Oppdatert: 05.04.21
Historien 1890 - 1905

Kilde: Den norske ambassaden i Danmark - Tor Dagre


Generell historisk bakgrunn

"Motsetningene overfor den svenske kongemakten ble hurtig synlige i unionen, ikke minst fordi utenrikspolitikken i sin helhet ble ledet fra Stockholm. Allerede i 1827 anmodet Stortinget kongen om at den norske statsminister måtte få delta i behandlingen av diplomatiske saker. Andre fremstøt ble gjort for å hevde Norges likestilling i unionen, eget norsk handelsflagg for eksempel.

Den virkelig store kampen mot den svenske kongemakten ble imidlertid knyttet til spørsmålet om innføring av parlamentarisme, det statsrettslige prinsipp som innebærer at en regjering må ha tillit i nasjonalforsamlingen for å kunne bli sittende. Som forutsetning for dette, vedtok Stortinget i 1874, 1879 og 1880 grunnlovsendringer som muliggjorde statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene, hver gang med kongelig nektelse av sanksjon.

Det reiste spørsmålet om hvorvidt grunnlovsendringer forutsatte tilslutning både fra Konge og Storting. Både regjeringen og representantene fra Høyre mente det. Venstre var imidlertid bestemt på å sette saken på spissen ved en såkalt riksrett. Etter en valgkamp i 1883, som ble ført med en voldsomhet uten like, kom Venstre tilbake med 82 representanter på Stortinget, mot Høyres 32. Det ble tatt ut riksrettstiltale mot regjeringen Selmer, som i 1884 ble dømt til å ha sitt «embete forbrutt», først og fremst for å ha frarådet sanksjon i statsrådssaken. Kongen så seg nødt til å avskjedige regjeringen Selmer. Etter et mellomspill med en annen konservativ regjering, måtte Kongen utnevne Venstreføreren, Johan Sverdrup, til ny norsk statsminister. Det betød parlamentarismens seier i Norge.

Under Venstre-regjeringens ledelse ble nå flere av partiets merkesaker gjennomført: juryordningen, en ny hærordning og en ny lov om folkeskolen.

Mot slutten av århundredet forsterket de unionspolitiske motsetningene seg. Et svensk krav om at unionens utenriksminister skulle være svensk og et norsk krav om eget norsk konsulatvesen førte til sterke motsetninger. Sveriges militære styrke forhindret nordmennene fra å få sine ønsker oppfylt. Til gjengjeld benyttet nordmennene de siste årene før hundreårsskiftet til en vesentlig styrkelse av sin egen militære organisasjon.

Det ble konsulatsaken som utløste de endelige stridigheter mellom de to land. 11. mars 1905 ble regjeringen Michelsen dannet for å drive konsulatsaken igjennom som ensidig norsk handling. 7. juni nedla regjeringen sin makt i Stortingets hender, hvoretter Stortinget anmodet den om midlertidig å fortsette, i overensstemmelse med Grunnloven og de gjeldende lover «med de endringer som nødvendiggjøres derved at foreningen med Sverige under en konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge.»

Det norske syn var altså at unionen nå var oppløst. Sverige krevde imidlertid en folkeavstemning for å få klarlagt om nordmennene var enige i unionsoppløsning. Dessuten krevde Sverige forhandlinger om vilkårene for slik oppløsning.
Folkeavstemningen fant sted i august 1905. 368.392 erklærte seg enige i unionsoppløsningen, mens 184 var imot.

Forhandlingene med Sverige fant sted i Karlstad i månedsskiftet august-september. Resultatet ble enighet om en fredelig oppløsning på visse vilkår."

Videre er det også viktig for forståelse av en del av litteraturen å være klar over at slutten av forrige århundre var en brytningstid i Norge, - nasjonalt og politisk, men også åndelig. I kristen sammenheng vokste lekmannsbevegelsen frem, og landet opplevde dyptpløyende vekkelser.

Arbeiderbevegelsen
Slutten av 18-hundretallet - er også tiden da arbeiderbevegelsen i Norge blir til. Thranitterbevegelsen omkring 1850 var på flere måter et forvarsel for hva som skulle komme, men det var først mot slutten av århundret at politisk og faglig organisering av arbeiderklassen startet for alvor. På 1870- og 1880-tallet ble det dannet fagforeninger og organisert streiker – spesielt i Kristiania og blant bruksarbeiderne og anleggsarbeiderne. På 1880- og 1890-tallet slo ulike fagforeninger seg sammen til lokale samorganisasjoner og landsomfattende fagforbund innen ulike fagområder. Dette gjaldt i grafiske fag, jern og metall og blant ufaglærte innen anlegg og gruvedrift.
I 1887 ble Det norske Arbeiderparti stiftet, og allerede i1886 – altså et år før partistiftelsen - sluttet den første fagforeningen seg til " de sosialdemokratiske prinsipper", og markerte på sett og vis den første kollektive innmeldelsen av en fagforening i DNA. Arbeidernes faglige Landsorganisasjons (LO) ble stiftet i 1899. Det norske Arbeiderparti og Landsorganisasjonen skulle etter hvert utvikle seg til å bli hoveddrivkreftene i organiseringen av den norske arbeiderbevegelse.
Hovedmotstander i århundret som sto på trappene, ble Norges Arbeidgiverforening (NAF). Organisasjonen ble stiftet året etter LO, altså i 1900.








oppdatert 05.04.21
Page visited 26610 times
Totalt:
9.879.062  visitors

Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregående skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo




Ny bok!

Klikk for info...