Historisk bakgrunn
Idehistorisk bakgrunn
Den eldre Edda
Den yngre Edda
Virkemidler
Islendingesagaene
Kongesagaene
Fornaldersagaer
Riddersagaer
Samtidssagaer
Samfunnsbildet
Kj√łnnsrollem√łnsteret
Form og innhold
Sagastilen
Snorre Sturlason

Må kunnes Bør kunnes Artig å kunne


Historisk bakgrunn - Elevarbeid

Forel√łpig dekker sammendraget prim√¶rt perioden fra og med borgerkrigstiden fram til Kalmarunionen. Historien fram mot 1130 er kun sv√¶rt kortfattet skissert.
Kort om vikingtiden
Jordmangel hjemme samt kunnskaper om navigasjon kombinert med gode v√•pen og avansert skipskonstruksjon var noen av de viktigste √•rsakene til at norske vikinger (sammen med danske og svenske) kunne terrorisere store deler av Europa. De gamle skandinaviske fruktbarhets- og jordbruksgudene ble gradvis fortrengt av langt mer krigerske guddommer (√•satro og Odindyrking). Selv om den skandinaviske ekspansjonen vest- og s√łrover sikkert begynte tidligere, regner vi angrepet p√• Lindisfarne kloster ved kysten √łst for York i det nord√łstlige England i 793 som det f√łrste store vikingraidet. Etter en lengre periode med √•rlige angrep p√• stadig st√łrre omr√•der i Europa fulgte en bosettingsfase. Fra √• v√¶re rene r√łvere og voldsmenn endret vikingene seg gradvis til √• bli landn√•msmenn som slo seg ned for godt i de nye omr√•dene. For de norske og danske vikingenes vedkommende var det s√¶rlig i dagens Storbritannia , Irland og omr√•der i Frankrike (Normandie) barbarene fra nord slo seg ned.
Island ble et viktig senter for nedskrivingen av den norr√łne litteraturen. Dels p√• grunn av politiske konflikter og dels fordi det var en √łkende mangel p√• dyrkbar jord utvandret et st√łrre antall mennesker fra Vestlandet til Island. Den islandske landn√•mstida varte fra ca. 870 til 930. Etter hvert som kristendommen gjorde sitt inntog p√• Island og i Norge, fikk vi ogs√• inn det latinske alfabetet og kunsten √• preparere kalveskinn til pergament. Den gamle norr√łne litteraturen, som tidligere kun hadde blitt gjenfortalt muntlig fra generasjon til generasjon, kunne n√• reddes over i skrift f√łr den gikk i glemmeboken. Det meste av denne litteraturen ble skrevet ned p√• Island p√• 1200-tallet. Selv om kristendommen da var innf√łrt, finner vi helt klare hedenske trekk. Spesielt islendingesagaene ble sterkt p√•virket av de voldsomme konfliktene som raste mellom de ulike √¶ttene p√• Island. Man m√• huske at det nok var de stolteste og mest stridslystne √¶ttene som reiste fra Vestlandet til saga√łya, og etter hvert som tilgangen p√• ledig land minket, √łkte temperaturen √¶ttene imellom. Bakgrunnen for dette kan du lese noe mer om her!
Ofte snakker vi om den norr√łne litteraturen som en felles islandsk-norsk litteratur. Dette kan v√¶re delvis misvisende, da den absolutt mest produktive parten var islendingene. Den islandske litteraturen fra denne perioden overskygger fullstendig den √łvrige skandinaviske.
Borgerkrigstiden i Norge 1130-1217
Borgerkrigstida regner vi fra √•r 1130 til 1217, men det var √•rhundret f√łr borgerkrigstida som resulterte i disse indre stridighetene. Dette hundre√•ret ble kalt freds√•rhundret. Det var en rolig tid der kongemakten ble styrket, og hvor st√łrre sosiale forskjeller var en del av dagliglivet. Da √•r 1130 kom, var rikskonged√łmmet grunnfestet.
Statsapparatet ble bygd, noe som f√łrte til at flere viktige stillinger m√•tte besettes. Det ble mer makt til de mektige i sine distrikter. Lendmennene fikk fordel av kongsemnene som bygget p√• deres interesser, og de hadde stor politisk innflytelse. Det ble utviklet et samfunn hvor lendmennene hadde den store overmakten i samfunnet, et s√•kalt lendmannsaristokrati.
Dette skjedde p√• samme tid som det foregikk store forandringer i bondesamfunnet. Befolkningen √łkte, og det ble derfor mindre ledig jord √• dyrke. Jorda ble etter hvert eid av f√¶rre og f√¶rre, og mange b√łnder ble s√•kalte leilendinger, dvs. b√łnder som m√•tte leie jord. Dette var ogs√• en klar sosial deklassering.
Kongen hadde innf√łrt kristendommen i Norge, og han hadde stor innflytelse over kirken. P√• slutten av 1000-tallet oppsto tanken om at kirken skulle frigj√łre seg fra kongen. I 1152/53 fikk Norge sin egen erkebiskop med sete i Nidaros, og biskopen fikk 5 bisped√łmmer under seg.
Erkebiskop √ėystein Erlendsson inngikk allianse med den mektige lendmannen Erling Skakke. Kirken trengte en solid allianse for √• ta makten i landet. Til gjengjeld skulle kirken hjelpe Erling Skakke med √• f√• hans s√łnn, Magnus, p√• tronen, til tross for at han ikke var kongss√łnn. Erling Skakke ryddet alle motstanderne av veien unntatt i Tr√łndelag, og i 1163 ble den sju√•rige Magnus Erlingsson kronet og salvet til konge i Bergen av erkebiskop √ėystein. Slik ble hans svake kongsrett styrket med b√•nd direkte til Gud, og kirken fikk innflytelse p√• kongemakten. Samme √•ret kom en ny tronf√łlgelov. Den nye loven gikk ut p√• at Norge kun skulle ha en konge, og at det var kongens eldste, ektef√łdte s√łnn som hadde arverett til tronen. N√•r det skulle velges ny konge, skulle biskopene, hirdmennene og 12 utvalgte b√łnder fra bisped√łmmene i landet v√¶re samlet til riksm√łte. Biskopene skulle ha vetorett. Gjennom denne loven fikk de innflytelse over hvem som skulle v√¶re konge. Arvekonged√łmmet hadde n√• overtatt for valgkonged√łmmet, og b√łndene hadde mistet sin innflytelse over kongevalget.
