Oppdatert: 05.04.21
Immanuel Kant

Opplysningstidens kjempe


(Den opprinnelige siden har forsvunnet fra nettet, noe som gjør det vanskelig å oppgi kilde)

Immanuel Kant ble født i 1724 i den østprøyssiske byen Königsberg, der han bodde praktisk talt hele livet. Han kom fra et strengt gudfryktig protestantisk hjem. Hans egen religiøse overbevisning var en viktig bakgrunn for hans filosofi. Som for Berkeley var det viktig for ham å redde grunnlaget for den kristne tro.

Kant ble professor i logikk og metafysikk ved universitetet i Königsberg i 1770. Han underviste der mesteparten av livet. Han var dessuten svært interessert i naturvitenskap og utga flere bøker om astronomi og geofysikk.

Kants tre viktigste verker ble utgitt nokså sent. Kritikk av den rene fornuft kom i 1781, fulgt av Kritikk av den praktiske fornuft i 1788 og Kritikk av dømmekraften i 1790. Kritikk av den rene fornuft er en av de viktigste bøkene i hele filosofihistorien. Dessverre er den også en av de vanskeligste å forstå. Kant beskrev den selv som tørr og dunkel.

Kant var stort sett en utadvendt og vennlig mann, men mot slutten av livet gikk det sterkt tilbake både med åndsevner og syn. Da han døde 80 år gammel, var han bare en skygge av seg selv. En av hans mest siterte uttalelser står på gravstenen hans i Königsberg: "To ting fyller mitt sinn med stadig større undring og ærefrykt jo oftere og jo grundigere jeg tenker over dem: stjernehimmelen over meg og den moralske lov inni meg."

Fagfilosof og geni

Det finnes to slags filosofer. Den ene er en person som forsøker å finne sine egne svar på filosofiske spørsmål. Den andre er en som er ekspert på filosofiens historie uten at han eller hun nødvendigvis utarbeider en egen filosofi.

Kant var begge deler. Han var en glimrende lærer, kjent både med rasjonalistiske tenkere som Descartes og Spinoza og med empirister som Locke, Berkeley og Hume. I tillegg utviklet han sin egen filosofi inspirert av det beste fra disse to tradisjonene.

Kants syntese

Det spørsmålet alle filosofene etter Descartes hadde vært opptatt av, var hva vi kan vite om verdens grunnleggende egenskaper. Dette problemfeltet kalles ofte "metafysikk". Det ble pekt på to hovedmuligheter: Enten er verden nøyaktig slik vi sanser den, eller så er den slik den fremtrer for vår fornuft.

Rasjonalistene mente grunnlaget for all menneskelig erkjennelse ligger i bevisstheten. Empiristene mente all kunnskap om verden skriver seg fra sanseerfaring. Hume hadde dessuten pekt på at det finnes klare grenser for hva sanseerfaringen kan gi oss kunnskap om.

Kant mente begge til dels hadde rett samtidig som begge til dels tok feil. Han mente rasjonalistene gikk for langt i sin tro på hva fornuften kan bidra med, mens empiristene la for ensidig vekt på sanseerfaringen.

I utgangspunktet er Kant enig med Hume og empiristene i at all vår kunnskap om verden begynner med sanseerfaring. Men - og her rekker han hånden til rasjonalistene - også i vår fornuft ligger det avgjørende forutsetninger som bestemmer hvordan vi oppfatter verden rundt oss. Det finnes med andre ord visse betingelser i menneskesinnet som er med på å bestemme vår oppfatning av verden.


Teksten fortsetter under reklamen!





Erkjennelsesteori

Tenk deg at du tar på deg et par briller med røde glass. Du vil se nøyaktig det samme som før, bortsett fra at alt er rødt. Dette skyldes at glassene setter en grense for hvordan du oppfatter virkeligheten. Alt du ser, er en del av verden omkring deg, men hvordan du ser det, er bestemt av brillene du har på deg. Du kan altså ikke si at verden er rød selv om det er slik du oppfatter den.

