NIOGTYVENDE KAPITEL

Hvordan Candide gjenfant Kunigunde og den gamle konen.

Mens Candide, baronen, Pangloss, Martin og Cacambo fortalte sine opplevelser, trettet om hvor vidt hendelsene i denne verden er tilfeldige eller ikke, diskuterte årsak og virkning, det moralske og fysiske onde, frihet og nødvendighet, og den trøst en kan finne som tyrkisk galeislave nådde de inn til stranden på Marmarahavets kyst og gikk i land foran huset til den transsylvanske fyrsten. Det første de så var Kunigunde og den gamle konen som sto og hengte håndklær til tørk på en snor.

Ved dette synet bleknet baronen. Og da den ømme elsker Candide så sin skjønne Kunigunde med værbitt ansikt, rødsprengte øyne, flatt bryst, rynket kinn, røde og skrubbete armer, vek han først tre skritt tilbake, grepet av forferdelse, men så tok han seg høflig sammen og gikk frem og omfavnet henne. Kunigunde falt om halsen på sin bror, og Candide omfavnet den gamle. Han kjøpte dem begge fri med en gang.
Like i nærheten lå en liten forpaktergård, og den gamle foreslo for Candide at hele truppen foreløpig skulle slå seg ned der, inntil det åpnet seg utsikter til en bedre skjebne for dem alle.
Kunigunde visste ikke at hun var blitt stygg, for det var det ingen som hadde fortalt henne. Hun minnet Candide om de løfter han hadde gitt henne, og i en så bestemt tone at han ikke turde si nei. Han lot baronen vite at han aktet å gifte seg med hans søster.
«Ikke tale om,» svarte baronen. «Aldri tillater jeg at hun nedverdiger seg, og en så toppmålt frekkhet fra Deres side kan jeg heller ikke finne meg i. Den vanære at min søsters barn ikke vil få adgang til Tysklands adelige klostre skal aldri komme over mitt hode. Nei, min søster gifter seg bare med en keiserlig tysk baron!»
Kunigunde kastet seg ned for hans føtter og gråt sine modige tårer. Men baronen var urokkelig.
«Din erkenarr,» sa Candide til ham, «jeg kjøpte deg fri fra galeiene, jeg har betalt løsepenger for deg og din søster som var oppvaskpike her. Hun er falmet og stygg, men jeg er allikevel storsinnet nok til å be henne bli min hustru, og så kommer du og setter deg imot det! Jeg kunne bli rasende nok til å drepe deg omigjen!»
«Du kan drepe meg omigjen,» svarte baronen, «men så lenge jeg er i live gifter du deg aldri med min søster.»