Nyromantikken 1890 - 1905


Innledning
1870- og 1880-årenes idékamp hadde favorisert dramaet og romanen. Den kritiske realismen kom klarere og mer direkte fram i episk og dramatisk diktning enn i lyriske framstillinger. Ibsen uttalte selv at verset var en døende kunstform.
Det klimaskiftet som fant sted ved overgangen til 1890-årene kom imidlertid i høy grad lyrikken til gode. Historiske begivenheter, en økende erkjennelse av mentale prosessers betydning for enkeltindividet samt filosofiske strømninger førte lyrikken fram i fremste rekke av foretrukne uttrykksformer.
Perioden 1890 - 1905 ble historisk sett preget av unionsoppløsningen. Konsulatsaken av 1895 samt de påfølgende forhandlingene brøt veien for opprettelsen av et fritt Norge i 1905. Detaljer om disse historiske begivenhetene får du her.
Før 1884 hadde man hatt en underlig allianse mellom det nye borgerskapet, bøndene og det radikale venstre med kampen mot embetsmannsveldet som et samlende midtpunkt. Etter Venstres seier ved stortingsvalget i 1884 fant man raskt ut at det politiske skiftet ikke innebar den forventede liberaliseringen av kulturlivet. Tvert i mot viste sensuren seg å være likeså streng som den hadde vært før regimeskiftet.
En konsekvens av dette ble at mange kunstnere trakk seg vekk fra et samfunn man delvis foraktet og mistrodde og inn i sin egen psyke, og ved overgangen til 1890-årene utviklet det seg gradvis en tendens til å forlate den samfunnsorienterte litteraturen til fordel for en langt mer individorientert diktning. Målet var ikke lenger å avdekke årsakene til enkeltindividets elendighet gjennom samfunnskritisk diktning. Tvert i mot var det dikterens oppgave å fordype seg i sinnets irrganger.
Nittiårenes individualisme løste opp for lyrikken i sinnene og lyrikken kom til heder og verdighet igjen.
Nyromantikken var et faktum!




Dersom du ønsker å repetere de sentrale historiske hendelsene, idestrømningene, etc. på 1800-tallet som ble gjennomgått i forrige modul ('overgangstiden 1850-71'), finner du disse i denne stikkordoversikten!



Gud er død!
(Nietzsche)

Friedrich Nietzsche
Nietzsche
Freud
Freud
The Wounded Angel - symbolisme
"The Wounded Angel"

"The Bronze Horseman"

"Finale"

"Cézanne"
1890-årenes nyromantikk innebar en kursendring. I de foregående to-tre tiårene hadde litteraturen stort sett hatt en samfunnsorientert tilnærming til de problemene enkeltmenneskene hadde å stri med. Overgangen til 1890-tallet innebar en mer individorientert problematisering.
Dette må allikevel ikke forstås slik at realistisk og naturalistisk diktning svant hen straks man beveget seg over i 1890-årene. Mange av de etablerte dikterne fra de foregående tiårene fortsatte å skrive også framover mot århundreskiftet, og de endret oftest lite på den skrivestilen de hadde spesialisert seg på. Amalie Skram fullførte sitt naturalistiske storverk Hellemyrsfolket, Bjørnson bidro med sine svært realistiske verk Over Ævne II og Paul Lange og Tora Parsberg, Lie angrep industrialisme og kapitalisme, Per Sivle med flere skrev litteratur som klart støttet arbeiderklassens kamp, tiårets masselitteratur, underholdningslitteraturen var klart realistisk, både Hamsun og Kinck kunne like gjerne skrive realistiske som nyromantiske verk, og den realistiske hjemstavnsdiktningen var et viktig innslag i 90-årenes litteratur.
Årsaken til at vi kaller de siste ti årene av 1800-tallet for den nyromantiske epoke, er hovedsaklig den at et stort antall nyetablerte diktere, malere og andre kunstnere valgte å bygge sin virksomhet på de nye tankene i tiden. Denne nye retningen ble sterkt påvirket av filosofer som Friedrich Nietzsche og tendensen i tiden som skulle drive fram Sigmund Freuds psykologi.
"Den omstridte tyske filosofen Friedrich Nietzsche (bildet) lanserte det provoserende slagordet: ”Gud er død!” i sin bok Also sprach Zarathustra (1883–85). Og når Gud er død, mister også kristendommen sin makt over mennesket, var hans oppfatning. Nietzsche er også knyttet til nihilismen (av latin nihil, som betyr 'intet' eller 'ingen ting') Han trodde ikke på noen absolutte verdier.
Kristendommen forkynner ifølge Nietzsche en ”slavemoral” fordi den får mennesket til å fornekte seg selv og sin vilje til å utfolde seg. I kristendommen blir nemlig menneskets liv sett ned på, og mennesket begynner dermed å se ned på seg selv, sitt eget begjær og sin egen vilje. Det som kjennetegner det sterke mennesket, er nettopp 'viljen til makt' som han uttrykker det, eller viljen til å utfolde seg. Å leve er å erkjenne at vi har denne viljen. Vi må bli 'overmennesker', det vil si vi at må elske oss selv, ikke forakte oss selv, vi må stole på våre følelser og vårt begjær. Dette innebærer at verdier knyttet til for eksempel likhet og nestekjærlighet, blir vanskelige å begrunne."
(Skolenettet)
Vår oppgave som mennesker var følgelig å leve i pakt med 'herremoralen'. Denne 'moralen' bygget på viljen til makt og troen på at en klar vilje til anvendelse av makt ville gjøre oss til 'overmennesker'. Men 'overmennesket' var for Nietzshe ikke den brutale herskeren, men det frittstående geniet og verdiskaperen. Når 'Gud er død' skaper livet 'overmennesket' i hans sted.
Nietsche ble av samtidens dikter oppfattet som en alliert i kampen mot det moderne, vitenskapsfikserte og mekaniserte samfunnet. Det rådet en generell oppfatning av at 'livskraften måtte vike mot fornuften', og det var i instinktene redningen lå i kampen mot 'trettheten og undergangstrangen'.

