Norrøn litteratur


Islandsk/norsk sagadiktning


Norrøn litteratur
Historisk bakgrunn Religion Den eldre Edda
Den yngre Edda Litterære virkemidler Islendingesagaene
Kongesagaene Fornaldersagaene Riddersagaene
Samtidssagaene Samfunnsbildet Kjønnsrollemønsteret
Form og innhold Sagastilen Snorre Sturlason


Religion

'Norrøn tid' kan deles inn i en 'eldre' (793 - ca. 1050) og en 'yngre' (ca. 1050 - 1350) periode. Den første delen ble dominert av norrøn mytologi og norrøne verdier og holdninger. Den andre delen ble i raskt økende grad preget av kristen ideologi

Før-kristendommens norrøne mytologi skilte seg fra kristendommen blant annet ved mangelen på klare moralske krav.
Mellommenneskelig forhold lå utenfor den religiøse sfære, og gudenes hovedoppgave var primært å hjelpe til med avlinger og fruktbarhet.
Menneskenes plikter overfor gudene var følgelig ikke å leve livet slik det var bestemt gjennom gudegitte moralske leveregler, men kun å vise respekt og gjennomføre regelmessig bloting (ofring).
Gudene hadde ingen dømmende makt slik Gud har i kristendommen (og Allah i islam)

En mannsdominert krigermoral som prioriterte ære og ætt, dominerte samfunnet.
(Se avsnittet om kjønnsrollemønsteret for mer nyansert informasjon om forholdet mellom kjønnene!)
Ættesamfunnet, der 'ætten', eller 'familien' sto sentralt, innebar at samtlige familemedlemmer hadde et kollektiv ansvar for ættens ære og velhavende. Kollektivt ansvar betyr her at en hver krenkelse av et ættemedlem ble oppfattet som et angrep på hele ætten, og samtlige ættemedlemmer hadde følgelig ansvar for å gjenopprette den tapte æren. Dette førte blant annet til det vi i dag kaller 'blodhevn'
Status og maktforhold innen ætten var gjerne bestemt av alder og kjønn.

Mot slutten av 1000-tallet økte den kristne innflytelsen sørfra.
Den kristne ideologien aksepterte ikke den norrøne tanken om ættesamfunnets kollektive ansvar. Kristendommen la mer vekt på enkeltmenneskets ansvar for forholdet til Gud, samt egne handlinger.
Innføringen av kristendommen førte naturlig nok til store endringer. Det gamle ættefellesskapet ble svekket, og forholdet mellom kjønnene endret seg.

Du kan ane disse endringene i folkevisa "Olav og Kari"
De første tre delene er skrevet i førkristen tid. Den fjerde delen ble lagt til etter innføringen av kristendommen.
Det forklarer for det første hvorfor Olav lot seg så lett påvirke av moren sin at han drepte Kari. Moren sto over ham i det gamle ættesamfunnet, og hennes ord var lov.
For det andre aner vi i den 'kristne' sluttdelen at tanker om kjærlighet og tilgivelse spiller avgjørende inn i handlingen.
Slikt var uvesentlig i norrøn tankegang.




Den eldre Edda

I 1643 fant en islandsk biskop en gammel skinnbok med de fleste diktene vi kjenner fra norrøn tid, med unntak av skaldediktene. Denne boka ble skrevet på 1200-tallet, men gikk så tapt. Ingen kjente til innholdet før boka altså ble funnet igjen 400 år senere. Biskopen som fant boka, kjente til Snorre Sturlasons bok om skaldskap, Edda. Han trodde derfor at boka han hadde funnet, var et eldre verk av Snorre og ga derfor boka navnet "Den eldre edda". Dette navnet har blitt hengende ved boka, og vi har derfor både den såkalte "Eldre edda", som er skrevet ned av en ukjent forfatter på slutten av 1200-tallet, og "Den yngre edda", som er skrevet av Snorre.

