Opplysningstiden 1700 - 1789


Tilrettelagt av VGSkole.no



Historisk bakgrunn
Det moderne prosjektet
Periodebakgrunn
Opplysningsfilosofi
Menneskesyn
Moral og samfunn
Fornuft og f√łlelser
Kvinnesyn
Pietismen
Litteraturen
Ludvig Holberg
Det norske selskap
Johan Herman Wessel
Johan Nordahl Brun

Tekstsamling
Oppgaver




Historisk bakgrunn

Opplysningstiden er en samlebetegnelse på sentrale politiske, filosofiske og sosiale strømninger i Frankrike, England og delvis Tyskland på 1700 -tallet. Kulturhistorisk følger opplysningstiden renessansen, og viderefører en del av dennes idéer og politiske og økonomiske tendenser. Najonalstatene er dannet rundt om i Europa, handelen blomstrer og teknologi og industri skyter fart, ikke minst på grunn av oppfinnelsen av dampmaskinen (James Watt, 1763). På det politiske plan finner man revolusjoner og uavhengighetserklæringer. De viktigste er den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776) som markerte løsrivelsen fra kolonimakten England, og den franske revolusjon (1789), som kom som følge av nye idéer om "frihet, likhet og broderskap". Den generelle tidsånden var preget av fremskritt og sterk optimisme med hensyn til menneskets frihet, muligheter og iboende verdighet, tuftet på renessansens naturrettstenkning.
På grunn av næringslivets utvikling i Europa (bl.a. den industrielle revolusjon) var det handelsborgerskapet som særlig økte i antall. Denne gruppen vokste så kraftig at borgerne etter hvert ble et litterært publikum av betydning. Erfaringsfilosofien og den klassiske diktningen knyttes først og fremst til denne gruppen.
Medlemmene av denne gruppen hadde en egen livsstil og tenkemåte. I skolen ønsket de flere praktiske fag f.eks. moderne språk, geografi og matematikk. I handelsborgerskapet oppsto tradisjonen med teselskap. I disse selskapene ble det diskutert politikk, kunst og litteratur. Kulturlivet på 1700-tallet ble mer offentlig i og med at mange flere deltok i kulturelle aktiviteter. Handelsborgerskapet ble en viktig gruppe i samfunnet, og det var de som ble publikum for Holbergs komedier.
Hele tiden var det troen på fornuften som rådet og dette var en forutsetning for klassisismen.

For ettertiden kan overgangen fra 1600-tallet til 1700-tallet fortone seg som et dramatisk brudd med overgang til et mer moderne samfunns- og kulturliv. Tanker om at kunnskap og lærdom ikke skulle være forbeholdt de få, begynte å dukke opp.
Vitenskapsmenn nøyde seg ikke lenger med de de kunne finne hos autoritetene, men ville selv trekke vitenskapelige konklusjoner gjennom erfaring og eksperimenter. Dette gjaldt ikke bare innen naturvitenkapene, men også innenfor litteratur, politikk og jus. Opprør mot autoriteter preget tiden på mange måter. Tanker om like rettigheter for alle, om frihet og likeverd ble levende. Men dette virket også truende på mange fordi opprør mot autoriteter gjerne ble oppfattet som opprør mot staten, kirken og religionen.
Sentrale europeiske filosofer som bidro til √• legge grunnlaget for det som i ettertid har blitt kalt "det moderne prosjektet" er blant andre Descartes, Locke og Spinoza. Disse tenkerne levde og virket stort sett p√• 1600-tallet, men tankene deres fikk f√łrst skikkelige gjennombrudd noe senere.
Opplysningstid og islam

Kilde: Stian Bromark - Dagbladet - Blogg med hele artikkelen

Spinoza Globale sammenliknende analyser av opplysningstida er mangelvare, mener historikerne Dorinda Outram og Jonathan I. Israel. Opplysningstida var ikke bare et vestlig fenomen, noe for eksempel historiker J.J. Clarke har dokumentert grundig i "Oriental Enlightenment" (1997). Jonathan I. Israel argumenterer for at Spinoza la grunnlaget for epoken, men hevder ogs√• at flere tenkere p√• 1600- og 1700-tallet var inspirert av muslimske filosofer. Det er ikke rart. Middelalderen i Europa var gullalderen lenger √łst i Middelhavet. Perseren Ibn al-Rawandi (815-900) banet vei. Han avskrev all religion og erkl√¶rte seg en "erkekjetter". Mu'tazilite-sekten, som oppsto i Irak p√• 800-tallet, fors√łkte √• forene rasjonalitet og gudstro, og mange insisterte p√• at Koranen var menneskeskapt.

Averroes En av opplysningstidas skarpeste kritikere av europeisk tyranni, Pierre Bayle (1674-1706), mente muslimske fritenkere helt konkret banet vei for opplysningstida, inkludert hans eget tankem√łnster. Ibn Tufayl (1105-1185) var en inspirasjonskilde, spesielt hans didaktiske bestselger om en gutt som vokser opp p√• en √łde, tropisk √ły og som utvikler selvstendig, fornuftsbasert tenkning. Fabelen utkom p√• nederlandsk i 1672, av den samme forleggeren som utga Spinoza. Tufayls bok var igjen inspirert av Ibn Sina (980-1037). Begge, sammen med Ibn Baija (d. 1138), var forl√łperen for den mest kjente tenkeren fra perioden, Ibn Rushd (1126-1198), ogs√• kalt Averroes. Han advarte mot √• blande teologi og filosofi, avskrev ideen om sjelens ud√łdelighet og benektet guddommelige mirakler.

Opplysningstenkeren Leibniz mente det var en direkte forbindelse mellom averroisme og Spinozas filosofi, og dermed opplysningstida. P√• 1990-tallet fikk dette synet st√łtte av 34 forskere fra 18 forskjellige land og fem kontinent, som m√łttes i Kairo for √• diskutere Ibn Rushds p√•virkning p√• den europeiske opplysningstida. Resultatet ble boka "Averroes and the Enlightenment", som utkom i 1996, med forord av FNs dav√¶rende generalsekret√¶r Boutros-Ghali. Det lar seg alts√• gj√łre √• argumentere for at islam har gjennomg√•tt opplysningstida - 500 √•r f√łr Europa.

Det moderne prosjektet

Det er viktig å ha en forståelse for hvorledes helt sentrale tanker i vår kultur har utviklet seg og fungerer. De nye ideene som for alvor slo igjennom på 1700-tallet, har fungert som bærebjelker for store deler av samfunnet helt fram til i dag. Dette er bakgrunnen for at vi kaller dette knippet med nye tanker for "det moderne prosjektet".
Man b√łr imidlertid v√¶re klar over at disse nye tankene ikke dukket opp av seg selv.
Innledningen til denne artikkelen forklarer hvorledes utviklingen av det moderne prosjektet i Europa ikke kan oppfattes som enestående og særskilt for vår kulturkrets, men at vi har mottatt klare impulser fra verden omkring oss. Det er mye som tyder på at tankene som produserte nye og revolusjonerende tanker hos menn som Descartes, Locke, Spinoza og andre, faktisk var inspirert av arabiske filosofer. Det var tidligere ikke uvanlig å oppfatte vår moderne kultur som det siste utviklingstrinnet i en særegen europeisk tradisjon. Imidlertid ser vi at tanker og impulser fra andre kulturkretser så absolutt har spilt en viktig rolle for den europeiske utviklingen mot det såkalte 'moderne prosjektet', eller 'moderniteten'.

Hva er det så som ligger i begrepet "Det moderne prosjektet"?

  1. Troen på vitenskapelig sannhet.
    Naturen skilles fra Gud og det religi√łse, og denne sekulariseringen f√łrer til et syn p√• naturen som en kvantifiserbar struktur. Naturvitenskapenes tro p√• objektiv sannhet overf√łres etterhvert til andre omr√•der som skaper et lovmessig syn p√• mennesker, samfunn, √łkonomi, historie osv. Naturalismen p√• slutten av 1800-tallet kan sies √• representere et litter√¶rt eksempel p√• lovmessighet i sin ytterste konsekvens. Loven om arv og milj√ł spilte en avgj√łrende rolle for et menneskes skjebne her i livet. Amalie Skram er v√•r st√łrste naturalistiske dikter. Naturalistene hevdet at der kirurgen brukte sin skalpell for √• avdekke sykdom, benyttet forfatteren sin penn.

