Oppdatert: 18.05.2019

Språklige virkemidler

En oversikt over virkemidler vi alle bruker både i tale og skrift.



Innledning


Artikkelen om 'språklige virkemidler' bør leses i sammenheng med teksten om 'retoriske virkemidler'
Begge disse to sidene har som mål å omtale ulike virkemidler og grep som benyttes både i skriftlige og muntlige tekster.

Denotasjon og konnotasjoner

Grunnbetydningen av 'sol' er at den er et glødende himmellegeme som utgjør midtpunktet i vårt solsystem.
En slik betydning av ordet 'sol' kaller vi ordets denotasjon, den egentlige betydningen.
Astronomer og andre vitenskapsfolk arbeider stort sett med den denotative betydningen av 'sol'. I vanlig tale og skrift ser vi imidlertid at ordet 'sol' kan bli brukt i sammenhenger som gir mottakeren andre idéer og tanker enn grunnbetydningen.
Til alle tider har sola vært så viktig for menneskene at den har fått en mengde tilleggsbetydninger. Brukes 'sol' for eksempel om mennesker i ulike sammenhenger, kan det gi signaler om kjærlighet, vitalitet, ekthet, fruktbarhet, glede, hell, lykke, osv. (Sola skinte over ekteskapet deres). Alle slike tilleggsbetydninger kaller vi konnotasjoner.
Forklar hvilke konnotasjoner 'sol' har slik ordet er brukt i eksemplene nedenfor:

a) La meg være sola di

b) Sol i hjertet

c) Synnøve Solbakken

d) Sola skinner på deg



Den denotative (grunnleggende) betydningen av 'øks' er "hoggeredskap med skarp egg" (Escolas ordbok). De fleste vil uten problemer finne mange tilleggsbetydninger til denne denotasjonen.
Nedenfor ser du tre økser i ulike sammenhenger. Hvilket av bildene viser kun den grunnleggende, eller denotative funksjonen?
I de to andre bildene er øksa satt inn i ulike sammenhenger som trolig vil få iakttakeren til å tenke på andre forhold enn kun denotasjonen. Hvilke tilleggsbetydninger, eller konnotasjoner, mener du at de to andre bildene kan ha?


Mange vil nok produsere flest negative konnotasjoner forbundet med'øks'.
En øks er mer enn kun et arbeidsredskap. Den har blitt brukt i forbindelse med henrettelser, krigføring og drap i hundrevis av år, og mange mennesker føler fortsatt et visst ubehag for øksa nettopp på grunn av alle de negative konnotasjonene.
Selv uttalen av ordet forsterker dette. Den korte vokallyden etterfulgt av en ustemt plosiv og frikativ maler opp et bilde av noe hurtig, hardt og fatalt. Slik sett er det samsvar mellom uttalen og mange av de negative konnotasjonene. Derfor kan vi kalle 'øks' et lydmalende ord.

Vi har nå sett på to eksempler, 'sol' og 'øks'. I det første tilfellet har vi stort sett en denotasjon med positive konnotasjoner. I det andre dominerer de negative konnotasjonene. Det er imidlertid ikke alltid slik at en denotasjon enten gir positive eller negative konnotasjonerer.
I mange tilfelle kan sammenhengen ordet er satt inn i (konteksten), eller mottakerens holdninger og oppfatninger, produsere konnotasjoner med ulik verdi av samme denotasjon.
Dette kommer vi nærmere inn på i avsnittet om pluss- og minusord.

Konnotasjoner er altså alle de tilleggsbetydningene majoriteten av en befolkningsgruppe knytter til en denotasjon.
Nå er det imidlertid slik at de aller fleste sier at de assosiereret eller annet, eller at noe gir dem assosiasjoner om noe.
De aller færreste bruker verbet konnotere.
Hva er så forskjellen på en konnotasjon og assosiasjon?
Det at et ord, eller denotasjon, har en konnotativ funksjon, betyr at det produserer bibetydninger, altså det vi kaller assosiasjoner
Konnotasjon er navnet på den funksjonen som fører til at det oppstår assosiasjoner.
Det er ofte liten avstand mellom konnotasjonen og vår(e) assosiasjon(er) av et ord. Assosiasjoner er imidlertid ofte mer personlige, og de er gjerne mer omfattende enn konnotasjoner.
'Stekt kalkun' er en denotasjon som kan beskrives svært konkret og enkelt.
Konnotasjonen til denne denatosjonen vil produsere mange av de samme assosiasjonene hos svært mange mennesker. De kan assosiere 'stekt kalkun' med festmiddager i hyggelig lag, familiemiddager, osv. Men, hva så med de mer uvanlige tilleggsbetydningene enkeltindivider legger i en denotasjon? Det er ofte slik at man på grunn av helt spesielle omstendigheter produserer egne tilleggsbetydninger, altså tilleggsbetydninger, eller assosiasjoner, som få andre mennesker får.
Grethe har for eksempel spist kalkun hver eneste julaften siden hun ble født. Det er en tradisjon å ha kalkun til jul i hennes familie. Ellers i året spiser familien aldri kalkun. Hver gang Grethe ser esker med kalkun i butikken, tenker hun automatisk på jul. Sier noen 'kalkun' til Grethe, melder de samme juletankene seg på nytt.
'Kalkun' produserer altså tilleggsbetydningen, assosiasjonen, 'jul' hos Grethe. Dette gjelder neppe majoriteten av befolkningen, så vi kan ikke kalle 'jul' en konnotasjon til 'kalkun'.
Når tilleggsbetydningene kun har mening for enkeltindivider, ikke majoriteten, kaller vi dem 'assosiasjoner'.

Konnotasjoner er følgelig det samme som 'felles assosiasjoner', altså tilleggsbetydninger som majoriteten av befolkningen har.
I eksempelet med solen ovenfor kan vi si at denotasjonen sol har en klar konnotativ betydning som gir folk mange ulike assosiasjoner.
Det man assosierer med sol, er som nevnt kjærlighet, liv, vitalitet, osv.
Selv om begrepene konnotasjoner og assosiasjoner kan virke vanskelige i utgangspunktet, er det lett å skjønne at dette er noe vi alle stadig vekk bruker både i tale og skrift. Vi tenker bare ikke på det.

Denotasjon
Begrepets grunnleggende betydning
'sol' = glødende himmellegeme som utgjør midtpunktet i vårt solsystem
'øks' = hoggeredskap med skarp egg

Konnotasjon
Den funksjonen til en denotasjon som skaper tilleggs- eller bibetydninger, altså 'assosiasjoner'
Konnotasjoner produserer ulike bibetydninger, følelser, stemninger og positive/negative tanker om denotasjonen uten at det nødvendigvis har noe med den egentlige betydningen gjøre.
'sol' -> kjærlighet, vitalitet, ekthet, fruktbarhet, glede, hell, lykke, osv.
'øks' -> død, drap, krig, henrettelser, rå vold, kutt, ødeleggelser, osv.

Assosiasjon
Den tilleggs- eller bibetydningen til en denotasjon som konnotasjonen produserer
Ofte kan assosiasjonen være ganske så individuell
'kalkun' -> 'jul', 'egg og bacon' -> 'påske',
'øks' -> 'lukt av frisk furuskog' (for en som hugger mye ved til hytta)

Det er svært vanlig å bruke konnotative begrep i ekspressive tekster, for eksempel i dikt. I informative tekster som lærebøker, oppslagsverk, o.l. er det gjerne den denotative betydningen som står sentralt. Man skal imidlertid være forsiktig med å sette opp sakprosa og poesi som absolutte motsetninger. Sakprosaen kan ofte produsere ulike konnotasjoner hos mottakeren, og et dikt kan inneholde rene denotasjoner.

