Til indekssiden Til PC-versjonen

FEMOGTYVENDE KAPITEL

På besøk hos signor Pococurante, en venetiansk adelsmann

Candide og Martin dro i gondol oppover Brenta og kom til den fornemme signor Pococurantes palass, som naturligvis var omgitt av vidstrakte haver, prydet med marmorstatuer. Palasset var også meget stilfullt. Herren selv, som var en stor rikmann på omkring seksti år, tok meget høflig, men også meget kjølig imot de to nysgjerrige gjestene.
Dette gjorde Candide litt tafatt, mens Martin syntes det var ganske tiltalende.
Først kom to vakre, velkledde terner inn og serverte sjokolade riktig netthendt, så at den skummet i koppene på tilbørlig vis. Candide kunne ikke la være å prise ternenes skjønnhet, pene manerer og gode håndlag.
«Ja, det er to ganske skikkelige vesener,» sa senator Pococurante. «Det hender at jeg tar dem opp i sengen, for jeg er temmelig lei disse damene av det gode selskap inne i byen, fulle av koketteri og sjalusi og tretter og luner og smålighet og stolthet og fjolleri og så alle disse sonnettene som man må lage eller bestille til dem ---- men i lengden blir man jo også nokså lei av denslags pikebarn som disse to.»
Efter frokost gikk de en tur i det vidstrakte galleriet, og Candide var overrasket over alle de herlige billedene han fikk se. Han spurte hvem som hadde malt de to første.
«De er av Rafael,» svarte senatoren, «jeg kjøpte dem av ren forfengelighet for et par år siden, og prisen var meget høy. Det sies at det skal være noen av de skjønneste billeder i Italia, men jeg er ikke begeistret for dem. Farvene er mørknet svært meget, ansiktene er for flate og kommer ikke tydelig nok frem, draperiene ligner ikke virkelig stoff. Kort sagt, jeg synes ikke det er en sannferdig efterligning av naturen. Jeg ville kunne like et billede hvis jeg trodde det var naturen selv jeg så.
25a.gif

Denslags billeder finnes ikke. Jeg har mange billeder, men jeg ser ikke lenger på dem.»
Mens de ventet på middagen, ga signor Pococurante en konsert. Candide syntes musikken var herlig.
«Denne støyen kan nok virke underholdende en halv times tid,» sa Pococurante, «men varer den lenger blir man lei den, selv om ingen tør tilstå det. Musikken i dag består ikke i annet enn å utføre vanskelige ting, og det som bare er vanskelig blir man snart lei av. Jeg ville kanskje foretrukket operaen, hvis man ikke hadde oppfunnet hemmeligheten ved å gjøre den til et misfoster som avskrekker meg. Den som gidder kan jo gå og se dårlige tragedier omsatt til musikk, hvor scenene ikke har annen hensikt enn å anbringe et par latterlige arier skrevet forat en eller annen sangerstrupe skal komme til sin rett. La den som orker eller gidder gå hen og dåne av begeistring over en eller annen kastrert person som slår triller i rollen som Cæsar eller Cato og spankulerer frem og tilbake over breddene som en tåpelig klossmajor. Jeg for min del har for lenge siden holdt opp å interessere meg for denslags småtterier som idag regnes for Italias stolthet, og som fyrstene bruker så mange penger på.»
Candide motsa ham litt, men taktfullt og beskjedent. Martin var fullstendig enig med senatoren.
Så gikk man til bords, og efter en utmerket middag ble gjestene vist inn i biblioteket. Candide fikk se en prektig innbunnet Homer og roste vertens gode smak.
«Det er en bok som vår store Pangloss, Tysklands ypperste filosof, alltid fant den største glede i,» sa Candide.
«Det gjør ikke jeg,» svarte Pococurante koldt. «I sin tid fikk man innbilt meg at jeg også fant glede i å lese den. Men
25b.gif

