Norsk folkediktning


Tilrettelagt av VGSkole.no



Folkeviser
Innholdet i visene
Form og stil
Stev/omkvede
Stevstammen
Folkedansen
Folkeviser/sagadiktning
Folkevisetyper
Naturmytiske viser
Bergtakingsviser
Legendeviser
Historiske viser
Ridderviser
Kjempe- og trollviser
Skjemteviser
Eventyr
Innledning: Eventyrfunksjonen
Eventyrtyper
Dyreeventyr
De egentlige eventyr
Legendeeventyr
Novelleeventyr
Skjemteeventyr
Kunsteventyr Eventyrstilen
Olriks episke lover
En strukturalistisk tilnærming
Propps eventyrstruktur
Greimas' aktantmodell
Sagn
Hva er sagn?
Ulikheter eventyr/sagn
Gruppering av sagn
Overnaturlige (mytiske) sagn
Historiske sagn
Opphavssagn
Vandresagn
Sjelevandring og hamløpere
Huldrer og underjordiske
Draugen

Samling av folkediktning

Må kunnes Bør kunnes Artig å kunne


Hva menes med "sjanger"?


Med sjanger mener vi en helt bestemt teksttype. Navnene på forskjellige sjangre kan vi tenke oss som ulike merkelapper som vi setter på tekster med mange fellestrekk. Tekster som har mange likhetstrekk sier vi tilhører samme sjanger. Sjangernavnene bruker vi altså for å skille teksttypene fra hverandre. Sjangeren er med andre ord et abstrakt begrep for fellestrekkene til de konkrete tekstene.
For å forstå dette, kan man tenke seg 'kjøretøy' som eksempel på en sjanger. Alt som faller inn under begrepet 'kjøretøy' må tilfredsstille helt bestemte krav. Et hvert kjøretøy må ha hjul, gir, motor, osv. Disse 'kjøretøyene' kan vi så dele inn i ulike kategorier. Personbiler, lastebiler, trailere, jeeper blir slike undergrupper.
Liksom 'kjøretøy' kan også eventyrsjangeren deles opp i undergrupper. Dyreeventyr, egentlige eventyr, novelleeventyr, skjemteeventyr er eksempler på slike undergrupper Disse teksttypene har svært mange fellestrekk, og de hører dermed med i den samme sjangeren. Folkeviser og sagn har andre kjennetegn enn eventyr, og de representerer følgelig to andre sjangere.
Din jobb her blir å lære de viktigste kjennetegnene på disse tre sjangrene.



Folkeviser

Kortfattet oversikt:
En sentral årsak til innsamlingsarbeidet på 1800-tallet var den kulturelle og politiske utviklingen. I en situasjon der svenskekongen ønsket størst mulig kontroll med Norge, var det svært viktig å utvikle en sterk norsk nasjonalfølelse som motvekt.
Vi hadde allerede vår egen grunnlov og vårt nasjonale Storting, men det var også av vesentlig betydning å gi folk følelsen av å ha en særegen norsk kultur. Det er i dette lys man må betrakte utviklingen av et eget norsk språk (nynorsk/landsmål), kunst- og litteraturproduksjonen i nasjonalromantikken, og selvsagt også innsamlingen og utgivelsen av norske folkeeventyr, sagn og folkeviser. (se: "Norwegian history")
Utgangspunktet for dette fornorskningsprosjektet var at Norge hadde opplevd en politisk og kulturell storhetstid i middelalderen, og at mye av litteraturen som da ble produsert, fortsatt levde på folkemunne. Da flere vitenskapsmenn, bl.a. P.A. Munch, mente at det var språk og skikker i Telemarksområdet som sto det opprinnelige norske nærmest, var det naturlig at innsamlingen av folkeviser ble konsentrert nettopp om Telemark/Agder.
En god del av det opprinnelige stoffet er tapt for alltid, men mye er allikevel bevart.
Folkevisene kalles også "middelalderballader". "Ballade" kommer fra "ballare" på latin, som betyr "danse". Det er imidlertid usikkert om det opprinnelig ble danset til folkevisene.
Man må også være klar over at adskillige folkeviser, akkurat som mange av eventyrene, har vandret til Norge fra andre land. Vi kan derfor finne igjen sentrale trekk i mange av visene over hele Europa.

Ballade eller folkevise?

