'Candide' av Voltaire (1759)


Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no


Til indekssiden Til PC-versjonen

SEKSOGTYVENDE KAPITEL

Om hvordan Candide og Martin spiser aftens sammen med seks utlendinger,
og hvem de fremmede var

En aften da Candide nettopp skulle gå til bords sammen med Martin og de andre gjestene som bodde i vertshuset, kom en mann med kullsvart ansikt listende efter ham, nappet ham i ermet og sa:
┬źGjør Dem klar til å reise med oss. Kom ikke for sent.┬╗ Han snudde seg: Det var Cacambo.Bare synet av Kunigunde selv hadde kunnet glede og overraske ham mer enn dette. Han holdt på å gå fra forstanden av henrykkelse. Han omfavnet sin kjære venn og spurte:
┬źDa er Kunigunde også kommet, hvor er hun? Følg meg til henne, så jeg kan dø av glede sammen med henne.┬╗
┬źKunigunde er ikke her,┬╗ svarte Cacambo. ┬źHun er i Konstantinopel.┬╗
┬źDu store himmel! I Konstantinopel? Om hun så var i China ville jeg styrte til henne. Kom så reiser vi med en gang]┬╗
┬źVi reiser efter aftens,┬╗ svarte Cacambo. ┬źMer kan jeg ikke si. Jeg er slave og min herre venter meg, nå må jeg inn og varte opp ved bordet. Si ikke et ord om dette. Sett Dem til bords og vær parat.┬╗
Candide var full av motstridende følelser; glede blandet seg med sorg. Han var henrykt over å treffe den trofaste tjeneren igjen, bestyrtet over å møte ham som slave; han var helt oppfylt av tanken på sin elskede, hjertet banket, hjernen var forvirret -- og slik satte han seg til bords sammen med Martin som tok de merkeligste hendelser med den største ro. Ved bordet satt seks utlendinger som var kommet for å se karnevalet i Venedig.
Cacambo var munnskjenk for en av disse utlendingene, og like før taflet ble hevet, bøyde han seg frem og hvisket til den fremmede som var hans herre:
┬źDeres Majestet kan reise når som helst. Skipet er seilklart.┬╗ Og dermed forsvant han.
De andre gjestene så forundret på hverandre uten å si et ord, da en annen tjener kom bort til sin herre og sa:
┬źDeres Majestet, vognen venter i Padua og båten ligger ferdig.┬╗
Herren ga et vink og tjeneren forsvant.
Gjestene så på hverandre igjen, og forundringen ved bordet ble enda større. Så kom en tredje tjener inn, gikk bort til en tredje herre og sa:
┬źSire, Deres Majestet bør ikke oppholde seg her lenger, jeg skal straks treffe alle forberedelser,┬╗ og dermed var han også forsvunnet.
Da var hverken Candide eller Martin i tvil om at dette måtte være en karnevalspøk. En fjerde tjener trådte inn og sa til den fjerde herren:
┬źDeres Majestet kan reise når han behager,┬╗ og forsvant som sine forgjengere. En femte tjener kom og sa det samme til den femte herren. Men den sjette tjeneren brukte en helt annen tone da han hevendte seg til den sjette herren som satt like ved siden av Candide. Han sa:
┬źTja, Sire, nå er det nok slutt på kreditten både for Deres Majestet og meg, jeg tenker vi ender i kasjotten i natt både majesteten og jeg, hvis vi ikke passer oss. Men enhver er seg selv nærmest, jeg tar iallfall landeveien fatt. Far vel.┬╗
26a.gif

Da alle tjenerne var forsvunnet, ble
de seks fremmede og Candide og Martin sittende i den dypeste stillhet. Endelig ble den brutt av Candide som sa:
┬źDette var sandelig en merkelig spøk, mine herrer. Hvorfor er dere konger alle sammen? For min del, må jeg tilstå at hverken jeg eller Martin er det.┬╗
Da tok Cacambos herre til orde med stort alvor, og sa på italiensk:
┬źJeg spøker ikke. Mitt navn er Achmet den Tredje. Jeg har vært storsultan i mange år, jeg avsatte min bror, og min brorsønn avsatte meg. Alle mine vizirer er blitt halshugget og jeg tilbringer mine dager i det gamle seraljet. Min brorsønn, stor sultan Mahmud, gir meg somme tider lov til å reise for helbredens skyld --- og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.┬╗
En ung mann, som satt ved siden av Achmet, tok da ordet og sa:
┬źJeg er Ivan, og har vært enehersker over alle russere. Jeg ble avsatt da jeg lå i vuggen. Min far og min mor ble fengslet, og selv er jeg oppvokst i fengsel. Av og til får jeg reise under bevoktning, og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.┬╗
Den tredje sa:
┬źJeg er Charles Edward, konge av England. Min far frasa seg retten til tronen og jeg har kjempet for å hevde den. De herskende har revet hjertet ut av brystet på åtte hundre av mine tilhengere og slått dem om ørene med innvollene. Jeg har vært i fengsel. Nå er jeg på vei til Rom for å besøke min kongelige far, avsatt som jeg selv og min farfar, og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.┬╗
Så tok den fjerde ordet og sa:
26b.gif┬źJeg er polakkenes konge. Krigslykken vendte seg og jeg
mistet mine arveland. Min far led samme skjebne, og selv har jeg bøyet meg for dens tilskikkelser, likesom sultan Achmet, tsar Ivan og kong Charles Edward ÔÇö Herren gi dem alle et langt livÔÇö, og så er jeg kommet for å overvære karnevalet i Venedig.┬╗
Den femte sa:
┬źJeg er også polakkenes konge. To ganger har jeg tapt mitt rike, men forsynet har gitt meg en annen stat hvor jeg gjør flere gode gjerninger enn alle sarmatenes konger til sammen har kunnet utrette ved Weichsels bredder. Jeg bøyer meg også for skjebnens dom, og jeg er kommet for å overvære karnevalet i Venedig.┬╗
Så var det bare den sjette igjen. Han sa:
┬źMine herrer, jeg er ikke fullt så fin som dere andre, men jeg har da vært konge jeg også, såvel som noen. Jeg er Teodor som i sin tid ble valgt til konge på Korsika. Den gang kalte de meg Deres Majestet, og nå er det så vidt noen sier herr Teodor til meg. Jeg har en gang slått min egen mynt, og i dag har jeg ikke en skilling. Jeg har hatt to statssekretærer, i dag har jeg knapt en tjener. Jeg har engang sittet på tronen, siden har jeg lenge ligget på halm i et tårn i London. Her er jeg redd for at det går meg likedan, enda jeg også er kommet for å se karnevalet i Venedig, likesom mine herrer kongelige majesteter og kolleger.┬╗
De fem andre kongene hørte på denne lille talen med behjertet deltagelse, og hver av dem ga kong Teodor tyve sekiner til klær og skjorter. Candide ga en diamant til to tusen sekiner.
┬źHvem kan dette være ?┬╗ spurte de andre fem kongene hverandre. ┬źHan ser ut som en alminnelig privatperson, allikevel er han i stand til å gi hundre ganger så meget som noen av oss - og gjør det dessuten.┬╗
Idet de gikk fra bordet ankom fire fyrstelige personer til vertshuset, de hadde også mistet land og rike på grunn av krigslykkens omskiftelighet, og de var alle kommet for å se karnevalet i Venedig. Men Candide la ikke en gang merke til dem. Han tenkte bare på å reise til Konstantinopel så snart som mulig, og treffe sin elskede Kunigunde.


Forklaring til kapittel 24-26


Til indekssiden Neste kapittel



6.497.714  visitors