TOOGTYVENDE KAPITEL

Hvordan det gikk Candide og Martin i Frankrike

Candide ble ikke lenger i Bordeaux enn at han fikk avsatt et par kiksekuler fra Eldorado og kjøpt seg en behagelig reisevogn med plass til to. Han kunne ikke lenger unnvære sin kjære venn og private filosof, Martin.
Det var sørgelig nok å skilles fra sauen som han hadde overlatt til Vitenskapsakademiet i Bordeaux: dette satte straks opp som årets prisoppgave å bevise hvorfor ullen var rød. Medaljen gikk til en nordisk vitenskapsmann som beviste ved a + b - c : z at sauen nødvendigvis måtte være rød og dø av sauekopper.
Imidlertid hadde gud og hvermann på alle vertshus underveis bare ett svar når Candide spurte hvor de aktet seg hen: «Vi skal til Paris,» hørte han overalt. En slik enstemmig målbevissthet kunne ikke unngå å gjøre inntrykk på ham: han ble nysgjerrig og bestemte seg for å også ta en tur til Paris. Det var jo ingen særlig omvei til Venedig.
Han kom kjørende inn i hovedstaden gjennom forstaden St. Marceau og trodde han var kommet til den elendigste av alle Westfalens landsbyer. Så snart han hadde funnet seg et vertshus måtte han legge seg til sengs på grunn av en lett forkjølelse han hadde fått under reisen. Da han hadde en stor diamantring på fingeren, og noen hadde sett et umåtelig tungt skrin blant bagasjen, fikk han straks besøk av to leger han ikke hadde budsendt, tre-fire fortrolige venner som aldri vek fra sengekanten og to fromme damer som varmet suppe til ham.
«Så vidt jeg husker, var jeg også syk da jeg kom ti! Paris første gang,» sa Martin. «Jeg var fattig og fikk hverken venner, leger eller fromme søstre på besøk. Men jeg ble frisk.»
Snart var Candide alvorlig syk, takket være årelatinger og medisiner. En from herre fra nabolaget kom på besøk og ba ham høfligst om underskrive en billett til himmelen. Candide ville ikke, men søstrene forsikret ham at det var siste mote. Candide svarte at han ikke var noen moteherre, og Martin ville kaste hele mannen ut av vinduet. Klerken svor på at Candide ikke skulle få noen begravelse og Martin truet med å begrave klerken, hvis han fortsatte med å plage dem. Tretten ble livlig, Martin tok mannen i nakken og sparket ham ut. Det ble stor forargelse, politianmeldelse og rettsak ut av det. Men allikevel ble Candide frisk igjen. Og mens han holdt på å komme seg, hadde han hyggelig selskap av snille mennesker som kom på besøk og gjerne ble til aftens. Efterpå spilte de kort. Innsatsene var høye, og Candide undret seg stadig over at han aldri fikk et eneste ess på hånden. Men Martin forundret seg ikke.
Blant dem som oppvartet Candide på byens vegne, fantes en liten abbed fra Périgord, en av disse menneskene som alltid er på pletten — ivrige, tjenstvillige, frekke, innsmigrende og rundryggete — og som kaprer alle fremmede i byen, serverer nyeste sladder og påtar seg å ordne alle fornøyelser til enhver pris. Denne abbeden fulgte først Candide og Martin i teatret. Der så de premieren på en ny tragedie.

Candide fikk plass ved siden av to skjønånder. Det hindret ham allikevel ikke i å bli rørt til tårer av et par scener som ble nydelig spilt. I mellomakten kom en av skjønåndene bort til ham og bemerket:
Det er da helt meningsløst av Dem å gråte over noe sprøyt som dette. Heltinnen spiller elendig og motspilleren er under all kritikk, men det verste av det hele er stykket. Forfatteren kan jo ikke et ord arabisk, enda scenen foregår i Arabia. Han er dessuten en fyr som ikke tror på medfødte forestillinger. I morgen skal jeg ta med meg og vise Dem minst tyve forskjellige pamfletter som er skrevet mot ham.»
«Hvor mange dramatiske arbeider regner De med at det finnes i Frankrike?» spurte Candide, og abbeden svarte; «En fem, seks tusen.»
Det var mange,» sa Candide. «Men hvor mange av dem er gode?»
«Femten, seksten.»
