Romantikken 1800 - 1850


Innledning og kompetansemål

Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:
  • lese et utvalg sentrale norske tekster fra middelalderen fram til 1870 i original språkdrakt og reflektere over språk og innhold
  • gjøre rede for viktige utviklingslinjer og noen sentrale forfatterskap i norsk og europeisk litteratur fra middelalderen til og med romantikken og denne litteraturens forhold til øvrig europeisk kulturhistorie
  • forklare hvordan ulike forestillinger om det norske ble skapt i sentrale tekster fra 1800 til 1870
  • forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har påvirket hverandre de siste århundrene





"Å ane det uutsigelige"


Soria Moria slott Idealet i opplysningstiden var det rasjonelle, kultiverte og siviliserte mennesket. Det var et menneske som var stolt av å kunne beherske naturen, som lot seg styre av sin fornuft, og som hentet sine mønstre og forbilder fra den klassiske oldtiden. Med romantikken, som bryter gjennom som åndsretning omkring 1800, kommer opprøret mot dette idealet. Romantikerne mener at den moderne, menneskeskapte sivilisasjonen har ødelagt den viktige forbindelsen mellom menneske og natur. I stedet for å fortsette å underlegge seg naturen må menneskene begynne å rette seg etter den. Naturen må bli norm for samfunnsutvikling, for kunst og kultur.
«Tilbake til naturen,» hadde den franske forfatteren Rousseau sagt allerede omkring 1750. Og med naturen mente han ikke bare den konkrete naturen som omgir oss, men også det naturlige, det opprinnelige.
Hans utgangspunkt er en refselse av opplysningstidens fornuftstro og fremskrittsoptimisme.
Menneskets egentlige natur er lokalisert i dets følelser. Fra naturen er mennesket godt, og følelsene gir oss alle de retningslinjer vi behøver. Men samfunnet perverterer det følende mennesket, flokktenkningen ødelegger den skapende individualitet og fornuften er vold mot følelseslivet. Oppdragelsen er den sentrale faktor i dannelsen av mennesket, som avgjør om det skal kunne bevare sin frihet i følelsene eller bli slave av samfunnets konvensjoner. Rosseau har, kanskje litt ironisk, vært en nødvendig kilde for Kants utvikling av det kategoriske imperativ og troen på menneskeheten i den enkelte. Kant lokaliserer menneskets universelle moralske verdi i dets rasjonelle utrustning, mens Rousseau vektlegger allmennviljens utspring i den friheten mennesket har når det lever i pakt med sine følelser. Selv om de betoner fornuft og følelser forskjellig, er det likevel klare likhetstrekk mellom dem. Rosseaus opplysningskritikk til tross, de er begge typiske representanter for opplysningstidens idéstrømninger.
Når kulturen gjør sitt beste for å undertrykke det naturlige følelseslivet, mister mennesket kontakten med det egentlige i tilværelsen. Bare gjennom intuisjon, anelse og fantasi kan man komme i kontakt med det guddommelige i seg selv, sa romantikerne.

Å opne menneskets udødelege auger innover,
inn i tankens verd, inn i æve som for all
tid vidar seg ut i Guds bringe -
den menneskelege visjonskraft.

Jean-Jacques RousseauWilliam Blake Denne strofen fra dikningen til den engelske forfatteren William Blake innebærer et litterært program, et romantisk syn på hva som skal være litteraturens oppgave. Og den inneholder tre ord som er karakteristiske for romantikken på 1800-tallet: innover, Gud og visjon. Noen mennesker er ennå ikke blitt ødelagt av sivilisasjonen, de er ekte og ærlige og forstiller seg ikke. I romantikken får disse gruppene høy status: Barnet, som fremdeles er ufordervet, naturmennesket, den edle «ville», som alltid har befunnet seg utenfor sivilisasjonen, og den gale, som har meldt seg ut av den. Det disse menneskene har felles, er at de ble oppfattet som frie og delvis uhindret av samfunnsregler og begrensninger. Men framfor alt står kunstneren sentralt, som ifølge den tyske filosofen Schlegel er «det vesen som står guddommen nærmest». I romantikken er kunstneren ikke lenger bare en dyktig utøver, han er også profet. Hans kall er å formidle kontakt mellom det guddommelige og alle vanlige mennesker som ikke er i stand til å oppleve åpenbaringer eller visjoner.
En slik kunstnerrolle lar seg selvsagt ikke forene med krav om etterligning av forbilder eller med autoritative påbud om å følge spesielle regler og normer for kunsten, som i klassisismen. Den romantiske kunstner har bare seg selv å stole på. Han er original og jeg-sentrert. Romantikerne bryter klart med tendensen og trangen til å ville etterlikne de gamle klassikerne, mimesis-begrepet, som har dominert siden renessansen. Nå er kunstens formål ikke lenger forbundet med å etterligne eller imitere naturen. Romantikerne ser i stedet på kunsten som et ekspressivt uttrykk for kunstnerens egen, subjektive opplevelse av verden.
Diktningen skulle vise oss det indre mennesket, der følelser og fantasi ikke lar seg styre av snusfornuftig tenkning. Men diktningen skulle også søke mot det som ligger utenfor all erfaring, og vise oss det guddommelige i tilværelsen. For å gjøre dette ikke-sansbare tilgjengelig måtte dikteren være visjonær, et diktergeni som så det som er gjemt for vanlige mennesker. En visjon kan vi forklare som et drømmesyn eller en åpenbaring. Det dikteren så i åpenbaringene, skulle han formidle videre i diktningen sin (se: 'secondary imagination'). Denne oppfatningen av litteratur er det vi kallar et romantisk litteratursyn.
(kilde ukjent...)

Nedenfor finner du i diktene "Erlkönig" av Goethe og "En vårnat" av Welhaven eksempler på tysk og norsk romantikk. Jeg vil tro det er elever i klassen som leser tysk, og de kan presentere "Erlkönig" for de andre. Be eventuelt om hjelp fra lærer. Dersom PCen din har tilstrekkelig utstyr, kan du spille Schuberts tolkning av diktet ved å klikke lenken under "En vårnat".
Gå grundig gjennom diktene og finn eksempler på romantiske trekk. Selv om begge diktene er romantiske, er det allikevel klare forskjeller mellom dem. Kan du liste opp både likhetstrekk og forskjeller?

"Erlkönig"

Wer reitet so spät durch Nacht und Wind?
Es ist der Vater mit seinem Kind;
er hat den Knaben wohl in dem Arm,
er fasst ihn sicher, er hält ihn warm.

'Mein Sohn, was birgst du so bang dein Gesicht?' -
'Siehst Vater, du den Erlkönig nicht?
Den Erlkönig mit Kron' und Schweif?' -
'Mein Sohn, es ist ein Nebelstreif.'

'Du liebes Kind, komm, geh mit mir!
Gar schöne Spiele spiel' ich mit dir;
manch bunte Blumen sind an dem Strand,
meine Mutter hat manch gülden Gewand.'

'Mein Vater, mein Vater, und hörest du nicht,
was Erlenkönig mir leise verspricht?' -
'Sei ruhig, bleibe ruhig, mein Kind:
In dürren Blättern säuselt der Wind.'

'Willst, feiner Knabe, du mit mir gehn?
Meine Töchter sollen dich warten schön;
meine Töchter führen den nächtlichen Reihn,
und wiegen und tanzen und singen dich ein.'

'Mein Vater, mein Vater und siehst du nicht dort
Erlkönigs Töchter am düstern Ort?' -
'Mein Sohn, mein Sohn, ich seh' es genau:
Es scheinen die alten Weiden so grau.'

'Ich liebe dich, mich reizt deine schöne Gestalt;
und bist du nicht willig, so brauch ich Gewalt.'
'Mein Vater, mein Vater, jetzt fasst er mich an!
Erlkönig hat mir ein Leids getan!' -

Dem Vater grauset's, er reitet geschwind,
er hält in den Armen das ächzende Kind,
erreicht den Hof mit Mühe und Not;
in seinen Armen das Kind war tot.

Johann Wolfgang von Goethe
"En Vårnatt"

Vårnatten stille og sval
favner den slumrende dal.
Elvene nynne de lange
dæmpede, dryssende sange,

Alfer sukke
for de smukke
lilier: «O, tager os tilfange!»

Fjeldtoppens sølvblege skjær
viser, at månen er nær:
over de samlede graner
skyerne svæve som svaner.
Snart vil blide
Stråler glide
over al den herlighed, du aner.