Psykologen Sigmund Freud var i 1890-årene i fullt arbeid med sine psykoanalytiske studier i Wien. Hans betydning for psykologien kan knapt overvurderes. Det må imidlertid understrekes at han også fikk stor betydning for litteraturen og samfunnsvitenskapene. Selv om Freuds arbeid først vant innpass i Norge i 1920-årene, er det de samme drivkreftene vi finner i diktningen til Obstfelder, Hamsun og Kinck tjue år tidligere.
Freud hevdet "at menneskets frie vilje og fornuft er bare en liten del av vårt totale psykiske liv. Tankene våre og handlingene våre har først og fremst andre årsaker. Disse årsakene er ofte skjulte og ubevisste og bunner i noe seksuelt. Det er særlig tanken om det ubevisste som er spesielt viktig i en filosofisk sammenheng. Med det ubevisste tilbyr Freud et alternativ til det klassiske skillet mellom kropp og sjel, mellom utstrakte ting og den tenkende ting. På mange måter bidrog hans banebrytende teori om menneskesinnet til at vi måtte forlate forestillingen om at mennesket er et rent fornuftsvesen."
(Skolenettet)

Symbolismen var en litterær retning som fikk stor betydning for nyromantikken. Franskmannen Charles Baudelaire introduserte denne formen for lyrikk allerede på midten av 1800-tallet, og andre franske diktere fulgte raske etter. Symbolistene reagerte først og fremst mot realismen og naturalismen. Skildringer av den ytre verden og konkret virkelighet for å avdekke negative samfunnsforhold, o.l. var uinteressant for symbolistene. 'Objektivitet' ble et fy-ord, det var de subjektive sanseopplevelsene og stemningene som sto sentralt i diktningen. Symbolistene ønsket altså å flytte fokus fra samfunnet over til individet. Enkeltmenneskets egentlige virkelighet lå ikke i samfunnet utenfor. For symbolistene var den egentlige virkeligheten den indre, det vil si selve "jeg'et".
Denne dreiningen mot det indre sjelelivet krevde andre og utradisjonelle uttrykksformer. Her er det symbolene kommer inn. Et symbol kan svært enkelt definert beskrives som noe konkret som står for abstrakte verdier (giftering, nasjonalflagg, osv.) Kunstneren kunne uttrykke sentrale sider ved sin indre 'virkelighet' ved å framheve disse gjennom kraftige symboler. Den kreative kunstneren skulle være i stand til å gi uttrykk for samspillet mellom sanseinntrykk fra den ytre og den indre virkeligheten. Intuisjon og følelse stod sentralt både i bestrebelsene på å skape kunstneriske uttykk for indre krefter, og for mottakerne som skulle fortolke de kunstneriske uttrykkene.
Nødvendigheten av å følge reglene for diktning og andre uttrykksformer forsvant. Tradisjonelle normer og regler for kunstneriske uttrykk ble ikke bare sett på som unødvendige, men som en direkte hindring for den frie kunstnerens mulighet til å realisere seg selv. Dette førte naturlig nok til et brudd med tradisjonelle diktformer. Symbolismens krav til regelmessig rim og rytme, fast oppsatte strofesystemer, og så videre forsvant, og veien framover mot nyromantikken og 'modernismen' var lagt.

Som nevnt er det 1890-årene som preges av den nye litterære trenden her til lands, og det er gjerne Knut Hamsun som gis æren for å introdusere nyromantikken med romanen "Sult" i 1890. "1890-årene i Norge representerer et mangfold av 'retninger', og nyromantikken er strengt tatt ett strømdrag blant flere, men brukes ofte i vid mening om hele perioden fra ca. 1890 til ca. 1905. Som helhet kan 90-årene sies å være en reaksjon på realismen og naturalismen, skjønt også disse retningene hadde sine fremragende representanter på 1890-tallet. Det er god grunn til å tale både om brudd og om sammenheng mellom 1880-årene og 1890-årene" (Wikipedia)
Dersom du tidligere har jobbet med romantikken i første halvdel av 1800-tallet, må du ha klart for deg at nyromantikken IKKE er identisk med den tidligere romantikken!
"Romantikken tidlig på 1800-tallet hadde dyrket den geniale dikteren, den var religiøs, nasjonal og en reaksjon mot den overdrevne fornuftstroen fra opplysningstida. Nyromantikken var jeg-sentrert, men uten overdrevne forestillinger om dikteren. Den var heller ikke nasjonal eller særlig religiøs. Men i likhet med de tidligere romantikerne var nyromantikerne opptatt av fantasi, av det irrasjonelle, det mystiske og uforklarlige. Norsk nyromantikk var også inspirert av symbolismen. I særlig grad gjaldt det lyrikken.
Nyromantikerne så med mistro på den moderne utviklingen. I nyromantisk diktning er det moderne mennesket i ferd med å skape en fremmed og fiendtlig verden, som det ikke føler seg hjemme i, og som nyromantikeren reagerer mot. Den tidligere romantikken hadde lengtet tilbake til ei fortid som ble oppfattet som harmonisk, og der menneskene kunne leve i pakt med idealene og omgivelsene. En slik lengsel var ikke framtredende i nyromantikken, som heller var desillusjonert og oppgitt."
(kilde: Dagbladet)
De nyromantiske forfatterne grep begjærlig fatt i symbolistiske ideer, filosofien til Nietzsche og tankegrunnlaget til Freud. Nietzsches filosofi skrellet vekk hemningene kirken, myndigheter og andre autoriteter måtte ha på enkeltindividet, og Freud ledet tanker og konsentrasjon innover mot sjelens innerste irrganger på jakt etter ens egentlige 'jeg'.

'Hip-Hip-Hurra' (P.S. Krøyer - 1888) Klikk bildet for større versjon!Studer bildet 'Hip-Hip-Hurra' (P.S. Krøyer) til venstre. Her er det ikke mye igjen av naturalismens gravalvor. Disse menneskene i Brøndums Have på Skagen, der vi for øvrig finner Christian Krogh som nr. 3 fra venstre, gleder seg over livet. Denne dyrkingen av livsgleden ble av mange sett på som en nødvendig del av arbeidet for en fri og subjektiv omdiktning av virkeligheten. I arbeidet til forfattere som f.eks. Vilhelm Krag finner vi like klare utbrudd av denne livsgleden som i maleriet til Krøyer. Denne oppjagede livsgleden, som sto i så stor kontrast til naturalismens dysterhet og gravalvor, kunne allikevel raskt veksle med pessimisme, dødsdrift og følelse av fremmedgjøring.
Man hevder vanligvis at nyromantikken var en reaksjon på realismens og naturalismens sosiale engasjement, dysterhet og problemdiktning. Man skulle heller vende sine tanker og oppmerksomhet innover for på den måten å kunne skildre "det ubevisste sjeleliv" og "menneskets egentlige jeg".
Hovedinteressen knyttet seg dermed heller mot enkeltindividets eget 'jeg' fremfor sosiale og politiske problem. I forbindelse med slik inngående gransking av de sjelelige 'irrganger' beskrev nyromantikerne voldsomme personlige følelser, noe de tidligere romantikerne også hadde gjort.
Nyromantikken innebar følgelig en higen etter å søke i seg selv for dermed å finne ut hvem man egentlig var, hva slags samfunn man egentlig levde i, og om man egentlig passet inn i dette samfunnet.

