munken. «Hundre ganger har jeg vært fristet til å sette fyr på klosteret og gå hen og bli tyrker. Da jeg var femten år gammel, tvang mine foreldre meg til å trekke i denne avskyelige kutten, fordi så meget som mulig av formuen skulle tilfalle en fordømt bror av meg, gid straffen må komme over ham! I klosteret hersker misunnelse, hat og strid. En og annen dårlig preken har jeg holdt og tjent en skilling eller to på det, men prioren stjeler halvparten av fortjenesten og resten bruker jeg på piker, vin og sang. Men når jeg kommer hjem til klostret om aftenen, er jeg ferdig til å knuse hodet mot veggen av fortvilelse, og alle mine medbrødre har det likedan.»
Martin vendte seg mot Candide, og sa med vanlig uforstyrrelighet:
«Nåvel? Har jeg ikke vunnet veddemålet?»
Candide ga Paquette to tusen pjastre og tusen pjastre til munken Giroflée.
«Men nå sverger jeg at de blir lykkelige,» sa han.
«Det har jeg ikke den minste tro på,» svarte Martin, «med disse dukatene gjør De dem kanskje enda ulykkeligere enn før.»
«Det får være som det vil,» sa Candide, «men én ting trøster meg, og det er at man ofte treffer mennesker som man aldri har ventet å finne igjen. Når jeg nå har møtt både den røde sauen og Paquette, treffer jeg sikkert Kunigunde en vakker dag.»
«Jeg håper hun gjør Dem lykkelig engang,» sa Martin, «men jeg tviler på det.»
«Du er hårdkokt,» sa Candide.
«Fordi jeg kjenner livet,» svarte Martin.
«Men se nå på gondolskipperne,» sa Candide, «de synger dagen lang.»
«Da har De ikke sett dem hjemme i familien, hos kone og barn,» sa Martin. «Dogen har sine sorger og gondolieren har sine. Det er sant nok at gondolierens lodd alltid er å foretrekke for dogens, men jeg tror forskjellen er så ubetydelig at den ikke
er verd å nevne.»
«Her går store ord om en viss senator Pococurante,» sa Candide, «han bor oppe ved Brenta i et prektig palass, og det sies at han tar vel imot fremmede. Folk påstår at han er en mann som aldri har hatt en sorg i sitt liv.»
«En så sjelden fugl ville jeg gjerne se,» sa Martin.
Og Candide søkte straks om å få avlegge et besøk hos signor Pococurante neste dag.

FEMOGTYVENDE KAPITEL

På besøk hos signor Pococurante, en venetiansk adelsmann

Candide og Martin dro i gondol oppover Brenta og kom til den fornemme signor Pococurantes palass, som naturligvis var omgitt av vidstrakte haver, prydet med marmorstatuer. Palasset var også meget stilfullt. Herren selv, som var en stor rikmann på omkring seksti år, tok meget høflig, men også meget kjølig imot de to nysgjerrige gjestene.
Dette gjorde Candide litt tafatt, mens Martin syntes det var ganske tiltalende.
Først kom to vakre, velkledde terner inn og serverte sjokolade riktig netthendt, så at den skummet i koppene på tilbørlig vis. Candide kunne ikke la være å prise ternenes skjønnhet, pene manerer og gode håndlag.
«Ja, det er to ganske skikkelige vesener,» sa senator Pococurante. «Det hender at jeg tar dem opp i sengen, for jeg er temmelig lei disse damene av det gode selskap inne i byen, fulle av koketteri og sjalusi og tretter og luner og smålighet og stolthet og fjolleri og så alle disse sonnettene som man må lage eller bestille til dem ---- men i lengden blir man jo også nokså lei av denslags pikebarn som disse to.»
Efter frokost gikk de en tur i det vidstrakte galleriet, og Candide var overrasket over alle de herlige billedene han fikk se. Han spurte hvem som hadde malt de to første.
«De er av Rafael,» svarte senatoren, «jeg kjøpte dem av ren forfengelighet for et par år siden, og prisen var meget høy. Det sies at det skal være noen av de skjønneste billeder i Italia, men jeg er ikke begeistret for dem. Farvene er mørknet svært meget, ansiktene er for flate og kommer ikke tydelig nok frem, draperiene ligner ikke virkelig stoff. Kort sagt, jeg synes ikke det er en sannferdig efterligning av naturen. Jeg ville kunne like et billede hvis jeg trodde det var naturen selv jeg så.
25a.gif

Denslags billeder finnes ikke. Jeg har mange billeder, men jeg ser ikke lenger på dem.»
Mens de ventet på middagen, ga signor Pococurante en konsert. Candide syntes musikken var herlig.
«Denne støyen kan nok virke underholdende en halv times tid,» sa Pococurante, «men varer den lenger blir man lei den, selv om ingen tør tilstå det. Musikken i dag består ikke i annet enn å utføre vanskelige ting, og det som bare er vanskelig blir man snart lei av. Jeg ville kanskje foretrukket operaen, hvis man ikke hadde oppfunnet hemmeligheten ved å gjøre den til et misfoster som avskrekker meg. Den som gidder kan jo gå og se dårlige tragedier omsatt til musikk, hvor scenene ikke har annen hensikt enn å anbringe et par latterlige arier skrevet forat en eller annen sangerstrupe skal komme til sin rett. La den som orker eller gidder gå hen og dåne av begeistring over en eller annen kastrert person som slår triller i rollen som Cæsar eller Cato og spankulerer frem og tilbake over breddene som en tåpelig klossmajor. Jeg for min del har for lenge siden holdt opp å interessere meg for denslags småtterier som idag regnes for Italias stolthet, og som fyrstene bruker så mange penger på.»
Candide motsa ham litt, men taktfullt og beskjedent. Martin var fullstendig enig med senatoren.
Så gikk man til bords, og efter en utmerket middag ble gjestene vist inn i biblioteket. Candide fikk se en prektig innbunnet Homer og roste vertens gode smak.
«Det er en bok som vår store Pangloss, Tysklands ypperste filosof, alltid fant den største glede i,» sa Candide.
«Det gjør ikke jeg,» svarte Pococurante koldt. «I sin tid fikk man innbilt meg at jeg også fant glede i å lese den. Men
25b.gif

disse evindelige oppramsingene om slagsmål som ligner hverandre på en prikk, disse gudene som alltid er på ferde og maser, men aldri foretar seg noe avgjørende, denne Helena som skal være årsak til krigen, men som nesten ikke spiller noen rolle i det hele tatt, dette Troja som ustanselig er beleiret, men som aldri blir inntatt — alt det der har bestandig virket gudsjammerlig kjedelig på meg. Jeg har spurt noen lærde menn om de synes det er like kjedelig som jeg, og alle ærlige mennesker tilstår at boken faller ut av hendene på dem efter ti minutter, men at man er nødt til å ha den i biblioteket som et oldtidsminne, eller en av disse irrete gamle myntene som ikke er en skilling verd efter dagens kurs.»
«Men da har Deres Eksellense sikkert en annen mening om Virgil
«Jeg innrømmer at annen, fjerde og sjette bok av æneiden er gode, men når det gjelder hans fromme æneas, den tapre Achates, den lille Ascanius og fjolset kong Latinus, den snusfornuftige Amata og den intetsigende Lavinia, tror jeg man skal lete lenge etter et mer likegyldig og usympatisk selskap. Da foretrekker jeg allikevel Tasso, eller de hårreisende røverhistoriene hos Ariosto.»
«Tør jeg spørre om De heller ikke har glede av å lese Horatius
«Han har mange praktiske sentenser som en verdensmann kan ha nytte av,» svarte Pococurante, «de er sammenfattet i kraftige vers og fester seg lettere i hukommelsen. Men hva skal jeg med hele denne reisen til Brindisi, og en beskrivelse av en dårlig middag og andre usmakeligheter, grovkornede utfall og kvalme smedevers om gamle kjerringer og hekser? Jeg kan ikke skjønne hva som gir ham rett til å si til sin venn Mæcenas, at hvis han ville regne ham blant lyrikerne, så vil han løfte sin panne så høyt at han vil stange mot stjernene. Tåpene beundrer alt hva en berømt forfatter har skrevet. Jeg leser bare for min egen del og har bare sans for det jeg kan bruke.»
Candide som var oppdratt til ikke å ha noen personlig mening om noe som helst, var høyst forundret over å høre alt dette, mens Martin syntes at Pococurantes måte å tenke på var ganske fornuftig.
«Og der ser jeg Cicero,» sa Candide. «Han blir De vel ikke lei av å lese?»
«Jeg leser ham iallfall aldri,» svarte Pococurante. «Hva interesserer det meg om han fører en sak for Rabirius eller Cluentius? Som dommer har jeg saker nok å tenke på. Jeg kunne være mer tilbøyelig til å slå meg på Ciceros filosofiske verker, men da jeg hadde oppdaget at han tvilte på alt, skjønte jeg at jeg visste like meget som han og at jeg ikke trengte noen til å lære meg å bli uvitende.»
«Men her ser jeg en samling beretninger fra et vitenskapelig selskap, i åtti bind,» sa Martin, «der må sikkert finnes noe av interesse!»
«Utvilsomt,» svarte Pococurante, «hvis bare en eneste av opphavsmennene til dette sammensuriet hadde funnet opp såpass som kunsten å lage knappenåler. Men i hele denne bindsterke samlingen finnes bare tomme systemer og ikke en eneste nyttig ting.»
«Men dette var da en voldsom mengde skuespill,» sa Candide, «og både på italiensk og spansk og fransk!»
«å jo, det er omkring tre tusen,» svarte senatoren, men knapt tre dusin gode. Og når det gjelder disse prekensamlingene som tilsammen ikke veier opp en side av Seneca, og alle disse tykke teologiske bøkene, så er det naturligvis aldri et menneske som åpner dem jeg minst av alle.»
Martin oppdaget flere hyller fulle av engelske bøker.
«Jeg tror nok en republikaner vil ha glede av å lese verker som er så fritt skrevet som disse,» sa han.
«Ja,» svarte Pococurante, «det er utmerket å skrive hva man mener, det er menneskets privilegium. Her i Italia skrives bare det man ikke mener, og de som lever i Cæsars og Antonius' fedreland i dag, tør ikke komme med en eneste selvstendig mening uten først å spørre en dominikaner om lov. Jeg ville ha vært tilhenger av denne friheten som virker så inspirerende på Englands store ånder, hvis lidenskapene og partimentaliteten ikke hadde forkludret alt som er prisverdig ved denne kostelige friheten.»
Candide fikk øye på en Milton i hyllen, og spurte Hans Eksellense om han ikke regnet ham for en stor forfatter.
«Hvem?» sa Pococurante. «Denne villmannen som til første kapitel i Skapelsen lager et langsommelig kommentar på ti bøker fulle av kantete vers? Denne plumpe mannen som plaprer efter grekerne og maltrakterer skapelseshistorien. Når Moses viser den Allmektige som skaper verden gjennom Ordet, så lar han Messias gå inn og hente en svær passer i et himmelskap for å konstruere skaperverket. Hva skal jeg med en forfatter som ødelegger hele Tassos herlige himmel og helvete for meg, som i et vers forvandler Lucifer til en padde og i et annet til en dverg, lar ham terpe de samme tingene hundre ganger og holde teologiske disputaser? En mann som i fullt alvor efterligner Ariostos humoristiske bruk av ildvåpnene, og lar djevlene skyte på himmelen med kanoner? Hverken jeg eller noen annen her i Italia har smak for denslags forvirrete overdrivelser. Syndens formæling med Døden og snogene som Synden nedkommer med, er av den art at ethvert menneske med noenlunde smak må kaste opp, og den lange beskrivelsen av et lasarett er slik at bare en graver kan ha glede av den. Hele dette uklare, forskrudde og vemmelige vrengebilledet av et dikt ble møtt med forakt første gang det kom ut, og jeg behandler det ikke anderledes i dag enn Miltons landsmenn og samtidige gjorde dengang. Forresten pleier jeg å si hva jeg mener, og bryr meg ikke stort om andre mener det samme som jeg.»
Candide følte seg litt støtt. Han hadde respekt for Homer, og en svakhet for Milton.
«Akk ja,» hvisket han til Martin, «jeg er stygt redd for at vår venn bare nærer den mest storslagne forakt for våre tyske diktere.»
«Og dermed ville ikke stor skade være skjedd,» svarte Martin.
«Ja, han er vel en stor mann!» mumlet Candide mellom tennene, «for er geni, denne Pococurante! Ingen ting finner nåde for hans øyne.»
Da de hadde gått gjennom alle bokhyllene på samme vis, spaserte de ned i haven. Candide priste alt det skjønne som fantes der.
«Jeg synes det er smakløst,» sa eieren. «Det er ikke annet enn krimskrams vi har her hjemme. Men imorgen skal jeg plante den om i mer utsøkt stil.»
Da de to nysgjerrige reisende hadde tatt avskjed med Hans Eksellense, sa Candide til Martin :
«Nå må du vel innrømme at vi nettopp har truffet verdens lykkeligste menneske: han er jo hevet over alt han eier.»
«Så De ikke at han bare er lei av alt han eier? Platon har alt sagt at det ikke er de beste maver som vraker all mat.»
«Men er ikke det å kritisere alt en glede i seg selv, dette å se feil der andre mennesker innbiller seg at de bare ser skjønnhet?»
«De mener: man kan glede seg over ikke å ha glede av noe?»
«Neivel,» sa Candide, «da er det vel i grunnen bare meg selv som er et lykkelig menneske, når jeg først har truffet frøken Kunigunde igjen!»
«Ja, håpet er alltid skjønt,» sa Martin.
Imidlertid gikk dager og uker. Cacambo kom ikke, og Candide hensank i en slik avgrunn av fortvilelse at han ikke engang la merke til at hverken Paquette eller munken Giroflée hadde vist seg eller sagt et ord til takk.