"Middelalderballader er en betegnelsen på en gruppe av de eldste folkevisene våre. Middelalderballadene er imidlertid ikke middelalderske på samme måten som de islandske ættesagaene. Den eldste norske balladen vi har bevart, er fra 1612 (Friarferdi til Gjøtland), og vi har faktisk ingen sikre kilder på at balladene fantes i middelalderen. Vi regner likevel med at genren kan ha oppstått så tidlig som på 1300-tallet. Innholdet i visene tyder på middelalder, religionen er førformatorisk katolisisme og de historiske balladene forteller om hendelser eller personer fra omkring 1300. Visa om Falkvor Lommansson forteller om et bruderov som skjedde i 1288.
Da folkeminnesamlerne begynte å skrive ned norske folkeviser fra 1840, var det disse visene de interesserte seg for, og begrepet folkeviser ble brukt spesifikt om disse eldste visene. Landstads Norske Folkeviser fra 1854 inneholder riktignok en gruppe Nyere Viser af blandet Indhold, men i Moltke Moes og Knut Liestøls utgaver av Norske folkeviser er det bare middelalderballader det er snakk om. I tradisjonsmiljøene hadde denne visegruppa ikke noe spesielt navn, men i noen tilfeller er de blitt kalt kjempeviser etter Peder Syvs nyutgave av Hundreviseboka. Denne gikk under navnet Kjempeviseboka.
På 1960-tallet begynte man å bruke folkevisebegrepet på en måte som omfattet langt flere visegrupper: skillingsviser, arbeidssanger, nidviser osv. I England og USA hadde man lenge brukt begrepet Folk Song på en slik måte. Dermed måtte de nordiske folkloristene finne et nytt ord på denne eldste gruppen av folkeviser. Man valgte ballade som var etablert både i engelsk, tysk og fransk. Riktignok blir også dette ordet brukt om episke viser generelt. På engelsk snakker man for eksempel om Industrial Ballads, som også kan omfatte våre rallarviser. Derfor valgte man å kalle disse visene middelalderballader. På engelsk kaller man disse eldste folkevisene for Child Ballads etter den amerikanske professor Francis James Child som gav ut standardutgaven av de engelske og skotske balladene.
I Danmark bruker man fremdeles folkevise om middelalderballader."
Kilde: Wikipedia

Innholdet i visene

Folkevisene skildrer ofte livsskjebnen til ukjente menn og kvinner fra ulike sosiale lag, men alt er sett ovenfra, dvs. visedikterne har oftest tilhørt storfolket (eller diktet for dem).
Visene forteller om mangt som er hardt, vilt og uhyggelig.
Menneskene er ofte hele i karakterene + viljesterke. Dette gjelder både på godt og vondt.
I visene er alt helskapt (kjærligheten er aldri "markspist")
Folkevisene forteller oss om hva forfedrene trodde og tenkte

Form og stil

Folkevisene er lyrisk-episke, dvs. de forteller historier som oftest formidler stemninger og følelser.
Handlingen var gjerne dramatisk
De ble sunget, versemålet var derfor ikke så høytidelig.
Jambiske folkeviser var vanligst.
Det er allikevel ofte en tung stavelse innledningsvis.

To slags strofer :

  • To - linjet
  • Fire - linjet (andre og fjerde linje rimer)

Enderim (Helrim ikke nødvendig, bare assonans)
Ofte mye allitterasjon (bokstavrim) i visene, men ingen faste regler. Benyttet for velklangen.
Det forekommer svært ofte parallellstrofer i visene. Noen strofer gjentas med kun små variasjoner (se "Olav og Kari"). Denne teknikken brukes for å framheve spesielle hendelser og på den måten gjerne bygge opp spenningen mot høydepunktet (jfr. tretallsloven i eventyr).
I folkevisene finner vi også mye dialog (se "Olav og Kari").

Stev/omkvede
= En eller flere verselinjer som blir gjentatt ved alle strofene.

Omkvedet kan komme til slutt i strofen, og kalles da "ettersleng" eller "endestev".
Det kan også ligge mellom strofelinjene, og kalles da "mellomsleng" eller "endestev".
I folkevisa "Olav og Kari" har vi både mellomsleng og ettersleng:

Olav sat heime i åtte år,
- Trø meg inkje for nære! -
fyrr han ville si mo'eri sjå
- På vollen dansar mi jomfru -

Som vi ser over, kommer som oftest en del av stevet etter første verselinje, og resten etter andre i to-linjede strofer.
Innholdet i stevet har ofte en lyrisk tone som understreker stemningen i visa. Den kan også minne om en eller annen hendelse eller gi et varsel om hva som skal skje. Omkvedet kan også gi klare antydninger om at folk virkelig har danset til visa, som f.eks. i "Olav og Kari".
Ofte henger imidlertid ikke stevet i hop med innholdet i visa. I slike tilfelle er stevet knyttet til visa ved melodien.
Hvorfor?
Svaret er trolig at stevet er tatt fra en/flere tidligere innledningsstrofe/-r som nå har falt bort.
Disse innledningsstrofene blir kalt stevstammen.
Stevstammen er nå glemt i de norske visene. Kun stevene er minner om dem.
Stev/stevstamme kan muligens forklares ut fra utviklingen av folkevisedansen.
Til å begynne med hadde man lyriske strofer å danse til. Siden kom den fortellende (episke) visa, som ble knyttet sammen med de tidligere lyriske visene på den måten at de sistnevnte ble en slags innledning til de fortellende visene.