Luk dog ei øiet inat,
våg med erindringens skat!
Her, mens du sidder alene,
åbner sig mindernes scene,
her vil fromme
skygger komme
vinkende blandt månelyse grene.

Hør, hvor de hviske dig ømt
alt hvad din længsel har drømt,
se, hvor de bringe tilbage
gjenskin af fagrere dage!
Lad det tindre;
det vil lindre
smerten i dit savn og i din klage.

Johan Sebastian Welhaven



'Erlkönig' (Schubert/piano)

'Erlkönig' tegnet av 12-åring

Et annet karakteristisk trekk ved romantikken, også dette i sterk kontrast til opplysningstid og klassisisme, er interessen for psykologiske fenomener og dype avgrunner i menneskesinnet. Hva skjuler seg under den «siviliserte» overflaten? En litterær sjanger her er den gotiske romanen, med mystiske og overnaturlige hendelser lagt til middelaldermiljø. Morbide skrekkfortellinger er populære (for eksempel tekster av amerikaneren Edgar Allan Poe), og lignende motiver finner vi også i maleriet og musikken. Det virker som om følelsene har mye å ta igjen etter perioder med ensidig vekt på menneskets fornuftsside!

Romantikken kan oppvise mange eksempler på at kunstartene finner sammen i større grad enn før. Musikken og malerkunsten inspireres ofte av litterære tekster, noe Schuberts tolkning av 'Erlkönig' er et eksempel på. Innenfor en ny og stor romantisk sjanger, den tyske Lied (Schubert, Schumann, Brahms), går lyrikk og musikk sammen opp i en høyere enhet. En annen litterær innflytelse på musikken ser vi i den såkalte programmusikken (musikk som skildrer noe ikke-musikalsk, for eksempel forteller en historie), som får mange tilhengere i romantikken, men som også får sterk motbør fra andre romantiske komponister, som mener at musikken ikke skal handle om noe utenfor seg selv (absolutt musikk). Og rundt midten av 1800-tallet starter Richard Wagner sitt store prosjekt med helhetskunstverk (Gesamtkunstverk), hvor han forsøker å smelte sammen både drama, poesi, musikk og bildekunst.

Som musikkhistorisk epoke dominerer romantikken nesten hele 1800-tallet. Innenfor litteraturen og malerkunsten avløses romantikken i annen del av århundret av en meget sterk realistisk motbevegelse, der kunstens mimetiske funksjon igjen blir sterkt vektlagt. Men mot slutten av århundret dukker romantiske strømninger opp på ny, for eksempel i nyromantikken i norsk litteratur i 1890årene.

Platon har sjølv framstilt skilnaden i idéverda og den sanselege verda i eit bilete, holebiletet. Han samanlikna menneska med fangar som heile livet sit bundne i lekkjer ved inngangen til ei hole, slik at dei berre kan sjå innover i hola. Utanfor hola, altså bak ryggen på fangane, brenn det eit stort bål, og mellom bålet og fangane går personar som ber ulike ting. Desse tinga kastar skuggar på bakveggen i hola, og skuggane er det einaste fangane kan sjå av tinga. Derfor trur dei at skuggane er dei verkelege tinga. Om dei no brått fekk lov til å snu seg og sjå tinga og bålet utanfor hola, ville det gå lang tid før dei ville forstå kva dette var for noko. Skilnaden mellom skuggane og tinga ville ha vore for stor. Og så seier Platon at like stor som skilnaden mellom skuggane og tinga er skilnaden mellom den sansbare verda og idéverda. Derfor blir vi lurt til å tru at dei materielle tinga er verkelege, og har vanskeleg for å forstå at det eksisterer ei idéverd.
Desse ulike tenkjemåtane får konsekvensar i synet på politikk, kunnskap og kunst. Aristoteles skreiv ei bok om politikk, der han bygde på det han meinte var bra i dei samfunna han kjende. Han bygde altså på erfaring. Men Platon si bok om politikk er ei skildring av ein idealstat (eit utopia) som ikkje likna på dei samfunna som eksisterte. Kunnskap, sa Aristoteles, får vi berre frå sansane våre. Platon derimot sa at berre tenking gir verkeleg kunnskap, for med tankane våre kan vi få kontakt med idéverda. Aristoteles var naturvitskapsmann som gjorde fysiske eksperiment, mens Platon såg på matematikk som den høgaste form for vitskap. I matematikken fekk vi innsyn i ideane.
For Aristoteles, naturvitenskapsmannen og forskeren, var det sentrale i all kunst å etterlikne verda omkring oss. Han tok utgangspunkt i verda slik vi opplever ho, og søkte fyrst og fremst kunnskap om det vi ser rundt oss; naturen og mennesket. Kunst som menneska kjende seg igjen i, gav glede og lærdom. Men Platon meinte at kunst var noko som gav oss eit glimt inn i ideverda. Kunst var for han ikkje etterlikning av noko kjent, men ei framstilling av visjonar der ideane kom til syne. Musikk var den kunstarten Platon sette høgast.
For Platon var var kunstnaren ein person med heilt spesielle evner til å sjå inn i ideverda. Kunstnaren var ein visjonær.

Kilde: "Ord i Tid 2 - Studiebok med litteraturhistorie" (s. 85-86) - Det norske samlaget

Skolen i Athen I renessansekunstnerens Athen er det bokstavlig talt høyt under taket. Det kreativa kaos som råder i periferien til det berømte bildet 'Skolen i Athen' av Raphael er en ramme omkring det som klart er motivets sentrale punkt, både idemessig og med hensyn til perspektivet. I sentrum av bildet ser vi Platon og Aristoteles i intens diskusjon om eksistensielle spørsmål. Hva må vi mennesker søke etter for å finne den egentlige meningen med tilværelsen?
Platon og Aristoteles i diskusjon I Raphaels framstilling av Platon og Aristoteles i samtale finner du noen helt karakteristiske detaljer. I venstrehånden holder Platon sin dialog, Timaios, samtidig som han peker opp mot ideverdenen, den høyere og ideelle virkelighet der tingenes sanne og egentlige vesen kan erkjennes. Aristoteles viser derimot gjennom sitt kroppsspråk et helt motsatt budskap. Kan det være slik at han her prøver å dempe Platon med en håndbevegelse som samtidig peker ned mot jorden, mot det jordnære, de fysiske problemer som kan løses gjennom empirisk forskning? Eller viser Aristoteles med hånden en mellomting mellom himmel og jord, den gyldne middelvei mellom ånd og materie?
Uansett kan man se på de to filosofene som representanter for den den vestlige filosofiens grunnleggende motsetning mellom idealisme og realisme.

'Herlige Plato! I Sjelens Hær Ingen har Sandheden seet saa nær' (Henrik Wergeland)

Kommentar:
Blant engelske romantikere utviklet ideen om to ulike mennesketyper seg. De mente de fleste mennesker hadde utviklet en 'primary imagination', dvs. evnen til å la seg inspirere og beruse av det vakre i naturen, og dermed oppleve glimt av kontakt med det guddommelige, eller ideelle.
Noen få hadde i tillegg 'secondary imagination', dvs. evnen til å gi den inspirasjonen de opplevde uttrykk i form av kunst. På den måten kunne de videreføre sine visjoner til andre mennesker, både i samtid og framtid. Derfor sa man at ekte kunst var udødelig!

Historien om hulen ovenfor er et utmerket eksempel på platonsk filosofi. Tanken på en tosidighet i tilværelsen, delt inn i en ideell og en mindre fullkommen eksistens, kjenner vi igjen fra religionene. For eksempel er både kristendommen og islam basert på den samme tosidigheten. Dette skal vi ta en titt på senere, men la oss først prøve å forstå selve grunntanken i platonismen:

All goodness, truth and beauty in the sensible world are emanations from the world of ideas (the One or Absolute) which (who) is the source of all being and value.
By both Platonic and Neo-Platonic sources was developed a theory of the true beauty of an object as being the outer manifestation of a moral and spiritual beauty rayed out from the absolute beauty of the ideal world itself.
By consentrated contemplation of the nicest of objects, or of the best qualities of an individual, it was considered possible to get into contact with the creative forces of the Cosmos.
When 'christening' Plato, Augustin replaced these 'creative forces' with God.
All godhet, sannhet og skjønnhet i den sansbare verden er utstråling fra ideverdenen (den Ene eller Absolutte), som er kilden til alt eksisterende og alle verdier.
Platonikere og ny-platonikere utviklet teorien om at den ekte og egentlige skjønnheten ble strålt ut fra den Absolutte skjønnheten i ideverdenen.
Ved konsentrert iakttakelse/studie av de vakreste objekter, eller av de beste kvalitetene ved et individ, ble det regnet som mulig å komme i kontakt med de skapende kreftene i Kosmos.
Da Augustin 'kristnet' Platon, erstattet han disse 'skapende kreftene' med Gud.