I 1177 kom presten Sverre Sigurdsson til Norge fra F√¶r√łyene. Han hevdet han var s√łnn av den tidligere kongen Sigurd Munn, og som kongss√łnn krevde Sverre retten til den norske tronen. Sverre ble f√łrer for en oppr√łrsflokk kalt birkebeinerne. (Navnet birkebeiner kom av det d√•rlige fott√łyet deres som var laget av bj√łrkenever).
Til tross for makten Erling Skakke og kong Magnus hadde, vant Sverre striden. I 1179 falt Erling Skakke i kamp mot Sverres menn i slaget p√• √•keren Kalvskinnet ved Nidaros, og fem √•r senere mistet kong Magnus livet i sj√łslaget ved Fimreite i Sogn. Sverre overtok da tronen. Selv om Sverre utkjempet mange slag, vant han aldri kontroll i hele Norge. Kirken var hans argeste motstander, og Sverre var d√łmt til √• f√• kirken mot seg fordi han hadde drevet bort kirkens venn, kong Magnus, Herrens salvede. Striden mellom Sverre og kirken endte med at Sverre ble bannlyst av paven i 1194.
Kirken og flere stormenn gikk senere sammen mot Sverre i 'baglerpartiet'. Norge ble da delt i to riker, et baglerrike (de som kjempet mot Sverre) med sentrum p√• √ėstlandet, og et birkebeinerrike (de som slo seg sammen med Sverre) med sentrum i Tr√łndelag og Vestlandet. Begge rikene ble truet av oppr√łrsflokker, noe som f√łrte til at birkebeinerne og baglerne sluttet fred, og slo seg sammen med H√•kon 4. H√•konsen, Sverres konges√łnn. H√•kon H√•konsen ble konge i 1217, og etter han ble valgt som konge, kan man si at borgekrigene var avsluttet, selv om det var mindre oppr√łr mot styret av og til. Man kan ogs√• si at samlingen av Norge f√łrst ble fullf√łrt etter at H√•kon H√•konsen ble konge.
Norges storhetstid 1217 - 1319
Historikerne har som oftest sett på tiden fra Håkon Håkonsson ble konge i 1217 og fram til 1319 som en periode, og lagt vekt på det som preget hele tidsrommet.
F√łr √•r 1200 var det mulig √• bli ‚Äúvalgt‚ÄĚ til konge etter bragder og intelligens, men etter dette √•rstallet ble det innf√łrt rent arvekonged√łmme. Det vil si at man ble f√łdt rett inn i kongerollen, og at arven skulle f√łlge en klar linje fra far til s√łnn der den eldste hele hadde tiden f√łrsteretten. Alle kongene fra 1217 til 1319 tilh√łrte samme slekt og fulgte etter hverandre. H√•kon H√•konsson? Magnus Lagab√łte? Erik Magnusson? H√•kon 5. Magnusson( to sistenevnte er begge s√łnner til Lagab√łte).
I vikingetiden og langt ut i middelalderen var Norge et √¶ttesamfunn. √Ütten var uten tvil det norr√łne samfunnets viktigste institusjon. √Ütten tilh√łrte man n√¶r sagt mer enn man tilh√łrte seg selv. Det var en jernhard virkelighet som hadde skapt √¶tten og √¶ttesamholdet. I √¶tten fikk enkeltindividet beskyttelse mot alle ytre og indre fiender. Det var i √¶tten og √¶ttesamfunnet makten l√•. Jo st√łrre √¶tten var, jo mektigere kunne den opptre utad og jo sterkere rettsbeskyttelse ga den sine medlemmer.
Fra 1217-1263 n√•dde Norge sin st√łrste utstrekning. Norge fikk kontroll over Island og Gr√łnland , men Suder√łyene (Hebridene) og Man gikk tapt. Dette var storhetstiden i norsk middelalder. Norge var en selvstendig stat med sterke konger som forsvarte landets stilling utad. I 1262 anerkjente ogs√• Island Norges konge som overhode. Innad hadde kongene klart b√•de √• begrense aristokratiets innflytelse og √• kontrollere den katolske kirken.
I 1277 ble ‚Äús√¶ttargjerd‚ÄĚ (forlik) inng√•tt i T√łnsberg mellom kongen og kirken, som en av de viktigste avtalene noen gang. Den gikk ut p√• at Norge skulle v√¶re valgrike, og at alle kirkens rettigheter og privilegier skulle st√• ved lag. Norge skulle styres av riksr√•det og norske embetsmenn, ogs√• lensherrer og riksr√•dmennene skulle v√¶re norske eller inngiftet i en norsk familie. Biskopene m√•tte gi avkall p√• kongevalg og kongen m√•tte gi avkall p√• valg av biskoper. Dette var en viktig avslutning p√• striden mellom kirken og staten.
Under Norges storhetstid ble imponerende byggverk reist av kongen og kirken. Inspirasjon til disse byggverkene ble hentet fra Vest-Europa, og da mest fra England og Frankrike. Vi kan i dag se mange bygninger som ble reist under storhetstiden. Blant annet Akershus festning i Oslo, H√•konshallen i Bergen og erkebispeg√•rden i Trondheim. Etter opprettelsen av erkebispesetet i 1152-53 begynte byggingen av Nidarosdommen, som er v√•rt mest storsl√•tte minnesmerke fra middelalderen. Disse bygningene ble bygd i stein, men det ble ogs√• reist mange stavkirker under storhetstiden. Utformingen av kirker, portaler, krusifikser og annet kirkeutstyr som er bevart, vitner om en rik treskj√¶rerkunst. Men ogs√• steinkirkene inneholdt rike kunsth√•ndtverk og bildevev av h√ły kvalitet.
Litteraturen blomstet ogs√• under storhetstiden, noe bl.a. kongesagaene er eksempler p√•. I disse kongesagaene ble det ofte gitt r√•d om handel og hirdliv, men de forteller ogs√• om kongens syn p√• sin egen plass i samfunnet. Franske romanser og eventyr fra √łsten spredte seg i Norge, noe som f√łrte til en blanding med det s√¶rnorske. Slik fikk Norge sin egen folkediktning i middelalderen.