Eks. "JOMFRUVA INGJEBJØR"

Str. 1 + 2 + 3 = Stevstamme (lyrisk innledning)
Str. 4, etc. = Episk vise + Stev (selve fortellingen)

De lyriske innledningsversene kunne ofte være en oppfordring om å være med på dansen, eller sikte til den på en eller annen måte:
"Trø meg inkje for nære!" (Jenta taler til ridderen)
"På vollen dansar mi jomfru" (Ridderen om jenta)

(fra "Olav og Kari")

Generelt om dansen:

  • kom til landet med ridderlivet
  • gikk sin seiersgang gjennom alle bygder
  • foregikk ofte i de lange, lyse sommernettene (på vollen)

Sammenlikning folkeviser/sagadiktning

Brudd med gammel diktertradisjon
Før: Nå:
Bokstavrim
Skalden blant kjempene i hallen
Det veldige, krigerske
Tids-/steds-/navnebestemt
Gjennomført norrøn gudetro
Enderim
Forsanger i danseringen (danserne sang omkvedet i kor)
Det myke, fine i naturen
Som regel udefinert mht. tid og sted
Overgang mot kristendom

Både måten å dikte på + dansen kom som tidligere nevnt utenfra.
Spesielt for den norske (og færøyske) visediktningen er trollviser, som skildrer en ferd til trollheimen + folkeviser basert på norrøne historier (sagaer).

Folkevisetyper

  • I gruppen naturmytiske viser møter vi de overnaturlige kreftene og maktene i naturen. Dette dreier seg i mange tilfelle om huldre og andre underjordiske. Vi møter den folketroen som var basert på gamle hedenske minner. I flg. denne finnes det rundt mennesket en hel verden av overnaturlige vesener. Livet i disse folkevisene får en "dobbelt" bunn, det er fylt med spenning og farer lurer overalt. Det er rikt på undre og mystikk. En undergruppe er de såkalte bergtakingsvisene (eks.: "Liti Kjersti"). Liksom i sagnene går det ofte helt galt med de menneskene som kommer i kontakt med de underjordiske.
  • Legendevisene er basert på kristne tradisjoner og tro. Vi må huske at disse visene ble til i katolsk tid, og de har derfor i stor grad helgenmotiv. I "Olav og Kari" er det Kari som fungerer som helgen. Med utgangspunkt i den siste delen av visa kan vi plassere "Olav og Kari" blant legendevisene. Dette gjelder imidlertid kun den restituerte versjonen. Den urestituerte utgaven, som mangler Kari i Himmelriket, kan ikke kalles en legendevise. Den må vi plassere blant riddervisene (se under)
    Traderingsprosessen har skapt to varianter av samme historie!
  • Historiske viser handler om historiske personer og hendelser. Enkelte av disse visene kan nok ha fungert som partsinnlegg i spesielle situasjoner.
    Vi har ikke så mange viser av denne typen i Norge.
  • Riddervisene utgjør den største gruppa. Disse visene fylte folk med spenning og lidenskap. De handlet om kjærlighet, sjalusi, voldtekt og drap. Handlingen er sjelden lagt til et typisk norsk miljø. Vanligvis føres vi inn i et overklassemiljø med hoff og adel.
    En sentral side ved disse visene er at de gir en god innføring i tidligere tiders tenke- og væremåte, og de forteller om etikk og moral blant våre forfedre. "Bendik og Årolilja" er et godt eksempel på slike viser.
  • Kjempe- og trollvisene regnes som særnorske. Grunnen til dette er at historiene er knyttet til fortellinger fra norrøn tid. Oftest dreier handlingen seg om voldsom kamp mann mot mann, eller mann mot troll. En urokkelig tro på skjebnen ligger bak alt.
  • Skjemteviser skiller seg ut ved å være humoristiske. Humoren kunne ofte være ganske frisk! Akkurat som vi ser i dagens filmbransje, kunne skjemtevisene rett som det var parodiere andre folkeviser.