«De var enda fler,» sa Martin.
Candide var meget begeistret for en skuespillerinne som spilte dronning Elisabeth i et nokså dårlig stykke som fremdeles blir oppført av og til.
«Henne liker jeg,» sa Candide. «Hun virker som en litt forloren frøken Kunigunde, men henne ville jeg gjerne hilse på.»
Den gesjeftige abbeden påtok seg straks å forestille ham for skuespillerinnen. Candide, som var oppdratt som tysker, spurte hvordan det var skikk og bruk å oppføre seg i Frankrike og hvordan man pleide å behandle engelske dronninger.
«Det er forskjellig,» svarte abbeden. «I provinsen ber man dem på et glass, i Paris tar man hatten av for dem når de er vakre og kaster dem på søplehaugen når de er døde.»
Dronninger på søplehaugen!» utbrøt Candide.
«Ja, det er riktig som herr abbeden sier,» innskjøt Martin. «Jeg var i Paris da frøken Monime gikk heden som man sier. Hun ble nektet det som her går under navnet «en hederlig begravelse», det vil si å råtne sammen med byens tiggere på en ussel kirkegård. Hun måtte begraves av sine egne kolleger i truppen, og ligger nå helt alene under brolegningen på hjørnet av rue de Bourgogne. Det har sikkert bedrøvet henne meget, for hun var et fint menneske.»
«Det var skammelig gjort,» sa Candide.
«Tja, hva skal man si,» svarte Martin. «Slik er det i Frankrike. Alle de mest vanvittige motsetninger som over hodet finnes -- alle de ting som ikke i det hele tatt kan tenkes å forenes, dem finner De her, i statsformen, i rettsvesnet, innenfor kirken og på scenen hos denne merkverdige nasjon.»
«Er det sant at man ler av alt her i Paris?»
«Ja, svarte abbeden. «Men det er av bitterhet. Når folk er forbitret over noe, ler de i villen sky, og de verste forbrytelser forøves med en latter.»
«Hvem var det tykke svinet som sa så meget stygt om tragedien jeg var så rørt over og om skuespillerne som jeg syntes var så gode?» spurte Candide.
Det er en tvilsom herre som lever av å rakke ned på alle skuespill og bøker. Han hater alle som gjør lykke, akkurat som evnukkene hater alle glade elskere; det er en av disse litteratursnogene som lever av edder og galle kort sagt en bladneger.»
«Hva betyr det?» spurte Candide. «En bladneger?» «En pamflettist, en kjøkkenskribent, en F ...»
Således sto Candide, Martin og abbeden på trappen og snakket sammen, mens folk strømmet ut efter forestillingen.
«Enda jeg lengter så meget efter frøken Kunigunde,» sa Candide, «ville jeg allikevel gjerne supere sammen med frøken Clairon i aften. Hun er virkelig strålende.»
Abbeden var ikke den mann som uten videre kunne nærme seg frøken Clairon, for hun beveget seg bare i det beste selskap.
«I aften er hun dessverre opptatt,» sa han. «Men jeg vil gjerne ha den ære å forestille Dem for en annen meget fornem dame som kjenner Paris ut og inn.»
Candide, som var nysgjerrig av naturen, ble med til denne damen som bodde ytterst i Faubourg Saint-Honoré. Der holdt de på med et spill som kaltes farao .
Det var dødsstille i værelset og tolv triste spillere satt med hver sin kortstokk i hånden og grunnet over tapskontoen. De var bleke om nesen, bankøren var nervøs, og vertinnen som satt ved siden av den ubarmhjertige bankøren voktet med argusblikk på meldingene. Hver gang det ble gjort en feil, gjorde hun spillerne oppmerksom på den bestemt, men høflig: hun ville nødig miste kundene. Damen kalte seg markise av Parolignac. Hennes datter var femten år og satt blant spillerne og blunket til sin mor hver gang en av de ulykkelige prøvde å mildne skjebnens slag med et lite snyteri.
Abbeden, Candide og Martin trådte inn. Ingen reiste seg, ingen hilste på dem og ingen så på dem. Alle var opptatt av kortene.
«Hennes nåde, baronessen av Thunder-ten-Tronck var mer elskverdig,» sa Candide.