Kort sagt innfører Platon en tosidighet (dualisme) i tilværelsen. Ideverdenen er den egentlige, ideelle form for eksistens, mens jordelivet kun er en blek avskygning av det ideelle. Det vi ser rundt oss, er kun skyggebilder av det egentlige, det ideelle, som befinner seg et sted utenfor. Vi selv, og alt annet, stammer fra dette ideelle, og vi vender tilbake til det ideelle når vi dør. Det ypperste vi kan bedrive tiden med mens vi trasker gjennom livet i vår skyggeverden, er å søke etter kontakt med og forståelse av den ideelle 'verden' vi egentlig stammer fra. De som makter dette, er i følge Platon de sanne filosofer, og de bør styre staten.
Det er neppe vanskelig å trekke paralleller til for eksempel kristendommen. Den opererer også med en tosidighet i tilværelsen. Som alle religioner har også kristendommen bygd inn ulike moralske normer og regler i dette systemet, der hovedpoenget er at de som etterlever disse på et akseptabelt vis kommer til Himmelriket, mens resten havner et annet sted. Disse bærende tankene i kristendommen er da også i stor grad hentet nettopp fra Platon. Tilpasningen av den egentlig hedenske platonske filosofien (den var utviklet lenge før Kristi fødsel) til den kristne lære utførte biskop Augustin rundt år 400.

Augustin, kristendommen og ny-platonismen (kilde)

JJ: (var platonske og ny-platonske tekster) En viktig lektyre for Augustin?
MF: Ja, nyplatonismen er nok den retningen som påvirket Augustin mest. Jeg har ingen problemer med å kalle Augustins tenkning for platonisme i kristen drakt. Man bør være klar over at Augustin fikk kjennskap til Platon hovedsakelig gjennom den nyplatonske formidlertradisjonen; han skilte aldri mellom Platon og Plotin og kunne selv ikke nok gresk til å lese originalene. Den nyplatonske bevegelsen ga Augustin - som allerede nevnt - en ny forståelse av virkeligheten gjennom oppdagelsen av at det fantes en egen selvstendig åndelig sfære. Denne tankegangen plasserte ånd og sjel over de sansbare enkelttingene. Augustin overtok idé-læren og aksepterte at hver enkel sansbar ting kun etterligner en evig ur-prototype som er det egentlig værende og at sannheten derfor kun kan erkjennes med ren tenkning, ikke med sansene. Augustins fortjeneste ligger så i å funksjonalisere denne kanskje litt vulgære (ny-)platonismen, slik at den blir ryggraden i hans utlegning av den kristne dogmelære. I de dialogene til Platon som jeg kjenner til, finner jeg ikke en slik instrumentalisering av hele den sansbare verden som noe som utelukkende skal tjene transcendente mål. Mange av Platons etiske og politiske refleksjoner, som jeg tror er grunnleggende i Platons filosofi, finnes heller ikke i Augustins kristne platonisme.

Hvorfor legger vi så stor vekt på Platon og hans innflytelse på kristen tankegang i denne teksten om romantikken?
For det første var majoriteten av romantiske forfattere sterkt påvirket av klassiske idealer, og de fleste kjente til Platons idelære. For det andre var svært mange av skribentene personlig kristne. Dette innebar at de hadde et platonsk/kristent verdigrunnlag som klart påvirket både den inspirasjonen de opplevde, og den formen de valgte å formidle den gjennom sine verk. Med dette i bakhodet fortsetter vi vår ferd gjennom norsk romantikk...

Den romantiske kunstner var fri fra den sosio-økonomiske bindingen til kirken, fyrster og private sponsorer som hadde styrt kunsten i tidligere perioder, og som vi blant annet har lest om i kapitlet om renessansen. I langt mindre grad enn tidligere var han en leverandør av bestilte varer, som for eksempel altertavler, portretter, festmusikk eller leilighetsdikt. Nå skapte kunstneren det han selv ville, og understrekte ofte sin uavhengighet ved å bryte med vanlige normer for utseende og atferd. Det er i romantikken vi for alvor møter kunstneren i rollen som opprører og antiborgerlig bohem. Som vi skal se nedenfor, var ikke minst vår egen Henrik Wergeland et godt eksempel på dette.
Romantikerne var nok stort sett enige om hva de gjorde opprør mot. Etter klassisismens strenge krav om balanse, beherskelse og gylne middelveier hilste de lengselen og lidenskapen velkommen. Men siden den utpregede individualismen var et av romantikkens grunnleggende prinsipper, er det ikke så enkelt å peke på entydige fellestrekk ved epoken. To viktige hovedretninger kan vi likevel skille ut: framoverrettet eller radikal romantikk, og tilbakeskuende eller konservativ romantikk.

Radikal romantikk

Den radikale romantikken er inspirert av den franske revolusjonen og engasjerer seg sterkt i de mange frigjøringskampene utover på 1800-tallet, der små land kjemper for sin selvstendighet. Bak dette kravet om frihet ligger en romantisk ide om at selv den minste nasjon har krav på selvstyre, sitt eget språk, sin egen kultur. En typisk representant for dette synet er engelskmannen Lord Byron, dikter og romantisk helteskikkelse, som blant annet engasjerer seg sterkt i den greske frihetskampen. I Norge representerer Henrik Wergeland en romantiker av denne framoverskuende typen.

Konservativ romantikk

Innenfor den andre hovedretningen vender man blikket bakover, mot tider da man antok at mennesket levde i større overensstemmelse med det ekte og opprinnelige. Middelalderen oppfattes som en slik tidsalder. 1800-tallets store innsamlingsarbeid av folkediktning, folkemusikk og annen folkekultur fra middelalderen har sin bakgrunn i den oppfatningen. I det enkelte menneskets liv er barndommen det tapte paradis som kunstneren stadig vender tilbake til. Men ofte går lengselen også til andre steder enn der man befinner seg, til eksotiske steder og fjerne land. «Der hvor du ikke er, der er lykken,» sier den tyske romantikeren Eichendorff. Johan Sebastian Welhaven er den fremste norske representanten for denne retningen.
Lengselen går også ut i den uberørte naturen, bort fra sivilisasjonen og den stadig ekspanderende bykulturen, og ut i dette ville og ødslige som 1700-tallsmennesket helst ville slippe å se. Romantikernes lengsel til naturen har nok også en annen grunn! Etter det forrige århundres utviklingsoptimisme, knyttet til mange tekniske nyvinninger som spinnemaskin og dampmaskin, begynner man nå i det nye århundret å oppdage medaljens bakside etter hvert som industrialisering og kapitalisme fører til rasjonalisering og arbeidsløshet. Det er ikke bare kunstnere og filosofer som reagerer negativt på dette. Flere steder hender det at folk går til fysisk angrep på de nye maskinene; «maskinstormere» blir de kalt.

Kort oppsummering

Generelt sett benyttet tilhengerne av begge disse romantiske 'retningene' seg av de samme virkemidlene. Meget forenklet kan man si at diktningen i stor grad baserte seg på platonsk/kristen filosofi slik den er beskrevet ovenfor. Siden vi i våre jordeliv kun er avskygninger av en ideverden / et himmelrike vi egentlig kommer fra, er det naturlig at vi finner det mest gudegitte i det som står ideverdenen nærmest, nemlig:

  • nyfødte og små barn
  • nyskapt liv generelt
  • våren og forsommeren
  • naturen - i motsetning til det menneskeskapte bylivet
  • de mest fullkomne eksemplarene av en art
  • de vakreste former for natur
  • alt som representerer høyde - dvs. nærhet til det guddommelige
  • det som kommer ned fra høyden - f.eks. vårregnet, brusende fjellbekker
  • farger som gir assosiasjoner om himmel og høyde, spesielt blått og hvitt (snø), men også rødt, som symboliserer heftighet, lidenskap og kjærlighet
Det var altså primært gjennom det nyskapte, enkle og skjønne i naturen romantikeren hentet sin inspirasjon. Ved dyp konsentrasjon om dette vakre kunne filosofen oppleve en sammensmeltning med det ideelle i tilværelsen (Gud) og gjennom denne berusende inspirasjonen erkjenne den egentlige sannheten i tilværelsen. Denne inspirasjonen er det våre romantiske kunstnere søker å formidle gjennom sine kunstverk. Les Platons hulelignelse ovenfor på nytt! Kanskje du nå skjønner bedre hva det er han ønsker å formidle? Med dette utgangspunktet er det mye enklere å skjønne kunsten som ble produsert. Jeg har tatt med noen få eksempler på Wergelands tilbedelse av naturen, og den engelske romantikeren William Wordsworths frykt for å eldes, og dermed gradvis miste evnen til guddommelig inspirasjon. Jo lenger man fjerner seg fra fødselen og den guddommelige ballast man bringer med seg fra ideverdenen, jo vanskeligere vil det bli å oppleve den inspirasjonen som er beskrevet ovenfor.