Nyttige lenker:

Om denotasjon og konnotasjon av Hilde Maisey Anbefales! Denotasjoner og konnotasjoner i billedanalysen Semiologi (Utdypende stoff for spesielt interesserte)
  • "Semiotics for Beginners" av David Chandler (engelskspråklig)

  • En omfattende engelskspråklig side om relevante emner og sentrale forfattere knyttet til semiologi






Plussord og minusord

1a)

I leksjonen om denotasjoner og konnotasjoner så vi at ordet 'sol' stort sett har positive konnotasjoner, mens ordet 'øks' oftest produserer negative konnotasjoner.
Positive og negative konnotasjoner/assosiasjoner produserer henholdsvis plussord og minusord. Forholdet vi har til denotasjonen avgjør om vi velger benytte plussordet eller minusordet.
Dersom vi ser oss tjent med det som avsendere, kan vi altså velge konnotasjoner som gir mottakeren et positivt, negativt eller nøytralt inntrykk.

Denotasjonen av en 'soldat' er en 'menig militærperson' (Escolas ordbok), det vil si en person uten avgjørende myndighet som er opplært til utføre krigstjeneste (fra latin 'militia').
I stedet for 'soldat' kan vi kalle personen 'frigjører', frihetkjemper', 'terrorist', 'partisan', 'angriper', 'forsvarer', 'kriger' osv. osv.
Ved å velge ulike konnotasjoner produserer vi negative eller positive assosiasjoner (følelser og forestillinger) hos mottakeren(e) alt etter som vi ønsker. På 1980-tallet brukte forhenværende president Reagan i USA konnotasjonene 'frihetskjempere' og 'patrioter' om geriljasoldatene som kjempet mot de sovjetiske okkupasjonsstyrkene i Afghanistan. Blant disse geriljasoldatene fant vi også Osama Bin Laden. 20 år senere hadde amerikanerne selv styrker i Afghanistan for å bekjempe og de samme soldatene som de kalte 'frihetskjempere' da de kjempet mot russerne. Nå ble de omtalt som 'terrorister' og 'opprørere' fordi de kjempet mot amerikanerne.
Alle disse begrepene betyr "personer som utfører krigstjeneste", men de produserer samtidig helt ulike forestillinger hos mottakeren.



I 1979 okkuperte Sovjetunionen Afghanistan, og afghanerne startet en geriljakrig mot fienden.

Til venstre ovenfor ser du president Reagen, som på 1980-tallet omtalte den afghanske geriljaen som frihetskjempere og patrioter (plussord)
Amerikanerne hjalp dem også med moderne våpen og utstyr i kampen mot den sovjetiske okkupasjonsmakten.

Krigeren i midten er Osama bin Laden, geriljalederen som først kjempet mot russerne, og siden vendte seg mot amerikanerne.
Han var blant annet hjernen bak angrepene mot World Trade Center og Pentagon i 2001

Til høyre finner du George Bush, som var president i USA da angrepet i 2001 fant sted.
Bush omtaler den afghanske geriljaen som terrorister og opprørere (minusord)
Han sendte styrker til Afghanistan for å bekjempe Taliban, altså de afghanske geriljasoldatene.

Som vi ser, omtaler disse to presidentene de samme geriljasoldatene svært ulikt for å produsere ulike assosiasjoner hos mottakerne.


Et annet eksempel kan være amerikanernes invasjon av Irak for å styrte diktatoren Saddam Hussein. Invasjonen ble av amerikanerne beskrevet som frigjøring mens svært mange irakere så på dette som okkupasjon?
Motstanderne av frigjøringen ble av amerikanerne kalt terrorister, men mange irakere kalte dem frihetskjempere.
På denne måten viser ordvalget klart hvilken side man stiller seg på i de aktuelle konfliktene.

Generelt sett kan man si at plussord er ord som karakteriserer og beskriver handlinger, forhold eller ting som noe godt og verdifullt.
Minusord, derimot, har den motsatte effekten og framhever noe som negativt.
Ord som verken gir positive eller negative forestillinger, kaller vi nøytrale ord, eller nullord.

Mange ord kan være både pluss- og minusord alt etter i hvilken sammenheng de blir brukt (konteksten).
Et eksempel på dette kan være ordet denotasjonen 'røyk'.
Den trivlige røyklukten fra kaffebålet ved fiskevannet på fjellet gjør 'røyk' til et stemningsskapende plussord, men røyken fra brennende hus, ødelagte byer, regnskoger og geværmunninger gir oss sterkt negative assosiasjoner.
Også øksa, som vi brukte som eksempel i avsnittet om denotasjoner/konnotasjoner, kan oppfattes som positiv i en del sammenhenger.
Tømmerhoggeren, hytteeieren, båtbyggeren og isfiskeren vil neppe være enige i at 'øks' kun gir negative assosiasjoner.

Når man skal forholde seg til ulike tekster, er det viktig å kartlegge pluss- og minusordene. Avsenderens valg av ordvalør vil ofte fortelle oss mye om vedkommendes holdning til emnet han/hun forholder seg til. I skjønnlitterære og lyriske tekster gir valget av ordvalør ofte et vesentlig bidrag til formidlingen av tematikk og budskap.
Som avsender er det viktig å være klar over at det ikke nødvendigvis er selvsagt hvilke forestillinger mottakerne gjør seg når de møter såkalte verdiladde ord.
Et ord som 'solidaritet' kan være et eksempel på det. Ordet betyr 'samhold' og 'fellesskap', noe som egentlig høres riktig positivt ut. Fordi 'solidaritet' er et flittig brukt ord på venstresiden i norsk og internasjonal politikk, vil dette være et klart plussord for sosialister og kommunister. Folk som sympatiserer med den politiske høyresiden, derimot, vil lett kunne oppfatte 'solidaritet' som et minusord. De vil assosiere ordet med politiske verdier de er uenige i, og derfor reagere negativt.

I illustrasjonen nedenfor ser vi hvorledes denotasjonen RØD kan produserere mange forskjellige konnotasjoner.
Noen av disse kan gi oss positive forestillinger. De er altså plussord.
Andre gir oss negative forestillinger og de fungerer følgelig som minusord.

Trussel

Krig

Smerte

Kjærlighet

Intensitet

Stopp

Heftig

Følelsesfull
Kommunistisk

Revolusjon

Hat

Fare

Blod

Sosialist

Varme

Advarsel


Nyttige lenker: Pluss- og minusord

Synonymer

Ord og uttrykk som har tilnærmet samme betydning, kaller vi synonymer. Med utgangspunkt i begrepene vi studerte i leksjonen om denotasjoner og konnotasjoner, pluss- og minusord, er det naturlig å definere synonymer som ord med tilnærmet samme denotasjon.

Tar vi utgangspunkt i denotasjonen 'gå' (ferdes til fots), kan vi tenke oss en hærskare med mulige konnotasjoner.
Vi kan spasere, traske, promenere, rusle, marsjere, trampe, tråkke, vandre, trippe, slentre, paradere, osv.
Uansett hva vi velger, dreier det seg om å sette et og et ben foran hverandre, og altså bare 'gå' og 'gå'.
Selv om disse synonymene rent teknisk sett dreier seg om det samme, produserer de allikevel ulike konnotasjoner/assosiasjoner.
'Trampe' vil for mange ha en negativ ordvalør, og dermed fungere som et minusord.
'Rusle', derimot, produserer nok positive assosiasjoner for de fleste, og fungerer følgelig som et plussord.

Det er to gode grunner til at synonymer er tatt med under 'språklige virkemidler'.

For det første kan du som avsender farge språket ditt slik du ønsker ved å velge ulike synonymer. Skal du for eksempel beskrive hvorledes medelevene dine kommer inn i klasserommet, kan du ta de valgene du synes passer best:
Helge går/rusler/ivrer/tramper inn, mens Kari slentrer/tripper/trasker/higer inn.
Hvilke positive og negative assosiasjoner produseres av de ulike måtene å gå på?
Avsenderen kan altså gi klart uttrykk for hva vedkommende mener om andre menneskers væremåte. Han/hun kan også farge ulike partiers politikk, rektors vedtak, det som skjedde på siste fest, osv. ved å foreta valg i mengden av synonymer.

