åTTEOGTYVENDE KAPITEL

Hva som hendte Candide, Kunigunde, Pangloss, Martin osv.

«Jeg ber igjen Deres Velærværdighet så mange ganger om unnskyldning,» sa Candide til baronen, «for at jeg kom til å stikke kården gjennom Dem.»
«Det snakker vi ikke mer om,» svarte baronen, «jeg innrømmer at jeg var litt hissig. Men siden De gjerne vil vite hvilke omstendigheter som har gjort meg til galeislave, kan jeg i korthet fortelle at så snart jeg var blitt helbredet efter kårdestøtet av apotekerpateren ved kollegiet, falt jeg i bakhold og ble tatt til fange av en spansk patrulje. Jeg ble satt i fengsel i Buenos Aires omtrent på den tid da min søster forlot byen. Jeg søkte om å reise tilbake til ordensgeneralen i Rom, og ble utnevnt til skriftefar ved den franske ambassade i Konstantinopel. Knapt åtte dager efter at jeg hadde tiltrådt stillingen, traff jeg en aften en ung ikoglan, det var virkelig en meget tiltalende og velskapt ung mann. Det var meget varmt den aftenen, og den unge mannen ville gjerne bade. jeg benyttet også anledningen til å ta et bad.

Jeg visste ikke at det ble regnet for en dødssynd for en kristen å bli sett splitter naken sammen med en ung muselman. En kadi dømte meg til hundre stokkeslag under fotsålene og sendte meg til galeiene. Verre urettferdighet kan vel ikke tenkes. Men jeg vil gjerne vite hvorfor min søster befinner seg i kjøkkenet hos en transylvansk fyrste i landflyktighet blant tyrkerne.»
«Og De, min kjære Pangloss,» sa Candide, «hvordan er det gått til at vi to møtes igjen?»«At De så meg bli hengt er sant nok; jeg skulle naturligvis vært brent. Men som De husker, styrtregnet det da de ville steke meg. Uværet var så voldsomt at de oppgav å få bålet til å brenne, så ble jeg hengt i mangel av noe bedre. En kirurg kjøpte liket, tok meg med hjem og ga seg til å obdusere meg. Først skar han et korssnitt fra navlen til kravebenet. Dårligere hengt enn jeg var, kan man ikke bli. Underdiakonen som var skarpretter for den hellige inkvisisjon, var en bålbrenner av rang, men han var ikke øvet i hengning: strikken var våt, renneløkken gle dårlig og slo knute jeg pustet iallfall fremdeles. Dette snittet fikk meg til å hyle så høyt at doktoren falt baklengs av forskrekkelse og trodde det var djevelen han holdt på å obdusere. Halvdød av skrekk tok han til bens og gikk på hodet nedover trappene.

Ved rabalderet kom konen løpende til fra et annet værelse og fikk se meg ligge oppsprettet på bordet med korssnitt og det hele, hun ble enda mer skrekkslagen enn sin mann, for ut og falt oppå ham i trappen. Da de var kommet seg litt, hørte jeg doktorkonen si til doktoren: «Kjære deg, hvordan kan du også finne på å skjære i en kjetter? Vet du ikke at det er fart en satan i alle denslags folk? Jeg går straks og henter en prest for å besverge djevelen.» Disse ord fikk meg til å skjelve, jeg samlet mine siste krefter og skrek: «Barmhjertighet!» Endelig ble den portugisiske bartskjæreren litt modigere. Han sydde meg sammen igjen, konen tok seg av meg og efter fjorten dager var jeg frisk. Bartskjæren fant en post til meg og jeg ble lakei hos en malteserridder som var på vei til Venedig. Men da han ikke hadde råd til å betale lønnen, gikk jeg i tjeneste hos en venetiansk kjøpmann som tok meg med til Konstantinopel.»
«En dag fant jeg på å gå inn i en moské. Der så jeg en gammel imam og en ung meget vakker pike som leste sine bønner. Hun var dypt utringet, og mellom brystene hadde hun en nydelig bukett tulipaner, roser, anemoner, ranunkler, svibler og aurikler. Hun lot buketten falle på gulvet, jeg tok den opp og satte den tilbake på p!ass med den mest ærbødige respekt. Det tok så lang tid å sette buketten på plass at imamen ble rasende, og da han så jeg var kristen, ga han seg til å rope på hjelp. Jeg ble ført frem for kadien som ga meg hundre slag under fotsålen og dømte meg til galeiene. Jeg ble lenket til den samme toften i den samme galeien som herr baronen. På denne galeien var det fire unge gutter fra Marseille, fem neapolitanske prester og to munker fra Korfu som fortalte oss at slike ting hender hver dag. Baronen påstår at han har vært utsatt for en større urettferdighet enn jeg, og jeg mener at det er meget mer anstendig å sette en blomsterbukett tilbake i brystet på en dame enn å opptre sp!itter naken sammen med en ikoglan. Vi har trettet ustanselig om dette og fikk tyve piskeslag om dagen, helt til denne verdens sammenheng av årsaker og hendelser førte Dem til vår galei og De kjøpte oss fri.»
«Nå, min kjære Pangloss,» sa Candide, «når De er blitt hengt, obdusert, banket under fotsålene og har rodd som slave på en galei, mener De fremdeles alt er ordnet til det beste her i verden?»
«Ja, jeg holder på mine meninger som før,» svarte Pangloss, «for jeg er jo filosof: det tar seg ikke ut å skifte standpunkt. Leibniz kan ikke ta fei!, og universets forutbestemte harmoni er dessuten noe av det skjønneste som kan tenkes, likesom læren om rommet og materien.»