Til Foraaret

O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.


Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.



Den første Gang

" -- -- For første Gang, for første Gang"
Det giver mangen Smaating Rang.
Den varer kort, -- kun i Sekunden.
Den er forbi, naar den er runden.

Selv Græsset har en saadan Fest:
da regnes unge Foraar bedst,
naar første Grønne Mulden bryder,
og Qvisten Hjertebladet skyder.


Ode

There was a time when meadow, grove, and streams,
The earth, and every common sight,
To me did seem
Apparelled in celestial light,
The glory and the freshness of a dream.
It is not now as it hath been of yore;--
Turn wheresoe'er I may,
By night or day.
The things which I have seen I now can see no more.

---

But there's a Tree, of many, one,
A single field which I have looked upon,
Both of them speak of something that is gone;
The Pansy at my feet
Doth the same tale repeat:
Whither is fled the visionary gleam?
Where is it now, the glory and the dream?

Our birth is but a sleep and a forgetting:
The Soul that rises with us, our life's Star,
Hath had elsewhere its setting,
And cometh from afar:
Not in entire forgetfulness,
And not in utter nakedness,
But trailing clouds of glory do we come
From God, who is our home:
Heaven lies about us in our infancy!
Shades of the prison-house begin to close
Upon the growing Boy,

etc.


Noen praktiske kommentarer:

Som en meget generell konklusjon kan det sies at romantikerne så med forakt på alt menneskeskapt. De søkte de mest upåvirkede og de vakreste naturobjektene de kunne finne for å la seg inspirere av det guddommelige disse objektene fortsatt måtte ha i seg. Små barn, alt nytt liv, vakre blomster, uskyld i alle former, elver og bekker, ørnens flukt over høye (snøkledde) fjell, solen, våren, fødsler, alt grønnfarget, det enkle livet på landsbygda, osv. osv. er eksempler på motiv som inspirerer en romantisk dikter.
Platon hevdet blant annet at: "Kroppen er sjelens jammerdal"
En voksen kropp med sine behov og begjær vil distrahere sjelen i dens søken etter de guddommelige sannheter.
Det samme gjelder kjønnslivet! 'Platonsk kjærlighet' er kjærlighet der de elskende unngår seksuell aktivitet, og heller konsentrerer seg om å stimulere hverandres intellekt slik at man sammen kan bevege hverandres sjeler opp mot den høyeste lykke: sammensmelting med det ideelle, eller det guddommelige...
Det bør altså nevnes at det kan være svært praktisk å ha kristen ideologi i bakhodet når man tolker romantiske dikt. Som dere sikkert husker, fikk Augustin æren av å ha "kristnet" Platon på 400-tallet. I praksis førte dette til at platonsk tankegang fikk stor innvirkning på utformingen av den kristne ideologi. Akkurat som for platonikerne, er jordelivet kun å oppfatte som en ferd gjennom 'jammerdalen' for de kristne. Det opprinnelige og endelige 'hjem' er himmelriket (jfr. Platons ideverden). Dere har sikkert alle sett dødsannonser som slår fast at 'han fikk endelig vende hjem', etc.
Med utgangspunkt i den kristne tro, eller andre dualistiske religioner, burde det altså ikke være problematisk å forstå platonismen. Der en kristen arbeider med seg selv for 'å se lyset / Gud' vil en platoniker strebe etter å la sin sjel smelte sammen med de skapende kreftene i ideverdenen.




Nasjonalromantikken


Den eneste egentlige romantikeren i Norge var Henrik Wergeland. Han så på seg selv som et individuelt, fritt geni. Da han døde i 1845, var romantikken i Norge for lengst glidd over i det vi kaller nasjonalromantikk. Nasjonalromantikken bygde i stor grad på de samme elementene som den egentlige romantikken, men la særlig vekt på 'folkesjelen'. Etter løsrivelsen fra Danmark og smaken vi hadde fått på selvstendighet ved Grunnloven av 1814 samt vårt eget norske Storting, oppsto det et behov for å skape et grunnlag for en ny norsk identitet, eller nasjonalfølelse. Denne perioden, som varte langt inn i 1900-tallet, blir ofte kalt 'nasjonsbyggingen'.
Det var særlig språk og litteratur man ønsket å benytte som viktige byggeklosser i nasjonsbyggingsarbeidet. I utgangspunktet var det offisielle språket i landet dansk. Språkhistoriesiden gir deg mer informasjon om den språklige utviklingen.
I litteraturen finner vi i økende grad innslag av stoff om den norske bondekulturen, folkediktningen og Norges norrøne storhetstid. Alt dette ble oppfattet som rotekte norsk, og det ble brukt for alt det var verdt i arbeidet med å glorifisere den norske samtiden og dermed gi nordmenn en nasjonalfølelse. For å nå dette målet reiste forskere omkring i landet og samlet inn språkprøver og folkediktning. Ivar Aasen konsentrerte seg om dialektprøver som skulle tjene som grunnlag for et nytt norsk språk. Magnus Brostrup Landstad, Peter Christian Asbjørnsen, Jørgen Moe og Ludvig M. Lindemann samlet inn folkeviser, eventyr, sagn og folkemelodier, og våre norske musikere, malere og forfattere kastet seg begjærlig over alt det innsamlede materialet og brukte det som grunnlag for kunsten sin.
Johan Sebastian Welhaven er nok den mest kjente nasjonalromantikeren fra denne perioden, men også Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen skrev nasjonalromantisk de første 20 årene.
På mange måter er nasjonalromantikken en retning som kombinerer de to romantikktypene vi har beskrevet, både den revolusjonære frigjøringsromantikken og den fortidsfokuserte romantikken, der folkets historie og gamle kultur blir trukket fram. Foruten i Tyskland, der retningen oppstod, blomstret nasjonalromantikken særlig i Øst-Europa og i Norden.

Her er et interessant utdrag fra "Nasjonsbyggar eller sosial klatrar" av Cecilie Boge:
"Nasjonalromantikken har også fått ein sentral plass i norsk litteraturhistorie. I motsetnad til i dei andre skandinaviske landa, blir nasjonalromantikken hos oss rekna som ein eigen litterær periode. Åra 1845 til 1850 er eit felles høgdepunkt for retninga både innan litteraturen og kunsten. Harald og Edvard Beyer seier i Norsk litteraturhistorie at 'I denne tid var svermeriet friskt og ekte. Ingen tvil, ingen påtvingende krav, ingen ironi hadde ennå fått tid til å øve sin gjerning.' (Beyer og Beyer 1996: 165). Forfattarane var opptatt av å idealisera og forenkla røynda. Orda som gjekk igjen var av typen 'lengsel – drøm – vemod – andakt – anelse – folkeånd' (Beyer og Beyer 1996: 165). Desse orda blei særleg brukt innan poesien, der det svært ofte var sinnsstemningar som blei skildra. Men sjølv om desse orda refererer til noko idealisert, finn ein, som nemnt ovanfor, også innslag av den poetiske realismen. I mange land var det mellom 1825 og 1850 ei vilje til å kopla eit idealistisk grunnsyn med ei meir naturtru oppfatning av røynda (Beyer og Beyer 1996: 123). Fordi nasjonalromantikken kom så seint til Noreg fekk vi eit liknande innslag av realisme i tekstane på same måte som vi til dømes ser det i den naturtru måten Tidemand skildra folkedraktene.

Rundt 1830 skjedde det eit vendepunkt i norsk litteratur. For første gong såg ein konturane av ein norsk nasjonallitteratur som i løpet av 1800-talet skulle skilja seg frå den danske. Vi fekk dei første romanane og novellene der handlinga var lagt til eit norsk miljø. Samstundes endrar forfattarrolla seg ved at det å vera forfattar blei eit yrke i seg sjølv. Avstanden mellom forfattar og lesar auka, noko som gir seg utslag i at forfattarane i større grad vende seg til publikum gjennom forlag og bokhandlarar. Talet på lesarar auka, men framleis var det stort sett embetsstanden og borgarar som leste skjønnlitteratur. Lesing var noko særleg borgarlege kvinner gjorde – allmugen las for det meste religiøs litteratur.