Nettopp dette er det Kant mener når han sier at det finnes visse disposisjoner i vår fornuft som bestemmer hvordan den virker. Disse disposisjonene påvirker hvordan vi opplever verden. Vi har alle hele tiden på oss fornuftens "briller", og de preger alle våre erfaringer.

Uansett hva vi ser, vil vi fremfor alt oppfatte det som fenomener i tid og rom. Kant kalte "tid" og "rom" våre to "anskuelsesformer". Og han understreket at de to "formene" i vår egen bevissthet går forut for enhver erfaring. Før vi erfarer noe, kan vi altså vite at vi kommer til å oppfatte det som et fenomen i tid og rom. Vi er nemlig ikke i stand til å ta av oss fornuftens "briller".

De fleste av oss tenker oss tid og rom som noe som eksisterer utenfor oss selv. Men Kants poeng er at tid og rom er innebygde betingelser for at vi skal kunne erfare noe som helst. Tid og rom er først og fremst egenskaper ved vår forstand og ikke nødvendigvis egenskaper ved verden. I tillegg til tid og rom beskriver Kant tolv forskjellige måter menneskeforstanden bruker for å klassifisere og ordne våre sanseinntrykk. Disse kaller han "forstandskategorier".

I motsetning til empiristene mente Kant at menneskets bevissthet ikke bare er en passiv "tavle" som tar imot inntrykk utenfra. Bevisstheten setter aktivt preg på hvordan vi oppfatter verden. Det vi ser, smaker, hører, lukter og føler, avhenger ikke bare av hva som er utenfor oss, men også av hva som er inni oss. Bevisstheten former våre erfaringer.

Kant kalte dette "den kopernikanske vending" i erkjennelsesteorien. Med det mente han at hans eget syn var akkurat like nytt og radikalt forskjellig fra tidligere tankegang som Copernicus med sin teori hadde vÊrt da han hevdet at jorden går i bane rundt sola.

Etter Kants mening hadde både rasjonalistene og empiristene til en viss grad rett. Men rasjonalistene hadde nesten glemt erfaringens betydning, og empiristene hadde lukket øynene for hvordan vår egen bevissthet preger vår oppfatning av verden.

Kants syn på årsak og virkning

Årsaksloven, som Hume mente vi ikke kunne erfare, er ifølge Kant en del av menneskets forstand.

Hume hevdet at det bare er vanens makt som får oss til å se årsakssammenhenger bak alle prosessene i naturen. Ifølge Hume kunne vi ikke sanse at støtet fra den svarte biljardkulen var årsak til at den hvite kulen begynte å bevege seg. Derfor kunne vi heller ikke bevise at den svarte biljardkulen alltid ville sette den hvite i bevegelse.

Nettopp det Hume sier vi ikke kan bevise, betrakter Kant som en egenskap ved menneskeforstanden. Årsaksloven gjelder alltid og unntaksløst rett og slett fordi menneskets forstand oppfatter alt som skjer som tilfeller av årsak og virkning.

"Tingen i seg selv"

Kant er enig med Hume i at vi ikke kan vite noe sikkert om hvordan tingene er "i seg selv". Vi kan bare vite hvordan tingene er "for meg" - eller for alle mennesker. Dette skillet som Kant trekker mellom tingen i seg selv - das Ding an sich - og tingen slik den virker for oss, er et av hans viktigste bidrag til filosofien.

Vi kan aldri få sikker viten om tingene "i seg selv". Vi kan bare vite hvordan tingene "fremtrer" for oss. Til gjengjeld kan vi forut for enhver erfaring si noe om hvordan tingene kommer til å bli oppfattet av menneskets forstand.

Før du går hjemmefra om morgenen, kan du ikke vite hva du kommer til å se eller oppleve i løpet av dagen. Men du kan vite at det du ser og erfarer, vil bli oppfattet som hendelser i tid og rom. Du kan dessuten være sikker på at årsaksloven gjelder, ganske enkelt fordi du bærer den med deg som del av din bevissthet.