Vi deler eddadiktene ("Den eldre edda") inn i to grupper:
Gudediktene forteller om de norrøne gudene, og skildrer handlinger gudene skal ha utført.
Slike dikt er ikke kjent fra noen andre steder innen det germanske språkområdet.
De representerer ikke religiøsitet, slik vi kanskje skulle tro. De hverken hyller eller lovpriser gudene, og de inneholder heller ingen bønner. Det er vel i det hele tatt tvilsomt om diktene har vært brukt i forbindelse med religiøse handlinger.
Gudene er her skildret som mennesker, men i en adskillig 'større målestokk'.
De mest kjente er Voluspå, Håvamål, Rigstula og Trymskvida.
Det er 10 gudedikt i "Den eldre edda".
I "Voluspå", som betyr volvens (spåkvinnens) syner (eller spådom), greies det ut om "de siste tider". Da skal verden gå under i Ragnarok, og en ny, grønn jord skal stige opp og bestå til evig tid.
"Håvamål" betyr den høyes tale, altså Odins tale. Dette er et dikt med mange strofer der Odin gir menneskene råd om hvordan de bør leve og hvordan de skal oppføre seg dersom det skal gå dem godt i livet. Versemålet er ljodahått
"Rigstula" regnes for å være et yngre dikt. Det er interessant da det gir bakgrunnen for de tre hovedstendene i samfunnet. Guden Rig (som egentlig er guden Heimdall) får tre sønner med vanlige menneskekvinner. Disse sønnene får navnene Træl, Karl og Jarl. Dermed er de sentrale sosiale lagene definert! Jarl får selv en sønn som han kaller "Kon unge". Denne sønnen blir den første kongen - "Kon unge" gir "Konungr" (konge) på norrønt mål.
Den sosiale lagdelingen i det norrøne samfunnet var følgelig gudeskapt, dvs. mytisk.
I "Trymskvida" stjeler jotnen Trym hammeren til Tor, og han må kle seg ut som kvinne for å få lurt til seg hammeren igjen. Dette humoristiske gudediktet beskriver også Frøya nokså respektløst. Hun fremstilles som en kvinne som er bekymret for å bli mistenkt for å interessere seg for mannfolk, mens hun ellers i gudelæren er gudinnen for erotikk og seksualitet.
Du finner denne historien, og mange andre artige historier om gudene, her!


Heltediktene hører til en fellesgermansk litteraturtype. Diktene forteller om helteskikkelser, og de bygger sannsynligvis på historisk stoff. Dette gir diktene noe av den samme sannhetsgehalten som sagn. De opprinnelige heltene har muligens levd i folkevandringstiden (400-600). I forbindelse med den muntlige overleveringen har disse personene etter hvert vokst til overmenneskelige skikkelser som står overfor farer av kjempeformat.
Det mest kjente av heltediktene er diktet om Sigurd Fåvnesbane.
Sigurd er den feilfrie helten som skjebnen driver inn i voldsomme og vonde konflikter.
Sigurd Fåvnesbane er også representert i mange tyske dikt. Denne dikt-/sagngruppen kalles på tysk for Niebelungenlied.

Den yngre edda

"Den yngre edda" ble skrevet ned i 1220-årene av Snorre Sturlason. Den kalles også ofte for "Snorre-Edda".
I "Den yngre edda" finner vi bl.a. ei lærebok i skaldekunst.
En skald var datidas dikter. Høvdinger og konger hadde egne skalder knyttet til hoffet sitt. Når kongen hadde gjort en bragd skrev ofte skaldene dikt om det. Skaldene ble sett opp til og hadde en høy posisjon i samfunnet. Man mente at de som hadde dikteriske egenskaper, hadde fått disse i gave fra gudene.

"Den yngre edda" er delt i tre deler.
I den første delen, Gylfaginning gir Snorre en oversikt over gudelæren. Han kommer inn på skapelsesmyter, guder og jotner, osv.
Da Snorre var en kristen mann fant han det nødvendig å 'pakke inn' gudelæren på en slik måte at han ikke kunne mistenkes for å tro på det han skrev. Han gir derfor utgreiingen en historisk vinkling, der han hevder at gudene opprinnelig kom fra Asia (derav navnet 'æser' fra 'asiamenn').
Den andre delen, Skaldskaparmål, redegjør for skaldekunsten. Tittelen betyr betegnende nok 'skaldekunst'.
I den tredje delen, Håttatal, gir Snorre praktiske eksempler på alle versemålene skaldekunsten kjenner. Første del forteller gamle gudedikt. (Noen er de samme som står i "Den eldre edda") Resten av boka dreier seg om diktspråk og diktformer.

