SYVOGTYVENDE KAPITEL

Reisen til Konstantinopel

Candides tro tjener Cacambo hadde alt ordnet det således at både han og Martin fikk være med den tyrkiske galeien som skulle føre sultan Achmed tilbake til Konstantinopel. Begge gjorde knefall og takket Hans bedrøvelige Majestet på det varmeste før de gikk ombord. På veien sa Candide til Martin:
«Ja, nå har vi opplevd å sitte til bords med seks avsatte konger! Og den sjette kongen har jeg til og med måttet gi noen sekiner i almisse. Det finnes kanskje mange andre fyrster som er enda dårligere stilt. Selv har jeg bare mistet en flokk på hundre sauer, og nå er jeg på vei til den skjønne Kunigundes armer. Kjære Martin, jeg gjentar det jeg alltid har sagt: Pangloss hadde rett, alt er ordnet på beste måte.»
«Jeg skulle ønske det var sant» sa Martin.
«Men vårt eventyr i Venedig var allikevel en usannsynlig opplevelse. Aldri har vel noen sett eller hørt tale om seks avsatte konger som møtes og spiser aftens sammen på et alminnelig vertshus!»
«Det er ikke noe merkeligere enn alt annet vi har opplevd,» svarte Martin. «Det er helt dagligdags at konger blir avsatt, og når vi har hatt den ære å spise sammen med dem, så er det bare et lite sammentreff som ikke engang er verd å nevne.»
Straks Candide var kommet ombord, kastet han seg om halsen på Cacambo, sin gamle venn og forhenværende tjener.
«Fortell meg nå,» sa han, «hvor er frøken Kunigunde? Hva gjør hun? Er hun fremdeles like skjønn? Elsker hun meg som før? Er hun frisk? Du har sikkert kjøpt et palass til henne i Konstantinopel?»
«Kjære herre,» svarte Cacambo, «Kunigunde vasker tallerkner ved Marmarahavets strand, der er hun i tjeneste hos en fyrste som ikke har særlig mange tallerkner. Hun er med andre ord slavinne hos en forhenværende selvhersker ved navn Ragotski som lever en meget tilbaketrukket tilværelse for tre dukater om dagen, som han får av Stortyrken. Men det sørgeligste av alt er at hun har mistet hele sin skjønnhet, og dessverre er blitt skrekkelig stygg.»
«Pen eller stygg, det er det samme,» sa Candide, «jeg er en hederlig mann og jeg plikter å elske henne like høyt som før. Men hvordan kan hun ha sunket så dypt, med de fem seks millionene du hadde med til henne?»
«Tja, hva er penger og hvor ble de av?» sa Cacambo. «Først måtte jeg jo ut med to millioner til senor don Fernando de Ibaraa y Figueora y Mascarenes y Lampourdos y Souza, guvernør av Buenos Aires, i løsepenger for frøken Kunigunde. Så møtte vi en sjørøver underveis, og han ribbet oss jo for resten. Og så har vi seilt rundt med denne sjørøveren, først til Kapp Matapan, så til Milo, så til Nikaria, så til Samos, så til Dardanellene, Marmara og Skutari. Nå tjener Kunigunde og den gamle konen hos denne fyrsten jeg har nevnt, og jeg er slave hos en avsatt sultan.»
«Det var sannelig en forferdende rekke av ulykkelige omstendigheter!» sa Candide. «Men jeg har ennå noen diamanter igjen, jeg kan lett betale løsepenger for frøken Kunigunde. Det er bare synd hun er blitt så stygg.»
Så vendte han seg til Martin og spurte;
«Hvem synes du i grunnen har størst årsak til å beklage seg, sultan Achmet, keiser Ivan, kong Charles Edward, eller jeg?»
«Det aner jeg ikke,» svarte Martin. «For å kunne vite det måtte jeg kunne lese i hjertene til disse menneskene De nevner.»
«Akk, hadde bare Pangloss vært her,» sa Candide. «Han hadde nok visst det.»
«Jeg vet ikke hvilken vekt denne Pangloss hadde til å veie menneskenes ulykker og avlese deres lidelser og sorger. Alt jeg tør påstå er at det finnes millioner mennesker som har større grunn til å beklage seg enn kong Charles Edward, keiser Ivan og sultan Achmet.»
«Det kan gjerne være,» sa Candide.