Sverre ‚Äď √¶tten d√łr ut
Kong Sverre kom fra F√¶r√łyene, og var utdannet prest. Sverre trodde selv at han var kongss√łnn, men det er det lite sannsynlig at han var. Birkebeinerne het oppr√łrsflokken Sverre ble f√łrer for. Noen av birkebeinerne fikk pussige tilnavn som Karl Kj√łttl√•r, Helge Byggvom og Einar Sm√łrbak. Selv om Sverre utkjempet omlag 60 slag, vant han aldri kontroll over hele Norge. Sverre var d√łmt til √• f√• kirken mot seg fordi han hadde fordrevet, kong Magnus Erlingsson. Striden mellom Sverre og kirken endte med at Sverre ble lyst i bann av paven i 1194. Sverre√¶tten d√łde ut da kong H√•kon 4. H√•konsson, som var Sverres etterkommer, d√łde i mars i 1319, og Magnus Lagab√łte arvet den norske tronen.

Norge inn i unionen
Kong Magnus Eriksson, som var oldebarnet til kong Magnus Lagab√łte, hadde n√• s√łnner som var blitt myndige og overtok styret av hvert sitt rike. Yngstes√łnnen, H√•kon, ble konge i Norge, og han fikk ogs√• kongeverdighet i Sverige da broren d√łde. H√•kon gikk i allianse med den danske kongen Valdemar Atterdag for √• styrke sin makt over svenske stormenn. Da stormennene fikk vite dette avsatte de H√•kon og satte inn tyskeren Albrecht av Mechlenburg. Det danske og norske kongehuset ble stadig mer knyttet sammen. Norges danskf√łdte dronning, Margreta Valdemarsdatter, fikk valgt sin danske s√łnn Olav til dansk konge etter Valdemar. H√•kon d√łde i 1330, og Olav arvet den norske tronen. Men Olav d√łde allerede som ung mann, og Margreta fikk valgt sin n√¶rmeste mannlige slektning, Erik av Pommern, i begge land. Erik var p√• dette n√•v√¶rende tidspunkt bare et barn s√• Margreta styrte i begge landene.
Etter en stund oppstod det problemer siden mange tyskere var kommet inn i Sverige. Ved hjelp av danske, norske og svenske styrker erobret Margreta Sverige og kastet tyskerne ut. Norden var samlet under en konge.