Fra: "Det ubevidste sjæleliv" - Knut Hamsun (1890):
Hva om nu litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mere med sjelelige tilstander,
enn med forlovelser og ball og landturer.....
Det som ville være mer interessant, var individet, sinnets irrganger, fantasilivet.....
sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn,
hele det ubevisste sjeleliv


Arne Garborg gjør seg de samme tankene:
...man lengter etter det som er bak dem, det uregelmessige, det mystiske. Sjelen alene har betydning.

Maleren Edvard Munch hevdet at:
Bare sjelsinntrykket skal males. Naturen er ikke alene det som er synlig for øyet - den er også
sjelens indre bilder - bilder på øyets bakside.


I denne artikkelen skal vi også se nærmere på hvorledes Munch visualiserte disse tankene.

Identitetsproblemantikken møter vi igjen i mye av den litteraturen som ble skrevet i tiårene som fulgte.
Et eksempel på senere litteratur som søkte å finne svar på spørsmålet om det var mulig å finne noen
egentlig kjerne i "jeg'et", finner vi i Johan Borgens (1902-1979) forfatterskap.
I 1959 tar han opp denne problematikken i den eksperimentelle romanen Jeg.

I skolesammenheng vil en novelle som Passet (1936) fungere bra.

For nyromantikerne (som for 'gammelromantikerne') fortonet livet i byen seg som noe kunstig og 'urent'. Det var livet på bygda og naturen som var idealet, og dikterne hadde stor sans for mystikk, drøm og lengsel. Naturmystikk sto følgelig sentralt. Naturen innebar en kontrast til det fremmedgjørende industrisamfunnet beskrevet ovenfor. Der kunne fantasien og følelsene, og ikke minst - de undertrykte instinktene få utfolde seg.
Nyromantikerne skrev i de fleste sjangrene, men det var særlig noveller og lyrikk som dominerte. Det lyriske aspektet trengte også inn i andre sjangre ('prosalyrikk'), og litteraturen var svært ofte preget av pessimisme, depresjon, melankoli og angst, men også av en hektisk livsglede.

Kvinnesynet endret seg i en spesiell retning. Akkurat som for de 'gamle' romantikerne, var kvinnen også for nyromantikerne et opphøyet vesen. Det som særpreger det nyromantiske synet er tendensen til på den ene siden å dyrke kvinnen som noe gåtefullt, erotisk og uoppnåelig, samtidig som hun oppfattes som sterkere preget av sitt kjønn enn menn, styrt i sine handlinger av en sterkere seksualisert livskraft. Dette er bakgrunnen for den tosidige holdningen til kvinner hos mange mannlige kunstnere. På den ene siden blir kvinnen framstilt som en hellig, uberørt og ukrenkelig madonnaskikkelse, og på den andre siden som en skamløs, seksualisert sjøge. Dette paradoksale kvinnesynet førte tilsynelatende til det rene kvinnehat hos August Strindberg (og delvis Knut Hamsun), og kommer også klart fram i mange av kvinnebildene til Edvard Munch.
Samtidig utviklet kvinnebevegelsen seg sterkt i Norge, noe som ytterligere skremte mange av samtidens menn. Reaksjonen ble et krav om at kvinnene skulle vises tilbake til det som var deres rette plass i samfunnet: i hjemmet som mor, husmor og hustru. Nedenfor vil du få innblikk i noen av de sentrale forfatterskapene i perioden.

Romantikken 1800-1850 - Forfatteren er:Nyromantikken 1890-1905 - Forfatteren er:Siste nytt...
politisk engasjertapolitiskDen som ler sist, ler best...
skeptisk til opplysningstidens tro på fornuft kritisk til realismen/naturalismen
lyriker/poet. Lyrikken dominerer litteraturenlyriker og prosalyriker
religiøs og nasjonal ofte verken religiøs eller nasjonal
personlig, visjonær : ‘geniet’intet visjonært ‘geni’
søkende etter inspirasjon gjennom det skjønnesøkende inn i sitt eget sjeleliv
inspirert av naturennegativ til storbylivet, positiv til naturen
inspirert av kvinnen som opphøyet og uoppnåligbesatt av kvinnen som madonna og sjøge
stort sett utviklingspositivofte utviklingspessimistisk


Edvard Munch (1863 - 1944)

Edvard Munch Det er nyttig for periodeforståelsen å få et lite innblikk i livet og kunsten til en av Norges desidert mest kjente malere - Edvard Munch.
"Etter studier i Norge i unge år, tilbrakte Edvard Munch flere år i Frankrike og Tyskland. Fra tiden i Frankrike ble hans arbeider influert av post-impresjonistene og 'les Nabis'-kunstnerne, spesielt Gauguin, van Gogh og Toulouse-Lautrec, samtidig som han utviklet en spesiell 'privat' symbolisme som bygget på egne traumatiske erfaringer.
I Berlin på 1890-tallet utførte Munch en serie malerier som har fått fellestittelen Livsfrisen, av ham selv beskrevet som 'et dikt om livet, kjærligheten og døden'. Skrik - som inngikk i serien - har med sitt kraftfulle uttrykk av menneskelig angst blitt stående som selve symbolet på det moderne menneskets fremmedgjøring. Med vektleggingen på angst og fortvilelse og bruken av sterke farger og forvrengte former, blir Munch - sammen med van Gogh - betraktet som hovedkilden til den tyske ekspresjonismen.
I 1908 fikk Munch et nervøst sammenbrudd, og det følgende året flyttet han hjem til Norge for godt. Hans palett ble friskere og motivene mer umiddelbare, men hans kunst fortsatte tildels å reflektere de samme eksistensielle problemer som tidligere."
Kilde: Munchmuseet