SEKSOGTYVENDE KAPITEL

Om hvordan Candide og Martin spiser aftens sammen med seks utlendinger,
og hvem de fremmede var

En aften da Candide nettopp skulle gå til bords sammen med Martin og de andre gjestene som bodde i vertshuset, kom en mann med kullsvart ansikt listende efter ham, nappet ham i ermet og sa:
«Gjør Dem klar til å reise med oss. Kom ikke for sent.» Han snudde seg: Det var Cacambo.Bare synet av Kunigunde selv hadde kunnet glede og overraske ham mer enn dette. Han holdt på å gå fra forstanden av henrykkelse. Han omfavnet sin kjære venn og spurte:
«Da er Kunigunde også kommet, hvor er hun? Følg meg til henne, så jeg kan dø av glede sammen med henne.»
«Kunigunde er ikke her,» svarte Cacambo. «Hun er i Konstantinopel.»
«Du store himmel! I Konstantinopel? Om hun så var i China ville jeg styrte til henne. Kom så reiser vi med en gang]»
«Vi reiser efter aftens,» svarte Cacambo. «Mer kan jeg ikke si. Jeg er slave og min herre venter meg, nå må jeg inn og varte opp ved bordet. Si ikke et ord om dette. Sett Dem til bords og vær parat.»
Candide var full av motstridende følelser; glede blandet seg med sorg. Han var henrykt over å treffe den trofaste tjeneren igjen, bestyrtet over å møte ham som slave; han var helt oppfylt av tanken på sin elskede, hjertet banket, hjernen var forvirret -- og slik satte han seg til bords sammen med Martin som tok de merkeligste hendelser med den største ro. Ved bordet satt seks utlendinger som var kommet for å se karnevalet i Venedig.
Cacambo var munnskjenk for en av disse utlendingene, og like før taflet ble hevet, bøyde han seg frem og hvisket til den fremmede som var hans herre:
«Deres Majestet kan reise når som helst. Skipet er seilklart.» Og dermed forsvant han.
De andre gjestene så forundret på hverandre uten å si et ord, da en annen tjener kom bort til sin herre og sa:
«Deres Majestet, vognen venter i Padua og båten ligger ferdig.»
Herren ga et vink og tjeneren forsvant.
Gjestene så på hverandre igjen, og forundringen ved bordet ble enda større. Så kom en tredje tjener inn, gikk bort til en tredje herre og sa:
«Sire, Deres Majestet bør ikke oppholde seg her lenger, jeg skal straks treffe alle forberedelser,» og dermed var han også forsvunnet.
Da var hverken Candide eller Martin i tvil om at dette måtte være en karnevalspøk. En fjerde tjener trådte inn og sa til den fjerde herren:
«Deres Majestet kan reise når han behager,» og forsvant som sine forgjengere. En femte tjener kom og sa det samme til den femte herren. Men den sjette tjeneren brukte en helt annen tone da han hevendte seg til den sjette herren som satt like ved siden av Candide. Han sa:
«Tja, Sire, nå er det nok slutt på kreditten både for Deres Majestet og meg, jeg tenker vi ender i kasjotten i natt både majesteten og jeg, hvis vi ikke passer oss. Men enhver er seg selv nærmest, jeg tar iallfall landeveien fatt. Far vel.»
26a.gif

Da alle tjenerne var forsvunnet, ble
de seks fremmede og Candide og Martin sittende i den dypeste stillhet. Endelig ble den brutt av Candide som sa:
«Dette var sandelig en merkelig spøk, mine herrer. Hvorfor er dere konger alle sammen? For min del, må jeg tilstå at hverken jeg eller Martin er det.»
Da tok Cacambos herre til orde med stort alvor, og sa på italiensk:
«Jeg spøker ikke. Mitt navn er Achmet den Tredje. Jeg har vært storsultan i mange år, jeg avsatte min bror, og min brorsønn avsatte meg. Alle mine vizirer er blitt halshugget og jeg tilbringer mine dager i det gamle seraljet. Min brorsønn, stor sultan Mahmud, gir meg somme tider lov til å reise for helbredens skyld --- og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.»
En ung mann, som satt ved siden av Achmet, tok da ordet og sa:
«Jeg er Ivan, og har vært enehersker over alle russere. Jeg ble avsatt da jeg lå i vuggen. Min far og min mor ble fengslet, og selv er jeg oppvokst i fengsel. Av og til får jeg reise under bevoktning, og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.»
Den tredje sa:
«Jeg er Charles Edward, konge av England. Min far frasa seg retten til tronen og jeg har kjempet for å hevde den. De herskende har revet hjertet ut av brystet på åtte hundre av mine tilhengere og slått dem om ørene med innvollene. Jeg har vært i fengsel. Nå er jeg på vei til Rom for å besøke min kongelige far, avsatt som jeg selv og min farfar, og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.»
Så tok den fjerde ordet og sa:
26b.gif«Jeg er polakkenes konge. Krigslykken vendte seg og jeg
mistet mine arveland. Min far led samme skjebne, og selv har jeg bøyet meg for dens tilskikkelser, likesom sultan Achmet, tsar Ivan og kong Charles Edward — Herren gi dem alle et langt liv—, og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.»
Den femte sa:
«Jeg er også polakkenes konge. To ganger har jeg tapt mitt rike, men forsynet har gitt meg en annen stat hvor jeg gjør flere gode gjerninger enn alle sarmatenes konger til sammen har kunnet utrette ved Weichsels bredder. Jeg bøyer meg også for skjebnens dom, og jeg er kommet for å overvære karnevalet i Venedig.»
Så var det bare den sjette igjen. Han sa:
«Mine herrer, jeg er ikke fullt så fin som dere andre, men jeg har da vært konge jeg også, såvel som noen. Jeg er Teodor som i sin tid ble valgt til konge på Korsika. Den gang kalte de meg Deres Majestet, og nå er det så vidt noen sier herr Teodor til meg. Jeg har en gang slått min egen mynt, og i dag har jeg ikke en skilling. Jeg har hatt to statssekretærer, i dag har jeg knapt en tjener. Jeg har engang sittet på tronen, siden har jeg lenge ligget på halm i et tårn i London. Her er jeg redd for at det går meg likedan, enda jeg også er kommet for å se karnevalet i Venedig, likesom mine herrer kongelige majesteter og kolleger.»
De fem andre kongene hørte på denne lille talen med behjertet deltagelse, og hver av dem ga kong Teodor tyve sekiner til klær og skjorter. Candide ga en diamant til to tusen sekiner.
«Hvem kan dette være ?» spurte de andre fem kongene hverandre. «Han ser ut som en alminnelig privatperson, allikevel er han i stand til å gi hundre ganger så meget som noen av oss - og gjør det dessuten.»
Idet de gikk fra bordet ankom fire fyrstelige personer til vertshuset, de hadde også mistet land og rike på grunn av krigslykkens omskiftelighet, og de var alle kommet for å se karnevalet i Venedig. Men Candide la ikke en gang merke til dem. Han tenkte bare på å reise til Konstantinopel så snart som mulig, og treffe sin elskede Kunigunde.

27a.gif

SYVOGTYVENDE KAPITEL

Reisen til Konstantinopel

Candides tro tjener Cacambo hadde alt ordnet det således at både han og Martin fikk være med den tyrkiske galeien som skulle føre sultan Achmed tilbake til Konstantinopel. Begge gjorde knefall og takket Hans bedrøvelige Majestet på det varmeste før de gikk ombord. På veien sa Candide til Martin:
«Ja, nå har vi opplevd å sitte til bords med seks avsatte konger! Og den sjette kongen har jeg til og med måttet gi noen sekiner i almisse. Det finnes kanskje mange andre fyrster som er enda dårligere stilt. Selv har jeg bare mistet en flokk på hundre sauer, og nå er jeg på vei til den skjønne Kunigundes armer. Kjære Martin, jeg gjentar det jeg alltid har sagt: Pangloss hadde rett, alt er ordnet på beste måte.»
«Jeg skulle ønske det var sant» sa Martin.
«Men vårt eventyr i Venedig var allikevel en usannsynlig opplevelse. Aldri har vel noen sett eller hørt tale om seks avsatte konger som møtes og spiser aftens sammen på et alminnelig vertshus!»
«Det er ikke noe merkeligere enn alt annet vi har opplevd,» svarte Martin. «Det er helt dagligdags at konger blir avsatt, og når vi har hatt den ære å spise sammen med dem, så er det bare et lite sammentreff som ikke engang er verd å nevne.»
Straks Candide var kommet ombord, kastet han seg om halsen på Cacambo, sin gamle venn og forhenværende tjener.
«Fortell meg nå,» sa han, «hvor er frøken Kunigunde? Hva gjør hun? Er hun fremdeles like skjønn? Elsker hun meg som før? Er hun frisk? Du har sikkert kjøpt et palass til henne i Konstantinopel?»
«Kjære herre,» svarte Cacambo, «Kunigunde vasker tallerkner ved Marmarahavets strand, der er hun i tjeneste hos en fyrste som ikke har særlig mange tallerkner. Hun er med andre ord slavinne hos en forhenværende selvhersker ved navn Ragotski som lever en meget tilbaketrukket tilværelse for tre dukater om dagen, som han får av Stortyrken. Men det sørgeligste av alt er at hun har mistet hele sin skjønnhet, og dessverre er blitt skrekkelig stygg.»
«Pen eller stygg, det er det samme,» sa Candide, «jeg er en hederlig mann og jeg plikter å elske henne like høyt som før. Men hvordan kan hun ha sunket så dypt, med de fem seks millionene du hadde med til henne?»
«Tja, hva er penger og hvor ble de av?» sa Cacambo. «Først måtte jeg jo ut med to millioner til senor don Fernando de Ibaraa y Figueora y Mascarenes y Lampourdos y Souza, guvernør av Buenos Aires, i løsepenger for frøken Kunigunde. Så møtte vi en sjørøver underveis, og han ribbet oss jo for resten. Og så har vi seilt rundt med denne sjørøveren, først til Kapp Matapan, så til Milo, så til Nikaria, så til Samos, så til Dardanellene, Marmara og Skutari. Nå tjener Kunigunde og den gamle konen hos denne fyrsten jeg har nevnt, og jeg er slave hos en avsatt sultan.»
«Det var sannelig en forferdende rekke av ulykkelige omstendigheter!» sa Candide. «Men jeg har ennå noen diamanter igjen, jeg kan lett betale løsepenger for frøken Kunigunde. Det er bare synd hun er blitt så stygg.»
Så vendte han seg til Martin og spurte;
«Hvem synes du i grunnen har størst årsak til å beklage seg, sultan Achmet, keiser Ivan, kong Charles Edward, eller jeg?»
«Det aner jeg ikke,» svarte Martin. «For å kunne vite det måtte jeg kunne lese i hjertene til disse menneskene De nevner.»
«Akk, hadde bare Pangloss vært her,» sa Candide. «Han hadde nok visst det.»
«Jeg vet ikke hvilken vekt denne Pangloss hadde til å veie menneskenes ulykker og avlese deres lidelser og sorger. Alt jeg tør påstå er at det finnes millioner mennesker som har større grunn til å beklage seg enn kong Charles Edward, keiser Ivan og sultan Achmet.»
«Det kan gjerne være,» sa Candide.
I løpet av få dager nådde de innseilingen til Det Sorte Hav. Det første Candide gjorde var å betale en stor løsesum for Cacambo. Så gikk han straks sammen med begge følgesvennene ombord i en galei for å reise inn til kysten av Hellesponten og hente frøken Kunigunde, selv om hun var aldri så stygg.
På toften i galeien satt to slaver som rodde meget dårlig, og den levantinske kapteinen lot av og til oksepisken danse over de nakne ryggene. En naturlig medfølelse fikk Candide til å legge merke til dem fremfor de andre slavene, han syntes synd på dem og gikk litt nærmere. Det var noen trekk i de vansirte ansiktene som svakt minnet ham om Pangloss og den uheldige jesuittbaronen, frøken Kunigundes eneste bror. Han følte seg beveget og sørgmodig til sinns ved minnet. Han så enda nøyere på dem.
«Sant å si,» sa han til Cacambo, «hvis jeg ikke hadde sett magister Pangloss bli hengt og selv vært så uheldig å spidde baronen, ville jeg trodd det var de to som satt her og rodde ombord i denne galeien.»
I samme øyeblikk som ordet baron og Pangloss var sagt, oppløftet de to slavene et høyt skrik, slapp årene og ble sittende som forstenet på toften. Levantineren kom løpende og pisken suste ned over dem med dobbelt kraft.
«Stans! Stans!» ropte Candide. «De skal få så mange penger De vil!»
«Men det er jo Candide!» sa den ene galeislaven.
«Men er det ikke Candide?» sa den andre.
«Dette må være en drøm!» sa Candide. «Eller er jeg våken? Er jeg på galeien, eller er jeg ikke her? Er dette den samme baronen som jeg har stukket ihjel? Er dette Pangloss som jeg selv har sett dinglende i galgen?»
«Det er oss, det er oss!» svarte de begge i kor.
«Nei, tenk, skal dette være den store filosofen!» sa Martin.
«ærede herr tyrk,» sa Candide til levantinerkapteinen, «hvor meget skal De ha i løsepenger for herr von Thunder-ten -Tronck, en av romerrikets første baroner, og herr Pangloss, vår tids og Tysklands dypsindigste metafysiker?»
«Din kristne hund,» svarte tyrkerskipperen, «siden disse to kristne hunder og galeislaver både er baronere og metafysikere
noe som sikkert betyr at de er høyt på strå der de hører hjemme, så kan du betale meg femti tusen sekiner for dem.»
«Det skal De få,» sa Candide. «Ro som et lyn til Konstantinopel så skal De få pengene øyeblikkelig. Nei, ro meg heller til frøken Kunigunde med én gang.»
Skipperen som alt hadde snudd baugen mot byen, lot galeien fly over bølgene som en fugl.Candide omfavnet baronen og Pangloss ustanselig.
«Hvordan kunne det gå til at jeg ikke drepte Dem, kjære baron? Kjære Pangloss, hvordan gikk det til at De ikke ble hengt allikevel? Og hvordan kan det gå til at dere sitter her og ror som tyrkiske galeislaver?» spurte Candide.
«Er det virkelig sant at min kjære søster befinner seg her?» spurte baronen.
«Jo, det er sant nok,» svarte Candide.
«Så fikk jeg endelig se min kjære Candide igjen!» utbrøt Pangloss.
Candide presenterte dem for Martin og Cacambo.
De falt alle om halsen på hverandre, og snakket alle i munnen på hverandre. Galeien fløy over vannet, og snart var de i havn på kysten. Der sendte de bud efter en jøde, og av ham fikk Candide femti tusen sekiner for en diamant som var verd hundre tusen, efterat jøden hadde sverget ved Abrahams skjegg at han ikke kunne gi mer for den. Så betalte Candide på stående fot løsepengene for baronen og Pangloss. Magisteren kastet seg på kne for sin befrier og gråt sine modige tårer, baronen takket ham med ganske lett, fornemt nikk, og lovet å betale pengene tilbake ved første leilighet.
«Men er det virkelig sant at min frøken søster er i Tyrkiet?» sa han.
«Det er så sant som det er sagt,» svarte Cacambo. «Eftersom hun vasker tallerkner hos en forhenværende fyrste av Transylvania.»
Straks ble det sendt bud etter to jøder til, og Candide solgte flere diamanter. Så gikk de ombord i en annen galei og dro av sted for å befri Kunigunde.