Her er en kortfattet oversikt over de viktigste virkemidlene i norrøn versekunst:

  • Allitterasjon - Bokstavrim basert på rim i nærliggende ord som begynner med lik konsonant eller ulik vokal (i trykksterk stavelse)
    Eks.: "Vreid var Vingtor / då han vakna..."
  • Innrim - En lydkombinasjon inne i et ord kommer igjen i et annet ord i samme verselinje ('hage' - 'laga')
  • Kjenning - Vanligvis en lyrisk omskrivning på to eller flere ord
    Eks. 'gullringers gud' = Odin / 'spydets høgsete' = hånden
  • Heiti - Spesielle poetiske ord som ble brukt som omskriving for mer tradisjonelle ord.
    Eks.: 'gramen' = 'mann'
  • Fornyrdislag - En 8-linjers strofe der to og to linjer er knyttet sammen ved allitterasjon
  • Dråpa - Skaldekvad med omkved (stev)
  • Niddikt - Dikt som uttrykte hån og spott





Sagaer

Hva er egentlig en 'saga'?
Ordet betyr opprinnelig fortelling eller utsagn, og sagaene dreide seg om datidens/fortidens mennesker. Fortellingene, eller 'sagaene', handlet vanligvis om personer som hadde en høy sosial status og generelt sett ble de overlevert muntlig.
Det var fleire typar sagaer:

Islendingesagaene
handler om det dramatiske livet til nybyggerne i landnåmstidens Island på 900-tallet (fram til ca. 1030 = sagatiden).
Disse sagaene ble nedskrevet på 1200-tallet og forfatterne er anonyme islendinger, muligens med unntak av Soga om Egil Skallagrimson, som man tror kan være skrevet av Snorre Sturlason.
Grunnen til den store interessen for de gamle ættesagaene på 1200-tallet henger muligens sammen med at det islandske samfunnet da var i en brytningstid der det gamle ættesamfunnet ble oppløst til fordel for en sentralisering av makten under den norske kongen. Den samme tendensen til å styrke nasjonalfølelsen på dette viset i konfrontasjonen med en annen makt finner vi i Norge på 1800-tallet (f.eks. i den nasjonalromantiske perioden ca. 1840-1850).
Vi kjenner til omlag 30 slike 'islendingesagaer', som også blir kalt islandske ættesagaer
Noen av de mest kjente er: Soga om Gunnlaug Ormstunge", "Soga om Egil Skallagrimson", Laksdølasoga, Njålssaga og Soga om Gisle Sursson.
I Norge hadde vi kongesagaene. På Island hadde de ingen konger, men mektige ætter og høvdinger. Ætta var den sentrale institusjonen i samfunnet, og det var naturlig at det som ble skrevet, var konsentrert nettopp omkring de mektigste ættene.
For å kunne forstå tankegangen bak handlingsmønstret, må man kjenne til noen av hovedtrekkene ved det islandske ættesamfunnet.
Selv om et sentralt maktorgan, Alltinget, ble opprettet på Island allerede i 930, lå allikevel det alt vesentlige av makten hos de 39 godene, eller høvdingene. Dersom slike goder hadde stor nok makt, brydde de seg ofte ikke om de dommene som ble vedtatt på Alltinget.
Konfliktene på Island øket i antall og intensitet etter hvert som tilgangen til jord ble mindre utover på 900-tallet. Hovedproblemet lå i at den eneste sentrale institusjonen, Alltinget, ikke hadde noen mulighet til å følge opp de vedtakene som ble gjort. Det fantes altså ingen sentral statsmakt. De maktbærende institusjonene var følgelig de ulike ættene. Dette førte til at det å fungere utenfor ætten, var utenkelig. Ætten gav deg den sikkerheten du trengte for å overleve.
Troskapen mot ætten ble altoverskyggende for det enkelte individ. Når du selv trengte hjelp og støtte, fikk du det fra ætten, og når andre medlemmer av ætten var i hardt vær, var det en selvfølge at du selv fulgte lojalt opp. Dette gjaldt uinnskrenket, også selv om du og din ætt egentlig hadde urett!
For mennesker i norrøn tid var æren noe av det viktigste i livet. Den verste skammen som kunne ramme et menneske, var å dø æreløs. Det å svikte ætten ble sett på som noe av det mest æreløse man kunne gjøre, og det var derfor bedre å dø for ætten med æren i behold enn å slepe seg videre i livet som en æreløs mann/kvinne. Her bør det også tas hensyn til den eksisterende skjebnetroen. Det som skulle skje en i livet, var allerede nedskrevet i nornenes (skjebnegudinnenes) bok ved fødselen. Dersom man allikevel ikke kunne rokke ved sin skjebne, var det like godt å dø med æren i behold.
Det var kort sagt bedre å dø med en pil i brystet og æren intakt, enn æreløs med en pil i ryggen!
Et slikt forhold til eksistensen kalles predeterminisme (forutbestemmelse).
Eksistensiell predeterminisme og forholdet til ætten var altså helt avgjørende for livet og skjebnen til de menneskene vi møter i islendingesagaene.

