Norrøn litteratur / sagadiktningen


Tilrettelagt av VGSkole.no



Historisk bakgrunn
Idehistorisk bakgrunn
Den eldre Edda
Den yngre Edda
Virkemidler
Islendingesagaene
Kongesagaene
Fornaldersagaer
Riddersagaer
Samtidssagaer
Samfunnsbildet
Kjønnsrollemønsteret
Form og innhold
Sagastilen
Snorre Sturlason

Må kunnes Bør kunnes Artig å kunne


Historisk bakgrunn - Elevarbeid

Foreløpig dekker sammendraget primært perioden fra og med borgerkrigstiden fram til Kalmarunionen. Historien fram mot 1130 er kun svært kortfattet skissert.
Kort om vikingtiden
Jordmangel hjemme samt kunnskaper om navigasjon kombinert med gode våpen og avansert skipskonstruksjon var noen av de viktigste årsakene til at norske vikinger (sammen med danske og svenske) kunne terrorisere store deler av Europa. De gamle skandinaviske fruktbarhets- og jordbruksgudene ble gradvis fortrengt av langt mer krigerske guddommer (åsatro og Odindyrking). Selv om den skandinaviske ekspansjonen vest- og sørover sikkert begynte tidligere, regner vi angrepet på Lindisfarne kloster ved kysten øst for York i det nordøstlige England i 793 som det første store vikingraidet. Etter en lengre periode med årlige angrep på stadig større områder i Europa fulgte en bosettingsfase. Fra å være rene røvere og voldsmenn endret vikingene seg gradvis til å bli landnåmsmenn som slo seg ned for godt i de nye områdene. For de norske og danske vikingenes vedkommende var det særlig i dagens Storbritannia , Irland og områder i Frankrike (Normandie) barbarene fra nord slo seg ned.
Island ble et viktig senter for nedskrivingen av den norrøne litteraturen. Dels på grunn av politiske konflikter og dels fordi det var en økende mangel på dyrkbar jord utvandret et større antall mennesker fra Vestlandet til Island. Den islandske landnåmstida varte fra ca. 870 til 930. Etter hvert som kristendommen gjorde sitt inntog på Island og i Norge, fikk vi også inn det latinske alfabetet og kunsten å preparere kalveskinn til pergament. Den gamle norrøne litteraturen, som tidligere kun hadde blitt gjenfortalt muntlig fra generasjon til generasjon, kunne nå reddes over i skrift før den gikk i glemmeboken. Det meste av denne litteraturen ble skrevet ned på Island på 1200-tallet. Selv om kristendommen da var innført, finner vi helt klare hedenske trekk. Spesielt islendingesagaene ble sterkt påvirket av de voldsomme konfliktene som raste mellom de ulike ættene på Island. Man må huske at det nok var de stolteste og mest stridslystne ættene som reiste fra Vestlandet til sagaøya, og etter hvert som tilgangen på ledig land minket, økte temperaturen ættene imellom. Bakgrunnen for dette kan du lese noe mer om her!
Ofte snakker vi om den norrøne litteraturen som en felles islandsk-norsk litteratur. Dette kan være delvis misvisende, da den absolutt mest produktive parten var islendingene. Den islandske litteraturen fra denne perioden overskygger fullstendig den øvrige skandinaviske.
Borgerkrigstiden i Norge 1130-1217
Borgerkrigstida regner vi fra år 1130 til 1217, men det var århundret før borgerkrigstida som resulterte i disse indre stridighetene. Dette hundreåret ble kalt fredsårhundret. Det var en rolig tid der kongemakten ble styrket, og hvor større sosiale forskjeller var en del av dagliglivet. Da år 1130 kom, var rikskongedømmet grunnfestet.
Statsapparatet ble bygd, noe som førte til at flere viktige stillinger måtte besettes. Det ble mer makt til de mektige i sine distrikter. Lendmennene fikk fordel av kongsemnene som bygget på deres interesser, og de hadde stor politisk innflytelse. Det ble utviklet et samfunn hvor lendmennene hadde den store overmakten i samfunnet, et såkalt lendmannsaristokrati.
Dette skjedde på samme tid som det foregikk store forandringer i bondesamfunnet. Befolkningen økte, og det ble derfor mindre ledig jord å dyrke. Jorda ble etter hvert eid av færre og færre, og mange bønder ble såkalte leilendinger, dvs. bønder som måtte leie jord. Dette var også en klar sosial deklassering.
Kongen hadde innført kristendommen i Norge, og han hadde stor innflytelse over kirken. På slutten av 1000-tallet oppsto tanken om at kirken skulle frigjøre seg fra kongen. I 1152/53 fikk Norge sin egen erkebiskop med sete i Nidaros, og biskopen fikk 5 bispedømmer under seg.
Erkebiskop Øystein Erlendsson inngikk allianse med den mektige lendmannen Erling Skakke. Kirken trengte en solid allianse for å ta makten i landet. Til gjengjeld skulle kirken hjelpe Erling Skakke med å få hans sønn, Magnus, på tronen, til tross for at han ikke var kongssønn. Erling Skakke ryddet alle motstanderne av veien unntatt i Trøndelag, og i 1163 ble den sjuårige Magnus Erlingsson kronet og salvet til konge i Bergen av erkebiskop Øystein. Slik ble hans svake kongsrett styrket med bånd direkte til Gud, og kirken fikk innflytelse på kongemakten. Samme året kom en ny tronfølgelov. Den nye loven gikk ut på at Norge kun skulle ha en konge, og at det var kongens eldste, ektefødte sønn som hadde arverett til tronen. Når det skulle velges ny konge, skulle biskopene, hirdmennene og 12 utvalgte bønder fra bispedømmene i landet være samlet til riksmøte. Biskopene skulle ha vetorett. Gjennom denne loven fikk de innflytelse over hvem som skulle være konge. Arvekongedømmet hadde nå overtatt for valgkongedømmet, og bøndene hadde mistet sin innflytelse over kongevalget.
