TREDEVTE KAPITEL

Slutning

På bunnen av sitt hjerte hadde Candide slett ikke lyst til å gifte seg med Kunigunde. Men baronens uforskammete hovmot fikk ham til å bestemme seg for giftermålet, og dessuten holdt Kunigunde jernet varmt med så stor iver at han ikke kunne trekke seg tilbake. Han søkte råd hos Pangloss, Martin og den trofaste Cacambo.
Pangloss skrev en velformet betenkning som beviste at baronen ikke hadde noen rett over sin søster, og at hun etter alle hellige tysk-romerske lover hadde full rett til å ekte Candide til venstre hånd.
Martin foreslo å kaste baronen på sjøen. Cacambo mente han burde leveres tilbake til levantinerskipperen og lenkes på galeibenken til han kunne sendes tilbake til ordensgeneralen i Rom med første skipsleilighet. Forslaget falt i god jord, og den gamle var også enig, men søsteren ble holdt utenfor. Saken gikk i orden formedelst en mindre pengesum, og så fikk de samtidig gleden av å snyte en jesuitt og lære en tysk baron at hovmot står for fall.
Nå vil man kanskje tenke seg at Candide fikk leve et velbehagelig liv, som rimelig kunne være når han efter så mange gjenvordigheter endelig hadde giftet seg med sin elskede, bodde under tak med to filosofer som Martin og Pangloss, foruten en så forslagen mann som Cacambo og den livserfarne gamle konen, og dertil hadde bragt med seg en god slump diamanter fra inkaenes hjemland. Men han ble så rundsnytt av jøder at han snart ikke hadde annet igjen enn den lille forpaktergården, og hans kone Kunigunde ble styggere for hver dag, stadig mer trettekjær og utålelig i huset. Den gamle var skrøpelig og enda mer ufordragelig enn Kunigunde. Cacambo som arbeidet i haven og solgte grønnsaker på torvet i Konstantinopel, måtte streve mer enn han hadde godt av og forbannet sin lodd i livet. Pangloss gremmet seg over at han ikke kunne glimre som et åndens lys ved et av Tysklands universiteter. Hva Martin angår, var han fast overbevist om at tilværelsen er like ille overalt, derfor tok han alle ting med ro. Candide, Martin og Pangloss vekslet av og til meninger om moralen og metafysikken.
Fra vinduene så de ofte fartøyer seile forbi, lastet med effendier, pasjaer og kadier som ble sendt i forvisning til Lemnos, Mytilene eller Erzerum. De så andre kadier, effendier og pasjaer komme for å avløse de forviste og siden bli forvist når turen kom til dem. De så ladninger av utstoppete hoder som skulle settes på stake og fremstilles for Den Høye Port. Dette var anledninger som alltid fikk diskusjonens bølger til å gå enda høyere, og når de ikke diskuterte, kjedet de seg så forferdelig at den gamle en vakker dag tok bladet fra munnen og sa:
«Jeg undres hva som er verst, enten å bli voldtatt hundre ganger av negerpirater, få enden skåret av som et egg, løpe spissrot blant bulgarer, bli pisket og hengt på en autodafé, bli levende dissekert, sitte på galeiene — kort sagt bli utsatt for alle de ulykker vi til sammen har gjennomgått eller sitte her med hendene i fanget?»
«Det er et stort spørsmål,» sa Candide.
Denne samtalen bragte nye synsmåter frem, og Martin især kom til den slutning at menneskene er skapt til enten å leve i evig kval og uro eller i kjedsomhetens dvale. Candide var ikke enig, men han våget ikke å påstå noe. Pangloss innrømmet at han alltid hadde levd et hundeliv, men når han en gang hadde hevdet at alt var såre godt, holdt han fast ved det, men trodde ikke på hva han forfektet.
Så en dag hendte en tildragelse som styrket Martin i hans fordervelige meninger, gjorde Candide enda mer vankelmodig og satte Pangloss i større knipe enn noen sinne. En vakker dag landet nemlig Paquette og munken Giroflée på stranden foran gården. De var begge i elendig forfatning: de tre tusen pjastre var gått fløyten i en fart, de hadde slått opp og blitt venner igjen, røket i tottene på nytt, vært i fengsel og flyktet, og endelig var bror Giroflée gått hen og blitt tyrk. Paquette ofret seg for profesjonen hvor hun kom, men tjente nesten ingenting lenger.
«Hva sa jeg,» bemerket Martin til Candide. «Jeg visste på forhånd at gaven De forærte dem snart ville være strødd for alle vinder og gjøre dem enda ulykkeligere enn før. Både De og Cacambo har svømt i millioner, men Dere er heller ikke lykkeligere enn disse to.»«Ser vi det,» sa Pangloss til Paquette, «himmelen fører deg altså atter tilbake til oss, stakkars villfarne barn? Vet du at du har kostet meg nesetippen, ett øre og det ene øyet? Og hvordan er det du ser ut nå! Akk, for en verden vi lever i!»
Denne nye hendelsen fikk dem til å filosofere livligere enn noen gang før.
I nabolaget fantes en navnkundig dervisj, han gikk for å være den største filosofen i hele Tyrkiet. Til ham gikk de for å søke råd. Pangloss førte ordet, og sa:
«Mester, vi er kommet for å be Dem si oss hvorfor et så besynderlig dyr som mennesket er blitt skapt.»
«Hva har du med det?» svarte dervisjen. «Er det din sak?» «ærverdige far,» sa Candide, «det finnes så forferdelig meget ondt på jorden, derfor spør vi.»
«Hva angår det deg om her finnes godt eller ondt?» svarte dervisjen. «Når vår høye hersker sender et fartøy til Egypten, bryr han seg da om musene ombord har det godt eller ei?»