  2. Troen på vitenskapelige metoder.
    Descartes er et sentralt navn i etableringen av troen på metoden, som en garanti for at man kommer fram til det sanne. (se empirisk forskning på 1800-tallet)

  3. Troen på moralens gyldighet.
    Prestene erstattes av moralfilosofene, som utvikler fornuftige, og ikke-religi√łse, prinsipper for "god moral". Kant's kategoriske imperativ og Mill's liberale "alle kan gj√łre som man vil, bare det ikke skader andre," (utilitarisme - nyttefilosofi) er eksempler p√• dette.

  4. Troen på siste-instanser.
    Det moderne prosjektet bygger p√• at det finnes en grunn eller basis som sannheten hviler p√• og metoden finner fram til: det finnes siste-instanser man ikke kan g√• bakom. N√• er det ikke lenger Gud som er siste-instans, de legges "n√¶rmere" mennesket. Dette kan f.eks. i forhold til moralske sp√łrsm√•l v√¶re lykken, nytten eller plikten. I vitenskapen har det s√¶rlig v√¶rt sansene (s√¶rlig synet) og fornuften som har v√¶rt de to sisteinstanser man har hatt √• ty til.

  5. Troen p√• avsl√łringsstrategien.
    Troen p√• at man ved hjelp av fornuft skal kunne avsl√łre fordommer, overtro, vanetenkning, falsk bevissthet osv. har v√¶rt og er fortsatt sterk. "Den falske maske og det bedragerske skinn skal rives bort". Denne tradisjonen f√łres videre av bl.a. Marx, Nietzsche og Freud, som √łnsker √• avsl√łre at mennesket ubevisst forledes av materielle forhold, av vilje til makt og av begj√¶r. Ikke minst her ser vi at moderniteten er svanger med sin egen oppl√łsning; den mistanken den retter mot andre instanser, rammer til slutt den selv.

  6. Troen på framskrittet.
    Dette er kanskje det mest framtredende aspektet ved moderniteten: troen p√• en iboende utvikling i historien, en fornuftens selvrealisering. Troen p√• at vitenskapen skal bli sannere og skape en bedre verden, at kunsten skal bli vakrere og at menneskene skal bli bedre og snillere har lenge st√•tt sterkt. Vi skal senere se at denne grensel√łse framskrittsoptimismen til tider erstattes av pessimisme i forbindelse med destruktiv bruk av den nye teknologien. Verdenskrigene p√• 1900-tallet gjorde mange mennesker desillusjonerte. Man mistet troen p√• at menneskene kunne styre den teknologiske utviklingen.

  7. Troen på friheten.
    Mennesket er fritt, både til å skape seg selv, sitt samfunn og historien. Det er en moderne forestilling at utviklingen kan styres. Å tro at man har framtiden i sine hender ville vært blasfemisk i andre tider, og er det fortsatt i mange kulturer den dag i dag.

Kilde: Bjarne Nærum basert på Espen Schaanning

De nye tankene la grunnlaget for den industrielle revolusjonen som begynte i England p√• midten av 1700-tallet. Industrialiseringen skapte igjen behov for en ny √łkonomisk ordning og en ny samfunnsstruktur. Grunnlaget for den moderne kapitalismen og de demokratiske styringsmekanismene vi har i dag, ble skapt, og √•rhundret produserte grunnlovsdokumenter som skulle bli toneangivende for mange nasjoner. De nye amerikanske og franske grunnlovene inneholdt revolusjonerende tanker om individuelle rettigheter, frihet og demokrati, noe som blant annet inspirerte v√•r egen grunnlovsforsamling p√• Eidsvoll i 1814.
I den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1766 finner vi de nye tankene klart uttrykt i kravet om enkeltmenneskets rett til liv, frihet og mulighet til å realisere seg selv ('Life, Liberty and The Pursuit of Happiness'). Statens oppgave ble nå å legge forholdene til rette for at dette skulle kunne realiseres.
Den franske grunnloven etter revolusjonen i 1789 framhever 'frihet, likhet og broderskap' ('liberté, √©galité, fraternité') som sentrale verdier.
Det er f√łlgelig sv√¶rt relevant √• hevde at det 'moderne prosjektet' ble startet i det 17. √•rhundret - og det er enn√• ikke avsluttet!

Periodebakgrunn

1700-tallet omtales gjerne som opplysningstiden. Ordet opplysning går igjen i navnet på epoken på de fleste europeiske språk. Dette er altså et viktig stikkord for århundret. Man kan si at epoken spenner over tiden fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske i 1789. Omtrent samtidig med "the glorious revolution" gir Newton ut sin Principia (1687). Og disse to hendelsene i England kan sies å beskrive to viktige trekk ved tidsalderen: det mekanistiske verdensbildet og idealene om ytringsfrihet, opplysning og toleranse. Den franske revolusjonens slagord hundre år senere er jo nettopp frihet, likhet og brorskap.
Perioden kalles også ofte 'klassisismen'. 'Klassisime' kommer fra latinsk (classici autores) og betyr 'forbilledlige forfattere'.
Forfatterne i denne perioden gjorde som renessansens kunstnere, de s√• tilbake til antikken, der det s√¶rlig var romerske forfattere som inspirerte. Sjangrene som dominerte var helteepos, drama, komedie, tragedie og satire. Det m√• ogs√• nevnes at utviklingen av romanen for alvor skj√łt fart i denne perioden.
Med satire mener vi vittig spott. Dette vil si 'en forteller- eller kunstform som kritiserer eller kommenterer mennesker, samfunn, politikk, fenomener og tanker i samtida p√• en humoristisk og poengtert m√•te. Satiren bruker gjerne ironi, grove overdrivelser og karikaturer for √• latterliggj√łre og synliggj√łre svakheter ved systemene eller gj√łre narr av menneskenes laster og skr√łpeligheter. Satire kan v√¶re reint underholdende eller brukes som politisk kampmiddel og omfatter alt fra spydige kommentarer og vitser til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigj√łrende funksjon i samfunnets regulering av makt.' (Kilde: Wikipedia)
Helt sentralt sto kravet om at diktningen skulle v√¶re fornuftsmessig utformet. Franskmannen Nicolas Boileau 'formulerer et program for en ny dramatikk som p√• vesentlige punkter bryter med barokkens scenekunst. Han mener at samtidas dramatikere m√• vende seg til den greske og romerske antikken for √• finne b√•de emner, form og personer' (kilde: Wikipedia). Her var det lite rom for de senere romantikernes trang til √• 'ane det uutsigelige' gjennom diktningen. Det var i det hele tatt viktig √• f√łlge reglene som sto i 'poetikken'. En 'poetikk' var en samling av regler for hvordan 'god' diktning burde v√¶re.
Det ble for eksempel viktig at dramaet fulgte lovene for tid, sted og handling. Handlingen skulle ikke vare lenger enn et d√łgn, den skulle foreg√• p√• ett sted, og f√łlge et naturlig forl√łp.

Frankrike på denne tiden preges av politisk absolutisme, en tenkning som finner en av sine sterkeste legitimeringer i Hobbes' bok Leviathan (1651). I England erstatter det konstitusjonelle monarkiet absolutismen i 1689 med "Declaration of Rights", som lovfester forskjellige lovgivende og utøvende makter etter modell fra John Locke. Med dette må kongen underordne seg parlamentet.

Kaffe - ogs√• i hjemmet... Religøs tenkning heller mot det vi kan kalle deisme. I dette århundret finner vi også de første som antakelig kan kalles ateister. Det å være ateist blir først mulig nå

På begynnelsen av århundret raser diskusjonen mellom les anciens og les modernes, som ender med at les modernes vinner. Opplysningsprosjektet kulminerer i utgivelsen av den store franske Encyclopedien, som kommer ut mellom 1750 og 1772. Intensjonen bak dette enorme verket var √• samle all viten om verden p√• ett sted slik at informasjonen kunne v√¶re tilgjengelig for alle (demokrati). Presentasjonen av alle de nye tankene om politikk og demokrati var s√• provoserende at leksikonet til tider var forbudt.
Alle de store franske opplysningstilhengerne skrev for leksikonet.To av de mest kjente bidragsyterne var Voltaire og Montesquieu.