åTTEOGTYVENDE KAPITEL

Hva som hendte Candide, Kunigunde, Pangloss, Martin osv.

«Jeg ber igjen Deres Velærværdighet så mange ganger om unnskyldning,» sa Candide til baronen, «for at jeg kom til å stikke kården gjennom Dem.»
«Det snakker vi ikke mer om,» svarte baronen, «jeg innrømmer at jeg var litt hissig. Men siden De gjerne vil vite hvilke omstendigheter som har gjort meg til galeislave, kan jeg i korthet fortelle at så snart jeg var blitt helbredet efter kårdestøtet av apotekerpateren ved kollegiet, falt jeg i bakhold og ble tatt til fange av en spansk patrulje. Jeg ble satt i fengsel i Buenos Aires omtrent på den tid da min søster forlot byen. Jeg søkte om å reise tilbake til ordensgeneralen i Rom, og ble utnevnt til skriftefar ved den franske ambassade i Konstantinopel. Knapt åtte dager efter at jeg hadde tiltrådt stillingen, traff jeg en aften en ung ikoglan, det var virkelig en meget tiltalende og velskapt ung mann. Det var meget varmt den aftenen, og den unge mannen ville gjerne bade. jeg benyttet også anledningen til å ta et bad.
28a.gif

Jeg visste ikke at det ble regnet for en dødssynd for en kristen å bli sett splitter naken sammen med en ung muselman. En kadi dømte meg til hundre stokkeslag under fotsålene og sendte meg til galeiene. Verre urettferdighet kan vel ikke tenkes. Men jeg vil gjerne vite hvorfor min søster befinner seg i kjøkkenet hos en transylvansk fyrste i landflyktighet blant tyrkerne.»
«Og De, min kjære Pangloss,» sa Candide, «hvordan er det gått til at vi to møtes igjen?»«At De så meg bli hengt er sant nok; jeg skulle naturligvis vært brent. Men som De husker, styrtregnet det da de ville steke meg. Uværet var så voldsomt at de oppgav å få bålet til å brenne, så ble jeg hengt i mangel av noe bedre. En kirurg kjøpte liket, tok meg med hjem og ga seg til å obdusere meg. Først skar han et korssnitt fra navlen til kravebenet. Dårligere hengt enn jeg var, kan man ikke bli. Underdiakonen som var skarpretter for den hellige inkvisisjon, var en bålbrenner av rang, men han var ikke øvet i hengning: strikken var våt, renneløkken gle dårlig og slo knute jeg pustet iallfall fremdeles. Dette snittet fikk meg til å hyle så høyt at doktoren falt baklengs av forskrekkelse og trodde det var djevelen han holdt på å obdusere. Halvdød av skrekk tok han til bens og gikk på hodet nedover trappene.
28b.gif

Ved rabalderet kom konen løpende til fra et annet værelse og fikk se meg ligge oppsprettet på bordet med korssnitt og det hele, hun ble enda mer skrekkslagen enn sin mann, for ut og falt oppå ham i trappen. Da de var kommet seg litt, hørte jeg doktorkonen si til doktoren: «Kjære deg, hvordan kan du også finne på å skjære i en kjetter? Vet du ikke at det er fart en satan i alle denslags folk? Jeg går straks og henter en prest for å besverge djevelen.» Disse ord fikk meg til å skjelve, jeg samlet mine siste krefter og skrek: «Barmhjertighet!» Endelig ble den portugisiske bartskjæreren litt modigere. Han sydde meg sammen igjen, konen tok seg av meg og efter fjorten dager var jeg frisk. Bartskjæren fant en post til meg og jeg ble lakei hos en malteserridder som var på vei til Venedig. Men da han ikke hadde råd til å betale lønnen, gikk jeg i tjeneste hos en venetiansk kjøpmann som tok meg med til Konstantinopel.»
«En dag fant jeg på å gå inn i en moské. Der så jeg en gammel imam og en ung meget vakker pike som leste sine bønner. Hun var dypt utringet, og mellom brystene hadde hun en nydelig bukett tulipaner, roser, anemoner, ranunkler, svibler og aurikler. Hun lot buketten falle på gulvet, jeg tok den opp og satte den tilbake på p!ass med den mest ærbødige respekt. Det tok så lang tid å sette buketten på plass at imamen ble rasende, og da han så jeg var kristen, ga han seg til å rope på hjelp. Jeg ble ført frem for kadien som ga meg hundre slag under fotsålen og dømte meg til galeiene. Jeg ble lenket til den samme toften i den samme galeien som herr baronen. På denne galeien var det fire unge gutter fra Marseille, fem neapolitanske prester og to munker fra Korfu som fortalte oss at slike ting hender hver dag. Baronen påstår at han har vært utsatt for en større urettferdighet enn jeg, og jeg mener at det er meget mer anstendig å sette en blomsterbukett tilbake i brystet på en dame enn å opptre sp!itter naken sammen med en ikoglan. Vi har trettet ustanselig om dette og fikk tyve piskeslag om dagen, helt til denne verdens sammenheng av årsaker og hendelser førte Dem til vår galei og De kjøpte oss fri.»
«Nå, min kjære Pangloss,» sa Candide, «når De er blitt hengt, obdusert, banket under fotsålene og har rodd som slave på en galei, mener De fremdeles alt er ordnet til det beste her i verden?»
«Ja, jeg holder på mine meninger som før,» svarte Pangloss, «for jeg er jo filosof: det tar seg ikke ut å skifte standpunkt. Leibniz kan ikke ta fei!, og universets forutbestemte harmoni er dessuten noe av det skjønneste som kan tenkes, likesom læren om rommet og materien

NIOGTYVENDE KAPITEL

Hvordan Candide gjenfant Kunigunde og den gamle konen.

Mens Candide, baronen, Pangloss, Martin og Cacambo fortalte sine opplevelser, trettet om hvor vidt hendelsene i denne verden er tilfeldige eller ikke, diskuterte årsak og virkning, det moralske og fysiske onde, frihet og nødvendighet, og den trøst en kan finne som tyrkisk galeislave nådde de inn til stranden på Marmarahavets kyst og gikk i land foran huset til den transsylvanske fyrsten. Det første de så var Kunigunde og den gamle konen som sto og hengte håndklær til tørk på en snor.
29a.gif

Ved dette synet bleknet baronen. Og da den ømme elsker Candide så sin skjønne Kunigunde med værbitt ansikt, rødsprengte øyne, flatt bryst, rynket kinn, røde og skrubbete armer, vek han først tre skritt tilbake, grepet av forferdelse, men så tok han seg høflig sammen og gikk frem og omfavnet henne. Kunigunde falt om halsen på sin bror, og Candide omfavnet den gamle. Han kjøpte dem begge fri med en gang.
Like i nærheten lå en liten forpaktergård, og den gamle foreslo for Candide at hele truppen foreløpig skulle slå seg ned der, inntil det åpnet seg utsikter til en bedre skjebne for dem alle.
Kunigunde visste ikke at hun var blitt stygg, for det var det ingen som hadde fortalt henne. Hun minnet Candide om de løfter han hadde gitt henne, og i en så bestemt tone at han ikke turde si nei. Han lot baronen vite at han aktet å gifte seg med hans søster.
«Ikke tale om,» svarte baronen. «Aldri tillater jeg at hun nedverdiger seg, og en så toppmålt frekkhet fra Deres side kan jeg heller ikke finne meg i. Den vanære at min søsters barn ikke vil få adgang til Tysklands adelige klostre skal aldri komme over mitt hode. Nei, min søster gifter seg bare med en keiserlig tysk baron!»
Kunigunde kastet seg ned for hans føtter og gråt sine modige tårer. Men baronen var urokkelig.
«Din erkenarr,» sa Candide til ham, «jeg kjøpte deg fri fra galeiene, jeg har betalt løsepenger for deg og din søster som var oppvaskpike her. Hun er falmet og stygg, men jeg er allikevel storsinnet nok til å be henne bli min hustru, og så kommer du og setter deg imot det! Jeg kunne bli rasende nok til å drepe deg omigjen!»
«Du kan drepe meg omigjen,» svarte baronen, «men så lenge jeg er i live gifter du deg aldri med min søster.»