Dette innebærer at vi kunne hatt et annet slags sanseapparat. Da kunne vi også hatt en annen tidsoppfatning og en annen opplevelse av rommet. Vi kunne til og med vært skapt slik at vi ikke søkte etter årsakene til det som skjer rundt oss.


Teksten fortsetter under reklamen!





Hva kan vi ha kunnskap om?

Kant mente det er klare grenser for hva vi kan vite noe om. Vi kan kanskje si at det er forstandens "briller" som setter disse grensene.

Filosofene før Kant hadde diskutert de virkelig "store" spørsmålene, for eksempel om mennesket har en udødelig sjel, om det finnes en Gud, om naturen består av små, udelelige partikler og om verdensrommet er endelig eller uendelig. Kant mente det ikke var mulig for oss å få sikre svar på slike store filosofiske spørsmål, fordi fornuften opererer utenfor grensene for hva vi mennesker kan fatte. Samtidig ligger det i vår natur en grunnleggende trang til å stille disse spørsmålene. Når vi for eksempel spør om verdensrommet er endelig eller uendelig, stiller vi spørsmål om en helhet vi selv er en liten del av. Derfor kan vi aldri erkjenne denne helheten fullt ut.

Ifølge Kant er det to elementer som bidrar til vår kunnskap om verden: sansning og erkjennelsesevner. Materialet for vår erkjennelse kommer til oss gjennom sansene, men dette materialet må rette seg etter egenskaper ved våre erkjennelsesevner.

Men når vi undrer oss over hvor verden kommer fra - og så drøfter mulige svar - går fornuften på en måte på tomgang. Den har ikke lenger noe sansemateriale å arbeide med, ingen erfaringer som kan brukes. For vi har aldri erfart hele den store virkeligheten vi selv er en del av.

Når det gjelder slike store spørsmål om virkelighetens natur, viste Kant at det alltid vil finnes to uforenlige standpunkter som er like sannsynlige eller usannsynlige, avhengig av hva fornuften legger vekt på.

Det er akkurat like meningsfylt å si at verden må ha hatt en begynnelse i tid som å si at den umulig kan ha hatt det. Fornuften kan ikke begrunne at det ene er mer sannsynlig enn det andre. Vi kan påstå at verden må ha eksistert bestandig, men kan noe eksistere uten at det har vært en begynnelse? Straks vi inntar et standpunkt, tvinges vi altså til å innta det motsatte.

Begge alternativene er like umulige. Og likevel må et av dem være riktig og det andre galt.

Tro

En rasjonalist som Descartes hadde prøvd å bevise at det må finnes en Gud, ganske enkelt fordi vi har en forestilling om et "fullkomment vesen". Andre, som Aristoteles og Thomas Aquinas, hevdet at det må finnes en Gud fordi verden må ha en første årsak.

Kant forkastet begge disse gudsbevisene. Verken fornuften eller erfaringen gir noe sikkert grunnlag for å hevde at Gud eksisterer. For fornuften er det akkurat like sannsynlig og usannsynlig at Gud finnes.

Men Kant ønsket samtidig å redde grunnlaget for den kristne tro. Dette gjorde han ved å hevde at der både fornuften og erfaringen kommer til kort, oppstår det et tomrom som kan fylles av religiøs tro.

Kant mente det var nødvendig for menneskets moral å forutsette at mennesket har en udødelig sjel, at Gud eksisterer og at mennesket har fri vilje. Han gjør altså som Descartes. Først er han veldig kritisk med hensyn til hva vi kan forstå. Deretter smugler han Gud inn bakveien.

Men i motsetning til Descartes gjør Kant det helt klart at det ikke er fornuften som har brakt ham til dette resultat, men troen. Selv omtalte han troen på en udødelig sjel, Guds eksistens og menneskets frie vilje som praktiske postulater.

Å "postulere" noe vil si å hevde noe som ikke kan bevises. Med et praktisk postulat mente Kant noe som må antas som sant av hensyn til "praksis", det vil si av hensyn til menneskets moral. "Det er moralsk nødvendig å anta at Gud finnes," sa han.