    Klikk 'Madonna' for nærmere omtale!
'Madonna' av Edvard Munch. Klikk bildet for omtale! Munchs første bilder var helt naturalistiske. Han arbeidet fram en gjennomført naturalistisk stil, men så var han også ferdig med den!
Fortsatt beveget Munch seg innefor den emnekretsen som var typisk for tiden: motivet sykdom. Dette viser seg i en rekke bilder, men det har kommet til noe helt nytt. Konturene er forenklet, de glir rundt figurene, glatter ut tilfeldigheter og framhever uttrykksmessige trekk. Det er en egen bølgende rytme i dem, noe som ikke har med hans synsopplevelse å gjøre, og ikke er det stilisering heller. Det går som en dønning under linjene, mannen opplever det han ser med en slik sjelelig intensitet at hans indre uro forplanter seg til hånden som maler! Og han overdriver naturens farger, sykestuas usunne luft blir til en grågrønn farge som smitter hele bildet, en blodig himmel i bildet "Skrik" blir mer blod enn himmel. Naturalismens omhyggelig innsamlete naturiakttakelser blir tatt i bruk for å uttrykke ånd. Det er ånd som fabler materien om slik at himmelen blir blod, og dødsangsten materialiserer seg som farge.
Munch er den eneste norske maler ved siden av Dahl som har vært med på å virke retningsbestemmende på Europas kunst. Hans arbeid ble møtt med tilsvarende bestrebelser i mange land.
Kilde: "Norske malerier gjennom hundre år" ved Håkon Stenstadvold

Edvard Munch maler ikke bilder av den ytre verden, men motiver fra "det moderne sjeleliv". "Hos få kunstnere eksisterer det en så åpenbar sammenheng mellom liv og verk som hos Edvard Munch. Bildene kan motivmessig leses som illustrasjoner til hans liv. Samtidig må bildene betraktes som Munchs fremste verktøy i arbeidet med å forstå seg selv som menneske. Men nettopp ved å kartlegge og blottlegge følelser, forbundet med dramatiske og intense livssituasjoner, blir Munchs kunst både essensiell og eksistensiell. Hans billedverden skildrer usentimentalt og effektivt de store begivenheter i menneskelivet og følelsene knyttet til disse. Dette gir Munchs kunst en enestående appell på tvers av kultur- og aldersgrenser. Hans hovedverk, Livsfrisen, beveger sinnene like sterkt i dag som for hundre år siden da motivene første gang ble skapt."
Med dette utgangspunktet forlater vi malerkunsten og ser nærmere på en dikter som i mange henseende har klare paralleller til Edvard Munch - Sigbjørn Obstfelder...

Kilde: Nasjonalgalleriet og Museumsnett Norge
Her er en mer detaljert oversikt over Munchs verk finner du her...
Du kan også lese en mer inngående artikkel om Munch på engelsk hos ODIN.




Vilhelm Krag Vilhelm Krag (1871-1933)
Vilhelm Andreas Wexels Krag ble født i Kristiansand julaften 1871. Krag var av embetsmannsslekt, og han var i liten grad interessert i samtidens politiske stridigheter. Det Krag kanskje er mest kjent for, er introduksjonen av navnet 'Sørlandet' i Morgenbladet 16. mars 1902. Tidligere var landsdelen regnet som en del av Vestlandet, men det nye navnet ble raskt populært, og det er i dag en naturlig del av det norske geografiske landskapet.
Krag var nyromantikkens første store lyriker, og bare 19 år gammel hadde han suksess med diktet Fandango. Det eksotiske og fremmedartede miljøet vi møter i dette diktet, trekker leseren inn i en orientalsk preget verden fylt av undergangsstemninger. Fandango ble første gang framført i Studentersamfundet i 25/10-1890 av vennen og medstudenten Jens Thiis. Det er vanlig å betrakte presentasjonen av Fandango som selve innledningen til nyromantikken som epoke, og Vilhelm Krag ble den ledende skikkelsen for denne litterære retningen i Norge.
Liksom hos Obstfelder og andre nyromantiske lyrikere har også Krags nyromantiske stemninger en klangbunn av angst, uro, tomhet og død:

Der skreg en fugl over øde hav,
  langt fra lande.
Den skreg så sårt i den høstgrå dag,
faksed i brudte, afmægtige slag,
  seiled på sorte vinger
  bortover hav......


På mange måter kan man, som nevnt i omtalen av Obstfelder ovenfor, si at denne diktningen innvarsler modernismen i det 20. århundret.



Hans E. Kinck av Dagfinn Werenskiold Hans E. Kinck (1865 - 1926)
ble født i Loppa (Øksfjord) i Finnmark. Faren, som var lege, flyttet med familien fra Finnmark til Setesdal i 1972, og fire år senere til Strandebarm i Sunnhordland (1876). Kontrasten mellom idylliske Setesdal, balladenes dal, og den ramsalte rasjonalismen og de harde realitetene på Vestlandet satte sine spor i den unge gutten. Kinck opplevde Setesdal før det store hamskiftet og den nye hovedveien til Kristiansand omskapte bygda, og på mange måter representerte Setesdal ennå et lite stykke norsk middelalder. Motsetningen mellom de mennesketypene Kinck møtte i Setesdal og Hardanger finner vi igjen i forfatterskapet. Setesdølenes ”stillhet og kontemplasjon”, ”anelsen av det storslagne, lengselen, troen, fantasien, uten ironi, uten rasjonalisme” står som en klar
Her finner du en oversikt over Kincks omfattende forfatterskap:
1892 Huldren (roman)
1893 Ungt folk (roman)
1895 Flaggermus-vinger (noveller)
1896 Sus (roman)
1897 Fra hav til hei (noveller)
1898 Hugormen (roman)
1898 Mellom togene (drama)
1899 Trækfugle og andre (noveller)
1900 Fru Anny Porse (roman)
1901 Vaarnætter (noveller)
1902 Doktor Gabriel Jahr (roman)
1903 Naar Kærlighed dør (noveller)
1904 Italienere (sakprosa)
1905 Emigranter (roman)
1906 Livsaanderne (noveller)
1906 Agilulf den vise (drama)
1908 Driftekaren (drama)
1909 Masker ogmennesker (noveller)
1910 Den sidste gjest (drama)
1911 Bryllupet i Genua (drama)
1911 En penneknegt (essays)
1913 Paa Ekre'nes gaard (drama)
1915 Mot karneval (drama)
1916 Renæssanse-mennesker (sakprosa)
1917 Kirken brænder (noveller)
1918 -19 Sneskavlen brast I-III (roman)
1920 Guldalder (noveller)
1920 Rormanden overbord (sakprosa)
1921 Lisbettas brødre (drama)
1921 Mange slags kunst (sakprosa)
1922 Fra Fonneland til Svabergsveen (noveller)
1925 Paa Rindalslægret (drama)
1925 Italien og vi (sakprosa)
1926 Foraaret i Mikropolis (noveller)