For det andre er det viktig at du er i stand til å variere språket ditt når du arbeider med ulike prosjekt. Det gjør seg dårlig å gjenta samme ordet eller uttrykket flere ganger rett etter hverandre.
I denne elevteksten ser du at avsenderen kanskje ikke har vært helt heldig med ordvalget sitt:

"Mange unge som går på ungdomsskolen, trives ikke på ungdomsskolen. De trives best når de kan dyrke en eller annen hobby og slappe av. Det er viktig å ha en hobby og kunne slappe av når livet på ungdomsskolen er trist og gørr. Ungdomsskoleelever synes det er gørr når de ikke får slappe av"

I tillegg til et noe umodent språk ser vi flere unødvendige gjentakelser. Dersom vi erstatter gjentakelsene med delvis synonyme ord og uttrykk, blir det hele mer flytende og lettlest:

"Mange ungdomsskoleelever trives ikke på skolen. De liker seg best når de kan dyrke en hobby og slappe av. Det er viktig å ha en fritidsinteresse man kan holde på med når skolearbeidet blir for kjedelig. Ungdom mistrives lett dersom de ikke har noe å engasjere seg i utenfor skolen."


Muligheten man har til å 'farge' språket, og på den måten vise hva man mener/synes/føler, er et virkemiddel vi alle bruker regelmessig.
Har man vært på en fest, kan man si: "Den var heltopp/kjempebra/osv." - eller - "Den var helt ok"
Tilsynelatende har festen vært fin uansett hva man velger å si. Men, det er nok ikke tilfelle!
Den denotative betydningen av "helt ok" er relativt nøytral, men den konnotative kan være negativ.
Det er ikke sikkert man har lyst til å gå på en fest som bare er "helt ok".



Nyttige lenker:




Språklige bildetyper

I avsnittet om denotasjoner og konnotasjoner har vi sett hvorledes ord kan fungere som språklige virkemidler gjennom den dobbeltmeningen de kan ha.
Man oppnår den effekten man ønsker ved å overføre mening fra et betydningsområde til et annet.
Dette høres kanskje komplisert ut, men slike virkemidler bruker alle utallige ganger hver eneste dag. Språket vårt ville ganske enkelt blitt svært fattig uten disse virkemidlene.
I boksen nedenfor er det vist noen eksempler på språklige bilder som er hentet fra dagligtalen. Hvordan tolker du dem?
Metaforer, symboler, sammenlikninger, besjeling og personifikasjon er ulike eksempler på slik bildebruk. I tillegg er allusjon tatt med i denne oversikten.

  1. Hun er en engel!
  2. Sterk som en bjørn
  3. Å ha en rev bak øret
  4. Havets brede rygg
  5. Lykken smilte til ham
  6. En hundrekroneseddel
  7. Regnet pisket ham i ansiktet
  8. Jeg falt helt i staver da jeg hørte det.
  9. Statsministeren er helt på bærtur
  10. Vi er heldigvis alle i samme båt
  11. Vi må dra lasset sammen
  12. Her må det skjæres helt til beinet
  13. Vi må knuse konkurrentene

Metaforer

Ordet metafor stammer fra gresk metaphora, som betyr overføring.
Metaforer har man oftest hørt om i forbindelse med tolkning av skjønnlitterære tekster og lyrikk. Det er nok en del av årsaken til at mange tror dette er et begrep som innebærer noe svært innviklet og vanskelig tilgjengelig for vanlige mennesker. Dette er galt! Metaforer bruker vi alle svært ofte både når vi skriver og i dagligtalen.
I svært mange sammenhenger ønsker vi, bevisst eller ubevisst, å overføre mening, og da benytter vi oss av blant annet metaforer.
Har man gjort noe galt, kan man 'bli kalt inn på teppet'. Er man ikke så lynende skarp som man burde være nå og da, er man 'tett i pappen', eller man er rett og slett (dum som) en 'sau' (sammenlikning/metafor).
Har man en kjæreste, er han/hun kanskje en 'ridder, perle, rose, bamse eller blomst'.
"Jeg går på trynet hele tiden" sies det i en overskrift i Dagbladets nettavis (2007), men det gjør hun neppe bokstavelig talt!
Her benyttes det metaforer!
Den egentlige betydningen til metaforene (denotasjonene) har ulike konnotasjoner. Disse gir oss så ulike assosiasjoner som knyttes til den sammenhengen der metaforen blir brukt. Man kan si at metaforene utløser ulike forestillinger hos mottakerne basert på det forholdet mottakeren har til denotasjonen.
Dette høres vanskelig ut, men er man oppegående, går det nok opp et lys når man studerer eksemplene grundig.
Vi bruker ofte metaforer for å gi mottakeren(e) inntrykk av handling og miljø. For eksempel ble de gamle kaserneliknende bygårdene for arbeidere i Kristiania/Oslo ofte kalt gråbeingårder. Denne metaforen gir klare assosiasjoner om bomiljøet i disse gårdene. Her 'snerret' 'skrubbsultne' mennesker mot hverandre i kampen om 'smulene'. Når 'krybben er tom bites hestene'.
Hvilke metaforer er brukt her, og hvilke assosiasjoner gir de?

For mennesker med norsk som andrespråk kan metaforene være en hard nøtt å knekke. De har ofte store problemer med å få de rette assosiasjonene fordi de ikke skjønner bibetydningene, eller konnotasjonene, til ordet/begrepet som er utgangspunktet.
Dette kan føre til misforståelser som i verste fall kan skape problemer mellom avsender og mottaker.
En velment norsk spøk som er basert på metaforer, kan være helt ubegripelig for en innvandrer. Enkeltvis kan ordene være lette å forstå, men den overførte betydningen er det ikke alltid nybegynnere i norsk skjønner. Når det i mange kulturer oppfattes som uhøflig å svare "nei" til folk man oppfatter som autoriteter, kan forviklingene bli store. En med asiatisk bakgrunn kan lett nikke ivrig «ja» på spørsmål om han/hun har forstått, selv om det egentlig ikke er tilfelle. Mange innvandrerkvinner vil kanskje aldri våge å stille det minste lille spørsmål til en mannlig lærer.
Det er altså svært viktig å være varsom i valget av metaforer når man prater med mennesker som ikke har norsk som morsmål.

Aftenposten har et litt dramatisk eksempel fra Fredrikstad. I en uttalelse i en debatt om religion og kvinnesak ble det hevdet at "Det eneste som hjelper er å kline til dem så blod og tenner spruter".
Islamsk Råd mislikte denne uttalelsen sterkt og anmeldte avsenderen til politiet. Avsenderen selv hevder at dette "er et uttrykk som er flittig brukt i Fredrikstad-dialekten når man helt enkelt mener at noe må gripes grundig fatt i".
(kilde: Aftenposten, nettavis, 18.04.07)
Dette er det selvsagt ikke så lett for innvandrere å skjønne. Også nordmenn fra andre landsdeler vil nok bli litt bekymret om dette uttrykket blir brukt om dem.

Illustrasjonen ovenfor viser hvilke assosiasjoner 'ugle' kan gi folk fra ulike deler av verden. Når så 'ugle' brukes symbolsk, kan det lett oppstå misforståelser dersom mottakeren har en annen fortolkning av 'ugle' enn du har. I en opplysningsfilm som var laget i Norge, brukte man ugla som et gjennomgangssymbol for alt som var klokt og fornuftig. Reaksjonen i India var imidlertid alt annet enn forventet. Der forbinder man ugla med dumhet.