disse evindelige oppramsingene om slagsmål som ligner hverandre på en prikk, disse gudene som alltid er på ferde og maser, men aldri foretar seg noe avgjørende, denne Helena som skal være årsak til krigen, men som nesten ikke spiller noen rolle i det hele tatt, dette Troja som ustanselig er beleiret, men som aldri blir inntatt — alt det der har bestandig virket gudsjammerlig kjedelig på meg. Jeg har spurt noen lærde menn om de synes det er like kjedelig som jeg, og alle ærlige mennesker tilstår at boken faller ut av hendene på dem efter ti minutter, men at man er nødt til å ha den i biblioteket som et oldtidsminne, eller en av disse irrete gamle myntene som ikke er en skilling verd efter dagens kurs.»
«Men da har Deres Eksellense sikkert en annen mening om Virgil
«Jeg innrømmer at annen, fjerde og sjette bok av æneiden er gode, men når det gjelder hans fromme æneas, den tapre Achates, den lille Ascanius og fjolset kong Latinus, den snusfornuftige Amata og den intetsigende Lavinia, tror jeg man skal lete lenge etter et mer likegyldig og usympatisk selskap. Da foretrekker jeg allikevel Tasso, eller de hårreisende røverhistoriene hos Ariosto.»
«Tør jeg spørre om De heller ikke har glede av å lese Horatius
«Han har mange praktiske sentenser som en verdensmann kan ha nytte av,» svarte Pococurante, «de er sammenfattet i kraftige vers og fester seg lettere i hukommelsen. Men hva skal jeg med hele denne reisen til Brindisi, og en beskrivelse av en dårlig middag og andre usmakeligheter, grovkornede utfall og kvalme smedevers om gamle kjerringer og hekser? Jeg kan ikke skjønne hva som gir ham rett til å si til sin venn Mæcenas, at hvis han ville regne ham blant lyrikerne, så vil han løfte sin panne så høyt at han vil stange mot stjernene. Tåpene beundrer alt hva en berømt forfatter har skrevet. Jeg leser bare for min egen del og har bare sans for det jeg kan bruke.»
Candide som var oppdratt til ikke å ha noen personlig mening om noe som helst, var høyst forundret over å høre alt dette, mens Martin syntes at Pococurantes måte å tenke på var ganske fornuftig.
«Og der ser jeg Cicero,» sa Candide. «Han blir De vel ikke lei av å lese?»
«Jeg leser ham iallfall aldri,» svarte Pococurante. «Hva interesserer det meg om han fører en sak for Rabirius eller Cluentius? Som dommer har jeg saker nok å tenke på. Jeg kunne være mer tilbøyelig til å slå meg på Ciceros filosofiske verker, men da jeg hadde oppdaget at han tvilte på alt, skjønte jeg at jeg visste like meget som han og at jeg ikke trengte noen til å lære meg å bli uvitende.»
«Men her ser jeg en samling beretninger fra et vitenskapelig selskap, i åtti bind,» sa Martin, «der må sikkert finnes noe av interesse!»
«Utvilsomt,» svarte Pococurante, «hvis bare en eneste av opphavsmennene til dette sammensuriet hadde funnet opp såpass som kunsten å lage knappenåler. Men i hele denne bindsterke samlingen finnes bare tomme systemer og ikke en eneste nyttig ting.»
«Men dette var da en voldsom mengde skuespill,» sa Candide, «og både på italiensk og spansk og fransk!»
«å jo, det er omkring tre tusen,» svarte senatoren, men knapt tre dusin gode. Og når det gjelder disse prekensamlingene som tilsammen ikke veier opp en side av Seneca, og alle disse tykke teologiske bøkene, så er det naturligvis aldri et menneske som åpner dem jeg minst av alle.»
Martin oppdaget flere hyller fulle av engelske bøker.
«Jeg tror nok en republikaner vil ha glede av å lese verker som er så fritt skrevet som disse,» sa han.