Utgitt av datteren etter Kincks død:
1927 Mands hjerte (lyrikk)
1929 Torvet i Cirta (to noveller)
Essaysamling:
1951 Sagaenes ånd og skikkelser (sakprosa)
kontrast til hardingenes beregnende, gløgge og tungerappe jordnærhet. Kincks oppvekst i distrikts-Norge, og da spesielt i Setesdal, ga ham troen på at det var nettopp dit man burde søke for å finne det kulturgrunnlaget som var nødvendig for utviklingen av en nasjonal identitet. Dette innebar allikevel ikke at Kinck var en nasjonalromantisk svermer som fylte sine tekster med overfladisk, klisjepreget bonderomantikk. Den sentrale tanken var tvert i mot at forankringen i en solid nasjonal kultur skulle utløse kreativitet og skaperevne hos folk. I forfatterskapet hans møter vi da også mange sentrale personer som ikke får realisert sine skaperevner nettopp på grunn av begrensningene, småligheten, angsten og misunnelsen i lokale bygdesamfunn.

Kinck var ikke opptatt av å "sette samfunnsproblemer under debatt". Han mente at litteraturen burde konsentrere seg om de psykologiske aspektene ved mennesket, og som forfatter er han en dreven psykologisk iakttaker spesielt konsentrert om folks drifter og hvorledes de påvirker adferden. Naturen blir ofte brukt som en forsterkende ramme rundt menneskeskildringen. Dype fjorder innestengt av høye og ville vestlandsfjell fungerer som ramme omkring dystre og innelukkede lokalmiljø. Allerede i debutboken ’Huldren’ møter vi det som senere skal bli et gjennomgangstema i bygdeskildringene hans, enkeltindividet som ikke blir akseptert i et trangt bygdesamfunn.
Et annet gjennomgangstema er brytningen mellom den gamle embetsmannskulturen og den nye og selvbevisste bondestanden. Embetsmannskulturen blir beskrevet som en kultur og maktfaktor i stagnasjon og oppløsning, mens bøndene skildres som smålige og hevngjerrige oppkomlinger. Dette temaet kommer klart fram i romanen ’Sneskavlen brast’.
Liksom Knut Hamsun var også Kinck skeptisk til de endringene som fant sted i samfunnet. Han ble særlig sjokkert av aksjespekulantene og ’jobberne’ under den første verdenskrigen, og han oppfattet den voksende arbeiderbevegelsen som en motvekt mot de negative tendensene i tiden.
Kinck tilbrakte lange perioder i Italia, han lærte seg språket, og han brukte mange av sine inntrykk fra Italia i verkene sine. Det var også Kincks overbevisning at norsk kultur led under det faktum at vi aldri hadde hatt noen skikkelig renessanse






obstfelder.jpg - 4296 Bytes Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)
ble født og vokste opp i Stavanger. Han hadde opprinnelig planer om å studere filosofi, men endte i stedet opp på en teknikerskole. Etter et år i USA som tekniker dro han hjem til Norge, og hadde planer om å utdanne seg som musiker. Imidlertid endte han opp som forfatter...
Obstfelder hadde en svært dårlig økonomi, og mistrivdes stort sett alle de stedene han prøvde å slå seg ned. Han var også innlagt på psykiatrisk sykehus i en periode.
Selv om Obstfelder ikke på noen måte kan sies å ha en stor litterær produksjon, blir han allikevel regnet som en av våre betydeligste forfattere. I 1893 utgav han sine eneste diktsamling, Digte, som ble kalt alt fra 'deliriumsfantasier' til 'århundredets begivenhet'.
Uansett hva samtiden måtte ha ment om ham, var Obstfelder en av de første store modernistiske forfatterne i Norge.
I denne samlingen finner vi blant annet diktet Jeg ser, som det er laget noen 'åpne spørsmål' til. Du bør ha lest om nyromantikken ovenfor, gjerne også om Edvard Munch, før du prøver å tolke diktet.
Digte viser sentrale sider ved Obstfelder.
Vi møter hans spesielle evne til "å vekke stemninger gjennom hverdagslige og fordringsløse ord og frie suggererende rytmer, hans enkle og uttrykksfulle symbolisme, hans sjelelige ensomhet, en verdensfjern tone av mystikk: 'Kan speilet tale? / Speilet kan tale!' Og det spør og hilser med det varme, mørkeblå øye: 'Er du ren? / Er du tro?' Ingen har gitt et enklere blide av ensomhet enn han gjør det i Julaften. Aldri er ydmykhet uttrykt intensere enn i Navnløs. Ensomhet, fremmedfølelse, undring og angst er grunntema i hans poesi; Jeg ser - er blitt stående som Obstfelder-diktet framfor noe." ("Norsk litteraturhistorie" - Harald og Edvard Beyer)

Obstfelder ble sterkt påvirket av representantene for de ulike filosofiske og kunstneriske retningene i samtiden. For eksempel fikk den franske symbolisten Charles Beaudelaire stor innflytelse på hans utvikling, både som menneske og som kunstner. Maleren Edvard Munch var også en påvirkningsfaktor som påvirket diktningen til Obstfelder. Munchs ekspresjonistiske kunst ga på mange måter uttrykk for de samme følelsene og stemningene som Obstfelders dikt. Disse likhetstrekkene kan man se ganske så tydelig ved en sammenlikning av Munchs maleri Skrik og Obstfelders dikt Byen.
Dette diktet med sitt marerittaktige uttrykk for angst, vanvidd og forvirring gir leseren en klar Kafkastemning - en generasjon før Kafka.

I diktene sine bryter Obstfelder med etablerte poetiske konvensjoner. Han frir seg fra fast rim og rytme, og han spiller på et enormt spekter av billedlige uttrykk, noe som krever innlevelse, fantasi og evne til å assosiere hos leseren. Kort sagt - Obstfelder er en av banebryterne for modernismen i norsk litteratur. I prosalitteraturen nærmer Obstfelder seg sterkt poesien. Vi finner f.eks. et sterkt lyrisk drag i novellene Liv ("To novelletter" - 1895)og Sletten ("Korset" - 1896). De handler om kjærlighet, men også om den tidstypiske, nyromantiske kvinnen - sjøge og madonna.

