'Candide' av Voltaire (1759)


Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no


Til indekssiden Til PC-versjonen

TREOGTYVENDE KAPITEL

Candide og Martin kommer til Englands kyst. Hva de
opplever der

«Akk Pangloss, Pangloss! Akk, Martin, Martin! Akk, du deilige Kunigunde! Hva er dette for en verden vi lever i?» sa Candide ombord i det hollandske skipet.
«En vanvittig og avskyelig verden,» svarte Martin.
«Du er jo kjent i England. Er de like gale der som i Frankrike?»
«Der lider de av en annen sort galskap,» sa Martin. «De vet at disse to land ligger i krig om et par mål sneflekker oppe i Kanada, og at denne krigen koster dem mer enn hele Kanada er verd. Jeg er ikke informert nok til å si Dem akkurat hvor mange fler galehuskandidater det finnes i det ene landet enn i det andre, jeg vet bare at det landet vi nå skal besøke, er bebodd av et surmavet folkeferd.»
Mens de fortsatte samtalen, løp skipet inn i Portsmouth. På stranden så de en stor folkemasse opptatt med å beglo en temmelig tykk mann som lå på kne med bind for øynene oppe på dekket av en manovar. Fire soldater sto oppstilt foran ham. Med den fredeligste mine av verden skjøt soldatene tre kuler hver gjennom hodet på ham, og hele folkehopen snudde ryggen til og gikk hjem med fornøyde ansikter.
«Hva skal alt dette bety?» spurte Candide, «og hva er det for en avgrunnsånd som hersker overalt?»
Han spurte hvem han var, denne tykke mannen som nettopp var blitt skutt under så stor høytidelighet.
«Det er en admiral,» var svaret.
«Og hvorfor skjøt dere admiralen?»
«Jo, fordi han ikke klarte å drepe tilstrekkelig mange. Han har levert et slag mot en fransk admiral, og man mener at han ikke sørget for å komme nær nok.»
«Men avstanden fra den engelske admiralen til den franske var jo like lang som avstanden fra den franske til den engelske!»
«Utvilsomt. Men her i landet er det nyttig å skyte en admiral nå og da for å oppmuntre de andre.»
Candide ble så forferdet og forarget over alt han hadde sett at han ikke engang ville sette foten på land, og ga seg straks til å akkordere med den hollandske skipperen om å seile til Venedig straks, selv om han skulle bli like rundstjålet av ham som av landsmannen fra Surinam.
Skipperen var seilklar efter to dager. De fulgte franskekysten, passerte Lissabon og Candide grøsset. Så gikk de gjennom stredet ved Gibraltar inn i Middelhavet, og nådde omsider Venedig.
«Gud være lovet!» sa Candide og falt om halsen på Martin. «Her er det jeg skal møte den skjønne Kunigunde. Cacambo stoler jeg på som på meg selv. Alt er godt, alt går strålende, og alt er så utmerket som det kan være.»
Forklaring til kapittel 20-23



Til indekssiden Neste kapittel



11.952.580  visitors