ANNET KAPITEL

Hvordan det gikk Candide blant bulgarene

Da Candide var blitt drevet ut av dette paradis på jorden, virret han lenge omkring uten å vite hvor han gikk. Han gråt, og snart løftet han blikket mot himmelen, snart stirret han tilbake på det prektigste av alle slott hvor den skjønneste av alle små baronesser holdt til. Uten aftensmat la han seg til å sove i en plogfure midt ute på marken. Sneen falt tung og våt. Neste morgen sto han opp og vaklet stivfrossen og gjennomvåt til nærmeste by, som heter Valdberghoff-Trarbk-Dikdorff. Han hadde ikke en skilling i lommen og var halvdød av sult og tretthet. Sørgmodig ble han stående utenfor døren til en skjenkestue.
Der satt to blåkledde menn som la merke til ham, og så sa den ene til den andre:
«Se opp, kamerat, der har vi jo en ung mann med ypperlig figur som sikkert holder mål.»
Så gikk de ut til Candide og spurte meget høflig om han ville spise middag sammen med dem.
«Mine herrer, jeg takker for den store ære,» svarte Candide med kledelig beskjedenhet, «men jeg har ingen penger til å betale for meg.»
«å,» svarte den ene av de blå, «personer med Deres utseende og egenskaper betaler aldri noe som helst. Er ikke De fem fot og fem tommer høy.
«Jo,» svarte Candide med et bukk, «det er min høyde.» «Velan, min herre, ta plass! Vi vil ikke alene betale for Dem, men vi kan simpelthen ikke finne oss i at en mann som Dem skal mangle penger. Er det ikke så at menneskene er til for å hjelpe hverandre?» «Ja, det har De rett i,» svarte Candide. «Det er jo det som magister Pangloss alltid har sagt, og jeg skal aldri tvile på at alt er ordnet på det beste.»
De bad ham ta til takke med noen dalere, men da Candide hadde tatt imot dem og ville skrive ut et gjeldsbevis, ville de ikke høre tale om det og så gikk selskapet til bords.
«Det er jo så at De nærer en dyp og inderlig kjærlighet ... ?» spurte den ene av de blå.
«Jo, jeg nærer den dypeste kjærlighet til jomfru Kunigunde,» svarte Candide.
«Nei,» sa den annen. «Vi spurte bare om De ikke nærer den dypeste kjærlighet til bulgarenes konge.»
«Langtifra,» svarte Candide. «Han kjenner jeg jo aldeles ikke.»
«Hva behager? Det er verdens hyggeligste konge. Vi må skåle for ham.»
«Med fornøyelse, mine herrer,» sa Candide og skålte.
«Det klarer seg,» sa de to blåkledde menn. «Nå er du Bulgarias støtte og vern, alle bulgarers helt. Din lykke er gjort, ditt ry og din våpenære er sikret.»
Så ble han øyeblikkelig lagt i jern og sendt til ekserserplassen. Der ble han satt til å gjøre høyre om og venstre om, på aksel gevær, ved foten gevær, legge an, gi fyr og marsjere i takt, og til slutt fikk han tredve stokkeslag. Neste dag ekserserte han litt bedre og fikk bare tyve. Tredje dag fikk han ikke mer enn ti, og kameratene så på ham som et vidunder.
Candide var fremdeles så fortumlet at han ikke var fullt klar over hvordan han var blitt en helt, og en vakker vårdag fikk han lyst til å gå seg en liten tur. Han gikk rett frem efter nesen i den tro at menneskene, i likhet med dyrene, er blitt utstyrt med ben for å kunne bruke dem efter sitt eget hode. Men han hadde knapt gått en mil før fire av de seksfots helter kom settende efter ham, bandt ham på hender og føtter og satte ham i kasjotten.
Så ble han i juridiske former spurt om hva han foretrakk: Enten bli prylt seksogtredve ganger av hele regimentet eller få tolv kuler i pannen med det samme. Her nyttet det ikke spor at han snakket om menneskets frie vilje og sa at han ikke hadde lyst til noen av delene: han måtte velge. Og så, i kraft av den Guds gave som kalles friheten, valgte han å løpe spissrot seksogtredve ganger. Han løp to ganger. Regimentet var på to tusen mann, det ble fire tusen rapp som flådde ham så pyntelig at hver muskel og nerve lå bar fra nakkehvirvlen til halehvirvlen. Da han skulle løpe tredje gang og ikke orket mer, bad han om at de måtte vise ham den nåde å gi ham en kule i pannen. Nåden ble ham tilstått og så fikk han et bind for øynene og måtte legge seg på kne.
I det samme kom kongen av Bulgaria kjørende forbi, forhørte seg om hva delinkventen hadde begått, og da han var en konge med store gaver, forsto han av alt han hørte om Candide at han måtte være en ung metafysiker med liten livserfaring, og så ble synderen benådet med et storsinn som vil bli lovprist i alle aviser og til alle tider.
En hederlig læge kurerte Candide i løpet av tre uker efter Dioskorides kjente resept. Han hadde alt fått litt hud på kroppen og kunne gå, da bulgarenes konge kom i krig med abarenes konge.