'Candide' av Voltaire (1759)


Tilrettelagt for mobiltelefon av VGSkole.no


Til indekssiden Til PC-versjonen

ENOGTYVENDE KAPITEL

Candide og Martin nærmer seg Frankrikes kyster og
utveksler tanker om land og folk

Endelig fikk de franskekysten i sikte. «Har De noen gang vært i Frankrike, herr Martin?» spurte Candide.
«Ja,» svarte Martin, «jeg har reist gjennom store deler av landet. I enkelte provinser er halvparten av innbyggerne fjollete, andre steder er de altfor kloke. I noen landsdeler er de som regel ganske fromme og tåpelige, i andre tror de seg åndfulle,
men i alle er hovedbeskjeftigelsen å elske, den neste å baktale andre og den tredje å tulle.»
«Har De vært i Paris også?»
«Ja, jeg har vært i Paris. Der er det litt av alt sammen på et brett. Paris er et kaos, en hurlumhei hvor alle jager efter sine egne gleder og nesten ingen finner dem, iallfall efter hva jeg har kunnet se.
Jeg var der ikke lenge: Da jeg kom ble jeg ribbet til skinnet av lommetyver og lurendreiere, selv ble jeg tatt for tyv og satt åtte dager i kasjotten.
Derefter ble jeg korrekturleser på et trykkeri hvor jeg tjente akkurat så meget at jeg kunne dra til fots til Holland. Jeg ble kjent både med skriblerlauget, salongpolitikerpakket og tungetalerklikken. Det sies at det skal finnes ualminnelig dannete mennesker i denne byen, det tror jeg så gjerne, men sier takk for meg.»
«Jeg for min del bryr meg ikke stort om å se Frankrike,» sa Candide. «Det er jo rimelig at når man har besøkt Eldorado, bryr man seg ikke om annet i verden enn å se frøken Kunigunde igjen. Jeg reiser rett til Venedig og venter på henne der, og jeg håper De vil slå følge.»
«Med fornøyelse,» svarte Martin. «Det sies jo at Venedig er en herlig by for venetianske adelsmenn, og at fremmede blir hjertelig mottatt når de har penger nok. Jeg har ingen penger, men det har De: altså følger jeg Dem som en skygge.»
«A propos,» sa Candide, «tror De også at landjorden opprinnelig har vært hav, slik som det står i den tykke boken som kapteinen har.»
«Jeg tror ikke et skvatt av det,» svarte Martin. «Ikke mer enn på alle de andre tåkedrømmene de har forsøkt å prakke på oss siden.»
«Men hva er da hensikten med at denne verden er blitt skapt?»
«For å ergre oss.»
«Synes De ikke det er merkelig med denne kjærligheten til apekatter som jeg så hos de to unge pikene i langørenes land? De husker historien jeg fortalte Dem.»
«Ikke spor,» svarte Martin. «Jeg kan ikke oppdage noe merkelig i det. Jeg har opplevd så meget merkelig at ingenting er merkelig.»
«Og tror De at menneskene alltid har myrdet hverandre som de gjør i dag? At de alltid har vært svake, feige, misunnelige, grådige, fordrukne, gjerrige, blodtørstige, upålitelige, sladraktige, utsvevende, gjerrige, og fanatiske løgnere, strebere, bedragere, forrædere, kjeltringer, røvere, hyklere og tåper?»
«Tror De,» svarte Martin, «at høken alltid har spist duer når den har hatt anledning?»
«Jo, sikkert,» svarte Candide.
«Nå ja, men hvis høkene bestandig har vært slik av naturen, hvorfor tror De da at menneskenes natur skulle ha forandret seg?»
«Ja, men det er en stor forskjell! For menneskenes frie vilje...»
Og dermed la de til land i Bordeaux.


Til indekssiden Neste kapittel



6.631.594  visitors