Borgerskapet vokser seg sterkere og de første aviser og tidsskrifter dukker opp. Den såkalte borgerlige offentligheten vokser frem i regi av kaffehusene og salongene både i England og Frankrike. Stikkord er sosiale endringer og vitenskapelige fremgang. Det dannes akademier og selskap. Naturvitenskapen står mot kirken, fornuften står mot tradisjonen. Frem til cirka 1750 står fornuften for et optimistisk fremtidssyn. Mennesket blir myndig, kan man si.

Etter 1750 utgjør Rousseau en reaksjon mot opplysningsfilosofien. Rousseau setter følelser opp mot fornuften, felleskap mot egeninteresse, og vil tilbake til naturen. Både Rousseau og opplysningstenkerne ser mennesket som godt. Det som skiller dem er synet på det onde. Rousseau ser det onde som noe som er kommet inn med kulturen, opplysningstenkerne ser det onde som noe som skyldes uvitenhet. Rousseaus kritikk blir opptakten til romantikken. Rousseau-Kant, en tradisjon som ser filosofi som forsvar for religion og moral. Rousseau-Burke, en tradisjon som ser felleskapet på bekostning av individet. Opplysningstenkerne mener at mennesket blir ufritt, moralen har ingen plass. Kant derimot knytter moralen til fornuften for å redde menneskets frihet.

(Kilde: "Opplysningstiden" ved Anne Helness

Opplysningsfilosofi

Opplysningsfilosofi er en samlebetegnelse på forskjellige filosofiske strømninger som uttrykker opplysningstidens generelle ånd. Den bredte seg fra sitt utgangspunkt i England videre til Frankrike og Tyskland. Dens røtter finnes i 1600-tallets vitenskapelige revolusjoner, og den er følgelig preget av empirisme og naturalisme. Trendsettende for opplysningstidens vitenskapsideal er Newtons "Matematiske prinsipper for naturfilosofien" fra 1687. Vekten legges på sanser og følelser, og forklaringer i den fysiske verden søkes uten henvisning til en personlig Gud. Dette må imidlertid ikke forstås som at Gud forsvinner helt fra forklaringene, men Gudsoppfatningen tar ny form: med Gud som universets arkitekt, altså såkalt deisme. Resultatet av den nyvunne friheten mennesket får i forhold til kirkemaktens dogmer, er en optimistisk tro på individets utviklingsmuligheter. Oppdragelse blir et viktig stikkord, og da spesielt i Frankrike. Et annet stikkord er, naturligvis, opplysning. Det opplyste menneske er et fritt menneske, det er ikke lenger slave av den mørke middelalders undertrykkelsesmekanismer. Troen på kunnskapens frigjørende krefter preger følgelig hele epoken.
Den tyske filosofen Immanuel Kant uttaler at "opplysning er menneskets utgang av dets selvforskldte umyndighet". Med dette mener han at opplysning kan frigj√łre menneskene fra institusjoner som virker undertrykkende. Kongen, kirken, osv. er institusjoner som s√łker √• videref√łre gamle, undertrykkende oppfatninger. Gjennom opplysning er det mulig for menneskene √• gjennomskue dette.
Cappelens side om opplysningstidens idelære gir en fin oversikt over de viktigste filosofiske tendensene i tiden.
Utviklingen av den moderne vitenskapen, som hadde startet i renessansen, fortsatte med stormskritt i opplysningstiden. Periodens store vitenskapsmann var Isaac Newton (1642-1727). Han var fysiker og matematiker, og han mente at absolutt alt i verden, universet inkludert, kunne forklares ut fra vitenskaplig formulerte naturlover. Gud eksisterte riktignok, men han hadde kun bygget opp det hele og sparket det i gang. Etter dette var gjort, har det hele klikket og gått av seg selv uten Guds inngripen. Slik sett ble vår verden kun oppfattet som et kjempestort urverk. Det er riktig nok lager av en urmaker (Gud), men deretter tikker det og går av seg selv. En slik verdensoppfatning kaller man 'mekanistisk'. I og med at verden kun består av fenomener som kan forklares vitenskaplig, vil det også være mulig å forutse alt som vil skje, samt å forklare alle sider ved livet.

Den nye vitenskapen hadde tre klare mål:
  • peke p√• og forklare det lovmessige i naturen
  • kun basere seg p√• det vi kan observere og erfare (empirisme)
  • tjene som et verkt√ły til √• forbedre verden
Utviklingsoptimismen og troen på vitenskapen var stor!

Menneskesyn

I renessansen sto ikke lenger menneskets forhold til Gud i filosofiens sentrum. Det nye vitenskapelige verdensbildet åpnet for at mennesket og dets forhold til naturen kom inn i stedet. Denne idéretningen kalles gjerne renessanse-humanisme. Tanker fra før kristendommens tid, primært fra antikken, fikk en oppblomstring. Menneskets selvrealisering og dannelse ble igjen viktig, en fokus som blir enda sterkere i opplysningstiden. Mennesket får gradvis en fornyet selvforståelse, hvor individets frihet og rettigheter står i fokus. Locke henter frem stoikernes idé om naturretten. Mennesket er født med visse naturlige rettigheter, hevder han, deriblant retten til liv, frihet og eiendom. Hobbes´ tanke om mennesket som en ubeskrevet tavle (tabula rasa) er imidlertid minst like viktig. Opplysning, kunnskap, er nødvendig for at mennesket skal kunne realisere seg selv. Den franske encyklopedisten Condorcet bruker idéen i sitt verk "Historien om menneskeåndens fremskritt" (1794). Han påstår at likhet i rettigheter og muligheter er nødvendige for fremskrittet - veien mot fullkommengjørelsen av menneskeslekten.

Moral og samfunn

Lockes tanke om naturretten, det vil si medfødte rettigheter hos alle, får naturlig nok konsekvenser for tenkningen omkring samfunnsordenen. Enhver samfunnsorganisasjon må ta hensyn til disse fundamentale rettighetene. Rettighetstenkningen ble bakgrunn for kravene som ble fremsatt i opplysningstidens uavhengighetserklæringer og revolusjonære slagord. Imidlertid får også den nye tanken om mennesket som et ubeskrevet blad betydning for moralforståelsen og dermed den politiske filosofi. Mennesket er først og fremst et sansende vesen, hevder de britiske empirister som Locke, Berkeley og Hume. All sin kunnskap har det fra sanseerfaringen. I sammenheng med dette perspektivet på erkjennelsen, står et emotivistisk (følelsesbasert) syn på menneskelig moral. Tidligere har moral alltid vært knyttet til fornuft. Nå hevder Hume at det er våre følelsesmessige disposisjoner som motiverer handling, og det er også ved hjelp av følelser som sympati og antipati at vi feller moralske dommer over andres handlinger. Likevel er det nok fornuft snarere enn følelser som preger opplysningstidens idéer. Nå, da Guds orden ikke lenger er forbilde for organiseringen av samfunn og moral, oppstår kontraktstenkningen. Et samfunn må være basert på rimelige avtaler mellom frie individer med gjensidig respekt for hverandres rettigheter. Rettferdighet står sentralt, selv om begrunnelsene varierer. Individet skal, i samhandling med andre frie individer, gi sine egne lover. Det er det autonome (selvstendige) mennesket som står i fokus. Idealet om det selvstendige individ får sitt mest markante uttrykk hos Kant, som også gir det mest helhetlige bildet av hele epoken i sin omfattende filosofi.