I løpet av få dager nådde de innseilingen til Det Sorte Hav. Det første Candide gjorde var å betale en stor løsesum for Cacambo. Så gikk han straks sammen med begge følgesvennene ombord i en galei for å reise inn til kysten av Hellesponten og hente frøken Kunigunde, selv om hun var aldri så stygg.
På toften i galeien satt to slaver som rodde meget dårlig, og den levantinske kapteinen lot av og til oksepisken danse over de nakne ryggene. En naturlig medfølelse fikk Candide til å legge merke til dem fremfor de andre slavene, han syntes synd på dem og gikk litt nærmere. Det var noen trekk i de vansirte ansiktene som svakt minnet ham om Pangloss og den uheldige jesuittbaronen, frøken Kunigundes eneste bror. Han følte seg beveget og sørgmodig til sinns ved minnet. Han så enda nøyere på dem.
«Sant å si,» sa han til Cacambo, «hvis jeg ikke hadde sett magister Pangloss bli hengt og selv vært så uheldig å spidde baronen, ville jeg trodd det var de to som satt her og rodde ombord i denne galeien.»
I samme øyeblikk som ordet baron og Pangloss var sagt, oppløftet de to slavene et høyt skrik, slapp årene og ble sittende som forstenet på toften. Levantineren kom løpende og pisken suste ned over dem med dobbelt kraft.
«Stans! Stans!» ropte Candide. «De skal få så mange penger De vil!»
«Men det er jo Candide!» sa den ene galeislaven.
«Men er det ikke Candide?» sa den andre.
«Dette må være en drøm!» sa Candide. «Eller er jeg våken? Er jeg på galeien, eller er jeg ikke her? Er dette den samme baronen som jeg har stukket ihjel? Er dette Pangloss som jeg selv har sett dinglende i galgen?»
«Det er oss, det er oss!» svarte de begge i kor.
«Nei, tenk, skal dette være den store filosofen!» sa Martin.
«ærede herr tyrk,» sa Candide til levantinerkapteinen, «hvor meget skal De ha i løsepenger for herr von Thunder-ten -Tronck, en av romerrikets første baroner, og herr Pangloss, vår tids og Tysklands dypsindigste metafysiker?»
«Din kristne hund,» svarte tyrkerskipperen, «siden disse to kristne hunder og galeislaver både er baronere og metafysikere
noe som sikkert betyr at de er høyt på strå der de hører hjemme, så kan du betale meg femti tusen sekiner for dem.»
«Det skal De få,» sa Candide. «Ro som et lyn til Konstantinopel så skal De få pengene øyeblikkelig. Nei, ro meg heller til frøken Kunigunde med én gang.»
Skipperen som alt hadde snudd baugen mot byen, lot galeien fly over bølgene som en fugl.Candide omfavnet baronen og Pangloss ustanselig.
«Hvordan kunne det gå til at jeg ikke drepte Dem, kjære baron? Kjære Pangloss, hvordan gikk det til at De ikke ble hengt allikevel? Og hvordan kan det gå til at dere sitter her og ror som tyrkiske galeislaver?» spurte Candide.
«Er det virkelig sant at min kjære søster befinner seg her?» spurte baronen.
«Jo, det er sant nok,» svarte Candide.
«Så fikk jeg endelig se min kjære Candide igjen!» utbrøt Pangloss.
Candide presenterte dem for Martin og Cacambo.
De falt alle om halsen på hverandre, og snakket alle i munnen på hverandre. Galeien fløy over vannet, og snart var de i havn på kysten. Der sendte de bud efter en jøde, og av ham fikk Candide femti tusen sekiner for en diamant som var verd hundre tusen, efterat jøden hadde sverget ved Abrahams skjegg at han ikke kunne gi mer for den. Så betalte Candide på stående fot løsepengene for baronen og Pangloss. Magisteren kastet seg på kne for sin befrier og gråt sine modige tårer, baronen takket ham med ganske lett, fornemt nikk, og lovet å betale pengene tilbake ved første leilighet.
«Men er det virkelig sant at min frøken søster er i Tyrkiet?» sa han.
«Det er så sant som det er sagt,» svarte Cacambo. «Eftersom hun vasker tallerkner hos en forhenværende fyrste av Transylvania.»
Straks ble det sendt bud etter to jøder til, og Candide solgte flere diamanter. Så gikk de ombord i en annen galei og dro av sted for å befri Kunigunde.