Kalmarunionen innebar at kongemakten i alle tre land ble styrket på bekostning av riksrådene. Danmark var hovedlandet og norsk og svensk selvstendighet måtte vike. Etter en stund oppstod det unionsfiendtlige krefter, og Sverige hadde problemer med å holde landet innenfor unionskongens kontroll.
I 1513 ble Kristian, en dansk hertug, valgt til konge. Han m√•tte skrive under p√• en h√•ndsfestning som begrenset kongens makt og gav adel og riksr√•d privelegier. Kristian brydde seg ikke om dette, og gav danske ikke‚Äďadelige framst√•ende posisjoner som lensherrer, h√łvedsmenn og biskoper. Kristian √łnsket √• gjenvinne Sverige. Etter et vellykket felttog falt Stockholm i 1520. og Kristian ble kronet til svensk konge. Han gjennomf√łrte deretter et massemyrderi der 82 adelige og geistlige ble halshogd. Dette ble ogs√• kalt ‚ÄĚStockholms blodbad‚ÄĚ. H√łyadelsmannen Gustav Vasa stilte seg i spissen i kampen mot Kristian, som s√• ble jaget ut av landet

Hanseatenes makt over norsk handel
Hansaforbundet ble opprettet for √• tilby beskyttelse til sine medlemmer n√•r de var ute √• reiste. Den viktigste hansabyen var L√ľbeck. Hanseatenes maktomr√•de strakte seg fra London i vest til Novgorod i √łst. I Norge var Bergen den viktigste byen for hanseatene. Hanseatene hadde mange viktige fordeler, de var for eksempel ikke underlagt norsk lov. P√• denne tiden hadde hanseatene en sv√¶rt dominerende posisjon i norsk handel. Norske kj√łpmenn var ikke s√¶rlig blide p.g.a. dette. Den norske kongen pr√łvde flere ganger uten s√¶rlig hell √• innskrenke fordelene deres - og aller helst bli kvitt dem.
Hanseatene fikk en slik posisjon fordi de organiserte handelen p√• en helt ny m√•te. De lot andre kj√łpe inn, transportere og selge varene. Ved √• organisere handelen slik kunne de operere mye mer effektivt og formidle varene ut til mange flere enn de kunne ha klart p√• egen h√•nd.





Den eldre Edda

I 1643 fant en islandsk biskop en gammel skinnbok med de fleste diktene vi kjenner fra norr√łn tid, med unntak av skaldediktene. Denne boka ble skrevet p√• 1200-tallet, men gikk s√• tapt. Ingen kjente til innholdet f√łr boka alts√• ble funnet igjen 400 √•r senere. Biskopen som fant boka, kjente til Snorre Sturlasons bok om skaldskap, Edda. Han trodde derfor at boka han hadde funnet, var et eldre verk av Snorre og ga derfor boka navnet "Den eldre edda". Dette navnet har blitt hengende ved boka, og vi har derfor b√•de den s√•kalte "Eldre edda", som er skrevet ned av en ukjent forfatter p√• slutten av 1200-tallet, og "Den yngre edda", som er skrevet av Snorre.

Vi deler eddadiktene ("Den eldre edda") inn i to grupper:
Gudediktene forteller om de norr√łne gudene, og skildrer handlinger gudene skal ha utf√łrt.
Slike dikt er ikke kjent fra noen andre steder innen det germanske språkområdet.
De representerer ikke religi√łsitet, slik vi kanskje skulle tro. De hverken hyller eller lovpriser gudene, og de inneholder heller ingen b√łnner. Det er vel i det hele tatt tvilsomt om diktene har v√¶rt brukt i forbindelse med religi√łse handlinger.
Gudene er her skildret som mennesker, men i en adskillig 'st√łrre m√•lestokk'.
De mest kjente er Voluspå, Håvamål, Rigstula og Trymskvida.
Det er 10 gudedikt i "Den eldre edda".
I "Volusp√•", som betyr volvens (sp√•kvinnens) syner (eller sp√•dom), greies det ut om "de siste tider". Da skal verden g√• under i Ragnarok, og en ny, gr√łnn jord skal stige opp og best√• til evig tid.
"H√•vam√•l" betyr den h√łyes tale, alts√• Odins tale. Dette er et dikt med mange strofer der Odin gir menneskene r√•d om hvordan de b√łr leve og hvordan de skal oppf√łre seg dersom det skal g√• dem godt i livet. Versem√•let er ljodah√•tt
"Rigstula" regnes for √• v√¶re et yngre dikt. Det er interessant da det gir bakgrunnen for de tre hovedstendene i samfunnet. Guden Rig (som egentlig er guden Heimdall) f√•r tre s√łnner med vanlige menneskekvinner. Disse s√łnnene f√•r navnene Tr√¶l, Karl og Jarl. Dermed er de sentrale sosiale lagene definert! Jarl f√•r selv en s√łnn som han kaller "Kon unge". Denne s√łnnen blir den f√łrste kongen - "Kon unge" gir "Konungr" (konge) p√• norr√łnt m√•l.
Den sosiale lagdelingen i det norr√łne samfunnet var f√łlgelig gudeskapt, dvs. mytisk.
I "Trymskvida" stjeler jotnen Trym hammeren til Tor, og han m√• kle seg ut som kvinne for √• f√• lurt til seg hammeren igjen. Dette humoristiske gudediktet beskriver ogs√• Fr√łya noks√• respektl√łst. Hun fremstilles som en kvinne som er bekymret for √• bli mistenkt for √• interessere seg for mannfolk, mens hun ellers i gudel√¶ren er gudinnen for erotikk og seksualitet.
Du finner denne historien, og mange andre artige historier om gudene, her!