Fornuft og følelser

Hvor Hume stiller spørsmålstegn ved fornuftstroen og vektlegger følelsenes rolle i moral og samfunnsdannelse, gjeninnfører Kant fonuften som ledsager i moralske spørsmål. Følelsene gir ikke noe sikkert fundament for moralen, hevder han, de er kun ustabile tilbøyeligheter. Men Hume hevder ikke å si noe om hvordan ting bør være, hans oppgave er kun å si noe om hvordan ting er. Selv om hans samfunnsteori har klare normative trekk, er Hume primært en talsmann for den deskriptive filosofi, også i moralfilosofiske spørsmål. En annen følelsenes talsmann, som derimot legger klare normative føringer på sitt menneskesyn, er den franske filosofen Rosseau. Hans utgangspunkt er en refselse av opplysningstidens fornuftstro og fremskrittsoptimisme. Menneskets egentlige natur er lokalisert i dets følelser. Fra naturen er mennesket godt, og følelsene gir oss alle de retningslinjer vi behøver. Men samfunnet perverterer det følende mennesket, flokktenkningen ødelegger den skapende individualitet og fornuften er vold mot følelseslivet. Oppdragelsen er den sentrale faktor i dannelsen av mennesket, som avgjør om det skal kunne bevare sin frihet i følelsene eller bli slave av samfunnets konvensjoner. Rosseau har, kanskje litt ironisk, vært en nødvendig kilde for Kants utvikling av det kategoriske imperativ og troen på menneskeheten i den enkelte. Kant lokaliserer menneskets universelle moralske verdi i dets rasjonelle utrustning, mens Rosseau vektlegger allmennviljens utspring i den friheten mennesket har når det lever i pakt med sine følelser. Selv om de betoner fornuft og følelser forskjellig, er det likevel klare likhetstrekk mellom dem. Rosseaus opplysningskritikk til tross, de er begge typiske representanter for opplysningstiden idéstrømninger.
Gjennom sitt forfatterskap angriper Voltaire alt det han oppfatter som fors√łk p√• √• slavebinde menneskene i deres 'selvforskyldte umyndighet' (se 'Kant' ovenfor). Et eksempel er boka 'Candide'. I kapittel seks retter Voltaire et kraftig angrep p√• overtroen som ble synliggjort i forbindelse med det store jordskjelvet i Lisboa i 1755. Etter jordskjelvet ble det organisert en s√•kalt 'autodaf√©' som skulle forhindre nye skjelv i √• inntreffe. For opplysningsmannen Voltaire var dette fullstendig forkastelig, og han lar satiren renne fritt i boken.
Candide er en satirisk roman (pikaresk) som ble utgitt for f√łrste gang i 1759. I romanen driver Voltaire gj√łn med teoriene til den samtidige tenkeren Leibniz, legemliggjort av Doktor Pangloss (ordet betyr noe slikt som 'allviter'), som uansett hvor mye elendighet hovedpersonen Candide gjennomg√•r, st√•r fast ved at de lever ¬ęi den beste av alle mulige verdener¬Ľ (¬ędans le meilleur des mondes possibles¬Ľ). Candide kastes ut fra et adelsgods i Westfalen da det blir oppdaget at han kysser adelsmannens datter. Boka skildrer Candides reiser i Europa og S√łr-Amerika og alt han opplever p√• sin vei.
Voltaires sluttpoeng er at man m√• ¬ędyrke sin hage¬Ľ, helt p√• linje med opplysningstidens utilitaristiske ideal, at man bare kan oppn√• fremgang gjennom hardt slit og nyttig virksomhet. Filosofisk svermeri var f√łlgelig lite verdt, en temmelig overraskende konklusjon med tanke p√• Voltaires virke. I boken er Voltaire ogs√• sv√¶rt kritisk til klassesamfunnet og kirken.
Voltaire var en stor forkjemper for ytringsfrihet og menneskerettigheter og kjempet mot religi√łs og politisk undertrykkelse. Han er tillagt den klassiske formuleringen av toleranseprinsippet: 'Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil d√łden for din rett til √• si det du sier.'

Kvinnesyn

Den franske revolusjon handlet om frihet, likhet og brorskap, men ikke for alle. Menneskerettighets-erklæringen som innledet grunnloven av 1791 var i realiteten en mannsrettighets-erklæring. Som en reaksjon på denne skrev revolusjonskvinnen Olympe de Gouges Kvinnerettighets-erklæringen, hvor hun argumenterte kraftig for like rettigheter.

- Det var i Paris det skjedde på slutten av 1700-tallet, og engelske Mary Wollstonecraft kom til byen for å oppleve revolusjonen på nært hold. I 1792 skrev hun Forsvar for kvinnens rettigheter, hvor hun tok til orde for utdanning og yrkesadgang, noe hun mente ville være kvinnenes inngangsport til stemmerett.
- Også menn gjorde seg bemerket i kampen for like rettigheter. Markien av Condorcet mente at kvinner burde ha stemmerett. Siden kvinner også var mottagelige og moralske vesener, måtte de ha menneskerettigheter på lik linje med menn. Den som nekter en annen menneskerettigheter, nekter seg selv dem, sa han. Enten måtte ingen eller alle ha menneskerettigheter.

Kilde: Amnesty International
Kvinneundertrykkelse har en lang historie i Europa. Den har sin basis i lover helt tilbake til Romerriket, samt filosofisk tankegods fra Platon og andre tenkere. Kvinneundertrykkelsen var en fastbundet tradisjon da opplysningstiden tok til. Kvinner hadde avgrenset eiendomsrett, arverett, rett til å bestemme over sine egne liv og kropp, og liten tilgang til politikk, utdanning og arbeidsliv.
Troen på individets frihet og muligheter som preger hele opplysningstiden, medfører heller ikke uten videre noen likestillingstenkning omkring kjønnene. Tankene om at alle menn, halvparten av befolkningen, skulle ha samme verdi, kunne logisk trekkes videre til √• gjelde alle mennesker, ogs√• kvinner. Slik ble det ikke!
Man skulle anta at også filosofen Rousseau, som legger slik vekt på det naturlige mennesket og allmennviljen, ville ha et tilsvarende syn på likestilling. Det har han imidlertid ikke, han mener at kvinnen av natur er radikalt forskjellig fra mannen. Blant annet mener han at kvinnen verken er interessert i eller har kapasitet til de store tanker.
Kvinnen er skapt for √• behage mannen og v√¶re nyttig for ham, sier Rousseau, og en naturlig konsekvens er at hun m√• f√• en oppdragelse som har dette som m√•l. Rousseau setter navn p√• den tvangstr√łye som 1800-tallets kvinner led under, og som var/er h√łyst levende langt ut i v√•r tid: "De (kvinnene) vil hele sitt liv v√¶re underlagt den varigste og hardeste tvang, nemlig det som passer seg."
Rousseau gir detaljerte instruksjoner om kvinners rolle. Siden utdannelsen m√• v√¶re relatert til mannen og hans behov, skal kvinnen v√¶re kultivert (men under ektemannens niv√•), hun b√łr v√¶re s√łt og pen, men ikke for vakker, hun skal kunne husarbeid, men overlate dette til tjenerskapet. H√•ndarbeider er estetisk sysselsetting, som broderi, og aldri bidrag til familiens √łkonomi.
Den rousseauske kvinne ble modell for det nye borgerskapet som vokste fram. Til n√• hadde kvinner deltatt aktivt i familiebedrifter, h√•ndverk og handel. Et sterkt og velst√•ende borgerskap aspirerte mot en mer aristokratisk levem√•te: vakre hus, elegante interi√łrer og en hustru som var tilfreds innenfor husets fire vegger. Hun skulle alltid v√¶re sysselsatt, men ikke med arbeid som kunne omsettes i penger.
Immanuel Kant uttrykker, like pussig når en legger hans klokkertro på "menneskeheten i den enkelte" til grunn, noe av det samme. Kvinnen har ikke moralsk dømmekraft. Der mannen følger plikten - den eneste sanne moralske motivasjon - følger kvinnen sine følelser. Hun beveges av det skjønne og frastøtes av det stygge, og er i det hele tatt et estetisk, snarere enn et moralsk, vesen.
En av de få opplysningsfilosofene som sidestiller kvinner og menn, er Condorcet. Han hevder at fremskritt kun er mulig dersom også kvinner får de samme rettigheter og muligheter som menn. Samtidig utvikler 1700-tallets ledende feminist, Mary Wollstonecraft, sine synspunkter på likestilling. Også hun i opplysningstidens ånd: fornuften skal kontrollere lidenskapene.
I "Niels Klims underjordiske reise" finner vi Holbergs innlegg i debatten om samtidens kvinnesyn. Det er tydelig at han har et kvinnesyn som avviker fra det som presset seg fram.
Det var ikke mange som tenkte slik, men det var noen. Under den franske revolusjonen ble det dannet kvinneklubber som √łnsket √• ta del i det nye samfunnet p√• lik linje med menn. la fram en kvinnerettserkl√¶ring, inspirert av menneskerettighetserkl√¶ringen, der hun la fram mange av de kravene kvinnebevegelsen senere skulle kjempe for. Olympe de Gouges er kjent for uttalelsen om at "kvinnen har rett til √• bestige skafottet, da skal hun ogs√• ha rett til √• bestige talerstolen". I 1793 besteg hun selv skafottet da hun ble halshugd for sine skrifter.
Denne f√łrste kvinnebevegelsen var liten, og ble raskt sl√•tt tilbake. Men id√©en var der, og endringen av kvinnenes stilling var i gang.

