Historien 1890 - 1905


Kilde: Den norske ambassaden i Danmark - http://www.norsk.dk/ - Tor Dagre



Generell historisk bakgrunn

"Motsetningene overfor den svenske kongemakten ble hurtig synlige i unionen, ikke minst fordi utenrikspolitikken i sin helhet ble ledet fra Stockholm. Allerede i 1827 anmodet Stortinget kongen om at den norske statsminister mÄtte fÄ delta i behandlingen av diplomatiske saker. Andre fremstÞt ble gjort for Ä hevde Norges likestilling i unionen, eget norsk handelsflagg for eksempel.

Den virkelig store kampen mot den svenske kongemakten ble imidlertid knyttet til spÞrsmÄlet om innfÞring av parlamentarisme, det statsrettslige prinsipp som innebÊrer at en regjering mÄ ha tillit i nasjonalforsamlingen for Ä kunne bli sittende. Som forutsetning for dette, vedtok Stortinget i 1874, 1879 og 1880 grunnlovsendringer som muliggjorde statsrÄdenes adgang til stortingsforhandlingene, hver gang med kongelig nektelse av sanksjon.

Det reiste spÞrsmÄlet om hvorvidt grunnlovsendringer forutsatte tilslutning bÄde fra Konge og Storting. BÄde regjeringen og representantene fra HÞyre mente det. Venstre var imidlertid bestemt pÄ Ä sette saken pÄ spissen ved en sÄkalt riksrett. Etter en valgkamp i 1883, som ble fÞrt med en voldsomhet uten like, kom Venstre tilbake med 82 representanter pÄ Stortinget, mot HÞyres 32. Det ble tatt ut riksrettstiltale mot regjeringen Selmer, som i 1884 ble dÞmt til Ä ha sitt «embete forbrutt», fÞrst og fremst for Ä ha frarÄdet sanksjon i statsrÄdssaken. Kongen sÄ seg nÞdt til Ä avskjedige regjeringen Selmer. Etter et mellomspill med en annen konservativ regjering, mÄtte Kongen utnevne VenstrefÞreren, Johan Sverdrup, til ny norsk statsminister. Det betÞd parlamentarismens seier i Norge.

Under Venstre-regjeringens ledelse ble nÄ flere av partiets merkesaker gjennomfÞrt: juryordningen, en ny hÊrordning og en ny lov om folkeskolen.

Mot slutten av Ärhundredet forsterket de unionspolitiske motsetningene seg. Et svensk krav om at unionens utenriksminister skulle vÊre svensk og et norsk krav om eget norsk konsulatvesen fÞrte til sterke motsetninger. Sveriges militÊre styrke forhindret nordmennene fra Ä fÄ sine Þnsker oppfylt. Til gjengjeld benyttet nordmennene de siste Ärene fÞr hundreÄrsskiftet til en vesentlig styrkelse av sin egen militÊre organisasjon.

Det ble konsulatsaken som utlÞste de endelige stridigheter mellom de to land. 11. mars 1905 ble regjeringen Michelsen dannet for Ä drive konsulatsaken igjennom som ensidig norsk handling. 7. juni nedla regjeringen sin makt i Stortingets hender, hvoretter Stortinget anmodet den om midlertidig Ä fortsette, i overensstemmelse med Grunnloven og de gjeldende lover «med de endringer som nÞdvendiggjÞres derved at foreningen med Sverige under en konge er opplÞst som fÞlge av at kongen har opphÞrt Ä fungere som norsk konge.»

Det norske syn var altsÄ at unionen nÄ var opplÞst. Sverige krevde imidlertid en folkeavstemning for Ä fÄ klarlagt om nordmennene var enige i unionsopplÞsning. Dessuten krevde Sverige forhandlinger om vilkÄrene for slik opplÞsning.
Folkeavstemningen fant sted i august 1905. 368.392 erklĂŠrte seg enige i unionsopplĂžsningen, mens 184 var imot.

Forhandlingene med Sverige fant sted i Karlstad i mÄnedsskiftet august-september. Resultatet ble enighet om en fredelig opplÞsning pÄ visse vilkÄr."

Videre er det ogsÄ viktig for forstÄelse av en del av litteraturen Ä vÊre klar over at slutten av forrige Ärhundre var en brytningstid i Norge, - nasjonalt og politisk, men ogsÄ Ändelig. I kristen sammenheng vokste lekmannsbevegelsen frem, og landet opplevde dyptplÞyende vekkelser.

Arbeiderbevegelsen
Slutten av 18-hundretallet - er ogsĂ„ tiden da arbeiderbevegelsen i Norge blir til. Thranitterbevegelsen omkring 1850 var pĂ„ flere mĂ„ter et forvarsel for hva som skulle komme, men det var fĂžrst mot slutten av Ă„rhundret at politisk og faglig organisering av arbeiderklassen startet for alvor. PĂ„ 1870- og 1880-tallet ble det dannet fagforeninger og organisert streiker – spesielt i Kristiania og blant bruksarbeiderne og anleggsarbeiderne. PĂ„ 1880- og 1890-tallet slo ulike fagforeninger seg sammen til lokale samorganisasjoner og landsomfattende fagforbund innen ulike fagomrĂ„der. Dette gjaldt i grafiske fag, jern og metall og blant ufaglĂŠrte innen anlegg og gruvedrift.
I 1887 ble Det norske Arbeiderparti stiftet, og allerede i1886 – altsĂ„ et Ă„r fĂžr partistiftelsen - sluttet den fĂžrste fagforeningen seg til " de sosialdemokratiske prinsipper", og markerte pĂ„ sett og vis den fĂžrste kollektive innmeldelsen av en fagforening i DNA. Arbeidernes faglige Landsorganisasjons (LO) ble stiftet i 1899. Det norske Arbeiderparti og Landsorganisasjonen skulle etter hvert utvikle seg til Ă„ bli hoveddrivkreftene i organiseringen av den norske arbeiderbevegelse.
Hovedmotstander i Ärhundret som sto pÄ trappene, ble Norges Arbeidgiverforening (NAF). Organisasjonen ble stiftet Äret etter LO, altsÄ i 1900.



8.781.987  visitors
Dette nettstedet er organisert av VGSkole.no som en ressursbase for elever i videregÄende skole
This site is designed and created by VGSkole.no for educational purposes


Kontaktinfo