Liksom flere av hans kvinneskikkelser døde Sigbjørn Obstfelder av tæring (1900). Da han døde hadde han påbegynt, men ikke fullført, En prests dagbok. Denne dagbokromanen ble utgitt etter hans død, og den er regnet som hans hovedverk. Romanen er et vitnesbyrd om Obstfelders kompliserte liv, og den gjennomsyres av et dypt behov for å tro. På veien mot denne troen må jeg-personen prøve ut alle aspekt ved livet. Arne Garborg beskrev denne romanen som et bilde på "heile vaart stridsame og pinefulle tidsskifte".

Ved Sigbjørn Obstfelders død i 1900 mistet Norge en av sine mest nyskapende og originale kunstnere!



Knut Hamsun (1859-1952)
Knut Hamsun som ung gutt
Som gutt
Hamsun som ung mann
Som ung mann
Voksen mann
Som voksen

Som godt voksen
Som gammel mann, fortsatt med ørneblikket...
Som gammel
Som gammel mann, fortsatt med ørneblikket...
'På gjengrodde stier' av Tore Hamsun
På gjengrodde stier
er nest etter Ibsen den norske forfatteren som er best kjent internasjonalt.
Han ble født i Lom som fjerde sønn av Tora og Peder Pedersen. Da Hamsun var tre år gammel, flyttet familien til Hamsund i Hamarøy i Nordland. Der overtok faren driften av den lille gården til svogeren, Hans Olsen. Olsen hevdet at Hamsuns far skyldte ham penger, og som en del av tilbakebetalingen satte faren sønnen i arbeid hos svogeren. Hamsun ble ikke spesielt godt behandlet i forbindelse med dette arbeidet.
Hamsun fikk ikke noen skikkelig utdannelse, men han leste mye i tiden hos onkelen. I 1873 stakk han av fra Hamarøy og reiste tilbake til Lom, der han tok seg arbeid i en butikk. Året etter dro han tilbake til Hamarøy. Bare 18 år gammel utga han romanen "Den gaadefulde". Boken ble utgitt under navnet Knut Pedersen Hamsund. Etter at han noen år senere, i 1884, møtte Mark Twain, skrev han en artikkel om den amerikanske forfatteren. En trykkfeil i denne artikkelen utelot 'd'-en i Hamsund. Hamsun likte denne tilfeldige navneendringen, og han brukte det nye navnet fast deretter.
Med økonomisk støtte fra kjøpmann Zahl på Kjerringøy reiste han i 1879 til Hardanger, der han skrev sin andre roman, "Frida". I København opplevde han det nederlaget at romanen ble refusert av selveste Friederich Hegel. Du finner en lettlest og interessant innføring i Hamsuns opplevelser i København i artikkelen "Knut Hamsun og Nørrebro" av Øistein Rottem. Forsmedelsen ved å bli refusert ble ikke mindre da Bjørnstjerne Bjørnson rådet ham til heller å tenke på en karriere som skuespiller.
I 1878 flyttet Hamsun til Kristiania (Oslo) der han levde i dyp fattigdom. Både denne tiden samt erfaringene fra København danner mye av grunnlaget for romanen "Sult". Mellom 1882 og 1884 reiste Hamsun omkring i USA. Etter et par lite suksessrike år i Kristiania dro han igjen til USA (1886-1888), der han nok en gang reiste rundt og samlet inntrykk. I løpet av tiden i USA livnærte han seg ved en lang rekke jobber (sporvognskonduktør, journalist, gårdsarbeider, foreleser, osv.). Reisene til USA resulterte i "Fra det moderne Amerikas Aandsliv" (1889), en satirisk beskrivelse av forholdene i Amerika.