Imidlertid gikk abbeden bort og hvisket markisen noe i øret. Markisen reiste seg halvt opp, beærte Candide med et nådig smil og Martin med et fornemt nikk, lot sette frem en stol til Candide og ga ham en kortstokk. Hvorpå han tapte femti tusen francs i to omganger.
Efterpå gikk man til et livlig aftensmåltid, og alle undret seg over at Candide ikke var mer nedbøyd over tapet. Tjenerne sa til hverandre på sitt eget røverspråk: «Det må være en engelsk mylord.»
Supeen artet seg som de fleste supéer i Paris: først stillhet, så et brus av stemmer uten et forståelig ord, og siden en rekke vitser uten særlig point, en del falske rykter, uholdbare påstander, litt politikk og meget giftig sladder. Man snakket til og med om bøker.
Derefter talte man om skuespill. Markisen spurte hvorfor det ble spilt tragedier på scenen som var uleselige i trykken. En lærd og kultivert herre blant gjestene forklarte meget greit at det fantes stykker som nok kunne interessere publikum uten å ha noen særlig verdi. I få ord beviste han at det ikke var nok å plasere på scenen en og annen situasjon som kan finnes i hvilken som helst roman, og som alltid besnærer publikum, men at en dikter må være original uten å være forskruet, ofte sublim, men alltid naturlig. Han må kjenne det menneskelige hjerte og bringe det til uttrykk, være dikter uten at noen av personene i stykket opptrer som dikter, kjenne språket til fullkommenhet, tale det rent og klart og harmonisk, men uten at rimet noen gang setter meningen på spill.
«Hvem som helst kan sikkert skrive en tragedie eller to uten å følge disse regler,» la han til. «Han vil få applaus i teatret, men han vil aldri bli regnet for en dikter. Det finnes meget få gode tragedier: noen av dem er idyller sammensatt av velklingende dialoger på velrimte verseføtter, andre er politiske kannestøperier som får oss til å sovne i parkett, eller høyttravende overdrivelser som gjør oss kvalme. Andre igjen er overspente fantaseringer av halvstuderte røvere som skriver lik barbarer og påkaller gudene med halvkvalte skrik, fordi de ikke vet hvordan de skal tale til mennesker. De er talsmenn for falsk moral og svulstige alminneligheter.»
Candide hørte oppmerksomt efter, og fikk stor aktelse for mannen, og da han hadde vært så heldig å bli plassert ved siden av vertinnen, tok han seg den frihet å spørre ganske lavt hvem denne herren som talte så godt for seg kunne være.
«Det er en lærd mann,» svarte damen. «Han spiller ikke, men abbeden tar ham av og til med seg til aftens. Han er en stor skjønner av teater og litteratur, og selv har han skrevet et drama som ble pepet ut, og en bok som aldri er kommet utenfor forleggerens butikk, bortsett fra det ene eksemplaret jeg har fått med dedikasjon.»
Det var sannelig en stor mann,» sa Candide. «En Pangloss nummer to.» Så vendte han seg til herren og spurte:
«Unnskyld, men da mener vel De også at alt er ordnet på beste måte, både i den åndelige og den materielle verden, og at ingenting kan være annerledes enn det er?»
«Nei,» svarte den lærde herren, «det mener jeg aldeles ikke. Jeg synes alt står på hodet her i verden: her er ingen som vet hvor han hører hjemme i samfunnet, hva han er satt til å gjøre, hva han gjør eller burde gjøre; og bortsett fra det å spise aftens, som er en ganske hyggelig og endrektig beskjeftigelse, så bruker man tiden til meningsløs ufordragelighet: jansenister mot jesuitter, jurister mot prester, skribenter mot skribenter, hoffmenn mot hoffmenn, finansfolk mot folket, kvinner mot sine menn, slektninger mot slektninger -- det er en evig kamp.»
«Jeg har sett verre ting,» svarte Candide, «men jeg har lært av en vis mann som siden var så uheldig å bli hengt, at alt dette er utmerket. Det er som nødvendige skygger i et prektig maleri.»
Deres hengte bekjentskap var en galgenfugl,» innskjøt Martin, «og skyggene Deres er uhyggelige flekker.»
Det er menneskene som setter flekkene,» sa Candide, «og det kan de ikke la være med.»
Da er det altså ikke deres skyld,» sa Martin.