Heltediktene h√łrer til en fellesgermansk litteraturtype. Diktene forteller om helteskikkelser, og de bygger sannsynligvis p√• historisk stoff. Dette gir diktene noe av den samme sannhetsgehalten som sagn. De opprinnelige heltene har muligens levd i folkevandringstiden (400-600). I forbindelse med den muntlige overleveringen har disse personene etter hvert vokst til overmenneskelige skikkelser som st√•r overfor farer av kjempeformat.
Det mest kjente av heltediktene er diktet om Sigurd Fåvnesbane.
Sigurd er den feilfrie helten som skjebnen driver inn i voldsomme og vonde konflikter.
Sigurd Fåvnesbane er også representert i mange tyske dikt. Denne dikt-/sagngruppen kalles på tysk for Niebelungenlied.

Den yngre edda

"Den yngre edda" ble skrevet ned i 1220-årene av Snorre Sturlason. Den kalles også ofte for "Snorre-Edda".
I "Den yngre edda" finner vi bl.a. ei lærebok i skaldekunst.
En skald var datidas dikter. H√łvdinger og konger hadde egne skalder knyttet til hoffet sitt. N√•r kongen hadde gjort en bragd skrev ofte skaldene dikt om det. Skaldene ble sett opp til og hadde en h√ły posisjon i samfunnet. Man mente at de som hadde dikteriske egenskaper, hadde f√•tt disse i gave fra gudene.

"Den yngre edda" er delt i tre deler.
I den f√łrste delen, Gylfaginning gir Snorre en oversikt over gudel√¶ren. Han kommer inn p√• skapelsesmyter, guder og jotner, osv.
Da Snorre var en kristen mann fant han det n√łdvendig √• 'pakke inn' gudel√¶ren p√• en slik m√•te at han ikke kunne mistenkes for √• tro p√• det han skrev. Han gir derfor utgreiingen en historisk vinkling, der han hevder at gudene opprinnelig kom fra Asia (derav navnet '√¶ser' fra 'asiamenn').
Den andre delen, Skaldskaparm√•l, redegj√łr for skaldekunsten. Tittelen betyr betegnende nok 'skaldekunst'.
I den tredje delen, H√•ttatal, gir Snorre praktiske eksempler p√• alle versem√•lene skaldekunsten kjenner. F√łrste del forteller gamle gudedikt. (Noen er de samme som st√•r i "Den eldre edda") Resten av boka dreier seg om diktspr√•k og diktformer.

Her er en kortfattet oversikt over de viktigste virkemidlene i norr√łn versekunst:

  • Allitterasjon - Bokstavrim basert p√• rim i n√¶rliggende ord som begynner med lik konsonant eller ulik vokal (i trykksterk stavelse)
    Eks.: "Vreid var Vingtor / då han vakna..."
  • Innrim - En lydkombinasjon inne i et ord kommer igjen i et annet ord i samme verselinje ('hage' - 'laga')
  • Kjenning - Vanligvis en lyrisk omskrivning p√• to eller flere ord
    Eks. 'gullringers gud' = Odin / 'spydets h√łgsete' = h√•nden
  • Heiti - Spesielle poetiske ord som ble brukt som omskriving for mer tradisjonelle ord.
    Eks.: 'gramen' = 'mann'
  • Fornyrdislag - En 8-linjers strofe der to og to linjer er knyttet sammen ved allitterasjon
  • Dr√•pa - Skaldekvad med omkved (stev)
  • Niddikt - Dikt som uttrykte h√•n og spott





Sagaer

Hva er egentlig en 'saga'?
Ordet betyr opprinnelig fortelling eller utsagn, og sagaene dreide seg om datidens/fortidens mennesker. Fortellingene, eller 'sagaene', handlet vanligvis om personer som hadde en h√ły sosial status og generelt sett ble de overlevert muntlig.
Det var fleire typar sagaer:

Islendingesagaene
handler om det dramatiske livet til nybyggerne i landnåmstidens Island på 900-tallet (fram til ca. 1030 = sagatiden).
Disse sagaene ble nedskrevet på 1200-tallet og forfatterne er anonyme islendinger, muligens med unntak av Soga om Egil Skallagrimson, som man tror kan være skrevet av Snorre Sturlason.
Grunnen til den store interessen for de gamle √¶ttesagaene p√• 1200-tallet henger muligens sammen med at det islandske samfunnet da var i en brytningstid der det gamle √¶ttesamfunnet ble oppl√łst til fordel for en sentralisering av makten under den norske kongen. Den samme tendensen til √• styrke nasjonalf√łlelsen p√• dette viset i konfrontasjonen med en annen makt finner vi i Norge p√• 1800-tallet (f.eks. i den nasjonalromantiske perioden ca. 1840-1850).
Vi kjenner til omlag 30 slike 'islendingesagaer', som også blir kalt islandske ættesagaer
Noen av de mest kjente er: Soga om Gunnlaug Ormstunge", "Soga om Egil Skallagrimson", Laksd√łlasoga, Nj√•lssaga og Soga om Gisle Sursson.
I Norge hadde vi kongesagaene. P√• Island hadde de ingen konger, men mektige √¶tter og h√łvdinger. √Ütta var den sentrale institusjonen i samfunnet, og det var naturlig at det som ble skrevet, var konsentrert nettopp omkring de mektigste √¶ttene.
For √• kunne forst√• tankegangen bak handlingsm√łnstret, m√• man kjenne til noen av hovedtrekkene ved det islandske √¶ttesamfunnet.
Selv om et sentralt maktorgan, Alltinget, ble opprettet p√• Island allerede i 930, l√• allikevel det alt vesentlige av makten hos de 39 godene, eller h√łvdingene. Dersom slike goder hadde stor nok makt, brydde de seg ofte ikke om de dommene som ble vedtatt p√• Alltinget.
Konfliktene p√• Island √łket i antall og intensitet etter hvert som tilgangen til jord ble mindre utover p√• 900-tallet. Hovedproblemet l√• i at den eneste sentrale institusjonen, Alltinget, ikke hadde noen mulighet til √• f√łlge opp de vedtakene som ble gjort. Det fantes alts√• ingen sentral statsmakt. De maktb√¶rende institusjonene var f√łlgelig de ulike √¶ttene. Dette f√łrte til at det √• fungere utenfor √¶tten, var utenkelig. √Ütten gav deg den sikkerheten du trengte for √• overleve.
Troskapen mot √¶tten ble altoverskyggende for det enkelte individ. N√•r du selv trengte hjelp og st√łtte, fikk du det fra √¶tten, og n√•r andre medlemmer av √¶tten var i hardt v√¶r, var det en selvf√łlge at du selv fulgte lojalt opp. Dette gjaldt uinnskrenket, ogs√• selv om du og din √¶tt egentlig hadde urett!
For mennesker i norr√łn tid var √¶ren noe av det viktigste i livet. Den verste skammen som kunne ramme et menneske, var √• d√ł √¶rel√łs. Det √• svikte √¶tten ble sett p√• som noe av det mest √¶rel√łse man kunne gj√łre, og det var derfor bedre √• d√ł for √¶tten med √¶ren i behold enn √• slepe seg videre i livet som en √¶rel√łs mann/kvinne. Her b√łr det ogs√• tas hensyn til den eksisterende skjebnetroen. Det som skulle skje en i livet, var allerede nedskrevet i nornenes (skjebnegudinnenes) bok ved f√łdselen. Dersom man allikevel ikke kunne rokke ved sin skjebne, var det like godt √• d√ł med √¶ren i behold.
Det var kort sagt bedre √• d√ł med en pil i brystet og √¶ren intakt, enn √¶rel√łs med en pil i ryggen!
Et slikt forhold til eksistensen kalles predeterminisme (forutbestemmelse).
Eksistensiell predeterminisme og forholdet til √¶tten var alts√• helt avgj√łrende for livet og skjebnen til de menneskene vi m√łter i islendingesagaene.

Samfunnsbildet
Vi m√łter et bondesamfunn som var dominert av en 'aristokratisk' krigeroverklasse. Det var krigerens verdier og normer som gjaldt. Det var hver manns plikt √• ta vare p√• sine rettigheter og sin eiendom. Dersom man ikke hadde styrke nok til √• ivareta sine egne interesser, var man d√łmt til √• tape.
Det √• bryte sine l√łfter og √łdelegge etterm√¶let sitt var verre enn d√łden.
De harde moralnormene bygget p√• pliktene overfor √¶tten, og p√• den velutviklede skjebnetroen. Man kunne i verste fall bli n√łdt til √• drepe sine beste venner for √• opprettholde √¶ren til √¶tten.

Kvinne/mann
I det gamle √¶ttesamfunnet hadde kj√łnnene sine klart definerte oppgaver. Selv om samfunnet generelt sett var et autorit√¶rt patriarkat, hadde kvinnene allikevel forholdsvis store rettigheter. P√• en tradisjonell g√•rd var kvinnen den nestkommandrerende etter mannen. Et symbol p√• hennes verdighet som 'husfrue' var n√łklene hun bar om livet.
Vi må også huske at mannen i store deler av året kunne være borte fra gården, og det var da ofte konen som styrte gårdsdriften med det ansvaret det innebar.
I islendingesagaene blir ofte personene satt opp mot hverandre som stereotype manns- og kvinnerepresentanter.
Mennene er gjerne modige, stridsdyktige og kloke, med godt utseende og evner som skalder.
Kvinnene kan være vakre, kloke og/eller stridige. Ofte er det kvinnene som egger mennene til kamp, og på den måten setter konfliktene i gang.
Vi m√łter imidlertid ogs√• sammensatte naturer i sagaene. Et eksempel p√• dette er Egil Skallagrimson. Han dreper i √łst og i vest i rent berserkraseri, men blir ogs√• liggende til sengs i dyp sorg over en d√łd s√łnn. Sorgen er han i stand til √• uttrykke i det vakre minnekvadet Sonetapet.