TREDEVTE KAPITEL

Slutning

På bunnen av sitt hjerte hadde Candide slett ikke lyst til å gifte seg med Kunigunde. Men baronens uforskammete hovmot fikk ham til å bestemme seg for giftermålet, og dessuten holdt Kunigunde jernet varmt med så stor iver at han ikke kunne trekke seg tilbake. Han søkte råd hos Pangloss, Martin og den trofaste Cacambo.
Pangloss skrev en velformet betenkning som beviste at baronen ikke hadde noen rett over sin søster, og at hun etter alle hellige tysk-romerske lover hadde full rett til å ekte Candide til venstre hånd.
Martin foreslo å kaste baronen på sjøen. Cacambo mente han burde leveres tilbake til levantinerskipperen og lenkes på galeibenken til han kunne sendes tilbake til ordensgeneralen i Rom med første skipsleilighet. Forslaget falt i god jord, og den gamle var også enig, men søsteren ble holdt utenfor. Saken gikk i orden formedelst en mindre pengesum, og så fikk de samtidig gleden av å snyte en jesuitt og lære en tysk baron at hovmot står for fall.
Nå vil man kanskje tenke seg at Candide fikk leve et velbehagelig liv, som rimelig kunne være når han efter så mange gjenvordigheter endelig hadde giftet seg med sin elskede, bodde under tak med to filosofer som Martin og Pangloss, foruten en så forslagen mann som Cacambo og den livserfarne gamle konen, og dertil hadde bragt med seg en god slump diamanter fra inkaenes hjemland. Men han ble så rundsnytt av jøder at han snart ikke hadde annet igjen enn den lille forpaktergården, og hans kone Kunigunde ble styggere for hver dag, stadig mer trettekjær og utålelig i huset. Den gamle var skrøpelig og enda mer ufordragelig enn Kunigunde. Cacambo som arbeidet i haven og solgte grønnsaker på torvet i Konstantinopel, måtte streve mer enn han hadde godt av og forbannet sin lodd i livet. Pangloss gremmet seg over at han ikke kunne glimre som et åndens lys ved et av Tysklands universiteter. Hva Martin angår, var han fast overbevist om at tilværelsen er like ille overalt, derfor tok han alle ting med ro. Candide, Martin og Pangloss vekslet av og til meninger om moralen og metafysikken.
Fra vinduene så de ofte fartøyer seile forbi, lastet med effendier, pasjaer og kadier som ble sendt i forvisning til Lemnos, Mytilene eller Erzerum. De så andre kadier, effendier og pasjaer komme for å avløse de forviste og siden bli forvist når turen kom til dem. De så ladninger av utstoppete hoder som skulle settes på stake og fremstilles for Den Høye Port. Dette var anledninger som alltid fikk diskusjonens bølger til å gå enda høyere, og når de ikke diskuterte, kjedet de seg så forferdelig at den gamle en vakker dag tok bladet fra munnen og sa:
«Jeg undres hva som er verst, enten å bli voldtatt hundre ganger av negerpirater, få enden skåret av som et egg, løpe spissrot blant bulgarer, bli pisket og hengt på en autodafé, bli levende dissekert, sitte på galeiene — kort sagt bli utsatt for alle de ulykker vi til sammen har gjennomgått eller sitte her med hendene i fanget?»
«Det er et stort spørsmål,» sa Candide.
Denne samtalen bragte nye synsmåter frem, og Martin især kom til den slutning at menneskene er skapt til enten å leve i evig kval og uro eller i kjedsomhetens dvale. Candide var ikke enig, men han våget ikke å påstå noe. Pangloss innrømmet at han alltid hadde levd et hundeliv, men når han en gang hadde hevdet at alt var såre godt, holdt han fast ved det, men trodde ikke på hva han forfektet.
Så en dag hendte en tildragelse som styrket Martin i hans fordervelige meninger, gjorde Candide enda mer vankelmodig og satte Pangloss i større knipe enn noen sinne. En vakker dag landet nemlig Paquette og munken Giroflée på stranden foran gården. De var begge i elendig forfatning: de tre tusen pjastre var gått fløyten i en fart, de hadde slått opp og blitt venner igjen, røket i tottene på nytt, vært i fengsel og flyktet, og endelig var bror Giroflée gått hen og blitt tyrk. Paquette ofret seg for profesjonen hvor hun kom, men tjente nesten ingenting lenger.
«Hva sa jeg,» bemerket Martin til Candide. «Jeg visste på forhånd at gaven De forærte dem snart ville være strødd for alle vinder og gjøre dem enda ulykkeligere enn før. Både De og Cacambo har svømt i millioner, men Dere er heller ikke lykkeligere enn disse to.»«Ser vi det,» sa Pangloss til Paquette, «himmelen fører deg altså atter tilbake til oss, stakkars villfarne barn? Vet du at du har kostet meg nesetippen, ett øre og det ene øyet? Og hvordan er det du ser ut nå! Akk, for en verden vi lever i!»
Denne nye hendelsen fikk dem til å filosofere livligere enn noen gang før.
I nabolaget fantes en navnkundig dervisj, han gikk for å være den største filosofen i hele Tyrkiet. Til ham gikk de for å søke råd. Pangloss førte ordet, og sa:
«Mester, vi er kommet for å be Dem si oss hvorfor et så besynderlig dyr som mennesket er blitt skapt.»
«Hva har du med det?» svarte dervisjen. «Er det din sak?» «ærverdige far,» sa Candide, «det finnes så forferdelig meget ondt på jorden, derfor spør vi.»
«Hva angår det deg om her finnes godt eller ondt?» svarte dervisjen. «Når vår høye hersker sender et fartøy til Egypten, bryr han seg da om musene ombord har det godt eller ei?»
30a.gif
«Hva skal vi da gjøre?» spurte Pangloss.
«Holde kjeft!» svarte dervisjen.
«Jeg har smigret meg med at vi kanskje kunne samtale litt om årsak og virkning, den beste av alle tenkelige verdner, om opprinnelsen til det onde, eller sjelens natur og den forutbestemte harmoni ...»
Da han hørte dette, smekket dervisjen døren igjen for nesen på dem.
Mens de var ute for å spørre dervisjen til råds, var det blitt kjent i Konstantinopel at to vizirer og muftien nettopp var blitt kvalt, og at fler av deres venner var blitt satt levende på stake. Denne sørgelige nyheten vakte stort røre et par timers tid. Pangloss, Martin og Candide var på hjemvei, og under vandringen traff de en hyggelig gammel mann som satt og trakk frisk luft under appelsintrærne utenfor sin egen dør. Pangloss, som var like nysgjerrig som snakkesalig, spurte ham om han visste hva han het denne muftien som nettopp hadde fått silkesnoren om halsen.
«Det aner jeg ikke,» svarte mannen. «Jeg har aldri kjent navnet på noen mufti eller vizir. «Jeg har aldri hørt noe om disse hendelsene De nevner, men jeg antar at de som styrer med offentlige saker ofte får en brå og lite lystelig død, og at de fortjener den. Men jeg følger aldri med i det som skjer i Konstantinopel, jeg nøyer meg med å sende frukten jeg dyrker her i haven inn til byen og selge den der.»
Med disse ord bød han de fremmede inn i huset. Han hadde to sønner og to døtre som serverte dem forskjellige slags leskedrikker som de selv hadde tilberedt: sherbet og kaimak spekket med sukat, og appelsiner, sitroner, lemoner, ananas, pistasjer og mokkakaffe som ikke var blandet med dårlige javabønner og vestindiske sorter. Efterpå kom den muhammedanske hedersmannens to døtre og parfymerte de tre fremmedes skjegg.
«De må jo ha et stort og prektig gods,» sa Candide til tyrken.
«Jeg har ikke mer enn tyve mål jord,» svarte han, «og den jorden dyrker jeg sammen med mine barn. Arbeidet holder tre store onder borte fra oss: kjedsomheten, lasten og nøden.»
Da Candide var kommet hjem til gården, tenkte han lenge på hva muselmanen hadde sagt. Så sa han til Martin og Pangloss:
«For meg synes det som denne hederlige gamle tyrken har beredt seg en skjebne som er langt å foretrekke fremfor den som var tildelt de seks kongene vi hadde den ære å spise aftens med i Venedilt.»
«Ja, storhet er en farlig ting,» sa Pangloss, «det er en teori som alle filosofer har hevdet. Husker De at Egon, mohabittenes konge ble drept av Jehud, at Absalon ble hengende i håret og stukket i siden med tre spyd, at Nadab, Jeroboams sønn ble drept av Baesa, kong Ela slått ihjel av Simri, Ahasias av Jehu, Attalia av Jojada, og at kongene Joakim, Joakas og Sedekias ble bortført i trelldom? Og husk hvordan det gikk Krøsus, Astyages, Darius, Dionysos fra Syrakus, Pyrrhus, Persevs, Hannibal, Jugurtha, Ariovist, Cæsar, Pompeius, Nero, Otho, Vitellius, Domitian, Richard den annen av England, Edward den annen, Henrik den sjette, Richard den tredje, Maria Stuart, Karl den første, de tre konger Henrik av Frankrike og keiser Henrik den fjerde. De vet jo at ... »
«Jeg vet også at vi må dyrke den haven vi har,» sa Candide.
«Det har De rett i,» svarte Pangloss. «For da mennesket ble innsatt i Edens Have, da var det som arbeider i den, forat han skulle dyrke den. Hvilket beviser at mennesket ikke er skapt til lediggang.»
«Jo, la oss så arbeide uten prat,» sa Martin. «Det er det eneste middel til å gjøre livet utholdelig.»
Og hele det lille samfunnet gikk med på dette prisverdige forsettet. Hver av dem tok til å bruke sine evner og anlegg. Den lille jordlotten ga rike fold. Kunigunde ble dessverre ikke penere, men hun lærte å bake fremragende kaker. Paquette broderte og den gamle tok seg av vasken. Ja, selv munken Giroflée gjorde seg nyttig: han ble en mesterlig snekker og til og med et bra menneske.
Av og til sa Pangloss til Candide:
«I den beste av alle verdner er alt som skjer en sammenhengende kjede. Ja, for hvis De ikke var blitt jaget med drøye spark i baken fra et herlig slott fordi De elsket jomfru Kunigunde, hvis De ikke var falt i Inkvisisjonens klør, ikke hadde vandret gjennom hele Amerika til fots, ikke hadde spiddet baronen på en kårde og ikke hadde mistet en hel flokk sauer fra Eldorados lykkelige land, da hadde De aldri sittet her og spist syltete frukter og pistasjer.»
«Helt riktig bemerket,» svarte Candide. «Men vi må dyrke den haven vi har.»
30b.gif


INNHOLD OG FORKLARINGER

FøRSTE KAPITEL
Hvordan Candide ble oppdratt på et praktfullt slott, samt hvordan han ble satt på porten

Den beste av alle tenkelige baronesser. Pangloss er tilhenger av Leibniz og Wolff, som idet de ser seg nødt til innrømme at det onde utvilsomt eksisterer i en verden som er skapt av en god og barmhjertig Gud, redder seg ut av dilemmaet med følgende forklaring: I begynnelsen, blant alle mulige og tenkelige verdner, valgte Gud seg ut den beste av alle mulige verdner, og hvis det allikevel finnes et visst kvantum av det onde i denne beste av alle verdner, et det en naturens nødvendighet som Gud ikke kan ha noe ansvar for.
Den tilstrekkelige grunn. Etter Leibniz må alt som hender i naturen nødvendigvis hende, og det er ingen virkning uten tilstrekkelig grunn. Ingen bestemmer seg for noe uten tilstrekkelig grunn, som lar ham innse at én ting er å foretrekke fremfor noe annet.


ANNET KAPITEL
Hvordan det gikk Candide blant bulgarene

De to blåkledde menn er prøyssiske ververe. Bulgarene er visstnok prøysserne og kongen Fredrik den store, abarene skal være franskmennene og krigen syvårskrigen, som begynte i 1756.
Her nyttet det ikke spor at han snakket om menneskets fri vilje. Teorien om den nødvendige årsaksammenheng i naturen hindrer ikke Leibniz i å forfekte menneskets fri vilje.

Dioskorides kjente resept. Sårlege var dengang det samme som bartskjær og barber, og reseptene var de gamle gode fra middelalderen og grekernes tid.


TREDJE KAPITEL
Hvordan Candide forlot bulgarene, og hva som siden hendte ham

Taleren som nettopp hadde holdt en times foredrag om kjærlighet til nesten er tydeligvis en protestantisk pastor.
Gjendøperen er en av disse som «forfekter denne farlige sannheten som finnes i alle hjerter, og den er at menneskene er født like» som Voltaire sier et annet sted. (Essai sur les Mœurs.)


FJERDE KAPITEL
Hvordan Candide møtte sin gamle lærer i filosofi, doktor Pangloss, og hva som siden hendte


Kommentarer til kapitlene 1–4

Voltaire beskriver bokstavelig talt alt, personer, stedsnavn, osv. satirisk. Baroniet Thunder-ten-tronckh gir han et navn som lyder hardt og voldsomt for å understreke adelsfamiliens ekstreme stolthet. Gjennom hele historien latterliggjør Voltaire aristokratiets tro på sin 'naturlige' medfødte overlegenhet. For eksempel nektet baronens søster å gifte seg med Candides far fordi han bare hadde 71 aner, mens hun selv hadde 72. Denne overdrivelsen, som er et klassisk eksempel på latterliggjøring gjennom satire, får adelens tanker om sin overlegenhet på grunn av arv til å framstå som latterlig.Voltaire benytter slike overdrivelser gjennom hele boka til å få fram det irrasjonelle ved ulike oppfatninger og trosretninger, samt det fullstendig irrasjonelle ved ekstrem forfølgelse av mennesker med andre oppfatninger.

Pangloss framstår som en parodi på alle slags 'tomme' filosofer som overhode ikke har noen konstruktiv påvirkning og innflytelse. Navnet på hans filosofi, metafysiko-teologo-kosmolonigologi, latterliggjør hans meningsløse verbale krumspring og viser klart hvor latterlige Voltaire fant slike tanketomme disputanter. Høyst sannsynlig fungerer Pangloss som en parodi på ideene til samtidsfilosofen G.W. von Leibniz. Han hevdet at en pre-determinert harmoni styrte verden. Både Pangloss og Leibniz påstår at denne verden må være den beste verden siden Gud, som jo er perfekt, har skapt den. Menneskene oppfatter det onde i verden kun fordi de ikke skjønner den hensikten disse såkalte 'onde' hendelsene har i det godes tjeneste. Leibniz (og Pangloss) forsøker altså å forklare det ondes eksistens i en verden som er skapt og styrt av en allmektig, god Gud. Voltaire kritiserer denne filosofiske retningen for den grenseløst blinde optimismen, en optimisme som virker absurd sett i lys av de tragediene personene i Candide opplever.