I 1177 kom presten Sverre Sigurdsson til Norge fra Færøyene. Han hevdet han var sønn av den tidligere kongen Sigurd Munn, og som kongssønn krevde Sverre retten til den norske tronen. Sverre ble fører for en opprørsflokk kalt birkebeinerne. (Navnet birkebeiner kom av det dårlige fottøyet deres som var laget av bjørkenever).
Til tross for makten Erling Skakke og kong Magnus hadde, vant Sverre striden. I 1179 falt Erling Skakke i kamp mot Sverres menn i slaget på åkeren Kalvskinnet ved Nidaros, og fem år senere mistet kong Magnus livet i sjøslaget ved Fimreite i Sogn. Sverre overtok da tronen. Selv om Sverre utkjempet mange slag, vant han aldri kontroll i hele Norge. Kirken var hans argeste motstander, og Sverre var dømt til å få kirken mot seg fordi han hadde drevet bort kirkens venn, kong Magnus, Herrens salvede. Striden mellom Sverre og kirken endte med at Sverre ble bannlyst av paven i 1194.
Kirken og flere stormenn gikk senere sammen mot Sverre i 'baglerpartiet'. Norge ble da delt i to riker, et baglerrike (de som kjempet mot Sverre) med sentrum på Østlandet, og et birkebeinerrike (de som slo seg sammen med Sverre) med sentrum i Trøndelag og Vestlandet. Begge rikene ble truet av opprørsflokker, noe som førte til at birkebeinerne og baglerne sluttet fred, og slo seg sammen med Håkon 4. Håkonsen, Sverres kongesønn. Håkon Håkonsen ble konge i 1217, og etter han ble valgt som konge, kan man si at borgekrigene var avsluttet, selv om det var mindre opprør mot styret av og til. Man kan også si at samlingen av Norge først ble fullført etter at Håkon Håkonsen ble konge.
Norges storhetstid 1217 - 1319
Historikerne har som oftest sett på tiden fra Håkon Håkonsson ble konge i 1217 og fram til 1319 som en periode, og lagt vekt på det som preget hele tidsrommet.
Før år 1200 var det mulig å bli “valgt” til konge etter bragder og intelligens, men etter dette årstallet ble det innført rent arvekongedømme. Det vil si at man ble født rett inn i kongerollen, og at arven skulle følge en klar linje fra far til sønn der den eldste hele hadde tiden førsteretten. Alle kongene fra 1217 til 1319 tilhørte samme slekt og fulgte etter hverandre. Håkon Håkonsson? Magnus Lagabøte? Erik Magnusson? Håkon 5. Magnusson( to sistenevnte er begge sønner til Lagabøte).
I vikingetiden og langt ut i middelalderen var Norge et ættesamfunn. Ætten var uten tvil det norrøne samfunnets viktigste institusjon. Ætten tilhørte man nær sagt mer enn man tilhørte seg selv. Det var en jernhard virkelighet som hadde skapt ætten og ættesamholdet. I ætten fikk enkeltindividet beskyttelse mot alle ytre og indre fiender. Det var i ætten og ættesamfunnet makten lå. Jo større ætten var, jo mektigere kunne den opptre utad og jo sterkere rettsbeskyttelse ga den sine medlemmer.
Fra 1217-1263 nådde Norge sin største utstrekning. Norge fikk kontroll over Island og Grønland , men Suderøyene (Hebridene) og Man gikk tapt. Dette var storhetstiden i norsk middelalder. Norge var en selvstendig stat med sterke konger som forsvarte landets stilling utad. I 1262 anerkjente også Island Norges konge som overhode. Innad hadde kongene klart både å begrense aristokratiets innflytelse og å kontrollere den katolske kirken.
I 1277 ble “sættargjerd” (forlik) inngått i Tønsberg mellom kongen og kirken, som en av de viktigste avtalene noen gang. Den gikk ut på at Norge skulle være valgrike, og at alle kirkens rettigheter og privilegier skulle stå ved lag. Norge skulle styres av riksrådet og norske embetsmenn, også lensherrer og riksrådmennene skulle være norske eller inngiftet i en norsk familie. Biskopene måtte gi avkall på kongevalg og kongen måtte gi avkall på valg av biskoper. Dette var en viktig avslutning på striden mellom kirken og staten.
Under Norges storhetstid ble imponerende byggverk reist av kongen og kirken. Inspirasjon til disse byggverkene ble hentet fra Vest-Europa, og da mest fra England og Frankrike. Vi kan i dag se mange bygninger som ble reist under storhetstiden. Blant annet Akershus festning i Oslo, Håkonshallen i Bergen og erkebispegården i Trondheim. Etter opprettelsen av erkebispesetet i 1152-53 begynte byggingen av Nidarosdommen, som er vårt mest storslåtte minnesmerke fra middelalderen. Disse bygningene ble bygd i stein, men det ble også reist mange stavkirker under storhetstiden. Utformingen av kirker, portaler, krusifikser og annet kirkeutstyr som er bevart, vitner om en rik treskjærerkunst. Men også steinkirkene inneholdt rike kunsthåndtverk og bildevev av høy kvalitet.
Litteraturen blomstet også under storhetstiden, noe bl.a. kongesagaene er eksempler på. I disse kongesagaene ble det ofte gitt råd om handel og hirdliv, men de forteller også om kongens syn på sin egen plass i samfunnet. Franske romanser og eventyr fra østen spredte seg i Norge, noe som førte til en blanding med det særnorske. Slik fikk Norge sin egen folkediktning i middelalderen.