I det gamle Roma ble ugler betraktet som begravelsesfugler, og det å se en slik fugl ble følgelig betraktet som et dårlig varsel.
Mange amerikanske indianerstammer forbandt uglene med ond trolldom, mens andre knyttet dem til død og ødeleggelse, eller betraktet dem som bærere av forfedrenes ånder.
Japanerne skiller mellom ulike uglesorter og gir dem enten positive eller negative egenskaper.
Som nevnt er den generelle indiske oppfatningen at ugler symboliserer dumhet.
I Midt-Østen er uglene 'onde', mens finnene paradoksalt nok oppfatter dem som både kloke og idiotiske.
Det er altså ikke så lett å være ugle!
Poenget her er selvsagt å understreke hvor forskjellige ett og samme objekt kan fortolkes i ulike kulturer. I denne sammenhengen kan man si at denotasjonen 'ugle' er utgangspunkt for mange motstridende konnotasjoner.
Det å tolke slike språklige bilder korrekt er noe alle som flytter inn i nye kulturer, vil slite med.

I lenkesamlingen nedenfor har 'Norgesglasset' en tekst om nettopp slike utfordringer.

Nyttige lenker: Metaforer



Oppgaver:

    1. Hvilken sammenheng er det mellom det du har lest om denotasjoner/konnotasjoner og metaforer?
    2. Samarbeid om å finne minst ti eksempler på bruk av metaforer i dagligtalen.
    3. Gå til Metaforbanken i lenkelisten nedenfor og plukk ut tre metaforiske uttrykk som du synes er fine.
    4. Finn noen eksempler på metaforer som kan være vanskelige for innvandrere.

  1. "Nr. 13" av Rudolf Nilsen
    Vi har tidligere lest en strofe fra diktet. Nå tar vi hele teksten.
    Hvilke metaforer finner du i teksten?



Sammenligninger (simile fra latin similis: lik/liknende)

Sammenlikninger er basert på den samme meningsoverføringen som metaforer, men i motsetning til metaforene er de utstyrt med et sammenlikningsledd.
Dette gjør det lettere å se sammenhengen mellom denotasjon og konnotasjoner.
Vender vi tilbake til eksemplet 'sau' som vi brukte i teksten om metaforer, husker vi eksemplet
Trond er en sau.
Denne metaforiske framstillingen kan vi lett endre til en sammenlikning:
han/hun er dum som en sau.
I dette tilfellet bruker vi sammenlikningsleddet som for å peke på det dyret som vi mener har felles egenskaper med Trond.
I sammenlikninger benytter vi vanligvis sammenlikningsleddene som, lik eller liksom.

Symboler

Liksom metaforer og sammenlikninger dreier også symboler seg om overføring av mening. Symbolene er gjerne konkrete ting som på forskjellige vis står for ulike abstrakte verdier.

Man kan også si at en ting har symbolverdi når den betyr mer enn selve tingen.
Hva er for eksempel den denotative betydningen av en giftering?
Den er kun en metallklump som har blitt formet til en ring. På innsiden av metallet er det gjerne gravert inn noen enkle bokstaver og tall.
Dersom man skulle finne på å rive av seg denne metallsaken og kaste den i søpla når kona er i nærheten, vil man finne ut at dette er noe langt mer enn en vanlig metallklump.
Ringen har symbolsk verdi!
Den symboliserer kjærlighet og trofasthet mellom to mennesker, og den bør absolutt behandles med respekt.

Fyrer man opp i peisen med en hundrekroneseddel eller en tusenkroneseddel, burde vel det komme ut på ett. Den egentlige verdien av disse to papirlappene med litt trykksverte på er omtrent den samme. Den store forskjellen ligger i at vi alle er enige om at begge har en symbolsk verdi, og at den ene utformingen er mer verdifull enn den andre.

En vanlig måte å vise sin avsky på, er å brenne flagg.
Hva er egentlig et flagg?
Det er et tøystykke med farger på.
Når disse tøystykkene er farget på helt bestemte måter, framstår de som symboler på nasjonale verdier.
Er man misfornøyd med amerikanernes utenrikspolitikk, så brenner man amerikanske flagg.
Er man misfornøyd med norsk sel- og hvalfangst, så brenner man norske flagg.
Skal man tillate andre flagg enn det norske i 17.maitoget? Det er tydelig at symbolverdien ulike flagg har, fortsatt engasjerer og provoserer.
Konkret handling kan også ha symbolsk verdi. Dette finner vi mye av i rituelle handlinger, for eksempel i kirken.
Den daglige hårvasken hjemme betyr ikke stort mer enn at man holder håret rent. Når en prest øser vann over hodet til et lite barn, har handlingen en ganske annen betydning.

Hvilke symboler finner du i bildet "2002 Seierherrer" av Rolf Groven?

Nyttige lenker:


Besjeling

I mange tilfeller gir vi dyr, konkrete ting og naturfenomener menneskelige egenskaper. Dette er noe lyrikerne benytter seg mye av.
I diktet "Landskap med gravemaskiner" skriver Rolf Jacobsen:

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe mig for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øynene i baken.

Hvordan har Jacobsen gjort bruk av besjeling her?

I eventyrene finner vi ofte besjeling. Alle har lest om pannekaka som blir riktig så menneskelig - og til og med greier å rømme fra den gamle kona som har stekt den.

'Ja, barna mine, bi nå bare til den vender seg,' sa hun - til jeg får vendt den, skulle hun sagt - 'så skal dere få pannekake alle sammen; se bare hvor tykk og velnøyd den ligger der.'
Da pannekaken hørte dette, ble den redd, og rett som det var, så vendte den seg av seg selv og ville ut av pannen; men den falt ned igjen på den andre siden, og da den hadde stekt seg litt på den også, så den ble fastere i fisken, spratt den ut på gulvet og trillet avsted som et hjul ut gjennom døren og bortetter veien.

Eventyrene skildrer også dyr som i høyeste grad har fått menneskelige egenskaper. Dyreeventyrene er bygd opp omkring dette fenomenet. Her er et eksempel fra "Reve-enka":

Det var engang en rev og en revefrue, som bodde langt inne i skogen i revehuset. De var venner og vel forlikt, og levde godt i hop, som parfolk kan gjøre. Men så var det en dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden, og der åt han rubb og stubb, og det var for mye for ham. Så ble han syk og døde; og alt det revemor sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og ble død.
Men da han var kommet godt i jorden, og gravølet vel var over, så tok det på å komme friere til enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset. "Å gå ut, du Korse, og se hva det er," sa reve-enka; hun hadde ei kjette til tjenestejente, og hun hette Korse.
...
Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. "Gå ut og se hva som er på ferde du," sa enka til tjenestejenta. Da kjetta kom ut, sto det en rev på dørhella.
"Godkveld og takk for sist," sa reven.
"Sjøl takk for sist," svarte jenta.
"Er revefrua hjemme?" spurte han.
"Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød," sa jenta; "hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!"
"Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd," sa reven.

Kilde: Prosjekt Runeberg - Norske folkeeventyr

Reklametekster kan også ha innslag av besjeling. Det er simpelthen helt utrolig hvor opphisset enkelte klesplagg kan bli:

Skjortene skriker etter hvitheten som kun Blondo kan gi!

I denne teksten av Bjørnstjerne Bjørnson finner vi eksempler på to former for besjeling presentert på noen ganske få linjer:

"Enn om vi kledde fjellet?" sa eineren en dag til den utenlandske eika, som stod nærmere enn alle de andre. Eika så ned for å komme etter hvem det var som talte, - dernest så den opp igjen og tidde. Elven arbeidet så tungt at den gikk hvit, nordavinden hadde lagt seg inn igjennom stupet og skrek i kløftene, det bare fjellet hang tungt utover og frøs. "Enn om vi kledde fjellet?" sa eineren til furua på den andre siden. "Skulle det være noen, måtte det vel bli vi" sa furua, den tok seg i skjegget og så bortover til bjørka; "hva mener du?"

Fra Arne, Første kapittel

Hvilke former for besjeling inneholder teksten? Hvilken effekt har dette?