Form og innhold i sagaene
Synsvinkelen i ættesagaene er autoral og refererende. Det vil si at forfatteren står utenfor handlingen og refererer det som skjer. Handlingen er knyttet til dramatiske episoder som kamper og drap. Naturskildringer og dagligdagse hendelser får liten plass dersom de ikke har direkte betydning for den dramatiske handlingen.
Skildres naturen, er det vanligvis det barske og ville som framheves.
Dr√łmmer og skjebnetro spiller ofte en viktig rolle i sagaene. I "Gunnlaugssaga" blir den tragiske kj√¶rlighetshistorien som utgj√łr handlingen varslet tidlig i sagaen gjennom en dr√łm som far til Helga den fagre har. Dr√łmmen kan alts√• varsle en skjebne som er fastlagt (jfr. 'predeterminisme' ovenfor). Denne skjebnen kan ikke mennesket gj√łre noe med. Menneskene er styrt av sin skjebne. Dette ser i ogs√• i "Nj√•lssaga" hvor Gunnar f√•r beskjed om at dersom han ikke reiser fra Island, vil han bli drept. N√•r Gunnar velger √• bli p√• Island er han klar over at han vil bli drept, og selv om han kjemper imot er det skjebnen som vinner.

Menneskene blir skildret utenfra. Dette har sammenheng med synsvinkelen.
Det er ikke tankereferat i sagaene. Vi m√• f√łlgelig slutte oss til tanker og f√łlelser ut i fra utseende, handlinger og replikker. Utseendet er viktig som uttrykk for hvordan et menneske f√łler og tenker. Skildringa av Egil Skallagrimsson er et godt eksempel. N√•r broren hans blir drept og Egil er sint og trist, viser sagaen dette ved √• skildre ansiktet hans som er helt forvrengt. Han drar det ene √łyebrynet opp i h√•rfestet og det andre ned p√• kinnet.

Sagaene er komponert med hovedvekt p√• de dramatiske h√łydepunktene, som blir skildret detaljert. Handlingen er gjerne knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap. Dagliglivets detaljer (og naturskildringer) tar islendingesagaene lett p√•. N√•r forfatteren kommer til et mindre dramatisk omr√•de av handlingen blir dette skildret gjennom et kort referat: "S√• skjedde det ikke mer den vinteren."
I mange sagaer spiller dr√łmmer og skjebnetro en viktig rolle (eks.: "Soga om Gunnlaug Ormstunge")

Et s√¶rtrekk ved sagalitteraturen er vekten p√• den treffende replikken. N√•r Gunnlaug Ormstunge m√łter Eirik Jarl med en opphovnet fot, der det renner blod og materie fra en svull, sp√łr jarlen hvorfor han ikke halter. Svaret forteller mye om personen Gunnlaug: "Ikke skal jeg g√• halt s√• lenge begge f√łtter er jamnlange."
Den treffende replikken er ofte utformet som en kald og n√łktern kommentar der en heller sier for lite enn for mye.
Dette kalles ofte 'underdrivelse', eller litotes.
Spesielt det √• g√• i d√łden med en 'cool' kommentar gav enkeltmennesket stor √¶re.


Kongesagaer
Kongesagaene forteller historien om de norske kongene og hirden deres fra rundt 850 til 1150.
"√Ögrip", som betyr ¬ęutdrag¬Ľ, er navnet p√• den eldste norgeshistorien vi kjenner til fra norr√łnt spr√•k. Boken er liten og ble sannsynligvis skrevet i Nidaros i 1190-√•rene.
"Sverres saga" ble ogs√• skrevet i Norge. Denne sagaen forsvarer den omstridte kong Sverre. Den ble skrevet i to omganger; den ene diktert av Sverre selv, mens den andre ble skrevet etter at han var d√łd.
"Heimskringla" ("Kringla heimsins") er storverket fra norr√łn tid, skrevet av Snorre Sturlason. Boken handler om de norske kongene fra de eldste tider av fram til slaget p√• Re i 1177, det √•ret Sverre tok kongsnavn.

Sagaene i "Heimskringla" handler om:
Kongene fra Halvdan Svarte, faren til Harald Hårfagre, til Magnus Erlingsson, samt Olav den Hellige (denne delen fyller over en tredel av hele verket)
Snorre benyttet i sitt verk tidligere sagaer om kongene. Han kjente til muntlig tradisjon om kongene både på Island og i Norge og hadde god oversikt over historiene om alle undergjerningene til Olav den hellige. Snorre boltret seg i alt dette stoffet, men som historiker var han mer realistisk og kritisk enn sine forgjengere og samtidige.
Navnet "Heimskringla" har boka f√•tt etter √•pningsordene i verket, Kringla heimsins, som vi kan oversette til ¬ęverdensringen¬Ľ, det vil si nordskiva. Boken ble ogs√• kalt "Norges kongesagaer".

