Olympe de Gouges
Skaperen av Kvinnerettighetserklæringen
Kilde: Paxleksikon
Olympe de Gouges (1748-93), fransk forkjemper for likestilling mellom kjønnene, gjorde seg sterkt gjeldende under den store franske revolusjonen. Hennes viktigste innsats er utformingen av Kvinnerrettighetserklæringen, et motstykke til Menneskerettighetserklæringen. Den ble offentliggjort i september 1791 som en reaksjon på at den nye grunnloven utelukket kvinnene fra politiske rettigheter. I Erklæringen om kvinnens og borgerfinnens rettigheter (Declaration des droits de la Femure et de la Citoyenne) heter det i art. 10: ”Kvinnen har rett til å bestige skafottet, da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen.”
Dette utsagnet omfatter i en sum innholdet av erklæringen: krav om samme rettigheter og plikter for kvinner som for menn.
Kvinnerettighetserklæringen er også et anklageskrift.
Revolusjonsmennene hadde sviktet prinsippene om frihet, likhet og brorskap. Kvinnene hadde vært utsatt for en dobbel undertrykking: Det kongelige eneveldet var falt, men mannssamfunnet bestod. Derfor ble også retten til motstand mot undertrykking spesielt framhevet.
Kravet om stemmerett og valgbarhet står sentralt, men også krav som gjelder økonomi og arbeid. Olympe de Gouges viser til at kvinnene tar del i det daglige arbeid, også det tunge arbeidet, og skal ikke utestenges fra noen del av arbeidslivet.
Kvinnene hadde mistet den sterke stilling de hadde innen handel og håndverk i middelalderen ved å bli utestengt fra laugene. Det var blitt et stramt skille mellom manns- og kvinnearbeid. Det som stod igjen for kvinnene, var rett til framstilling og salg av visse tekstiler og matvarer.
Laugstvangen ble opphevet under revolusjonen fordi den var i pakt med prinsippet om næringsfrihet. Dermed var i alle fall i teorien et stengsel som særlig rammet kvinnene, tatt vekk.
Når det gjelder ytringsfriheten, tar Olympe de Gouges utgangspunkt i ugifte mødres rettsløse stilling. ”Barbariske fordommer” tvinger kvinnene til å skjule sannheten, heter det, mens full ytringsfrihet vil ”garantere den lovbestemte plikt faren har mot sine barn”. Hun slår her ned på det forhold at ugifte mødre ingen rett hadde til å få farskapet fastslått og registrert. Revolusjonen medførte ingen endringer på dette området. Først i 1912 ble det tillatt å reise farskapssaker ved franske domstoler.
Olympe de Gouges angriper også ekteskapet i et tillegg til Kvinnerettighetserklæringen.
Ekteskapet medførte full umyndiggjøring av kvinnene, ikke bare på det økonomiske område. Hun hadde lydighetsplikt, han hadde refselsesrett. Loven forbød skilsmisse, men i praksis gjaldt det uavkortet bare kvinnene. Olympe de Gouges foreslår en ”Mannens og kvinnens samfunnspakt”, en kontrakt mellom to likestilte partnere som ville feie til side hele den gamle ekteskapslovgivningen.
Revolusjonen medførte en endring her, idet skilsmisse ble lovfestet i 1792. (Napoleon strammet til båndene igjen, og i 1816 ble adgangen til skilsmisse opphevet.)
Olympe de Gouges er kunsternavn for Marie Gouze. Som syttenåring ble hun gift med en middelaldrende mann, som hun forlot etter få års ekteskap. Hun dro fra provinsen med sin sønn og slo seg ned i Paris for å livnære seg som forfatter. Hennes forfatterskap var omfattende. I løpet av de 10-12 år hun var aktiv som skribent, produserte hun mer enn 30 bøker og skrifter: romaner, skuespill, brosjyrer og småskrifter. Alt ble diktert til sekretærer. Hun hadde ikke lært å lese og skrive som barn. Hun dikterte i stort tempo, noe som ofte kunne gå ut over den litterære kvaliteten, men alt hadde en klar tendens enten hun skrev om fattigdommens problem, sløseriet blant aristokratiet, negerslaveriet eller diskrimineringen av kvinnene.
Det første teaterstykket hun fikk oppført het ”Negerslaveriet”. Det var i 1789. Verken romanene eller teaterstykkene brakte suksess. Ikke sjelden ble teaterforestillingene møtt med pipekonsert. Hun ble omdiskutert og utskjelt.
Revolusjonen hilste hun med begeistring og forventning, men ble skuffet over utviklingen og rettet tidlig anklager mot revolusjonsmennene for at ingen ting ble gjort for kvinnene.
Olympe de Gouges tok avstand fra enhver bruk av vold. Hun mante til forsoning mellom de stridende paner. Mot slutten av året 1792 startet hun sitt felttog mot Robespierre. På husvegger og lyktestolper fikk hun slått opp plakater som advarte mot Robespierres ærgjerrighet og maktlyst. Han ble anklaget for å ville myrde for fote for selv å komme til makten. I juli 1793 ble hun arrestert. Fra fengslet smuglet hun ut plakater med fortsatte angrep på Robespierre.
Han hadde, skrev hun, alltid vært villig til å ofre folket for å oppnå diktaturet: ”Jeg har forfulgt ham som jeg har forfulgt alle tyranner”.
Olympe de Gouges ble henrettet i november 1793. Den offisielle anklagen gikk ut på at hun gjennom sine skrifter hadde planlagt et forbrytersk anslag mot ”folkesuvereniteten”, men det kan ikke være tvil om at hennes kamp for kvinnenes rettigheter var en medvirkende årsak til at hun kom med blant ”de mistenkelige”.
Hun hadde provosert revolusjonsmennene, Rousseaus disipler, ved å konfrontere dem med deres svik mot prinsippene om frihet, likhet og brorskap.
Arrestasjonen og henrettelsen av Olympe de Gouges fant sted på et tidspunkt da antifeminismen var pisket opp til et høydepunkt. Charlotte Corday hadde myrdet Marat, flere framtredende kvinner var henrettet og like før rettssaken hadde man rettet et avgjørende slag mot kvinnene ved å forby alle kvinneklubber i landet.
Det var forskjellige anklagepunkter mot kvinnene, men alle ble i tillegg anklaget for å ha begått forræderi mot sitt kjønn ved å blande seg i politikk.
Olympe de Gouges er feilaktig blitt tillagt æren eller skylden - for å ha stiftet kvinneklubber. Hun hadde nok planer om å organisere kvinnene, på samme måte som hun planla å starte en avis, men ikke noe av dette ble realisert.
Hun var ingen organisator og opptrådte helst alene eller i en liten krets. Det var først og fremst med sin penn hun sloss.
A. Mo.
Se også: Franske revolusjon.
Litteratur:
E. Adler: Die berümten Frauen der franzöischen Revolution 1789-1795, Wien 1906.
A. Moksnes: Kvinner på barrikadene, Oslo 1974.
Lacour: Trois Femures de la Revolution, Paris 1900.
Kilde: Paxleksikon
oppdatert 02.11.2022
Page visited
62276 times
Totalt:
|
|
|
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes
Kontaktinfo
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Ny bok!
Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff
|