Samfunnsbildet
Vi møter et bondesamfunn som var dominert av en 'aristokratisk' krigeroverklasse. Det var krigerens verdier og normer som gjaldt. Det var hver manns plikt å ta vare på sine rettigheter og sin eiendom. Dersom man ikke hadde styrke nok til å ivareta sine egne interesser, var man dømt til å tape.
Det å bryte sine løfter og ødelegge ettermælet sitt var verre enn døden.
De harde moralnormene bygget på pliktene overfor ætten, og på den velutviklede skjebnetroen. Man kunne i verste fall bli nødt til å drepe sine beste venner for å opprettholde æren til ætten.

Kvinne/mann
I det gamle ættesamfunnet hadde kjønnene sine klart definerte oppgaver. Selv om samfunnet generelt sett var et autoritært patriarkat (mannssamfunn), hadde kvinnene allikevel forholdsvis store rettigheter. På en tradisjonell gård var kvinnen den nestkommandrerende etter mannen. Et symbol på hennes verdighet som 'husfrue' var nøklene hun bar om livet.
Vi må også huske at mannen i store deler av året kunne være borte fra gården, og det var da ofte konen som styrte gårdsdriften med det ansvaret det innebar.
I islendingesagaene blir ofte personene satt opp mot hverandre som stereotype manns- og kvinnerepresentanter.
Mennene er gjerne modige, stridsdyktige og kloke, med godt utseende og evner som skalder.
Kvinnene kan være vakre, kloke og/eller stridige. Ofte er det kvinnene som egger mennene til kamp, og på den måten setter konfliktene i gang.
Vi møter imidlertid også sammensatte mannlige naturer i sagaene. Et eksempel på dette er Egil Skallagrimson. Han dreper i øst og i vest i rent berserkraseri, men blir også liggende til sengs i dyp sorg over en død sønn. Sorgen er han i stand til å uttrykke i det vakre minnekvadet Sonetapet.


Form og innhold i sagaene
Synsvinkelen i ættesagaene er autoral og refererende. Det vil si at forfatteren står utenfor handlingen og refererer det som skjer. Handlingen er knyttet til dramatiske episoder som kamper og drap. Naturskildringer og dagligdagse hendelser får liten plass dersom de ikke har direkte betydning for den dramatiske handlingen.
Skildres naturen, er det vanligvis det barske og ville som framheves.
Drømmer og skjebnetro spiller ofte en viktig rolle i sagaene. I "Gunnlaugssaga" blir den tragiske kjærlighetshistorien som utgjør handlingen varslet tidlig i sagaen gjennom en drøm som far til Helga den fagre har. Drømmen kan altså varsle en skjebne som er fastlagt (jfr. 'predeterminisme' ovenfor). Denne skjebnen kan ikke mennesket gjøre noe med. Menneskene er styrt av sin skjebne. Dette ser i også i "Njålssaga" hvor Gunnar får beskjed om at dersom han ikke reiser fra Island, vil han bli drept. Når Gunnar velger å bli på Island er han klar over at han vil bli drept, og selv om han kjemper imot er det skjebnen som vinner.