Du finner "Heimskringla" på dansk på denne adressen!

Fornaldersagaer
Denne gruppen sagaer bygger på mye av det samme stoffet som finnes i heltekvadene. De ble nedskrevet omkring 1260 - 1290, altså litt senere enn de andre sagaene.

Riddersagaer
Riddersagaene har mye til felles med fornaldersagaene. De viser imidlertid en sterkere innflytelse fra europeisk ridderdiktning. Flere av dem ble nedskrevet i Norge.

Samtids-sagaer
Denne gruppen sagaer inneholder beretninger fra samtiden. De handler også om ættefeider. Den mest kjente er Sturlungesaga, som forteller om ætten til Snorre Sturlason.


Sagastilen
Her er en kortfattet oversikt over de viktigste trekkene:
  • Underdrivelse (litotes) - Forfatteren skildrer en dramatisk episode p√• en udramatisk og ofte dagligdags m√•te. Han/hun forsterker det som blir sagt ved √• gj√łre det hele mer bagatellmessig. Litotes blir ofte brukt sammen med ironi.
    Eks. 'Han var ikke direkte dum i matte' (om Einstein)
  • Den treffende replikken representerer et viktig s√¶rtrekk ved sagadiktningen. I slike replikker inng√•r gjerne bruken av litotes.
    Eks.: I 'Gunnlaug Ormstunge' trer Gunnlaug fram for Eirik jarl med en fot som er sterkt opphovnet, og som i tillegg er full av blod og materie fra en stor svull. Gunnlaug g√•r fram som en frisk og f√łrlig kriger, og jarlen sp√łr ham om hvorfor han ikke halter.
    'Ikkje skal eg g√• halt s√• lenge begge f√łter er jamlange', savrer Gunnlaug, og forteller samtidig mye om seg selv.
  • Autoralt refererende synsvinkel - Forfatteren st√•r utenfor og presenterer personene gjennom utseende, handling og replikker. Vi f√•r vanligvis ikke innblikk i personenes tanker og f√łlelser. Forfatteren er en n√łytral og objektiv betrakter.
  • Handlingen er knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap.
  • Naturskildringer og dagligdagse detaljer f√•r liten plass. Det er de dramatiske h√łydepunktene som dominerer handlingen.





Snorre Sturlason 1179 - 1241

Snorre Sturlason En av de rikeste og √¶rgjerrigste √¶ttene p√• Island var Sturlungene, og til denne √¶tten h√łrte Snorre. Han ble f√łdt i 1179. Mens han var liten brukte mora opp arven hans; men Snorre skaffet seg rikdom da han ble voksen.
Han giftet seg to ganger, og begge gangene med rike kvinner. Han ble lovsigemann på Island. Lovsigemannen var den som sa fram lovene på Alltinget, og på den måten fikk han stor makt og myndighet.
Snorre var to ganger i Norge, og lenge hver gang. I Norge var det p√• den tiden strid mellom H√•kon H√•konsson og Skule jarl. F√łrste gang Snorre var i Norge var H√•kon bare et barn, og Skule styrte for ham. Snorre ble Skules venn. Seinere, da H√•kon selv ble konge, forsto han at Snorre ikke ville hjelpe ham med √• f√• Island under norsk herred√łmme. Kong H√•kon ga derfor en annen mann p√• Island dette oppdraget. Da begynte en voldsom kamp mellom denne mannen og Snorre. Snorre m√•tte flykte og kom til Norge igjen. Etter to √•r i Norge fikk han vite at den andre h√łvdingen p√• Island var d√łd, og n√• ville han dra tilbake dit. Kong H√•kon nektet ham √• reise, men Snorre dro avg√•rde likevel. H√•kon sendte da et brev til Island, og ga beskjed om at Snorre enten skulle fanges og f√łres til Norge eller drepes. Og i 1241 ble Snorre overfalt p√• g√•rden sin, Reykaholt, og drept.

Snorre var klart den st√łrste forfatteren i norr√łn tid. Det er s√¶rlig som kongehistoriker han er godt kjent, men han var ogs√• sv√¶rt litter√¶rt engasjert. Snorre skj√łnte at den gamle diktekunsten holdt p√• √• g√• i glemmeboken. Av sin mor hadde han f√•tt h√łre fortidens sagaer, og han interesserte seg levende for dem. Snorre skrev som tidligere nevnt boka "Den yngre edda". Men aller mest kjent er han fordi han har skrevet kongesagaene, eller som tidligere nevnt, "Heimskringla" (se ovenfor). Snorre begynner med jordkloden og verdensdelene; men s√• drar han opp til "norderlandene", hvor Odin hersker. Fra Odin stammer de gamle norske kongene, mener Snorre, og han forteller om kongene fra Halvdan Svarte og helt fram til Kong Sverre.




6.719.792  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!