Sigurd A. Aarnes reknar Johan Sebastian Welhaven som den første forfattaren i Noreg som representerte denne profesjonaliserte forfattarrolla (1994: 213). Og nettopp Johan Sebastian Welhaven har skrive teksten til det første bildet i 1854-utgåva av Norske Folkelivsbilleder. Leiaren av Intelligensen hadde eit ønske om å bringa norsk litteratur opp på eit europeisk nivå ved å kopla det norske med eit klassisistisk grunnsyn. Han var "klassisist av form og romantiker av følelse", som Aarnes uttrykkjer det (1994: 232). Dette skal vi tydeleg sjå eksempel på i teksten hans seinare i oppgåva.

Ei litterær retning som var meir eksplisitt nasjonal, var innsamlinga av eventyr, segn og folkeviser som føregjekk i denne perioden. Dette arbeidet var ikkje berre viktig for utviklinga av ein norsk nasjonallitteratur, men også for det norske skriftspråket. Dei mest kjende innsamlarane, Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, oppdaga at det danske språket ikkje strakk til når dei skulle skriva ned dei munnlege forteljingane. Løysinga var å blanda inn norsk setningsoppbygging og norske dialektord i bøkene dei gav ut. Dermed skilde ikkje berre handlinga seg frå den danske litteraturen, men også språket. Tønsberg visste å utnytta kompetansen til Asbjørnsen og Moe, og inviterte dei begge til å bidra med tekstar i Norske Folkelivsbilleder."

Det kanskje mest kjente nasjonalromantiske verket i norsk malerkunst er 'Brudeferden i Hardanger' av Tidemann og Gude. Det presenterer en vill og majestetisk natur kombinert med en harmoni og idyll som neppe var det mest vanlige ved norske bondebryllup på midten av 1800-tallet.

Brudeferden i Hardanger





Henrik Wergeland


Henrik Wergeland ble født i Kristiansand i 1808. Han vokste opp på Eidsvoll, der han levde i nær kontakt med lokale bønder og småkårsfolk. Dette preget både hans politiske grunnsyn og litterære produksjon livet ut.
Henrik Wergeland er en av de største norske idealistene gjennom tidene, og han kan lett plasseres blant Norges absolutt fremste diktere. Underlig nok tok han en teologisk utdannelse og endte opp som Cand. Theol i 1828. Det 'underlige' i dette valget var det faktum at Wergeland så absolutt var en av samtidens mest opprørske unge menn. Dersom han hadde levd i dag, ville vi ganske sikkert funnet ham som medlem i en idealistisk kamporganisasjon. Wergeland hadde sterke meninger, en velutviklet rettferdighetssans, og en naturlig trang til å kaste seg inn i kampen på de svakestes side.
På vitnemålet hans etter avsluttende eksamen var det notert at han hadde vært preget av "ungdommens lettsindighet". Han hadde deltatt usedvanlig aktivt i sosiale aktiviteter i Kristiania, og gjennom hele studenttilværelsen hadde han kastet seg ivrig ut i fyll og fester. Dette, kombinert med den opprørske holdningen han utviste i forbindelse med opprettelsen av 17. mai som norsk nasjonaldag, spilte neppe spesielt positivt inn da han søkte om prestekall, - noe han heller ikke fikk...

17. mai

Opprettelsen av 17. mai som nasjonaldag høres ut som en triviell sak i dag, men på Wergelands tid skapte dette en høyeksplosiv situasjon. Svenskekongen, Karl Johan, var absolutt ikke interessert i noen norsk nasjonaldag som kunne virke samlende på nordmennene. I 1829 eksploderte denne spenningen i det berømte 'Torvslaget' i Kristiania, der Wergeland spilte en aktiv rolle. Dette kan du lese mere om på denne siden.

Forholdet til Welhaven

Som student ble Wergeland kjent med Welhaven. Dette utviklet seg raskt til et ganske så spent forhold da de hadde vidt forskjellig syn både på politikk og diktning. Som ung opprører fjernet Wergeland seg fra den klassiske lyrikktradisjonen. Welhaven så på diktningen som en kontinuerlig modningsprosess der ideen, inspirasjonen, var kjernen. Den skulle så modnes, eller utvikle seg over tid, og så kunne man skrive diktet i henhold til de allment aksepterte normene for hvordan dikt burde skrives. Wergeland hadde et adskillig mer romslig syn på de formelle sidene ved diktskriving. Han trodde på diktergeniet! Straks dikteren fikk inspirasjon, måtte denne umiddelbart ned på papiret, - og dermed var diktet ferdig! I motsetning til Welhaven var Wergeland altså ikke så opptatt av regler i litteraturen.
Politisk sett var Wergeland en radikal tilhenger av norsk selvstendighet, og han og hans likesinnede fikk tilnavnet 'Patriotene'. Welhaven, derimot, mente at Norge burde styrke båndene til Danmark. Han og hans tilhengere fikk tilnavnet 'Intelligenspartiet'. Temperaturen kunne ofte bli relativt høy når disse gruppene samlet seg til diskusjon, og Wergeland og "Patriotene" havnet ofte i slagsmål med Welhaven og "Intelligenspartiet".

Nasjonsbygger og folkeopplyser

Wergeland arbeidet for et fritt og selvstendig Norge med en egen særnorsk kultur. Denne nye, norske kulturen skulle bygge på det som var naturlig norsk, og dette mente han at man fant i bondekulturen og norsk natur. På Wergelands tid var det store politiske motsetninger mellom embetsmenn og bønder, og i den striden tok Wergeland bøndenes parti. De representerte det nasjonale både i kultur og språk, og han fant kampsakene deres rettferdige. Wergeland ønsket å ta utgangspunkt i det danske språket og gradvis fornorske dette inntil man hadde et rent, norsk språk. I dag finner vi dette målet realisert i bokmålet. Klare eksempler på at denne prosessen allerede var i gang, og skjøt fart, finner vi i stykker som 'Luren' av Maurits Hansen og i folkeeventyrene som Asbjørnsen og Moe samlet inn rundt midten av århundret.
Wergeland så også på seg selv som de svakes beskytter. Han arbeidet hardt med blant annet folkeopplysning for å bedre denne gruppen sine kår, og han gav ut 'For Almuen' og 'For Arbeiderklassen' der han både drev med ren opplysningsvirksomhet og politisk agitasjon. Demokratiske og nasjonale synspunkter var også årsakene til at han ønsket en fornorskning av språket. Dersom skrift- og talespråket nærmet seg hverandre, ville det bli lettere for fattigfolket å tilegne seg kunnskaper, og dermed komme seg opp av fattigdommen. I tillegg mente han at et folk som ønsket å være selvstendig, også måtte ha sitt eget språk. Wergelands kamp for de svakeste gruppene i samfunnet kommer klart fram i striden han kastet seg ut i for å sikre jødene full adgang til riket. I 1839 sendte han et forslag til Stortinget om å oppheve forbudet mot å gi jødene adgang til Norge. Wergelands innlegg i jødesaken fikk stor betydning for den videre behandlingen av saken. I forbindelse med arbeidet for jødene skrev Wergeland blant annet diktet 'Jødinnen' på sykeleiet kort tid før han døde..