«Hva skal vi da gjøre?» spurte Pangloss.
«Holde kjeft!» svarte dervisjen.
«Jeg har smigret meg med at vi kanskje kunne samtale litt om årsak og virkning, den beste av alle tenkelige verdner, om opprinnelsen til det onde, eller sjelens natur og den forutbestemte harmoni ...»
Da han hørte dette, smekket dervisjen døren igjen for nesen på dem.
Mens de var ute for å spørre dervisjen til råds, var det blitt kjent i Konstantinopel at to vizirer og muftien nettopp var blitt kvalt, og at fler av deres venner var blitt satt levende på stake. Denne sørgelige nyheten vakte stort røre et par timers tid. Pangloss, Martin og Candide var på hjemvei, og under vandringen traff de en hyggelig gammel mann som satt og trakk frisk luft under appelsintrærne utenfor sin egen dør. Pangloss, som var like nysgjerrig som snakkesalig, spurte ham om han visste hva han het denne muftien som nettopp hadde fått silkesnoren om halsen.
«Det aner jeg ikke,» svarte mannen. «Jeg har aldri kjent navnet på noen mufti eller vizir. «Jeg har aldri hørt noe om disse hendelsene De nevner, men jeg antar at de som styrer med offentlige saker ofte får en brå og lite lystelig død, og at de fortjener den. Men jeg følger aldri med i det som skjer i Konstantinopel, jeg nøyer meg med å sende frukten jeg dyrker her i haven inn til byen og selge den der.»
Med disse ord bød han de fremmede inn i huset. Han hadde to sønner og to døtre som serverte dem forskjellige slags leskedrikker som de selv hadde tilberedt: sherbet og kaimak spekket med sukat, og appelsiner, sitroner, lemoner, ananas, pistasjer og mokkakaffe som ikke var blandet med dårlige javabønner og vestindiske sorter. Efterpå kom den muhammedanske hedersmannens to døtre og parfymerte de tre fremmedes skjegg.
«De må jo ha et stort og prektig gods,» sa Candide til tyrken.
«Jeg har ikke mer enn tyve mål jord,» svarte han, «og den jorden dyrker jeg sammen med mine barn. Arbeidet holder tre store onder borte fra oss: kjedsomheten, lasten og nøden.»
Da Candide var kommet hjem til gården, tenkte han lenge på hva muselmanen hadde sagt. Så sa han til Martin og Pangloss:
«For meg synes det som denne hederlige gamle tyrken har beredt seg en skjebne som er langt å foretrekke fremfor den som var tildelt de seks kongene vi hadde den ære å spise aftens med i Venedilt.»
«Ja, storhet er en farlig ting,» sa Pangloss, «det er en teori som alle filosofer har hevdet. Husker De at Egon, mohabittenes konge ble drept av Jehud, at Absalon ble hengende i håret og stukket i siden med tre spyd, at Nadab, Jeroboams sønn ble drept av Baesa, kong Ela slått ihjel av Simri, Ahasias av Jehu, Attalia av Jojada, og at kongene Joakim, Joakas og Sedekias ble bortført i trelldom? Og husk hvordan det gikk Krøsus, Astyages, Darius, Dionysos fra Syrakus, Pyrrhus, Persevs, Hannibal, Jugurtha, Ariovist, Cæsar, Pompeius, Nero, Otho, Vitellius, Domitian, Richard den annen av England, Edward den annen, Henrik den sjette, Richard den tredje, Maria Stuart, Karl den første, de tre konger Henrik av Frankrike og keiser Henrik den fjerde. De vet jo at ... »
«Jeg vet også at vi må dyrke den haven vi har,» sa Candide.
«Det har De rett i,» svarte Pangloss. «For da mennesket ble innsatt i Edens Have, da var det som arbeider i den, forat han skulle dyrke den. Hvilket beviser at mennesket ikke er skapt til lediggang.»
«Jo, la oss så arbeide uten prat,» sa Martin. «Det er det eneste middel til å gjøre livet utholdelig.»
Og hele det lille samfunnet gikk med på dette prisverdige forsettet. Hver av dem tok til å bruke sine evner og anlegg. Den lille jordlotten ga rike fold. Kunigunde ble dessverre ikke penere, men hun lærte å bake fremragende kaker. Paquette broderte og den gamle tok seg av vasken. Ja, selv munken Giroflée gjorde seg nyttig: han ble en mesterlig snekker og til og med et bra menneske.
Av og til sa Pangloss til Candide:
«I den beste av alle verdner er alt som skjer en sammenhengende kjede. Ja, for hvis De ikke var blitt jaget med drøye spark i baken fra et herlig slott fordi De elsket jomfru Kunigunde, hvis De ikke var falt i Inkvisisjonens klør, ikke hadde vandret gjennom hele Amerika til fots, ikke hadde spiddet baronen på en kårde og ikke hadde mistet en hel flokk sauer fra Eldorados lykkelige land, da hadde De aldri sittet her og spist syltete frukter og pistasjer.»
«Helt riktig bemerket,» svarte Candide. «Men vi må dyrke den haven vi har.»