Kilde:
Deler av dette avsnittet er hentet fra, og inspirert av, Elisabeth Aasens artikkel "Fra posisjon til avmakt. Kvinner og ledelse i kulturhistorisk perspektiv"

Pietismen

Haugianerne Pietismen, som var 1700-tallets store religiøse vekkelse, f√łrte p√• noen områder til enkelte tilbakeskritt i opplysningstiden. Pietismen preget kulturlivet på mange måter, ogs√• negativt. En viktig årsak til dette var at kongen ga pietismen en offisiell status. Han stengte blant annet teatret i København. Pietistene forlangte et personlig og inderlig gudsforhold, derfor måtte de gi avkall på all verdslig fornøyelse.
I dag oppfatter nok de fleste pietismen som en konserverende og 'gammeldags' religi√łs retning. Ser man det i et historisk perspektiv, derimot, var pietismen heller en moderne bevegelse som √•pnet for en mer individuell religi√łsitet enn det som tidligere hadde v√¶rt vanlig. P√• ulike m√•ter representerte b√•de pietismen og opplysningstidens idealer et √łnske om en dreining i √łkumenisk retning, det vil si en st√łrre aksept for andre oppfatninger av det religi√łse enn den som var offisielt vedtatt. Det n√¶rmeste man hadde kommet noe slikt tidligere, var fyrstens frihet til √• velge religion for seg selv, og samtidig for alle sine unders√•tter. Dette prinsippet ble vedtatt i 1555 i Augsburg. Fyrstens unders√•tter hadde da valget mellom √• velge fyrstens tro, eller √• flytte til en annen stat. Et personlig gudsforhold var det ingen plass til f√łr p√• 1700-tallet.
Til tross for diverse ulikheter mellom pietistisk ideologi og opplysningstidens idealer finnes det allikevel et visst slektskap ved den gjensidige vektleggingen av individets rett til √• bestemme sin religi√łsitet, noe som helt klart kom i konflikt med den dogmatisk-konfesjonelle holdningen som hadde dominert s√• langt.
Slik bidro pietismen til √• bane veien for det religi√łse mangfoldet som vi i dag oppfatter som noe selvsagt.
Man skal heller ikke lukke √łynene for det faktum at pietistene ogs√• hadde en positiv innvirkning p√• samfunnsutviklingen. Deres negative holdning til for eksempel alkoholmisbruk, latskap og utesvevende livsf√łrsel generelt la nok p√• mange m√•ter grunnlaget for en mer konstruktiv, og ikke minst produktiv, samfunnsutvikling. Det √• v√¶re n√łysom og arbeidsom var sentralt for pietistene.
I Norge var det gjennom Hans Nielsen Hauge at pietismen fikk innflytelse på slutten av 1700-tallet. Hos salmedikterne under pietismen finner vi den samme argumentasjon for Guds allmakt som hos barokkdikterne, men bildebruken er mye enklere. Skrivestilen blir altså enklere og også mer elegant. Den danske presten Hans Rudolf Brorson er framfor noen pietismens salmedikter, mens Christian Braunmann Tullin er den norske representanten for denne stilen.

Kilde: Overhalla grunnskole

Litteraturen

Den dominerende stilretningen i perioden kalles klassisisme. Klassisismen bryter definitivt med barokkens sterke virkemidler, svulmende og billedrike stil. Det nye idealet for diktningen kan samles i stikkordene klarhet, orden og harmoni. Dette innebar i praksis en enklere og mindre følesesladet stil.
Klassisistene var særlig inspirert av kunst og litteratur fra antikken, og brukte særlig Aritotels for å finne fram til regler for hvordan litteraturen burde skrives. På dette viset kom de fram til reglene for de tre enhetene i dramatisk diktning:

  1. Enhet i handling. Stykket skulle fortelle en sammenhengende, avsluttet historie.
  2. Enhet i tid. Stykket skulle ikke strekke seg over mer enn en dag.
  3. Enhet i sted. Stykket skulle utspille seg på ett sted.
Slike regler måtte følges dersom dikningen skulle oppnå den ønskede harmoni. De beste eksemplene på slik diktning fant klassistene i gresk og romersk diktning, og etterlikning av antikk diktning ble et klart mål.



Ludvig Holberg (1684 - 1754)

Holberg ble født i Bergen i 1684, og var yngst av 12 søsken. Ludvig Holberg var sønn av en offiser som arbeidet seg opp fra bonde til oberstløytnant. Han døde da sønnen var to år, og gutten vokste opp hos slektninger av moren som tilhørte en framtredende Bergensfamilie. Han bodde også en stund hos en onkel i Gudbrandsdalen.

I 1702 reiste han til København for å bli opptatt ved universitetet. Årene som fulgte var preget av vanskelige økonomiske forhold. Han jobbet et år som huslærer hos presten på Voss. I 1704 tok han forberedende prøve i filosofi og avsluttende prøve i teologi. Etter noen måneder som huslærer i Bergen, solgte han alt han eide og reiste til Nederland. Han kom raskt tilbake og slo seg ned i Kristiansand, der han bløffet med sine språkkunnskaper og forarget halve byen ved å bevise at "fruentimmere" ikke er mennesker". Han kom i diskusjon med en hollender som også underviste i fransk. Begge påsto at den andre ikke kunne språket.

I 1706 reiste han til England og studerte historie ved Oxford. Han levde av å undervise i fransk og fløytespill. Det var under dette oppholdet at skrivekunsten våknet. Holberg nevner takknemlig de verdifulle bibliotekene i Oxford. Det var der det f√łrst gikk opp for ham, som han sier: "hvor utmerket og str√•lende ville det ikke v√¶rt √• ta plass blant disse forfatterne". Via London og Helsing√łr reiste han omsider til K√łbenhavn for tredje gang, og han begynte √• forelese ved universitetet.Han reiste deretter tilbake til København, hvor han foreleste om "utenlandske rariteter". I 1709 ble Holberg spurt om √• f√łlge en rik ung mann til Dresden, og p√• hjemreisen foreleste han i Leipzig, Halle og Hamburg. I K√łbenhavn begynte han √• skrive og i 1711 kom hans f√łrste arbeid: En introduksjon til historien til Europas nasjoner. Han fikk tillatelse til √• presentere to essaymanuskripter for kong Fredrik IV ‚ÄĒ om Kristian IV og Fredrik III. Kongen utnevnte ham like etter til professor, og han mottok dessuten et reisestipend.

I 1714 bes√łkte Holberg flere land i Europa, og han tilbakela store avstander til fots. Fra Amsterdam gikk han gjennom Rotterdam til Antwerpen, tok en b√•t til Br√ľssel, gikk videre til fots til Paris, Marseille, og tok s√• sj√łveien til Genova. P√• den siste turen fikk han et alvorlig feberanfall. Under rekonvalesensen reiste han videre til Civita Vecchia og Roma. Da v√•ren kom, var han fortsatt sv√¶rt fattig og ved d√•rlig helse, men han tok fatt p√• hjemreisen til fots via Firenze, Bologna, Parma, Piacenza, Torino, over Alpene, gjennom Savoia og Dauphin√© til Lyon, og til slutt til Paris, hvor han ankom med utmerket helse. Etter √• ha tilbrakt en m√•ned i Paris, gikk han til Amsterdam, seilte til Hamburg, og kom s√• tilbake til Danmark i 1716. Han tilbrakte de neste to √•rene i ekstrem fattigdom, og publiserte sin Introduction Til Naturens- Og Folke-Rettens Kundskab.

