FøRSTE KAPITEL Hvordan Candide ble oppdratt på et praktfullt slott, samt hvordan han ble satt på porten Det var engang i Westfalen, på baron Thunder-ten-Troncks slott, en ung gutt som naturen hadde begavet med et elskelig vesen. Ansiktet var sjelens klare speil, han hadde god forstand, og et enkelt og tilforlatelig syn på alle ting. Jeg tror nok det var grunnen til at han ble kalt Candide, eller den troskyldige. Gamle tjenere på slottet hvisket om at han var sønn av baronens søster og en bra og hederlig adelsmann i nabolaget. Nådig frøknen hadde aldri villet gifte seg med ham, fordi han ikke var mann for å oppdrive mer enn enogsytti aner — resten av stamtreet var morknet under tidens tann. Baron von Thunder-ten-Tronck var en av Westfalens mektigste menn: han hadde jo et slott med både dør og vinduer, og i selve riddersalen hang et veggteppe. Når han mønstret alle gårdshundene hadde han et helt jaktkobbel om det skulle være, stallkarene var hans beredne jegersmenn og landsbypresten var hoffkapellan. Alle titulerte ham Deres Nåde, og lo når han fortalte skrøner. Fru baronessen veide sine trehundreogfemti pund, og derfor nøt hun da også den største aktelse, samtidig som hun skjøttet sine plikter som vertinne og husmor med en verdighet som gjorde henne desto aktverdigere. Datteren, Kunigunde, var sytten år, rosenrød og frisk, tykk og rund og forlokkende. Baronens sønn var sin far opp av dage. Magister Pangloss var huslærer og husorakel, og lille Candide satt pent og hørte på undervisningen med en troskyldig tillit som lå til hans alder og natur. Pangloss underviste i metafysiko-teologo-kosmolonigologi. Med lysende klarhet beviste han at ingen virkning er uten årsak, og at i denne verden som er den beste av alle tenkelige verdener, var baronens slott det praktfulleste av alle slott, og fru baronessen den beste av alle tenkelige baronesser. "Det er nemlig bevist," sa han, «at slik og ikke annerledes må det være: Da alle ting er skapt med hensikt, må alt nødvendigvis være skapt i beste hensikt. Legg merke til at neser er skapt til å bære briller, ergo går vi med briller. Alle kan se at ben er innstiftet til å utfylle strømper og sko, ergo går vi med strømper og sko. Sten er bestemt til å kanthugges og bygges slotter av, og så ser vi da at baronen har et praktfullt slott: den fornemste baron i provinsen bør naturligvis også bo finest; og eftersom grisen er til å bli spist, så spiser vi ganske riktig svinestek året rundt. Derfor er alle som har hevdet at alt er bare bra noen store fjols --- de burde ha sagt at alt er ordnet på det beste.» Candide hørte oppmerksomt efter og trodde i all uskyldighet hvert ord. For han syntes at frøken Kunigunde var over all måte deilig, enda han aldri hadde vært så freidig å si det til henne. Han forsto at den største lykke måtte bestå i å være født baron von Thunder-ten-Tronck, den nest største å være jomfru Kunigunde, den tredje største å se henne hver dag, og den fjerde største å bli belært av mester Pangloss, den største filosof i Westfalen, og dermed i hele verden. En dag da Kunigunde gikk seg en tur i lunden som der ble kalt «parken», fikk hun øye på mester Pangloss under en busk, nettopp mens han holdt på å gi en time i eksperimentalfysikk til en søt og lærevillig liten brunette som var kammerjomfru hos hennes fru mor. Da frøken Kunigunde hadde gode anlegg for vitenskapen, holdt hun pusten og ble stående for å iaktta hele rekken av gjentatte eksperimenter som hun her ble vitne til. Hun kunne tydelig se magisterens tilstrekkelige grunn, samt årsak og virkning, og så gikk hun sin vei helt underlig og tankefull til sinns, og besjelet av trang til å bli alvorlig lærd. Hun tenkte at hun kunne vel også være en tilstrekkelig grunn for unge Candide, og han for henne. På veien hjem til slottet møtte hun Candide, og rødmet. Candide rødmet også. Hun sa ham et andpustent goddag og Candide svarte henne uten å ane hva han sa. Neste dag da taflet var blitt hevet efter middagen, hendte det at Candide og Kunigunde plutselig møttes bakom et skjermbrett. Kunigunde mistet lommetørklæet. Candide tok det opp. Hun ga ham hånden i all uskyldighet, og — likeledes i all uskyldighet, — grep han frøkenens hånd og kysset den med en glød, en ømhet og en følelse som var ganske eiendommelig: Leppene møttes, knærne ble matte og hendene kom på vievanke. Det var årsaker og virkninger av den art at da baron von Thunder-ten-Tronck kom forbi skjermbrettet og fikk se dem, satte han Candide på porten med fynd og klem og spark i baken. Kunigunde falt i avmakt. Da hun kom til seg selv igjen, fikk hun en på øret av fru baronessen, og så var det stor huskestue i det prektigste og koseligste av alle tenkelige slott