I begynnelsen av boka består Candides utdanning kun av det Pangloss har lært ham. Forvisningen fra slottet innebærer hans første konkrete erfaring med verden utenfor. Candides erfaringer fra hæren og krigshandlingene han involveres i, motsier fullstendig Pangloss' lære om at denne verden er den best mulige av alle verdener. Virkeligheten han møter i hæren er fylt med ondskap, barbari og lidelse. Mektige adelspersoner starter kriger, mens vanlige soldater og borgere må lide. Ingen av partene i konfliktene er bedre enn de andre, og alle kaster seg aktivt ut i voldtekt, drap og ødeleggelser.

I sine angrep på religiøs dobbeltmoral sparer Voltaire verken protestanter eller katolikker. Den nederlandske taleren Candide møter, gir ansikt til de smålige medlemmene av ulike presteskap som kranger om teologiske doktriner mens folket rundt dem lider under krigens herjinger, hungersnød og fattigdom. Taleren er mer opptatt av å omvende sine medmennesker til sin spesielle tro enn å hjelpe dem til å løse konkrete sosiale onder.

Et hederlig unntak er gjendøperen Jacques. Gjendøperne er en protestantisk sekt som avviser spedbarnsfødseler, offentlige verv og verdslige fornøyelser. Amishfolket i dagens USA kan være et eksempel på denne ideologien. Voltaire var generelt meget skeptisk til religion, men han viste sympati for gjendøpernes tanker og tro. Jacques er en av de mes generøse og menneskelige karakterene i boka, men han er også realistisk med hensyn til menneskelige svakheter. Han erkjenner menneskenes grådighet, ondskap og voldelighet, men tilbyr allikevel hjelp og støtte til de som er i nød. Pangloss er en urealistisk filosof som viker unna når situasjonen krever at han må handle. Jacques, derimot, ønsker å lære menneskenaturen slik at han kan påvirke den i positiv retning. For Voltaire er dette definitivt et ideal.

FEMTE KAPITEL
Orkan, forlis, jordskjelv, og hvordan det gikk med magister Pangloss, Candide og gjendøperen Jakob

Den 1. november, 1755, var det et stort jordskjelv i Lisboa, en tredjedel av byen styrtet sammen over innbyggerne og 30 000 mennesker omkom.

Fire ganger har jeg vært i Japan og trampet på korset. I 1637 ble et portugisisk komplott oppdaget i Japan, takket være en hollender. Japan ble stengt for alle utlendinger, særlig de kristne, unntatt hollenderne, og de måtte sverge på at de ikke delte portugisernes tro og bevise det ved å trampe på et krusifiks.

Den lille sortkledde herren er en spion i inkvisisjonens hemmelige politi, satt til å kontrollere sine medmenneskers meninger og tro.


SJETTE KAPITEL
Om en storartet autodafé mot jordskjelv, og om hvordan Candide får ris på sin bak

Denne autodaféen ble virkelig holdt den 26. juni 1756, og av samme grunn som Voltaire anfører. De to portugiserne som spyttet ut spekkeflesket er mistenkt for å være hemmelige tilhengere av jødedommen, siden de ikke ville spise flesk.

San-benito kaltes en gul kutte som kjetterne fikk på seg før de kom på bålet, de omvendte flammene og djevlene på Candides kappe betegner at han er en angrende synder — mens Pangloss er forherdet.

Samme dag skalv jorden med stort rabalder. Det kom et nytt jordskjelv i desember samme året.


SYVENDE KAPITEL
Hvordan den gamle konen tok seg av Candide, og hvordan han fant sin elskede igjen


åTTENDE KAPITEL
Kunigundes fortelling


NIENDE KAPITEL
Om hvordan det gikk med Kunigunde, Candide, storinkvisitoren og jøden

La Santa Hermandad, «Det Hellige Broderskap» var inkvisisjonens hemmelige politi, som ble innstiftet i slutten av det 13. århundre og besto helt til det 18. århundre, senere riktignok med mindre vidtrekkende fullmakter.


TIENDE KAPITEL
Kunigundes, Candides og den gamles sørgelige tilstand ved ankomsten til Cadix, og hvordan de innskipet seg

Jesuittene hadde grunnlagt et statssamfunn med geistlig patriarkalsk forfatning i Paraguay, hvor de regjerte med hard hånd over indianerne. Spania og Portugal undertegnet en traktat som begrenset områdene de hadde slått under seg i Amerika, og jesuittene gjorde motstand. «I 1757 gjorde de oppstand i provinsen San Nicolas, og tretten tusen innfødte soldater dro i felten under jesuittenes banner» (Essai sur les Mœurs). Jesuittene ble forvist i 1768.


Kommentar til kapitlene 5–10

Det er foreslått ulike forklaringer på Jacques død. Hans død kan vise Voltaires kritikk av den optimistiske troen på at det onde alltid har et tilsvarende gode. Det vil si at det er en slags balanse mellom ondt og godt. På den andre siden omkommer den gode Jacques i det han redder den egoistiske og onde sjømannen. Her er det ingen balanse mellom ondt og godt. Det er det onde som seirer over det gode. Jacques død kan også være et forsøk på å understreke det nytteløse i å etterleve ekte kristne verdier. Jacques blir framstilt som en 'altruist', det vil si en person som er det motsatte av en egoist. Han er altså et menneske som uten tanke på egen nytte alltid forsøker å gjøre det beste for sine medmennesker. Hans død viser klart at han ender opp som et offer for sin egen altruisme.

Pangloss' forklaring på Jacques død er en ny latterliggjøring av hans fullstendig virkelighetsfjerne filosiofi. I følge Pangloss var Lissabons red (havn) nettopp skapt til at denne gjendøperen skulle drukne der.
Dette filosofiske argumentet er en parodi på resonnementene til optimistiske, virkelighetsfjerne filosofer. De er overbevist om at den verden Gud har skapt, MÅ være perfekt på alle måter. Resultatet blir at de i sin uvitenhet trekker høyst urealistiske forbindelser mellom hendelser som åpenbart ikke henger sammen. Pangloss' koplinger mellom skapelsen av havneområdet i Lisboa og Jacques død, jordskjelvene i Lima og Lisboa, osv. er gode eksempler på Voltaires latterliggjøring av slike "filosofer".

Jordskjelvet i Lisboa fant virkelig sted i 1755, og de gjorde et dypt inntrykk på Voltaire. På Allehelgenersdag i 1755 inntraff skjelvet, som la store deler av Lisboa i ruiner og drepte mer enn 30000 mennesker. Mange ble drept mens de var i bønn i byens mange kirker. Dette jordskjelvet påvirket mange av opplysningstidens tenkere til å revidere sin optimistiske oppfatning av verden som 'den beste av alle verdner'

Sjømannens ekstremt fordervede, umoralske og groteske handliner midt blant de klagende ofrene for jordskjelvet viser en utrolig likegladhet overfor det onde. Voltaire foraktet slike holdninger dypt. Hans oppfatning var at likegladhet og likgyldighet tillater menneskenes lidelser å fortsette. I dette tilfellet setter Voltaire et likhetstegn mellom sjømannen og Pangloss. Candide faller om etter å ha blitt truffet av fallende stein fra de sammenstyrtende husene. Han ligger skadet på bakken og ber Pangloss om å få vin og olje. Pangloss er så opptatt av sine egne meningsløse filosoferinger at han ignorerer Candides bønner om hjelp. Selv om Pangloss' handlinger er mindre groteske enn sjømannens, er resultatet det samme. I begge tilfellene står de to personenes egosentrisme i veien for evnen til aktivt å handle godt og konstruktivt.

Scenen som skildrer en såkalt auto-da-fé, viser inkvisisjonens praksis med å brenne kjettere levende. Denne tradisjonen begynte på slutten av middelalderen. Inkvisisjonen torturerte og myrdet systematisk titusenvis av mennesker. Folk havnet i inkvisisjonens torturkamre og på bålet ved den minste mistanke om opposisjon mot eller kritikk av den rette (ortodokse) kristne lære. Jøder, protestanter, muslimer og anmeldte hekser var ofrene for denne organiserte massevolden. Liksom svært mange av opplysningstidens intellektuelle var Voltaire rystet over inkvisisjonens barbari og overtro og av det religiøse hysteriet som var grobunnen for dette.

Voltaires ideologiske holdninger kommer klart fram i Candide. Pangloss' filosofi er fullstendig hensiktsløs og har overhode innen nytte. Ofte leder slik filosofi til utilsiktet lidelse. Inkvisisjonens mål om å undertrykke alle former for avvikende meninger for enhver pris representerer imidlertid tyranni og urettferdig forfølgelse. Inkvisisjonens autoriteter vrir og vrenger på Pangloss' ord for å få dem til å framstå som et klart angrep på den rette krisne lære. De dømmer ham til døden for dette, og de dømmer Candide til pisking kun for tilsynelatende å ha likt det Pangloss sa. Denne piskingen av Candide er nok en liten overdrivelse fra Voltaires side som har en satirisk funksjon. Samtidig som vi reagerer med reseri på inkvisisjonens brutalitet, blir vi oppmuntret til å le av det irrasjonelle i de handlingene den utfører.

Kunigundes triste situasjon viser en tilvarende nedbrytende kombinasjon av grufullhet, tragedie og meningsløshet. Hennes historie understreker hvorledes kvinner umyndiggjøres og utnyttes av menn, samt deres nundertrykte status som menns eiendom som de kan misbruke og kjøpe og selge som det måtte passe dem. Kunegunde blir kjøpt og solgt som et vanlig husdyr, mens den følelsesløse roen hun viser da hun forteller om sine forferdelige opplevelser, virker fullstendig absurb. Candide driver dette enda lenger. Da Kunegunde beskriver hvorledes hennes bulgarske voldtektsmann etterlot et sår på hoften hennes, utbryter Candide: «Akk, jeg håper jeg skal få se det en gang!»
Midt oppe i dette havet av forferdelige hendelser og svært voldelige forbrytelser virker Candides kommentar fullstendig latterlig. Men, det absurde elementet i dette skaper et komisk element som gir en viss lette.

Den stereotype skildringen av jøden Don Issachar kan provosere en moderne leser, men den viser dobbeltmoralen som selv en opplysningsforfatter som Voltaire kunne uttrykke. Voltaire angrep religiøs forfølgelse i hele sitt liv, men han led selv under sine egne fordommer.Teoretisk sett var han motstander av jødeforfølgelse, men i praksis uttrykte han klare anti-semittiske holdninger. I et av sine verk beskriver han jødene som "det mest avskylige folket på jorden". Don Issachar fremstilles som en trangsynt, ondsinnet stereotype - en rik pragmatisk kjøpmann som tjener pengene sine på markedet for menneskekjøtt.

Voltaire har også et annet angrep på religiøs dobbeltmoral gjennom rollen til fransiskaneren som stjeler Kunigundes juveler. Fransiskanerordene krevde et fattigdomsløfte fra sine medlemmer, noe som gjør det høyst ironisk at Voltaire velger nettopp denne munkeordenen i forbindele med et vinningstyveri.

Kilde: Sparknotes


ELLEVTE KAPITTEL
Dem gamles beretning

Hverken Pave Urban X eller staten Palestrina har eksistert, og hertugdømmet Massa Carrara var alt blitt forent med Modena i året 1714.

å få syndsforlatelse eller gjøre testamente in articulo mortis, a: i dødens øyeblikk, eller i den ytterste stund.

Sultan Muley Ismael (1646-1727) hadde 8000 koner og fikk 825 sønner og 342 døtre, samlet Marokko og tok Tanger fra spanjerne. På slutten av regjeringstiden sloss alle sønnene om makten og tilstandene var omtrent som Voltaire beskriver dem.

O che sciagura d'essere senza coglioni! betyr at det er bedrøvelig å være uten to ting som sultan Muley Ismael tydeligvis hadde i stort mon.


TOLVTE KAPITEL
Fortsettelse av den gamles ulykker

Grå eminenser utenlands, Voltaire tenker på den italienske kastratsangeren Farinelli, som etter 1736 ble den mektigste mann ved det spanske hoffet under Filip V og Ferdinand VI.
For å selge kanoner og krutt som skulle hjelpe sultanen til å ødelegge handelen for andre kristne stater: Under den spanske arve-følgekrigen sluttet Portugal forbund med de afrikanske sjørøverstatene mot Frankrike.

En aga ved janitsjarene er en offiser i den tyrkiske sultanens livvakt, imam en muhammedansk geistlig.

Byen Azov ble beleiret og erobret av tsar Peter den Store i 1696.

Johann Robeck kastet seg i Weser i 1735 etter å ha skrevet en lovtale over selvmordet.


TRETTENDE KAPITEL
Hvordan Candide ble nødt til å skilles fra sin skjønne Kunigunde og den gamle konen

En nødløgn som ofte har vært brukt i gamle dager: "Og Abraham sa om Sara sin hustru, hun er min søster" (1. Mos., XX, 2.)


Kommentarer til kapitlene 11–13

Den gamle kvinnens historie har et todelt mål. Hele rekken av hennes lidelser gir en bred oversikt over menneskelig ondskap som står i klar motsetning til Pangloss' optimistiske oppfatning av en god verden. Hun har gjennomlevd vold, voldtekt, grådighet, slaveri og svik, og hun har opplevd krigens herjinger.