Eventyr: Stil (struktur) og typer

Leseforslag:



Eventyrfunksjonen

Ordet "eventyr" betyr egentlig "en spennende fortelling, eller opplevelse". På norrønt het det 'ævintýr'. I dag tenker nok de fleste på eventyrene som artige, litt dramatiske historier, som man leser for barna sine om kvelden. I tidligere tider hadde imidlertid eventyrene flere funksjoner enn det. Den klareste eventyrfunksjonen var nok også den gang underholdning. Det er allikevel mulig å finne dypere mening i eventyrene.
Det mest nærliggende er kanskje dagdrømmen. Eventyrene ble fortalt i et samfunn med enorm forskjell mellom fattig og rik. Kanskje innebar eventyret en mulighet til å kunne drømme seg vekk i ny og ne. Gjennom eventyrene kunne man slippe vekk fra regler, tabuer og fattigdom for en kort stund. Selv de aller fattigste kunne der skimte muligheten til å vinne seg både gods og gull, og kanskje til og med en prinsesse og et halvt kongerike (jfr. ekteskapet mellom Kronprins Håkon og Mette-Marit). I eventyret kunne alt skje!
Eventyrene skulle også vise de normene som gjaldt i samfunnet, og bidra til å holde dem ved like. Eventyrene er altså med på å opprettholde en samfunnsform.
Som nevnt har nok eventyrene i våre dager mistet mange av de funksjonene de tidligere hadde. Vi bruker stort sett eventyrene som barnefortellinger. I vårt moderne samfunn har andre medier kommet inn og fylt behovene vi tidligere fikk tilfredstilt gjennom eventyrene. Allikevel er det fortsatt morsomt å lese de gamle historiene om Askeladden, trollkjerringa, prinsessen, og alle de andre eventyrskikkelsene. I teksten som følger, skal vi se nærmere på hvorledes eventyrene er bygd opp og hva det er som kjennetegner dem.

Eventyrtyper


Eventyrene deles inn i tre hovedgrupper:

A. Dyreeventyr
B. De egentlige eventyr
C. Skjemteeventyr

A. Dyreeventyr
Dyreeventyrene er gjerne kortere enn de egentlige eventyrene. Svært ofte er det knapt noen fortelling, men heller en situasjon eller episode.
De forteller om dyrene, både husdyr og skogsdyr, om deres samliv seg imellom og om deres samkvem med menneskene. Dyra taler og oppfører seg som folk. men samtidig har de like fullt sin dyrekropp og sine dyresærmerker. Det er liksom dyreverdenen og menneskeverdenen går i ett.
Av skogsdyrene er det særlig bjørnen, reven og ulven som er med. Av husdyra er det helst katt, geit og høne som blir brukt. Ellers finner vi også hane, mus, sau, svale, gjøk, etc.
Flere eventyr forteller om opprinnelsen til den ene eller andre egenskapen ved dyra.

B. De egentlige eventyrene
Dette er den største og mest sentrale gruppen av eventyr. Den deles opp i mindre grupper:

1. Under-eventyrene:
Disse har gjerne flere episoder, og kan være ganske lange og kompliserte.
De skildrer en verden med troll og vetter, bergtaking, omskapelse + ting med overnaturlige egenskaper.
Hovedemnet er gjerne en strid mellom helten i eventyret og en overnaturlig motstander (troll, drake), eller det blir fortalt om hvorledes helten løser en rekke vanskelige oppgaver. Han får hjelp av trollkyndige mennesker, eller "vetter", av avdøde, eller av dyr, som gjerne er omskapte mennesker. Han kan også ha fått tak i en eller annen ting (sjumilsstøvler e.l.) som hjelper mot alle vansker.
Visse trekk går stadig igjen :
Gutten finner en kongsdatter som trollet har røvet. Han får et trollsverd som han ikke kan svinge før han har drukket en styrkedrikk, og med sverdet hogger han så de 3, 6 eller 9 hodene av trollet.

2. Legendeeventyrene
har religiøse motiv.
De har fått navnet sitt fordi Vårherre eller en helgen er med. Hendelsene er flere ganger lagt til "den tida da Vårherre og St. Peter vandret på jorda".

3. Novelleeventyr
likner på under-eventyrene, men det overnaturlige kommer mindre fram eller mangler helt. De står det virkelige livet nærmere.
Se 'Kunsteventyr' nedenfor!

X1. Egen gruppe:
Eventyrene om gutten og det toskete trollet (eller Djevelen). F.eks."Gutten som kappåt med trollet", "Fanden i nøtta".

C. Skjemteeventyrene
er mer realistiske fortellinger. De gjør narr av allslags toskeskap og tilgjorthet. Skjemteeventyrene lar vanligvis den lure og ordrappe ha framgang i livet, har mer variasjon og større rikdom på mennesketyper enn under-eventyrene og inneholder mengder av underlige og ville påfunn.
De rammer ofte autoritetspersoner i lokalsamfunnet, f.eks. futen eller presten, og de representerer følgelig en politisk eller sosial tendens rettet mot myndighetene.
Denne gruppen omfatter eventyr om ektepar ("Mannen som skulle stelle heime"), friereventyr, eventyr om kloke og dumme folk ("Mestertyven"), lyveeventyr og ramseeventyr ("Hanen og høna i nøtteskogen").