De fleste av spillerne som ikke forsto det kvekk av samtalen, satt og drakk — Martin diskuterte med magisteren og Candide fortalte vertinnen om sine opplevelser.

Da de gikk fra bordet, førte markisen Candide inn i boudoiret, og ba ham sette seg i sofaen.
«Er De nå fremdeles like vanvittig forelsket i frøken Kunigunde von Thunder-ten-Tronck?» spurte hun.
«Ja, frue,» svarte Candide.
Markisen sendte ham et yndig smil og sa:
De svarer som en ekte westfaler. En franskmann ville sagt: Jo, det er nok sant at jeg har vært betatt av frøken Kunigunde, men efter at jeg har truffet Dem, markise, er jeg redd for at jeg ikke lenger elsker henne fullt så høyt.»
«Akk, markise !» sa Candide, «jeg skal svare som De vil.»
Deres lidenskap for henne begynte med at De tok opp et lommetørklæ. Jeg vil De skal ta opp et strømpebånd for meg.»
«Så hjertelig gjerne,» svarte Candide og tok det opp fra gulvet. «Men jeg vil også at De skal feste det på sin rette plass,» sa damen.
Og det gjorde Candide.
«Der kan De se,» sa damen, «sånn er det å være utlending. En parisisk tilbeder lar jeg ofte vansmekte i fjorten dager, men Dem faller jeg for ved første blikk: når man treffer en ung mann fra Westfalen, må man representere sitt land og gjøre ære på ham.»
Den skjønne hadde oppdaget at foruten å være utlending, var Candide også eier av to veldige diamanter — en på hver hånd. Dem beundret hun så uforbeholdent at de snart vandret fra Candides ringfingre over på hennes.
På hjemvei med abbeden kjente Candide seg litt angerfull over at han hadde vært utro mot frøken Kunigunde, og abbeden var en deltagende tilhører. Provisjonen på de femti tusen som Candide hadde tapt i spill og de to diamantene han var blitt kvitt halvt forært bort, halvt frasnytt hadde ikke vært stor. Men abbeden aktet å nytte bekjentskapet så langt det lot seg tøye: han snakket ivrig om frøken Kunigunde, og så betrodde Candide ham at han ville be henne oppriktig og ydmykt om forlatelse straks han kom til Venedig.
Og abbeden var enda mer medfølende og tok hjertelig del i alt hva Candide sa og gjorde og aktet å gjøre.
«Så har De altså avtalt et stevnemøte i Venedig?» sa han. «Ja,» svarte Candide, «jeg må for enhver pris treffe frøken Kunigunde.»
Og henført av trangen til å snakke om sin elskede, fortalte han som han pleide en hel del om sitt eventyr med den skjønne Kunigunde fra Westfalen.
«Jeg antar at frøken Kunigunde må være meget åndfull, og at hun skriver nydelige brev,» sa abbeden.
«Jeg har aldri fått et eneste brev fra henne,» svarte Candide, «for som De vel kan tenke Dem, kunne jeg ikke skrive dengang jeg ble forvist fra slottet på grunn av min kjærlighet til henne. Og like efter fikk jeg vite at hun var død, men fant henne siden igjen og mistet henne på nytt. Nå har jeg sendt henne et ilpostbrev, to tusen fem hundre mil herfra det går jeg fremdeles og venter svar på.»
Abbeden hørte oppmerksomt på ham, men virket en smule fraværende. Efter en stund sa han god natt til de to utlendingene og omfavnet dem hjertelig. Da Candide våknet neste morgen, fikk han følgende brev:

Kjære elskede venn !
Jeg har nå ligget syk en uke her i byen, men i dag bar jeg fått vite at du også er her. Hadde jeg kunnet røre meg, ville jeg fly rett i dine armer. I Bordeaux fikk jeg vite hvor du var reist, og der lot jeg vår trofaste Cacambo og min gamle pike bli igjen, men de kommer begge snart efter. Guvernøren av Buenos Aires har berøvet meg alt, men mine følelser for deg har han ikke kunnet ta fra meg. Kom så snart du kan, det vil enten gi meg livet tilbake, eller så dør jeg av glede over gjensynet.

