FIREOGTYVENDE KAPITEL

Om Paquette og munken Giroflée

Så snart de var kommet i land i Venedig, sendte de folk ut for å lete efter Cacambo på alle kneiper og vertshus og hos alle lystige piker. Men de fant ham ikke. Hver dag spurte de seg for ombord i alle båter og skip på havnen, men ingen hadde sett Cacambo.
«Hva skal dette bety?» sa Candide til Martin, «her har jeg hatt tid til å reise fra Surinam til Bordeaux, fra Bordeaux til Paris, fra Paris til Dieppe, fra Dieppe til Portsmouth, langs Portugals og Spanias kyster, over hele Middelhavet og dertil være et par måneder i Venedig --- og ennå er den skjønne Kunigunde ikke kommet! Istedenfor henne har jeg ikke møtt annet enn en tvilsom dame og en forloren prest! Kunigunde er sikkert død, og selv har jeg ikke annet igjen enn å dø. Akk, det hadde vært bedre å bli i paradiset Eldorado enn å reise tilbake til dette fordømte Europa. De har evig rett, kjære Martin, alt er bare blendverk og elendighet.»
Han henfalt til mørk fortvilelse og tok ingen del i karnevaltidens forlystelser, selv operaen, som der var siste mote, hadde han ingen interesse av. Han traff ikke en eneste dame som kunne friste ham. Martin sa til ham:

«De må jo være litt enfoldig, når De kan innbille Dem at en halvindianer av en tjener med seks-syv millioner i lommen virkelig vil reise til verdens ende for å hente Deres elskede og ta henne med til Dem i Venedig. Hvis han finner henne, beholder han henne for seg selv; hvis han ikke finner henne, tar han seg en annen. Jeg råder Dem til å glemme både tjeneren Cacambo og Deres elskede Kunigunde.»
Martin var ingen trøster. Candides tungsinn ble verre og verre, og Martin framholdt stadig hvor lite det finnes av dyd og lykke her på jorden, kanskje unntatt i landet Eldorado som allikevel ingen kunne reise til.
Mens de diskuterte dette viktige spørsmålet og ventet på Kunigunde, fikk Candide se en ung theatinermunk på Markus-plassen med en pike i armen. Munken så frisk og rund og struttende ut, øynene strålte, han spankulerte med stolt og frimodig mine. Piken var yndig og sang som en lerke, hun så på munken med forelsket blikk og kløp ham av og til i bollekinnene.
«Du må iallfall innrømme at der går to lykkelige mennesker,» sa Candide til Martin. «Hittil har jeg bare sett ulykkelige mennesker overalt hvor jeg enn har reist i den bebodde verden, bortsett fra Eldorado, men når jeg ser denne piken og denne munken, skal jeg vedde på at her har vi funnet to lykkelige skapninger.»
«Og jeg vedder imot,» sa Martin.
«Da kan vi jo bare be dem til middag,» sa Candide, «og så får vi se om jeg tar feil.»
Dermed gikk han bort til dem, hilste høflig, og inviterte dem til vertshuset på makkaroni, lombardiske rapphøns, kaviar, lachrymae-christi og viner fra Montepulciano, Samos og Kypern.