X2. Kunsteventyr:
Kunsteventyrene er ikke muntlige fortellinger som har blitt samlet inn og nedskrevet. De er eventyr som er skrevet av en navngitt forfatter. Eventyrtrekkene er i stor grad beholdt, men innholdet er produsert av en enkeltperson i nyere tid. Fordi kunsteventyret ikke skulle overleveres muntlig fra person til person ("traderes"), kunne forfatteren ta seg langt større friheter med tekst og innhold. Språket er oftest mer nyansert, og vi får en detaljert og variert beskrivelse av personer og omgivelser. Den mest kjente forfatteren av kunsteventyr er nok H. C. Andersen. To kjente eksempler fra hans forfatterskap er "Piken med fyrstikkene", "Prinsessen på erten" og "Keiserens nye klær". Alle H. C. Andersens eventyr finner du på dansk på denne siden.

Eventyrstilen


De episke lovene i eventyret (Axel Olrik)

Innledningsloven
Vi har vanligvis en INNLEDNINGSFORMEL som fører folk inn i eventyrverdenen. "Det var en gang....."
Man ønsket å skape en gradvis innledning fra det realistiske til det handlingsrike og dramatiske.

Loven om handlingen
Bare de hendelsene og personene som er helt nødvendig, skal være med. Folkediktingen går svært langt når det gjelder å forenkle. Det beror mye på at folkediktingen har gått i arv fra far til sønn, osv. (tradering)
Den har altså vært basert på hukommelsen.

  • Her følger noen eksempler på forenklings- og skjematiseringsmåter
  • Få personer spiller noen særlig rolle i handlingen.
  • Dersom det er mange personer (f.eks. en søskenflokk på 12), så er det gjerne den eldste eller yngste som spiller noen rolle, og da ofte som motsetninger. Skjematiseringen betyr ikke bare at tallet på viktige personer er lite, men også at de som spiller noen rolle, er gjort ulike og satt opp mot hverandre.
  • Personene som er satt opp mot hverandre, er gjerne typer. (Den milde og den gode stedatteren, den onde stemoren)
  • Navnene på disse folkene har gjerne noe fast og skjematisk over seg. (Smørbukk, Askeladden) eller
    1. de kan karakterisere (Tro og Utro)
    2. de kan avspeile hendelser i eventyret (Kari Trestakk, Mumle Gåsegg, Snøhvit, etc.)
    3. de kan være rent fantastiske navn (Bonde Verskjegg, Peik, Momorius )
    4. de kan være helt vanlige navn (Per, Pål, Halvor, Jon)
    5. de kan være uten navn. Her finner vi personene nevnt som : Kongen, Dronningen, gutten, manndattera, etc.
Det er ikke bare personene som er skjematiserte, også selve handlingen bærer preg av dette.
  1. Som regel er det kun to som handler om gangen
  2. Eventyret bruker ikke abstrakte ord. Vi finner heller ikke lange skildringer

Dette stiller eventyrfortellerne overfor et problem. Det må vanligvis være et visst forhold mellom den verdi og den vekt noe har i fortellingen og den mengde ord man spanderer på dette. Pkt. i ovenfor kan innebære at det er vanskelig å skille vesentlige og uvesentlige hendelser fra hverandre. Her benytter eventyret seg av GJENTAKELSER.
Resultat: Spenningen blir varigere og det blir mulig å stanse lenger ved det viktige og få det prentet bedre inn i minnet. (Dette finner vi også i folkevisene)
I eventyrene viser dette seg i:

Tretallsloven
Eventyret gjentar gjerne vesentlige ting tre ganger. I det hele tatt har eventyret en tendens til å bruke 3-tallet. Her følger et eksempel fra "Kvitebjørn Kong Valemon":
En bjørn tar 3 kongsdøtre med seg 3 torsdager på rad. Den siste kongsdatteren blir hos bjørnen i 3 år. Hun får 3 barn som bjørnen tar ifra henne. Da hun bryter et forbud, forlater bjørnen henne, hun leter etter den, kommer til 3 kvinner, får se 3 barn, ett hos hver av kvinnene, får 3 ting, en på hvert sted. Hun kommer til gården til trollkjerringa 3 dager før bryllupet, kjøper for de 3 tingene 3 netter hos kjæresten, og han kjenner henne igjen den siste natta.

NB!! Gjentakelsene er ikke uten variasjon.
Det hele følges gjerne av en STIGNING i spenning der toppen av spenningskurven nås ved den 3. gjentakelsen. Det er gjerne slik at vanskeligheten eller faren blir større for hver gang, og at vendingen eller løsningen kommer den 3. gangen.

Den sceniske totallsloven
Det opptrer kun to personer i samme "scene". Dersom det er en tredjemann til stede, forholder denne seg taus.

Motsetningsloven
Når to personer opptrer samtidig, blir gjerne ulikheten mellom dem fremhevet (fattig/rik, god/ond, osv.).

