Tormod Kolbrunarskalds død - del 2


Tilrettelagt av VGSkole



Kommentar:
Tormod, som hadde fått tilnavnet sitt fordi han hadde diktet til en vakker kvinne med kullsvarte øyebryn («kolbrun»), var nå en av Olav den helliges skalder. I slaget på Stiklestad ble han såret, og da han trakk seg unna den verste kampen, ble han truffet av en pil. Den stod inn i venstre side. Tormod brøt den av, men piljernet satt fortsatt inne i den venstre siden av brystet. Etter dette gikk Tormod til en gard, der mange av de sårede mennene fra slaget hadde samlet seg.

Les "Tormod Kolbrunarskalds død - del 1"!

Pormoðr gekk siðan í brott til skemmu nòkkurrar, gekk þar inn. Váru þar áðr margir menn inni fyrir sárir mjòk. Var þar at kona nòkkur ok batt um sár manna. Eldr var á golfinu, ok vermdi hon vatn til at fægja sárin. En Þormóðr settist niðr við dyrr útar. Þar gekk annarr maðr út, en annarr inn, þeir er stòrfuðu at sárum mònnum. Þá sneri einnhverr at Þormóði ok sá á hann ok mælti siðan: «Hví ertu svá fòlr? ertu sárr? eða fyrir hví biðr þú þér eigi lækningar?»
Þormóðr kvað þá visu.
Siðan stóð Þormóðr upp ok gekk inn at eldinum ok stóð þar um hríð. Þá mælti læknirinn til hans: «Þú maðr! gakk út, ok tak mér skíðin er hér liggja fyrir durum úti. » Hann gekk út, bar inn skíðafangit ok kastaði niðr á golfit. Þá sá læknirinn í andlit honum ok mælti: « Furðu bleikr er þessi maðr; hví ertu slíkr? -
Þá kvað Þormóðr visu.
Þá mælti læknirinn: « Láttu mik sjá sár þín, ok mun ek veita umbònd. » Síðan settist Þormóðr niðr ok kastaði klæðum af sér. En er læknir sá sár hans, þá leitaði hon um þat sár er hann hafði á síðunni; kendi hon at þar stóð jarn í, en þat vissi hon eigi til víss hvert jarnit hafði snúit. Hon hafði þar gert í steinkatli, stappat lauk ok ònnur gròs, ok velt þat saman, ok gaf at eta hinum sárum mònnum ok reyndi svá hvárt þeir hefði holsár, þvi at kendi af laukinum út ór sári því er á hol var. Hon bar þat at Þormóði, bað hann eta. Hann svarar: «Ber brott! ekki hefi ek grautsótt. » Siðan tók hon spennitòng ok vildi draga út jarnit, en þat var fast ok gekk hvergi, stóð ok lítit út, því at sárit var sollit. Þá mælti Þormóðr: «Skér þú til jarnsins, svá at vel megi ná með tònginni; fá mér síðan ok lát mik kippa. » Hon gerði sem hann mælti. Þá tók Þormóðr gullhring af hendi sér ok fekk lækninum, bað hana gera af slíkt er hon vildi: «Góðr er nautr at, » segir hann, «Ólafr konungr gaf mér hring þenna í morgin.» Síðan tók Þormóðr tòngina ok kipti á brott òrinni; en þar váru á krókar, ok lágu þar á tágar af hjartanu, sumar rauðar, sumar hvítar. Ok er hann sá þat, mælti hann: «Vel hefir konungrinn alit oss, feitt er mér enn um hjartarøtr. » Síðan hneig hann aptr ok var þá dauðr.

(o med kvist er her skrevet som: ò)


Forslag til oversettelse av originalteksten:
Tormod gikk siden bort til et lite hus (skur/bu), (og) gikk der inn. Var der fra før (av) mange menn inne for (pga.) store sår. Det var en kone (kvinne) der og bandt om sårene til mennene. (Det var) bål var på golvet, og hun varmet vann til å stelle sårene. Og Tormod satte seg ute ved døren. Det gikk noen ut, og noen inn, de som stelte med de sårede mennene. Da snudde en (seg) mot Tormod og så på ham og sa så: "Hvorfor er du så bleik? Er du såret? Eller hvorfor ber du deg ikke legninger? (Hvorfor ber du ikke om legehjelp?)
Tormod kvad da en vise.
Siden stod Tormod opp og gikk inn til bålet og sto der en stund. Da sa legen til ham: "Du mann! Gå ut og hent meg veden som ligger ute foran døren." Han gikk ut, bar inn vedfanget og kastet det ned på golvet. Da så legen i ansiktet hans og sa: "Svært bleik er denne mannen; hvorfor er du slik?"
Da kvad Tormod visa...
Da sa legen:"La meg se såret ditt, og (så) kan jeg binde rundt (forbinde det)"
Siden satte Tormod seg ned og kastet klærne av seg. Og da legen så såret hans, så kjente (følte) hun omkring det såret som han hadde i siden; hun kjente at det sto jern i (det), men det visste hun ikke sikkert hvilken vei jernet hadde snudd (svingt) . Hun hadde der gjort klar en steingryte, stappet (nedi) løk og annet gress, og kokt det sammen, og gav de sårede mennene (det) å spise og prøvde så hvor de hadde hullsår, ved å kjenne på løk(lukten) ut av sårene der som det var hull.
(Komm.:Hun luktet altså på sårene for å kjenne om det luktet løk, i så fall var det dype sår)
Hun bar det til Tormod og ba ham om å spise. Han svarer: "Bær bort! Ikke har jeg grautsott." Siden tok hun knipetang og ville dra ut jernet, men det satt (var) fast og gikk ingensteds, (det) stod óg litt ut, fordi såret var hovent. Da sa Tormod: "Skjær du inn til jernet, slik at (jeg) vel kan nå med tanga, gi meg (den) siden og la meg nappe." Hun gjorde som han sa. Så tok Tormod gullringen av hånden sin og ga legen, bad henne gjøre med den slik som hun ville: "God er giveren," sier han, "Kong Olav gav meg denne ringen i morges." Siden tok Tormod tangen og nappet bort pila, men der var på (den) kroker (mothaker), og lå der på strimler av hjertet, noen røde, noen hvite. Og (da) som han så det, sa han: "Vel har kongen alet oss (fødd oss), feit er jeg ennå om hjerterøtter." Siden seig han bak (sammen) og var død.




6.857.473  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!