I 1718 ble Holberg utnevnt til professor i metafysikk ved Universitetet i K√łbenhavn, og i 1720 fikk han det attraktive vervet som folkets taler√łr i kirker√•det. Dette gjorde at tiden med pengeproblemer n√• var over.

"Den poetiske raptus" (1722-1727)

Hittil hadde Holberg kun skrevet om rettsvitenskap, historie og filologi, men i en krangel med juristen Anders H√łjer fra Flensborg viste han sine satiriske evner. Fram til 1728 lagde han verk som var en ny stil av humoristisk litteratur, under pseudonymet Hans Mikkelsen. Det komisk-episke diktet Peder Paars, den f√łrste av de dansk-norske klassikerne, kom i 1719. Dette diktet var en briljant satire p√• datidens manerer, og det n√łt en uovertruffen suksess. Men det forn√¶rmet flere mektige mennesker som truet ham p√• livet, og om ikke grev Danneskjold hadde fortalt kongen om ham, er det mulig Holbergs karriere kunne blitt kortvarig. De neste to √•rene skrev han fem kortere satirer som alle ble vel mottatt av publikum.

Den store begivenheten i 1721 var opprettelsen av Danmarks f√łrste offentlige teater i Gr√łnnegade i K√łbenhavn. Holberg ble teaterets f√łrste husdikter. Holberg bestemte seg for √• bruke sitt talent til √• bygge opp en egen dansk komedie. I september 1722 ble den nye scenen åpnet. Samme høst ble det oppført 5 komedier av Holberg, og våren 1723 hadde han 10 til liggende klare. Det f√łrste av stykkene hans som ble framf√łrt, var Den politiske Kandest√łber. Han skrev n√• komedier i et rasende tempo, og f√łr utgangen av 1722 hadde teateret med stor suksess oppf√łrt bl.a. Den V√¶gelsindede, Jean de France, Jeppe paa Bierget og Gert Westphaler. I l√łpet av 1723 fulgte s√• Barselstuen, Den ellevte Juli, Jacob von Thyboe, Den Stundesl√łse, Erasmus Montanus, Don Ranudo, Ulysses av Ithaca, Uten Hoved eller Hale og flere. Det mest kjente stykket fra 1724 er Henrik og Pernille.

Men til tross for denne uovertrufne oppblomstringen av dramatisk genialitet, havnet teateret i √łkonomiske vanskeligheter og m√•tte stenge. Kraftanstrengelsen hadde ogs√• tatt p√• Holbergs helse, og han la ut p√• en ny utenlandstur. Han vandret gjennom Belgia til Paris, hvor han tilbrakte vinteren. V√•ren 1726 vendte han tilbake til K√łbenhavn, legemlig og √•ndelig restituert.

Den store bybrannen i K√łbenhavn i 1728 tok ikke bare Holbergs hus og det meste av hans eiendeler, men den f√łrte ogs√• landet ut i en nasjonal fattigdom og depresjon. En f√łlge av krisen var at pietismen vant fotfeste ved hoffet og ogs√• i folket. Pietistene var naturlig nok lite sympatisk innstilt til komedier, og han fant det best √• avslutte sin poetiske raptus. Det gjorde han med en samleutgave av sine dramatiske verk i 1731, med et tillegg av fem stykker som aldri ble oppf√łrt i hans levetid.

Kort om tekstene

Holbergs forfatterskap kan deles i tre hoveddeler:
  1. Historiske og naturrettslige skrifter (1711-16, 1729-39)
  2. Satirer og komedier (1719-29)
  3. Moralfilosofiske verker (1741-54)
Forklaringen p√• Holbergs forutsetninger for å skrive komedier i et land som ikke hadde noen tradisjon for dette, finner vi på flere områder. Han kjente de gamle latinske komediene, og han hadde sett Molieres komedier i Paris, og den italienske komedietradisjonen "Commedia dell‚Äôarte. Dette fikk han med seg på sin reise gjennom disse to landene.

Personene i Holbergs komedier er stort sett faste figurer, som vi også finner ellers i europeiske komedier. Tema for skuespillene er ofte forfengeligheten av ulike slag. Han brukte altså ting han hadde sett på sine reiser rundt omkring i Europa, men tilpasset dette slik at det passet til nordiske forhold. Mye har han lært av Moliere, men han brukte dette på sin egen måte. På mange områder står Holberg fullt på høyde med Moliere. Dette gjelder spesielt måten han gir liv til en person på og måten å forme morsomme replikker på.
Hovedpersonene kan lide av trang til prestisje, eller de kan ha et annet bilde av seg selv og verden enn omgivelsene har. Holberg vil holde virkeligheten opp for folk og la dem "se seg selv i speilet". Her ligger vel noe av hemmeligheten bak den suksess skuespillene til Holberg gjorde. Ved å overdrive en menneskelig svakhet hos hovedpersonene sine, og henge dem ut, fikk han tilskuerne til å kjenne igjen noen av sine egne svakheter. Mange av disse svakhetene er ikke mer fremmed for folk i dag enn de var for 250 år siden.
Hovedpersonen i karakterkomediene har gjerne √©n egenskap som fullstendig dominerer. Denne egenskapen f√łrer til at personen oppf√łrer seg fullt og helt i strid med alt som er oppfattet som fornuftig. P√• denne m√•ten f√•r f.eks. Holberg klart fram nettopp det han mener folk m√• advares mot. Det er ogs√• typisk for karakterkomediene at navnet til hovedpersonen p√• et eller annet vis antyder den dominerende egenskapen som det advares mot. Dette navnet utgj√łr gjerne ogs√• tittelen p√• stykket ('Jeppe p√• Berget', 'Erasmus Montanus').
En av de mest kjente komediene til Holberg er Erasmus Montanus. Den ble skrevet i 1723, men ble ikke trykt før i en samling fra 1731 og ikke oppført før i 1747. Denne komedien spør: Hva er dannelsens mål og oppgave? Har lærdommen verdi i seg selv, eller er det menneskets forhold til kunnskapene det kommer an på? Det er ikke sannhetskjærlighet som driver Erasmus, det forfengeligheten eller hans rykte som lærd mann. Det som betyr noe for Erasmus Montanus er ikke om han har rett, men for enhver pris få rett.
I Erasmus Montanus blir det enkle bondesamfunnet satt opp imot de lærdes verden. Holberg skriver for borgerskapet, og personene i komediene er også borgere eller bønder.
Holbergs essays (som han kalte 'epistler') diskuterte sv√¶rt mange ulike emner. I disse tekstene argumenterer han for sine egne og andres oppfatninger. Hovedform√•let er √• unders√łke om det er mulig √• begrunne disse tankene fornuftig. Slik sett tjener skriftene ofte som en innledning til debatt.

"Den historiske raptus" (1730-1745)

I de f√łlgende femten √•rene henga Holberg seg s√• til verker av historisk, filosofisk og statistisk art. I denne perioden publiserte han en politisk satire kalt Metamorphosis (1726), en Beskrivelse af Danmark og Norge (1729), Danmarks Historie, en kirkehistorie, biografier om ber√łmte menn, Moralske Tanker, en Beskrivelse af Bergen (1737), en J√łdenes Historie, og andre l√¶rde og tidkrevende arbeider. Holbergs eneste skj√łnnlitter√¶re verk fra denne perioden var Nicolai Klimii iter subterraneum (1741), senere oversatt av Baggesen til Niels Klims underjordiske Rejse.
Etter Kristian VIs d√łd i 1747 tapte pietismen fotfeste ved hoffet, og teateret ble gjen√•pnet med Holberg som direkt√łr, men han trakk seg snart tilbake fra stillingen. Hans siste verk er fem bind med Epistler, det siste utgitt posthumt i 1754. I 1747 ble han utnevnt til Baron af Holberg. Han levde n√• tilbaketrukket p√• godset sitt p√• Sor√ł p√• Sj√¶lland, og d√łde i K√łbenhavn den 28. januar 1754, i sitt syttiende √•r. Holberg fremhevet betydningen av fornuften, sansen og forstanden. Han har blant annet sagt om forstanden at: ¬ęN√•r lykken vil favorisere forstanden, kan man gj√łre store ting med liten kunst!¬Ľ Mange mener at han har f√•tt disse ideene fra den greske filosofen Aristoteles.