Loven om bakvekt
Det er den siste av en rekke hendelser som er viktigst!
Jfr. Per, Pål og Espen (Espen lykkes), de tre prinsessene i "Kvitebjørn Kong Valemon" (den yngste lykkes), osv.

Tvillingloven
To personer kan opptre så godt som identisk. Dette gjelder aldri heltene. Heltene står alene. Det er som regel bipersonene som følger "tvillingloven" (f.eks. Per og Pål, eller de to slemme søstrene til Askepott).

Avslutnings- eller hvileloven
En AVSLUTNINGSFORMEL har til oppgave å la fortellingen falle til ro eller den skal rive tilhørerne ut av fantasiverdenen tilbake til virkeligheten. "Snipp, snapp, snute, så er eventyret ute", "Siden levde de vel og fornøyde i lang, lang tid, og er de ikke døde så lever de vel ennå".
Eventyret slutter aldri brått eller midt i en dramatisk situasjon. Vi får vite hvordan det går med personene, og fortellingen får tid til å falle til ro før den avsluttes.

Eventyret begynner altså rolig og slutter rolig. Moralen er vanligvis klar. Rettferdigheten skal skje på alle punkter, den gode skal få sin lønn, og den onde sin straff. Men eventyret godtar ofte at den som er smart og greier å lure andre, går av med seieren. Den dumme blir stående igjen med lang nese.
Uansett, det er ingenting i eventyret som ikke til slutt er oppgjort, og det ender alltid godt.

En strukturalistisk tilnærming

Sosialantropologen Vladimir Propp utviklet en strukturalistisk tilnærmingsmåte til eventyrene. Med 'strukturalistisk' mener vi her hvordan et eventyr er sammenføyet, bygget opp, eller 'strukturert' av et antall ulike 'smådeler'. Propp fant ut at det var mulig å splitte opp de aller fleste eventyr i en rekke små moduler eller funksjoner. Disse funksjonene kom gjerne i en fast rekkefølge.
Nedenfor er en enkel oversikt over Propps eventyrfunksjoner. Det må understrekes at ikke alle eventyr inneholder samtlige funksjoner, men de som er representert, kommer oftest i den rekkefølgen som er skissert her:

A. Den forberedende delen

  1. Innledning som viser utgangssituasjonen
  2. Et familiemedlem forlater hjemmet (fravær)
  3. Det opprettes et forbud
  4. Forbudet blir brutt
  5. En motstander prøver å narre offeret sitt, f.eks. helten (narring)
  6. Offeret blir lurt og er uvitende om at han hjelper fienden
B. Hovedhandlingen
  1. Motstanderen skader et medlem i en familie ved en misgjerning. Et av familiemedlemmene mangler noe, eller har lyst på noe (mangel)
  2. Helten blir bedt om å rette opp igjen misgjerningen eller bøte på mangelen
  3. Helten bestemmer seg for å handle. Han drar ut (avreise)
  4. Helten blir utsatt for en prøve som forbereder ham til å ta imot en magisk gjenstand eller et hjelpemiddel.
  5. Helten tar imot den magiske gjenstanden/hjelpemidlet
  6. Helten nærmer seg den eller det han søker etter
  7. Helt og motstander møtes til kamp
  8. Helten blir merket for senere gjenkjenning
  9. Motstanderen taper, helten vinner (seier)
  10. Misgjerning eller mangel blir ordnet. Helten reiser tilbake.
  11. Helten blir forfulgt.
  12. Helten blir reddet.
  13. Helten kommer tilbake som en ukjent.
  14. En falsk helt gjør krav på å ha utført heltegjerningen.
  15. Helten må utføre en vanskelig oppgave.
  16. Helten blir gjenkjent
  17. Helten står frem som en ny person (forvandling)
  18. Den falske helten/forræderen får straffen sin.
  19. Helten gifter seg og/eller blir konge (bryllup)

Greimas eventyranalyse

Greimas videreutviklet ideene til Vladimir Propp. Hans analysemodell bygger imidlertid på forholdet mellom personene i eventyret. Basert på rollestudier utviklet han den såkalte aktantmodellen. I henhold til denne finnes det 6 grunnleggende roller, eller aktanter, i eventyrene.
Uansett hvor mange personer som finnes i eventyret, kan disse på ett eller annet vis inngå i de 6 aktantene. Denne modellen viser altså hvorledes de forskjellige personene forholder seg til hverandre.
I henhold til Greimas var aktantene subjekt og objekt de viktigste i eventyret, og det er umulig for den samme personen å være både subjekt og objekt.