Endelig kom gjennombruddet med romanen "Sult" i 1890.
'Boken skildrer en ung og fattig skribent som lever på sultegrensen i 1880-årenes Kristiania. Den unge forfatteren er preget av sosiale og kunstneriske ambisjoner som står i grell kontrast til hans virkelige liv som fillete, tiggende og arbeidsløs ung mann.' (kilde)
Vi 'møter en ung forfatter som lever i usle kår. Han sitter på parkbenker og kafeer og skriver artikler ingen vil ha. I ren utmattelse synker han inn i en tilstand av sinnsforvirrelse. Han spør politimenn om klokken for å få et påskudd til å starte heftige diskusjoner om tidsbegreper. Hele tiden får han for lite mat. Til slutt er han så desperat av sult at han til og med slåss med en hund om et avgnaget kjøttbein.' (kilde: Cinemateket)
Sult ble i 1890 en stor litterær suksess. Den regnes blant de sentrale romaner i moderne europeisk romankunst, og foregrep det tyvende århundres skildringer av enkeltmenneskets fremmedgjøring i det moderne samfunnet.
Det er verdt å merke seg at Hamsun selv ikke ønsket å bruke begrepet "roman" om verket. Dette kan tyde på at han på mange måter opplevde boka som delvis selvbiografisk.
I litteraturhistorisk sammenheng er det viktig å merke seg den kontrasten "Sult" representerer til 1880-årenes realisme/naturalisme. I Garborgs "Bondestudenter" (1883) møter vi også en ung mann som sleper seg gjennom beinharde år i Kristiania. Hans negative utvikling og endelige skjebne blir forklart ut fra en samfunnskritisk synsvinkel der arv og miljø står sentralt. "Sult", derimot, har lite eller intet av dette ved seg. Det som interesserer Hamsun er ikke 'sult' som et sosialt problem, men de psykologiske reaksjonene som sulten fremkaller hos enkeltindividet.
"Sult er utvilsomt en av de viktigste romaner i moderne tider.
En roman, kompleks og av umåtelig kraft. Jeg gikk til og med på
kveldsundervisning i norsk for å lære nok av Hamsuns språk til
å lese ham på originalspråket.
Jeg ble trukket inn i hovedkarakterens liv så hurtigt og så fuldstendigt.
Hamsun skrev om sin helt fra innsiden virket det som. Så når fyren
var sulten, så rumlet min mage; når han var deprimeret,
følte jeg meg dyster; når han var begeistret og vanvittig,
så lo jeg høyt og ropte ut hans ord av galskap mens jeg leste dem."
(Duncan McLean - kilde)
I foredragene "Fra det moderne Amerikas Aandsliv" og "Det ubevidste Sjæleliv" gikk Hamsun direkte til angrep på realistisk litteratur. Han ønsket en litteratur som unnlot å være sosialt moraliserende og tendensiøs, men derimot konsentrerte seg om underbevissthetens reaksjoner. Den nye litteraturen skulle skape individer, ikke typer, og den måtte dermed være sterkt subjektiv. Vi møter disse tankene fullt og helt i "Sult" så vel som i den senere romanen "Pan" (1894). I begge disse romanene benytter Hamsun typisk nok også jeg-synsvinkel. Dette er et effektivt virkemiddel for å skape et nært forhold mellom leseren og den fiktive jeg-personen, og det gir leseren god anledning til å følge jeg-personens tanker og refleksjoner. Det må nevnes at Hamsun allikevel ganske raskt skiftet til tredjepersons-synsvinkel. Han bruker imidlertid denne synsvinkelen på en høyst personlig og subjektiv måte ved å la den ligge stort sett kontinuerlig hos kun en person, som i tillegg presenterer sine tanker gjennom omfattende bruk av indre monolog.
"Sult" etablerte Hamsun som en forfatter med tyngde, og sterkt oppmuntret av dette tillot han seg å kritisere størrelser som Henrik Ibsen og Leo Tolstoj. I romanene "Mysterier" (1892) og "Pan" (1894) presenterte Hamsun dels sin forakt for demokratiet og beundringen for Nietszches overmenneske, dels en panteistisk trang til å løsrive seg fra datidens urbane tilværelse.
Som nevnt finner vi ikke noe sosialt engasjement i de tidlige romanene til Hamsun. Det er allikevel ikke vanskelig å fornemme forfatterens samfunnssyn, som er utpreget hierarkisk. Personene settes inn i et rangsystem som gjør det vanskelig for dem å innlede naturlige forhold seg imellom. Ekstra kompliserende blir det faktum at de kontaktsøkende menn gjerne engasjerer seg i forhold til kvinner som klart står over dem i sosial rang. For å legitimere det som for dem er nedverdigende forhold, søker de på ulike måter å fornedre kvinnene. Også i "Victoria" (1898) møter vi et kjærlighetsforhold mellom den fattige gutten og den rike jenta. Dette var et vanlig motiv på denne tiden, og Hamsun lar typisk nok forholdet ende tragisk ved at Victoria dør. Det skjeve rangforholdet mellom mann og kvinne gjør nok en gang kjærligheten håpløs.
Hamsun hadde på denne tiden nettopp giftet seg med Bergljot Gopfertin, en 25 år gammel kvinne som hadde vært tidligere gift med en østerriker. I 1902 fikk de en datter, som ikke overraskende ble døpt - Victoria! Ekteskapet påvirket ikke Hamsun til å leve et rolig familieliv. Tvert i mot reiste han mye, bl.a. til Finland og Russland, og levde et meget aktivt sosialt liv. Dette gjorde nok ikke Hamsun til den letteste å være gift med, og i 1906 endte det med skilsmisse. Tre år senere, i 1909, giftet han seg på nytt, denne gang med Marie Andersen, en 23 år yngre skuespiller. Femti år senere beskrev Marie Hamsun sitt stormfulle ekteskap med Knut i sine to bøker "Regnbuen" (1953) og "Under gullregnen" (1959). - utdrag1 - utdrag 2

Knut Hamsuns syn på landsmålet og målbevegelsen kommer
krast fram i et avsnitt i "Segelfoss By" (1915).
Et skip har kommet til Segelfoss fra Mexico, og kapteinen snakker så godt
som bare spansk. Dette skjønner ikke den lokale befolkningen, og de tror
han snakker landsmål:

"Kapteinen selv var i land hos hr. Holmengrå eller han gik omkring i
omegnen og så sig om. Folk møtte ham hist og her, han talte til dem og
lo og kunde si nogen Segelfossord, men ellers bare det rareste krakra. Det
måtte være målet han talte.
Redaktør Kopperud blev spurt og han sa det måtte være målet.
Siden presten Lassen var på Segelfoss hadde målet fått et stolt opsving her,
det hadde vægt når denne lærde og berømte geistlige var målmand og endog
præket Guds ord på mål.
Alle hr. Holmengrås arbeidere som nu gik ledige blev målfolk og forbauset
hverandre med sine fremskridt, og nu kom en stor kaptein fra det fremmede
og utenlandske og var målmand. Kapteinen gik også ind på bua og så sig om
og kjøpte et og andet småt og pratet ustyrtelig krakra; det var ikke mulig
å ta feil, alle skjønte det han sa, ja det var morsmål, en mindelse til
hjærtet om den fjærne norske fortid.
Lediggjængerne nikket mange kraftige ganger til kapteinen og begyndte å
efterape ham. Han lærte dem meget på kort tid.
Det var bare skade at han reiste igjen."
I begge Segelfossbøkene, "Børn av tiden", som kom i 1913, og "Segelfoss by" fra 1915, viser Hamsun sin dype skepsis mot den kraftige moderniseringsprosessen som fant sted i Norge. Industrialiseringen førte ikke bare til store forandringer i næringsstrukturen (det store hamskiftet), den resulterte også i vesentlige sosiale endringer. I de to Segelfossbøkene møter vi Hamsuns skepsis til og forakt for utviklingen, som han mente rev ned og ødela tradisjonelle, velfungerende og gode sosiale strukturer.
"'Børn av tiden' er en roman som skildrer både et samfunn i ferd med å bli ødelagt fordi den gamle og nye tid er uforenlig, og et ekteskap som havarerer fordi ektefellene ikke kan nærme seg hverandre." "Den nye tid gjør alle arenaer til kampplasser." (Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun Svermeren, 2003, side 326)
Du finner for øvrig litt bakgrunnstoff om ekteskapet mellom de to hovedpersonene i "Børn av tiden", Willatz og Adelheid Holmsen, i en hovedemneoppgave fra Universitetet i Tromsø.