Dette fortryllende og uventede brevet gjorde Candide usigelig henrykt, samtidig som han ble dypt nedbøyd over å høre at hun var syk. Vaklende mellom disse to motsatte følelser tok han gullet og diamantene med seg, og kjørte sammen med Martin til hotellet hvor frøken Kunigunde hadde tatt opphold.
Han gikk inn, skjelvende av bevegelse, med bankende hjerte og stammende røst. Han ville trekke sengeforhenget til side og ba piken komme med lys i værelset.
«Nei, vær forsiktig,» sa piken. «Hun tåler ikke lys. Det kan bety døden for hennel»
Og så trakk hun forhenget skyndsomt for.
«Elskede Kunigunde,» sa Candide med gråt i røsten, «her er jeg! Hvis jeg ikke kan få se deg, så la meg i det minste høre din stemme!»
«Hun har mistet stemmen,» sa piken.
Damen rakte en buttet hånd ut av gardinsprekken, og Candide satt lenge og vætet den med tårer. Så fylte han den med diamanter og la en pose gull i lenestolen ved sengekanten.
Midt under denne rørende scenen kom en politikonstabel med fullt vaktmannskap inn sammen med abbeden.
«Så dette er altså de to fordektige fremmede?» spurte han,
og arresterte Candide og Martin på stående fot. Så ga han
knektene ordre til å kaste dem i fengsel øyeblikkelig.
«Slik blir ikke reisende behandlet i Eldorado,» sa Candide. «Jeg er mer manikeer enn noensinne,» sa Martin.
«Men hvor skal vi hen, herr konstabel?» spurte Candide. «I hullet,» svarte konstabelen.
Martin fikk snart fatningen igjen og mente at damen som hadde utgitt seg for Kunigunde var en svindlerske, abbeden en svindler som hadde benyttet seg av Candides troskyldighet, og konstabelen en tredje svindler som det nok skulle gå an å bli kvitt i en fart.
Da gikk det også et lys opp for Candide. Han var fremdeles like ivrig etter å treffe sin Kunigunde igjen, og istedenfor å utsette seg for en lang og vilkårlig rettsak, hørte han på Martins vise råd og tilbød konstabelen tre små diamanter til omkring tre tusen pistoler hver.
«Ja, da er saken klar,» sa mannen med elfenbenstokken. «Om De hadde begått alle de forbrytelser som tenkes kan, er De likevel verdens ærligste og fineste menneske. Tre diamanter! Og hver av dem verd tre tusen pistoler! Min herre. Jeg er villig til å dø for Dem, og De skal ikke i brommen. Alle utlendinger skal arresteres, men dette ordner jeg: I Dieppe i Normandie har jeg en bror, jeg skal følge Dem til ham, og hvis De har en liten diamant å avse, kommer han til å sørge for Dem som De var meg selv.»
«Og hvorfor arresterer man alle utlendinger?» spurte Candide. Abbeden tok da til orde og sa:
Det er fordi en stratenrøver fra Atrebatia, som var blitt påvirket av sludder og tåpelig snakk, forsøkte å begå et mord. Ikke på den måten som i mai 161o, men som det i desember 1594, og i likhet med mange andre attentater begått til andre årstider og på andre årstall av andre stratenrøvere påvirket av sludder.»
Konstabelen forklarte hva det dreide seg om.
«å, for noen kjeltringer!» utbrøt Candide. «Finnes det slike redsler hos et folk som elsker sang og dans? Jeg må så snart som mulig komme meg ut av dette landet hvor apekatter befatter seg med å terge tigre ut av sitt gode skinn. I mitt eget land har jeg truffet bjørner - mennesker har jeg bare møtt i Eldorado. Herr konstabel, før meg heller til Venedig hvor jeg skal treffe frøken Kunigunde.»
«Jeg kan dessverre bare følge Dem til Nedre Normandie,» svarte lovens vokter.
Dermed tok han jernene av Candide, sa det var en feiltagelse, og ledsaget Candide og Martin til Dieppe hvor han forestilte dem for sin bror.
På reden lå et lite hollandsk skip. Normanneren, som ved hjelp av tre nye diamanter var blitt verdens mest tjenstvillige mann, rodde Candide og følget hans ombord i fartøyet som derpå satte kurs for Portsmouth i England.
Det var ikke nettopp veien til Venedig, men Candide syntes han nettopp var sluppet ut av helvete, og regnet med å begi seg til Venedig ved første leilighet.