Menneskene blir skildret utenfra. Dette har sammenheng med synsvinkelen.
Det er ikke tankereferat i sagaene. Vi må følgelig slutte oss til tanker og følelser ut i fra utseende, handlinger og replikker. Utseendet er viktig som uttrykk for hvordan et menneske føler og tenker. Skildringa av Egil Skallagrimsson er et godt eksempel. Når broren hans blir drept og Egil er sint og trist, viser sagaen dette ved å skildre ansiktet hans som er helt forvrengt. Han drar det ene øyebrynet opp i hårfestet og det andre ned på kinnet.

Sagaene er komponert med hovedvekt på de dramatiske høydepunktene, som blir skildret detaljert. Handlingen er gjerne knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap. Dagliglivets detaljer (og naturskildringer) tar islendingesagaene lett på. Når forfatteren kommer til et mindre dramatisk område av handlingen blir dette skildret gjennom et kort referat: "Så skjedde det ikke mer den vinteren."
I mange sagaer spiller drømmer og skjebnetro en viktig rolle (eks.: "Soga om Gunnlaug Ormstunge")

Et særtrekk ved sagalitteraturen er vekten på den treffende replikken. Når Gunnlaug Ormstunge møter Eirik Jarl med en opphovnet fot, der det renner blod og materie fra en svull, spør jarlen hvorfor han ikke halter. Svaret forteller mye om personen Gunnlaug: "Ikke skal jeg gå halt så lenge begge føtter er jamnlange."
Den treffende replikken er ofte utformet som en kald og nøktern kommentar der en heller sier for lite enn for mye.
Dette kalles ofte 'underdrivelse', eller litotes.
Spesielt det å gå i døden med en 'cool' kommentar gav enkeltmennesket stor ære.


Kongesagaer
Kongesagaene forteller historien om de norske kongene og hirden deres fra rundt 850 til 1150.
"Ågrip", som betyr «utdrag», er navnet på den eldste norgeshistorien vi kjenner til fra norrønt språk. Boken er liten og ble sannsynligvis skrevet i Nidaros i 1190-årene.
"Sverres saga" ble også skrevet i Norge. Denne sagaen forsvarer den omstridte kong Sverre. Den ble skrevet i to omganger; den ene diktert av Sverre selv, mens den andre ble skrevet etter at han var død.
"Heimskringla" ("Kringla heimsins") er storverket fra norrøn tid, skrevet av Snorre Sturlason. Boken handler om de norske kongene fra de eldste tider av fram til slaget på Re i 1177, det året Sverre tok kongsnavn.

Sagaene i "Heimskringla" handler om:
Kongene fra Halvdan Svarte, faren til Harald Hårfagre, til Magnus Erlingsson, samt Olav den Hellige (denne delen fyller over en tredel av hele verket)
Snorre benyttet i sitt verk tidligere sagaer om kongene. Han kjente til muntlig tradisjon om kongene både på Island og i Norge og hadde god oversikt over historiene om alle undergjerningene til Olav den hellige. Snorre boltret seg i alt dette stoffet, men som historiker var han mer realistisk og kritisk enn sine forgjengere og samtidige.
Navnet "Heimskringla" har boka fått etter åpningsordene i verket, Kringla heimsins, som vi kan oversette til «verdensringen», det vil si nordskiva. Boken ble også kalt "Norges kongesagaer".

Du finner "Heimskringla" på dansk på denne adressen!

Fornaldersagaer
Denne gruppen sagaer bygger på mye av det samme stoffet som finnes i heltekvadene. De ble nedskrevet omkring 1260 - 1290, altså litt senere enn de andre sagaene.

Riddersagaer
Riddersagaene har mye til felles med fornaldersagaene. De viser imidlertid en sterkere innflytelse fra europeisk ridderdiktning. Flere av dem ble nedskrevet i Norge.