Sverre – ætten dør ut
Kong Sverre kom fra Færøyene, og var utdannet prest. Sverre trodde selv at han var kongssønn, men det er det lite sannsynlig at han var. Birkebeinerne het opprørsflokken Sverre ble fører for. Noen av birkebeinerne fikk pussige tilnavn som Karl Kjøttlår, Helge Byggvom og Einar Smørbak. Selv om Sverre utkjempet omlag 60 slag, vant han aldri kontroll over hele Norge. Sverre var dømt til å få kirken mot seg fordi han hadde fordrevet, kong Magnus Erlingsson. Striden mellom Sverre og kirken endte med at Sverre ble lyst i bann av paven i 1194. Sverreætten døde ut da kong Håkon 4. Håkonsson, som var Sverres etterkommer, døde i mars i 1319, og Magnus Lagabøte arvet den norske tronen.

Norge inn i unionen
Kong Magnus Eriksson, som var oldebarnet til kong Magnus Lagabøte, hadde nå sønner som var blitt myndige og overtok styret av hvert sitt rike. Yngstesønnen, Håkon, ble konge i Norge, og han fikk også kongeverdighet i Sverige da broren døde. Håkon gikk i allianse med den danske kongen Valdemar Atterdag for å styrke sin makt over svenske stormenn. Da stormennene fikk vite dette avsatte de Håkon og satte inn tyskeren Albrecht av Mechlenburg. Det danske og norske kongehuset ble stadig mer knyttet sammen. Norges danskfødte dronning, Margreta Valdemarsdatter, fikk valgt sin danske sønn Olav til dansk konge etter Valdemar. Håkon døde i 1330, og Olav arvet den norske tronen. Men Olav døde allerede som ung mann, og Margreta fikk valgt sin nærmeste mannlige slektning, Erik av Pommern, i begge land. Erik var på dette nåværende tidspunkt bare et barn så Margreta styrte i begge landene.
Etter en stund oppstod det problemer siden mange tyskere var kommet inn i Sverige. Ved hjelp av danske, norske og svenske styrker erobret Margreta Sverige og kastet tyskerne ut. Norden var samlet under en konge.