Greimas aktantmodell:


Giver Objekt Mottaker
Hjelper Subjekt Motstander

Giveren setter handlingen i gang. Giveren gir helten oppdrag.
Objektet har ingen selvstendig vilje. På den ene siden blir objektet overført fra giver til mottaker. På den andre siden er objektet mål for begjær eller ønske fra subjektet. Prinsessen i eventyrene er ofte objekt.
Mottakeren er den som får objektet. Det kan være kongen som får prinsessen tilbake, eller det kan være helten som får prinsessen i lønn.
Subjektet er helten i eventyrene. Han har et prosjekt som han gjennomfører. Det kan dreie seg om å befri prinsessen fra trolldomsmaktene, eller det kan være å gifte seg med prinsessen. Ofte ønsker han begge deler.
Hjelpere i eventyret kan være personer eller magiske gjenstander.Men, det kan også være særlige egenskaper helten har som gjør ham skikket til å gjennomføre prosjektet sitt.
Motstandere er i motsetning til hjelperne onde makter og personer. Ofte er det selve trollskapet som er den hindringen helten må overvinne før han kan vinne prinsessen og halve kongeriket.
Dersom vi benyttet aktantmodellen ovenfor på et tradisjonelt eventyr, kan det f.eks. se slik ut:

Kongen Prinsessen Helten/kongen
Magiske
hjelpemidler
Helten Trollskap

Denne grunnmodellen utviklet Greimas videre, blant annet for også å kunne analysere handlingen og strukturen i eventyrene for å kartlegge holdninger og moral. Vi stopper imidlertid her, og oppfordrer interesserte til å lese kapitlet om folkediktning i "Ord i Tid 2 - studiebok" (s. 30 - 52 'ny utgave'), eller finne andre, mer utfyllende kilder.

Kilde for "En strukturalistisk tilnærming": "Ord i Tid 2" (studiebok) / Det Norske Samlaget (noe forenklet og endret)



Sagn

A. Hva er sagn?

Sagn er korte fortellinger, oftest bare med en episode, som har levd på folkemunne fra ætt til ætt, og som gir seg ut for å være sanne.
Et sagn er oftest tids- og stedsbestemt, og det opptrer svært ofte navngitte folk i handlingen.
En fortelling om en nylig opplevd personlig opplevelse kalles et memorat (jfr. eng. 'memory'). Nytt og yngre stoff kan derfor kalles memorat.
Opprinnelige memorat som har vandret en stund får gjerne tilskudd av ulike innfall gjennom traderingsprosessen.
Det finnes også for sagn mange eksempler på overgangsformer.

Svært grovt skjematisert er noen av hovedforskjellene mellom eventyr og sagn disse:

EVENTYR
SAGN
Mer poetisk
Knyttet til folketroen
Eventyret "flyr"
Mer historisk
Diktning
Sagnet "går"

Sagna er ekkoet fra fortiden, og de omfatter alt som folk har funnet det verdt å merke seg.
Det er anskelig å trekke klare linjer mellom forskjellige typer sagn.
Man må nøye seg med å sette opp hovedgrupper etter visse kjennemerker.
Det vil imidlertid alltid være slik at et sagn kan regnes enten til den ene eller andre gruppa alt ettersom en legger vekt på det ene eller det andre kjennemerket.

B. Gruppering av sagn

1. Overnaturlige (eller mytiske) sagn

Noe overnaturlig er hovedemnet. Det som bærer sagnet fra ætt til ætt, er noe overnaturlig. En myte er ofte en historie som forklarer opphavet og posisjonen til noe overnaturlig (jfr. mytene innen de forskjellige religionene).
Mange av de mytiske sagnene bunner i eldgamle forestillinger om sjelen, om forholdet mellom legeme og sjel, vake og drøm, liv og død.
I gruppen overnaturlige sagn kommer også omskapingssagnene, gjengangersagnene, huldresagnene, nøkk/nisse/drake/sjøorm/draug/etc. sagnene, rise/troll sagnene ( de sistnevnte har i stor grad gått over til å være eventyr)

2. Historiske sagn

Sagn som har historiske personer og historiske hendelser som hovedemne. Dette vil ikke si at sagnene er historiske i den forstand at de er sanne og alltid forteller om virkelige hendelser.
Det er imidlertid den historiske personen, det historiske utgangspunktet eller den historiske tilknytningen som samler interessen og gjør at sagnene lever.

Historiske sagn er delt i :

  • Rikshistoriske sagn
  • Bygdehistoriske sagn
Rikshistoriske sagn forteller om konger, kriger, opprør, etc., men synspunktet er ikke rikshistorisk. Mesteparten er sett fra en personlig, privat og/eller lokal synsvinkel.
De fleste skildrer historier som har funnet sted i nyere tid.

Unntak :

  • Sagna om Olav den Hellige
  • Fortellingene om Svartedauden
Det er mulig at flere av de bygdehistoriske sagnene går tilbake til middelalderen.

3. Opphavssagn

Fortellinger som har som formål å forklare ting i naturen eller stedsnavn. (Jfr. dyreeventyr). De kan forklare spesielle naturfenomen, navnet på visse steder, etc.