Den gamle kvinnens historie fungerer også som en kritikk av religiøs dobbeltmoral. Hun er datter av Paven, den øverste leder av den katolske kirke. Katolske prester har ikke lov til å gifte seg, de skal leve i sølibat. Paven har ikke bare brutt sin egen religions løfte om å leve i sølibat, men han har også vist seg helt ute av stand til å beskytte sin egen datter mot alle ulykkene hun har vært utsatt for.

Offiserene som spiste den gamle kvinnens ene bakdel verdsatte betydningen av sin egen militære ed høyere enn livene til evenukkene og kvinnene i festningen. Oppførselen deres viser idiotiet i latterlig lojalitet til et utdatert system. Selv etter det er klart at deres side ikke har den fjerneste sjanse til å vinne krigen, velger offiserene å praktisere kannibalisme framfor å være illojale mot sin ed som soldat. Dette valget latterliggjør dere overspente begrep om ære og plikt og får selv imamen, som foreslår lemlestelse fremfor henrettelse, til å fremstå som en human person.

Personer som imamen, som gjør tilsynelatende 'gode' gjerninger som er ineffektive, håpløst naive, eller på andre måter latterlig upraktiske, dukker stadig opp, og de fremstilles gjerne ironisk. Et annet eksempel er den vennlige franske legen som behandler kvinnenes sår, men som ikke gjør noe for å forhindre at de blir solgt som slaver. Legens 'opplyste' forhold til medisin gjør ham ikke egnet til å lindre kvinnenes egentlige lidelser. Han hjelper kun kvinnene til å overleve slik at de fortsatt kan leve seg gjennom elendighet og urett.

Den gamle kvinnen er pessimistisk, og hun er seg meget bevisst den verdenen hun lever i. Konkrete erfaringer har skapt hennes forståelse av verden, og den svært pragmatiske holdningen hennes gjør henne klokere og mer troverdig enn de andre reisefellene hennes. Den gamle kvinnen irettesetter Kunegunde for å dømme verden kun ut fra sine begrensede erfaringer, og hun oppfordrer Candide og Kunegunde til å skaffe seg kunnskap gjennom erfaring og fornuft før de gjør seg opp endelige meninger. Gjennom den gamle kvinnen understreker Voltaire betydningen av konkrete, verifiserbare erfaringer og bevis, og han understreker den meget begrensede verdien av konklusjoner og betraktninger som kun bygger på tomfilosofisk retorikk.

Den gamle kvinnen definerer livet som ren elendighet, men ulikt de yngre reisefellene sine ender hun ikke opp i selvmedlidenhet. Hun sier til Kunigunde: "Jeg ville heller aldri ha nevnt mine ulykker for Dem med et ord, hvis jeg ikke var blitt en smule støtt over at De mente De var det ulykkeligste menneske på jorden, og hvis det ikke hadde vært skikk og bruk å fortelle historier for å korte tiden på sjøreiser. jeg har som sagt stor livserfaring, nådige frøken, og jeg kjenner verden og menneskene." For den gamle kvinnen er lidelseshistorien verken ment å være oppbyggelig eller gripende. Den er ganske enkelt en konkret redegjørelse for hennes liv, samtidig som hun slår i hjel tiden på den kjedelige sjøreisen. Historien hennes understreker klart den pragmatismen og åpenheten som kjennetegner henne.

Den gamle kvinnens tanker om selvmord viser til en viktig side ved romanen. Dersom livet er så fylt med nær sagt ubegrenset lidelse, vil det være helt rimelig å vurdere å ta sitt eget liv. Kvinnen, som er datter av selveste paven, har overhode ikke kirkens fordømmelse av selvmord i tankene. Til tross for pessimismen hennes gir hun allikevel tilhørerne et håp å bygge livet på. Hun understreker at menneskene klamrer seg til livet ganske enkelt fordi de elsker det, ikke fordi de frykter kirkens fordømmelse og evig tid i skjærsilden. Menneskene har en uforstålig, men naturlig trang til å leve, noe som viser at de har en sterk vilje og en nærmest heroisk utholdenhet.

Don Fernando fremstilles satirisk som et symbol på adelens ekstreme arroganse. Den lange listen med navn han har, latterliggjør adelens svakhet for fine titler. Nok en gang angriper Voltaire adelens selfølgelige tro på at Vårherre har utstyrt dem med overlegne egenskaper som gir den en naturlig rett til rikdom og makt. Voltaire viser sin forakt ved å beskrive Don Fernando som et griskt rovdyr, en løgner og svindler.

Kunegundes beslutning om å akseptere Don Fernandos frieri gjør hennes rolle mer kompleks. Hun er målet for Candides begjær og idealistiske hengivenhet, og Voltaire viser stadig til henne som 'den deilige Kunegunde'. Men hun er langtfra den halvt guddommelige romantiske heltinnen som Candide tror hun er, og den kyniske, selvsentrerte beslutningen hennes om å gifte seg med Don Fernando er et bevis på det. Voltaire understrker Candides romantiske idealer ved å la ham fortsette å tilbe Kunegunde selv etter at hun oppfører seg fullstendig troløst ved å gifte seg med Don Fernando. Det er mulig at Voltaire her kun ønsker å framheve Kunegundes mangel på ærbarhet, men det er lite sannsynlig at han fordømmer henne for dette. Kunegunde bruker sin skjønnhet og seksualitet til å manipulere menn, noe som synes helt naturlig i en verden der sexualitet er det eneste kvinner har å fare med.

Kilde: Sparknotes


FJORTENDE KAPITEL
Hvordan Candide og Cacambo ble mottatt av jesuittene i Paraguay

Seminaret i Asuncion var sentrum for jesuittfedrenes styre. Da utvisningsordren kom i 1767, regjerte de over tredve provinser befolket med 150 000 indianere, teoretiske undersåtter av den spanske og portugisiske krone.


FEMTENDE KAPITEL
Hvordan Candide kom til å drepe sin elskede Kunigundes bror.

Croust var en jesuitt som Voltaire ikke hadde særlig til overs for, han har vært ute etter pateren i flere skrifter. I Filosofisk Leksikon figurerer han som eksempel på jesuittenes hovmot.


SEKSTENDE KAPITEL
Hva de to reisende opplevde med to piker, to apekatter og noen villmenn som kalles langører

Og hva kommer avisene til å si? I teksten egentlig: Journal de Trée;voux, jesuittenes hovedorgan, et blad som ble kalt slik etter byen der det ble trykt.

Langørene eller los orejones er indianere fra Rio Nayo ved, øvre Amasonfloden.


Kommentarer til kapitlene 14–16

I 1700-tallets Europa representerte Amerika løftet om ny og lysere framtid for menneskeheten. I kapittel 10 uttrykker Candide håpet om at den nye verden er den perfekte verden Pangloss snakket om. Den gamle verden var jo definitivt ikke det. Det viste seg imidlertid at de mørke og dystre sidene ved kolonialiseringen snart viste seg altfor tydelig. Opplyste mennesker kjente til redslene ved slaveriet, undertrykkelsen av urinnvånerne, og virkningene av sykdommene som spredte seg ved kontakt mellom mennesker i den gamle og den nye verden (her er syfilisen som Pangloss pådro seg, et eksempel). I disse og i de følgende kapitlene framstiller Voltaire Amerika som et kontinent som ødelegges av de onde sidene ved den gamle verden.

Opprøret i Paraguay viser dobbeltmoralen og intrigene som dominerte sør-amerikansk politikk. Jesuittmunkene ledet et opprør blant urinnvånerne mot spanske kolonimyndigheter. Munkene kjemper imidlertid ikke for retten til selvstyre for de undertrykte innfødte. Orejonenes (langørene - fra spansk horejas: ører) fiendeskap mot jesuittene gjør det helt klart at urinnvånerne overhode ikke har noe vennskapelig forhold til munkene som hevder at de kjemper for deres sak. I virkeligheten utnytter jesuittene opprørerne grådig. De innfødte paraguayanerne var undertrykte slaver, og de ble kun brukt som brikker i et økonomisk - ikke-ideologisk spill mellom europeerne.

I denne delen av boka benytter Voltaire en annen mulighet til å latterliggjøre og spotte dobbeltmoralen til religiøse ledere og aristokratiet. Obersten forteller om hvordan en jesuittprest tok ham inn i ordenen fordi han fant ham fysisk attraktiv. Dette antyder et homoseksuell forhold mellom obersten og hans velgjører, et forhold jesuittene fordømte på det kraftigste. Oberstens negative reaksjon på Candides ønske om å få gifte seg med søsteren, selv etter å ha hørt om alt Candide har gjort for henne, er et annet eksempel på latterlig europeisk arroganse.

Beskrivelsen av langørene kan leses som en kritikk av Rousseaus filosofi. Rousseau hevdet at mennesket naturlig sett var godt. Det var utviklingen av den moderne sivilisasjonen og dens institusjoner, som foreksempel eiendomsrett og handel, som ødela menneskets medfødte godhet. Han var opptatt i det opprinnelige mennesket, som han mente å kunne finne blant urinnvånerne i nyoppdagete områder. Disse menneskene kalte han 'edle villmenn'. Rousseau mente at slike mennesker som ikke var ødelagt av den moderne sivilisasjonen ikke ville kjenne til ondskap. Voltair var på den annen side langt med pessimistisk med hensyn til den menneskelige naturen. Han beskriver langørene som slike mennesker oppvokst fjernt fra moderne sivilisasjon, men allikevel absolutt ikke 'edle villmenn' uvitende om ondskap. Tvert i mot er de besatt av de samme fordommene og brutaliteten som mennesker fra den gamle verden. Liksom inkvisitorene i Portugal dreper de mennesker ut fra religiøse preferanser, og liksom offiserene i Azov er de svært villige til å praktisere kannibalisme.

Cacambo er et interessant unntak på Voltaires triste syn på den nye verden. Cacambo er av blandet spansk og innfødt opphav, men han har maktet å unngå mange av de ulykkene som har rammet begge disse gruppene i den nye verden. Han fungerer utmerket både blant langører og jesuitter og kan snakke både innfødte og europeiske språk. Han utsettes for færre ulykker enn noen av de andre karakterene, hovedsaklig på grunn av peronlige egenskaper, og han viser at han er fullstendig lojal og ærlig. Selv om Voltaire ikke ser noe håp om en ny og bedre verden i Amerika, synes Cacambo å representere et annet håp. Han er en mann som verken er fullt og helt den nye verden eller den gamle. Han baserer sitt liv på sin forståelse for begge de to verdener.

Selv om Cacambo inspirerer til optimisme hos andre mennesker, er han selv ikke noen optimist. Hans brede livserfaring leder ham til de samme konklusjonene som den gamle kvinnen: han forteller langørene at "det er jo naturen selv som lærer oss at vi skal slå ihjel vår neste, slik er det overalt på jorden".

Kilde: Sparknotes


SYTTENDE KAPITEL
Candide og Cacambos ankomst til landet Eldorado og hva som hendte dem der

Eldorado — Voltaire forteller i Essai sur les Mœurs at man lenge i Europa trodde at Inkaene hadde flyktet inn i landet og at de «bodde i det indre, omkring en sjø ved navn Lago Parima, hvor strendene var av gullsand; der lå en by tekket med edelt metall. Spanierne kalte byen Eldorado og lette lenge efter den». El Dorado betyr den gylne.


ATTENDE KAPITEL
Hva de fikk se i Eldorado

Walter Raleigh kom til Guyana i 1596 i håpet om å finne de eventyrlige rikdommene i El Dorado - det gyldne land-


NITTENDE KAPITEL
Hva som hendte dem i Surinam, og hvordan Candide gjorde bekjentskap med Martin

Vanderdendur er sikkert en hentydning til van Duren, en hollandsk forlegger som Voltaire ikke var særlig fornøyd med, og når han skriver at arbeidet for bokhandlerne i Amsterdam er det som gir et menneske større avsmak for tilværelsen enn noe annet, så er det også utslag av en bitterhet som hadde sine grunner.

Socinianer er en tilhenger av Socinus, en kjetter i det 16. århundre som avviste arvesynden, treenigheten, Kristi guddommelighet og andre dogmer, samtidig som han kritiserte skriften. Socinianerne ble skarpt forfulgt både av protestanter og katolikker gjennom et par hundre år.


Kommentarer til kapitlene 17-19

Eldorado er Voltaires Utopia.
Her finnes ingen organisert religion og ingen religiøs forfølgelse. Ingen av innbyggerne prøver å tvinge religion på andre, ingen fengsles, og kongen mottar fremmede sim sine likemenn. Kongedømmet har et avansert utdanningssystem, og fattigdom eksisterer ikke. Denne verdenen er åpenbart den beste av alt annet vi møter i 'Candide', og den synes definitivt å være 'den beste av alle mulige verdener', for å bruke ordene til Pangloss.