Kalmarunionen innebar at kongemakten i alle tre land ble styrket på bekostning av riksrådene. Danmark var hovedlandet og norsk og svensk selvstendighet måtte vike. Etter en stund oppstod det unionsfiendtlige krefter, og Sverige hadde problemer med å holde landet innenfor unionskongens kontroll.
I 1513 ble Kristian, en dansk hertug, valgt til konge. Han måtte skrive under på en håndsfestning som begrenset kongens makt og gav adel og riksråd privelegier. Kristian brydde seg ikke om dette, og gav danske ikke–adelige framstående posisjoner som lensherrer, høvedsmenn og biskoper. Kristian ønsket å gjenvinne Sverige. Etter et vellykket felttog falt Stockholm i 1520. og Kristian ble kronet til svensk konge. Han gjennomførte deretter et massemyrderi der 82 adelige og geistlige ble halshogd. Dette ble også kalt ”Stockholms blodbad”. Høyadelsmannen Gustav Vasa stilte seg i spissen i kampen mot Kristian, som så ble jaget ut av landet

Hanseatenes makt over norsk handel
Hansaforbundet ble opprettet for å tilby beskyttelse til sine medlemmer når de var ute å reiste. Den viktigste hansabyen var Lübeck. Hanseatenes maktområde strakte seg fra London i vest til Novgorod i øst. I Norge var Bergen den viktigste byen for hanseatene. Hanseatene hadde mange viktige fordeler, de var for eksempel ikke underlagt norsk lov. På denne tiden hadde hanseatene en svært dominerende posisjon i norsk handel. Norske kjøpmenn var ikke særlig blide p.g.a. dette. Den norske kongen prøvde flere ganger uten særlig hell å innskrenke fordelene deres - og aller helst bli kvitt dem.
Hanseatene fikk en slik posisjon fordi de organiserte handelen på en helt ny måte. De lot andre kjøpe inn, transportere og selge varene. Ved å organisere handelen slik kunne de operere mye mer effektivt og formidle varene ut til mange flere enn de kunne ha klart på egen hånd.





Den eldre Edda

I 1643 fant en islandsk biskop en gammel skinnbok med de fleste diktene vi kjenner fra norrøn tid, med unntak av skaldediktene. Denne boka ble skrevet på 1200-tallet, men gikk så tapt. Ingen kjente til innholdet før boka altså ble funnet igjen 400 år senere. Biskopen som fant boka, kjente til Snorre Sturlasons bok om skaldskap, Edda. Han trodde derfor at boka han hadde funnet, var et eldre verk av Snorre og ga derfor boka navnet "Den eldre edda". Dette navnet har blitt hengende ved boka, og vi har derfor både den såkalte "Eldre edda", som er skrevet ned av en ukjent forfatter på slutten av 1200-tallet, og "Den yngre edda", som er skrevet av Snorre.

Vi deler eddadiktene ("Den eldre edda") inn i to grupper:
Gudediktene forteller om de norrøne gudene, og skildrer handlinger gudene skal ha utført.
Slike dikt er ikke kjent fra noen andre steder innen det germanske språkområdet.
De representerer ikke religiøsitet, slik vi kanskje skulle tro. De hverken hyller eller lovpriser gudene, og de inneholder heller ingen bønner. Det er vel i det hele tatt tvilsomt om diktene har vært brukt i forbindelse med religiøse handlinger.
Gudene er her skildret som mennesker, men i en adskillig 'større målestokk'.
De mest kjente er Voluspå, Håvamål, Rigstula og Trymskvida.
Det er 10 gudedikt i "Den eldre edda".
I "Voluspå", som betyr volvens (spåkvinnens) syner (eller spådom), greies det ut om "de siste tider". Da skal verden gå under i Ragnarok, og en ny, grønn jord skal stige opp og bestå til evig tid.
"Håvamål" betyr den høyes tale, altså Odins tale. Dette er et dikt med mange strofer der Odin gir menneskene råd om hvordan de bør leve og hvordan de skal oppføre seg dersom det skal gå dem godt i livet. Versemålet er ljodahått
"Rigstula" regnes for å være et yngre dikt. Det er interessant da det gir bakgrunnen for de tre hovedstendene i samfunnet. Guden Rig (som egentlig er guden Heimdall) får tre sønner med vanlige menneskekvinner. Disse sønnene får navnene Træl, Karl og Jarl. Dermed er de sentrale sosiale lagene definert! Jarl får selv en sønn som han kaller "Kon unge". Denne sønnen blir den første kongen - "Kon unge" gir "Konungr" (konge) på norrønt mål.
Den sosiale lagdelingen i det norrøne samfunnet var følgelig gudeskapt, dvs. mytisk.
I "Trymskvida" stjeler jotnen Trym hammeren til Tor, og han må kle seg ut som kvinne for å få lurt til seg hammeren igjen. Dette humoristiske gudediktet beskriver også Frøya nokså respektløst. Hun fremstilles som en kvinne som er bekymret for å bli mistenkt for å interessere seg for mannfolk, mens hun ellers i gudelæren er gudinnen for erotikk og seksualitet.
Du finner denne historien, og mange andre artige historier om gudene, her!