I 1911 flyttet Hamsuns til en gård i Nordland. Han hadde allerede lagt flere av sine romaner til Nord-Norge, og kjærligheten og tilknytningen til denne landsdelen slo fullt ut i romanen som gav ham Nobelprisen i litteratur, "Markens Grøde" (1917). Hovedpersonen er bonden Isak, Hamsuns idealskikkelse, som lever sitt liv i nært samspill med naturen og elementene. I "Markens grøde" lever menneskene i symbiose med naturen rundt seg, og er forent med den ved sterke, mystiske bånd. Liksom i "Sværmere" tidligere (filmatisert som "Telegrafisten"), framhever og hyller Hamsun i "Markens grøde" de positive sidene ved den nord-norske naturen, de nord-norske menneskelige kvalitetene og den 'saftige' nord-norske livsstilen. Etter ugivelsen av "Markens grøde" flyttet familien Hamsun til gården Nørholm ved Arendal, der forfatteren bodde som bonde og forfatter til sin død i 1952. (Tore Hamsun: Til Nørholm)

I mellomkrigstiden trakk Hamsun seg inn i seg selv, og han ble psykoanalytisk behandlet etter et mentalt sammenbrudd. Etter dette skrev han 'landstryker'-romanene "Landstrykere" (1930), "August" (1930) og "Men livet lever" (1933). De politiske konfliktene i mellomkrigstiden og oppbyggingen mot den andre verdenskrig førte Hamsun over til det som de fleste nordmenn klart oppfattet som den gale siden. Hans gamle sympatier for Tyskland og tysk kultur drev Hamsun til aktivt støttearbeid for den tyske okkupasjonsmakten i Norge, og i forbindelse med landssvikeroppgjøret etter krigen ble han rettsforfulgt for sine tyskvennlige aktiviteter under krigen. Som en liten digresjon i denne korte litteraturhistoriske fremstillingen kan nevnes at tyskerne var svært interessert i å kunne bruke støtten fra den verdenskjente forfatteren Hamsun i sin propaganda under krigen. Han fikk til og med anledning til å besøke Hitler i Berchtesgaden i 1943. Der benyttet han visstnok anledningen til å kritisere de tyske troppenes framgangsmåter i Norge, noe som falt Hitler svært tungt for brystet. Resultatet av rettsoppgjøret etter krigen ble at Hamsun fikk diagnosen 'varig svekkede sjelsevner' samt en bot på 425.000 kroner. Det bør og nevnes at Marie Hamsun fikk en fengselsstraff på tre år for landsfiendtlig virksomhet. Knut Hamsuns politiske sympatier og virksomhet er imidlertid et kapittel for seg, og adskillig mer inngående informasjoner om dette er tilgjengelig andre steder. Det vesentlig her er hans enorme betydning for norsk litteratur.
I 1949 utga den store forfatteren sitt siste verk, "På gjengrodde stier". Boka er Hamsuns forsøk på redegjøre for sine synspunkter, og den forteller om hans opplevelser under rettsoppgjøret etter krigen. Når man leser denne boken, framstår det som forunderlig at den er skrevet av en mann som mottok diagnosen 'varig svekkede sjelsevner' bare et par år tidligere. Boken ble umiddelbart utsolgt, noe som viser hvilken stilling Hamsun hadde i Norge. Knut Hamsun døde 19. februar, 1952. Knut Hamsun etterlot seg et forfatterskap som vil bli stående som en bauta over en av Norges største forfattere gjennom tidene.


Nedenfor finner du en oversikt over Hamsuns produksjon gjennom et langt forfatterskap:
1877 Den Gaadefulde. En Kjærlighedshistorie fra Nordland
1878 Et gjensyn
1878 Bjørger
1889 Lars Oftedal
1889 Fra det moderne Amerikas Aandsliv
1890 Sult
1892 Mysterier. Roman
1893 Redaktør Lynge. Roman
1893 Ny Jord. Roman
1894 Pan. Af Løjtnant Thomas Glahns Papirer
1895 Ved Rigets Port. Forspil
1896 Livets Spil
1897 Siesta. Skitser
1898 Aftenrøde. Slutningsspil
1898 Victoria. En Kærligheds Historie
1902 Munken Vendt. Brigantinens Saga I
1903 I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien
1903 Dronning Tamara. Skuespil i tre Akter
1903 Kratskog. Historier og Skitser
1904 Det vilde Kor. Diktsamling
1904 Sværmere. Roman
1905 Stridende Liv. Skildringer fra Vesten og Østen
1906 Under Høststjærnen. En Vandrers Fortælling
1908 Benoni. Roman
1908 Rosa. Af Student Parelius' Papirer
1909 En Vandrer spiller med Sordin
1910 Livet ivold. Skuespil i fire Akter ("Livets Under")
1912 Den sidste Glæde. Skildringer
1913 Børn av Tiden. Roman
1915 Segelfoss By. Første ( og ) Anden del
1917 Markens Grøde. Første ( og ) Anden del
1918 Sproget i Fare
1920 Konerne ved Vandposten. Roman I-II
1921 Dikte ( Identisk med " Det Vilde Kor" )
1923 Siste Kapitel. Roman I-II
1927 Landstrykere. Roman I-II
1930 August. Roman I-II
1933 Men Livet lever. Roman I-II
1936 Ringen sluttet. Roman
1939 Artikler. (I utvalg ved Francis Bull)
1949 Paa gjengrodde Stier
Kilde: "Bibliography Knut Hamsun"






Bokliste
Norges mest leste litteratur den siste uken kan du kjøpe hos Adlibris

Skjønnlitteratur Generell litteratur Pocket- og billigbok
1. Doktor Proktor og det store gullrøveriet 1. Bli best med mental trening 1. Hundreåringen som klatret...
2. Kaptein Supertruse og rampete roboter 2. Krigere og diplomater 2. Blomstenes hemmelige språk
3. De usynlige 4. Trines mat 3. Indias datter
4. Et helt halvt år 4. Verdt å vite fra gr. skolen 4. En pingles dagbok: femte hjul...
5. Hulemannen 5. Norsk etymologisk ordbok 5. Jakthundene
6. Og fjellene ga gjenlyd 6. Studentkokeboka 6. Jeg nekter
7. Kaptein Supertruse og de drittleie doene 7. Himmelen finnes 7. Alligatorvannet
8. Politi 8. 1814: Miraklenes år 8. Fortellingen i fiolinen
9. Tråden 9. Det vi kan stå for 9. En sjøens helt: Skogsmatrosen
10. Disse øyeblikk 10. Viljestyrke 10. Journal 64
Kilde: Bokhandlerforeningen - oppdatert 27.09.2013
Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!