Allikevel skimter vi Voltaires dype pessimisme med hensyn til menneskenaturen gjennom den glitrende skildringen av det harmoniske og utopiske samfunnet i Eldorado. Ordet 'utopia', som for øvrig brukes som tittel på romanen til Thomas More, er likt det greske ordet som betyr "fint sted" og "intet sted". For de lidende innbyggerne av den virkelige verden eksisterer det ikke noe Eldorado. Samfunnet er så godt som utilgjengelig for folk fra verden utenfor. Rikdomer nok til å gjøre en slutt på all verdens fattigdom, ligger urørt på bakken. Innbyggerne avviser enhver kontakt med omverdenen fordi de vet at slik kontakt vil kunne ødelegge deres perfekte samfunn. Etter å ha bodd der en stund ønsker selv Candide å vende tilbake til den virkelige verden utenfor. Gullet og edelstenene i Eldorado har ingen verdi der, men må fraktes ut for å bli kostbare. For første gang opplever vi grådighet hos Candide. Tidligere har hans eneste interesser vært å overleve og å elske Kunegunde.

Den enorme formuen som Candide tilegner seg i Eldorado, bringer ham imidlertid flere problemer enn fordeler. Han oppdager raskt at all rikdommen hans gjør ham til et mål for alle slags svindlere. Vanderdendur og myndighetene i Surinam gjør så godt de kan for å svindle fra Candide så mye av formuen som mulig. Før han blir styrtrik, har Candide stadig funnet grunner til å støtte Pangloss i hans optimisme. Etter han har blitt rik, får de negative erfaringene han gjør, optimismen til å fordampe. Økonomisk svindel gjør ham mer pessimistisk enn all verdens voldeligheter har maktet å gjøre. Ønsket hans om å lytte til talløse lidelseshistorier for så å belønne den absolutt elendigste skjebnen minner om den gamle kvinnens ønske om å høre de andre passasjerenes triste historier på reisen til Amerika. Dette kan tyde på at Candide kanskje identifiserer seg mer med den gamle kvinnens verdenstrette pessimisme nå som han har vært rik. Ved å antyde at Candide blir mer trist til sinns når han mister pengene sine enn når han utsettes for vold, ønsker Voltaire å understreke det håpløst irrasjonelle ved menneskelige prioriteringer og den makten grådighet har over menneskene.

Candides forsøk på å skaffe seg en reisekamerat åpenbarer nyttesløsheten ved å prøve å hjelpe mennesker ut av elendighet og lidelse. Det er så mye elendighet i verden at det å gi bort litt penger ikke monner noe i det hele tatt. Voltaire antyder at den grunnleggende årsaken til elendigheten er selve samfunnsstruktøren - som følgelig må endres om man virkelig ønsker en endring til det bedre.

Candides nyervervede pessimisme skyldes også samtalen med slaven som han møter på veien til Surinam. Voltaire beskriver sosial urett og systematisk grusomhet mange ganger i romanen. Mange av disse skildringene, for eksempel Candides opplevelser i den bulgarske hæren og historien om den gamle kvinnens bakdel, er overdrevne, absurde og endog komiske. Slavens livshistorie er på den annen side helt realistisk og overhode ikke komisk på noen måte. I skildringen av slaveriet møter Voltaire et onde og en grusomhet så voldsom at selv hans velutviklede satiriske vidd ikke kan latterliggjøre det.

Kilde: Sparknotes


TYVENDE KAPITEL
Hvordan det gikk Candide og Martin til sjøs

Manikeer er en tilhenger av Manes, en persisk kjetter som var påvirket av Zoroasters lære, og hevdet at verden er regjert av to like sterke makter, det gode og det onde. Her er navnet brukt som betegnelse for den gjennomførte pessimisme.


ENOGTYVENDE KAPITEL
Candide og Martin nærmer seg Frankrikes kyster og utveksler tanker om land og folk

Tungetalerklikken, i teksten egentlig «krampepakket», sikter til jansenistene som på den tiden var henfalt til svermeri og mirakeltro. På graven til diakonen Paris skjedde «undere» og folk falt i krampetrekninger. Kirkegården ble stengt av myndighetene (1725). Det var de siste restene av jansenismen som helt siden midten av det syttende århundre hadde ført en hard kamp mot jesuittene, med støtte i Cornelis Jansens fremstilling av Augustins lære (en av retningens mest kjente talsmenn var Pascal), men som måtte gi tapt noen år efterat paven hadde forbudt retningen ved bullen «Unigenitus».Alle tilhengerne ble skarpt forfulgt både av staten og kirken.

Den tykke boken som kapteinen har. 1. Mosebok 1, 2 : «Og Guds ånd svevet over vannene"


TOOGTYVENDE KAPITEL
Hvordan det gikk med Candide og Martin i Frankrike

Medaljen gikk til en nordisk vitenskapsmann som beviste ved a + b - c :z at sauen nødvendig vis måtte være rød, er en snert til Maupertius, som etter hva Voltaire påstår et annet sted, mener «at det ikke finnes annet bevis for Guds eksistens enn ligningen A er lik BC, dividert med A-B». Sant å si gikk ikke Maupertius så langt, men han hadde iallfall hevdet at Guds eksistens bare ville kunne bevises ved hjelp av matematikken. Han blir kalt en nordisk vitenskapsmann fordi han var president ved akademiet i Berlin, kanskje også fordi han ledet en arktisk ekspedisjon som skulle måle i hvilken grad jorden er flattrykket ved polene. En annen ting kan også spille inn her: Voltaire deltok i en priskonkurranse satt opp av Vitenskapsakademiet i Paris om ildens natur, men prisen ble vunnet av Euler i St. Petersburg, som i avhandlingen stilte opp en matematisk formel for bølgehastigheten i elastiske medier.

En from herre kom på besøk og ba ham høfligst om å underskrive en billett til himmelen, dette er skriftemålsattesten som alle måtte underskrive for å kunne få syndsforlatelse og den siste olje. Attesten var beviset for at den døende bekjente seg til bullen «Unigenitus» og frasvor seg all befatningen med jansenismen. Uten attest fra en rettroende prest kunne en bli snytt for kirkelig begravelse.

«Forfatteren kan jo ikke et ord arabisk, enda scenen foregår i Arabia. Han er dessuten en fyr som ikke tror på medfødte forestillinger.» Forfatteren er sikkert Voltaire selv, som hevdet at han ikke trodde på medfødte ideer, og som ble livlig forfulgt i alle slags smedeskrifter. Stykket er kanskje L´0rphelin de la Chine, «den foreldreløse fra China».

Dronning Elisabeth i et nokså dårlig stykke som fremdeles blir oppført av og til, — «Greven av Essex» av Thomas Corneille, bror av den store Pierre Corneille.

Frøken Monime, som ikke fikk noen hederlig begravelse, er den berømte skuespillerinnen Adrienne Lecouvreur som døde i 1730 og ikke kunne komme i «kristen jord» på grunn av sitt yrke. I 1760 ble en kjent advokat strøket av advokatlisten fordi han hadde forsvart skuespillerinnen Clairon (Claire-Joseph Léris, 1723-1803) i hennes kamp for å oppnå sosiale og borgerlige rettigheter for teaterfolk. Innstillingen endret seg ikke særlig før etter revolusjonen.

En F ... , er Fréron, kritiker som ikke var særlig glad i Voltaire og «opplysningsfilosofene». Motviljen var høyst gjensidig, og Voltaire har forresten skrevet et lite vers: «Forleden dag, i dalens dyp — en slange bet herr Jean Fréron. Hvordan gikk så det, tror De? Slangen døde, kort og godt"

Farao var et hasardspill som kaltes slik fordi det høyeste kortet viste bildet av en farao, markisen av Parolignac har Voltaire gitt navn etter meldingen «paroli» i dette spillet.

nelsen av En stratenrøver fra Atrebatia, er Robert-Francois Damiens fra Artois, som forsøkte å stikke Ludvig XV ned med en lommekniv den 5. januar, 1757. Han ble mistenkt for å ha vært påvirket av jesuittene — noen av dem hadde før billiget kongemord som politisk middel. Damiens ble henrettet under tortur. Attentatet i 1610 er Ravaillacs mord på Henrik IV, som i 1594 var utsatt for et mislykt attentat. Attentatmannen, Jean Chastel, ble lagt på steile og hans herre, jesuittpateren Guignard, ble hengt og brent, og jesuittene jagd ut av Frankrike. Sludderet er altså religiøs fanatisme — årsaken til alle disse tre attentatene.


TREOGTYVENDE KAPITEL
Candide og Martin kommer til Englands kyst. Hva de opplever der

Disse to land ligger i krig om et par mål sneflekker oppe i Kanada : Frankrike tapte Kanada til England under syvårskrigen 1756-63. Det er karakteristisk for Voltaire og opplysningsfilosofene at den hundreårige kampen mellom franskmenn og briter om den nye verden, blir sett på som noe som ikke angår de to folkenes interesser det minste.

Den tykke mannen som nettopp var blitt skutt under så stor høytidelighet, var admiral John Byng, som ikke hadde kunnet hindre franskmennene i å gå i land på Minorca. Han ble anklaget for forsømmelighet i tjenesten og henrettet 14. mars, 1757. Voltaire forsto at det var makthaverne i England som ofret ham for å styrke sin egen stilling -- og han forsøkte forgjeves å hindre justismordet.


Kommentarer til kapitlene 20-23

Martin er en klar motsetning til Pangloss. Han tror ikke at alt er tilrettelagt på best måte i denne verdenen, han tror heller ikke på noe 'naturlig' godt. Han aksepterer det onde i menneskenaturen. Tilstedeværelsen av det onde i verden inspirerer overhode ikke Martin til noen form for forsøk på innviklet logisk rettferdiggjøring og forklaring. Candide prøver å argumentere mot Martins påstander ved å vise til tanken om menneskets frie vilje. Tanken om den frie vilje løser imidlertid ikke dilemmaet ved tilstedeværelsen av ondskap i en verden som er skapt av en perfekt, allestedsværende og allmektig kristen Gud.

I fortellingen om livet sitt viser Martin til to religiøse ideologier. Han hevder at presteskapet i Surinam forfulgte ham fordi de trodde han var en sosianist. Socianistene var en kristen sekt som oppstod under reformasjonen. De fornektet Kristi guddommelighet, treenigheten og arvesynden. Den surinamesiske geistligheten hadde imidlertid tatt feil med hensyn til Martins kjetteri. Martin hevder at han ikke er en socianist, men derimot en manikeer. Manikanismen er en gammel religion grunnlagt av vismannen Manikeerne mener tilværelsen styres av to makter, det gode og det onde. De tror disse maktene er jevnsterke og at de er i en evig konflikt. Manikeerne tror videre at menneskene kan overvinne den onde siden i sin natur gjennom åndelig bevisstgjøring.. De kristne tror imidlertid på en verden der alt er resultat av en god og allmektig Gud som er langt mektigere enn det onde, som er representert ved Satan. Følgelig var de kristne i sterk opposisjon til manikeerne. Manikeismen står også i sterk kontrast til optimismen til Pangloss siden en verden der det onde har halve makten, ikke kan være perfekt.

Gjennom resten av romanen står Martins tanker klart frem som et godt eksempel på det motsatte av det Pangloss og Candide forfekter. Generelt sett virker Martins argumenter mer fornuftige og overbevisende enn Candides stadige gjentakelser av ideene til Pangloss. Liksom Pangloss er imidlertid Martin så overbevist over sine egne synspunkter at han nå og da avviser klare bevis som motsier hans egen filosofi, og derved ødelegger han mye av troverdigheten. I kapittel 24 forsikrer for eksempel Martin at Cacambo garantert har stukket av med Candides penger. I henhold til Martins kyniste menneskesyn er det heller ikke mulig for Cacambo å gjøre noe annet. I virkeligheten forblir Cacambo loyal mot Candide selv om han ikke kan forvente å få noe igjen for det. Liksom optimismen til Pangloss er Martins pessimisme altfor mye basert på abstrakte spekulasjoner og fasttømrede læresetninger., og han bygger absolutt ikke konklusjonene sine på empiriske bevis. Voltaire kan nok ha ansett Martins ideer og filosofi mer troverdig, men han omfavner dem ikke fullt og helt. Det virker som om Voltaire mener at absolutt pessimisme er likeså kortsynt og selvmotsigende som den absolutte optimismen.

I kapittel 22 hengir Voltaire seg til litt relativt godhjertet satire over sitt eget fedreland. Voltaire skrev Candide etter at han hadde vært i eksil i flere år. Beskrivelsen hans av karakterene vi møter i Paris er relativt fordømmende, samtidig som den viser stor innsikt. Han beskriver byens pengespill, sex, teater og utukt i detalj. Fremmedhatet som abbeden utnytter til å plyndre Candide, og som tvinger Candide til å forlate landet, skal kanskje vise den intellektuelle intoleransen som også tvang Voltaire til å flykte.

Voltaires beskrivelse av engelskmennene viser bredden i hans samfunnskritikk. Generelt sett beundret Voltaire engelsk styre og kultur, og han regnet England for å være den mest progressive nasjonen i Europa. Han beskriver allikevel ikke England som perfekt, heller ikke som en overveiende god nasjon. Gjennom beskrivelsen av admiralens henrettelse viser han at selv den nasjonen han beundrer mest representerer den samme latterlige, irrasjonelle logikken, og de samme barbariske tradisjonene han finner over alt ellers på jorden.