Heltediktene hører til en fellesgermansk litteraturtype. Diktene forteller om helteskikkelser, og de bygger sannsynligvis på historisk stoff. Dette gir diktene noe av den samme sannhetsgehalten som sagn. De opprinnelige heltene har muligens levd i folkevandringstiden (400-600). I forbindelse med den muntlige overleveringen har disse personene etter hvert vokst til overmenneskelige skikkelser som står overfor farer av kjempeformat.
Det mest kjente av heltediktene er diktet om Sigurd Fåvnesbane.
Sigurd er den feilfrie helten som skjebnen driver inn i voldsomme og vonde konflikter.
Sigurd Fåvnesbane er også representert i mange tyske dikt. Denne dikt-/sagngruppen kalles på tysk for Niebelungenlied.

Den yngre edda

"Den yngre edda" ble skrevet ned i 1220-årene av Snorre Sturlason. Den kalles også ofte for "Snorre-Edda".
I "Den yngre edda" finner vi bl.a. ei lærebok i skaldekunst.
En skald var datidas dikter. Høvdinger og konger hadde egne skalder knyttet til hoffet sitt. Når kongen hadde gjort en bragd skrev ofte skaldene dikt om det. Skaldene ble sett opp til og hadde en høy posisjon i samfunnet. Man mente at de som hadde dikteriske egenskaper, hadde fått disse i gave fra gudene.

"Den yngre edda" er delt i tre deler.
I den første delen, Gylfaginning gir Snorre en oversikt over gudelæren. Han kommer inn på skapelsesmyter, guder og jotner, osv.
Da Snorre var en kristen mann fant han det nødvendig å 'pakke inn' gudelæren på en slik måte at han ikke kunne mistenkes for å tro på det han skrev. Han gir derfor utgreiingen en historisk vinkling, der han hevder at gudene opprinnelig kom fra Asia (derav navnet 'æser' fra 'asiamenn').
Den andre delen, Skaldskaparmål, redegjør for skaldekunsten. Tittelen betyr betegnende nok 'skaldekunst'.
I den tredje delen, Håttatal, gir Snorre praktiske eksempler på alle versemålene skaldekunsten kjenner. Første del forteller gamle gudedikt. (Noen er de samme som står i "Den eldre edda") Resten av boka dreier seg om diktspråk og diktformer.

Her er en kortfattet oversikt over de viktigste virkemidlene i norrøn versekunst:

  • Allitterasjon - Bokstavrim basert på rim i nærliggende ord som begynner med lik konsonant eller ulik vokal (i trykksterk stavelse)
    Eks.: "Vreid var Vingtor / då han vakna..."
  • Innrim - En lydkombinasjon inne i et ord kommer igjen i et annet ord i samme verselinje ('hage' - 'laga')
  • Kjenning - Vanligvis en lyrisk omskrivning på to eller flere ord
    Eks. 'gullringers gud' = Odin / 'spydets høgsete' = hånden
  • Heiti - Spesielle poetiske ord som ble brukt som omskriving for mer tradisjonelle ord.
    Eks.: 'gramen' = 'mann'
  • Fornyrdislag - En 8-linjers strofe der to og to linjer er knyttet sammen ved allitterasjon
  • Dråpa - Skaldekvad med omkved (stev)
  • Niddikt - Dikt som uttrykte hån og spott





Sagaer

Hva er egentlig en 'saga'?
Ordet betyr opprinnelig fortelling eller utsagn, og sagaene dreide seg om datidens/fortidens mennesker. Fortellingene, eller 'sagaene', handlet vanligvis om personer som hadde en høy sosial status og generelt sett ble de overlevert muntlig.
Det var fleire typar sagaer:

Islendingesagaene
handler om det dramatiske livet til nybyggerne i landnåmstidens Island på 900-tallet (fram til ca. 1030 = sagatiden).
Disse sagaene ble nedskrevet på 1200-tallet og forfatterne er anonyme islendinger, muligens med unntak av Soga om Egil Skallagrimson, som man tror kan være skrevet av Snorre Sturlason.
Grunnen til den store interessen for de gamle ættesagaene på 1200-tallet henger muligens sammen med at det islandske samfunnet da var i en brytningstid der det gamle ættesamfunnet ble oppløst til fordel for en sentralisering av makten under den norske kongen. Den samme tendensen til å styrke nasjonalfølelsen på dette viset i konfrontasjonen med en annen makt finner vi i Norge på 1800-tallet (f.eks. i den nasjonalromantiske perioden ca. 1840-1850).
Vi kjenner til omlag 30 slike 'islendingesagaer', som også blir kalt islandske ættesagaer
Noen av de mest kjente er: Soga om Gunnlaug Ormstunge", "Soga om Egil Skallagrimson", Laksdølasoga, Njålssaga og Soga om Gisle Sursson.
I Norge hadde vi kongesagaene. På Island hadde de ingen konger, men mektige ætter og høvdinger. Ætta var den sentrale institusjonen i samfunnet, og det var naturlig at det som ble skrevet, var konsentrert nettopp omkring de mektigste ættene.
For å kunne forstå tankegangen bak handlingsmønstret, må man kjenne til noen av hovedtrekkene ved det islandske ættesamfunnet.
Selv om et sentralt maktorgan, Alltinget, ble opprettet på Island allerede i 930, lå allikevel det alt vesentlige av makten hos de 39 godene, eller høvdingene. Dersom slike goder hadde stor nok makt, brydde de seg ofte ikke om de dommene som ble vedtatt på Alltinget.
Konfliktene på Island øket i antall og intensitet etter hvert som tilgangen til jord ble mindre utover på 900-tallet. Hovedproblemet lå i at den eneste sentrale institusjonen, Alltinget, ikke hadde noen mulighet til å følge opp de vedtakene som ble gjort. Det fantes altså ingen sentral statsmakt. De maktbærende institusjonene var følgelig de ulike ættene. Dette førte til at det å fungere utenfor ætten, var utenkelig. Ætten gav deg den sikkerheten du trengte for å overleve.
Troskapen mot ætten ble altoverskyggende for det enkelte individ. Når du selv trengte hjelp og støtte, fikk du det fra ætten, og når andre medlemmer av ætten var i hardt vær, var det en selvfølge at du selv fulgte lojalt opp. Dette gjaldt uinnskrenket, også selv om du og din ætt egentlig hadde urett!
For mennesker i norrøn tid var æren noe av det viktigste i livet. Den verste skammen som kunne ramme et menneske, var å dø æreløs. Det å svikte ætten ble sett på som noe av det mest æreløse man kunne gjøre, og det var derfor bedre å dø for ætten med æren i behold enn å slepe seg videre i livet som en æreløs mann/kvinne. Her bør det også tas hensyn til den eksisterende skjebnetroen. Det som skulle skje en i livet, var allerede nedskrevet i nornenes (skjebnegudinnenes) bok ved fødselen. Dersom man allikevel ikke kunne rokke ved sin skjebne, var det like godt å dø med æren i behold.
Det var kort sagt bedre å dø med en pil i brystet og æren intakt, enn æreløs med en pil i ryggen!
Et slikt forhold til eksistensen kalles predeterminisme (forutbestemmelse).
Eksistensiell predeterminisme og forholdet til ætten var altså helt avgjørende for livet og skjebnen til de menneskene vi møter i islendingesagaene.

Samfunnsbildet
Vi møter et bondesamfunn som var dominert av en 'aristokratisk' krigeroverklasse. Det var krigerens verdier og normer som gjaldt. Det var hver manns plikt å ta vare på sine rettigheter og sin eiendom. Dersom man ikke hadde styrke nok til å ivareta sine egne interesser, var man dømt til å tape.
Det å bryte sine løfter og ødelegge ettermælet sitt var verre enn døden.
De harde moralnormene bygget på pliktene overfor ætten, og på den velutviklede skjebnetroen. Man kunne i verste fall bli nødt til å drepe sine beste venner for å opprettholde æren til ætten.

Kvinne/mann
I det gamle ættesamfunnet hadde kjønnene sine klart definerte oppgaver. Selv om samfunnet generelt sett var et autoritært patriarkat, hadde kvinnene allikevel forholdsvis store rettigheter. På en tradisjonell gård var kvinnen den nestkommandrerende etter mannen. Et symbol på hennes verdighet som 'husfrue' var nøklene hun bar om livet.
Vi må også huske at mannen i store deler av året kunne være borte fra gården, og det var da ofte konen som styrte gårdsdriften med det ansvaret det innebar.
I islendingesagaene blir ofte personene satt opp mot hverandre som stereotype manns- og kvinnerepresentanter.
Mennene er gjerne modige, stridsdyktige og kloke, med godt utseende og evner som skalder.
Kvinnene kan være vakre, kloke og/eller stridige. Ofte er det kvinnene som egger mennene til kamp, og på den måten setter konfliktene i gang.
Vi møter imidlertid også sammensatte naturer i sagaene. Et eksempel på dette er Egil Skallagrimson. Han dreper i øst og i vest i rent berserkraseri, men blir også liggende til sengs i dyp sorg over en død sønn. Sorgen er han i stand til å uttrykke i det vakre minnekvadet Sonetapet.