Personifikasjon

Bruker vi personifikasjon, lar vi noe abstrakt få menneskelige egenskaper.
Også her er poenget å overføre mening på en slik måte at mottakeren skjønner sammenhengen. På den måten oppnår man en forsterket effekt. For å understreke hvor forferdelig noe kan fortone seg, kan man for eksempel si at 'tanken slo ham til jorden'.
Prøv å forklare hva en avsender ønsker å understreke med disse personifikasjonene:

Sykdommen kom snikende
Døden kom uventet på besøk
Stillheten var kvelende
Mørket listet seg inn på oss
Tiden flyr
Virkeligheten tok tak i ham
Minuttene snegler seg avgårde
Revolusjonen spiste sine egne

Allusjon

Allusjon henspiller på noe som avsenderen regner med at mottakeren kjenner til. Dersom dette ikke er tilfelle, mister allusjonen sin effekt.

Det er to hovedtyper allusjoner:
  1. Vi kan endre litt på noe som er kjent: Man lærer så lenge man har elever
  2. Vi kan sette noe som er allment kjent inn i en ny sammenheng, for eksempel historier fra Bibelen, kjente eventyr, o.l.
Et eksempel på det sistnevnte kan være oppfordingen: "Nå må det norske folk slutte med dansen rundt gullkalven!"
Her viser 'dansen rundt gullkalven' tilbake til bibelhistorien. Avsenderen tar det for gitt at mottakerne kjenner til historien omkring Moses og steintavlene med De Ti Bud.
Vedkommende ønsker kanskje å argumentere for nødvendigheten av at folk skal legge større vekt på andre verdier enn de rent materielle.

Uttrykket "dansen rundt gullkalven" bygger på historien om Moses som førte jødene ut av Egypt. De slo leir ved Sinai-fjellet og Moses gikk opp på fjellet for å ta imot De Ti Bud fra Herren. Han ble lenge borte og folket begynte å miste den ekte troen.
De laget seg derfor en avgud, en gullkalv, danset rundt den, og begynte en utagerende festing. De spiste og drakk, danset og elsket, og glemte rett og slett Herren og alt han sto for.
Kjenner man til denne religiøse bakgrunnshistorien, blir det enkelt å forstå hva det er avsenderen ønsker å understreke.
Hva tror du Ingebjørg Kasin Sandsdalen ønsker å uttrykke med strofen i boksen til høyre? Hvorfor ikke gå på biblioteket og lese hele diktet?


Den siste strofen i diktet "Eg vørder deg" av Ingebjørg Kasin Sandsdalen er slik:

"Bi på oss,
til vi er ferdige
med dansen
kring gullkalven.
Bi på oss
i dykkar
morgonland."

("I dei solhøge år")




Det er imidlertid ikke kun Bibelen som brukes som referanse, også kjente historier, historiske hendelser, folkeeventyr, osv. kan tjene som utgangspunkt. Den norske ban (DNB) har et morsomt eksempel på det sistnevnte. I videosnutten nedenfor brukes et svært kjent norsk folkeeventyr som utgangspunkt for informasjon om hvor enkelt det har blitt å overføre penger.
Vet du hvilket eventyr denne allusjonen bygger på?

"Da jeg var ung" - DNB


Selve eventyret finner du på denne siden.

Klisjé

Klisjéer er språklige bilder som har mistet sin kraft.

Denotasjonen til klisjé er:
en etset metallplate brukt til trykking av bilder og illustrasjoner.
Masseproduksjonen en klisjé brukes til, er bakgrunnen for den litterære bruken av ordet.

I arbeidet med språklige bilder har vi sett at disse brukes for å gjøre tekstene levende, originale og friske. I tillegg ønsker avsenderen gjerne å utforme teksten slik at den produserer konnotasjoner og assosiasjoner hos mottakeren. Mange slike språklige bilder har vært brukt så lenge og så mye at de har glidd inn i språket som faste uttrykk.
Så mange har tatt bildene i bruk at overraskelsesmomentet er borte.

  • Han var glad som en lerke
  • Appelsinen var flat som en pannekake
  • Huset var preget av tidens tann
  • Vi hadde det så trangt som sild i tønne

Interessante lenker:


Ordklasser og bøyningsformer som språklige virkemidler

Vi møter daglig en strøm av ekspressive, informative og appellative språklige uttrykk. De skyller over oss fra TV, internett, radio, aviser, chattekanaler, og folk vi bare prater med. I tillegg til alt vi får inn fra omgivelsene, bidrar vi selv med nye strømmer av språklige uttrykk gjennom mange av de samme kanalene. Uten at du vet det, benytter du deg av en mengde av de språklige bildene og uttrykkene som er beskrevet på denne siden. Det gjelder også bruken av ordklasser og bøyningsformer. Bruken av ord som hører til bestemte ordklasser, gir avsenderne mulighet til å 'farge' teksten på forskjellig vis og på den måten påvirke mottakerne. Kunnskap om hvilken effekt bruken av bestemte ordklasser og former kan gi, setter oss i stand til å redegjøre for hvordan språket blir brukt, og hvorledes avsenderen kan påvirke kommunikasjonen.
Dette utdraget fra en hovedemnebesvarelse om arktisk litteratur viser hvordan forfatteren, Tore O. Vorren, i boka To menn i isen bevisst velger spesielle ord og former for å 'farge' miljøet i det gamle Tromsø. Målet er å framstille Tromsø som en hektisk og dynamisk møteplass for folk fra mange ulike kulturer. Det klarer Vorren ganske så utmerket.
Hvorledes skriver Vorren for å påvirke leseren? Tror du han gjør dette bevisst?

Verb

Valg av verb og verbformer kan være et sentralt språklig virkemiddel.
Såkalte handlingsverb blir brukt for å uttrykke handling og bevegelse. Dersom du skal skrive en tekst som er preget av liv og dynamikk, vil du bevisst eller ubevisst velge mange handlingsverb. Jo flere slike verb teksten din inneholder, jo lettere vil den for eksempel være å filme.
En del verb er mer statiske. De uttrykker verken handling eller bevegelse, og en tekst preget av slike verb blir adskillig mer stillestående. Slike verb blir ofte kalt tilstandsverb.
Hvilken type verb finner du hovedsaklig i det øverste tekstutdraget nedenfor? Forklar hvilken effekt de har på teksten.
Tror du det hadde vært lett eller vanskelig å filme dette innholdet? Hvorfor?

"Ute på gangen gnir han kaldt vatn i ansiktet og ventar til det har tørka av seg sjølv. Han tenner ein sigarett og kjenner at han sjanglar litt tilbake gjennom korridoren. Da han skal gå inn på sitt eige kontor, er heisen på veg oppover, med forundring ser han hovudet til Marianne Kretsen i eit glimt, men heisen stansar ikkje."

Frå Kjærleikens ferjereiser (Edvard Hoem)

"Husk bilbelte" - "Ta flybussen"
"Stem (Arbeiderpartiet/Høyre)"
"Taste the feeling" (Coca Cola)

"Så trakk han en pistol og skjøt kassereren før han løp ut i en bil som ventet utenfor"

"Så trekker han en pistol og skyter kassereren før han løper ut til en ventende bil"


I mange tekster vil du finne verb i imperativ (bydeform). Denne formen av verbet skaper gjerne en direkte kontakt mellom avsender og mottaker, og den innebærer oftest en kommando eller en innstendig oppfordring. Ulike former for reklametekster benytter denne formen av verbet svært ofte: 'Løp og kjøp!'
Generelt sett vil bruk av imperativ kunne etablere en direkte kontakt mellom avsender og mottaker.
I reklametekster kan verb i imperativ forsterke den appellative virkningen.
Du finner noen eksempler i midtseksjonen ovenfor.

Historisk presens vil si at vi benytter presensformen av verbet når vi beskriver handling som har foregått i fortid.
Dette fører handlingen tettere inn på mottakeren, og den virker ofte mer dramatisk. Vi føler i større grad at vi trekkes med i handlingen og lever oss følgelig bedre inn i det som skjer. Ofte beskriver avsender innledningen til en dramatisk episode i preteritum (fortid). På et visst nivå i spenningsoppbyggingen endres framstillingen brått fra preteritum til presens, og handlingen rykker merkbart nærmere samtidig som spenningen øker vesentlig.
De to setningene nederst i boksen til høyre beskriver den samme handlingen i fortid og i historisk presens. Er det noen forskjell med hensyn til spenning og dynamikk?