Etikk

Humes skepsis til hva fornuften og sansene kan fortelle oss, tvang Kant til å tenke gjennom mange av livets viktigste spørsmål på nytt. Det gjaldt ikke minst på moralens område.

Ifølge Hume var det verken fornuften eller erfaringene våre som avgjorde forskjellen på rett og galt. Det var ganske enkelt følelsene våre. For Kant var dette et altfor spinkelt grunnlag. Han hadde alltid opplevd at det å skille mellom rett og galt var en oppgave for fornuften, ikke for følelsene. Her var han enig med rasjonalistene, som hevdet at evnen til å skille mellom rett og galt er nedlagt i menneskets fornuft. Vi vet alle hva som er rett og galt, ikke fordi vi har lært det, men fordi det er innebygd i fornuften. Ifølge Kant har alle mennesker en "praktisk fornuft", det vil si en fornuftsevne som setter oss i stand til å avgjøre hva som er rett og galt i ethvert tilfelle.

Evnen til å skjelne mellom rett og galt er like medfødt som alle de andre fornuftsevnene. Akkurat som vi alle har de samme forstandsformene, for eksempel at vi oppfatter alt som årsaksbestemt, har vi alle også tilgang til den samme universelle morallov.

Kant formulerer moralloven som et kategorisk imperativ. At den er et imperativ, betyr at den er en befaling. At befalingen er kategorisk, vil si at den gjelder ubetinget for alle i alle situasjoner.

Han formulerer det "kategoriske imperativ" på flere måter. For det første sier han at "du skal aldri handle annerledes enn slik at du samtidig kan ville at den regel du handler etter, skal kunne bli en allmenn lov". Når du gjør noe, må du altså forsikre deg om at du kan ville at alle andre skal gjøre det samme hvis de kommer i en tilsvarende situasjon.

En annen formulering av det "kategoriske imperativ" lyder: "Du skal alltid handle slik at du behandler menneskeheten både i din egen person og i enhver annen person som et mål i seg selv, og aldri bare som et middel."

Ifølge Kant er moralloven like unntaksløs og allmenngyldig som årsaksloven. Den kan heller ikke bevises med fornuften, men den er likevel absolutt og uforanderlig. Når Kant beskriver moralloven, beskriver han også menneskets samvittighet. Vi kan ikke bevise det samvittigheten forteller oss, men vi vet at det stemmer likevel.

Enkelte ganger er du kanskje snill og hjelpsom mot andre fordi det lønner seg for deg selv. Det kunne for eksempel være en måte å bli populær på. Men hvis du bare har slike motiver, handler du ikke av respekt for moralloven. Kanskje handler du i overensstemmelse med moralloven - og det er selvsagt ikke noe galt med dÈt - men for at handlingen skal være moralsk, må den være et resultat av selvovervinnelse. Bare når du handler utelukkende av plikt, kan handlingen kalles moralsk god. Derfor kalles Kants etikk også pliktetikk.

Kant argumenterte for å opprette et "folkeforbund". I den lille avhandlingen Til den evige fred skrev han at alle land burde gå sammen i et "folkenes forbund" for å sikre fredelig sameksistens mellom nasjonene. Han mente at menneskets "praktiske fornuft" ville pålegge statene å tre ut av den lovløse naturtilstanden som skaper krig, og inngå en kontrakt om å holde fred. Selv om Kant innså at det ville ta tid å nå målet, betraktet han det som vår plikt å arbeide for en verdensomspennende og varig sikring av freden. Etter første verdenskrig, omlag 125 år etter at Kants avhandling kom ut i 1795, ble "Folkeforbundet" opprettet. Etter andre verdenskrig ble forbundet erstattet av De forente nasjoner (FN).








oppdatert 05.04.21
Page visited 51330 times
Totalt:
11.951.902  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo







Ny bok!


Forfatter og bok
Bakgrunnsstoff