Form og innhold i sagaene
Synsvinkelen i ættesagaene er autoral og refererende. Det vil si at forfatteren står utenfor handlingen og refererer det som skjer. Handlingen er knyttet til dramatiske episoder som kamper og drap. Naturskildringer og dagligdagse hendelser får liten plass dersom de ikke har direkte betydning for den dramatiske handlingen.
Skildres naturen, er det vanligvis det barske og ville som framheves.
Drømmer og skjebnetro spiller ofte en viktig rolle i sagaene. I "Gunnlaugssaga" blir den tragiske kjærlighetshistorien som utgjør handlingen varslet tidlig i sagaen gjennom en drøm som far til Helga den fagre har. Drømmen kan altså varsle en skjebne som er fastlagt (jfr. 'predeterminisme' ovenfor). Denne skjebnen kan ikke mennesket gjøre noe med. Menneskene er styrt av sin skjebne. Dette ser i også i "Njålssaga" hvor Gunnar får beskjed om at dersom han ikke reiser fra Island, vil han bli drept. Når Gunnar velger å bli på Island er han klar over at han vil bli drept, og selv om han kjemper imot er det skjebnen som vinner.

Menneskene blir skildret utenfra. Dette har sammenheng med synsvinkelen.
Det er ikke tankereferat i sagaene. Vi må følgelig slutte oss til tanker og følelser ut i fra utseende, handlinger og replikker. Utseendet er viktig som uttrykk for hvordan et menneske føler og tenker. Skildringa av Egil Skallagrimsson er et godt eksempel. Når broren hans blir drept og Egil er sint og trist, viser sagaen dette ved å skildre ansiktet hans som er helt forvrengt. Han drar det ene øyebrynet opp i hårfestet og det andre ned på kinnet.

Sagaene er komponert med hovedvekt på de dramatiske høydepunktene, som blir skildret detaljert. Handlingen er gjerne knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap. Dagliglivets detaljer (og naturskildringer) tar islendingesagaene lett på. Når forfatteren kommer til et mindre dramatisk område av handlingen blir dette skildret gjennom et kort referat: "Så skjedde det ikke mer den vinteren."
I mange sagaer spiller drømmer og skjebnetro en viktig rolle (eks.: "Soga om Gunnlaug Ormstunge")

Et særtrekk ved sagalitteraturen er vekten på den treffende replikken. Når Gunnlaug Ormstunge møter Eirik Jarl med en opphovnet fot, der det renner blod og materie fra en svull, spør jarlen hvorfor han ikke halter. Svaret forteller mye om personen Gunnlaug: "Ikke skal jeg gå halt så lenge begge føtter er jamnlange."
Den treffende replikken er ofte utformet som en kald og nøktern kommentar der en heller sier for lite enn for mye.
Dette kalles ofte 'underdrivelse', eller litotes.
Spesielt det å gå i døden med en 'cool' kommentar gav enkeltmennesket stor ære.


Kongesagaer
Kongesagaene forteller historien om de norske kongene og hirden deres fra rundt 850 til 1150.
"Ågrip", som betyr «utdrag», er navnet på den eldste norgeshistorien vi kjenner til fra norrønt språk. Boken er liten og ble sannsynligvis skrevet i Nidaros i 1190-årene.
"Sverres saga" ble også skrevet i Norge. Denne sagaen forsvarer den omstridte kong Sverre. Den ble skrevet i to omganger; den ene diktert av Sverre selv, mens den andre ble skrevet etter at han var død.
"Heimskringla" ("Kringla heimsins") er storverket fra norrøn tid, skrevet av Snorre Sturlason. Boken handler om de norske kongene fra de eldste tider av fram til slaget på Re i 1177, det året Sverre tok kongsnavn.

Sagaene i "Heimskringla" handler om:
Kongene fra Halvdan Svarte, faren til Harald Hårfagre, til Magnus Erlingsson, samt Olav den Hellige (denne delen fyller over en tredel av hele verket)
Snorre benyttet i sitt verk tidligere sagaer om kongene. Han kjente til muntlig tradisjon om kongene både på Island og i Norge og hadde god oversikt over historiene om alle undergjerningene til Olav den hellige. Snorre boltret seg i alt dette stoffet, men som historiker var han mer realistisk og kritisk enn sine forgjengere og samtidige.
Navnet "Heimskringla" har boka fått etter åpningsordene i verket, Kringla heimsins, som vi kan oversette til «verdensringen», det vil si nordskiva. Boken ble også kalt "Norges kongesagaer".