C. Vandresagn

Liksom eventyrene kan også sagnene vandre. Selve fortellingen, det episke innholdet, kan være slik laget at det vekker interesse uten at det er knyttet til kjente steder eller kjente folk på hjemstedet. Det er da klart at det kan vandre akkurat som eventyret. Forskjellen blir da bare at sagnet stadig søker nye tilknytninger til steder og folk

D. Sjelevandring og hamløpere

Folk trodde at sjelen kunne frigjøre seg fra kroppen og leve sitt eget liv.
Det kunne f.eks. dreie seg om hvorledes sjelen kunne forlate legemet til en sovende person. Dette kunne skje ved at sjelen forlot kroppen ut gjennom munnen som et lite dyr. Det var da svært viktig at dyret kom seg inn i kroppen igjen - uskadd. Dersom dette ikke gikk bra, ville personen enten dø eller bli skadd.
Det var heller ikke bra om kroppen ble berørt mens sjelen var ute og drev med sitt.
Denne typen sagn er særlig knyttet til samene.
Det kunne også være slik at sjelen ikke forlot kroppen, men at personen ganske enkelt ble forvandlet, f.eks. til varulv. Slike personer ble kalt hamløpere.
I følge folketroen kunne slikt skje på minst 3 ulike måter:

  • En trollkyndig kunne stå bak det hele som hevn for et eller annet. Man kunne f.eks. være ulv eller bjørn om natten, og vanlig menneske om dagen. Slik måtte det være helt til noen på ett eller annet vis tok bort trolldommen
  • I følge gammel overtro kunne en gravid kvinne skaffe seg en lett fødsel ved å krabbe gjennom fødselshinnen til en hest. Dette kunne gjerne føre til at barnet ble hamløper. Kanskje utgangspunktet for denne straffen er oppfatningen om at 'med smerte skal kvinnen føde sine barn'.
  • Dersom du dekket deg til med en ulve- eller bjørnepels, kunne du ende opp med å bli hamløper.
Det er alltid menn det dreier seg om i forbindelse med varulv- og bjørneforvandlinger. Kvinner ble forvandlet til erotiske vesener eller plageånder. En forvandlet kvinne ble kalt mare, og vi har fortsatt dette begrepet i ordet mareritt.
Når du har mareritt, blir du altså plaget av ei mare.

D. Huldre og underjordiske

I forbindelse med diverse pensumlitteratur kan det være greit å se litt nærmere på huldrer og underjordiske.
I henhold til huldertradisjonen er de underjordiske omtrent som mennesker med unntak av at de har hale og kan være usynlige. Huldrene er vanligvis svært rike, og de har fargerike klær med mange smykker (jfr. Kristins møte med alvemøen i trilogien om "Kristin Lavransdatter" - se nedenfor). De har også gjerne makt over menneskene, og de må gjøres til lags om de ikke skal forårsake ulykker.
De underjordiske kan også prøve å lokke eller tvinge mennesker til seg. I forbindelse med slike handlinger ligger det gjerne et erotisk element. Resultatet av en slik bergtaking kan ofte være svært dramatisk. Man kan risikere å bli fanget i berget for resten av livet, få langvarige psykiske problemer, eller kanskje til og med bli drept eller påvirket til å ta sitt eget liv.
Kontakt med huldre og underjordiske er altså svært farlig for menneskene. I både gammel og ny litteratur søker forfatteren ofte å gi mer eller mindre direkte antydninger om underjordiske, bergtaking, etc.
Du kan f.eks. lese dette utdraget fra "Kransen" ("Kristin Lavransdatter",bind 1), og diktet "Det ror og ror" av Tarjei Vesaas og se hva du finner som kan assosieres med huldre og underjordiske som bor i berget.

E. Draugen

Historiene om sjødraugen er geografisk sett et nordlig fenomen. Det er spesielt fra nordvestlandet og nordover folketroen har gitt seg utslag i slike historier.
Draugen kan fremstå som en fiskerliknende skapning i skinnhyre, men med en tangkvase til hode, som en spesiell stein i fjæra, e.l. Uansett innebærer møtet med draugen et varsel om storm og forlis, død og elendighet.
Bakgrunnen for troen på draugen er nok den store usikkerheten og farene forbundet med fiskerlivet på havet. Fiskere ble tatt av uvær og forsvant, og de kunne følgelig ikke finne fred i vigslet jord. Resultatet ble at de gikk igjen. De harde livsvilkårene med den evige trusselen om forlis og undergang gjorde tilværelsen utrygg, og skapte god grobunn for de skremmende historiene om draugen.




6.857.481  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo


Tilbud!!! Fri roaming i Europa - Bruk telefonen til alt - også utenfor Norge!