Kilde: Sparknotes


FIREOGTYVENDE KAPITEL
Om Paquette og munken Giroflée

Theatiner- eller latranermunk -- munk av en orden som ble stiftet i 1524 av erkebispen av Theato, senere pave Paul IV.


FEMOGTYVENDE KAPITEL
Besøk hos signor Pococurante, en venetiansk adelsmann

Pococurante dvs. "lite interessert", en som blåser i alt på italiensk.


SEKSOGTYVENDE KAPITEL
Om hvordan Candide og Martin spiste aftens med seks utlendinger, og hvem de fremmede var
De seks fremmede var:

  • Achmed III, som regjerte fra 1703 til 1730, da han ble avsatt.

  • Ivan VI, født i 1740, utropt til tsar samme år, avsatt av Elisabeth 1741, satt siden i fengsel og ble drept i 1764 under Katarinas regjering.

  • Charles Edward, sønn av Jakob Stuart, sønnesønn av den fordrevne Jakob II. Slått ved Culloden i 1746 av hertugen av Cumberland, som for hardt fram mot opprørerne.

  • Polakkenes konge, August III (1696-1763), kurfyrste av Sachsen og konge av Polen. Mistet Sachsen og ble landflyktig under syvårskrigen.

  • Polakkenes konge nr. 2 : Stanislas Leczinsky (1677-1766) konge av Polen fra 1704, flyktet etter slaget ved Poltava, ble utropt til konge igjen i 1733, fordrevet på ny -- og fikk hertugdømmene Bar og Lothringen til gjengjeld.

  • Teodor er Theodor von Neuhoff, fra Westfalen (169o-1756), som lot seg utrope til konge på Korsika i 1736 etter å ha understøttet korsikanerne i frihetskampen mot Frankrike og Genua. Satt på tronen i åtte måneder, flyktet og havnet en tid i gjeldsfengslet i London.




Kommentarer til kapitlene 24-26

Martins reaksjon på Candides fortvilelse over ikke å finne Kunegunde viser ulempen ved hans pessimisme. I steden for å prøve å trøste sin venn og velgjører, godter Martin seg over Candides fortvilelse og viser til hvorledes elendigheten bekrefter hans eget livssyn. På samme måte som den grenseløse optimismen til Pangloss forhindrer også Martins grenseløse pessimisme ham i å gjøre noe aktivt for å forbedre verden.

Denne pessimismen blir ytterligere bekreftet av historien til Giroflée og Paquette, et tilsynelatende lykkelig, ungt par som til tross for et tilsynelatende idyllisk forhold skjuler at alt ikke er så bra allikevel. Martin advarer Candide om at det å bruke penger for å løse deres problemer ikke vil løse dem, en advarsel som vil vise seg å bære frukter gjennom de resterende kapitlene. Candides rikdom har definitivt vist seg å skape langt flere problemer enn å løse dem.

Greven, som synes å ha alt, er allikevel ikke lykkelig. Han har makt, rikdom utdannelse, kunst og litteratur til disposisjon, men han klarer ikke å glede seg over noe av dette. Candide, som hadde gleden av å oppleve gleden over Utopia i Eldorado, vendte tilbake til den langt fra perfekte verdenen vår fordi han ønsket å finne Kunegunde, samt å nyte de samme gledene som greven allerede har, men ikke klarer å glede seg over. Gjennom greven, som kun finner glede i en endeløs kritikk av alle ting, mener muligens Voltaire å foreslå at menneskene generelt sett ikke er i stand til å oppnå full tilfredsstillelse.

Greven representerer på flere måter opplysningstidens idealer. Filosofer og vitenskapsmenn hadde på den tiden tilgang til større mengder kunst og mer kunnskap enn man hadde hatt tidligere. Arbeidene til renessansekunstneren Raphael og de greske og romerske forfatterne i grevens bokhylle var viktige symboler på opplysningstidens kultur. Denne perioden var også preget av tenkere som ga uttrykk for bitende kritikk. Greven uttrykker også sin støtte for praksisen med å basere antakelsene sine på kunnskap og erfaring. Han forakter folk som dømmer en forfatter ut fra hans rykte og ikke ut fra hans arbeid. Den kraftige vektleggingen av å skaffe seg kunnskap gjennom erfaring er svært karakteristisk for Voltaires egen tenkning. Det kan altså synes som om Voltaire i en viss grad sympatiserer med grevens kritiske holdninger. Grevens dømmekraft virker i det hele tatt mer akseptabel enn Candides tankeløse og tildels latterlige respekt for autoriteter han har blitt opplært til å tro er sanne. Samtidig viser beskrivelsen av greven Voltaires skepsis til at noe som helst, selv stor kunst, kan gjøre mennesket lykkelig.

De seks fremmede, som selv hevder å være avsatte konger, fungerer som en forsterket latterliggjøring av aristokratiets arroganse. Selv om de selv mener de ganske selvsagt har blitt gitt retten til makt, taper det stadig makten på grunn a v kriger og politisk uro. Candide synes synd på de fremmede, men Martin påpeker helt riktig i kapittel 27 at deres lidelser ikke er noe å gråte over. De fremmede har fremdeles tjenere og slaver til sin disposisjon. En av dem eier til og med Cacambo, Candides gode venn.

Historien om de avsatte kongene illustrerer også endringene son fant sted i Voltaires samtid. Kapitalismens vekst innebar at det europeiske adelsskapet mistet innflytelse til borgere som selv skapte sin egen formue og makt. Kongene undrer seg over at Candide, som kun er en vanlig borger, har mye mer penger enn de selv. Voltaire som selv ikke var av adelig byrd, men som hadde en stor formue, lånte eller gav selv penger til fattige adelige. I en slik sammenheng synes den overdrevne stoltheten til aristokratiet fullstendig urimelig.



Kilde: Sparknotes


SYVOGTYVENDE KAPITEL
Reisen til Konstantinopel

En forhenværende selvhersker ved navn Ragotski: Frants II Rakoczy, valgt til konge av Ungarn i 1707 under frihetskampen mot østerrike, avsatt og landflyktig etter 1711. Død i Tyrkia 1735.


åTTEOGTYVENDE KAPITEL
Hva som hendte Candide, Kunigunde, Pangloss, Martin osv. . .

En ung ikoglan, en offiser ved hoffstaben i sultanens palass.
Kadien var en sivil dommer.
Læren om rommet og materien, er en hentydning til Descartes teori om at rommet ikke kan være tomt, men må være fyllt av en uhåndgripelig materie som våre sanser ikke er i stand til å oppfatte.


NIOGTYVENDE KAPITEL
Hvordan Candide gjenfant Kunigunde og den gamle konen


TREDEVTE KAPITEL
Slutning

For da mennesket ble satt i Edens Have . . Og Gud Herren tok mennesket og satte det i Edens have, for å dyrke den og bevare den.. (1. Mos., II, 15.)

Kommentarer til kapitlene 27-30

«Jo, la oss så arbeide uten prat,» sa Martin. «Det er det eneste middel til å gjøre livet utholdelig.»
Les en kommentar til dette siste avsnittet i boka nederst på denne siden til Sparknotes

Den usannsynlige og høyst overraskende 'gjenoppstandelsen' til Pangloss og baronen kan enten oppfattes som pessimistisk eller optimistisk. På den ene siden har de to hendelsene som har voldt Candide størst sorg, henrettelsen av sin kjære lærer og drapet på sin gamle venn, mirakuløst blitt omgjort. Candides mest håpløse ønske har blitt virkeliggjort. På den andre siden bringer ikke denne virkeliggjøringen av hans største ønske ham noen ekte lykke. Baronen gjør fortsatt sitt ytterste for å ødelegge Candides lykke. Nær døden opplevelser, ekstrem vold og fengsling har verken fått Pangloss til å vurdere sin endeløst urealistiske optimisme, eller baronen til å endre sin latterlige arroganse og sitt snobberi. Pangloss representerer menneskelig dumskap, og baronen representerer menneskelig arroganse. Voltaire ønsker tydeligvis å vise at vi aldri vil bli kvitt denne menneskelige dårskapen.

Mens Candides optimisme har svingt kraftig i løpet av reisene hans, har Pangloss forblitt en erklært optimist til tross for at han så absolutt har opplevd adskillig værre ting. Pangloss ønsker fasthet og konsekvens i sin filosofi, et ønske som absolutt virker rasjonelt. Pangloss' oppfatning av konsekvens omfatter imidlertid en urasjonell motvilje til å forkaste sin overdrevent optimistiske filosofi til tross for de forferdelige opplevelsene han har hatt. Pangloss tror ikke egentlig på sin egen lære, men han unnlater å la sine nye erfaringer få noen innvirkning på sin filosofi. Dette innebærer et vesentlig brudd med modernitetens idealer. For ham er ideen viktigere og mer tiltalende enn virkeligheten.
Dette fullstendig urealistiske ved Pangloss' filosofi kommer klart fram gjennom denne dialogen mellom Candide og Pangloss:
«Nå, min kjære Pangloss,» sa Candide, «når De er blitt hengt, obdusert, banket under fotsålene og har rodd som slave på en galei, mener De fremdeles alt er ordnet til det beste her i verden?» «Ja, jeg holder på mine meninger som før,» svarte Pangloss, «for jeg er jo filosof: det tar seg ikke ut å skifte standpunkt. Leibniz kan ikke ta feil, og universets forutbestemte harmoni er dessuten noe av det skjønneste som kan tenkes, likesom læren om rommet og materien.»

Penger, lediggang, trygghet, fred og livet med sin elskede gjør ikke Candide lykkelig. Martin erklærer at menneskene er dømt til å leve " i evig kval og uro eller i kjedsomhetens dvale". Veien ut av dette dilemmaet synes å være et liv som kreativ bonde og arbeide i Candides hage. Candide klarer å finne fram til en utholdelig eksistens gjennom egenutvikling og arbeid. Praktisk handling og arbeid er den eneste løsningen Voltaire finner for problemet knyttet til menneskelig lidelse. Hvert av medlemmene i Candides 'husholdning' finner en ferdighet de kan spesialisere seg i, og som de bruker som sitt bidrag til fellesskapet. Uten den minste fritid fra sitt arbeid i hagen har ikke karakterene noen anledning eller energi til å kaste bort tiden på tomme diskusjoner om godt og ondt. Candides endelige løsning synes å lindre noe av deres lidelse. Pangloss påpeker at denne hagen, der alle finner en indre fred, minner om den bibelske Edens hage, men det er allikevel unntak. Karakterene i Candide avslutter sine eventyr i en hage, mens Adam og Eva startet menneskenehetens historie der. I tillegg må Candides karakterer arbeide 'i sitt ansikts sved' i sin hage for å kunne høste det de trenger. Adam og Evas hage var Paradiset, der de ikke behøvde å yte det misnte for å kunne høste alt de ønsket (med unntak av epler...)

Man kan stille spørsmål ved den tilsynelatende lykkelige utgangen på historien. Mente Voltaire at den beste løsningen var å trekke seg rike og fornøyde inn i en ideell tilværelse isolert fra den ytre verdens elendighet? Som en svært aktiv deltaker i samfunnsdebatten og en utmerket representant for det moderne prosjektet, er det lite sannsynlig at han ser på dette som den beste løsningen.
Voltaire mente nok at det helt sentrale var å ta utgangspunkt i den verden man helt konkret (og beviselig) eksisterte i, for så å jobbe med dette på en konstruktiv måte.
Legger man litt godvilje til her, kan man utmerket skimte konturene av sentrale modernitetstanker i avslutningen av "Candide".

Kilde: Sparknotes






Oppgaver:

  1. Ta for deg de viktigste personene i "Candide"! Hva tror du den enkelte symboliserer, og hvilken funksjon har Voltaire gitt dem?
  2. Drøft Martins filosofiske standpunkt. Er han kun realistisk, eller er han overdrevent pessimistisk?
  3. Forklar hvilke sider ved "Candide" som gjør den til en satire. Gi eksempler fra boka!
  4. Hva og hvem er det Voltaire angriper i boka? Diskuter rimeligheten i disse angrepene sett i lys av tiden boka er skrevet.
  5. Hvorledes tolker du Candides uttalelse helt til slutt?
  6. Hvilke sider ved det moderne prosjektet (moderniteten) finner du i "Candide"? Gi eksempler og forklar!
  7. Prosjektoppgave:
    Les "Candide" og noen få norske modernistiske tekster, for eksempel: "Jeg ser (Obstfelder), "Dansen" (Uppdal), "Landskap med gravemaskiner" (Jacobsen), "Regn i Hiroshima" (Vesaas).
    Velg gjerne andre tekster du synes passer og som du har et forhold til!
    Ta utgangspunkt i den tiden tekstene er skrevet, tolk dem, og forklar hvorledes tekstene forholder seg til det moderne prosjektet.
    Hvordan og hvorfor kan man hevde at modernistiske tekster i stor grad står i opposisjon til det moderne prosjektet?






Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo



Geofag: Uferdig
Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!