Om ægteskab og kvinder


Ludvig Holberg: Fra Moralske Tanker (København, 1744)



Min herre!

Såsom jeg selv ingen adresse har til stadens politimester, og jeg vet at min herre har kunnskap til samme gode mann, så ber jeg tjenstlig at dette mitt forslag angående ekteskap må ved eders middel ham tilstilles. Jeg har utstudert atskillig til det gemene beste, især den gode stads oppkomst. Blant andre i mine tanker nyttige reformasjoner, som ved idelige studeringer har avlet seg i mitt patriotiske hode, er et forslag angående ekteskap, hvilket jeg nå som min første prøve lar utløpe av min hjernes bankestokk.
Forslaget er dette: Atskillige, så vel gamle som nye anselige lovgivere, har holdt det for en hoved-nytte å forfremme ekteskap og avkoms forplantelse. Det var i den henseende at den store lovgiver Lycurgus påla alle dem en hånlig straff som ikke ville gifte seg: det var og i samme henseende at romerne gav særdeles friheter til dem som hadde forøket verden med tre barn. Jeg vil ikke disputere mot slike forordningers nytte, kan ei heller med billighet sådant gjøre: ti ingen kan nekte at et lands velferd jo består i innbyggernes mengde; men, som der er ingen anordning, hvor nyttig den enn kan være, der jo behøver å modifiseres, og i visse ting å innskrenkes, så synes meg at denne anordning kunne limiteres i en viss post, som jeg her vil anføre. Hva som rekommanderer en stad, er ikke mindre dens sirligheter og prydelse enn dens folkerik-het. Man ser derfor at enhver fornuftig politi har omsorg for begge deler: ti, liksom man beflitter seg på å se staden vel forsynt med borgere, så ser man også til at den forsynes med sirlige bygninger, med rene gater, behagelige spaserganger, skilderier, kunstige vannspring, mobilier og annet som kan lokke fremmede til å reise dithen, for å fornøye deres øyne; hvilket og nå omstunder er hovedsiktet av ungdommens utenlandsreiser. Nå er det alle bekjent at intet pryder en stad mer enn smukke fruentimmer, og at døtrene i huset gemenligen er de herligste møbler, og som mest stikker i øynene. Men just når sådanne jomfruer har nådd deres vekst, og er kommet i blomst, så at de står liksom prektige liljer i en urtegård, anmelder seg straks visse personer, der anmoder foreldrene om forbindelse med deres kjære døtre, og derved lover å røkte dem således at de i en hast skulle tape all deres forgylning, så at de av roser og liljer skulle forvandles til neller og tornebusker, og derved skille staden ved de største prydelser, som den har å bryste seg av. At sådant ikke øvesfor sterkt, og at disse fordervelige urtegårdsmenn eller lukere ikke for hastigen opprykker slike stadens planter eller kommer dem til å visne, synes meg at politiet burde ha innseende med. Jeg for min part, så ofte jeg hører en deilig og artig ung jomfru å forandre sin stand, gremmer jeg meg derover like så meget som når jeg hører at en prektig bygning er avbrent, et kunstig vannspring av vind er nedblåst, eller et forgylt krystallglass er sprukket; ti ved hver sådan hendelse taper staden én av sine sirater. Jeg gjorde forgangen uke min oppvartning hos mad. N., som jeg tilforn har hatt den ære å konversere med under den tittel av jomfru Sylvia. Men hvilken metamorfose! jeg kjente intet igjen uten Sylvias røst. Skikkelse, ansiktets farge, humør og alt annet var så forandret, rett liksom sinn og legeme hadde vært omsmeltet og støpt i en ny form. Hennes purpur var forvandlet til askefarge, hennes kinn var innfalne, hennes lutt var forvandlet til en vugge, og hennes tale, hvormed hun tilforn kunne liksom fortrylle meg og andre, var kun om torgkjøp på smør, kjøtt og ost. Dette syn gav sporer til min patriotiske iver, og drev meg straks til å renskrive dette forslag, som jeg lenge har grunnet på til publici nytte.
Min tanke er ikke at alle skjønne jomfruer skulle leve deres beste tid i enlig stand. Jeg ville alene at der ved fornuftige anstalter således makedes, at den frihet å tre inn i ektestand ble således moderert at staden stedse kunne være forsynt med et tilstrekkelig antall av skjønne, ugifte og uskamferte jomfruer; og at en viss reserverulle over dem ble gjort, som stedse måtte holdes komplett, på det at staden ved for megen avgang intet måtte tape av dens glans og sirat. Dette kunne skje ved å dele stadens jomfruer i visse klasser, og det etter grader av skjønnhet, og at de som ved politiets prøve og stempel ble erkjente for å kunne gjøre største honnør og sirat til staden, skulle befattes under den første klasse, hvilken stedse måtte ha sitt fulle antall og anses liksom et korps av visse stående tropper, så at ingen av samme klasse måtte tillates å gifte seg uten tallet var overkomplett. Anordningen kunne etter min ringe skjønnsomhet forfattes således: at ingen jomfruer av num. I. må uten politiets tillatelse gifte seg førenn hun har nådd sine 35 år. med mindre hun enten ved små kopper, tenners fall eller en annen ulykkelig hendelse har tapt noe av sin skjønnhet; og har stadens medisinere å dra omsorg for, at de for desslike uleiligheter vorde befridde inntil sådan alder nåes. Hva som herimot kunne sies, er at atskillige jomfruer ikke ville finne smak i sådant forslag: Men jeg håper at de fleste som oppriktige patrioter heruti gjerne setter deres inklinasjoner til side, for å fordre publici nytte. Jeg underkaster dog dette til min herres korreksjon, og forblir stedse

Hans skyldigste tjener
og publici uavlatelige forbedrer.

Jeg meddeler leseren dette like så varmt som det er meg tilbrakt: og må andre dømme om deruti er noen soliditet, eller om forslaget er gjort for skjemt eller alvor. Jeg for min part kan intet vist herom si, såsom jeg har sett mange alvorlige prosjekter av samme natur.



Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo



Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!