Damen rødmet, munken svarte ja takk, og så slo de alle følge. Piken stirret på Candide med et forundret og forvirret blikk som tilslutt var ganske blendet av tårer. Så snart de var kommet på Candides værelse, utbrøt hun:
«Nei, men herr Candide, tenk at De ikke kjenner Paquette igjen!»
Candide tenkte jo bare på den skjønne Kunigunde og hadde ikke lagt særlig merke til henne, men da han hørte dette, så han opp og sa:
«Akk, stakkars barn, det er altså du som satte doktor Pangloss i den nydelige tilstand han var i da jeg traff ham sist?»
«Ja, dessverre,» svarte Paquette. «Jeg hører at De vet alt. Jeg har fått vite om de fryktelige ulykkene som er kommet over fru baronessen og hele hennes hus og den skjønne Kunigunde. Men jeg forsikrer Dem at min skjebne ikke har vært bedre. Da De så meg første gang var jeg meget uskyldig, og en franciskaner, som var min skriftefar, hadde lett spill da han forførte meg. Følgene var fryktelige. Jeg måtte reise fra slottet like efterat herr baronen hadde jaget Dem av gårde med flere spark i baken, og hvis en berømt lege ikke hadde tatt seg av meg, ville jeg ikke vært i live i dag. Av ren takknemlighet var jeg legens elskerinne en stund. Hans kone som var rasende skinnsyk, banket meg hver dag uten å legge fingrene imellom. Hun var en furie. Denne legen var stygg som arvesynden, og jeg verdens ulykkeligste menneske som ble banket hver dag på grunn av en mann jeg ikke brød meg det minste om. Men De vet jo hvor farlig det er for et hespetre å være gift med en lege. Til slutt mistet han tålmodigheten med henne en vakker dag hun var litt forkjølet, og ga henne en medisin som var så sterk at den tok livet av henne i en to tre efter et par fryktelige krampetrekninger. Fruens slektninger stevnet herren for retten, han flyktet og jeg kom i fengsel. Det hadde ikke hjulpet meg det minste at jeg var uskyldig hvis jeg ikke hadde vært ganske pen å se på. Dommeren slapp meg ut på betingelse av at han ble doktorens efterfølger. Men det varte ikke lenge før dommeren fant seg en annen og satte meg på porten uten vederlag. Og så ble jeg nødt til å søke utkomme i dette avskyelige yrket som for dere menn ser ut som en dans på roser, men som for oss er en elendighetens avgrunn. Jeg reiste til Venedig for å drive profesjonen her. Akk, om De visste hva det vil si å være nødt til uten persons anseelse å spille kjærlig snart mot en gammel kjøpmann, snart en advokat, så en munk, en gondolskipper hist og en abbed her. Alltid å være utsatt for enhver fornærmelse, enhver mishandling, ofte se seg nødt til å låne et skjørt på kreditt bare for å gå hen og la en vemmelig mannsperson hipse det opp over hodet igjen; oppleve at det man tjener på den ene blir stjålet av den andre, bli brannskattet av rettens håndhevere, og ikke ha annet i utsikt enn en elendig alderdom på et hospital og rakkerkulen til slutt -- da ville De nok forstå at jeg er verdens mest ulykkelige menneske.»
Da Paquette hadde lettet sitt hjerte for Candide med disse ord, sa Martin:
«Der kan De se, jeg har alt vunnet halve veddemålet.»
I mens satt munken Giroflée inne i spisesalen og drakk et par begre før middag.
«Men du så jo så glad og fornøyd ut da jeg traff deg på plassen,» sa Candide til Paquette. «Du sang og kløp munken i kinnet så naturlig at det var en lyst å se. Jeg trodde sikkert du var like lykkelig som du nå påstår du er ulykkelig.»
«Ja, det er også noe av det verste ved hele håndteringen. Igår ble jeg banket og bestjålet av en offiser, idag må jeg se glad ut for å fryde en munk.»
Candide ville ikke høre mer. Han innrømmet at Martin hadde rett. Så gikk de til bords sammen med Paquette og munken. Festen var vellykket, og til slutt satt de og samtalte meget fritt og åpenhjertig med hverandre.
«Kjære pater,» sa Candide til munken, «De ser ut som De har fått en lodd her i livet som alle kan misunne Dem: De har et ansikt som blomstrer av sunnhet, hele Deres vesen vitner om lykkelige dager. De har en nydelig pike til å holde Dem med selskap, og De later til å være ytterst fornøyd med munkestanden.»
«Tja, bortsett fra at jeg ønsker alle theatinere dit pepperen gror,» svarte munken. «Hundre ganger har jeg vært fristet til å sette fyr på klosteret og gå hen og bli tyrker. Da jeg var femten år gammel, tvang mine foreldre meg til å trekke i denne avskyelige kutten, fordi så meget som mulig av formuen skulle tilfalle en fordømt bror av meg, gid straffen må komme over ham! I klosteret hersker misunnelse, hat og strid. En og annen dårlig preken har jeg holdt og tjent en skilling eller to på det, men prioren stjeler halvparten av fortjenesten og resten bruker jeg på piker, vin og sang. Men når jeg kommer hjem til klostret om aftenen, er jeg ferdig til å knuse hodet mot veggen av fortvilelse, og alle mine medbrødre har det likedan.»
Martin vendte seg mot Candide, og sa med vanlig uforstyrrelighet:
«Nåvel? Har jeg ikke vunnet veddemålet?»
Candide ga Paquette to tusen pjastre og tusen pjastre til munken Giroflée.
«Men nå sverger jeg at de blir lykkelige,» sa han.
«Det har jeg ikke den minste tro på,» svarte Martin, «med disse dukatene gjør De dem kanskje enda ulykkeligere enn før.»
«Det får være som det vil,» sa Candide, «men én ting trøster meg, og det er at man ofte treffer mennesker som man aldri har ventet å finne igjen. Når jeg nå har møtt både den røde sauen og Paquette, treffer jeg sikkert Kunigunde en vakker dag.»
«Jeg håper hun gjør Dem lykkelig engang,» sa Martin, «men jeg tviler på det.»
«Du er hårdkokt,» sa Candide.
«Fordi jeg kjenner livet,» svarte Martin.
«Men se nå på gondolskipperne,» sa Candide, «de synger dagen lang.»
«Da har De ikke sett dem hjemme i familien, hos kone og barn,» sa Martin. «Dogen har sine sorger og gondolieren har sine. Det er sant nok at gondolierens lodd alltid er å foretrekke for dogens, men jeg tror forskjellen er så ubetydelig at den ikke
er verd å nevne.»
«Her går store ord om en viss senator Pococurante,» sa Candide, «han bor oppe ved Brenta i et prektig palass, og det sies at han tar vel imot fremmede. Folk påstår at han er en mann som aldri har hatt en sorg i sitt liv.»
«En så sjelden fugl ville jeg gjerne se,» sa Martin.
Og Candide søkte straks om å få avlegge et besøk hos signor Pococurante neste dag.