Du finner "Heimskringla" på dansk på denne adressen!

Fornaldersagaer
Denne gruppen sagaer bygger på mye av det samme stoffet som finnes i heltekvadene. De ble nedskrevet omkring 1260 - 1290, altså litt senere enn de andre sagaene.

Riddersagaer
Riddersagaene har mye til felles med fornaldersagaene. De viser imidlertid en sterkere innflytelse fra europeisk ridderdiktning. Flere av dem ble nedskrevet i Norge.

Samtids-sagaer
Denne gruppen sagaer inneholder beretninger fra samtiden. De handler også om ættefeider. Den mest kjente er Sturlungesaga, som forteller om ætten til Snorre Sturlason.


Sagastilen
Her er en kortfattet oversikt over de viktigste trekkene:
  • Underdrivelse (litotes) - Forfatteren skildrer en dramatisk episode på en udramatisk og ofte dagligdags måte. Han/hun forsterker det som blir sagt ved å gjøre det hele mer bagatellmessig. Litotes blir ofte brukt sammen med ironi.
    Eks. 'Han var ikke direkte dum i matte' (om Einstein)
  • Den treffende replikken representerer et viktig særtrekk ved sagadiktningen. I slike replikker inngår gjerne bruken av litotes.
    Eks.: I 'Gunnlaug Ormstunge' trer Gunnlaug fram for Eirik jarl med en fot som er sterkt opphovnet, og som i tillegg er full av blod og materie fra en stor svull. Gunnlaug går fram som en frisk og førlig kriger, og jarlen spør ham om hvorfor han ikke halter.
    'Ikkje skal eg gå halt så lenge begge føter er jamlange', savrer Gunnlaug, og forteller samtidig mye om seg selv.
  • Autoralt refererende synsvinkel - Forfatteren står utenfor og presenterer personene gjennom utseende, handling og replikker. Vi får vanligvis ikke innblikk i personenes tanker og følelser. Forfatteren er en nøytral og objektiv betrakter.
  • Handlingen er knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap.
  • Naturskildringer og dagligdagse detaljer får liten plass. Det er de dramatiske høydepunktene som dominerer handlingen.





Snorre Sturlason 1179 - 1241

Snorre Sturlason En av de rikeste og ærgjerrigste ættene på Island var Sturlungene, og til denne ætten hørte Snorre. Han ble født i 1179. Mens han var liten brukte mora opp arven hans; men Snorre skaffet seg rikdom da han ble voksen.
Han giftet seg to ganger, og begge gangene med rike kvinner. Han ble lovsigemann på Island. Lovsigemannen var den som sa fram lovene på Alltinget, og på den måten fikk han stor makt og myndighet.
Snorre var to ganger i Norge, og lenge hver gang. I Norge var det på den tiden strid mellom Håkon Håkonsson og Skule jarl. Første gang Snorre var i Norge var Håkon bare et barn, og Skule styrte for ham. Snorre ble Skules venn. Seinere, da Håkon selv ble konge, forsto han at Snorre ikke ville hjelpe ham med å få Island under norsk herredømme. Kong Håkon ga derfor en annen mann på Island dette oppdraget. Da begynte en voldsom kamp mellom denne mannen og Snorre. Snorre måtte flykte og kom til Norge igjen. Etter to år i Norge fikk han vite at den andre høvdingen på Island var død, og nå ville han dra tilbake dit. Kong Håkon nektet ham å reise, men Snorre dro avgårde likevel. Håkon sendte da et brev til Island, og ga beskjed om at Snorre enten skulle fanges og føres til Norge eller drepes. Og i 1241 ble Snorre overfalt på gården sin, Reykaholt, og drept.

Snorre var klart den største forfatteren i norrøn tid. Det er særlig som kongehistoriker han er godt kjent, men han var også svært litterært engasjert. Snorre skjønte at den gamle diktekunsten holdt på å gå i glemmeboken. Av sin mor hadde han fått høre fortidens sagaer, og han interesserte seg levende for dem. Snorre skrev som tidligere nevnt boka "Den yngre edda". Men aller mest kjent er han fordi han har skrevet kongesagaene, eller som tidligere nevnt, "Heimskringla" (se ovenfor). Snorre begynner med jordkloden og verdensdelene; men så drar han opp til "norderlandene", hvor Odin hersker. Fra Odin stammer de gamle norske kongene, mener Snorre, og han forteller om kongene fra Halvdan Svarte og helt fram til Kong Sverre.




6.569.182  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!