Kjærligheten

Wergeland lot seg inspirere av det aller meste, men en av de absolutt viktigste inspirasjonskildene hans var nok definitivt kjærligheten. Til tross for mange ulykkelige kjærlighetsopplevelser er mange av Wergelands dikt en klar hyllest til kjærligheten. Med utgangspunkt i egne erfaringer hevet han kjærlighet opp til å bli det 'limet' som knyttet det åndelige og det sanselige, det himmelske og det jordiske sammen. Troen på kjærligheten som ramme rundt sammensmeltningen mellom åndelige og jordiske verdier preger Wergelands generelle livssyn, og han gir klart uttrykk for dette i store deler av ditningen sin. Storverket Skabelsen, Mennesket og Messias bærer klart preg av dette livssynet.
Wergelands kjærlighet ble skildret på en direkte, og til tider ganske så ekstatisk måte, noe som skiller seg klart fra den mer tilbakeskuende og vemodige kjærlighetsbeskrivelsen vi finner hos Welhaven. Du finner mer om dette nedenfor.
Dette utdraget gir et lite inntrykk av Wergelands lidenskapelige kjærlighetsforhold:
"Som ung var Wergeland mye forelsket. Allerede som fjortenåring svermet han for Ida Haffner. Etter hvert ble han mer interessert i en foreldreløs pike, Emilie Selmer. Denne piken ble snart forlovet med en annen og døde kort etter. Som attenåring traff Wergeland embetsmannsdatteren Hulda Malthe. Hans intense kjærlighet til Hulda Malthe er utgangspunktet når han senere skriver glødende om sin elskede 'Stella' (I Digte. Første Ring, som kom ut i 1829). Han ble lidenskapelig forelsket i Malthe, men hun besvarte ikke hans følelser. Da hun for andre gang svarte nei på Wergelands frierer, ville han ikke leve mer. Først prøvde han å ta livet av seg ved å kaste seg utenfor en låvebro. Da dette ikke lykkes, ville han til Hellas for å dø i krigen, men ble holdt igjen av sin far. Wergeland fridde så en tredje gang, men fikk fortsatt nei. I 1839 ble han endelig gift med en annen kvinne, Amalie Sophie Bekkevold."
(Kilde: ukjent)

Naturen

Wergeland hadde et så intenst forhold til naturen at det nærmet seg panteisme. Det sier seg selv at naturen da framstår som den andre helt sentrale inspirasjonskilden hans. Denne jakten på det guddommelige i naturen gjennomsyrer hele diktningen til Wergeland. Naturen beruser ham og får ham til å glemme alt som i øyeblikket måtte være tungt og trist.

Fra 'Mig selv'

Jeg i slet Lune, Morgenblad? Jeg, som kun behøver et Glimt af Solen
forat briste i høi Latter af en Glæde jeg ikke kan forklare mig?

Naar jeg lugter til et grønt Blad, glemmer jeg bedøvet
Fattigdom, Rigdom, Fiender og Venner.

Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar.
I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd.

---
Hvilken Rigdom for en Dødelig!
Min Sjel fryder sig i Himlens Foraarsglæde, og skal deeltage i Jordens.
Den tindrer stærkere end Vaarstjernerne, og den vil snart springe ud med Blomsterne.

Herlige Aftenstjerne! Jeg blotter mit Hoved.
Som et Krystalbad nedfalder din Glands derpaa.

Der er Slægtskab mellem Sjelen og Stjernerne.
Den triner i Stjernelyset udenfor Ansigtets Forhæng, hvis Folder ere forsvundne.

Straalerne overgyde min Sjel med en Rolighed som af Alabaster.
Som en Büste staaer den i mit Indre. Stirr i dens Træk!


Kort om forfatterskapet

Henrik Wergeland produserte utrolig mye i løpet av sitt forholdsvis korte liv. Han var stort sett innom de aller fleste sjangrer, men det er nok den lyriske diktningen han er mest kjent for. Her var han i høyeste grad en nyskaper og revolusjonær, og han skapte umiddelbart en storm av reaksjoner. Det som særpreger diktningen hans, er en utradisjonell bildeskapende fantasi kombinert med en uslukkelig trang til å eksperimentere med formen, - ofte innen ett og samme diktverk...
Dette har ført til at mange omtaler Wergeland som vår første modernistiske lyriker, og Welhaven gikk så langt som å kalle Wergelands diktning for 'det villeste barbari'.


Noen av Wergelands verk:
  • Digte. Første Ring (lyrikk) 1829
  • Skabelsen, Mennesket og Messias (lyrikk) 1830
  • For Almuen (folkeopplysning) 1830-32
  • Om norsk Sprogreformasjon (essays) 1832
  • Digte. Anden Ring (lyrikk) 1833
  • Papegøjen (drama) 1835
  • Barnemordersken (drama) 1835
  • Poesier (lyrikk) 1838
  • For Arbeidsklassen (folkeopplysning) 1839-45
  • Jan van Huysums Blomsterstykke (lyrikk) 1840
  • Vinterblommer i Børnekammeret (barnebok) 1840
  • Norges Konstitutions Historie (historie) 1841-43
  • Venetianerne (drama) 1843
  • Den engelske Lods (lyrikk) 1844
  • Jødinden (lyrikk) 1844
  • Mennesket (lyrikk, omarbeidet utgave av Skabelsen) 1845
Dagens sitat:

Kilde: Dagbladet
Dokumentasjonsprosjektet har lagt ut Henrik Wergelands samlede skrifter.
Ta også en titt på kjente sitater fra Henrik Wergeland.
Wergeland 2008 er en ressursside lagt ut i forbindelse med 200-jubileet.




Johan Sebastian Welhaven


Bakgrunn

Liksom Wergeland var også Welhaven prestesønn. Han vokste opp i Bergen, og det er lett å spore vestlandsnaturen i diktene hans. Etter avsluttet katedralskole studerte Welhaven teologi, og han prøvde seg som maler. På denne tiden sluttet han seg til den kretsen av unge menn som kom til å utgjøre 'Intelligenspartiet'. I 1840 ble Welhaven lektor i filosofi, og senere ble han tilsatt som professor. Allerede 60 år gammel måtte han trekke seg på grunn av skrantende helse. Han kunne da se tilbake på en meget omfattende nasjonalromantisk produksjon.

Klassisist, nasjonalromantiker og erindringsdikter

I hovedsak var Welhaven påvirket av tysk idealistisk filosofi. Som professor skrev han en stor avhandling om Ludvig Holberg og en annen om den danske forfatteren Johannes Ewald. Holberg er vår største klassisist, og Ewald introduserte romantisk diktning i Norge. Welhavens eget forfatterskap ble sterkt preget av nettopp disse to retningene, og det er dekkende å kalle ham både en romantiker og klassisist. Han krevde harmoni og klarhet i formen, og støttet seg på den måten til opplysningstidens klassiske krav. Innholdet i diktene var imidlertid utpreget romantiske. Påvirkning fra tysk og dansk litteratur gjorde Welhavens dikt utpreget nasjonalromantiske. I motsetning til Wergeland søkte Welhaven bakover i tiden etter inspirasjon fra folkekunsten og folketroen. Mystikken og forlokkelsen Welhaven fant i naturen og folkekunsten fylte diktene hans ('I Kivledal').
Welhaven ser tilbake på tidligere intense opplevelser for å hente inspirasjon. Disse opplevelsene har han 'modnet' og 'inderliggjort' i sine dikt, og dette gjør ham til en såkalt 'erindringsdikter'.

Kjærligheten

Begrepet 'erindringsdikter' kan vi også bruke om Welhaven som kjærlighetslyriker. I motsetning til Wergelands beskrivelser av ekstatiske kjærlighetsopplevelser, skuer Welhaven tilbake til den tapte kjærligheten med dyp vemod.
Et forhold som må ha vært ganske så komplisert, var den nære kontakten mellom Camilla Wergeland (senere Collett), Henrik Wergelands søster, og Welhaven.
"Midt i kampen mellom disse to sto Camilla Wergeland. På den ene siden hadde hun broren som hun var glad i og følte seg knyttet til, på den andre siden Welhaven som hun gjennom hele livet hadde sterke følelser for.
Welhaven møtte Camilla i et selskap. Hun var vakker og spesiell, og Welhaven ble betatt av henne. De hadde hemmelige møter, og Camilla måtte skjule sine følelser så godt hun kunne på grunn av striden mellom broren og Welhaven.
I perioder holdt Welhaven avstand, og det gjorde henne usikker. Var han ikke glad i henne eller skyldtes det broren?
Dette ble en vanskelig tid for begge to, men særlig for Camilla som gjerne ville gifte seg med Welhaven. Etter fem år i usikkerhet skrev hun et ærlig brev til Welhaven. Svaret fra Welhaven var tåkete, og to år senere var forholdet definitivt slutt.

Dette er en typisk historie fra romantikken, der de to ikke får hverandre til slutt. De hemmelige møter, lengtingen etter den uoppnåelige og ulykkelig kjærlighet var godt stoff for romantiske dikt. Welhaven skrev dikt om 'den han sitter og savner' og aldri fikk. 'Den' var nok Camilla, som mer enn gjerne ville hatt ham."
Kilde!

En annen kvinne som Welhaven var svært betatt av, var Ida Kjerulf. Hun ble imidlertid nektet av familien å innlate seg i noe forhold med Welhaven. Etter tre års avstandskjærlighet døde så Ida Kjerulf av tuberkulose. Det er følgelig ikke så rart at Welhavens kjærlighetsdikt er fylt av vemod og smerte...


Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven

Henrik WergelandJohan Sebastian Welhaven
Vi har alt vore inne på den skilnaden vi finn mellom romantikarane og har brukt orda radikal romantikk og konservativ romantikk. I Noreg var Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven forgrunnsfigurar for dei to fløyane.
Wergeland og Welhaven var jamngamle, kjende kvarandre godt frå eit lite student­miljø og levde som vaksne i ein by som ikkje hadde meir enn 30 000 innbyggjarar. Det kulturelle miljøet var lite og trongt. Alle kjende alle, og det skulle ikkje mykje til før ei lita usemje enda som bitre, personlege feidar og livslangt fiendskap. Og det var nett dette som skjedde mellom Wergeland og Welhaven.
Striden mellom dei begynte som ein strid om kva som var god litteratur. Begge hadde eit romantisk kunstsyn, men likevel var skilnaden klar. Wergeland såg på diktaren som eit profetisk geni, som måtte dikte heilt ubunde av reglar for kva som var god litteratur, og særleg i ungdomslyrikken braut han i strofemønster og biletbruk alle klassisistiske reglar for god litteratur.
Eit diktargeni, slik Wergeland såg det, skulle openberre det som ikkje var synleg for andre, og dette er ikkje så ulikt Welhaven sin tanke om at «det uudsigelige skal digtet røbe», det som «ei med ord kan nevnes» (frå «Digtets Ånd» av Welhaven). Men «det uudsigelige» skal i følgje Welhaven kome til uttrykk i ei streng, harmonisk og klar form. Og det kan ein ikkje seie at forma på Wergeland sine ungdomsdikt var. Derfor gjekk Welhaven til sterke åtak på diktinga til Wergeland og sa at den «var merket med alle poesiens dødssynder».
For å forstå kva Welhaven mislikte så sterkt skal vi sitere frå Wergelands dikt "Hvem er Stella":

En, med fem Fingre om sin Elsktes Hals
(Hun, hvis Øje seer ud som en ynglende sort Pudel)
spørger mig, leende i hendes Øre:
Hvem er Stella?

Ret, min Ven, pral af Elskov! hvert et Kys
er at æde en Skinke, hvert Blik i din Møes Øie
er jo at see i en Nat, af Bacchanter
fuld og Fakler?

"Øie som en ynglende Pudel" og "Kys som at æde en Skinke" var nok bilete som Welhaven ikkje fann særleg poetiske.
Men det var ikkje berre det poetiske dei var usamde om. I 1834 skreiv Wergeland ein artikkel der han skulda den tyske og danske romantikken for vere ein sofalitteratur som berre var oppteken av fortida og svikta samtida og det verkelege livet. Ein diktar ser ikkje tilbake, men framover, skreiv han, og etterlyste ein politisk litteratur som kjempa for fridom og rettferd. Det er liten tvil om at denne kritikken også var retta mot Welhaven.
Wergeland kravde at ein diktar skulle ha ein fantasi som såg framover, som kunne sjå det som var mogleg i framtida. Også Welhaven meinte at fantasien var viktig for diktinga, men han snakka om ein fantasi som vende seg mot mystikken i fortid og folketru, slik vi har døme på i diktet "I Kivledal".
Skilnaden mellom dei blir enda klarare om ein samanliknar folkelivsskildringane deira. Folket var for Welhaven ei idealisert storbondebefolkning, mens Wergeland skildra den fattigdomen han såg blant husmenn på Eidsvoll og i byproletariatet i Kristiania. Politisk støtta Wergeland bøndene sin kamp for eit utvida demokrati, mens Welhaven stod på embetsmennene si side. Welhaven sine bønder var ein fortidsdraum om kvinner og menn som hadde sin fridom, og ikkje hadde noko å krevje. Når dei verkelege bøndene kravde større politisk makt, støtta han dei ikkje. Da støtta han dei som alt hadde makta i samfunnet, den samfunnsklassen av embetsmenn og storborgarar som han kjende seg knytt til.
Rundt dei to diktarane danna det seg to parti. Tilhengjarane til Wergeland kalla seg "patriotene", mens Welhaven sin flokk fekk namnet "intelligenspartiet" . Av Wergeland-folka fekk dei utnamnet "danomanerne".
Desse to namna, patriotane og danomanane, kom av at dei hadde ulikt syn på forholdet til Danmark. Welhaven var nær knytt til den danske romantikken og til den danske embetsmannskulturen. Sjølv om han var oppteken av det særnorske i folkeliv og folketru, meinte han vi måtte halde kontakten med åndslivet i Danmark og gjennom det kontakten med det kultiverte åndslivet ute i Europa. Om vi braut denne kontakten, ville vi sitje att med "den norske råheten" , som han meinte å finne mellom anna hos Wergeland.
Wergeland og hans menn såg heilt annleis på dette. Skulle vi få fram ein sjølvstendig norsk kultur, måtte vi kvitte oss med det danske framandelementet og embetsmannskulturen. Den norske bondekulturen, som hadde overlevd dansketida, skulle vere den grobotnen som ein norsk litteratur på eit norsk språk skulle byggje på.

Kilde: "Ord i Tid 2 - Studiebok med litteraturhistorie" (s. 90-91) - Det norske samlaget

Repeter opp det du har lest i historie om striden mellom embedsmennene, bøndene og det nye borgerskapet. Som du sikkert husker kuliminerte denne striden med Venstres valgseier i 1884 og innføringen av parlamentarismen. Hvilke sider tror du Wergeland og Welhaven ville valgt i denne maktkampen?




Asbjørnsen og Moe


Jørgen MoePeder Christen Asbjørnsen Alle nordmenn kjenner til Asbjørnsen og Moes eventyr! Disse eventyrene kom ut første gang i perioden 1841 til 1845 som Norske folkeeventyr, etterfulgt av Asbjørnsens Norske Huldreeventyr og Folkesagn fra 1845 til 1847. Denne innsamlingen av folkediktning var inspirert fra Tyskland og Danmark. De tyske brødrene Grimm hevdet at de norske folkeeventyrene var de beste som fantes. Det var nok også Jacob og Wilhelm Grimm som gav de viktigste impulsene til våre norske eventyrsamlere
Norske Folkeeventyr var en av de utgivelsene som fikk størst betydning for nasjonalromantikken her til lands. Typisk for tiden er det behovet man hadde for å skape en nasjonal bevisstgjøring. Folkets behov for å finne sin egen identitet føltes stadig sterkere, og en økende trang til politisk frigjøring vokste fram. Denne prosessen har vi tidligere omtalt som nasjonsbyggingen i avsnittet om najonalromantikken.
Andreas Faye (1802-69) var den første som gav ut en større samling sagn, Norske Sagn (1833). Etter å ha vært i kontakt med brødrene Grimm, ønsket Faye å benytte samme metode som tyskerne. Han ville gjengi sagnene slik han hadde mottatt dem fra fortellerne. I motsetning til brødrene Grimm, som tok mer hensyn til den muntlige framstillingsformen, gjenfortalte Faye imidlertid sagnene i datidens offisielle skriftspråk - dansk.

Asbjørnsen og Moe så også på brødrene Grimms eventyrsamlinger som et mønster for hvorledes innsamlingsarbeid burde gjennomføres. De valgte likevel å gjøre arbeidet på sin måte. Brødrene Grimm kunne gjerne benytte dialektiske innslag i replikkene, mens de generelt sett ellers valgte standard høytysk skriftspråk. Asbjørnsen og Moe måtte naturlig nok også benytte det eksisterende skriftspråket, dansk, i sine eventyr. For å gi eventyrene et autentisk preg valgte de å begrense de danske innslagene til stavemåte og bøyningsformer. Over alt ellers brukte de innslag fra muntlig norsk. Det vil si at syntaksen (setningsbygningen) og ordtilfanget i stor grad var norsk. Innføringen av denne norskpregede 'stiltonen' innebar på mange måter en språkrevolusjon som nok kunne virke noe støtende på enkelte grupper av samtidens lesere. Sikkert er det imidlertid at denne måten å skrive på fikk mye å si for utviklingen av et norsk skriftspråk, og Asbjørnsen og Moes folkeeventyr påvirket i stor grad andre forfattere som ønsket å fornorske språket sitt.
Du finner mer om eventyr på siden Eventyrstil og eventyrtyper.