«Ja,» svarte Pococurante, «det er utmerket å skrive hva man mener, det er menneskets privilegium. Her i Italia skrives bare det man ikke mener, og de som lever i Cæsars og Antonius' fedreland i dag, tør ikke komme med en eneste selvstendig mening uten først å spørre en dominikaner om lov. Jeg ville ha vært tilhenger av denne friheten som virker så inspirerende på Englands store ånder, hvis lidenskapene og partimentaliteten ikke hadde forkludret alt som er prisverdig ved denne kostelige friheten.»
Candide fikk øye på en Milton i hyllen, og spurte Hans Eksellense om han ikke regnet ham for en stor forfatter.
«Hvem?» sa Pococurante. «Denne villmannen som til første kapitel i Skapelsen lager et langsommelig kommentar på ti bøker fulle av kantete vers? Denne plumpe mannen som plaprer efter grekerne og maltrakterer skapelseshistorien. Når Moses viser den Allmektige som skaper verden gjennom Ordet, så lar han Messias gå inn og hente en svær passer i et himmelskap for å konstruere skaperverket. Hva skal jeg med en forfatter som ødelegger hele Tassos herlige himmel og helvete for meg, som i et vers forvandler Lucifer til en padde og i et annet til en dverg, lar ham terpe de samme tingene hundre ganger og holde teologiske disputaser? En mann som i fullt alvor efterligner Ariostos humoristiske bruk av ildvåpnene, og lar djevlene skyte på himmelen med kanoner? Hverken jeg eller noen annen her i Italia har smak for denslags forvirrete overdrivelser. Syndens formæling med Døden og snogene som Synden nedkommer med, er av den art at ethvert menneske med noenlunde smak må kaste opp, og den lange beskrivelsen av et lasarett er slik at bare en graver kan ha glede av den. Hele dette uklare, forskrudde og vemmelige vrengebilledet av et dikt ble møtt med forakt første gang det kom ut, og jeg behandler det ikke anderledes i dag enn Miltons landsmenn og samtidige gjorde dengang. Forresten pleier jeg å si hva jeg mener, og bryr meg ikke stort om andre mener det samme som jeg.»
Candide følte seg litt støtt. Han hadde respekt for Homer, og en svakhet for Milton.
«Akk ja,» hvisket han til Martin, «jeg er stygt redd for at vår venn bare nærer den mest storslagne forakt for våre tyske diktere.»
«Og dermed ville ikke stor skade være skjedd,» svarte Martin.
«Ja, han er vel en stor mann!» mumlet Candide mellom tennene, «for er geni, denne Pococurante! Ingen ting finner nåde for hans øyne.»
Da de hadde gått gjennom alle bokhyllene på samme vis, spaserte de ned i haven. Candide priste alt det skjønne som fantes der.
«Jeg synes det er smakløst,» sa eieren. «Det er ikke annet enn krimskrams vi har her hjemme. Men imorgen skal jeg plante den om i mer utsøkt stil.»
Da de to nysgjerrige reisende hadde tatt avskjed med Hans Eksellense, sa Candide til Martin :
«Nå må du vel innrømme at vi nettopp har truffet verdens lykkeligste menneske: han er jo hevet over alt han eier.»
«Så De ikke at han bare er lei av alt han eier? Platon har alt sagt at det ikke er de beste maver som vraker all mat.»
«Men er ikke det å kritisere alt en glede i seg selv, dette å se feil der andre mennesker innbiller seg at de bare ser skjønnhet?»
«De mener: man kan glede seg over ikke å ha glede av noe?»
«Neivel,» sa Candide, «da er det vel i grunnen bare meg selv som er et lykkelig menneske, når jeg først har truffet frøken Kunigunde igjen!»
«Ja, håpet er alltid skjønt,» sa Martin.
Imidlertid gikk dager og uker. Cacambo kom ikke, og Candide hensank i en slik avgrunn av fortvilelse at han ikke engang la merke til at hverken Paquette eller munken Giroflée hadde vist seg eller sagt et ord til takk.


Til indekssiden Neste kapittel