Holbergs reiser var til stor nytte i forfatterskapet hans. De mange inntrykkene modnet ham kunstnerisk og moralsk. Holberg lot seg inspirere av de gamle latinske komediene og franske komedier han hadde sett i Paris.
Forfatterskapet kan deles opp i tre perioder: den historiske, den poetisk/komiske og den filosofiske.
Den poetiske raptus var da han i samtiden satte produksjonsrekord med de komiske dramaene. De er samtidig også det han i ettertiden er blitt mest kjent for.

Opplysningstidas mann

Holberg og de to adelsmennene

Mange av de komediene Holberg skrev ble godt mottatt av borgerskapet i København. Men Holberg måtte også tåle kritikk, særlig fra overklassen. Det fortelles en historie som viser dette. Historien viser også at Holberg kunne det med å treffe replikker.

Det fortelles at en dag Ludvig Holberg var ute og gikk tur, møtte han to adelsmenn på gata. De var forarget over hans komedier, og stillte seg opp foran ham. "Vi går ikke av veien for en narr", sa de. "Men jeg går gjerne av veien for to", svarte Holberg, lettet på hatten og passerte dem.
Holberg traff under et opphold i Paris den danske vitenskapsmannen Jacob Winsl√łw, som var katolikk. Winsl√łw pr√łvde √• omvende Holberg, men dette resulterte bare i at Holberg ble antikatolikk og bevarte denne holdningen for all ettertid. Det er dermed ikke sagt at Holberg var hedning eller ikke-troende, han tilh√łrte den lutherske tro.
Holberg kritiserte skolenes undervisning i kristendom: ¬ęB√łrn maa gi√łres til Mennesker, f√łrend de blive Christne¬Ľ og ¬ęhvis een l√¶rer Theologie, f√łrend han l√¶rer at blive Menneske, bliver han aldrig Menneske¬Ľ. Holberg trodde p√• fornuftens guddommelige lys i v√•rt indre, og for ham var undervisningens f√łrste m√•l at elevene l√¶rte √• bruke sine sanser og sin forstand i stedet for √• kaste bort tiden p√• nyttel√łs terping av ei l√¶rebok. Dette var en ny, moderne oppfatning av religionssp√łrsm√•let, og den kjennetegner Holberg som en mann av sin tid, opplysningstiden.
Holberg var for √łvrig interessert i fornuften fordi han mente at det var denne som bandt samfunnet sammen. Dessuten undret det Holberg at det kunne finnes s√• mye ondskap i samtiden, n√•r man jo bare kunne la fornuften r√•de i stedet. Man kan alts√• si at han beveget seg vekk fra en religi√łs forklaring p√• ondskap hen imot en rasjonalistisk/empirisk tenkem√•te.
Holberg hadde en positiv holdning til bibelkritikken. Han ble heller ikke foruroliget av det nye heliosentriske verdensbilde, som st√•r i kontrast til Bibelens omtale av jorda som ubevegelig. Han skrev i en av sine epistler om dette: ¬ęde hellige B√łger ere ikke skrevne for at oplyse Mennesker udi Astronomie, men for at veyvise dem udi Saligheds Sager.¬Ľ Holbergs religi√łsitet representerte i det store og hele det man kaller deisme. Han forholdt seg kritisk til forestillingen om arvesynden, og n√¶rte tillit til menneskets frie vilje.
Holbergs erkl√¶rte hensikt med sin forfattervirksomhet var for √łvrig √• spre opplysning til gagn for allmennheten og til nytte for samfunnet. Dette stemmer overens med bildet av Holberg som framskrittets og opplysningstidens mann.

Ludvig Holberg var liten av vekst, og han var plaget med svak helse hele livet. Størsteparten av sitt liv var han lutfattig, og han var en ensom mann uten gode venner. Mange har spurt seg hvordan en slik mann fra Bergen, kunne være på linje med samtidig europeisk åndsliv. Forklaringen på dette ligger sannsynligvis i de mange utenlandsreisene han gjorde i årene 1704-1715. På disse reisene studerte Ludvig hele tiden, og han fikk med seg det som rørte seg i det europeiske åndsliv i sin samtid.

Ludvig Holberg regnes som den første moderne dikter i Danmark-Norge. Han så at hans egen nasjon manglet litteratur på høyde med andre europeiske land på en rekke felt: drama, satire, historieskriving og filosofiske verker. L√łsningen ble alts√• at han skrev denne litteraturen selv.

Holbergs posisjon som forfatter kan ikke løsrives fra den tiden han levde i. Den nye samfunnsklassen som vokste fram på 1700-tallet, borgerskapet, var en nødvendig forutsetning for Holbergs forfatterskap. Han tilhørte selv borgerskapet og det var de som ble hans publikum. Han ble talsmann for borgerskapets ideologi. Selv var han også en representant for den klassiske dannelsen, men han var motstander av dannelse for dannelsens egen skyld. Naturlighet, enkelhet, fornuft og måtehold er stikkord i Holbergs grunnsyn.

Hans interesse for historie, geografi og politikk henger sammen med hva han vurderte som viktig kunnskap. Logikk og disputeringsteknikk opplevde han som ufornuftige og overflødige aktiviteter på universitetet. Han var sterkt påvirket av naturretten, dvs. de naturlige rettsprinsipper som likhet for loven, retten til eiendom og frihet. Han mente naturretten også stod over den teologiske etikken og burde være grunnlag for alle lands lover.

Holberg var preget av humanismen, opplysningstiden og barokken. Han var filosof og historiker, men det er hans skj√łnnlitter√¶re forfatterskap som ruver h√łyest. Komediene, 26 stykker i alt, utgj√łr den viktigste delen av forfatterskapet. Disse kan deles inn i to grupper: intrigekomedier i en eller tre akter, og de store komediene i fem akter der hovedvekten ligger p√• satiren, for eksempel 'Den politiske Kandest√łper', 'Den stundesl√łse' og 'Erasmus Montanus'. Han var en forfatter av europeisk format, og hans verker ble oversatt til flere europeiske spr√•k.

I 1716 skrev han "Introduction til naturens- og folkerettens kundskap". Dette var første gang at rettsfilosofiske problemer ble diskutert på dansk, uavhengig av teologien.

Mye av det Holberg ga ut var selvsensurert. Han kunne nemlig ikke kritisere hvem han ville. Men allikevel ligger det en skjult samfunnskritikk i mange av komediene hans. I Erasmus Montansus kan vi se en kritikk av universitetet i København, og hva samtiden mente var nyttig kunnskap. I "Jeppe på Berget", en annen av Holbergs kjente komedier, ligger det en skjult kritikk av samfunnsforholdene og adelens posisjon. Den danske kongen, Kristian 6., var sterkt påvirket av pietismen. Han stengte teatret i København, fordi pietistene mente at forlystelse var noe syndig.

I 1741 ga Holberg ut romanen "Niels Klims underjordiske reise". Denne boka var et angrep på pietistene, blant annet fordi de fikk teatret stengt. Det finnes knapt en mennesketype Holberg avskydde så hjertelig som pedanten (person som henger seg opp i småting). Holberg håner overtroen som fantes i hans samtid. Bare hos bøndene finner Holberg lite av pedanteri. Derfor blir ofte bøndene hos Holberg framstillt ganske positivt.

Det har av og til vært spekulert over om Holberg var radikal eller konservativ. Til det er det å si at det er misvisende å bruke slike betegnelser om en mann fra 1700-tallet. For ham var måtehold og fornuft rettesnorer for hvordan en skulle tenke og handle. Det opplyste eneveldet var for ham en ideel styreform.