Asbjørnsen hadde gjerne ulik stiltone i innledning/avslutning og i selve historien. Dette merker vi tydelig i for eksempel Kvernsagn I innledningen og avslutningen av sagnet er språket klart mer danskpreget enn i selve hoveddelen. Den er full av såkalte 'norvagismer', både med hensyn til ordvalg og setningsoppbygning.

I hoveddelen:


'Hun til at huje og skrike...'
'allesammen til at dandse og hoppe...'
'alle kattene til Beens det forteste de vandt...'
'bedst det var...'
'har du sjøl gjort det, saa faaer du sjøl ha det'
I innledning/avslutning:


'jeg besluttede deraarsag at hvile'
'og anstillede derhos ligesaa hjerterørende Klager'
'han syntes at vorde noget beroliget' 'gloende Øine i enhver af Vinden bevæget Busk'
'jeg vilde indlate mig paa Drøftninger af den oppstillede Kvæstion'
Dobbelt bestemmelse (norsk):

'denne fortellingen'
'den korte hvilen'
'den mørkredde gutten'
Enkel bestemmelse (dansk):

'denne Fortelling'
'den korte Hvile'
'den mørkrædde Gut'






Hans Christian Andersen


H. C. Andersen Hans Christian Andersen hadde en forholdsvis fattigslig bakgrunn. De trange kårene han vokste opp i, la allikevel ingen demper på hans store ambisjoner. Bare femten år gammel forlot han hjemstedet Odense på Fyn for å reise til København og bli berømt som forfatter. Generelt sett fikk tekstene han produserte svært blandet kritikk. Men, eventyrdelen av forfatterskapet hans fikk en varm mottakelse, og H.C. Andersens eventyr er like populære i dag som da de kom ut.
Eventyrene er nok i utgangspunktet skrevet for barn, men de har vel så mye å fortelle voksne. Forfatteren sa selv om eventyrene sine: 'Jeg griper en ide for den eldre - og forteller så for de små'. H.C. Andersen gjenfortalte eventyr han selv hadde hørt som barn, men han diktet de aller fleste selv. Slike dikt kalles 'kunsteventyr'. Også i kunsteventyrene møter vi en overnaturlig verden der dyr og ting tenker, snakker og handler som mennesker.
Du finner fyldig og interessant informasjon om H.C. Andersen i denne danske skolestilen. Dersom du er ute etter mer detaljert stoff om forfatterens liv, finner du mye nyttig biografisk stoff på litteratursiden.dk
'Forskning - eventyr - liv & forfatterskab' tilbyr generell forfatterinformasjon, samt tips om andre ressurser.




Stikkordsoversikt

Historie

  • Den franske revolusjon i 1789 la et viktig grunnlag
  • Borgerskapet fikk politisk makt på bekostning av monarkiet og adelen
  • Liberalismen vokste fram med krav om politisk, økonomisk og kulturell frihet for borgerskapet
  • Kravet om menings-, tros og ytringsfrihet ble stadig sterkere
  • Stat og kirke skulle fratas retten til å avgjøre hva den enkelte skulle mene
  • Adam Smiths teori om økonomisk liberalisme ble toneangivende
  • Liberalistene kritiserte kraftig merkantilistisk statsregulering, økonomien skulle utvikle seg fritt og styres av markedskreftene.
  • Staten skulle være enkeltindividets tjener
  • Nasjonalismen vokste fram mye basert på de samme tankene som preget holdningen til enkeltindividets rett.
  • Hovedtanken bak nasjonalismen var at et lands grenser skulle følge folkegrensene (jfr. geografi: nasjonalstat)
  • Nasjonalismen skapte en rik nasjonal litteratur der hovedinteressen var rettet mot landets natur, historie og folkeliv (se: nasjonalromantikk)
  • I Norge førte den historiske utviklingen til oppløsningen av unionen med Danmark og opprettelsen av Norge som selvstendig stat i 1814.
  • Grunnloven av 1814 var inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 og den franske revolusjonens frihetstanker
  • Grunnloven av 1814 ble sett på som radikal da stemmeretten ble svært romslig etter datidens forhold
  • Den nye unionen med Sverige etter 1814 gjorde det svært viktig å understreke Norges stilling som stat
  • Litteratur og kunst fikk av de ovenfor nevnte årsaker en nasjonsbyggende funksjon
  • Skriftspråket var fortsatt rent dansk, og dansk kultur dominerte i overklassen
  • Den nye nasjonalismen krevde at en nasjon måtte ha en egen nasjonal kultur
  • Wergeland og Aasen hevdet at det var en sammenheng mellom politikk og kultur
  • Dersom bønder og andre skulle kunne få større politisk makt, måtte de føle seg trygge i sitt eget språk, og de måtte ha sitt eget kulturelle grunnlag å stå på
  • Følgelig måtte et eget norsk språk og en nasjonal kultur bygges opp!
Romantikken generelt
  • En reaksjon mot fornuftstenkingen på 1700-tallet (opplysningstiden)
  • Rousseaus tanker om å vende tilbake til naturen ble sentrale
  • Industrialisering og sentralisering i en del vest-europeiske land skremte
  • Liberalisme, individualisme og nasjonalisme appellerte til folk (se historie)
  • Platons dualistiske verdensbilde muliggjorde det umulige (se: platonisme)
  • Filosofen og kunstneren (individualisten) satt i sentrum
Romantiske særtrekk
  • Indre sider ved enkeltindividet skulle skildres
  • Følelser og fantasi skulle ikke styres av logisk resonnement (klassisismen)
  • Dikteren skulle være visjonær og kunne skildre det uforklarlige gjennom diktningen
  • Dikteren skulle frigjøres fra vedtatte formelle mønstre for diktningen
To hovedretninger:

1. Den radikale romantikken
  • Påvirket av engelsk romantikk (Byron, Shelley, Keats, Blake, etc.)
  • Wergeland den fremste norske radikale romantikeren
  • Virkelighetsnær interesse for natur, folkeliv og samfunnsforhold - fremoverskuende
  • Kjempet for folkenes rett til å danne egne nasjoner
  • Et radikalt forhold til gamle normer for hvorledes diktningen skulle være dvs. utradisjonelle
2. Den konservative romantikken
  • Påvirket av tysk romantikk
  • Preget av nasjonalsvermeri samt glorifisering av fortiden med dens tro og overtro - bakoverskuende
  • Welhaven den fremste norske konservative romantikeren
  • Politisk konservative
  • Ville holde normene for diktekunsten i hevd, dvs. tradisjonelle
Nasjonalromantikken
  • Det meste av norsk romantikk var sterkt preget av nasjonalromantikk
  • Høydepunktet kom på slutten av 1840-årene
  • Interessen for folkekunsten påvirket dikterne
  • Folkediktningen (spesielt folkevisene) skulle være et mønster for kunstdiktningen
  • Det som skjedde med norsk folkekunst, historie og språk i disse årene ble kalt "det nasjonale gjennombrudd" (Moltke Moe)
  • Innsamling av norsk folkediktning kom i gang
  • Utviklingen av et norsk skriftspråk ble påbegynt
  • Viktig arbeid ble utført innen historie- og språkforskning
  • Det var viktig å vise at vi som ung (og ennå ufri) nasjon, hadde en ærerik fortid.
  • Vi ville vise at vi hadde en egen norsk kultur på lik linje med andre nasjonalstater.
Sentrale norske romantikere
  • Mauritz Hansen
    - ga ut novellen "Luren" i 1819
  • Henrik A. Bjerregaard
    - skrev "Fjeldeventyret" i 1824
  • Begge de ovennevnte var i hovedsak nasjonalromantikere
    - Idealiserte bøndene og livet på landsbygda
  • Henrik Wergeland (1808-45)
    - Meget aktiv i samfunnsdebatten på "patriotenes" side
    - Arbeidet for folkeopplysning (årsak: Se 'historie' ovenfor)
    - Mot embetsmennene - for bøndene, det radikale og nasjonale
    - Hovedmål: Nasjonal selvstendighet
    - Radikal romantiker (se ovenfor)
    - Stort sett i konflikt med Welhaven
    - Men, bror til Camilla (Collett) - som var Welhavens kjæreste!!
  • Johan Sebastian Welhaven (1808-1873)
    - Politisk konservativ på "danomanenes" side
    - Var motstander av alt som kunne skape uro i det etablerte samfunnet
    - og - følgelig tilhenger av embetsmannstaten
    - Så ingen fordeler ved et språklig og kulturelt brudd med Danmark
    - Konservativ romantiker (se ovenfor)






6.497.775  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!