Passiv kan vi bruke i de tilfellene vi ikke ønsker eller finner det nødvendig å fortelle hvem som utfører eller har utført en handling. Ofte gir det språket en litt formell tone.
Eksemplene under viser noen grunner til at man har valgt passiv form:
  1. Førerkortet blir inndratt ved store fartsoverskridelser: Det er selvsagt eller uinteressant hvem det er som utfører handlingen.
  2. Bomben var plassert i bussen: Vi vet ikke sikkert hvem som har gjort dette.
  3. Ruta ble knust i frikvarteret: Vi vet kanskje hvem som har gjort det, men ønsker ikke å sladre.
  4. Petter ble påkjørt i går: Jeg bryr meg egentlig ikke om hvem som gjorde det.
Hvem tror du utfører handlingene i de fire eksemplene ovenfor?

Substantiv og adjektiv

Det kan være nyttig å tenke på substantiv som de klossene vi trenger for å bygge opp for eksempel et hus. På samme måte trenger vi substantivene til å bygge opp innholdet i en tekst. Som vi skal se nedenfor, vil adjektivene i så fall være malingen vi bruker til å male vegger og tak i forskjellige farger.
Med byggeklossene (substantivene) i bildet til høyre kunne vi bygge et lite hus. I tillegg ville vi pynte huset med ulike farger (adjektiv).
Slik er det også med en tekst! Der bygger vi med substantivene og maler opp med adjektivene.
(se 'adjektiv' nedenfor)
Substantivene kan være konkrete eller abstrakte.
Jo flere konkrete substantiv en tekst inneholder, jo lettere er det for mottakeren 'å se for seg' hva teksten handler om.
Barnespråk er vanligvis dominert av mange konkrete substantiv.
Dersom vi ønsker å generalisere, kan vi i større grad velge å bruke abstrakte substantiv. Dette gjør vi vanligvis når vi skal redegjøre for temaet i prosa og lyrikk.

Hvilke substantivtyper dominerer de to bokomtalene nedenfor, og hva har dette å si for forståelsen av hva boka handler om?
  • "Is-slottet handler om to ungjenter. Den ene, Unn, har vanskelig for å få venner, og hun fryser i hjel i isen som har dannet seg ved en foss i elven. Den andre, Siss, bruker hele vinteren på å komme over tapet av venninnen."
  • "[Is-slottet] er ein roman om vaknande kjensler, om å vera åleine og framand i verda, om barn på treskelen til dei vaksnes medvit, om det mørke grenseland i sinnet der mange slag krefter, draumar og drifter strir om makta." (kilde: Ingress til Is-slottet)
I dagligtalen bruker vi vanligvis mest konkrete substantiv. Dersom vi for eksempel diskuterer litteratur, vil vi i langt større grad gå over til å benytte abstrakte substantiv, det vil si at vi abstraherer mer og mer. Går vi den andre veien, sier vi at vi konkretiserer. Dersom et konkret substantiv i en setning ukritisk byttes ut med et abstrakt, kan det lett bli latterlig:

"I går var jeg ute og luftet hunden min" - "I går var jeg ute og luftet pattedyret mitt"

Hvor abstraheres det, og hvor konkretiseres det?


Verbalsubstantiv er substantiv som er laget med verb som utgangspunkt.
Her er en liste som viser noen eksempler på verb som kan gjøres om til verbalsubstantiv:

Verbalsubstantiv:

røyke - røyking
undersøke - undersøkelse
ankomme - ankomst
spise - spising
utnytte - utnyttelse
vurdere - vurdering



RØYKING FORBUDT!

Hyppig bruk av slike verbalsubstantiv vil lett gi teksten et formelt preg:

Ved ankomsten viste undersøkelsen at sykdommens årsak var overdreven røyking.

I eksemplet ovenfor er det tre verbalsubstantiv! Hvilke?
Hvordan kan setningen skrives om slik at den får et mer uformelt preg?

Du bør være forsiktig med å bruke for mange verbalsubstantiv i tekstene dine, ellers ender du lett opp med å bli kritisert for såkalt 'substantivsjuke'.





Genitiv

I moderne norsk kan vi uttrykke genitiv enten ved tradisjonell s-genitiv eller såkalt omskrevet genitiv.
Noen eksempler på de ulike genitivformene kan være:

Olavs hest

En statsministers problem

Husets eier
-> Hesten til Olav
-> Olav sin hest
-> Problemet for en statsminister
-> En statsminister sitt problem
-> Han som eier huset (hel setning) / Eieren av huset

Som språklig virkemiddel har s-genitiven en tendens til å gi språket et noe mer formelt preg enn de andre formene.

Kongens slott - Slottet til kongen / kongen sitt slott
Regjeringens vedtak - Vedtaket til regjeringen

I bokmål brukes vanligvis s-genitiven noe hyppigere enn i nynorsk.


Enkel eller dobbel bestemmelse

Dobbel bestemmelse av substantivene har sitt opphav i talemålet. Bruker vi dobbel bestemmelse, gir vi gjerne teksten et muntlig, uformelt preg.
Dersom vi velger å sløyfe den etterhengte artikkelen, gjør vi framstillingen langt mer formell og/eller høytidelig.
Ønsker vi et lett og ledig språk, er det vanligvis mest naturlig å la dobbel bestemmelse dominere.

Dobbel bestemmelse (norsk):

'denne fortellingen'
'den korte hvilen'
'den mørkredde gutten'
Enkel bestemmelse (dansk):

'denne Fortelling'
'den korte Hvile'
'den mørkrædde Gut

"I denne høytidelige stund er det intet som gleder mitt hjerte mer enn synet av det lykkelige par som sammen stråler som den kosteligste diamant."

Denne altfor svulstige og overdrevent høytidelige setningen fra en tenkt bryllupstale er preget av enkel bestemmelse.
Skriv om setningen til et mer uhøytidelig og naturlig språk, men slik at meningen fortsatt er i behold.
Hva skjer med setningen?


Adjektiv

Adjektivene beskriver hvordan substantiv eller pronomen (nominaler) er eller ser ut.
Bruker vi et hus som metafor, kan vi si at adjektivene maler opp eller beskrive det 'huset' substantivene har bygget opp.

"Rommet består av fire lysegule vegger, et hvitt tak, og et nylakkert gulv lagt i et klassisk fiskebensmønster.
Fargene gir rommet et lyst og lett, nesten sommerlig preg som blir ytterligere forsterket av den lysbrune salongen i enkel tekstil og de florlette, lyse gardinene som flagrer mykt i brisen fra de åpne vinduene."
Fjern alle adjektivene fra beskrivelsen ovenfor. Hva skjer?
Her benyttes substantivene som byggeklosser. Til den konkrete oppbyggingen av rommet bruker vi substantivene. Akkurat som om vi skulle hatt spann med maling, bidrar så adjektivene til å levendegjøre rommet for oss ved å gi det farger og liv.
Det bør også nevnes at verbene i presens bidrar til å bygge opp det friske og livlige inntrykket vi får av dette rommet.

I tillegg til å 'beskrive' bruker vi også adjektiv til å 'vurdere' nominaler:
"Den tillitsvalgte synes påbudet fra administrasjonen var tullete"
Her er 'tullete' et adjektiv som innebærer en vurdering av et påbud.

"Ei ung, kvit panne som bora seg fram gjennom mørkret.
Ei elleve-års jente. Siss.
I grunnen var det berre ettermiddag, men alt mørkt. Hardfrosen seinhaust. Stjerner, men ingen måne, og ingen snø til å lage lyskimmer - så mørkret vart tett, trass i stjernene. På sidene var det dødsstill skog - med alt som måtte leva og fryse der inne i denne stund."