Dikterne i "Det norske Selskap" kom til å føle seg spesielt forpliktet av den klassiske arv etter Holberg. Men også senere diktere har mottatt sterke inntrykk av hans verk. Mest iøyenfallende er sporene i Vinjes journalistikk og i Ibsens drama, spesielt i "Peer Gynt" og "De unges forbund". Foruten å være den første moderne dikter i Norge, fikk også Holberg mye å si for den diktningen som kom etter ham.

Kilde: Wikipedia (noe omarbeidet)

Det Norske Selskap (1772 - 1807)

På midten av 1700-tallet ble de norske studentene i København en større og mer merkbare gruppe. De norske studentene følte en viss stolthet over å være norske. Denne gruppefølelsen og en felles litterær smak dannet grunnlaget for "Norske Selskap". Norske selskab Norske Selskab var en gjeng festglade norske studenter i K√łbenhavn, som holdt til p√• Madam Juels Kaffehus i L√¶derstr√¶de. Der samlet de seg, drakk punch, skrev drikkeviser, diskuterte litteratur, sang og leste høyt, og hyllet landet sitt gjennom feststemte taler, vitser og sanger. De diskuterte kunst og politikk og var opptatt av rettferdighet og folkestyre. Den norske bonden og den norske naturen ble hyllet i store ordelag, samtidig som Norges storhetstid i middelalderen ble trukket fram. P√• det meste hadde klubben ca. 100 medlemmer, og flere pr√łvde seg som forfattere. Men dessverre var de fleste av dem verken flittige studenter eller gode forfattere. Det de kunne best var √• sk√•le for Norge, Ki√¶mpers F√łdeland, en sang som en av lederne i klubben, Johan Nordahl Brun, hadde skrevet til √¶re for sitt hjemland. Mange av medlemmene dro etter hvert hjem til Norge, men Johan Herman Wessel forble i K√łbenhavn.
"Norske selskap" ville føre Holbergs arv videre, og sto i strid med de danske studentene. Nordmennene var mye mer orientert mot engelsk litteratur enn hva danskene var. Den danske dikteren Johannes Ewald var representant for den følelsesladete og stemningsrike diktning som hentet impulser fra Tyskland. Han var svært beundret i Danmark, men ble rakket ned på av medlemmene i "Det norske selskap". Et av hovedmålene deres ble å bekjempe Ewalds diktning.

Johan Nordahl Brun var en av stifterne, men han reiste tidlig tilbake til Norge. "Norske selskap" var opptatt av nye tanker som nasjonal frihet, folkestyre, sosial rettferdighet osv. Etterhvert ble de mer og mer radikale. Mot slutten av 1700-tallet ble det farlig å sympatisere med den franske revolusjon. Flere forfattere kom i vanskeligheter pga dette, noen av dem var medlemmer av "Det norske selskap". Flere av medlemmene i "Det norske selskap" kom senere til å spille en sentral rolle i politikk og kulturliv i Norge omkring 1814.

Kilde: Overhalla grunnskole

Johan Herman Wessel (1742‚Äď1785)

Den største dikteren av dem var Johan Herman Wessel. Han ble født i Vestby i Akershus, der faren var prest. Han gikk på Christiania Kathedralskole og tok en svært god eksamen, siden klarte han også en forberedende universitetseksamen med godt resultat. I 1761 ble han sendt fra latinskolen i Christiania til Universitetet i K√łbenhavn for √• studere. I K√łbenhavn tok Wessel aldri eksamen, og han levde som litterat og privatl√¶rer. Han oversatte stykker for teateret og redigerte vittighetsbladet 'Votre Serviteur otiosis'. Han ble boende i København som en slags evig student og livnærte seg som privatlærer og oversetter. I 1780 giftet han seg med en norsk dame. De fikk en sønn, men mye tyder på at Wessel ikke var noen god ektemann. Han oppholdt seg visstnok for mye på kafeer og vinhus. Wessel var ogs√• med og stiftet Det Norske Selskab i 1772, og ble en sentral person i selskapet.
43 år gammel, 29. desember 1785, døde han, som en fattig mann i K√łbenhavn.

Wessel skrev sitt eget epigram:

Han aad og drak, var aldrig glad
Hans St√łvleh√¶le gik han sk√¶ve.
Han ingen Ting bestille gad.
Til sidst han gad ej heller leve.

(På bokmål: Han åt og drakk, var aldri glad,
Hans st√łvelh√¶ler gikk han skjeve.
Han ingenting bestille gadd:
Til sist han gadd ei heller leve.)


Norske Selskab leste et opprop i Adresseavisen om √• hjelpe en fattig ¬ęsom ikke har det, hvormed han kan dekke sin blygsel¬Ľ. Det kunne ikke Wessel motst√•, men diktet p√• st√•ende fot:

O, kommer og redder
mig arme Per Skrædder
som ikke kan skjule
for himmelens fugle
den lille Guds gave
jeg fikk på min mave.


Sentralt i forfatterskapet st√•r komedien 'Ki√¶rlighet uden Str√łmper' og 'Comiske Fort√¶llinger', vitser og anekdoter i verseform. 'Kierlighed uden Strømper' er en parodi på de store tragiske skuespillene. Personene snakker med store, høytidelige ord om dagligdagse ting. I en virkelig tragedie ender det dårlig, i Wessels skuespill tar for sikkerhets skyld alle personene på scenen livet av seg. Det mest kjente av de komiske diktene er "Smeden og bageren". Herfra kommer uttrykket "å rette baker for smed". Ogs√• "Hundemordet" er et muntert dikt som fremdeles blir lest.


En av Wessels st√łrste komiske fortellinger er Herremanden. Her forteller han om en godseier som kommer til helvete fordi s√łnnen har brukt opp hele formuen hans p√• kvinner og spill. Dette f√łrer til at han m√• kreve s√• mye penger av b√łndene at han blir sendt til helvete. Her m√łter han overraskende kusken Jochum, som ogs√• har lidd samme skjebne. Han har nemlig st√•tt i med kona til herremannen, og det er han som er faren til denne spille- og kvinnegale s√łnnen.
Men Wessels st√łrste og mest betydeligste verk er 'Ki√¶rlighet uden Str√łmper', et parodisk s√łrgespill med satire over det franske psevdoklassiske drama. Stykket ble en kjempesuksess og gjorde Wessel til en ber√łmt forfatter. Det ble fremf√łrt for f√łrste gang i 1772, og er fortsatt mye spilt den dag i dag. Et annet av hans skuespill er 'Anno 7603' fra 1781. Dette er lite kjent, og det har trolig aldri v√¶rt oppf√łrt - men det har oppn√•dd en kultstatus i science fiction-kretser, siden dette er et av verdenslitteraturens f√łrste eksempler p√• en tidsreise.
Det mest kjente av de komiske diktene er 'Smeden og Bageren'. Han har ogs√• skrevet Hundemordet, Gaffelen og en hel del sm√•vers som fremdeles leses av nordmenn og dansker. Wessel pr√łvde seg ogs√• som forfatter av mer seri√łst stoff, med oder til s√łvnen og n√łysomheten. Nest etter Ludvig Holberg er Wessel ett av v√•re st√łrste navn i felleslitteraturen.
Wessels plass ved Stortingsbygningen i Oslo ble i 1891 oppkalt etter Wessel. Wessels gate p√• Meyerl√łkka i Oslo er ogs√• oppkalt etter Wessel.

Kilder: Wikipedia og Det norske samlaget


Johan Nordahl Brun (1745-1816)

Johan Nordahl Brun var sogneprest i Bergen. Han skrev Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, "For Norge, Kiempers Fødeland". Wergeland siterte ofte linjene "Saa vaagne vi vel op engang, og bryde Lænker, Baand og Tvang" fra denne sangen. I dag er det nok bergenssangen, "Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde", han er mest kjent for. Den best kjente salmen fra hans hånd er "Jesus lever, Graven brast". I litteraturhistorien har han fått plass fordi han skrev det første nasjonale skuespillet, "Einer Tambeskielver" (1772). Dette skuespillet vakte stor begeistring i Norge og ble oppført flere ganger. Brun hadde en bevisst holdning til skriftspråket sitt, han ville berike fellesspråket med ord med norsk opphav.

Kilde: Dokumentasjonsprosjektet









6.569.173  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!