Samtids-sagaer
Denne gruppen sagaer inneholder beretninger fra samtiden. De handler også om ættefeider. Den mest kjente er Sturlungesaga, som forteller om ætten til Snorre Sturlason.


Sagastilen
Her er en kortfattet oversikt over de viktigste trekkene:
  • Underdrivelse (litotes) - Forfatteren skildrer en dramatisk episode på en udramatisk og ofte dagligdags måte. Han/hun forsterker det som blir sagt ved å gjøre det hele mer bagatellmessig. Litotes blir ofte brukt sammen med ironi.
    Eks. 'Han var ikke direkte dum i matte' (om Einstein)
  • Den treffende replikken representerer et viktig særtrekk ved sagadiktningen. I slike replikker inngår gjerne bruken av litotes.
    Eks.: I 'Gunnlaug Ormstunge' trer Gunnlaug fram for Eirik jarl med en fot som er sterkt opphovnet, og som i tillegg er full av blod og materie fra en stor svull. Gunnlaug går fram som en frisk og førlig kriger, og jarlen spør ham om hvorfor han ikke halter.
    'Ikkje skal eg gå halt så lenge begge føter er jamlange', savrer Gunnlaug, og forteller samtidig mye om seg selv.
  • Autoralt refererende synsvinkel - Forfatteren står utenfor og presenterer personene gjennom utseende, handling og replikker. Vi får vanligvis ikke innblikk i personenes tanker og følelser. Forfatteren er en nøytral og objektiv betrakter.
  • Handlingen er knyttet til dramatiske opptrinn og situasjoner - ofte kamper og drap.
  • Naturskildringer og dagligdagse detaljer får liten plass. Det er de dramatiske høydepunktene som dominerer handlingen.





Snorre Sturlason 1179 - 1241

Snorre Sturlason En av de rikeste og ærgjerrigste ættene på Island var Sturlungene, og til denne ætten hørte Snorre. Han ble født i 1179. Mens han var liten brukte mora opp arven hans; men Snorre skaffet seg rikdom da han ble voksen.
Han giftet seg to ganger, og begge gangene med rike kvinner. Han ble lovsigemann på Island. Lovsigemannen var den som sa fram lovene på Alltinget, og på den måten fikk han stor makt og myndighet.
Snorre var to ganger i Norge, og lenge hver gang. I Norge var det på den tiden strid mellom Håkon Håkonsson og Skule jarl. Første gang Snorre var i Norge var Håkon bare et barn, og Skule styrte for ham. Snorre ble Skules venn. Seinere, da Håkon selv ble konge, forsto han at Snorre ikke ville hjelpe ham med å få Island under norsk herredømme. Kong Håkon ga derfor en annen mann på Island dette oppdraget. Da begynte en voldsom kamp mellom denne mannen og Snorre. Snorre måtte flykte og kom til Norge igjen. Etter to år i Norge fikk han vite at den andre høvdingen på Island var død, og nå ville han dra tilbake dit. Kong Håkon nektet ham å reise, men Snorre dro avgårde likevel. Håkon sendte da et brev til Island, og ga beskjed om at Snorre enten skulle fanges og føres til Norge eller drepes. Og i 1241 ble Snorre overfalt på gården sin, Reykaholt, og drept.

Snorre var klart den største forfatteren i norrøn tid. Det er særlig som kongehistoriker han er godt kjent, men han var også svært litterært engasjert. Snorre skjønte at den gamle diktekunsten holdt på å gå i glemmeboken. Av sin mor hadde han fått høre fortidens sagaer, og han interesserte seg levende for dem. Snorre skrev som tidligere nevnt boka "Den yngre edda". Men aller mest kjent er han fordi han har skrevet kongesagaene, eller som tidligere nevnt, "Heimskringla" (se ovenfor). Snorre begynner med jordkloden og verdensdelene; men så drar han opp til "norderlandene", hvor Odin hersker. Fra Odin stammer de gamle norske kongene, mener Snorre, og han forteller om kongene fra Halvdan Svarte og helt fram til Kong Sverre.




oppdatert
Page visited 903 times
Totalt:
6.178.581  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!