(Is-slottet, T. Vesaas)

I dette lille utdraget fra begynnelsen av Is-slottet av Tarjei Vesaas, bidrar flere adjektiv til med å gi teksten mening utover det rent konkrete.
Finn disse adjektivene og diskuter hvilken funksjon de har i teksten.
Fjern så alle adjektiver i teksten og skriv om uten å bruke adjektiv der det er mulig.
Har teksten endret karakter? Diskuter!

Som vi ser kan både subjekter og adjektiver ha en viktig funksjon som språklige virkemidler, gjerne i kombinasjon med hverandre.
Dersom avsender anvender disse to ordklassene bevisst, kan mottakeren(e) gis rike muligheter til å produsere tallrike assosiasjoner.

Adverb
Den vanlige definisjonen på adverb er at de blant annet informerer oss om sted, tid, måte, grad av og årsak for handling.
Det vil si at adverb forteller noe om hvor, når, hvordan, i hvilken grad og hvorfor handlingen finner sted.
Enkelte adverb påvirker også hele setningen (ikke, aldri, sjelden, osv.).
Han gikk (ikke, aldri, sjelden, osv.) på kino.
Adverb kan i ulike situasjoner også bidra til å forsterke inntrykket av usikkerhet, glede, redsel, o.l.
Det er i slike sammenhenger vi lett kan se at de er brukt som språklige virkemidler.

Teksten nedenfor viser noen eksempler fra novellen "Far min og revolvermannen" av Edwin Booth.
Svært kort fortalt er Bill Smith en ettersøkt revolvermann som er i ferd med å kidnappe kona til en nybygger.
Fortelleren er nybyggerens sønn:

Han [Bill Smith] sa kvast: "Neste gong vrir eg armen av."
Bill Smith gjekk sidelengs bort dit ho [mora] stod.
Mor mi gjekk vonlaust ut på tunet og steig opp i salen.
Pa kremta nervøst.
Bill lo rått...
...men så rava Bill bakover på hælane da Pa sende ei kule i bringa på han.

('kvasst' = 'skarpt' / 'vonlaust' = 'håpløst' / 'bringa' = 'brystet')

I teksteksemplet ovenfor beskriver adverbene handlinger og dramatiske hendelser på en måte som gjør at det blir lettere for mottakeren å se og føle hva som skjer.
På denne måten klarer Booth å farge situasjonen slik at vi får et innblikk i sinnsstemningen til karakterene.

Setningsadverb som 'kanskje', 'muligens' og 'sannsynligvis' gir oss lett inntrykk av at noe er noe flytende, upresist og usikkert.
Man vil kanskje ikke kjøpe en bruktbil av en selger som benytter slike adverb om bilen han/hun vil ha deg til å kjøpe.

En avsender kan også ønske å skape en uformell, muntlig stiltone ved å la karakterene i en roman/novelle strø rundt seg med hauger av unødvendige adverb i dagligtalen.
"Bli're noe show i morra?" - "Jau, men jeg tror nok helt sikkert ikke jeg kommer likevel, jeg altså!"
Adverbene er kursivert. Hvilken funksjon har de egentlig?


Syntaks (setningsoppbygging)

Skal vi beskrive hvilken funksjon syntaksen har som språklig virkemiddel, må vi kjenne til den effekten de ulike formene for setningsoppbygning har på mottakeren.
Som i all litterær analyse er det også her viktig å vurdere hvorledes og i hvilken grad de syntaktiske virkemidlene kan settes i sammenheng med tekstens tema.

Den muntlige syntaksen kan fort endre seg når man:
  • snakker med små barn
  • snakker med venner på fest
  • snakker med personer man oppfatter som autoriteter, for eksempel i forbindelse med et jobbintervju, e.l.
  • osv.
Både syntaksen og ordvalget vil vanligvis variere fra situasjon til situasjon.
Dette er noe vi endrer automatisk alt ettersom hvilken rolle vi 'spiller' i øyeblikket.
Når vi skriver, tilpasser vi også syntaks og ordvalg til den aktuelle situasjonen.
Både i dagliglivet og i forbindelse med skolearbeid er det viktig å ha klart for seg hva temaet er og hvem som er målgruppen for teksten vår.
Uansett hvilken situasjon vi befinner oss i, er det helt sentralt å være bevisst på hvilken sjanger vi bør holde oss i.
Ulike sjangre, som for eksempel kåseri, personlig essay og artikkel, vil vanligvis kreve ulik syntaks og et annerledes ordvalg.

Fra grammatikken kjenner vi begrepene periode, fullstendig- og ufullstendige setning, setningsemne og setningesekvivalent, sideordning og underordning, osv.
Før markøren din (mobil='tast') over begrepene i listen under for korte forklaringer:


Når vi arbeider med syntaks på skolen vil vi nok primært konsentrere oss om skriftlig framstillingsformer, men det vi lærer, er også relevant for muntlig språk.

Tegneseriesjangeren er et eksempel på en sjanger der vi finner et bredt spekter av ulike syntaktiske uttrykksmåter. I noen striper uttrykkes det kun enkeltord, og kanskje snøtt nok det, mens i andre kan syntaksen være ganske så formell. Finn noen gode eksempler på Dagbladets tegneseriesider, og forklar sammenhengen mellom tegning, språk og budskap.

Kort formulert er en periode alt det som står mellom to hovedskilletegn. Hovedskilletegn er oftest punktum, men kan også være utropstegn og spørsmålstegn.
Dersom teksten domineres av korte perioder, det vil si at de består av korte helsetninger adskilt med for eksempel punktum, er den gjerne oversiktlig og lettlest.
Valget av setningslengde har betydning for den språklige rytmen. Jo flere helsetninger og leddsetninger vi legger inn i en periode, det vil si jo lengre vi gjør den, jo tyngre og mer omstendelig blir teksten.
Ser vi nærmere på slike setninger, ser vi at de ulike leddsetningene blant annet kan ha som oppgave å informere om tid og sted for hovedhandlingen, samt årsaken til og måten hovedhandlingen blir utført på.
Dette kommer vi nærmere inn på i avsnittet om side- og underordning.

Korte helsetninger bruker vi ofte når vi ønsker å uttrykke oss klart og konsist. På den måten tydeliggjør vi budskapet for mottakeren, og vi unngår misforståelser.
Knytter vi flere helsetninger sammen med sideordnende konjunksjoner, spesielt 'og', får vi ofte et litt barnslig, naivt språk.
Dette kan vi forsterke ytterligere gjennom ordvalget og ved å gjøre den logiske sammenhengen mellom setningsleddene noe uklar:
'Jeg og Ola og Kari og Petter var sammen og plukket bær i skogen og spiste mat og gikk hjem da vi ble trøtte.'
Her har vi hele fire helsetninger + en leddsetning mer eller mindre tilfeldig lenket sammen.

Eksemplet under viser en mer avansert setningsstruktur.
Til venstre har vi en lang periode som inneholder både underordning og sideordning. Til høyre er den samme perioden delt opp i et antall mindre helsetninger adskilt med punktum.

Helsetning med underordning:

Helsetninger adskilt med punktum:

Direktøren har pakket kofferten sin fordi han skal på et møte i Hamburg der han for å sikre virksomheten ønsker å legge fram bedriftens framtidsplaner, som norske eksperter har uttalt seg positivt om, og dermed unngå at den tyske eieren avvikler engasjementet sitt i Norge slik at de ansatte mister arbeidet sitt. Direktøren har pakket kofferten sin. Han skal på et møte i Hamburg. Der ønsker han å legge fram bedriftens framtidsplaner for å sikre virksomheten. Disse planene har norske eksperter uttalt seg positivt om. Dermed kan han unngå at den tyske eieren avvikler engasjementet sitt i Norge. De ansatte mister da ikke arbeidet sitt.

Analyser setningsoppbyggingen i de to teksteksemplene ovenfor.
Hvilken effekt gir disse to ulike valgene av syntaks?



Nyttige lenker:







Sideordning og underordning

I grammatikkdelen kan du lese mer om side- og underordning dersom du ikke husker hva det dreier seg om. Punktene i kolonnen til høyre gir en kort forklaring.
Her vil vi spesielt konsentrere oss om hvorledes side- og underordning fungerer som språklige virkemidler.

I illustrasjonen til høyre er 'Han løp' kjernen i en helsetning. Alle de blå setningene er forklarende tillegg til helsetningen, og de fungerer følgelig som leddsetninger.
Hvilke 'oppgaver' har de enkelte leddsetningene i illustrasjonen?
Kan du 'hekte' noen av leddsetningene på hverandre slik at du får utvidet helsetningen?





Dersom vi legger mange slike leddsetninger inn i helsetningen, sier vi at vi har en høy grad av underordning.
Vanligvis benytter vi en lett blanding av side- og underordnede setninger både i tale og skrift.
For mye underordning fører lett til at vi får et formelt og/eller høytidelig språk. Det kan fort virke tungt og vanskelig tilgjengelig for mottakeren.

Språkføring som er altfor tung og snirklete på grunn av overdreven underordning, kalles ofte kansellistil.
Dette uttrykket stammer fra kongens kanselli i gamle dager. I dag virker kansellistilen nesten uforstålig.
Denne teksten er hentet fra et kongelig vedtak om å gi adgang til riket for jødiske vitenskapsmenn i 1843:

"Vi Carl Johan av Guds naade Konge til Sverige og Norge de Gothers og Venders Gjøre vitterligt at Vi efter derom indkommen underdanigst begiæring og i Henhold til Grundlovens 2, sammenholdt med Landsloven 3-22-1 og i overenstemmende med den af os i Vort Statsraad tagne Beslutning naadigst have bevilget og tilladt, saa og hermed bevilge og tillade enhver av den jødiske religion, som i følge det skandinaviske Naturforskerselskabs Statuter er berettiget til at deltage i dets Møde; at indfinde sig her i Riget for at deltage i anmeldte Selskaps til Afholdelse i næste Aars Juli Maaned i Christianaia bestemte 4de Møde, uden at Landslovens Bestemmelser i 3dje Bogs 22de Capitels 1ste Artikel derfor skulle være til hinder: Hvorefter vedkommende sig underdanigst have at rette." (puh...)

Ingen ville finne på å overdrive underordningen slik i dag. Det bør allikevel være en gylden regel å holde setningene så korte som mulige ved å redusere underordningen til et minimum.

Bruker avsenderen korte, sideordnede setninger, gir han/hun teksten et spesielt preg.
I novellen "Mannen med klokken" skriver Arild Nyquist:

"Mannen med klokken skyndte seg videre. Mannen med klokken hadde dårlig tid. Det var noe som hastet for mannen med klokken. Han skulle rekke toget ti minutter over ni.
Mannen med klokken rakk toget ti minutter over ni. Han satt ved kaffebordet i kupéen og leste avisen. Mannen med klokken hadde dårlig tid. Det var noe som hastet for mannen med klokken. Han måtte se å bli ferdig med avisen før toget stanset ved endestasjonen.

Her ramses handlingen opp i form av korte helsetninger adskilt med punktum. Syntaksen og ordvalget gir teksten et anspent, dynamisk preg, og skaper en utålmodig og heseblesende stemning.

I romanen Doppler benytter også Erlend Loe seg til tider av den effekten konsentrert sideordning kan gi:

"I tillegg øver jeg meg i ensomhet. Jeg øver meg i å leve med den. Som min far også gjorde. Kanskje uten å vite det. Han var helt alene, min far."
"Vi blir født alene og vi dør alene. Det er bare å venne seg til det først som sist. Aleneheten er grunnleggende i hele konstruksjonen."

Her stykker Loe opp tekstdeler som det ellers hadde vært naturlig å samle i en periode. Det er nærliggende å tro at dette er gjort for å understreke og poengtere de tankene som kommer fram. Når vi leser teksten, tvinges vi til å stoppe opp ved hvert punktum. Dette fører til at vi får et mer bevisst forhold til innholdet enn om Loe hadde valgt å bruke underordning.

Preges teksten av mange korte helsetninger, kan den få et muntlig preg.
Utdragene fra Doppler ovenfor er et eksempel på det.
I Simen av Kjell Aukrust er dette muntlige preget gjennomført. En overvekt av korte helsetninger og konkrete substantiv knytter leser og forteller tett sammen:

"Fornøyelselivet i Alvdal var beskjedent. Sjølsagt vart ei raukolle bedekt i ny og ne. - En og annen basar ble avviklet, og av og til fikk en flåkjefta tynseting en velfortjent springskalle på lokalet.
Men den daglige adspredelse hadde vi på stasjonen. Her stoppa to-toget nordafra og fem-toget sønnafra. Bygdefolket møtte opp. De mest nytelsessyke nektet seg ingen ting. De tok også med seg godstoget ved elleve-tida om kvelden."

Et avsluttende råd kan være å unngå for lange setninger med mye underordning i skriftlige arbeider.


Setningsemner (ufullstendige setninger)

Et setningsemne defineres som en ufullstendig setning. Det vil si at den mangler subjekt og/eller verbal.
Setningsemner bruker vi når vi ønsker å komme kjapt fram til poenget. Det er altså en økonomisk måte å uttrykke seg på.
Hvor skal jeg kjøre nå? - Til venstre! (Du skal kjøre til venstre)
Hvordan er været? - Fint! (Været er fint)
I mange tilfelle ønsker vi en så kortfattet tekst som mulig. Den skal samtidig også gjerne være både dynamisk og dramatisk.
Avisoverskrifter er et godt eksempel på slike tekster.
Knust av Katrina! (orkanen som ødela New Orleans)
Gikk av bussen - ble påkjørt
Grått og kjedelig 17. mai-vær
Dødsbakken for nybegynnere (Dagbladet om bratt sykkelløype i skogen)
Kidnappet i dødens triangel
Bodø-Glimt på topp i førstedivisjon
Kravet til en fullstendig setning er at den må inneholde både subjekt og finitt verbal. Finitt verbal vil si verbal som angir tidspunkt for handlingen, for eksempel presens og preteritum.
Verbal som ikke angir tidspunkt er infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp. Disse kaller vi infinitte.
Dersom vi utelater det finitte leddet i et sammensatt verbal, er ikke kravet til setning innfridd, og vi har kun et setningsemne.
Dette kan ofte gi mye av den samme effekten som når vi utelater hele verbalet.
Dansk soldat drept i Irak
Gutt knivstukket i hodet
Bro sprengt i lufta
Når vi skriver, benytter vi ofte setningsemner der vi ønsker å gi teksten et muntlig preg og/eller en viss dramatisk effekt.
Vi kan også gjøre naturopplevelser og andre sanseinntrykk mer intense og direkte ved å bruke setningsemner.
Kom seint hjem. Bare svarte natta. Kaldt som svarte h... Måtte ha varme i kroppen. Brøyt av ei stikke. Ei til. Fingre som istapper. Endelig fyr. Gu' så deilig!

Setningsinversjon

Inversjon betyr å snu om på noe. Med setningsinversjon mener vi at setningsoppbyggingen avviker fra det normale. Vi plasserer setningsledd der de vanligvis ikke bruker å stå, oftest først i setningen, og dermed får de en større tyngde.
Ved å bruke dette virkemidlet ønsker vi å fremheve eller understreke spesielle forhold.
Aldri har jeg hørt på maken!
Blek av sinne grep han kniven.
Stort ble huset Egil bygde.
Hvilke forhold er det avsenderen ønsker å fremheve i disse setningene?
Setningsinversjon er mye brukt i sagadiktningen og bidrar der til å skape den spesielle sagastilen.


oppdatert 18.05.2019
Page visited 3880 times
Totalt:
6.981.250  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!